Syk?

Jeg våknet med en veldig kvalme idag, noe som gjorde at det var utrolig lite fristende å stå opp. Men skulle møte mamma, så fikk dradd meg opp av sengen tilslutt. Gikk inn på badet og begynte å ta på meg klær. Kvalmen ble enda sterkere. Noe kjentes veldig feil. Jeg hastet tilbake i seng i håp om at det skulle hjelpe, at kroppen skulle hente seg inn igjen. Men kjente fort at det var null poeng. Begynte å bli nummen i halsen og kvalmen intensiverte. Det endte med at jeg brekte meg, flere ganger, kastet opp grønn magesyre blandet med blod.
Må innrømme jeg ble litt redd...Har ikke kastet opp "frivillig" siden mandag, men dette var noe helt annet. Ringte til mamma som mente jeg kanskje bare hadde fått spysyken. Det hender jo at man får det. At jeg har blitt smittet av noen. Jeg krysser fingrene for at det bare var en engangsting og at det ikke er noe alvorlig galt.

Håpløsheten

Idag var samtalen min med overlegen.
Det var for jævlig, rett og slett. Makan til kald og upersonlig lege skal du lete lenge etter.
Jeg følte meg som et stykke kjøtt. Målt og veid og trykt og kjent på. Satt der i ca. 2,5 time. Etter en times tid begynte jeg å få intenst vondt i ryggen, det endte med at jeg måtte stå fordi jeg ikke klarte sitte lengre.
Fokuset var vektvektvektvektvekt. Det negative inntrykket jeg hadde av Haukeland før jeg begynte å snakke med behandleren min kom tilbake igjen. At om man har lav nok vekt eller dårlige blodprøver, så får man innleggelse til man er "foret opp" til en OK vekt, før man blir sendt hjem igjen. Behandleren min sa jo at det ikke var sånn lengre, at det hadde vært sånn før, men det hadde bedret seg betraktlig de siste årene. Men på denne legen virket det ikke som om noe hadde forandret seg. Han skrøyt uhemmet av hvor bra behandlingen deres var og hvor friske så og si alle ble. Og noe han gjentok gang på gang var "poliklinisk er den beste behandlingen, og døgnbehandling den nest beste. Jeg ser ingen grunn til at du ikke skal få den beste behandlingen." FORDI DEN KANSKJE IKKE FUNGERER VEL? geez.
Vi snakket om kost. Basis kost. Han sa jeg nok måtte spise det doble av denne pga. min høyde. Jeg lo fordi det hele ble litt for absurd. Jeg klarer knapt ha tomat og agurk i huset liksom.
Følte ikke jeg fikk noe bra svar på hva som egentlig har skjedd mht. alt rotet som har vært. I Notatet han skrev iløpet av timen står det bare "Hun(altså meg) fikk inntrykk av at det ble lagt opp til døgnbehandling". Som om jeg bare tolket eller fikk inntrykk av noe som egentlig ikke ble sagt direkte. Det stemmer jo overhodet ikke, det ble sagt direkte og konkret til meg FLERE ganger. På spørsmål om dette fikk jeg bare beskjed om at behandleren min ikke hadde gitt han noen grunner for at jeg skulle trenge døgnbehandling.

Fikk også beskjed om at min tidligere selvskading kunne bli problematisk under en eventuell innleggelse, fordi det kunne trigge de andre pasientene. -__-

Vi skal ha et nytt møte om to uker, og innen da måtte jeg visst bestemme meg. Jeg skjønner ikke helt for hva, siden jeg ikke føler jeg egentlig har noen alterantiver. Fortsette poliklinisk behandling som ikke fungerer eller avslutte hele greien. Krysser fingrene for at jeg vinner i lotto så jeg kan få reise på Capio.

Ikke vet jeg om jeg klarer reise på leir heller neste uke. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare mange timer med buss/tog når jeg har problemer å sitte i mer enn en time. Men jeg håper det ordner seg.

Kort oppsummert; ser ganske svart på behandling akkurat nå. Skal høre om det ikke er noen mulighet for å søke på Modum. Ventetiden er lang, men da vil jeg i det minste ha noe å holde fast ved. Noe å se frem til.

