...

Mormor døde 1,5 dag etter at mamma og jeg besøkte henne. Vi hadde en veldig fin stund sammen. Selv om hun ikke kunne kommunisere eller snakke, så virket det som om hun merket at vi var der. Hørselen er jo ofte det som forsvinner sist sier de. Så vi sang, meg og mamma. Det var utrolig sterkt fordi vi forsto det nok ble siste gangen vi så henne, men det var også veldig godt og fredfullt egentlig. Det var litt spesielt, for mamma sa til mormor; *navnet mitt* er her, kan du knipe henne i hånden om du hører meg? Og hun knep, først var det bare en liten rykning, men så tok hun tak i hånden min. Før vi gikk sa mamma til henne at alt skulle gå bra, hun skulle få lov å hvile nå, og hun skulle få være sammen i himmelen med bestefar. Bare en time etter at vi hadde reist ringte de og sa at hun var begynt å bli hvit og at de hadde gitt henne fastvakt(det er sånn at de har en ekstra ansatt som har som jobb å sitte ved sengekanten hos døende pasienter). Nesten som hun hadde ventet på at vi skulle komme før hun kunne reise til himmelen. Det som var enda merkeligere var at dagen etter(26.) hadde mamma bursdag, og det så jo ut til at mormor desverre kom til å dø akkurat den dagen. Men det gjorde hun ikke. Hun døde noen timer etter midnatt. Altså den 27.januar. Nesten som om hun visste at hun måtte vente.

Begravelsen blir neste uke. Da skal jeg synge en av sangene meg og mamma sang for henne. Amazing grace. Tror det blir fint.

Ellers når det gjelder søknaden til capio så ser det ut til at det har blitt litt rot. Jeg aner ikke om den har blitt sendt eller hva som har skjedd, men det virker ikke sånn. Jeg har ikke lykkes i å få tak i psykiateren, men mamma ringte capio og de hadde ikke hørt noenting fra han! Utrolig surt når jeg bare går og venter. Vet han har mye å gjøre, men litt dumt at han lovde å gjøre det om han ikke har tid. Nå vet jeg riktignok ikke helt hva som har skjedd og ikke, så prøve la være å angripe noen før jeg vet mer. På tirsdag er det ansvarsgruppemøte, mest sannsynlig det siste. Ihvertfall det siste med DBT-behandleren. Vurderer å be om en innleggelse der jeg var før jul, mens jeg venter på svar om capio. Det går strengt tatt ikke så bra med meg. Matmessig går det ikke i det hele tatt, og det har det ikke gjort på lenge.

Støtte!

Møte gikk OK. Jeg ble litt irritert fordi de fremdeles er overbevist om at DBT kunne funket like bra som Capio, OM jeg bare hadde vært motivert. Ganske provoserende at de fremdeles kan tenke det. At de ikke bare kan innrømme at kanskje ikke DBT er rette behandlingen for meg på dette tidspunktet. MEN, når det er sagt, så har jeg likevel deres støtte til å søke på capio! Psykiateren skulle skrive ferdig søknaden iløpet av dagen idag. På onsdag skal jeg til legen min og få henne til å legge ved informasjonen om den fysiske delen. Forhåpentligvis mottar Haukeland søknaden iløpet av denne uken, og så er det bare å vente i spenning. Mamma ble veldig glad, men også forvirret fordi jeg ikke virket glad i det hele tatt. Det er hovedsaklig to grunner til; 1. jeg forventet å bli motsagt/ikke få noe støtte på møte idag, at jeg måtte kjempe, så jeg ble kanskje litt satt ut når jeg faktisk ble hørt. 2. jeg vil absolutt ikke ta gledene på forskudd, dette var strengt tatt den enkleste delen. Den vanskelige delen med å få økonomisk støtte gjenstår. Jeg innstiller meg på avslag for å ikke bli altfor skuffet.
Visst ikke jeg har misforstått helt, så er det komt en ny regel som sier at barn og unge under 23 år SKAL ha svar på søknader som denne iløpet av 15 dager(?)

"Alle søknader til behandling både ved poliklinikk og døgnbehandling skal være ferdig vurdert senest 30 virkedager etter at søknaden er mottatt. Ved alvorlige tilstander innen 15 virkedager."

Psykiaterens ord angående bmi-en min og sånne ting som det virker de er veldig opphengt i var noe sånt som; det er lavt. Altfor lavt, men likevel ikke direkte faretruende-Så da drøyer de det vel gjerne en måneds tid, desverre. Jeg virker kanskje veldig pessimistisk nå, men som sagt, bedre å bli positivt overraska enn å bli kjempeskuffa. Mamma skal på foreldresamling på IKS i februar, så hadde en liten tanke om å kombinere det med et vurderingsopphold på capio, men det spørs vel kanskje om jeg har fått svar til da.

Mormor ble forresten veldig mye bedre plutselig, bare noen dager etter at de hadde sagt hun var døden nær. Nå har hun desverre begynt å bli dårligere igjen. Delvis er dette fordi hun har problemer med å få i seg næring. De har prøvd å gi henne mat, men hun har problemer med å svelge, så den siste uken har hun så og si bare fått i seg vann! Synes det er helt sinnsykt jeg. Hun burde jo få intravanøs næring eller noe? De kommer med argumenter som at; er det rett å holde henne i live 'kunstig' osv. om hun er så dårlig? Men det er da ingen naturlig død om hun dør pga. mangel på næring? Er det virkelig lov å la mennesker sulte ihjel fordi de er gamle? Mamma spurte hvorfor hun ikke fikk næringsdrikk eller lignende, og da fikk hun beskjed om at hun ikke kunne ha noe med melk pga. slimet, men det finnes nå juicebaserte næringsdrikker også!
Uansett, nå skal mest sannsynlig mamma og jeg reise ned dit imorgen for å finne ut hva som egentlig skjer. For å se hvor dårlig hun faktisk er osv. Det er jo klart at hun uansett nok ikke har så lenge igjen, men det kan vel ikke bety at man skal la være å gi henne næring. Dessuten kan det jo godt være hun nettopp er blitt så dårlig igjen fordi hun ikke får i seg mat?

