Nå starter snart det "normale" livet igjen. Blir rart å reise hjem for godt! Samtidig er det egentlig greit å være ferdig. Det jeg sliter mest med, som virkelig dreper motivasjonen, er alle de somatiske plagene mine. Det har ikke blitt bedre til tross for at jeg spiser, sover og generelt har det bedre enn jeg har hatt det på årevis. Om noe har det nesten blitt verre. Tok MR av ryggen min for noen uker siden, og bortsett fra litt dehydrerte skiver som var lett forhøyede(ifølge legen her vil en hvilken som helst 40åring ha dette, uten at man har plager fordet om) var alt greit. Det høres kanskje positivt ut at det ikke var noe alvorlig galt, men jeg blir så innmari fortvilet! Hvordan kan jeg få svar om alt er i orden i magen og alt er i orden med ryggen når jeg sliter så ekstremt som jeg gjør? Føler meg nesten som en hypokonder! Samtidig vet jeg jo at jeg virkelig ikke er det. Har en ganske høy smerteterskel og når jeg har det vondt, så har jeg virkelig vondt.
Legen begynte jo (såklart) å snakke om at det sikkert var pga. psykiske ting, men jeg klarer ikke helt se den heller. Såklart henger psyke og kropp sammen, men at at psyken er utløsende faktor tror jeg ingenting på. Jeg har det faktisk bedre psykisk nå enn jeg har hatt det på lang lang tid, likevel fungerer jeg ikke fordi jeg er så utslitt. ME ble også nevnt. At det kanskje er noe jeg bør bli utredet for, og jo mer jeg tenker på det, jo mer logisk virker det. Har fått høre at det gjerne er pga. spiseforstyrrelsen osv. at jeg har hatt alle problemene som jeg har hatt, men nå er jeg nesten normalvektig og problemene er minst like store!
Siden jeg ble akutt dårlig ifjor har de fysiske plagene blitt 10 x verre. Bare å gå fra rommet mitt og opp til legens kontor idag føltes som å bestige en fjelltopp.Føler meg nesten som en gammel dame.
Noen av plagene:
* aldri uthvilt uansett hvor mye/lite jeg sover
* konstant følelse av å være sliten/småsyk...må liksom presse meg til ALT..null energi...føles som jeg har løpt maraton selv om jeg ikke nødvendigvis har gjort noe spesielt
* verking i hele kroppen
* rygg som ikke tåler noe som helst...sengeliggende i perioder pga. all smerten
* mage som ikke fungerer...(hatt diare de to siste dagene feks)
* sår som aldri gror(til tross for at alle blodprøver osv. er fine)
* hyppig vannlating...må gjerne på do en gang hver halvtime gjennom hele dagen...noen ganger oftere..på natten kanskje 3-4 ganger, men i dårlige perioder har jeg våknet hver time om natten
* ekstremt høye b12-verdier som legen ikke kan forklare
* feberfølelse selv om jeg har normal(og noen ganger lav) temperatur
* (sil)blør neseblod daglig
Var i Oslo fra fredag til lørdag og på lørdag fikk jeg besøk. Mange som har spurt meg om jeg har hatt det kjekt i helga, men jeg har ikke klart å svare. Har vært så esktremt sliten at jeg bare har gått i overlevelsesmodus. Søndagskveld lå jeg i sengen og gråt fordi jeg var så sliten. Igår og idag har vært utrolige tunge dager, føles som om noen har kjørt over meg med en traktor. Bare å stå/sitte tar på liksom.
Som sagt er det vanskelig å skulle holde på motivasjonen når den fysiske helsen ikke bedrer seg! Ikke så lett å skulle spise osv. om jeg ikke orker å gjøre noe annet enn å ligge i senga...Jeg gjør jo ikke det heller(ligger i senga hele tiden altså), jeg presser meg hele tiden. Er nødt til det om jeg skal få gjort noe som helst. Før har jeg kjent litt på den følelsen i forbindelse med at jeg har vært deprimert, at jeg bare vil holde senga og at alt er et ork. Men det er likevel annerledes nå; jeg føler meg ikke deprimert, jeg vil ikke ligge i senga egentlig, men jeg er så jævlig utslitt at jeg nesten ikke har noe valg. Føles utrolig kjipt rett og slett.