Å være sterk

Å være sterk er ikke
å løpe raskt
å hoppe lengst eller
å løfte tyngst

Å være sterk er ikke
alltid å vinne
alltid å ha rett eller
alltid å være best

Å være sterk er å
se lyset når det er mørkt
slåss for noe man tror på
selv om man ikke har flere
krefter igjen
og se sannheten i øynene selv om den er hard 


Spesielt de siste setningene av det diktet har jeg tenkt endel på. Jeg lukker øynene for virkeligheten en stor del av tiden rett og slett fordi det å se sannheten i øynene er så hardt. Jeg åpner øynene innimellom, men det gjør så utrolig vondt og det er så vanskelig. Å holde dem åpne virker til tider umulig, for da sluker håpløsheten meg. Sannheten overmanner meg. Å innse hvor langt jeg har å gå er overveldende. 
Samtidig vet jeg jo at den eneste måten jeg kan bli bedre på er å jobbe med alle disse tingene. Og å jobbe i blinde, det funker jo rett og slett ikke.

Fikk telefon fra Haukeland igår. Det var sekretæren som ringte og sa at jeg skulle snakke med overlegen på tirsdag. Jeg aner ikke om det er en positiv eller negativ ting. Synes det er merkelig at jeg ikke har hørt noe fra behandleren min der oppe på to uker og at jeg nå skal ha møte med overlegen UTEN at behandleren er med. Det får meg til å lure på om noe kommer til å skje, om jeg kanskje får en ny behandler eller noe.
Uansett, så vil forhåpentligvis endel ting bli oppklart.

Kjekt

Men også veldig sårt. Var i senteret idag og traff på MANGE gamle venner og kjente. Det var veldig koselig. Jeg følte meg litt levende igjen. Men samtdig gjør det ubeskrivelig vondt nettopp fordi kontrasten plutselig blir så sterk. Kontrasten er der jo hele tiden, men det er ikke alltid den kommer så frem som idag. De fleste jeg snakket med holdt på å studere eller skulle til utlandet. De virket avslappet og tilbakelent. Spiste is og boller. Det var jo egentlig bare helt dagligdagse ting, men for meg virker det helt utrolig. Jeg merket jeg måtte konsentrere meg veldig, ble sliten. Det var kanskje bra også. Å få se hvor sykt og unormalt tilværelsen min faktisk er iforhold til sånn den kunne vært, eller sånn som mange andre har det. Jeg er så vandt til å leve med og i depresjonen at jeg glemmer at jeg faktisk har hatt et levende liv noengang, hvor jeg ikke bare har overlevd, men også LEVD.

I første omgang gav det meg motivasjon. Jeg vil også få meg utdanning, jeg vil også ut og reise! Jeg må bli frisk nå, det er på tide!

Men nå i etterkant gjør det bare vondt. Det føles som en annen verden som jeg ikke er en del av. En verden jeg aldri helt har følt meg som skapt til, men som jeg likevel klarte å leve i endel år før jeg totalt meldte meg ut. Jeg vet hvor vanskelig det er å stå der midt imellom to verdener, to planeter. Er det verdt å kjempe for å komme tilbake DIT? Nå er jeg på min egen lille planet. Det er en trygghet i det, noe kjent. Dette "kan" jeg. Syk. syk. syk. Men når planeten har bevegd seg vekk fra solsystemet og nærmest flyr rundt alene i verdensrommet, så burde jeg kanskje våkne. Det er så langt. Det føles så vondt og vanskelig. Ja, nesten umulig. Kan jeg klare å bli friskere? Lære meg å leve med de tingene jeg kanskje ikke kan bli helt frisk fra? Jeg vet ikke. Jeg trenger hjelp.

Akkurat nå ANER jeg ikke hva som skjer. Siste beskjeden fra sykehuset var at det ikke var vits å få ny time der oppe før jeg hadde fått snakket med legen. Har enda ikke snakket med han, han skulle ringe. Med andre ord, så har jeg ikke vært der oppe på nesten to uker! I tilegg skal de stenge noen uker i juli. Føler det er ganske håpløst, føler ikke jeg blir prioritert og føler VELDIG sterkt at jeg ikke er syk eller tynn nok. 

Samtidig ser jeg jo på sånne dager som dette at jeg absolutt er mer syk enn jeg er frisk. Samme faen hva vekten min viser. Det vet jo egentlig lengst inne. Men jeg vil likevel bare bli tynn. Å bli frisk virker for vanskelig, å bli tynn føles mer oppnåelig.

...better days

...ja, kanskje? 

Men tør egentlig ikke helt tenke tanken engang. Tør ikke puste ut skikkelig.
Det er så skjørt. Plutselig snur alt. Blir svart.
Men akkurat nå holder jeg pusten og håper jeg skal klare å seile med vinden istedenfor å blåse bort.

 

Depressed people think they know themselves, but maybe they only know depression?

~Mark Epstein

You're scaring me.