Sliten

Nådde vel en slags topp på fredag. Eller topp og topp, det var vel omtrent like uutholdelig som det har vært i det siste, og så var det en liten ting som fikk begeret til å flyte over. Kort sagt så kuttet jeg meg for første siden sommeren, noe som igjen førte til at jeg gråt. Noe jeg har hatt stort behov for lenge, men ikke har fått til. Jeg skal ikke akkurat si at det var en god ting at dette skjedde, men lørdagen ble ihvertfall den første spyfrie dagen på lenge. I tilegg var det som den verste uroen la seg litt. Men idag var det på an igjen. Hadde virkelig ikke trodd det siden jeg virkelig ikke har hatt lyst til å verken overspise eller kaste opp. Men bulimien er jo slu som vanlig, så hva jeg har lyst til eller ikke, det trenger ikke bety noe. Prøver å tenke at dagen ikke trenger bli helt katastrofe likevel. I det siste har så og si hver eneste kveld gått ut på å spise og spy til jeg stuper. Meget ubehagelig, for å si det fint.

Jeg tror nok også tanken på møtet imorgen bidro litt til tilbakefallet på fredag. Jeg er redd for å ikke bli hørt. Jeg føler allerede jeg ikke har blitt hørt, og imorgen er på en måte siste sjanse. Det siste slaget.
Tror nok at det lå litt i underbevissheten. En slags sabotasje. En måte å "bygge" meg opp på. Ikke fordi selvskading er spesielt oppbyggelig, men fordi det gir meg en slags kontroll over situasjonen. En slags følelse av at jeg ihvertfall skal tråkke på meg selv før noen andre gjør det! Eller at jeg er den eneste som skal få lov til å tråkke på meg selv på en måte. Det høres jo ganske idiotisk ut, men det har nok vært noe som har vært i underbevissheten min i mange år.

Det er nesten så jeg vurderer å spørre om jeg kan slippe å være med på møtet imorgen. Jeg føler meg så svak, ikke iform til å kjempe. Er redd for at ambivalensen og tvilen skal gjøre at jeg blir passiv og likgyldig. Men jeg må nesten være med. Det var jo jeg som ba om dette møtet. Forhåpentligvis vil det hjelpe at mamma er med også.

Faller

Jeg faller mye om dagene, både bokstavlig talt og bildelig. Senest igår gikk jeg i bakken på vei opp en trapp. Det gikk heldigvis bra, bare noen skrubbsår. Kjedelig å måtte være så utrolig forsiktig hele tiden, allerede vært mye mer forsiktig etter at jeg brakk foten, nå er det nesten som jeg går rundt konstant og venter på at jeg skal gå i bakken.

Mamma ringte for en times tid siden. Mormor er døende og har nok ikke lenge igjen. Hun er gammel og ikke helt iform, så det kommer jo ikke som en overraskelse, men jeg knakk helt sammen likevel. Jeg takler ikke at folk forsvinner generelt, og når det er snakk om døden er det såklart mye verre.
Min første reaksjon var at jeg ville reise bort og se henne før det er for seint. Egentlig skulle jeg vært med mamma i helgen, men jeg ble hjemme(spiseforstyrrelse ftw).
Mamma sier hun er usikker på om hun vil reise tilbake akkurat nå, litt med tanke på om det er sånn man vil huske mormor osv. siden hun er så dårlig. Det gjorde at jeg ble litt usikker også, jeg fikk heldigvis besøkt mormor i romjulen og da var hun ganske oppegående. Jeg fikk sagt at jeg var glad i henne og hadde en ekkel følelse av at det var siste gang jeg så henne. Gråt litt da. Idag gråt jeg enda mer. Er så utrolig glad i mormor+ at når hun er borte er det liksom ingen igjen på den siden av slekten(bestefar døde for endel år siden). Det må være utrolig vanskelig for mamma ikke minst. Jeg sa jeg ville synge i begravelsen. Har tenkt på det før og har lyst til å gjøre det. Samtidig aner jeg ikke om jeg klarer det, vet av erfaring at jeg som oftest er totalvrak i begravelser. Så vi får se.

Maybe this world is just another planet's Hell

Skjønner ikke helt hvordan jeg skal orke mer. Verken psykisk eller fysisk. Ting føles uutholdelig og umulig å snu. Jeg skammer meg så sinnsykt. Føler meg svak og egosentrert. Vil så gjerne snu fokuset ut, klare å presse bort mine egne ting, hjelpe andre. Gjøre noe meningsfullt. Men depresjonen tar over. Bulimien tar over. Mørket tar over. Jeg har så utrolig trang til å begynne med selvskading igjen. Hovedsaklig fordi jeg føler for å straffe meg selv. Jeg vet at det ikke burde være nødvendig, at jeg må behandle meg selv bra osv. Men det er kun ved å være streng med meg selv(eller direkte slem) jeg klarer å få meg utav bulimi-periodene. Og jeg MÅ utav disse, fordi de tapper meg for det lille jeg måtte ha av livslyst og gjør meg så egoistisk og slu at jeg blir helt dårlig. Eneste måten som funker, så langt, er at jeg angriper meg selv,dette kan utslette bulimien for en stund. Problemet er at det blir omtrent som med cellegift, man dreper ikke bare de syke cellene, men også de friske. Men av og til er kanskje en onde bedre enn en annen? Jeg vet ikke jeg. Det eneste jeg vil om dagene er å ligge i sengen.

Uken

Nå sitter jeg på biblioteket. Ikke lenge siden jeg skaffet meg mobilt bredbånd, men nå har neimen meg det sluttet å funke også! Veldig kjedelig.

