fredag 31. desember 2010

Neineineineinei

Reiste hjem idag og plutselig gikk det fra at alt var greit til at jeg hadde overspist. IGJEN. Når skal jeg lære at uten klare planer så blir det kaos i 90% av tilfellene? Nesten hver gang jeg presser meg selv til å spise igjen, så går det jo galt. Nå aner jeg ikke om jeg klarer være med på noe som helst ikveld, er så dårlig...Kanskje jeg gjorde det fordi jeg skulle slippe(men ikke bevisst da, mer sånt som ligger i underbevissheten). Aner ikke :(

Timeout

Jeg har hatt to ganske OK dager. Da tenker jeg rent følelsesmessig og psykisk hovedsaklig. Jeg har vært sosial og jeg har klart å få litt utav dagene. Idag har jeg hatt massasjetime, lagd snopeposer til julebukkene imorgen og vært på filmkveld Men det krevde sitt. Det krevde at jeg brukte en av mine gamle metoder ved å sette ting på pause for en stund. Lukke øynene. Slippe den verste uroen litt for en stund. Og det funker jo. Desverre. Kanskje. For det er ikke holdbart. Jeg vet jo det.
Kort sagt har jeg ikke forholdt meg til mat de siste dagene. Jeg har bare kuttet ut. Så ubeskrivelig befriende. Men idag kjøpte jeg mat igjen. Ikke for å overspise, men for å gjøre meg klar til å prøve meg på kostplanen igjen. Snart ihvertfall. Men det er helt merkelig, uroen er tilbake for fullt. Bare ved å vite at maten er i skapet. Det er mer enn nok til at jeg blir mer urolig enn jeg har vært på noen dager. Det gir meg så utrolig lyst til å bare hive ut alt sammen. Ta en litt lengre timeout. Men jeg VET jo at det ikke funker sånn. Selv om jeg kanskje psykisk får en timeout, en pause, så tar ikke kroppen pause. Og kroppen har det jo ikke bra uten næring. Uansett. Jeg vet jo dette, likevel er det jo langt fra så enkelt(det kan vel de fleste med en spiseforstyrrelse skriver under på).
Kom hjem for en time siden og PANG, uroen kom som bestilt. Brukt den siste timen på å diskutere med meg selv hva jeg skal gjøre next.

a) utsette alt sammen litt lengre, med andre ord hoppe over frokost og lunsj imorgen(vente til "middag" hos mamma og pappa, næringsdrikk altså)
b) begynne rett på kostliste igjen fra frokosten(dette er kanskje det mest fornuftige, men er det egentlig realistisk?)
c) næringsdrikk noen dager(egentlig synes jeg næringsdrikkene er veldig skumle enda, men om de er skumlere enn mat er jeg ikke helt sikker på)

Jeg vet virkelig ikke. Av erfaring vet jeg at det lureste er å bestemme seg på forhånd hva jeg gjør, ellers blir det bare til at jeg utsetter alt i det lengste. Og jeg vet jeg må få i meg noe om nyttårsfeiring osv. skal gå noenlunde som planlagt. For å være helt ærlig frister det nesten å bare ta en rolig nyttårsaften, så jeg slipper å forholde meg til spørsmålet om mat. Men så var det det at den enkleste løsningen ikke alltid er den beste da. Jeg vet jeg må bestemme meg før jeg legger meg, men aner virkelig ikke. Føler meg dradd mellom tanker, følelser og fornuft.

torsdag 30. desember 2010

Psykisk litt bedre, fysisk mye verre.

Hentet nevøene mine i barnehagen idag, kjørte de hjem til mamma og pappa, også ble jeg med søsteren min hjem når hun hentet dem. Vært der helt til nå. Fikk meg ikke opp før langt på dag idag...Er så sliten om dagene(enda mer enn vanlig) bruker timesvis på å få meg opp, og når jeg først får meg opp er jeg helt vrak. Uansett, vært en OK dag, føler meg ikke så verst sammenlignet med de siste dagene. Hatt min første oppkastfrie dag siden julaften(på tide!) Men er i veldig dårlig form fysisk. Varm/kald om hverandre, hodepine, svimmel, svakhet i muskler osv. Det er nok mest sannsynlig stoffskifte mitt som er i ulage. Det har ihvertfall vært det før når jeg har følt meg sånn. Håper ikke jeg blir så dårlig som sist når jeg måtte ligge flere dager i strekk. Er litt mer innstilt på nyttårsfeiring nå sånn rent psykisk, forhåpentligvis kommer kroppen etter snart.

