NOE har faktisk forandret seg

Det er ofte vanskelig å se fremgang når gamle følelser og mønster overtar. Det kan føles som om tiden har stått stille; at jeg ikke har lært noe som helst eller kommet meg lengre. At de siste årene har vært totalt bortkastet. Jeg er fremdeles et vrak som ikke takler livet og sånn kommer det alltid til å være.

MEN, så av og til, så får man en slags oppvekker. Nettopp det fikk jeg før idag når jeg fant igjen min gamle PC. Der var det mye rart for å si det sånn. Noen morsomme ting, men for det meste ekstremt mye deprimerende. Når jeg snublet over den filmen som er under(som jeg lagde selv) gikk det virkelig opp for meg at enkelte ting VIRKELIG har forandret seg. Jeg hater ikke meg selv så intenst lengre. Jeg har ikke konstante selvmordstanker/planer. Thank God. Jeg kunne aldri lagd den filmen idag. Skremmende er det eneste ordet jeg har.

Men når det er sagt, så sliter jeg veldig med spiseforstyrrelsen om dagene. Det er som om jeg prøver å få fotfeste, men til ingen nytte. Som om noen har fjernet bakken under beina mine og erstattet den med en dyp sjø. Jeg prøver å holde meg flytende, men jeg er ikke svømmedyktig. Jeg sliter meg ut, uten å komme noen vei.

Hadde en samtale med en av de i teamet mitt igår. Hun var enig i at det ikke er noen heldig situasjon, med nedleggelse osv. at optimalt sett burde jeg få fortsette som jeg har gjort de siste månedene frem til Modum.
Men det hjelper jo ikke at hun er enig, hun har lite hun skal ha sagt ifh. til den nye DPSen.

Men hun sa også at dette må bare gå, jeg må klare meg frem til Modum selv om situasjonen er vanskelig; for slik hun så det er det snakk om liv eller død. Jeg trengte å høre det. Jeg tenker jo det samme selv, men av og til begynner jeg å tvile når jeg får så miksede signaler fra de som liksom skal hjelpe meg+at spiseforstyrrelsen overdøver fornuften.

Liv eller død.

Det er nødt til å gå! For du vil jo leve vel? spurte hun meg.
Jo. Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til!

Jeg er egentlig livredd. Kunne ønske noen kunne passet på meg og fått i meg mat frem til Modum. 

I tilegg er jeg forvirret. BMI 15 var det sagt at jeg måtte være på som krav før Modum. Jeg har helt ærlig ikke tenkt mer på dette; for vekten jeg ligger på nå har siden april vært en "grei" vekt(altså minimum, men greit, så lenge jeg ikke går under) ifølge legen. Ble derfor litt satt ut når jeg regnet på det nettopp og fant ut at jeg er UNDER dette kravet med den vekten. Vet ikke hva faen jeg skal tro lengre. Kan ikke stole på noe/noen. Og hva har jeg da? Nettopp. Spiseforstyrrelsen. Jeg har ikke andre måter å holde meg flytende på. Skal jeg klamre meg fast og håpe jeg ikke drukner inne 19.august? Har jeg noe valg?

 

word!

 

Så rart.

Har pakket sammen de få tingene jeg pakket ut igår. Må være ute av rommet til klokken tolv imorgen.
Fikk med andre ord ikke være her en ekstra dag. Det er synd, for hadde virkelig trengt det nå. Men kan ikke akkurat si at jeg er overrasket heller. Jeg har nesten sluttet å forvente noe som helst iforhold til oppfølgingen jeg skulle få. Listen over ting som ikke har blitt sånn som det ble sagt er lang som et vondt år. Den eneste måten jeg klarer å unngå å bli helt fortvilet på, er ved å bli apatisk istedenfor. Forvente det verste for å slippe å bli skuffet.

Jeg fikk beskjed igår om at jeg skulle få snakke med legen fra den gamle DPSen idag(hun skal visst jobbe her en periode). Ble positivt overrasket over det.

Jeg vet ikke helt hva som har forandret seg, men den støttende tonen fra tidligere var helt borte. Hun har alltid vært veldig ærlig og til tider litt skarp når det har vært nødvendig; men også støttende og engasjert.
På den gamle DPSen fikk jeg skryt for innsatsen jeg la ned. De så hvor hardt jeg kjempet, og hvordan jeg fulgte opplegget hele veien til tross for masse motgang og fysiske plager. Etterhvert som jeg begynte å ta permisjoner for å "øve" på å være hjemme, så var det de som mente at jeg burde ta ting steg for steg, ta det litt med ro. At jeg ikke trengte presse meg til altfor mange dager om gangen og at jeg ikke BURDE gjøre det. Jeg skulle utfordre meg selv, men likevel ikke presse meg selv altfor hardt. Flere ganger mente jeg at jeg burde presse meg enda litt til; være enda flinkere, prøve enda mer. Men da minnet de meg på hvor viktig det var at jeg fikk hente meg inn igjen(ved å være på dpsen)slik at jeg klarte å holde måltid/aktivitet stabilt uten å kollapse totalt(noe jeg holdt på å gjøre flere ganger når hjemmeoppholdene ble lengre).
I disse månedene var jeg på det meste hjemme en uke om gangen...Noe som egentlig var sinnsykt bra med tanke på hvor dårlig jeg var før jeg kom inn både med angst og spiseforstyrrelse. I slutten av mars klarte jeg ikke en gang være i leiligheten aleine; å sove der eller innta mat var helt umulig.
Heldigvis fikk jeg ta det gradvis. En dag, en natt og etterhvert flere netter.
Det var tungt hele veien, men det at jeg hadde et støtteapparat gjorde at jeg fortsatte å utfordre meg selv.


Men så skulle DPSen stenge. Vi hadde jo visst om det lenge. Jeg ønsket å snakke om det flere ganger, men fikk som oftest beskjed om å fokusere på her og nå istedenfor å tenke så langt frem.
De siste ukene ble det jo såklart litt mer snakk om hva som skulle skje videre. Jeg fikk vite at de mente oppholdet mitt hadde gått over all forventning. De hadde aldri trodd jeg skulle stå på sånn som jeg hadde gjort...Et vellykket opplegg rett og slett ifh. til det som var målet(stabilisering).
Det ble også sagt at det var viktig å kunne viderføre mest mulig til den nye DPSen, slik at overgangen ble så smertefri som mulig. Jeg gruet meg, men samtidig sa jeg til meg selv at jeg bare måtte stole på det som ble sagt.

Saken var den at det egentlig skulle stått ferdig en ny DPS før den gamle ble stengt, men denne nye DPSen var ikke engang påbegynt og de har anslått at det vil ta 5-8 år å bygge den(pga. krangling om øknomi).
Mamma ville gjerne skrive i avisen om dette i håp om å få mer fokus på saken. Tilbudet var for lite fra før av, og nå er det bare fem midlertidige plasser(på DPSen jeg er nå altså) frem til den nye DPSen kommer!
Det er utrolig synd at psykiatrien ikke blir prioritert mer, så jeg sa til mamma at det var greit at hun gikk til avisen. Det ble en fin artikkel som fikk frem budskapet.
Men på slutten sto det en uttalelse fra avdelingslederen her jeg er nå; om at det midlertidige tilbudet som de har her er mer enn nok og like bra som det på den gamle DPSen.

