Snart ny måned

Og den SKAL bli bedre enn de siste månedene har vært. Det er vanskelig å fortsette å kjempe når jeg har feilet så mange ganger, men samtidig er det den eneste måten jeg kan lykkes på. Jeg må bare fortsette å fortelle meg selv at tilslutt vil jeg klare det, tilslutt vil innsatsen være verdt det. I mellomtiden må jeg bare holde ut og ha fokus på å stå imot bulimien. Skille mine egne, friske tanker fra bulimiens syke tanker. Det er neimen ikke like lett alltid! Men denne måneden skal jeg klare det. Det er vår i luften, sommeren nærmer seg og om den skal bli bra, så MÅ bulimien overvinnes. Jeg SKAL få kontrollen over dette monsteret igjen.

Mest sannsynlig vil jeg få svar på søknaden som ble sendt til spiseforstyrrelsesenheten denne måneden også. Jeg håper de kan tilby meg den hjelpen jeg trenger(da tenker jeg hovedsaklig på døgnplass)...Jeg trenger mer hjelp for å klare å overvinne dette 100%, så jeg får bare fortsette å kjempe og håpe at jeg får den nødvendige hjelpen på veien.

Bulimien gjennomsyrer alt så utrolig. Jeg er ubeskrivelig sliten og lei...Ingenting nytt på den fronten med andre ord.

Men til tross for at bulimien klarte å ødelegge dagen idag også, så har jeg faktisk hatt en ganske koselig kveld! Vært på spillkveld og det ble mye latter og moro. Lenge siden sist, så det var bra! Godt å se at bulimien ikke klarer å ødelegge absolutt alt :)

Fanget.

I'm scared.

India er definitivt avlyst. Viser seg at problemet er at kusinen min visst er ganske dårlig for tiden, og at de ikke vil ha to av 'sånne' som oss der nede. Jeg synes det er litt dårlig gjort å skrive en mail til meg om at jeg ikke kan komme pga. min helsesituasjon når det er faktisk kusinen min sin helse som er hovedproblemet. Hun har hatt spiseforstyrrelser før og sliter visst med endel lignende ting enda, og hun var visst såpass dårlig nå at hun trengte mye hjelp og at de var redd hun skulle bli påvirket om jeg var med og feks drakk næringsdrikk eller lot være å spise. Det er jo tross alt søsteren hennes som skal gifte seg, så jeg må jo bare respektere det. Skjønner at det er viktig å gjøre alt de kan for at hun skal klare å reise. MEN, synes de kunne sagt det med en gang at det var grunnen til at det ble vanskelig at jeg kom, da hadde jeg sluppet mye forvirring og frustrasjon.

...

Kan ikke noe positivt skje nå? Kan ikke NOE gå etter planen? De to siste døgnene har vært kaotiske. Jeg har kastet opp så mange ganger at jeg har mistet oversikten. Venter bare på det totale sammenbruddet egentlig...Får intense gråteanfall, men det blir mer krampeaktig siden jeg ikke klarer gråte skikkelig.

India-turen kan jeg nok bare glemme. Føler meg ikke velkommen lengre for å være ærlig. Fikk en mail om at det ikke var plass til meg der onkelen og kusinen min skal bo, og at om jeg skulle komme måtte jeg ha noen i den nærmeste familien med.
Det jeg reagerer mest på er at onkelen min bestilte biletter uten å si noe til meg(til tross for at vi halvveis hadde en avtale om å bestille ilag)og jeg har måtte styre kjempemye for å få ordnet plass på samme flyene osv.. De vet også at ingen i min nærmeste familie skal nedover, og det har de visst lenge. Føler ihvertfall ikke det virker som de har spesielt lyst å ha meg med. Jeg var så dum og forklarte litt om min situasjon akkurat nå(helsemessig) og føler jeg har blitt tolket litt feil...Var kjempemotivert for å jobbe hardt fremover nå for å kunne reise til India, men istedenfor blir det brukt mot meg. Trengte virkelig en sånn konkret ting å se frem til.

Det er vel ikke bare det som gjør at jeg er så utenfor men... jeg vet ikke helt. På ene siden tenker jeg at jeg kanskje burde vurdert en liten innleggelse (fordi det er lenge siden jeg har vært så deprimert og på grensen til suicidal) men på andre siden vil jeg jo bare forsvinne, orker ikke kjempe mer. Sove vekk alt sammen. Det funker jo ikke spesielt bra, men jeg orker ingenting mer og aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Ser bare SORT SORT SORT. Alt er sort og jeg vil gråte, men får det ikke til.