Imorgen kveld skal jeg mest sannsynlig bort til søsteren min igjen og se en film(identity) det blir koselig :)

tirsdag 28. desember 2010

paranoid, eller?

Føler alle ler av meg. Eller ihvertfall mange. Føler for å avslutte denne såkalte behandlingen jeg går i.
 
HAHA, spiseforstyrret du liksom? En veldig mislykket spiseforstyrra ihvertfall, som med alt annet du gjør! Hahaha! Så feit og lat, også tror du at alle skal storme til for å hjelpe stakkars deg? Det eneste du trenger er en ny personlighet og mindre av egoismen og fettet ditt ekle lille(store) kryp! Skjerp deg, ta deg sammen, suck it up you little piece of shit!

Skam skam skam skam. Såvidt jeg orker skrive det her. Jeg har vært ærlig om alt en god stund nå, og føler ikke det nødvendigvis har ført til noe positivt, så hvorfor fortsette på samme vis? På tide å gå inn i nye baner, eventuelt tilbake til gamle baner. Ikke det beste alternativet kanskje, men det kan umulig bli verre en ting er nå.

Dette går ikke mer.

Jeg har argumentert og diskutert temaet innleggelse i det uendelige i ansvarsgruppen og med behandleren min. Er drittlei over at jeg ikke blir hørt, når jeg endelig føler jeg vet hva jeg trenger.
Hva skal til? Hva må skje før jeg får mer hjelp? Må jeg få magesår først? Epilepsi kanskje? Jeg er så oppgitt. Det har vært et bulimi-kaos siden 1.juledag. Jeg har så lyst å kunne kose meg sammen med familien min, istedenfor tar bulimien over og jeg klarer ikke tenke på annet. Blir slu og manipulerende. Klarer ikke slappe av. Har det ikke bra. Den eneste løsningen jeg ser akkurat nå er å stenge meg inne i leiligheten til den verste stormen er over. Men hva med nyttår da? Akkurat nå tenker jeg at jeg avlyser hele greien. Dropper alle planer. Jeg kommer nok til å angre, men vet ikke om jeg tar sjansen på å avslutte/starte året med en innleggelse på PAM(psykiatrisk akuttmottak).

Deppa. Håpløs. Rådvill.

lørdag 25. desember 2010

Julaften

Dette blir en kort oppsummering. SLITEN etter to lange dager. Julaften gikk vel sånn noenlunde OK. Jeg sprakk nå på kvelden, ikke noen gigantisk sprekk, men likevel en stor nok til at jeg ble overmannet av skam og følte julen var ødelagt. Nå har jeg roet meg litt igjen og prøver å se på det positive i det. Mesteparten av dagen har gått greit, og sprekken kom strengt tatt ikke før klokken var slått 12 og det i teorien var ny dag. Ikke ble den så omfattende som den fort kunne blitt også. Jeg er ikke kjempedårlig og har ikke tilbringt halve julaften hengende over doskålen. Så OK. Tømte desverre ut resten av næringsdrikkene mine i frustrasjon. Ikke så gjennomtenkt trekk, så aner ikke helt hvordan de neste dagene blir kostmessig. Vi får se. Imorgen blir det nok litt aking, og kanskje litt skigåing om jeg gidder? Hater egentlig ski for å være ærlig, så vi får se på det også:P Nå tror jeg jeg bør sove.

onsdag 22. desember 2010

Fortsatt håp om en OK jul?

Ja, etter at ting bare har gått i utforbakke siden torsdag og det toppet seg på lørdag, så så egentlig ting ganske svart ut for å være helt ærlig. Jeg var utrolig flau og skamfull over at jeg bare etter tre dager hjemme klarte å rote det sånn til. Spesielt siden jeg overbeviste DBT-behandleren på forhånd at det var rett å gi meg en uke innleggelse, og at hun egentlig gikk imot resten av teamet fordi hun trodde på meg. Og innleggelsen var jo vellykket, jeg var flink, derfor gjør slaget så mye vondere når det først kommer. Men etter ett par dager bestående av næringsdrikk, så begynte jeg så smått på kostlisten igjen idag. So far so good. Det er vanskelig å ikke skulle sulte seg i en periode etter all overspisingen, siden det er det jeg er vandt til, men jeg prøver ihvertfall.