Tirsdagkveld var jeg på legevakten pga. fallet jeg hadde samme dagen. Jeg hadde veldig lavt blodtrykk og uregelmessig puls. Legen sa at det var alvorlig og at jeg burde bli innlagt, men det endte med at jeg ble sendt med taxi hjem til mamma og pappa. I tilegg skrev legen et brev til psykiateren på VOP+jeg fikk med et brev som jeg leverte til fastlegen min dagen etter. Hun hadde blant annet skrevet at jeg ikke var istand til å ta vare på meg selv og at jeg ikke hadde lov til å kjøre. Synes dette var litt overdrevet da men.
På onsdag fikk jeg snakket med fastlegen min og lov til å kjøre igjen. Nevnte også capio for henne, og hun var villig til å skrive henvisning med en gang! Men jeg sa det beste var om hun og psykiateren kunne samarbeide om å skrive henvisningen.
Etter litt mas, fikk jeg beskjed om idag at jeg endelig har fått en dato for møte med mamma, psykiateren og sykepleieren. Ringte legen min idag, og nå skal hun være med og.
Var på DBT-gruppen igår for første gang på lenge. I pausen fortalte behandleren min meg at sykepleieren hadde ringt og sagt til henne at jeg hadde spurt om å få til et møte UTEN henne, og sykepleieren hadde spurt om hva de i DBT-gruppen synes om dette. For å være helt ærlig føles det nesten som jeg er blitt lurt inn i noe. At fordi jeg gikk med på å prøve så er jeg liksom fanget, alt skal rapporteres til DBT-folkene. Liker det ikke. Sa ihvertfall til behandleren at sånn jeg så det var jeg ferdig med DBT. Jeg har ikke tenkt å slutte før vi vet mer om capio, men målet er capio, og denne gangen skal ingen få stoppe meg. Selvfølgelig kan det være jeg får avslag, men jeg må prøve. Og etter litt om og men, sa hun at det var mulig at jeg kunne få et halvt års permisjon fra DBT også. Så det er jo et alternativ.

Fysisk er jeg i mye bedre form nå enn jeg har vært de siste dagene. Fikk mest sannsynlig en liten hjernerystelse når jeg falt, så hodet har verket og jeg har bare følt meg ganske skamslått.

Det 'positive' med at dette skjedde er at kanskje jeg vil bli tatt litt mer på alvor. Da tenker jeg hovedsaklig på det legen på legevakten skrev rett til psykiateren og det faktum at fastlegen støtter meg om capio.
Men det som er veldig dumt er at mamma har blitt ti ganger så bekymret som før. Hun ønsker å ha kontrollen, ønsker å fikse ting, og når hun i tilegg har blitt enda mer bekymret, så sier det seg selv at det fort blir både mas og krangling. Jeg skjønner jo henne godt, for å være ærlig har jeg vært veldig bekymra og redd selv hele uken. Kroppen har virkelig ikke hatt det bra. Jeg har kjent godt at pulsen har vært uregelmessig og etter fallet har jeg gått rundt hele tiden og vært redd for at det skal skje igjen. Eller at noe enda verre skal skje. Jeg er rett og slett redd for hvilken skade kroppen min kan ta. Selv om jeg ikke føler ting er så veldig forandret eller at spiseforstyrrelsen nødvendigvis har blitt verre, så har de kroppslige symptomene blitt verre fordi det finnes grenser for hvor lenge man kan gå før man blir dårlig.

Jeg håper jeg blir hørt. Møtet er desverre ikke før i slutten av måneden, så jeg håper virkelig at vi kan bli enige da, at det holder med det ene møtet. At det kan bli fortgang i ting. Legen min er klar, capio har kapasitet, jeg er MER ENN KLAR, så om bare psykiateren blir med, det er liksom den siste biten i puslespillet. Jo fortere det blir søkt, jo bedre. Til og med et avslag vil være bedre enn at det ikke blir søkt i det hele tatt.

Slått hodet

Jeg aner ikke hva som skjedde. Må ha besvimt eller koblet ut på en eller annen måte. Jeg husker bare at jeg lå på gulvet. Kjentes ut som noen hadde knust hodet mitt i betong. Det var forferdlig rett og slett. Så nå har jeg kanskje fått hjernerystelse. Kjeven er helt opphovnet på ene siden og hånden min verker. Heldigvis var mamma her. Ble endel styr med taxi som må avebstilles osv. Kan ikke reise til behandleren min når jeg er så dårlig. Orker ikke sitte med pc'en strengt tatt heller, så jeg får bare prøve slappe av litt.

Lite nytt

Men har ihvertfall fått snakket med den andre psykiatriske sykepleieren. Som forventet var hun mer skeptisk og stilte mange spørsmål, men jeg følte jeg fikk sagt det som trengtes si. Hun skal ringe igjen på onsdag og forhåpentligvis har hun fått til en avtale med psykiateren til da.

Må innrømme jeg ble ganske frustrert når responsen til ønske mitt om møte ble møtt med først; ja, men vi har et ansvarsgruppemøte om 3 uker(halve poenget var et møte FØR dette møte, uten DBT-behandleren).Og så med- ; ja, ok, jeg skal snakke med *psykiateren* og høre om han synes det er en god ide å ha et møte eller ikke.

Hallo, jeg hadde akkurat lagt ut om hvor viktig det var for meg å få snakke med dem fortest mulig, og at ting må skjer snart for jeg orker ikke mer! Trodde virkelig ikke man omtrent måtte på audition for å få til en samtale/møte. Men jeg fikk minnet henne på avtalen, at jeg hadde holdt min del(og vel så det!), nå var det strengt tatt deres tur til å holde deres.
Så forhåpentligvis får vi til en samtale ASAP, ellers må jeg innrømme jeg kommer til å bli passe forbannet rett og slett! Passe lei at alt skal evalueres og tenkes på og blabla. Nå må ting skje snart.