Jeg gjør jo alt jeg "skal". Alt som skal være bra for en "normal" person. Spiser skikkelig og NOK+ trener hensiktsmessig(hovedsaklig styrketrening+litt turer)+ sover bedre enn på årevis. Når jeg da likevel er så dårlig som jeg er, så tenker jeg at en utredning ifh. til ME kan være lurt...Ikke fordi det løser problemene vedå få enda en diagnose, men fordi det da er enklere å vite HVA man bør gjøre. Har man ME bør man feks være mer forsiktig med trening enn en "normal" person.
tirsdag 29. januar 2013
fredag 11. januar 2013
tirsdag 8. januar 2013
Status quo
Jeg er tilbake fra jule-permisjon. Utrolig hvor fort man omstiller seg! Men kjenner at det har blitt litt mye styr i det siste, for er ekstremt sliten. Igår sov jeg noen timer på dagen og idag er det blitt enda flere timer+at jeg sover på natten. Føler egentlig bare for å sove hele tiden. Men ellers er ikke den fysiske formen så verst.
Jeg har nå bare 2,5 uke igjen av oppholdet her. Det er merkelig å tenke på at det snart er over! Jeg er ganske lei av mye her, så på den måten er det godt å skulle reise hjem. Samtidig er det jo hele tiden en frykt for at ting skal gå tilbake til å bli som det var før. At ting skal spinne helt utav kontroll.
Jeg tror ikke det vil bli som før. Det er mye som har forandret seg. Jeg har fått til mye! Blant annet har jeg gått opp 12 kilo siden våren ifjor(9 av dem siden jeg begynte i behandling i august). Jeg har spist jevnlige måltider rundt 90% av dagene det siste halve året; for å ikke snakke om at jeg har spist en veldig mye større mengde daglig enn på mange mange år(uten å kaste opp). I tilegg har jeg ikke selvskadet mer enn to ganger eller noe sånt på et halvt år. Siste gangen er nesten et halvt år siden faktisk!
Jeg har også blitt flinkere å ta vare på meg selv, selvmedfølelse som det heter så fint. Akkurat den biten føler jeg har vært en lengre prosess som har komt de siste årene; ikke så mye det siste halve året.
Alt dette er jo kjempepositivt!
Samtidig sliter jeg noe jævlig. Hver dag våkner jeg og vil ned i vekt. I begynnelsen av vektoppgangen var jeg veldig ambivalent, det var vanskelig og utfordrende å gå opp i vekt; men jeg kunne likevel kjenne på en viss mestring. Det har forsvunnet helt nå. Jeg føler meg bare ekkel. Intens ekkel.
Hver dag våkner jeg og vil ned. Og hver dag fortsetter jeg likevel å innta den maten som jeg vet vil gjøre at jeg går er opp. Det føles så feil. Jeg føler jeg overkjører mine egne behov 100%
Og jada, det er vel egentlig ikke mine behov, det er spiseforstyrrelsens; men det føles uansett som mitt behov. Jeg tror nok ikke jeg komme til å provosere frem en vektnedgang, jeg har lagt for mye arbeid ned i å gå opp, så jeg kan liksom ikke snu nå.
Men jeg føler veldig sterkt at jeg må få lov til å stoppe opp litt nå. Få lov til å ta tak i alle de vanskelige følelsene, kroppsopplevelsen osv før jeg kan gå videre. I begynnelsen var det avgjørende med en raskest mulig vektoppgang fordi jeg var så undervektig, det er jo ikke tilfelle lengre. Jeg mener ikke at jeg IKKE skal gå opp i vekt, men jeg føler et veldig behov for å arbeide med alle følelsene som har komt med vektoppgangen. De har blitt jobbet veldig lite med og jeg føler meg som en tikkende bombe.