Jeg skal til legen imorgen tidlig å ta en EKG-test. Aldri tatt det før, og med tanke på alt det andre spiseforstyrrelsen har rotet det til med kroppen min(lavt stoffskifte, dårlige blodprøver, beinskjørhet and you name it) så tror jeg det er på tide jeg får sjekket hjertet også. Har fått veldig vondt på høyre side flere ganger i det siste når jeg har trent, kan godt være det bare er angst el. men godt å få sjekket før julaften, så jeg kan slappe av på at ting er noenlunde i orden(forhåpentligvis!)
En positiv ting var at blodprøven jeg tok sist uke gikk veldig greit! De trengte bare stikk en gang i motsetningen til de siste gangene, og det gjorde ikke spesielt vondt :) De sa det var sannsynlig at det hadde med at jeg hadde fått i meg regelmessig med næring. Så yey, en positiv fordel med å få i seg mat :)

Føler også at meg og DBT-behandleren kanskje begynner å få et litt bedre forhold, jeg har tatt i bruk telefonkontakten i mye større grad enn før. Ringer fremdeles sjelden, men sender endel meldinger av typen "klarte å spise OG beholde havregrøt idag" høres kanskje litt dumt ut, men det er godt å kunne "skryte" litt til noen som vet hvor vanskelig det er. Vi snakket endel om mat og sånt når jeg var hos henne igår. På sist gruppesamling hadde vi en øvelse, eller "pepperkake-hendelsen" som vi bare har kalt det i etterkant. Jeg kom på gruppen, og ene lederen begynte med å dele ut en pepperkake til hver, jeg hadde veldig problemer med det akkurat der og da, og ville egentlig ikke ta i den en gang, men hun insisterte og sa jeg ikke trengte spise den. Slappet litt mer av når jeg fikk vite det. Men så begynte hun å snakke, og øvelsen GIKK ut på at vi skulle lukte og SPISE pepperkaken. Det er kanskje lett å tenke at det bare er en pepperkake osv. men der og da var det så mye mer. Det ble omtrent som om det skulle vært møte med anonyme alkoholikere og alle fikk hver sin shot med sprit og beskjed om å lukte og smake på denne. Helt feil liksom? Etterpå skulle alle si hva de opplevde under øvelsen, alle virket helt avslappet, og jeg følte jeg satt på en bombe. Når det kom til meg, så begynte jeg å si at jeg følte meg ganske provosert over at de brukte mat i øvelsen når vi fint kunne brukt en annen gjenstand(det har vi gjort før). Men før jeg hadde snakket ferdig ble jeg kjempesvimmel og holdt på å besvime der jeg satt, og det endte med at jeg halvveis stormet ut for jeg fikk ikke puste.

Det virker helt absurd at en liten pepperkake kunne utløse en så sterk reaksjon. Men det gjorde den. Det var vel litt hele opplegget rundt også. Ihvertfall, så snakket jeg og behandleren min litt om akkurat det. Hun sa unnskyld, og at det burde ikke skjedd, var lite gjennomtenkt osv. Men det "positive" med det var at de fikk sett hvor sterkt jeg faktisk reagerer på mat. Hun så at jeg ble helt hvit i ansiktet før jeg stormet ut. Og etter at jeg hadde forklart sa hun; det virker rett og slett som du er redd for mat? Som om du har en slags angst/fobi rett og slett for mat? Og det tror jeg egentlig stemmer veldig bra. Mat ødelegger meg, mat er en fiende, en slu og ond fiende.

Jeg skal få en ny medisin. Forhåpentligvis får jeg hentet den før jul. Den er mot angst/uro. Husker ikke akkurat navnet, men var en jeg ikke har hørt om før. Har allerede en jeg tar om kvelden, men dette blir mer en behovsmedisin som jeg kan ta noen ganger om dagen(ved behov). Tror det blir godt å ha i julen ihvertfall.