Reagerte litt på det da; det sier vel seg selv at om tilbudet hadde vært like bra/tilstrekkelig så hadde man ikke behøvd å bygge en ny DPS? Dessuten er sengeplassene halvert!

Uansett; poenget mitt var at opplegget her har vært så milelangt fra det jeg hadde at det nesten er latterlig. Jeg kunne heller ønske jeg ble forberedt på det, enn at jeg ble lovd noe som aldri var oppnåelig. Samtidig tror jeg de fra den gamle DPSen er litt sjokket og overrasket selv over hvordan ting (ikke) fungerer her.

Likevel føler jeg at jeg til en viss grad takler situasjonen. Prøver å gjøre det beste utav det.

Det jeg derimot ikke takler er at støtteapparatet rundt meg har smuldret opp. Plutselig får jeg beskjed om at må presse meg enda mer når jeg sier jeg allerede er på bristepunktet. Hvorfor fikk jeg masse skryt for kort tid siden fordi jeg klarte en hel uke hjemme, mens det nå blir tatt som en selvfølge at jeg klarer meg på egenhånd i to uker?
Hva skjedde med å ta ting gradvis?

Når jeg fortalte legen om at jeg slet litt om dagene så var svaret at; jammen, det var jo som forventet det når du skulle klare deg mer på egenhånd.

Vekten er stabil, så du klarer deg nå ihvertfall.

Virkelig? Skal det gå tilbake dit at det ikke betyr noenting hvor mye jeg spiser og spyr, så lenge vekten holder seg stabilt?


Jeg nevnte også at jeg hadde lyst å reise på ferie, tror det kunne gjort godt. Hadde behov for å snakke om det fordi jeg var usikker på om det var viktigere å fokusere på å holde ting stabilt(bruke energien på det) enn å reise...Tenkte jeg kunne få litt innput på det. Forklarte litt hva ferien ville gå ut på.
I tilegg sa jeg at jeg synes det var vanskelig å planlegge noe sikkert med tanke på ryggen som har vært veldig dårlig.

Ja, du tror liksom det blir så veldig mye bedre av å sitte inaktiv hjemme da?

Var det eneste svaret jeg fikk sammen med en småsur mine.

Hvorfor oppfører alle seg plutselig som om jeg er en bortskjemt drittunge som helst bare vil ligge på sofaen og bli oppvartet av en gjeng tjenere? Som om jeg VIL være innlagt eller ha behov for hjelp.

Men jeg hadde aldri forventet det fra henne. Nå snakker jeg ikke bare om den kommentaren, men hele samtalen; som for det meste gikk i at jeg burde klare meg på egenhånd og at det var forventet at jeg ville bli dårligere...Som om det ikke betyr noe som helst at jeg har det jævlig fordi det var forventet fra deres side?

Jeg kunne ønske at jeg ikke trengte mer hjelp. Jeg kunne ønske jeg ikke trengte noen hjelp. Jeg kunne ønske jeg klarte meg helt selv. At kroppen og hodet fungerte. At jeg var sterk nok på egenhånd.
Det er jo det som er målet! Hvorfor tror de at jeg mener noe annet?

Om jeg ikke tar helt feil så har jeg en alvorlig sykdom, har de glemt det? Hvordan kan de støtte meg i det ene øyeblikket for så å fortelle i det neste at det ikke er bra nok likevel? Hvordan er det greit å la være å høre på en alvorlig syk person? La vedkommende bli sykere og håpe på at vekten holder seg frem til Modum?


Hva i HELVETE er det egentlig jeg har gjort galt? Jeg har jo kjempet mer nå enn noengang.
På en måte gjør det meg så forbannet at de forventer at jeg mislykkes; at jeg tenker at jeg skal motbevise det. Samtidig er det ikke sånn at jeg bare kan "bite sammen tenna" og bli bedre/frisk. I wish. Jeg kan legge ned innsats og gjøre mitt beste, men jeg trenger drahjelp.

...

Pappa reddet virkelig dagen min igår ved å dra meg med på fisketur. Det var fjære og dårlig med fisk, men det betydde egentlig ikke så mye. Været var nydelig, solen holdt på å gå ned og vi satt på kaien og dinglet med beina, mens vi så på småfiskene som svømte rundt(sjøen var utrolig klar!).
Det var fantastisk rett og slett! Kunne virkelig ønske pappa hadde tid oftere, det blir så altfor altfor sjelden at vi gjør sånne ting.

Jeg har slitt mye med angst og depresjon om dagene. Angsten har ikke vært sånn akutt-angst, men den ligger liksom og lurer hele tiden. Det er utrolig slitsomt og ekkelt. Er så redd for at det aldri skal bli bedre. Det føles sånn. Samtidig kan man ikke alltid stole på følelsene. Av og til må man bare holde ut, bite sammen tennene når alt føles håpløst. Det blir bedre.

Sist uke ble det mye på en gang. Føler ikke jeg blir tatt på alvor. Det gjør utrolig vondt når jeg gjør alt "rett", når jeg følger planene som er lagd og jeg bruker ORD for å gi uttrykk for hvilke behov jeg har og hva jeg trenger; men så blir jeg ikke møtt med forståelse i det hele tatt. Gang på gang får jeg bevist at ordene mine ikke strekker til, at jeg fikk mer hjelp og ble mer sett når jeg brukte destruktive metoder.
Demotiverende til tusen, og et skikkelig slag i magen.
Ble flere omganger med spising og oppkast i slutten av uken/helgen.

Nå er jeg tilbake på DPS-en. Sikkert like greit.

Ryggen er fremdeles veldig plagsom. Går litt opp og ned riktignok, ikke alle dager er like vonde. Jeg ringte til ryggforeningen for noen dager siden for å høre om de hadde noen råd til meg. De sa med en gang at jeg hadde RETT på å bli utredet skikkelig, og at jeg burde få henvisning til ortopedisk på haukeland+få tatt flere bilder(eventuelt CT/MR). Desverre var det ikke uvanlig at de fikk henvendelser av folk som opplevde å ikke få hjelp med ryggplagene sine. Å få beskjed om å gå flere turer på fjellet når man ikke klarer sitte oppreist ved bordet pga. smerter er ganske håpløst!
Det er lang ventetid på haukeland, så de anbefalte meg å gå til manuellterapeut i mellomtiden. Manellterapeuter er visst utrolig gode til å se hele bildet og se på ting litt mer sammensatt når det kommer til rygg enn feks fysioterapeuter eller allmennleger. Ryggen er jo faktisk bærebjelken til kroppen, det er den som holder deg oppe! Det sier seg selv at hvis ryggen er ute av spill så påvirker det ALT. Sånn sett er det nok veldig sammensatte grunner til at man får smerter også.

Målte bentettheten min på sykehuset idag. Det var desverre veldig nedslående resultater. Jeg hadde forberedt meg på at det var noenlunde som før, men likevel håpet litt på bedring. Har jo knasket kalsium+D-vitamin som en gal. I tilegg har jeg spist bedre de siste 3,5 månedene enn på mange år.
Hun som foretok målingen sa at det var drastisk nedgang siden sist og at med tanke på hvor dårlig bentettheten var sist gang, så er det virkelig ikke bra. Utrolig kjedelig...Vet liksom ikke hva annet jeg kan gjøre på dette tidspunktet enn å fortsette med å spise og ta kalsium+d-vitamin. Vil virkelig ikke bli mer benskjør! Det skulle jo ha gått opp denne gangen :(

Det går ikke så bra med meg. Im stuck.