Misliker

meg selv veldig for øyeblikket. Får liksom ikke til noe som helst, og har uansett ikke stort med overskudd til å fortsette å prøve. Det blir bare halvhjerta fordi depresjonen har tatt over. Har en intens følelse av at jeg bare mislykkes uansett. Skuffer alle. Skuffer meg selv. Jeg har følt meg litt bedre i det siste, rett og slett fordi været har vært så herlig og det har vært vår i luften. Men samtidig er det helt forjævlig når alt er så fint og man likevel bare står og spyr hele dagen. Kontrasten blir så stor.

Hvem er jeg?

Får ikke sove. Tankene kverner, og så fort jeg lukker øynene blir jeg bombardert med groteske bilder.

HVEM ER JEG? HVOR ER JEG?

Ifølge fødselsdatoen min er tenårene nå over. Jeg er voksen. Likevel føler jeg meg mer bortkommen og forvirret enn noen gang, og det gjør meg så inderlig trist.

For tre år siden begynte jeg på ny skole. Andre året på vidergående. Til tross for at jeg trivdes der jeg gikk første året, så klødde det i kroppen, jeg trengte forandring. Noe nytt. Selv om jeg slet mye da også, og selv om jeg såvidt trodde jeg skulle klare å fullføre første året, så kastet jeg meg på hodet inn i noe nytt. Ikke bare begynte jeg(som aldri har gått i en klasse med mer enn 13 personer hele mitt liv)på en svær skole og i en svær klasse, men i tilegg gikk alt på engelsk(som jeg hadde enorm presentasjonsangst for å snakke). Jeg skjønner ikke at jeg turde, for å være helt ærlig! De første to dagene holdt jeg på å besvime av nervøsitet, men det tok ikke lang tid før jeg stortrivdes. Det gikk rett og slett som det suste! Ble kjent med mange i klassen og elsket fagene.
Men så sa det pang. Etter ca. en måned uten fravær, ble jeg liggende en uke i sengen. Intens deprimert. Jeg husker ikke om det var noe som utløste det, tror egentlig ikke det var noe spesielt. På et eller annet tidspunkt ble det bestemt at jeg skulle bli innlagt på psykiatrisk. Husker jeg faktisk gikk noen dager på skolen og prøvde å oppføre meg normalt, samtidig som jeg visste at jeg ble innlagt et par dager seinere.
Det var vel siste gangen jeg egentlig gikk skikkelig på skolen.

Jeg hadde allerede da tenkt i flere år at livet var alt for tungt. At jeg ikke lenger visste helt hva som var meg og hva som bare var depresjon. Følte meg ofte forvirret og så utrolig annerledes enn alle andre. Husker jeg følte jeg var helt feil. Feil skrudd sammen. Unormal. Men likevel hadde jeg helt til nå klart å leve et noenlunde 'normalt' liv. Jeg hadde en viss identitet. Jeg hadde venner, skole og dager som ikke var så verst.

Også heiv jeg meg uti og begynte på denne nye skolen da. Det er et mønster jeg ser igjen...Når jeg først fatter interesse for noe eller blir motivert så kan det bli så veldig intenst. Det er som om jeg føler jeg må skynde meg og utnytte motivasjonen før depresjonen tar meg igjen.

Mesteparten av året etter at jeg ble innlagt første gang besto vel strengt tatt bare av å ødelegge meg selv mest mulig. Første gangen på voksenavdelingen våren 2009 var også spiseforstyrrelsen et faktum. Jeg var deprimert, følte meg(og fikk høre at jeg var)som en kroniker, og så null fremtid som et 'normalt' menneske.

Men så ble jeg forelsket, utskrevet og alkoholiker. Det ble mildt sagt en turbulent sommer. En sommer hvor jeg både følte meg helt merkelig, forferdlig og fantastisk, og levde et totalt annerledes liv enn noengang før. Men det kunne jo ikke fortsette, det ville gått galt før eller siden. Jeg husker en ekstrem uro og rastløshet i disse månedene. Men likevel hadde jeg en veldig forsterket selvtillit. Nesten litt i overkant.