Ellers så snakket jeg med sjefen min idag. Det var FÆLT, men jeg lever enda. Kort sagt, så er nok sjansene for at jeg får jobbe der igjen i nærmeste fremtid ganske liten :/ Ikke fordi hun ikke vil ha meg, men fordi hun allerede har lagd skiftplanen fra januar til juni og jeg ikke er med på den+ at hun ville at jeg skulle være skikkelig frisk(eller ihvetrfall frisk nok) til å klare jobben 100%. Og det er jo forståelig, det vil jo jeg også. Bare synd at det ser ut som det tar sin tid. I mellomtiden håper jeg at jeg kanskje kan få ordnet meg en annen jobb gjennom NAV, så jeg har noe å gjøre på. Vi skulle ihvetrfall snakkes over nyttår.

Imorgen reiser jeg til mormor og tanten  min for å overlevere noen gaver. Pluss at det er sannsynlig at dette blir mormors siste jul og jeg gjerne vil se henne før hun blir enda dårligere(hun har bare blitt mer og mer dement siste året). Tror det blir godt å komme seg vekk en dag før den store dagen :) Gleder meg faktisk litt til julaften, men blir litt herlig når det er ferdig også!

lørdag 18. desember 2010

Bulimi.



Tap av kontroll. kaos.
smerte. ubehag.
desperasjon.
faller
faller
ta imot meg,
noe
noen.

fredag 17. desember 2010

Not in a good place.

Save me,
save me from myself
make me into someone else.

Tilbakefall

og ikke så mye mer å si om det. Jeg klarte ikke holde pusten lengre. Klarte ikke balansere på linen. Gjøre det rette. Holde ut. Jeg skammer meg veldig. Oppgitt. Vet ikke. Føler for å ikke stå opp imorgen. Melde meg ut av alt bare en liten stund. Følt for det lenge, kanskje jeg burde gjort det også. Kanskje jeg har presset meg for hardt. Vet ikke, vet ingenting egentlig. Alt blir liksom bare feil.

onsdag 15. desember 2010

Litt lei!

Følger fremdeles kostplanen(9 døgn, yey!) Men jeg er passe lei...Er fremdeles veldig forstoppet og oppblåst, og jeg har gått nesten 1 kilo opp, til tross for at jeg ble lovet at jeg ikke kom til å gå opp noe med den planen. Føler meg litt lurt på en måte? Tenker hele tiden at jeg trenger å ta en pause på noen dager(med andre ord; ikke spise) det vil fikse det litt. Det vil gi meg litt pusterom og det vil mest sannsynlig gjøre at magen roer seg. Men samtidig prøver jeg å tenke at dette er spiseforstyrrelsen som snakker, og at hvert eneste måltid er en "kamp", og om jeg skal vinne så må jeg gjøre motsatt av det den forteller meg. Men det er vanskelig når jeg ikke føler jeg får noe igjen for det. Har kjøpt benefiber(fiber i pulverform, takk til Karianne som tipset om den) og håper det skal hjelpe litt. Gir det en uke, og om ikke ting er blitt bedre da, så kommer jeg nok til å gå over til ett av alternativene/lage min egen versjon av planen.

Fikk ny sykemelding idag, men tenker kanskje å jobbe noen kvelder likevel. Må høre med NAV hvordan det fungerer, og må mest sannsynlig ringe arbeidsgiveren min(gruer meg!)

Nå er jeg bare trøtt og sur. Surret rundt i senteret i hele dag. Mest lyst å legge meg, men det blir nok en tur på treningssenteret istedenfor.

tirsdag 14. desember 2010

8 døgn

uten oppkast+at jeg har fulgt den midlertidige kostplanen vi har lagt opp! Det er jo egentlig kjempebra. Ikke klart så lenge siden august. Men kan ikke si jeg føler meg så fantastisk...Det er så vanskelig! Føles som om jeg går på nåler, eller som om jeg holder pusten og tilslutt må jeg bare puste, men kan ikke! Føler meg for det meste veldig tom, og innimellom veldig irritabel. Men samtidig er jeg på en måte litt roligere, og det går jo egentlig bedre. Sånn rent fysisk ihvertfall. Som behandleren min sa idag; første måneden vil være ekstremt tøff, ja rett og slett jævlig, men om du holder ut den, så vil det gå bedre. Er vel det jeg prøver å holde fast ved. En måned virker helt utrolig mye, og ganske urealistisk, men på den andre siden har jeg jo klart en uke, så kanskje jeg kan klare 3 til?