Imorgen har jeg time med DBT-behandleren. Kan absolutt ikke si jeg gleder med. Med tanke på at jeg så og si har bestemt meg for å slutte behandlingen, så blir det litt merkelig. Føler jo også at jeg går litt bak ryggen hennes med dette møtet, men det må nesten bli sånn. Hun vet jo hvor landet ligger uansett.

Jeg har en utrolig trang til å reise vekk. Kunne virkelig ønske jeg kunne reist vekk fra alt for en uke eller to  . Vekk fra leiligheten min. Vekk fra de altfor veltkjente (mat)butikkene. Vekk fra folk. Vekk fra spiseforstyrrelsen, ikke minst(I wish). Blir sprø i leiligheten, føler det sitter så mye i veggene her på en måte. Ting jeg helst vil glemme. Ihvertfall slippe å forholde meg til konstant. Uansett hvor mye jeg vasker og rydder så blir det liksom aldri reint. Det går aldri bort.
Jeg vil flytte. Egentlig. Men samtidig er jo leiligheten min egentlig et kupp, perfekt beliggenhet, billig leie.

Å flytte løser vel ingenting uansett. Bare fristende å prøve.

Hva skal jeg tenke?

Jeg aner ikke om det er mange som leser dette i det hele tatt, men om det er noen, så hadde jeg virkelig satt pris på svar! Sånn som ting er nå, og har vært siste halve året, så har jeg bare blitt dårligere, til tross for at jeg har vært mer motivert enn noengang. I august gikk jeg med på å ta imot tilbudet de hadde her i helse vest, nemlig DBT(dialektisk atferdsterapi). Likevel ville jeg gjerne at det skulle søkes på Modum, siden ventetiden der er på rundt 1 år. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte bruke all min energi på DBT-behandlingen, og at de derfor ikke ville søke på Modum, for jeg da ikke ville gå helhjertet inn for DBT. At jeg ville tenke at jeg hadde Modum i bakhånd. Var ikke helt enig i dette. Målet mitt er å bli frisk, ikke komme på Modum, om DBT kunne hjelpe meg kunne jeg bare takket nei til Modum når den tid kom! Men jeg så vel litt poenget deres, og DBT hørtes uansett lovende ut. Jeg var absolutt motivert. Avtalen var at jeg skulle prøve en måned eller to. Etterhvert som månedene gikk ble det klarere og klarere at dette virkelig ikke var det rette for meg. Men jeg følte meg ganske tvunget til å fortsette for å være ærlig.

Jeg har holdt min del av avtalen. Jeg har virkelig prøvd, mye lengre enn det som var planen. Da var faktisk avtalen at de skulle støtte meg 100 prosent om å søke utav helseforetaket(som feks capio). Men når jeg forteller DBT-behandleren min dette får jeg høre at de aldri kommer til å gjøre det, at hun har jobbet der i 15 år og at jeg bare kan glemme det. Jeg har til og med blitt "truet" med at jeg ikke får arbeidsavklaringspenger om jeg slutter i DBT-behandlingen.

Hovedproblemet her er at DBT er veldig imot innleggelser. Man har rett og slett ikke lov å være innlagt, og de mener innleggelser har INGENTING for seg for 'sånne som oss'.

I tilegg overbeviser DBT-behandleren de andre i ansvarsgruppen min om at hun mener at hun ser bedring i meg som jeg kanskje ikke merker selv. Mamma ble veldig provosert av dette, og jeg også. Mamma og pappa, som ser meg MYE oftere enn behandleren min kan skrive under på at jeg har blitt alt annet enn bedre etter at jeg begynte i DBT-behandlingen.

Behandleren kommer med argumenter som; ja, men har du ikke sluttet med selvskading? Er du ikke mindre suicidal og destruktiv? Svar på alt dette er JA. Ting har virkelig forandret seg, men det har absolutt ingenting med DBT-behandlingen å gjøre. Alt dette skjedde på sommerleiren. Det var vendepunktet mitt. Her kan mamma og pappa skrive under også, jeg har aldri vært så motivert som etter den uken. At hun omtrent tar æren for det synes jeg blir veldig feil.

Men hva skal jeg gjøre? Jeg har planer om å få til et møte UTEN dbt-behandleren, og helst ha mamma med meg. Men burde jeg fortelle DBT-behandleren dette? Burde jeg slutte med DBT nå, før jeg har noe annet? I DBT er det også sånn at man automatisk er ute om man er borte mer enn 4 ganger. Jeg har vært borte tre ganger på rad nå. Om jeg ikke møter opp neste gang er jeg med andre ord ute av behandlingen.

Jeg føler at den motivasjonen jeg hadde har bit for bit blitt plukket fra hverandre fordi ikke mine behov har blitt tatt hensyn til. Sånn bortsett fra at det er slitsomt psykisk å gå som dette, så er det kanskje grunnet den fysiske helsen min at jeg føler noe bør skje NÅ. Vi kan ikke snakke og snakke mer. Men overdriver jeg? Har kroppen min det sånn noenlunde OK egentlig?

Jeg begynner jo å lure når verken legen eller DBT-behandleren ser ut til å være bekymret. Samtidig kjenner jeg at ting ikke er bra. Jeg har fått beinskjørhet. Jeg har lavt stoffskifte. Jeg klarer ikke få i meg regelmessig næring i det hele tatt og det har jeg vel ikke klart det siste året(ikke lengre enn korte perioder ihvertfall). Jeg har prøvd, TRO meg. Jeg har vridd hjernen min, jeg har lagd tusenvis av systemer og planer for at det skal fungere.

Jeg hadde et lite håp om at næringsdrikk skulle være 'redningen' min. Selv om jeg var livredd det, så klarte jeg å vende meg litt til å drikke det iløpet av den uken jeg fikk med innleggelse før jul. Jeg prøvde opprettholde det hjemme. Før nyttår fikk jeg dem på blå resept, så da hamstret jeg en hel del.