Skoliose

Hei, røntgen av rygg viser ikke skade/sykdom. Det er en ryggskjevhet, skoliose, men det er ingen fare ved å bruke ryggen. Mvh *lege*

Plutselig ble ikke ventetiden så lang likevel. Fikk denne meldingen på mobilen for en halvtimes tid siden(når begynte leger å sende meldinger?)

Ringte til mamma og gråt og gråt og gråt. Det føltes omtrent som med mageproblemene, hvor jeg gang på gang har fått beskjed om at det er irritabel tarm og at jeg bare må leve med det. Skoliose er liksom ikke noe man kan gjøre noe med; det var ihvertfall det jeg tenkte. Dessuten får man jo skoliose fordi ryggen vokser skjevt(?) Med andre ord har jeg hatt det siden jeg var utvokst(sånn ca. 13-14års alderen)? Det virker så ulogisk at det plutselig NÅ skal gjøre så jævlig vondt, hvis jeg faktisk har hatt dette i mange år? Dessuten har jo ryggsmertene jeg har hatt siste måneden vært helt annerledes enn "vanlig" ryggvondt som jeg har hatt før. Doesnt make sense.
Og hva med smerten som stråler ut til andre deler av kroppen? Man kan vel ikke få det av skoliose vel?

Jeg hadde nesten forventet at jeg ble nødt til å ta det med ro en stund for å lege en eventuell brist eller skade. Kanskje jeg til og med hadde sett litt frem til å "få lov" til å slappe av, ha en god grunn. Nå har jeg ikke det lengre...Nå må jeg ut å løpe i skogen.

Ventetid

Har blitt mye venting om dagene. Jeg kan ikke akkurat si jeg er spesielt tålmodig når det gjelder å vente på noe!
På fredag reiste jeg til en privat klinikk i byen for å få tatt bilde av ryggen. Smerten har forverret seg på den måten at jeg ikke lengre bare har vondt i ryggen, men det stråler ut til resten av kroppen(hovedsaklig høyre side av magen+ høyre fot og arm). I tilegg er allmenntilstanden ganske dårlig. Jeg verker liksom alle plasser og er uvel og kvalm.

Det tok bare en dag å få resultatet av røntgenbildet, men pga. helgen måtte jeg vente til idag.
 Var innom legekontoret for å høre om de hadde mottatt svaret; noe de hadde.
Problemet var at legen min ikke kom på jobb før på onsdag og sekretæren hadde ikke kompetanse til å tolke resultatene, det eneste jeg fikk vite var dermed at noe var galt, men ikke hva.
Spurte om ikke legen som var på jobb idag kunne se på det, men fikk beskjed om at det var tvilsomt at hun hadde tid.

Så da jeg ble ringt opp av sekretæren fra legekontoret rett før stengetid var jeg ikke helt forberedt.
Legen hadde sett raskt over svaret; det var ikke noe akutt, men jeg hadde visst en eller annen form for skjevhet i ryggen. Noe mer enn det fikk jeg ikke vite.
Heldigvis skulle fastlegen min komme innom imorgen og da skulle de be henne se på det og ringe meg med (forhåpentligvis)litt mer utfyllende svar.

At det ikke var akutt på den måten at ikke må ha hjelp NÅ; det var jeg joDet finnes jo ørten grunner til at ryggen kan ha blitt skjev. Hva skjevheten kommer av vil nok ha mye å si for hvor alvorlig det er og hva som kan/kan ikke gjøres. Håper VIRKELIG at noe kan gjøres, for jeg kan ikke gå sånn som dette stort lengre.
Tok også nye blodprøver idag. Blodprøvene jeg tok for noen uker siden viste litt høye leververdier(noe som ikke trenger bety så mye om det bare skjer en gang innimellom).
Men for sikkerhetsskyld ble det tatt nye prøver sist uke. Da viste det seg at leververdiene var blitt mye høyere! Om de fremdeles er høye må det utredes nærmere, så jeg er litt spent på resultatet.

Får sikkert svar på både det med ryggen og med magen/leveren imorgen. Håper det, så jeg slipper å vente mer.

Det er rart med det. Selv om det er kjempeslitsomt og kjipt å ha det sånn som dette, så er det likevel MYE bedre enn å feks ha sterk angst eller andre psykiske problemer. Så selv om jeg håper på å finne en løsning på disse plagene, så er jeg på en måte litt redd for at alt det andre skal komme sterkere tilbake når det fysiske forsvinner?

Jeg må jeg nesten le litt av meg selv; det er da vel ikke sånn at jeg er nødt til å enten være i et fysisk helvete eller et fysisk ett?
 Av og til føles det som om det er de to valgene jeg har, men det finnes kanskje et tredje alternativ?
Et alternativ hvor jeg ikke trenger være syk verken fysisk eller psykisk.

Jeg håper det finnes ihvertfall. En eller annen plass i fremtiden.

bilder av rommet

Kunne gjerne tenkt meg en lignende leilighet hjemme xP

Hjemme

Endelig begynt å komme litt inn i ting på den nye dpsen, begynt å slappe av...Så måtte jeg pakke og reise hjem igjen. Menmen, sånn er det nå.  Å komme inn mandag formiddag og reise ut igjen onsdag ettermiddag blir nesten mer stress enn det blir hjelp spør du meg. Det blir jo bare en hel dag og to halve. Jeg håper bare de hører på meg og lar meg få være der fra mandag til torsdag på de neste oppholdene.

Ryggen min har bare forverret seg. Har vondt hele tiden. Fikk akuttime til fastlegen min idag og hun var enig med at jeg absolutt burde få tatt et røntgenbilde. Hun ringte til sykehuset og de sa jeg kunne komme inn i slutten av JULI. Det er selvfølgelig ikke aktuelt å vente så lenge når jeg er så dårlig. Mamma skal ringe litt rundt og høre om jeg kan få komme inn fortere en annen plass. Om jeg ikke kan få komme inn en eller annen plass litt fort, så blir jeg nok nødt til å gå til en privatklinikk. De kunne ta imot meg på dagen, men da må jeg til gjengjeld ta regningen selv(noe jeg ikke har penger til, men mamma sa hun kunne betale :P)


Hentet næringsdrikkene/yogurt/desserter(eller hva søren jeg skal kalle det:P) idag. Tre forskjellige smaker. De var grusomme! Den ene verre enn den andre. Skikkelig kvalme og ekle. Skuffende. De andre jeg hadde var jo sinnsykt gode iforhold til disse. Utrolig kjipt at jeg ikke kan ha dem pga. at det er eple i!
Tror kanskje de var mer juicebasert enn melkebasert(?) Ikke sikker, men de her nye var ihvertfall melkebasert. De smakte kvalmende næringsdrikkaktig, bare med dobbelt så tjukk og ekkel konsistens. Æsjæsj. Modelleire var det første jeg tenkte. Både lukten og smaken.

