Forhold og sånt

(lettere sagt enn gjort!)

Det er rart hvor vanskelig kommunikasjon kan være. Jeg ser egentlig på meg selv som ganske god til å kommunisere. Etter mange år i psykiatrien har jeg lært meg til å snakke åpent om de fleste ting. Men så fort det kommer til det motsatte kjønn og til følelser/forhold, så er jeg helt lost case! Det litt morsomme er at jeg har funnet en som er omtrent like dårlig på å snakke om sånne ting som meg.
Noe som jo har gjort meg veldig usikker på hva han egentlig føler og tenker. Men i helgen kjente jeg at jeg ikke kunne utsette det mer. At jeg bare måtte ta det opp på en eller annen måte.  Men lett var det ikke. Må nesten bare le av situasjonen nå etterpå! Jeg snublet i ordene og var generelt veldig klønete. Men jeg fikk ihvertfall sagt at jeg er veldig forelsket i han, men at jeg har vært veldig forvirret. Han skjønte ikke helt hvorfor jeg var forvirret, for det var vel åpenbart at han var glad i meg og at han ville være med meg?^^ Men, nei, jeg synes ikke det har vært åpenbart hele veien :P
Angrer litt på at jeg ikke pushet på litt mer når vi først var igang å snakke om sånne ting. Samtidig er det begrenset hvor mye jeg kan presse meg utenfor komfortsonen om gangen! Han unnskyldte seg litt med at han ikke var god å snakke om sånne ting...Men det er jo virkelig ikke jeg heller. Man må jo nesten bare prøve anyway tenker jeg.
Uansett...Jeg tror ikke jeg er singel lengre? Akkurat det er litt sykt!

...

Jeg er så lei. Så uendelig lei. Klarer ikke strekke meg ut til folk. Vet ikke om de vil ta imot meg. Vet ikke om jeg orker et avslag.

(om jeg bare hadde klart å si dette...)

Er så vanskelig å takle alt uten å føle at man har noen å lene seg på. Jeg har alltid klart meg selv, men da med destruktive mestringsmetoder. Nå står jeg uten disse, og da er kanskje svaret at jeg MÅ lære meg å ta kontakt med andre? Jeg vet ikke. Jeg har jo ikke noe kontakt med verken VOP eller DPS etter at jeg flyttet, så kan ikke be om hjelp der.

Jeg kjenner bare at mageproblemene mine kombinert med mye ustabilitet iforhold til han jeg holder med+skolen(som ikke går bra, verken faglig eller sosialt)+depresjonen, det blir for mye. Det føles så endeløst, så håpløst. Jeg føler jeg står så alene. Er så ensom. Alle har liksom noen?
Hjelper ikke akkurat på når jeg er forelsket i en som ikke er interessert i samme grad som jeg er. Lenge var jeg helt ok med å bare ha det casual. Trodde ikke jeg ville eller var klar for et forhold uansett, så det passet bra sånn sett. Men etterhvert som man får sterkere følelser, så hjelper det ikke hva man tenkte på forhånd. Når jeg er med han glemmer jeg omtrent alt jeg har av problemer...Det føles så fint, og jeg føler meg trygg med ham. Noe som er ganske utrolig med tanke på hvor redd jeg har vært for menn generelt.
Men spørsmålet er hele tiden, skal jeg fortsette sånn som nå eller er det for mitt beste å konfrontere han og finne ut hvor vi står? Det mest fornuftige er nok å gjøre det siste, for jeg blir sprø sånn som det er nå. At vi bare møtes av og til, og at det alltid er jeg som må initiativ. At jeg tenker på han hele tiden og helst vil snakke med han om alt, mens han virker som han synes det er greit å holde det til at vi møtes av og til. Det er jo så fint når vi faktisk er ilag, jeg er så redd for å risikere å gi slipp på det.

Samtidig glimter han til innimellom og gjør meg usikker. Kanskje er han likevel skikkelig interessert? Han har jo sagt at han liker meg så mye at han ikke vet hvordan han skal takle det. Men det begynner å bli en stund siden nå...
Det at det lett kan gå mange dager uten at vi utveksler ett ord hvis ikke jeg tar kontakt, det sier vel sitt? Og at han aldri spør om jeg vil finne på noe? Føler han trives med livet sitt som det er og ikke er interessert nok til å faktisk legge ned en innsats for å holde på meg.

Jeg burde kanskje gi opp. Burde møte andre...Men klarer ikke helt gi slipp på ham. Han er jo en bra fyr liksom, selv om han er treg og ikke tar mye kontakt. Det er så mye mer enn det jeg har vært borti før. Eksen min var jo en jævel(fant forresten ut sist uke at han er i fengsel for tiden). Jeg er vel bare så glad for å finne en jeg har følelser for som faktisk er snill. Men ødelegger det meg likevel mer enn det gjør godt? Det er aldri godt å ikke føle seg skikkelig satt pris på.

Herregud, en stor grunn til at jeg flyttet var jo han. Og sånn for en måneds tid siden trodde jeg virkelig at det kunne bli noe mer. Han var her flere ganger iløpet av noen uker. Vi var på flere skikkelige dater og han overnattet også her noen ganger. Angrer faktisk på at jeg ikke tok hele praten om forhold osv da. For etter det har det bare dabbet av...Og da tenker jo jeg automatisk at han fant ut at det ikke funket for han likevel. At han ikke vil ha noe mer. Jeg vet da faen ikke altså.

Akkurat dette jeg er redd for og grunnen til at jeg har holdt meg unna alt som heter gutter og forhold veldig lenge. Jeg vet fra den ene gangen jeg har vært skikkelig forelska at jeg mister meg selv helt. Jeg går fra å trives godt i mitt eget selskap, til å plutselig mistrives. Fra å klare meg fint selv, til å være helt avhengig av en annen person. Det er skummelt. I det minste har jeg ikke funnet en som utnytter meg som tidligere.

Etter eg traff deg var det som alt brått forsvant
Siden eg traff deg ble alt annet irrelevant
Etter eg traff deg har eg blandet løyn og sant
Siden eg traff deg e eg i ferd med å gå for langt

Eg har falt for dine føtter
Eg har mistet mine røtter
Eg e hypnotisert, kan du gi meg no mer?

For d e mildt sagt, at du har all makt
Eg e klin gal, har ingen bakkekontakt
Du gjør meg gal GAL, å isje gal som i litt
Men som i Sandviken-gal, så ekkel sentimental
Mildt sagt, mildt sagt
Har prøvd å bryte all kontakt men eg e mildt sagt fortapt
Mildt sagt, mildt sagt
Har prøvd å bryte all kontakt men eg e mildt sagt fortapt

(perfekt sang nå, spesielt for meg som faktisk har vært på sandviken x-antall ganger, hehe)