Jeg skrev uendelige mange søknader og var på flere jobbintervju på slutten av sommeren. Igjen så skjønner jeg ikke hvordan jeg turde. Og til slutt fikk jeg meg endelig jobb. I begynnelsen gikk det strålende og jeg elsket virkelig jobben min! Jeg aner ikke hvordan jeg plutselig klarte å jobbe så mye, men jo mer jeg jobbet jo mer ville jeg jobbe. Det var en helt ny følelse og jeg følte rett og slett jeg blomstret. At jeg på en måte hadde funnet meg selv litt.
I tilegg trente jeg. Mye styrketrening og bygget muskler, noe som igjen gjorde at jeg klarte å normalisere matinntaket og gå opp igjen til normalvekt.

Så knakk jeg foten i desember og gikk ned all vekten jeg hadde lagt på meg igjen iløpet av sommeren/høsten iløpet av kort tid. Og enda litt til. Og et alt for langt opphold på psykiatrisk som strengt tatt bare gjorde meg mer spiseforstyrret.
Fikk det veldig for meg at jeg skulle skaffe meg hund. Nå har riktignok det vært noe jeg hadde tenkt på lenge, men jeg ble ganske besatt av tanken. Og når jeg har fått noe for meg så skjer det som oftest. Jeg har jo desverre innsett etterhvert at det kanskje ikke var helt det rette for meg. Men samtidig er det jo ikke alltid man kan vite sånt på forhånd.

Ellers har det vært  få oppturer. Jobben har jeg enda ikke klart å komme skikkelig tilbake til. Skolen er langt fra fullført. Og her sitter jeg. 20 år og veier det samme som når jeg var 12. Likevel hellig overbevist om at jeg må gå ned nøyaktig 8 kilo til før jeg er fornøyd.

Forvirret over hva som egentlig er meg. Hvor jeg er. Hva som er symptomer og diagnoser, hva som egentlig bare er MEG. Hvor det ble av alle venner og fremtidsplaner? Hvor ble det av meg? Hvordan skal jeg klare å pusle sammen bitene igjen når ingen ser ut til å passe sammen?

Jeg føler jeg har gått hundre skritt tilbake etter hver eneste gode periode. Hver gang jeg føler jeg har funnet en liten del av meg selv igjen så forsvinner plutselig enda mer.

Hvordan skraper man sammen igjen en identitet når man verken er frisk nok til å jobbe eller gå på skole? Jeg skammer meg. Jeg vet jeg egentlig ikke har grunn til det. Jeg har gjennomgått så utrolig mye at jeg blir helt sliten av å tenke på det..Jeg håper jeg en gang kan klare å være stolt over at jeg har holdt ut og fortsatt å kjempe...At jeg kan bruke det til noe positivt... men akkurat nå kjenner jeg på mer skyldfølelse over for alt som har skjedd.

Men en ting har jeg fått utav alt sammen. En ting sitter jeg igjen med. Jeg vil ikke lengre dø. Jeg har ikke lengre konstante tanker om at; om ting ikke er bedret seg om 2 år så tar jeg selvmord. Jeg vil ikke lengre bruke livet på å ødelegge og hate meg selv. Det var vel ikke det at jeg direkte ville det før heller, jeg bare så ingen andre utveier og var overbevist om at jeg fortjente det.

Joda, jeg har fremdeles mine perioder. Jeg er fortsatt destruktiv, men jeg har på en måte våknet litt av den sløvende depresjonen som har lagt over meg i stor grad de siste 7 årene. Det kan jeg takke sommerleiren til IKS ifjor sommer for! Det føltes som et veiskille for meg. For første gang klarte jeg å føle på at det faktisk går an å bli helt bra. Og ikke minst at jeg fortjener det!

Det ble mye rot, men ikke alltid like lett å sortere alt som surrer rundt. Dette blir første bursdagen min siden jeg ble 17 at jeg ikke er innlagt, så jeg skal prøve å nyte dagen. Det er vanskelig når bulimien henger så tungt over meg, men kan ikke gjøre annet enn å prøve. Skal mest sannsynlig på tur med nevøene mine, og det er umulig å la være å smile når man er med dem :)

Kaotisk ambivalens.

Men,

-If all you can do is crawl, start crawling.

Så jeg får bare krype videre og håpe at jeg til slutt vil klare å reise meg.

Det haster!

Nå må jeg bli frisk! Var og tok hepatitt A og B-vaksine idag, og må bestemme meg innen denne uken om jeg skal reise til India..På ene siden er det urealistisk å reise noen plass sånn som formen er nå, samtidig som det er to måneder frem i tid. Og om ikke en India-tur er motivasjon for å jobbe for å bli bedre, så vet ikke jeg!
Jeg vil reise! Men samtidig vil jeg være såpass ovenpå at det ikke ender opp som en mareritt-ferie!