Squaghetti

Lagde dette til middagen idag( ser forresten noen kaller det squashgetti, men det er jo alt for tungvindt å si spør du meg!)
Skjønner ikke at jeg ikke har prøvd det før; det er jo genialt! Spesielt nå som utvalget av grønnsaker jeg kan spise ikke er så stort; blir lite variasjon.
Jeg elsker squash i seg selv, men "spaghetti" av squash er enda bedre!
Veldig greit når man ikke kan spise vanlig pasta/spaghetti også.
(Når det er sagt; dette var ikke hovedretten, men tilbehøret sånn i tilfelle det skulle være noen som helst tvil:P)

Det eneste man trenger er

squash!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Potetskreller, ostehøvel el.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Gryte kan være greit

vann

 

 

 

salt!

 

 

 

 

 

Noe å ha squashen  i.

Riv/skjær/kutt squashen opp i lange strimler. 

Legg de i en skål(eventuelt et dørslag). Strø godt med salt over. 

La stå i ca. 20 minutter. 

Skyll så av saltet. Press ut siste rest av væske fra squash-strimlene. 

Kok opp vann. 

Hiv i "spaghettien" og la dem fosskoke i ca. 1 minutt. 

Sil av vannet, og voila; så har du squahetti! Genialt som tilbehør spør du meg :)

hadde desverre ikke bilde av squashgettien jeg lagde(som så MYE bedre ut, såklart) 

Men, you get the idea.

Jeg må kjøpe endel av maten jeg trenger på butikken selv, men jeg får penger tilbake om jeg tar vare på kvitteringen. Greit nok. Men hva når man må gå et godt stykke+buss for å komme til butikken? Ikke bare har jeg brukt mine 30 minutter og vel så det idag, men jeg smerten i ryggen har også tiltatt iløpet av ettermiddagen.

 Vi kan ihvertfall ikke kjøre deg. Du klarer vel ta bussen? Det er ikke SÅ langt å gå. Senteret har åpent til 21, så du kan ta deg god tid! Gå litt rundt om du vil!

Nei, de tuller ikke. Dønn seriøst. Jeg gjentar at jeg tror ikke det er så lurt. Jeg er tross alt her for å roe ned. Dessuten vet jeg ikke om jeg hadde klart å få meg hjem igjen uten å kollapse.


Javel. Men om du skal på butikken må du nesten gå/ta bussen. Vi har ikke mulighet til å kjøre deg(eller være med).

Ok. Great. Så enten sliter jeg meg halvt ihjel(+bryter aktivitetsrestreksjonen min) for å få tak i maten jeg trenger for å følge kostplanen, eller så lar jeg være å reise(og på den måten følge planen ifh. til aktivitet men ikke ifh. til maten). Tap-tap-situasjon, anyone?

Middag idag. Til meg var det komt "rent fisk/kjøtt". Det var en eller annen slags blanding med kylling, noe saus og div. grønnsaker(blant annet løk som jeg ikke tåler). Veldig rent kjøtt ja, men hadde ikke så mye annet valg enn å pirke utav det jeg klarte. Men jeg spiste kom en av de ansatte kommer og begynner å spørre meg ut om bulimien og om jeg kaster mye opp akkurat nå. WTF, PLIS IKKE SNAKK TIL MEG OM DETTE NÅR JEG SPISER?!
Hun slutter heldigvis når jeg sier ifra, men det tar ikke lang tid før hun spør meg om detaljerte sykdomsdetaljer og ting som virkelig ikke er noe særlig når man prøver å presse i seg den fordømte maten. Sa flere ganger at jeg ikke var så glad i å snakke mens jeg spiser. Gav litt opp tilslutt. Fikk ikke i meg all maten.

Etterpå snakker vi mer om mat og hun spør meg om jeg har noen faste ting og mengder jeg skal spise(hallo, hadde ikke de liksom endelig funnet den infoen? nei vel nei). Jeg sier at jeg til middag spiser 150 -200 g fisk eller kjøtt og da sier hun; hah, liksom! Jeg så nå at du ikke spiste så mye idag.
Som om hun hadde avslørt meg eller noe. Jo, svarer jeg. Nei, sier hun. JO, sier jeg. Jeg hadde faktisk med meg min egen kjøkkenvekt og veide opp 155 g. Det var den mengden kylling som var oppi det "reine kjøttet" som jeg fikk. Kan ikke akkurat ta mer kjøtt når det ikke ER mer kjøtt?

Ja, jeg er frustrert. Kunne sikkert ramse opp tusen andre ting også. Jeg er sikkert negativ og kjip nå, men det må være lov noen ganger også.

Du kan ikke snu nå. Du kan ikke snu nå.

Vekten idag føltes helt uakseptabel. Jeg fortsetter å gå jevnt og trutt oppover til tross for at planen og målet frem til august var å holde stabil vekt.

Jeg føler virkelig at jeg ikke gidder mer. Orker ikke. Det er et eller annet med det der å bevege seg fra 40-tallet og over til 50-tallet som føles grusomt utrygt.
Men samtidig er det ikke bare det. Jeg føler jeg fortjener mer resultater enn det jeg har fått. Etter så mye jobbing hadde jeg helt ærlig trodd at kroppen skulle fungere en god del bedre. Motivasjonen for å fortsette på samme måte er ikke spesielt stor når jeg en stor del av tiden er like dårlig som i begynnelsen. Når jeg hele tiden faller tilbake. Jeg har holdt ut og holdt ut og holdt ut; hvorfor bærer det ikke mer frukter? Jeg kunne holdt ut vektoppgangen om det samtidig gav meg noen fordeler.

Helt tilbake dit jeg var vil jeg ikke. Det er ikke det tankene mine kretser rundt. Det er mer det at jeg vil stoppe den vektoppgangen som har vært de siste ukene og holde meg der. Ikke la være å spise, men å kanskje kutte ned litt. Jeg vet hvordan det høres ut. Litt her og litt der. Det er bare spiseforstyrrelsen som lurer meg osv. Jo, kanskje, til en viss grad. Samtidig er det jo jeg som skal leve oppi alt dette her. Det er fremdeles to måneder til Modum. Jeg vil ligge på en vekt som jeg/spiseforstyrrelsen klarer å akseptere, samtidig som den er akseptabel ifh. til å komme inn på Modum. Det er jo egentlig det som har vært avtalen hele tiden også...

Det som har motivert meg til å fortsette å spise all maten osv. er jo ting som treningen med PTen og det å generelt kunne gjøre mer/aktiviteter. Nå ser det ikke sånn kjempelyst ut ifh. til å kunne fortsette med dette. Ryggen hindrer meg en stor del av tiden og jeg vet ikke hvor mye jeg kan/bør gjøre før jeg har fått tatt røntgen. I tilegg har magen vært helt vrang siste dagene. Og da føles det ikke som om det er så mye igjen.

Jeg mener ikke at jeg kommer til å snu,gjøre noen helomvending eller løpe med åpne armer tilbake til spiseforstyrrelsen(anoreksien?) men å gjøre noen justeringer står for meg som et sterkt alternativ akkurat nå.

I just need a break.

Etter at jeg hadde spist snakket jeg litt mer med en av de ansatte. Hun hadde visst plutselig oppdaget at det sto litt mer i papirene de hadde fått(som de av en eller annen grunn ikke hadde lest før/oversett?)
Hvor mye det var snakk om vet jeg ikke. Kan jo håpe på at det var den oversikten som skulle være sendt.