Desverre fikk jeg med meg ganske mange pakker av feil type. Mamma smakte på en av disse og synes den var veldig god, jeg sa hun bare kunne ta dem, de er jo faktisk næringsmessig komplette måltider, og veldig greie å kunne ha i vesken etc. Og jeg hadde mer enn nok utenom uansett. Noen dager senere sa hun; jeg leste bakpå de næringsdrikkene du sa jeg kunne få, og de er jo full av sukker og stivelse, så de kan ikke jeg drikke ihvertfall! Du kan ta dem med tilbake igjen om du vil, du har bare gått av sånt.

Hva kan jeg si? Jeg har ikke drukket en næringsdrikk siden. Det ringer i ørene mine bare jeg ser på dem. SUKKER. SUKKER. SUKKER. Ja, jeg er redd for sukker. Jeg er faktisk mer redd sukker enn fett.

Uansett. Nå mistet jeg litt den røde tråden her. Poenget var at jeg ikke fikser dette på egenhånd lengre. Jeg er bekymret for helsen min og at jeg skal utvikle andre ting i tilegg til beinskjørheten og det lave stoffskiftet. Men slik jeg tolker leger/behandlere så er bekymringen min overdrevet?
Hvordan skal jeg stole på det når de har tatt feil før?(med beinskjørheten)
I tilegg leser jeg på nettet at det vanligvis ikke blir farlig før man får en bmi på under 15?

BMI-en min ligger jo tross alt en smule over og blodprøvene mine er for det meste OK. Så bør jeg bare prøve å slappe av litt?

Tenker uansett å få søkt på capio/modum, men det kan ta TID liksom. Hva i all verden skal jeg gjøre i mellomtiden? Bare la ting gå som de går og håpe at kroppen takler det?

En forvirret(forstyrret?) jente

Ikke veid meg på en stund nå. Egentlig ikke i det hele tatt dette året. Gjort det med vilje siden jeg bare blir deprimert av vekten(med mindre jeg går ned). Etter noen OK dager, så endte dagen idag med smugspising og oppkast. Skam. Jeg vet ikke om det var en slags selvdestruktiv handling eller hva, men det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å hoppe på vekten. Er fullt klar over at tallet som viser rett etter at man overspiser ofte vil være usannsynlig høyt ifh. til den egentlige vekten, så den holder jeg meg vekke fra med mindre jeg har lyst å gi meg selv nervøst sammenbrud. Vel, idag gjorde jeg ikke det.

Og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal si. Men vekten viste 3 kilo ned. En stor del av meg jublet, men en del av meg ble ganske satt ut. Hvordan kan det ha seg at jeg bare er 2 kilo fra min laveste vekt igjen 'plutselig'? Såklart kan jeg se grunner til at det ikke er helt ulogisk, men likevel er jeg satt ut. Kanskje fordi jeg hovedsaklig føler meg MYE større enn i sommer, til tross for at jeg altså veier så og si det samme. I tilegg ser jeg virkelig ikke tynn i speilet. Neida, jeg skal ikke si at jeg ser en overvektig person i speilet, men heller ikke en spesielt tynn en.

Jeg lurer på om det er fordi de fleste rundt meg er lavere enn meg? At jeg sammenligner meg med dem, og alltid kommer frem til at jeg ikke er spesielt tynn? Jeg tror ikke helt på det heller, men prøvde et par gamle kjoler og da ble jeg enda mer satt ut. Såklart visste jeg at de nok ikke kom til å sitte som et skudd, men at de skulle henge som store søppelsekker, det hadde jeg ikke forventet.

2-3 år siden.

Ballkjolen min fra 10.klasse(dyr og FIN kjole, så klarer liksom ikke legge den bort).

 

Idag. samme kjolen.

Jeg er glad og lettet, men samtidig forvirret og ikke helt sikker på hva jeg skal tenke. Er det en ting jeg alltid har følt så er det at jeg har et realistisk syn på kroppen min.

På ene siden overbeviser jeg både meg selv og alle rundt meg at vekten ikke betyr så mye osv. Men egentlig er jeg verdens største hykler! Ene venninnen min(som også har spiseforstyrrelser) har gått endel opp i vekt siste året, og hun kommenterer ofte hvor tynn jeg er, og hun sier hva hun veier og at hun virkelig vil ned igjen i vekt osv. Jeg snakker i vei om at hun absolutt ikke må gå ned igjen, at vi veier omtrent det samme etc. Men sannheten er at vi ikke veier det samme, og jeg er så utrolig lettet over at jeg veier mindre enn henne, jeg føler meg helt forferdlig som sier det! Skjønner ikke hvorfor jeg tenker sånn. Det viktigste og målet for oss begge burde jo være å bli sunnest mulig!

Det å føle at man bidrar med noe

Det er egentlig utrolig viktig det. Å føle at man klarer gjøre noe annet enn å bare være spiseforstyrret eller syk. Idag har vært en OK dag. Jeg føler ikke den har vært like meningsløs og tung som gårsdagen. Ikke det at det har skjedd så ekstremt mye, men jeg har hatt mennesker rundt meg og jeg har forhåpentligvis kunne bidra ihvertfall litt.

Snakket litt med sykepleieren angående behandling idag. Hun var egentlig enig i alt jeg sa, og hun mente psykiateren absolutt kom til å høre på meg. Når alt kommer til alt så lovde de jo faktisk meg for ett halvt år siden at om jeg prøvde DBT og det ikke skulle vise seg å fungere, så skulle de støtte meg når det gjaldt capio/eventuelt modum. Og INGEN kan si at jeg ikke har prøvd. Jeg har prøvd mye lengre enn det som var avtalen. DBT-behandleren prøver å overbevise meg om at jeg aldri får søknaden om capio gjennom osv. men jeg bryr meg virkelig ikke om hva hun mener lengre, jeg må og jeg skal prøve!