Så utrolig vanskelig å vite siden jeg ikke aner hvilken behandling jeg vil få tilbud om over påsken. Aller helst ville jeg bare begynt rett på et behandlingsopplegg ASAP. Dagene går, og tiden begynner å renne ut, så et eller annet må vi finne på om dette skal bli mulig. Uansett vil jeg nok bestille flybilletene snart. Får heller betale litt ekstra så det er mulig å avbestille dem om det skulle vise seg at jeg ikke kan reise likevel.

Maybe tomorrow is a better day.

Remember when you were young, you shone like the sun.
Shine on you crazy diamond.
Now there's a look in your eyes, like black holes in the sky.
Shine on you crazy diamond.
You were caught on the crossfire of childhood and stardom,
blown on the steel breeze.
Come on you target for faraway laughter,
come on you stranger, you legend, you martyr, and shine!
You reached for the secret too soon, you cried for the moon.
Shine on you crazy diamond.
Threatened by shadows at night, and exposed in the light.
Shine on you crazy diamond.
Well you wore out your welcome with random precision,
rode on the steel breeze.
Come on you raver, you seer of visions,
come on you painter, you piper, you prisoner, and shine! 



~~~~~~~~~~~~~~~~

Jeg. Prøver.

Vår i luften, og jeg har sånn smått begynt å komme over den verste skuffelsen! Hva som skjer videre er litt uvisst, men vil nok i første omgang ha en vurderingssamtale på sykehuset for å høre hva de kan tilby meg. Jeg må innrømme jeg ikke har de helt store forhåpningene. Utifra det jeg har lest på sidene deres, så gir de hovedsaklig poliklinisk behandling til de med bulimi som består av DBT. Siden jeg allerede har brukt nesten et år på DBT, så er ikke det noe alternativ. Tror nok at de har et ganske bra tilbud på sengeposten, men de har bare 5 plasser, så det sier seg selv at det blir ventetid. Utrolig lite fristende å bli innlagt på sykehusavdeling igjen, men samtidig har jeg jo prøvd i nesten et år å bli bedre hjemme uten å komme noen vei, til tross for en god dose motivasjon! Så det viktigste er jo å få den hjelpen som er nødvendig for å klare dette en gang for alle.

Har bare så utrolig mange tanker om at jeg er langt fra syk nok, langt fra tynn nok osvosv som holder meg igjen....

 

 

 

Self hatred grows in me like cancer,
I can’t locate its whereabouts but it's feasting on its host.

Self-fulfilling prophecy,
You’re the only guaranteed loyalty;
In this town,
Full of violent mothers,
Cheating fathers,
Leaving lovers.
I swear to you, I’ll never love again.

This hunger grows inside me like a tumor,
The dizziness just compliments
This failure of a girl.
I’m settled now,
This show of mine consumes me,
But every pound I shed
Speaks volumes of my lack of self control.

Self-fulfilling prophecy,
You’re the only one that dare speak the truth about me;
In this town, with
Well intentioned mothers,
Starving daughters,
Worried lovers.
I swear to you, I’ll never eat again.

Idiot

Jeg føler meg som en komplett idiot. Hvordan kunne jeg la håpet gro? Hvordan kunne jeg være så dum at jeg trodde jeg skulle få den hjelpen jeg trengte? At jeg faktisk skulle få noe 'gratis'?

DBT-behandleren fikk rett. Ingen her har fått behandling utenfor fylket så lenge jeg har jobbet her, sa hun. Jeg prøvde ikke bry meg, prøvde å håpe på at det finnes litt rettferdighet. Håpet på at de skulle se MEG og ikke bare tenke penger-penger-penger. Samtidig var jeg innstilt på at jeg kom til å få nei. Innstilt på at de kom til å påstå at tilbudet deres var bra nok og at jeg ikke var verdt verken tiden eller pengene deres.

Så ja. Etter at søknaden endelig har blitt sendt etter mye styr, så fikk jeg avslag. Jeg var egentlig ikke overrasket, samtidig, etterhvert som det gikk innover meg hva det faktisk betydde, så følte jeg meg enormt overveldet. Resten av timen jeg hadde idag gikk ut på at psykiateren og sykepleieren snakket om at vi måtte lage til et best mulig opplegg sånn at jeg kunne bli bra nok til å begynne i DBT igjen til høsten. Det vil si, de snakket om det, jeg bare nikket innimellom og prøvde å virke uberørt, samtidig var det eneste som sto i hodet på meg; jeg skal hjem og dø. Dødsdommen. Ikke at jeg mener spiseforstyrrelsen vil ta livet av meg direkte i nærmeste fremtid, men bilder av barberblad og piller sto foran meg som eneste løsning. For å fortsette som dette er ikke et alternativ, og nå får jeg heller ikke den hjelpen jeg hadde et lite håp om.