Jeg er helt utslått idag. Nå ligger jeg på sengen; hele kroppen gjør vondt. Har fått litt smertestillende, så håper det hjelper nok til at jeg klarer få meg litt ut i frisk luft seinere.

Prøver å tenke på fine ting! Har ganske store tanker ifh. til sommerferien faktisk. Man kan vel  kalle det en mellomting mellom drømmer og planer.
Det er fullt gjennomførbart hvis man går utifra at allmenntilstanden min er bedre enn akkurat nå. Alt ligger til rette og både mamma og pappa synes ideen var god.
Jeg har så utrolig lyst til å få det til, samtidig som jeg ikke tør håpe på noe. På ene siden gir det meg veldig mye å ha noe å se frem til og noe jeg kan planlegge/bruke tid på+at det hadde vært herlig å få reise litt! Samtidig er det jo den evige balansen. Å ikke ta på seg for mye; hindre at ting går til helvetet.

I en ideel verden hadde det blitt noe sånt som dette:

Fra 18-22.juli skal familien til østlandet på sånn menighetsgreier. Jeg er ikke så interessert i akkurat menighetsdelen; men plassen det skal være på er helt nydelig! Vært der flere ganger før. Kjempeidyllisk, det er en svær park der full av alt du kan tenke deg av blomstrer og andre vekster. Jeg blir med, og da skal selvfølgelig også hunden være med! Ser for meg at det kan bli ganske fint. Søsteren min+mannen og ungene skal også. I tilegg til en haug med andre bekjente. For det meste vil det nok blitt avslapping og litt turer innimellom. Og grilling; ikke minst!


Så søndagen, 22 juli, tar vi colorline fra Sandefjord til Strømstad. Hvor jeg såklart skal ENDELIG(for første gang:P) gå amok på kjøpesenteret! Det ville blitt store mengder laktosefri cottage cheese, for å si det sånn! Så overnatter vi en natt på hytte, før vi kjører til flisa hvor jeg skal på årets sommerleir! Får sett igjen masse fine folk. Leiren blir tøff, men kjempebra. Det blir den siste motivasjonsboosten jeg trenger før Modum.
Når jeg kommer hjem igjen er jeg veldig sliten, men det går greit, har tross alt et 5-dagers opphold på DPSen til å komme meg litt til hektene igjen.

Det er kanskje å be om for mye? Det eneste som står i veien er isåfall helsen min. Irriterende at det er så lite forutsigbart. Vanskelig å planlegge noe som helst.

Idag er jeg som sagt helt utkjørt. Hvit som et laken i ansiktet og iskald/varm om hverandre. Blir så frustrert! Får lyst til å protestere ved å ikke spise. Vet jo at det gjør vondt verre, men likevel...Da har jeg i det minste en grunn til å være dårlig på en måte? Det hjelper ikke akkurat på at de ansatte her tydeligvis mener at alt er opp til meg selv og at de etter bare et måltid sier at jeg "tydeligvis klarer meg helt fint på egenhånd og er veldig ansvarlig". 
Selvfølgelig har jeg hovedansvaret for livet mitt, men av og til  når man er syk trenger man at andre kan ta litt av det ansvaret.

Joda, jeg har faktisk vært jævlig ansvarlig de siste månedene. Jeg har tvangsforet meg selv hver eneste dag. Jeg klarer meg jo, men det tærer enormt på kreftene å skulle klare alt på egenhånd til enhver tid. Når de spør veiledende spørsmål som; du klarer deg vel fint selv sant?
Hva forventer de egentlig at jeg skal si? For joda, jeg klarer meg jo. Jeg er ikke død, altså klarer jeg meg. Jeg er ikke i akutt krise. Samtidig trenger jeg støtte. Det finnes vel en mellomting mellom å bli fotfulgt og å ikke få noen oppfølging i det hele tatt(med mindre man tar all iniativ selv)? Nå er det liksom mer den siste der. Kan vel ikke annet enn å håpe at det går seg til. På to dager. Jada.

Imorgen skal jeg forresten veie meg. Har ikke blitt veid på ni dager eller noe sånt? Gleder meg ikke. Er vel gått enda mer opp kanskje? Vet ikke. Aner ikke. Orker ikke tenke på det.
Blodprøver blir det også. Hadde for høye leververdier sist, så om de fremdeles er så høye må visst noe gjøres(uten at jeg helt vet hva det skal være). 

Men over til noe helt annet. Er det tilfeldigvis noen som leser dette som har erfaring med næringsmidler? Jeg har pleid å spise sånn her om kveldene:

Men den har desverre ingredienser som jeg ikke kan ha på FODMAPS-dietten(eple og inulin). Ernæringsfysiologen på Modum foreslo å sjekke ut andre merker for å se om de kunne ha lignende produkter som ikke inneholdt eple eller inulin.
Fant blant annet denne:

http://www.fresenius-kabi.no/Produkter/Enteral-nutrition/Kosttillagg/Fresubin-Creme/

Ser ut til å være noe av det samme, bare litt andre smaker. Problemet er at disse må bestilles inn spesielt på apoteket; og man er visst nødt til å bestille inn en viss mengde om gangen uten å ha mulighet til å smake på dem på forhånd...Litt kjedelig om man finner ut at de smaker motbydelig i ettertid liksom:P Så jaa, derfor lurte jeg på om noen hadde prøvd den over eller lignende produkter?

http://nutricia.no/upload_dir/docs/Nutridrink_Cr%C3%A8me_0109_ny.pdf

Fant disse og, men synes de hørtes litt kvalmende ut(?)

Anyone?

Næringsdrikker orker jeg ikke.

OMG

Så ble det akkurat sånn jeg ble lovd at det ikke skulle bli.

Hadde innkomstsamtale med lege og synes det gikk OK. Virket ikke som om hun visste så mye, og hun skulle absolutt snakke om KALORIER ditt og kalorier datt. Prøvde likevel å ikke bry meg så mye; det viktigste er jo miljøarbeiderne som jobber i avdelingen.

Så at det sto fiskekaker til middagen idag. Tenkte jeg skulle forsikre meg om at det kom rent kjøtt eller fisk til meg siden jeg ikke kan spise fiskekaker. Dette skulle jo være nøye beskrevet i alle papirer som var sendt over fra den andre DPSen+at vi var innom temaet i legesamtalen. Neida, det hadde de ikke gjort, men de kunne gjøre det imorgen.
FINT det, men jeg hadde liksom planer om å spise noe idag også! Ble litt småirritert. 
De visste jo hva som sto på planen min?

Men da ene miljøarbeideren kom inn og begynte å spørre om hvilken mat jeg LIKTE og om hun skulle bestille glutenfritt brød, da begynte jeg virkelig å lure. Etterhvert skjønte jeg at de ikke visste noen ting. Ikke en dritt. Ingenting om verken kostplan eller FODMAPS-diett. Alt som jeg ble lovd så tydelig at det skulle bli detaljert beskjed om for å unngå for mye styr og misforståelser.

Låste meg bare helt. Var allerede så utrolig sliten og i dårlig form.
Du må nesten si hva du vil ha og hva du vil spise.

VIL? Jeg vil ikke! Jeg vil ikke spise! Jeg MÅ.