Veldig lei av at livet skal bestå av å holde ut og distrahere seg. Å presse seg ett skritt frem og falle minst tre tilbake igjen. Å bli dradd mellom trangen til kontroll(anoreksi)og depresjonen(overspising/bulimi). Til tross for at jeg har jobbet så uendelig mye med ting det siste året, så er det ikke til å legge skjul på at hatet mot meg selv er minst like intenst som noen gang før. Jeg holder ikke ut. Til og med når ting går sånn noenlunde OK, så holder jeg ikke ut. Jeg har en uro, en tomhet, en ekkel følelse som er umulig å beskrive skikkelig. Den forsvinner ikke.

Hva er det med meg egentlig? Burde jeg ikke etter alle disse årene være litt nærmere en løsning? Burde jeg ikke ha klart å forene disse forskjellig personlighetene? Burde jeg ikke henge litt bedre sammen by now? Istedenfor føles det motsatt. Jo mer jeg strever jo mer mister jeg meg selv. Jeg vet egentlig ikke hva meg selv er lengre.

Jeg vil ikke være så egoistisk. Hvorfor kan jeg ikke klare å flytte fokus? Alt er enten for intenst eller for likgyldig. Vondt på to helt forskjellige måter.

Jeg har det jo bra. Jeg har ikke noe å klage over. Er jeg bare svak og evneveik? Mangler jeg bare totalt karakterstyrke? Eller er jeg faktisk syk? Jeg føler meg som ett null. En taper. Eier ikke viljestyrke. Klarer ingenting.

...

Jeg hadde ikke planer om å reise til avtalen på sykehuset idag. Men jeg sovnet på et eller annet tidspunkt, og våknet ikke før taxien sto utenfor. Så da hadde jeg vel strengt tatt ikke så mye valg.

Jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta EKG når jeg kom opp. Måtte opp på avdelingen for å ta det. En merkelig følelse å komme opp dit. Tror EKG-en var fin, regner med det ihvertfall.

Psykologen la seg vel egentlig ganske flat. Sa at jeg hadde null grunn til å føle meg dum, at det var hun som hadde vært dum. At jeg hadde all rett til å være sint. Jeg er glad for at hun i det minste innrømmer at det de gjorde var totalt idiotisk og dårlig gjort. Samtalen idag gikk for det meste utpå om det var mulig å rette opp i skaden, bygge opp igjen tillit osv. Det var hovedsaklig hun som snakket. Jeg orket ikke se på henne en gang. Hun lurte blant annet på om jeg hadde fått henne helt i halsen, om det hadde hjulpet å få en annen psykolog. Men er egentlig bare alle og alt der oppe jeg har fått litt i vrangsrtrupen. Jeg har jo hele tiden likt henne, det gjør kanskje bare at det blir enda mer sårt. Men å bytte hadde ikke hatt noe for seg.
Så ja, vi snakket om jeg ville fortsette eller om jeg ville avslutte behandlingen. Den siste der er fristende fordi jeg blir helt kvalm av tanken på å fortsette der oppe...Samtidig kan jeg liksom ikke gi opp helt enda. Vi endte nå ihvertfall opp med å lage en ny avtale neste uke. Så får vi se.

Akkurat nå føler jeg jeg ikke vil ha noen form for behandling i det hele tatt. Jeg er verken syk nok, tynn nok eller motivert nok. Jeg vet ikke engang om jeg egentlig er syk. Bare veldig deprimert.

Punk'd

Hvor er de skjulte kameraene? Når kommer applausen? Latteren?
Skal jeg egentlig le eller gråte?
Hvilket sykt reality-show er dette?



Ny samtale idag. Skulle få datoen for innleggelsen i august. Men neida. De hadde plutselig funnet ut at poliklinisk behandling ville fungere best for meg.
Min første tanke var; Ok, nå kan jeg gå hjem og dø.

Det føltes som et slag i ansiktet. Jævlig dårlig gjort. Kan de virkelig gjøre dette? Det var jo bestemt. Jeg holder jo på med forvern? Har jeg gjort eller sagt noe galt?

Mer enn noe følte jeg meg latterliggjort. At jeg kunne være så naiv og dum. Blottlegge meg selv så totalt og tro at de kom til å hjelpe meg. At ting kom til å bli sånn som de sa. At jeg liksom fortjente hjelp eller var syk nok til det.

That's Rock Bottom
When this life makes you mad enough to kill
That's Rock Bottom
When you want something bad enough to steal
That's Rock Bottom
When you feel you have had it up to here
Cause you mad enough to scream but you sad enough to tear


Totalt kaos i leiligheten. Kaos med maten. Kaos i hodet. Alt er kaos.

Prøver å skremme meg selv til motivasjon.

Anorexia Bulimia is the most deadly eating disorder. 