Etterpå kjørte jeg mamma til legen, også hentet jeg nevøene mine i barnehagen og passet dem mens søsteren min handlet. Ene nevøen min er blitt 6 år, og skal ha alle guttene fra barnehagen på besøk imorgen, så det ble endel planlegging av det. Jeg bakte rullekake, og søsteren min sjokoladekake! Skal reise bort i 10-tiden imorgen, blåse opp litt ballonger og pynte kaken og sånt.
Mesteparten av dagen har jeg egentlig bare sett på tv sammen med nevøene mine, men føler likevel det har vært en ganske så OK dag?

2 dager uten oppkast også forresten! Herlig!

Når jeg kjenner hvor godt det er å gjøre ting, så føles det nesten som kuren min kunne vært å begynne å jobbe for fullt igjen. Men samtidig vet jeg jo at grunnen til at det funker er hovedsaklig fordi jeg flykter fra alt når jeg er opptatt, og det går jo aldri bra i lengden. Så fort jeg er alene gjør ting veldig vondt igjen. But for now; så er jeg fornøyd med å ha en over gjennomsnittet OK dag uten et veldig tilstedeværende bulimi-monster!

D for depression

D for ditching av terapi.

Ikke så mye mer å si om det. Alt utenom å ligge i sengen føles som å bestige fjell. Derfor ble det ikke noen gruppe på meg idag. Ikke så mye annet heller for den saks skyld. Når det er sagt så har jeg ikke helt kastet inn håndkle. Prøver å holde fast på å "gjøre motsatt av det følelsen forteller deg". Så jeg tvang meg ut en tur isted, og jeg overlevde.
Målet for dagen er å holde ut uten å overspise eller selvskade. Akkurat idag tror jeg det er mer enn nok. Det eneste jeg vil er å koble ut litt(overspise, selvskading etc)for det gjør så vondt. Minuttene føles uutholdelige. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg lider meg gjennom det. Det er vel fordi bulimien ikke skal få vinne.

*sensurert*

Året 2010

Jeg hadde vel egentlig tenkt å droppe å skrive et sånt innlegg, for jeg er redd for at det vil bli veldig negativt. Men det har kvernet i hodet mitt et par uker nå, så håper det skal hjelpe å få skrevet litt ned. Oppsummere alt, samme hvor negativt det kan bli. 2010 har nok vært det tøffeste året jeg noen gang har hatt.

JANUAR

Året begynte ganske tungt rent fysisk. Jeg knakk ankelen i slutten av desember, og de to første ukene av det nye året var jeg sløvet ned av smerte og medisiner. I tilegg ble Babaja innlagt på akuttmottaket og det gikk såklart innpå meg(kanskje spesielt siden jeg ikke kunne gjøre en dritt der jeg lå). Likevel var det når de verste smertene dempet seg at jeg virkelig begynte å slite. En stund var det så intenst at jeg knapt klarte å tenke på annet, men plutselig begynte gamle tanker og følelser å komme tilbake for fullt, og jeg måtte bare ligge der og kjenne på dem. Det fungerte dårlig. For å ikke snakke om maten. Jeg var blitt normalvektig igjen før jeg knakk foten. Selv om jeg ikke akkurat vil si jeg var frisk, så var jeg bedre. Jeg var blitt en treningsnarkoman og det gjorde at jeg klarte å få i meg mer mat også. Men når jeg plutselig ikke kunne trene lengre, ikke kunne løpe fra uroen, da sa det pang. Jeg sluttet vel omtrent å spise på et tidspunkt. Jeg trenger ikke mat når jeg bare ligger på sofaen hele dagen! Det var argumentet mitt. I tilegg begynte selvskadingen igjen, og alt ble egentlig bare verre og verre.

hei og hå, her skal jeg ikke i år ihvertfall.

oppsummerer frustrasjonen?

rommet på PAM

 Ting toppet seg vel egentlig bare i slutten av måneden. Jeg skjemmes litt når jeg ser tilbake. Jeg måtte ha hjelp til det meste pga. ankelen, så dette gjorde at jeg var tvungen til å bo hjemme hos mamma og pappa. Noe som førte til at det ble mye "offentlig" selvskading, på et eller annet tidspunkt begynte jeg å kaste opp igjen også. Var vel da bulimien blomstret opp for fullt. Husker ikke nøyaktig hva som skjedde, men jeg hadde flere dårlige dager, jeg hadde skjært meg opp i hele ansiktet og alt var bare kaos. Så det endte opp med ambulanse og akuttavdeling. Etter noen dager ble jeg overført til avdeling for stemningslidelser(hvor jeg var 2 måneder i 2009 også). Der skulle jeg bli værende over 3 måneder.

Når jeg kom inn dit hadde jeg gått ned 10 kilo siden begynnelsen av året, og jeg fortsette å gå ned.



FEBRUAR:

Et ord; SNØ!
Disse månedene som innlagt er egentlig ganske borte for meg. Kan ærlig talt ikke skjønne at jeg var der så lenge. Mesteparten av tiden gikk ut på å studere måltidsoversikter og tenke på alt jeg ikke skulle spise. Jeg følte vel egentlig bare jeg forsvant mer og mer fra verden. Bortsett fra hver gang jeg var hjemme på permisjon, da endte det så og si alltid i bulimiske anfall og jeg kom tilbake til avdelingen som et totalt vrak.
Men det som kanskje sitter aller best igjen fra denne måneden er broren til babaja som gikk bort 13.februar. Jeg satt i fellesstuen når jeg åpnet avisen og så dødsannonsen. Og jeg gråt, lenge.
Jeg følte meg grusomt egoistisk som gråt sånn, det var jo ikke jeg som skulle gråte, det var de som sto ham nærest. Men samtidig var det jo dem jeg gråt for. Gråt fordi jeg ikke engang kunne være i nærheten av å forstå eller skjønne hvordan det må ha føltes(og enda føles). Ord strekker liksom ikke til uansett.