Prøvde å forklare hva FODMAPS gikk ut på og hvilken mat jeg kunne spise/ikke spise. Begynte å gråte før jeg hadde begynt omtrent. Det er jo så omfattende. Jeg VET jo alt, men å skulle sitte å legge ut om det til noen som tydeligvis ikke har noe info whatsoever, det føltes veldig overmannende.

Det endte med en stress-tur på butikken for å kjøpe et eller annet som jeg kunne få i meg som "middag". I tilegg måtte jeg kjøpe inn så og si alt det andre som står på kostplanen min. Når vi kom tilbake fikk jeg beskjed om at jeg måtte spise på rommet(!)for å ikke være til sjenanse for de andre(?)+at jeg måtte oppbevare all maten der også. Prøvde å si at det var veldig vanskelig for meg, men neida, sånn var det.
Heldigvis fikk jeg snakket med en av de andre ansatte som sa at jeg selvfølgelig skulle få lov til å lage til maten og spise den på kjøkkenet!

Må innrømme jeg ikke ser helt poenget med å komme inn her og omtrent bare snu i døra annenhver uke. Ser ut til at jeg må reise hjem igjen på onsdag formiddag. Får jo ikke tid til å slappe av eller hente meg inn igjen på den lille stunden?

Føler meg litt oppgitt. Men ble oppmuntret av horoskopet mitt idag da, kunne ikke la være å le litt!:P

Det blir kanskje ikke så lett å beherske temperamentet idag, mye av det som kan gå galt vil gjøre nettopp det. Prøv allikevel å smile, tenker du deg om, så har du det jo bra, ikke sant?

Sinnsykt fint

Nå sitter jeg på rommet mitt. Eller leiligheten min kan jeg vel nesten heller si? Ble helt satt ut jeg.
Ikke bare er det fint, men SVÆRT. I tilegg til seng, skap og sånne vanlige ting, så er det et lite kjøkken(skap, kjøleskap, komfyr, vask), spisebord+stoler, garderobe/gang og bad med dusj, vaskemaskin og tørketrommel. Hotellstandard rett og slett! Har tatt endel bilder, skal se om jeg får postet de seinere.
Eneste jeg ikke synes er noe særlig er de store vinduene som går fra gulvet og opp til taket. Føler meg litt som en gullfisk.

Jeg vet fremdeles veldig lite om hva som skjer. Bare snakket litt med en av de ansatte.

Skal spise lunsj nå.

Har time med legen her klokken 14, så da får jeg sikkert litt mer oversikt.

Møtte på to stk som jobbet på den andre DPSen ved inngangen(de har begynt å jobbe her). Greit å se noen kjente fjes. Ellers er jeg helt sinnsykt sliten idag. Skjønner ikke helt hvorfor.

Anyway. Nå må jeg ringe til Modum! Utsatt det tusen ganger. Ringt et par ganger også, men lagt på før jeg har fått svar. Vet ikke hvorfor jeg synes det er så skummelt denne gangen, har jo ringt før.

De to siste dagene har ikke vært så bra. Igår befant jeg meg plutselig i et bulimisk mareritt. Så velkjent, men samtidig føltes det helt feil og fremmed. Det var egentlig ingen spesielle triggere- Trangen til å spise og spy har ikke vært mye tilstede siden jeg kom hjem. Ikke var jeg i noen form for psykisk sammenbrudd eller krise heller. Jeg har rett og slett ingen god grunn til hvorfor det skjedde.
Det eneste jeg vet er at det gjorde jævlig vondt. Sånn reint fysisk- Skjønner ikke hvordan jeg har gjort dette flere ganger daglig de siste årene.

Det var ikke snakk om en liten glipp eller litt oppkast. Det var voldsomt. Enorme mengder. Noe sa bare klikk, noe som føltes utenfor meg selv.

Etterpå var jeg mer redd en noenting annet. Redd for å bli skikkelig dårlig. At kroppen skulle protestere vilt på å bli mishandlet på den måten. Jeg la meg i sengen. Det gjorde vondt i hele kroppen. Håpte(naivt nok)at litt hvile skulle gjøre alt godt igjen.

Noen minutter seinere skjønte jeg at det ikke skulle gå sånn. Et anfall var på vei. Ble varm og kald og klam og svimmel. Begynte å skjelve noe enormt, samtidig som jeg falt mer og mer bort. Klarte å få meg til kjøkkenet etter noen minutter. Drakk litt drikke. Håpet det skulle være nok til å få meg over det verste. Selvfølgelig var det ikke nok. Jeg visste vel egentlig det, men jeg måtte prøve. Tanken på å få i meg noe fast føde, KALORIER, var motbydelig. Bulimien hadde fått meg til å føle meg skitten og ekkel igjen. Fått mat til å bli skitne, ekle kalorier.
Samtidig var frykten for å kollapse såpass sterk at jeg fant frem en næringsdrikk. Fikk den i meg. HELE faktisk. Og det hjalp. Næring hjalp.
Et fint bevis på at mat/næring absolutt kan fungere som "medisin". 
Bulimien/anoreksien protesterte såklart vilt.  

ENDA mer kalorier? Du eser ut! Du fortjener jo de fysiske konsekvensene, du fortjener å bli dårlig! Skjerp deg, og ta straffen din!

Men jeg klarte å få revet meg løs. Ihvertfall nok til at jeg fikk i meg den nødvendige næringen for å unngå kollaps.. Måtte "jukse" litt med sovemedisin etterpå. Fant ut at det beste nok var å legge seg, før bulimien fikk overbevist meg til mer tull. Den hadde fått ødelegge nok. Noe jeg kan prise meg lykkelig over idag. Rett etter overspisingen/oppkast var jeg overbevist om at jeg både måtte trene og ta avføringstabletter for å gjøre opp for det som hadde skjedd. Heldigvis sovnet jeg uten å ha gjort noen av delene. Hadde jeg gjort det hadde jeg nok vært enda dårligere idag enn jeg har vært.

Riktignok v'ært skikkelig sliten idag og vondt i ryggen, men likevel, med avføringstabletter hadde jeg nok blitt helt utslått.

Imorgen skal jeg bort på den nye DPSen. Gruer meg litt. Har behov for noen dager inne nå tror jeg. Håper bare ikke det blir for mye styr med tanke på at alt er ukjent og nytt. Aner ikke når de forventer at jeg kommer imorgen eller hvor jeg skal henvende meg. Synes egentlig jeg har fått utrolig lite info, så det er litt dumt.

helg

Først en god nyhet; jeg får av reguleringen om 14 dager! ENDELIG. Hatt den i ca.2,5 år nå, så gleder meg som en unge til å få den av. Kommer til å føle meg som en supermodell! Haha :P Kommer nok til å glise som en tulling en god stund også. Det blir herlig!

Om tre uker skal jeg ta beintetthetsmåling. Er veldig spent på resultatet. Sist gang var det litt bedring ifh. til første gang jeg målte, så håper bare det har blitt enda bedre!

De første dagene hjemme har egentlig gått ganske fint. Jeg får i meg all maten, sover greit og har ikke hatt spesielt mye av angst eller selvskadingstrang. Veide meg idag; noe jeg angret litt på i ettertid. Vet jeg skrev at jeg var noenlunde komfortabel med vekten jeg har nå, men den har fortsatt å krype sakte oppover de siste ukene og det liker jeg ikke. Det gjør meg utrygg fordi det går imot planen(som hele tiden har vært å holde stabil vekt/BMI frem til Modum).
Jeg har mer enn nok med det, jeg klarer ikke takle en vektoppgang i tilegg. Ihvertfall ikke på egenhånd.