Om det hjelper vet jeg ikke. Det gjør meg nesten bare enda mer forvirret.

Vet ikke

Depression is a prison where you are both the suffering prisoner and the cruel jailer. — Dorothy Rowe

Jeg vet ikke hva jeg vil egentlig. Klart å la være å kaste opp hele uken, lenge siden jeg har klart så lenge. Men helgen har blitt en smule bulimisk. Ikke uventet og jeg har vel egentlig ikke kjempet så veldig imot. Har ikke orket.

Vekten har gått nedover. Mestringfølelsen og den falske lykkefølelsen det gir meg er ubeskrivelig.

Ellers så veier depresjonen tungt. Uken har riktignok ikke vært så verst, jeg har fått gjort endel ting.
Men så fort bulimien sniker seg innpå igjen, så blir alle gardiner trukket ned. Det får meg til å lengte som en gal etter kontrollen igjen. Det er umulig å få i pose og sekk.
På ene siden er det eneste jeg vil å ha kontroll og se vekten gå nedover, på andre siden klarer jeg ikke få den syke bulimi-besettelsen utav hodet heller. Selv om jeg føler meg mye bedre uten overspising/oppkast, så er det likevel et eller annet som gjør at jeg vender tilbake gang på gang.

Men hvor blir det av motivasjonen til å bli frisk oppi alt dette? Jeg vet ikke. Vet ikke om jeg vil. Jeg er bare sliten. Alt handler om å holde ut hele tiden. Holde ut enda en dag. Distrahere seg. Se hvor lenge jeg holder ut før alt begynner på nytt igjen. Om igjen og om igjen.
Prøver å fokusere på at jeg faktisk klarte en hel uke uten planlagte bulimiske anfall. 5 hele dager uten noe oppkast i det hele tatt. De første dagene var uutholdelige, men etter det gikk det bedre.
Trangen til å kaste opp forsvant ganske fort, men det anorektiske dukket opp minst like fort.
ALL mat blir for mye. Aldri nok aktivitet. Aldri lav nok vekt. Men jeg har likevel klart å slappe mer av enn når bulimien har herjet. Det har fått meg til å tenke at jeg egentlig ikke vil bli frisk...At jeg egentlig bare vil bli  kvitt bulimien.

Akkurat nå er jeg så deprimert at jeg ikke vil noe som helst. Bare slippe unna alt sammen. 

Er også veldig usikker på om jeg skal reise på sommerleiren. Ikke kom jeg inn på kurset jeg ønsket og i tilegg er det dyrt. Det var absolutt verdt pengene ifjor, men jeg tviler liksom litt på at jeg kommer til å få like mye utav det i år.

Sommerleir

Endelig fått brev om sommerleiren i posten. Begynner å nærme seg nå! Fikk desverre ikke plass på "Veien mot meg selv" som var førstevalget mitt. Litt skuffende, men det blir forhåpentligvis bra uansett :)

Sliten, men

kan vel si jeg har det litt bedre? Jeg vil ikke dø, jeg vil leve osv. Jeg har det ikke bra, jeg er deprimert og lei, men ting er ikke HELT svart. Var på kino igår feks, og det var kjekt :) Idag har jeg igjen vært til samtale på sykehuset. Vi begynner å bli kjent litt. Arbeidet har startet med andre ord. I første omgang skal jeg bare notere ned alt jeg spiser og drikker, men det har vært snakk om vekt en stund, og er bare et tidsspørsmål før det nok vil bli fast veiiing på programmet også. Gleder meg. Not. Men må man så man. Har også fylt ut en haug med papirer og diverse diagnose-ting. August føles VELDIG langt frem i tid. Kan vel ikke gjøre noe annet enn å prøve å ta dag for dag. Skulle ihvertfall få en eksakt dato til neste gang. Synes det er litt greit å ha en dato.

Imorgen skal jeg mest sannsynlig kjøre opp til mamma(som er på et behandlingssenter 2 timer herfra). Det blir godt å komme seg vekk litt, ikke bare gå på veggene i leiligheten. I tilegg har de veldig greie måltider der(et slags koldtbord) så planen er å starte "få i meg litt til hvert måltid"-prosjektet der oppe. For ja, jeg er i en ikke bulimisk periode, noe som med andre ord betyr lite eller null næring. Men tror det er en lur idee å begynne så smått på an igjen der oppe. De har mer enn nok mat som jeg føler meg noenlunde trygg på+mamma er der+ mulighetene til å overspise er miniatyriske sammenlignet med her hjemme. Så joda, får krysse fingrene at to dager der oppe kan få meg inn i en slags rytme som verken er sulting eller bulimisk kaos.