Begynner å bli en stund siden jeg har skrevet her. Jeg har slitt mye med tungsinn(høres mye finere ut enn depresjon!) den siste tiden. En ekkel følelse av indre uro og stress har tatt bolig i meg og synes ikke å ville forsvinne. Det er forsåvidt ikke en ny følelse, men det er lenge siden det har vært så intenst.
Det føles som jeg løper maraton.
Jeg sover mye. Veldig mye. Og når jeg ikke sover tenker jeg for det meste på at jeg bare vil sove.
Jeg tar inn alt rundt meg og det føles umulig å stenge av. Det er nok mye av grunnen til at jeg er kronisk stresset. Psykologen min sier det er vanlig. At når jeg nå har gjenopptatt vekt+spiser regelmessig og nok, så er ikke kroppen lenger i underskudd. Den trenger ikke lengre "slå av" mindre viktige funksjoner for å overleve. Når man er underernært/undervektig har man ofte en veldig rigid tankegang og man er rett og slett ikke istand til å tenke på flere ting samtidig(ihvertfall ikke på samme måte som når man er frisk). Når man da begynner å nærme seg frisk igjen så blir jo denne overgangen ganske stor. På mange måter var det "enklere" å være syk og undervektig rent psykisk fordi jeg ble nummen. Ikke istand til å forholde meg til alt.
Det er som om en bryter blir slått på og plutselig kommer ALT inn. Det føles overveldende. Jeg veksler mellom å være stresset/ustabil og apatisk/deprimert(stenger av).
Men, herlighet, alt er ikke helt sort heller! Egentlig, sånn sett utenfra ihvertfall, så går det ganske bra. Spisingen går for det meste greit. Jeg hadde et tilbakefall med kutting og måtte på legevakten for noen uker siden, men ellers har det gått greit på den fronten også. Det er hovedsaklig depresjonen som legger en demper på alt nå og gjør at jeg fungerer dårligere enn jeg kunne ønsket. Jeg skal mest sannsynlig begynne på medisiner igjen og håper det kan hjelpe litt.