Prøvde å ta dette opp idag og det angret jeg veldig på i ettertid. Jeg føler det jeg sier ikke blir tatt seriøst fordi det automatisk alltid blir tatt som at det KUN er spiseforstyrrelsen som snakker. Jeg har ikke problemer med å se poenget med at spiseforstyrrelsen ofte kan overta fornuften og at spiseforstyrrelsen snakker. Men jeg er da ikke bare en spiseforstyrrelse? Det må da gå an å ha refleksjoner rundt egen behandling som ikke enten er 100% friske eller 100% spiseforstyrrelse?
Jeg følte veldig sterkt at jeg bare bel degradert til en spiseforstyrrelse. At disse tankene kun kom av vektfobi og at jeg mente jeg IKKE skulle gå opp i vekt.
Men det er jo ikke bare det det handler om. Det handler om at jeg føler hodet og følelsene ikke er med på det som skjer. Jeg føler meg presset til bristepunktet en stor del av tiden, og å presse enda mer på nå når jeg snart skal hjem på egenhånd; jeg ser ikke helt hvordan det skal gjøre meg godt.
Jeg snakker som sagt ikke om å ikke gå opp i vekt, men å få ta ting litt mer i mitt eget tempo.
Sånn som det ser ut nå er jeg redd jeg skal få en eller annen form for sammenbrudd når jeg kommer hjem. Noe som er veldig synd, fordi jeg har følt det har gått overraskende bra når jeg har vært hjemme. Jeg har klart å spise ganske greit og jeg har klart en vektoppgang på 0,5 kg i snitt i uken siden august.
Nå føler jeg meg som sagt degradert til bare en spiseforstyrrelse. At alle mine tanker og refleksjoner ikke er verdt noe fordi det er BARE spiseforstyrrelses-vås.
Jeg følte meg rett og slett DUM før idag og har ikke klart å riste av meg den følelsen.
Jeg er nok litt skuffet over å ikke bli hørt eller forstått; at jeg ikke har vært flink nok fordi jeg feks ikke har spist senkvelds hjemme. Men er det ikke egentlig ikke jævlig bra at jeg har klart fire måltider så og si hver dag og at jeg i snitt har gått opp 0,5 kilo hver eneste uke?
Litt smådeppa idag med andre ord.
Når det er sagt; så har jeg noe å se frem til! Pappa og lillebroren min kommer ned her neste helg og vi skal se på VM i skiflygning i bakken her borte! Det blir kjempekjekt; pappa gleder seg som en unge på julaften
^^,
Jeg har nå bare 2,5 uke igjen av oppholdet her. Det er merkelig å tenke på at det snart er over! Jeg er ganske lei av mye her, så på den måten er det godt å skulle reise hjem. Samtidig er det jo hele tiden en frykt for at ting skal gå tilbake til å bli som det var før. At ting skal spinne helt utav kontroll.
Jeg tror ikke det vil bli som før. Det er mye som har forandret seg. Jeg har fått til mye! Blant annet har jeg gått opp 12 kilo siden våren ifjor(9 av dem siden jeg begynte i behandling i august). Jeg har spist jevnlige måltider rundt 90% av dagene det siste halve året; for å ikke snakke om at jeg har spist en veldig mye større mengde daglig enn på mange mange år(uten å kaste opp). I tilegg har jeg ikke selvskadet mer enn to ganger eller noe sånt på et halvt år. Siste gangen er nesten et halvt år siden faktisk!
Jeg har også blitt flinkere å ta vare på meg selv, selvmedfølelse som det heter så fint. Akkurat den biten føler jeg har vært en lengre prosess som har komt de siste årene; ikke så mye det siste halve året.
Alt dette er jo kjempepositivt!