Et punkt jeg ikke har vært så flink med siden jeg kom hjem er dette med hvile.
Ryggen ble plutselig bedre på tirsdag/onsdag; noe som gjør at jeg klarer mye mer.
Jeg vet jo at det kanskje er lurt å likevel ta det rolig, sånn at jeg ikke blir så dårlig igjen...samtidig vil jeg jo utnytte de bra dagene mest mulig! Hvem vet? Kanskje får jeg en dårlig periode igjen uansett hvor mye/lite jeg hviler? Da kan jeg vel liksågodt kjøre på?
For alt jeg vet kan jeg plutselig bli sengeliggende i en uke til.

Men så var det dette med å prøve en annen fremgangsmåte...Jeg har jo gått på trynet mange ganger. Blitt helt utslått både fysisk og psykisk fordi jeg har holdt et aktivitetsnivå som jeg vil tro kan klassifiserers som ganske normalt(men som tydeligvis har vært for mye for meg atm). Derfor burde jeg prøve å roe litt ned. Om så bare en gang, for å se om utfallet blir annerledes. Om jeg kan gå lengre uten å bli veldig dårlig.

Jeg VET jo jeg burde prøve det. Men jeg får meg liksom ikke helt til å gjøre det uansett.

Ofte kjenner jeg ikke selv at jeg er sliten eller har presset meg for mye. Kjenner det ikke før jeg er så dårlig at jeg ligger i fosterstilling i sofaen og ikke kan rikke meg en cm. Det gjør det vanskelig å skulle finne rett "dose".

Nå skal jeg jo bort på den nye DPSen på mandag og være der tre dager. Tror jeg skal klare meg frem til da. Så får vi se hva som skjer videre.

Hjemme

Dagen idag har bestått av pakking+ masse klemmer og lykkeønskninger. Etter nesten tre måneder innlagt skal jeg ikke tilbake. Jeg har riktignok vært på flere hjemmepermisjoner den siste tiden, men da har jeg alltid hatt åpen retur.

Det føles rart. Tror ikke helt det har gått opp for meg enda, men kjenner jeg begynner å bli litt småstressa. Nå skal jeg riktignok bare være hjemme en ukes tid før jeg skal være tre dager på den nye DPS-en. Men det blir jo ikke det samme. Helt ny plass, nye folk osv. Med tanke på at det var endel innkjøringstrøbbel de første ukene på den andre DPS-en ifh. til måltider og mat, så skjønner jeg ikke helt hvordan det skal gå nå når jeg bare skal ha tredagers opphold. De har jo fått et skriv om hvordan jeg har gjort ting så langt(kostplan osv) men det betyr ikke at overgangen blir problemfri. Håper virkelig det går bedre enn jeg frykter.

I den siste timen med DPS-legen idag fikk jeg kjempemasse skryt. Hun sa at de ALDRI hadde trodd i begynnelsen at det skulle gå så bra som det hadde gått. Faktisk var de veldig usikre og redd at det skulle bli problemer. Men jeg har tydeligvis motbevist alle forestillinger de har hatt!
Vi har vært gjennom mye, både av somatiske ting og psykiske ting. Det har vært tøft, no doubt!
Men jeg har virkelig gjennomført så og si hele veien. Hun sa hun var kjempeimponert og stolt over meg, og at det hadde vært veldig givende og spennende å få følge meg på veien.
Hun sa også at hun håpet å treffe på meg på den nye DPSen(hun skal visst jobbe der litt innimellom).

Vi snakket også litt om vekt og sånt. Hun sa at det kunne være at jeg etterhvert ville få menstruasjonen tilbake(til tross for undervekten). Det varierer jo når man mister den/får den tilbake, men med tanke på at jeg får i meg regelmessig med (nok) næring, så er det ikke umulig at jeg får den tilbake på en lavere vekt enn jeg har gjort før.Ikke sikkert det skjer med det første, men hun ville ihvertfall "advare" meg :P Gruer meg skikkelig til dagen det skjer. Har ikke hatt regelmessig menstruasjon på ca. tre år. På ene siden føles det å få menstruasjon som et "bevis" på at jeg er blitt feit, at jeg går i overskudd. Med andre ord er spiseforstyrrelsen veldig lite interessert i at det skal skje. Men på andre siden vil det å få menstruasjonen tilbake hjelpe VELDIG på benskjørheten min+at det er jo egentlig et friskt tegn.

På Modum må man gå opp 700 g.-2 kg ukentlig. Jeg fortalte legen at det er en av de tingene som får meg til å tvile på om Modum er rett for meg. Jeg er fullt klar over at jeg på sikt må ha som mål å gå opp til normalvekt om jeg skal bli helt frisk, men jeg føler likevel det ville vært bedre å ta det litt mer gradvis.
De siste månedene har jeg lagt på meg 4-5 kilo.
I mars var det HELT utenkelig å legge på seg noe, ihvertfall ikke mer enn maks 1-2 kilo. Men fordi jeg har fått såpass med tid på meg og det har gått gradvis, så har det gått likevel. Det høres kanskje ikke så mye ut, men i mitt hode var dette enormt mye. Om jeg feks hadde vært nødt til å gå opp så mye de første to ukene av oppholdet mitt, så hadde jeg aldri klart å fortsette/fullføre.
Derfor er jeg veldig skeptisk til å skulle gå opp kanskje to kilo hver eneste uke. Litt som de sier med de som skal ned i vekt, at jo fortere man går ned jo fortere går man som oftest opp igjen. Easy come, easy go.
Er redd det vil føre til en kraftig baksmell når jeg kommer hjem igjen. At hodet ikke klarer å følge kroppen.

Anyway. Før jeg gikk fikk jeg en god klem  av legen og masse lykkeønskninger.

Hun er så sinnsykt grei og flink! Jeg har vært utrolig heldig som har hatt muligheten til å snakke med henne så ofte og hun har hjulpet meg med så utrolig mye. Tror faktisk jeg har hatt flere samtaler med henne enn psykologen :P

Aksept

Å akseptere at man er der man er. Akseptere at det for øyeblikket er mange begrensninger. Akseptere at kroppen ikke fungerer som ønsket.
Akseptere at man er nødt til å legge opp dagene etter det.

Det er det jeg er nødt til. Det er vanskelig. Tankene stritter imot. Å akseptere kan fort føles som å gi opp eller "godkjenne" at ting er som de er. At jeg synes det er helt greit. For det gjør jeg jo ikke.
Men det er jo ikke det det er snakk om. Det er snakk om å gjøre det beste utav situasjonen nå, la det ta den tiden det trenger; sånn at jeg etterhvert kan komme meg videre.

Jeg har tenkt en del på det idag. Vi har vært nødt til å snakke om hva som skal skje fremover, med nedleggelse osv.
Det er bestemt at jeg skal få faste tredagers opphold med 14-dagers mellomrom på en annen DPS. Jeg har ikke vært hjemme lengre enn ni dager på det meste på over tre måneder.
I tilegg har jeg vært så utslitt på slutten av hjemmeoppholdene at jeg nærmest har kollapset. Så hvordan skal det gå med to uker?