MARS:

Denne ble flittig brukt! Elsket følelsen av å drukne i

barnslige klær på denne tiden av en eller annen grunn

 

Februar, mars og april gikk hovedsaklig ut på å forsvinne. Jeg forsvant. Jeg spiste idiotisk lite til hvert måltid og utviklet etterhvert allslags merkelige regler. Jeg syklet på trimsykkel, det eneste jeg klarte med ankelen. Syklet 2 mil hver dag. Det gjorde vondt og jeg skjønner ikke at jeg fikk lov. Mesteparten av tiden med psykologen gikk ut på å snakke om bulimien og overdrive det bulimiske mest mulig, så ingen skulle avsløre sultingen min. For det var befriende, ikke for å glorifisere spiseforstyrrelser. Men innimellom er det godt å bare "forsvinne", men det varer jo aldri lenge, såklart. Og det er jo ikke verdt det. Jeg mente heller ikke jeg hadde en spiseforstyrrelse sånn egentlig. Til tross for at jeg la ut om bulimien min i hver psykologtime, så mente jeg altså egentlig ikke jeg hadde en spiseforstyrrelse.
På et tidspunkt nevnte faktis psykologen spiseforstyrrelsesavdelingen på Modum Bad og jeg ble kjempesint!

mitt nydelige rom

APRIL:

Samme greien. Husker lite. Kastet etterhvert krykkene, og det var ihvertfall en utrolig herlig følelse! Snøen smeltet endelig, og jeg reiste ned til byen hver eneste dag og bare gikk rundt og rundt, helt til det var middag og jeg reiste opp igjen til avdelingen. Brukte endel av tiden min på å se på hunder også. Dette hadde jeg forsåvidt gjort lenge, men nå ble det mer og mer realistisk. Fylte 19. Husker ikke mye av den dagen. Bare at den ikke var spesielt bra. Snøen smeltet vel i april også? Såvidt jeg husker.


MAI:

Vi var på flere OK turer med avdelingen!

 Ble utskrevet!



 Ikke så ekstremt mye bedre enn når jeg kom, men suicidaliteten og den verste depresjonen var borte+ at ankelen ble bedre uke for uke! I tilegg fikk jeg hentet lille klumpen min <3 Det ble noen mildt sagt krevende uker i begynnelsen med valp i hus! Ble ikke akkurat sånn jeg hadde tenkt for å si det sånn, og jeg følte en stund jeg gjorde alt galt. Men jeg hadde i det minste noe å henge fingrene i. Mat spiste jeg vel så og si ikke. Husker bare mye fun light, dårlig mage og urolige netter. Men våren kom endelig ihvertfall <3 I tilegg begynte jeg smått å jobbe igjen.




JUNI:

litt shopping ble det også!(ganske mye egentlig:P)

Etter noen uker hvor så og si all tid var brukt sammen med valpen, så reiste jeg til onkelen og tanten min i Syden! Jeg skjønner egentlig ikke at jeg turde hoppe uti det såpass dårlig som jeg var, men jeg var desperat etter å komme meg vekk litt. Det ble en til tider ganske bra tur, men også veldig vanskelig. Fikk en helt forferdlig mageinfeksjon der nede som gjorde at jeg ikke kunne ta flyet mitt hjem igjen. Noe som førte til flere dager ferie, så det kom noe godt utav det!

drakk mange sånne!

JULI:

oh happy day

Men man kan jo aldri rømme lengre enn en liten stund, så sammenbruddet kom jo ikke lenge etterpå. Og plutselig var jeg tilbake dit jeg aldri skulle tilbake for femte(sjette?) gang.






Ble heldigvis ikke lenge på PAM, ble overført til en annen avdeling. Fikk hjelp til å komme inn i litt rytme med maten og søvnen igjen. Veldig fint der og greie ansatte, men fikk desverre bare vært der en ukes tid.

Klarte meg OK aleine en ukes tid. Jobbet til og med litt. Bestemte meg i siste liten for å reise på IKS sin sommerleir i slutten av måneden. Og det må være årets opptur! Det var kjempetøft i begynnelsen, men jeg er så glad jeg ikke reiste hjem, for jeg fikk så utrolig mye igjen for det! Kan nok med hånden på hjertet si at jeg ikke på flere år har vært så motivert som jeg var etter den leiren! En helt utrolig følelse.

*to be continued*

Veien videre

Det som gjør at jeg innimellom fremdeles skimter et håp er sjansen til å få bedre behandling. Eller rett behandling er kanskje et bedre ord. For den behandlingen jeg går i nå er absolutt bra, det er bevist at den er effektiv for mange. Men for meg, akkurat der jeg er nå i hele denne prosessen, så er den helt feil.
Og da hjelper det lite hvor bra resultater man har sett i andre land og hvor bra den er for mange andre osv.

Får ikke helt dette gjennom på ansvarsgruppemøtene, fordi behandleren min er helfrelst når det kommer til behandlingen. Så etter mange samtaler med mamma, og endel telefonsamtaler til capio, så er planen å få til et møte med psykiateren i ansvarsgruppen og sykepleieren(som kjenner meg mye bedre enn den nye behandleren). Og forhåpentligvis få de med på "laget".
Altså overbevise dem om at behandlingen jeg får nå ikke er tilstrekkelig og at vi må for alvor se på alternativene. Det har vært mye prat frem og tilbake, men nå må ting skje også!

På hvert ansvarsgruppemøte har behandleren på DBT snakket om at ting tar tid, at vi skal holde på et helt år og at jeg bare må holde ut osv. Og at innleggelse aldri er ett bra alternativ(mener de da). Noe som har ført til at jeg på en eller annen måte har gått med på å prøve en måned til, hver måned. Og det er bare galskap! Greit de første månedene, at vi nettopp hadde begynt, men ikke etter måned 3 og måned 4, og nå, halvveis!
Det er jeg som lever mitt liv. Det er jeg som må holde ut. Jeg som kjenner at dette virkelig ikke er rette fremgangsmåte, og at det er grenser for hvor lenge jeg skal holde på på samme måte!
DBT-behandleren er som sagt imot innleggelse generelt, og hun har sagt at jeg aldri i livet kommer til å få støtte til capio, så jeg har ingen interesse å kaste bort tiden min på å prøve å overbevise henne mer.