Samtidig sliter jeg noe jævlig. Hver dag våkner jeg og vil ned i vekt. I begynnelsen av vektoppgangen var jeg veldig ambivalent, det var vanskelig og utfordrende å gå opp i vekt; men jeg kunne likevel kjenne på en viss mestring. Det har forsvunnet helt nå. Jeg føler meg bare ekkel. Intens ekkel.
Hver dag våkner jeg og vil ned. Og hver dag fortsetter jeg likevel å innta den maten som jeg vet vil gjøre at jeg går er opp. Det føles så feil. Jeg føler jeg overkjører mine egne behov 100%
Og jada, det er vel egentlig ikke mine behov, det er spiseforstyrrelsens; men det føles uansett som mitt behov. Jeg tror nok ikke jeg komme til å provosere frem en vektnedgang, jeg har lagt for mye arbeid ned i å gå opp, så jeg kan liksom ikke snu nå.
Men jeg føler veldig sterkt at jeg må få lov til å stoppe opp litt nå. Få lov til å ta tak i alle de vanskelige følelsene, kroppsopplevelsen osv før jeg kan gå videre. I begynnelsen var det avgjørende med en raskest mulig vektoppgang fordi jeg var så undervektig, det er jo ikke tilfelle lengre. Jeg mener ikke at jeg IKKE skal gå opp i vekt, men jeg føler et veldig behov for å arbeide med alle følelsene som har komt med vektoppgangen. De har blitt jobbet veldig lite med og jeg føler meg som en tikkende bombe.
Prøvde å ta dette opp idag og det angret jeg veldig på i ettertid. Jeg føler det jeg sier ikke blir tatt seriøst fordi det automatisk alltid blir tatt som at det KUN er spiseforstyrrelsen som snakker. Jeg har ikke problemer med å se poenget med at spiseforstyrrelsen ofte kan overta fornuften og at spiseforstyrrelsen snakker. Men jeg er da ikke bare en spiseforstyrrelse? Det må da gå an å ha refleksjoner rundt egen behandling som ikke enten er 100% friske eller 100% spiseforstyrrelse?
Jeg følte veldig sterkt at jeg bare bel degradert til en spiseforstyrrelse. At disse tankene kun kom av vektfobi og at jeg mente jeg IKKE skulle gå opp i vekt.
Men det er jo ikke bare det det handler om. Det handler om at jeg føler hodet og følelsene ikke er med på det som skjer. Jeg føler meg presset til bristepunktet en stor del av tiden, og å presse enda mer på nå når jeg snart skal hjem på egenhånd; jeg ser ikke helt hvordan det skal gjøre meg godt.
Jeg snakker som sagt ikke om å ikke gå opp i vekt, men å få ta ting litt mer i mitt eget tempo.
Sånn som det ser ut nå er jeg redd jeg skal få en eller annen form for sammenbrudd når jeg kommer hjem. Noe som er veldig synd, fordi jeg har følt det har gått overraskende bra når jeg har vært hjemme. Jeg har klart å spise ganske greit og jeg har klart en vektoppgang på 0,5 kg i snitt i uken siden august.
Nå føler jeg meg som sagt degradert til bare en spiseforstyrrelse. At alle mine tanker og refleksjoner ikke er verdt noe fordi det er BARE spiseforstyrrelses-vås.
Jeg følte meg rett og slett DUM før idag og har ikke klart å riste av meg den følelsen.
Jeg er nok litt skuffet over å ikke bli hørt eller forstått; at jeg ikke har vært flink nok fordi jeg feks ikke har spist senkvelds hjemme. Men er det ikke egentlig ikke jævlig bra at jeg har klart fire måltider så og si hver dag og at jeg i snitt har gått opp 0,5 kilo hver eneste uke?
Litt smådeppa idag med andre ord.
Når det er sagt; så har jeg noe å se frem til! Pappa og lillebroren min kommer ned her neste helg og vi skal se på VM i skiflygning i bakken her borte! Det blir kjempekjekt; pappa gleder seg som en unge på julaften
^^,
Abonner på:
Innlegg (Atom)