På en eller annen måte må jeg finne ut hvordan jeg kan holde ut lengre. Unngå å knekke sammen av utmattelse. Det er vel her dette med aksept kommer inn. Kanskje er jeg nødt til å akseptere at jeg feks må ta annenhver dag med null aktivitet? Bare tanken gjør meg dårlig. Distraksjon og aktiviteter har jo holdt meg gående; samtidig er det kanskje det som har slitt meg ut også.

Siden torsdag har jeg vært tvunget til å sitte/ligge 99% av tiden. Hele kroppen har verket. Det har føltes som om jeg har løpt maraton. Når jeg kom inn igjen her på fredag var det så gale at bare tanken på å skulle stå oppreist og lage seg til mat nesten fikk meg til å gråte. Uansett hvor mye jeg har hatt lyst til å gjøre ting, så har jeg ikke klart det. Kroppen har gitt totalt etter.

Etter to hele dager nærmest sengeliggende, så klarte jeg å gå meg to korte turer igår. Idag reiste jeg en tur i senteret; noe som var altfor ambisiøst. Jeg tenkte at jeg alltids kunne sette meg ned på en benk og hvile litt om det ble for intenst, men det var ikke tilstrekkelig i det hele tatt.
Det var like før jeg la meg rett ned på gulvet. Heldigvis traff jeg på den psykiatriske sykepleieren, som sa jeg kunne få legge meg ned på sofaen i venterommet der hun jobber. Etter 20 minutter der klarte jeg å få presset meg ned til bussen.

Resten av dagen har blitt tilbringt på sofaen med enorme ryggsmerter. Satt på en film, men det var umulig å fokusere.
Det går litt bedre nå etter en dose med paracet+ibux. Klarer å sitte oppreist og gå litt.

Det er så slitsomt og ikke minst hemmende. Derfor vil jeg gjerne utnytte det maks når jeg kjenner litt bedring. Men jeg må altså prøve å ta det med ro de dagene jeg føler meg bedre også; for å unngå at jeg blir veldig dårlig.

Jeg har trodd hele tiden at det er mangel på muskler som er problemet og grunnen til ryggplagene. Men det henger liksom ikke helt sammen med tanke på at jeg har trent kjernemuskulaturen i fem uker, og økt tre kilo i muskelmasse. Jeg trodde jeg hadde blitt sterkere, jeg HAR jo blitt sterkere, men likevel streiker kroppen(og da spesielt ryggen). Det har fått meg til å lure på om det kan være noe mer. Med tanke på at jeg har benskjørhet er det jo en viss mulighet for at jeg kan ha fått en brist eller lignende på et tidligere tidspunkt og at dette kan forklare mye av smertene. Jeg burde jo få tatt et bilde av ryggen, skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det for lenge siden! Skal ta det opp med legen imorgen. Når det blir så gale som nå, at jeg nesten trenger rullestol for å få meg rundt, da må noe gjøres.

Jeg føler jeg har våknet mer til liv igjen de siste månedene. Jeg er ikke så nedkjørt psykisk(om en ser bort fra periodene med sterk angst).
Jeg får i meg måltidene som jeg skal.
Da er det virkelig ikke lett å akseptere at jeg ikke klarer gjøre mer. Jeg vil så gjerne. Vil så gjerne presse meg. Drite i den dumme ryggen.
Men da skjer jo det som har skjedd nå. Når jeg ikke aksepterer at jeg for øyeblikket trenger usannsynlig mye hvile, da går kroppen ut i streik.

Hvordan akseptere at akkurat nå trenger jeg hvile kombinert med mat? Det er en kombinasjon som føles veldig ubehagelig. En kombinasjon som jeg var forberedt på i den første fasen, de første ukene/måneden, som jeg på sett og vis klarte å forsone meg med; nettopp fordi det var midlertidig, til jeg ble sterkere.
Men NÅ?
Nå når jeg knapt har gjort annet enn å spise i nesten tre måneder?
Hvordan holde motivasjonen oppe når kroppen plutselig streiker mer enn noen gang?

Jeg tenker med gru tilbake på mars. På hvordan pappa måtte bære meg fra leiligheten og ut i bilen for å få meg til legen. På hvordan hvert eneste sekund var uutholdelig. Hvordan jeg ikke ville leve mer for det var for grusomt, samtidig som jeg ikke ville dø.
Medisinsk avdeling. Forvirring. Angst. Død. Grensepsykose. Mareritt i våken tilstand.

Der har jeg jo grunnen til at jeg fortsetter. Uansett hva jeg opplever nå eller fremover; ingenting kan bli så forjævlig som det jeg opplevde da. Jeg vil bare glemme det; samtidig som jeg er tvunget til å huske det for å presse meg videre.

Imorgen eller på onsdag reiser jeg uansett hjem. Noe må jeg gjøre annerledes enn det jeg har gjort før. Det tydeligvis ikke nok å være "flink" eller fullføre kostplanen. Jeg må begrense aktiviteten til et minimum.
Må gå imot all "sunn fornuft" og de vanlige rådene om en bra helse med andre ord. Ikke noen 30-minutters daglig aktivitet på meg nei.

Det er jo ikke sikkert at det er løsningen, men jeg må jo nesten prøve. Om det hjelper; så har jeg ihvertfall bevis for at det har vært aktivitetsnivået mitt som har vært for høyt tidligere. Så får jeg ta det derfra.

Det kommer ikke til å være sånn alltid. Men akkurat nå er det sånn. Må minne meg på det OFTE tror jeg.

Balderklinikken

På mandag skal jeg ringe dit og forklare situasjonen min. Forhåpentligvis vil de kunne hjelpe meg. Skal begynne på FODMAPS-diett for å se om det kan hjelpe på IBS-en(som er den fancy-forkortelsen på mageproblemene mine).
Legen her har snakket med ernæringsfysiologen på Modum, som har gitt klarsignal på at det er mulig å legge opp til en sånn diett der nede om jeg har legeerklæring på at det er noe som fungerer for plagene mine. Man regner ca. 6 uker for å teste ut dietten, hvor man må være ganske streng og følge den til punkt og prikke. Ganske mye mat som er utelukket(og da spesielt mange frukt og grønnsaker)
Så det er egentlig bare å komme igang fortest mulig! Man skal kunne kjenne resultater allerede iløpet av første uken.

Problemet er at det står en del forskjellige ting på nettet. I tilegg er de fleste sidene på engelsk og basert på matvarer/produkter som finnes i feks USA. Noe av det vil jo være det samme her, men mye er også annerledes...Med andre ord har jeg blitt en smule forvirret etter flere timers lesing.

Det er der balderklinikken kommer inn. Har sett litt på siden deres før og lurt på å kontakte dem. Når jeg nå fant ut at de i tilegg til å være ekspert på ernæring/mageproblemer, også driver med FODMAPS, så blir jeg jo bare nødt til å ta kontakt! Genialt om de kan hjelpe meg. Noe jeg tror de kan utifra det jeg har lest. Eneste som er dumt er at det er DYRT+lang reisevei. Om jeg skal klare å få råd til det, så blir jeg nok nødt til å kutte ut sommerleiren. Noe jeg virkelig ikke vil, men samtidig har jeg kanskje ikke så mange alternativer :/