Psykiateren og sykepleieren derimot er nok større sjanse at jeg får støtte fra.
At mamma blir med tror jeg er bra. Hun ser meg så og si daglig, og kan kanskje få dem til å forstå enda bedre hvor mye jeg faktisk sliter. Dessuten er mamma ekstremt sta, og kommer nok til å gjøre alt hun kan for at jeg skal få sendt en søknad til capio :P

Sendte melding allerede idag om at jeg ønsker møte ASAP, så krysser fingrene for at vi får til noe før ansvarsgruppemøte(som er i slutten av måneden). Om jeg skulle klare å overbevise dem, så er neste steget å overbevise Frostad(sjefen på Haukeland)om at jeg skal få støtte til å reise til capio. Er dette som visstnok er nesten umulig, men så lenge det er en mulighet vil jeg ihvertfall prøve. Visst ikke blir Modum eneste alternativet.

Hvordan holde ut?

Anorektiker by day. Bulimiker by night.

Idag skulle være bulimi-fri. Fri fra matkaoset. Det hadde jeg bestemt. Klarer ikke mer. Det gjør så vondt, både psykisk og fysisk. Men Mister bulimi bryr seg ikke om jeg er sliten. Om jeg har så vondt at jeg føler for å hyle. Om jeg ser sorte prikker. Doble hjerteslag. Blødende hender. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg trodde jeg skulle slippe unna.

Naiv.

Messer positive ordtak og setninger for meg selv om igjen og om igjen. Samtidig som jeg mer og mer føler at ved å prøve å holde på positivitetheten, så lurer jeg meg selv gang på gang. For ting kan alltid bli verre. Kall meg negativ, men det har absolutt vært realiteten i det siste.

Skal det være så vanskelig? Skal det rett og slett være så jævlig? Hvorfor kan jeg aldri stole på meg selv? Stole på mine egne planer? Mine egne tanker?

Plutselig er jeg ombord på bulimi-berg og dalbanen igjen og det eneste jeg kan gjøre er å holde fast for harde livet, og håpe på at den stopper snart. Men den stopper aldri lengre enn at jeg såvidt får trukket pusten. Det gjør så vondt. Jeg vil hoppe av. Hoppe fra bulimien. Men det går ikke. Ikke uten å hoppe fra meg selv. Skadetrang. Jeg klarer ikke bare å "være i" kaoset lengre.

"Jammen, du har jo holdt ut denne måneden, da klarer du en til"

Om man får beskjed om at man må holde armen opp i luften i 15 minutter, så ville man kanskje klart det fordi man visste man ville få hvile når tiden var over. Men hva om noen kom etter disse 15 minuttene og sa; jammen du klarte jo 15 minutter, da klarer du fint 15 til!

Slik føler jeg det har vært mer eller mindre siste halvåret. Likevel er jeg lengre vekke fra målet enn noensinne. Hvordan i all verden skal man liksom klare å holde håpet oppe når ting føles uutholdelig? Når dagene i stor grad går ut på å oppleve den samme skuffelsen og smerten om igjen og om igjen? Når man HVER ENESTE kveld tenker at dette holder jeg ikke ut lengre, men det likevel blir trykt på "reprise" gang på gang? HVORDAN?

I've got a hole inside my boat.

Og jeg øser som en gal, men synker likevel...

 

 

 Reguleringen min har løsnet to forskjellige plasser. Dette er vel tiende gangen det skjer eller noe. Gruer meg så utrolig til å gå til kjeveortopeden å få fikset det. Jeg kommer til å få kjeft. Hva skal jeg svare liksom? Eneste grunnen til at det skjer igjen og igjen er bulimien. 

 

Akkurat nå føler jeg ting er håpløst, jeg er så drittlei, men likevel fortsetter det bare. På ene siden hjelper det faktum at jeg er så lei og sliten på motivasjonen, for jeg orker ikke ha det slik som dette lengre! Men samtidig virker alt så håpløst fordi jeg er så sliten og ikke gjør annet enn å feile hele tiden. Skammer meg sånn, med god grunn. Jeg gjør så mye som ikke er meg, ting jeg aldri ville gjort hadde det ikke vært for denne idiotiske maten. Lyver, stjeler, manipulerer, and you name it. Jeg skjønner rett og slett IKKE hvordan jeg skal klare å bli bedre. Jeg klarer ikke kostplan på egen hånd. Det eneste jeg klarer er enten å sulte meg eller overspise. HERLIGHET. Ikke noen middelvei her i gården nei. Har vridd hjernen min tusen ganger for å komme opp med et eller annet nytt for å klare å få til regelmessige måltider lengre enn bare en dag. Men uansett hvor bra det høres ut i teorien så holder det aldri mer enn noen dager.

 Føler liksom ikke det er vits å prøve samme metoden om igjen og om igjen i månedsvis når det rett og slett IKKE fungerer? Da bør man vel prøve en ny fremgangsmåte kanskje? Men jeg har gått tom for ideer. 

 

Eneste planen jeg har nå er å ringe capio imorgen(eller mamma ringer vel kanskje) for å høre om det er en sjanse for å reise ned dit nå som de har fått ny avtale med helse sør-øst. Tviler siden den innebærer at alle over 18 år "hører til" Modum bad. Men vil ihvertfall ringe og sjekke om de mener det er noen sjanse whatsoever. Visst ikke vil jeg be legen min henvise meg til Modum(hvor det er ca. 52 ukers ventetid, herlig!)

Jeg skjønner ikke hvorfor ikke flere kan få komme på capio når det er ledige plasser der! På modum er det jo så lang ventetid at det viser bare hvor stort behov det er for flere behandlingsplasser. Likevel står det ledige plasser på capio! Doesn't make sense.

 

 

Nyttår

Nyttårsfeiringen ble overraskende vellykket, til tross for en dårlig start! Så godt nyttår :)