Selv om jeg har roet meg litt, så føler jeg meg bare mer og mer håpløs. Hva er vitsen... Så lenge har det blitt mast om at jeg må si ifra om hva jeg trenger, og når jeg endelig tør gjøre det får jeg bare avslag. Føler de står og ler og sier; haha, nå lurte vi deg godt ja! De kan gå til helvetet hele gjengen spør du meg. Er drittlei av alt som gjelder VOP. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre nå. Klarer liksom ikke helt se positivt på noe nå.

Det eneste som sto i svaret var " Vi har verken ansvaret eller muligheten til å gi støtte til et privat foretak".
PENGERPENGERPENGER. Og om ikke de har ansvaret eller mulgiheten, hvem søren har det da?

...

 

Føler meg ganske håpløs, men prøver å ikke la det få overta helt. Prøver å unngå at alle de stygge tankene som strømmer på med stor styrke får innta diktator-rollen. Men det er så utrolig vanskelig. 

Jeg føler meg så ubeskrivelig, ubeskrivelig fæl og ekkel og stor og massiv for tiden at jeg helt mister perspektiv. Føler jeg drukner i hatet til min egen kropp. Jeg prøver å si til meg selv, hver gang tanken om at jeg hater meg selv kommer, at NEI, jeg hater ikke meg selv, jeg hater bulimien. Men nå om dagene er disse tankene nesten konstante, så det er virkelig en fulltidsjobb å skulle jobbe imot. 

Jeg føler jeg blir dradd til alle kanter. Ikke bare mellom bulimien og delen av meg som vil bli frisk, men også den utrolige sterke trangen til å 'ta kontroll', gå ned i vekt, slanke vekk denne delen av meg som er så ekkel og umulig å håndtere. I tilegg kommer forventningene iforhold til familie ol, en god del av dem er det nok jeg selv som innbiller meg, og egentlig har de blitt veldig mye flinkere til å ikke presse meg. Men likevel, jeg vet jo hvordan de kunne ønske det var og av og til vil jeg så gjerne bare prøve å gjøre det sånn selv om jeg ikke er klar for det. 

Selv om jeg i ganske stor grad kan sile ut hva som er spiseforstyrrelsen og ikke, så er det også så utrolig mye som bare flyter i hverandre. Alt er bare rot og jeg føler kroppen min flyter utover i takt med at ambivalensen og forvirringen bare blir mer intens.

Må bli tynn.
Må spise og spy.
Må la være å spise.
Må bli frisk.
Må være 'ren'(ikke spise eller spy)
Må bli sunn og sterk.
Må gi opp, orker ikke mer.
Må kjempe.
Må straffe meg selv.
Må bli venn med meg selv.
Må få 'kontroll' igjen.
Må se fremover.
Orker ikke se fremover, livredd for fremtiden.
Må klare alt.

Alt går i konflikt med hverandre. Det er ikke rart det er kaos.

1 døgn

Oppkastfri. Jeg holder pusten.

Svaret jeg skulle få sist uke fikk jeg ikke idag heller(det var jo EKSTREMT overraskende -_-) Mamma ringte før idag, de skulle ringe opp igjen. Det gjorde de ikke. Lurer på om de noengang holder det de lover.

I've got a dream

 

My dream is to be free.

Ny innleggelse?

Jeg har ikke lyst. Ikke i det hele tatt. Men samtidig er realiteten at ting går til helvetet rett og slett. Selv om jeg har prøvd å snu trenden de siste ukene, så har det bare gått down-down-down. Så et eller annet må ihvertfall gjøres annerledes eller skje, før jeg ender opp med store/større komplikasjoner; det er vel det eneste jeg vil mindre enn å bli innlagt.


Mamma har mast om det en stund, og jeg har sagt at det ikke er vits å bli innlagt igjen. At jeg ikke vil, det har ikke noe for seg osv. Jeg føler fremdeles dette forsåvidt, men samtidig ser jeg få andre alternativer.

Blah.

Og ja, forresten, jeg fikk såklart ikke svaret denne uken som lovd. Nå er det blitt sagt at jeg skal få vite det på mandag. Tror det når jeg ser det.