Var faktisk hjemme hos mamma og pappa idag også, og det gikk greit! Fikk snakket litt skikkelig med de om opplegget jeg skal holde meg til fremover, og tror det var lurt å gjøre. Behandleren sa faktisk at det var lurt om jeg fulgte planen VELDIG nøye denne måneden, verken mer eller mindre. Og det var viktig å få forklart for mamma og pappa at selv om det kan virke ekstremt, så er det veldig viktig at jeg holder meg til planen.

Imorgen skal jeg se på pepperkakebyen med mamma og lillebroren min, og lage pepperkakehus med babaja etterpå, det blir nok koselig!

søndag 12. desember 2010

Litt bekymret

Var hjemme en tur idag. Det var ikke spesielt vellykket. Holdt på å gå veldig galt, var gått inn i bulimi-modus og på full fart utfor. Selv om det på en eller annen måte sluttet før det egentlig fikk begynt, så klarer jeg ikke være lettet over det. For det var mer tilfeldigheter enn min egen styrke, som gjorde at det gikk som det gikk. Og det skremmer meg med tanke på at jeg bare har to dager igjen her! Resten av dagen på perm ble ikke spesielt bra fordi jeg var veldig stressa og urolig over å bli minnet på hvor fort ting kan snu. Nå føler jeg at jeg virkelig trenger en skikkelig plan for hva som skal skje når jeg kommer hjem. En vanntett plan.
Men jeg ANER ikke hvordan den skal se ut. Så status akkurat nå er at jeg føler alt er ganske håpløst. Legger meg tidlig og håper jeg kommer på noe genialt til imorgen.

lørdag 11. desember 2010

Litt flau

men også litt letta! Jeg hadde hørt feil, pulsen min var ikke 31, men 51! Så ikke rart hun ikke reagerte spesielt mye. Jeg er glad jeg sjekket opp i det og ikke la meg i troen om at pulsen min knapt slår.

Julen SKAL bli OK

Ja, nå har jeg bare noen dager igjen her, og må innrømme at jeg gruer meg litt til å komme hjem. Om jeg klarer å opprettholde ting noenlunde som her. Vært litt svimmel de siste dagene, så tok blodtrykket idag, og det var 80/50 og pulsen var på 31, så ikke rart at jeg har vært svimmel egentlig! Ene ansatte sa det var nok pga. jeg spiste litt lite, men det tror jeg egentlig ikke. Spist dobbelt så mye her som jeg vanligvis gjør hjemme(bortsett fra overspisings-episoder da), tror nok heller grunnen er at jeg ikke har fått i meg så mye drikke. Må innrømme jeg ble litt bekymra over en så lav puls, men siden sykepleieren ikke sa noe spesielt, så regner jeg med det ikke gjør så mye?

Har vært endel angst idag som har kommet og gått, men ellers har det gått greit.
Vært en tur på biblioteket og det endte jo med (litt for) mange bøker. Også kjøpt meg ett litt finere garn å strikke med, så begynt på nytt enda en gang.

Imorgen kommer mamma, pappa, lillebroren min og hunden. Ser litt frem til det. Vi skal på Julespill som svogeren min er med på. Forhåpentligvis får det meg i litt god julestemning :)

fredag 10. desember 2010

En litt fin dag?

Ja, ihvertfall ikke så verst. Dagen idag har egentlig vært ganske OK. En av medpasientene mine(som jeg ikke egentlig har snakket med før) kom plutselig bort med en hel haug med flax-lodd han hadde kjøpt, og ville ha meg til å skrape dem med han. Så vi byttet på å skrape annenhvert lodd. Endte med at jeg vant 50 kroner, og han vant ingenting stakkars. Jeg sa at det var jo hans lodd, men neida, han insisterte på at jeg skulle beholde dem. Så nå er jeg 50 kroner rikere, men tror egentlig jeg skal kjøpe ett par lodd selv og spørre om han vil skrape. Hehe, litt koselig egentlig ^^ I tilegg er han utenlandsk, så fikk øvd litt på engelskferdighetene mine etter gammelt!

Hun som har vært kontakten min i ettermiddag/kveld har fulgt planen min for oppholdet VELDIG nøye, og presset meg litt mer enn de andre til å holde den 100%. Merket det faktisk var litt godt, selv om det til tider var irriterende.
Har ikke fått meg på do på flere dager, føler fordøyelsen har stoppet opp, og det gjør det ikke enkelt å skulle fortsette å spise, men jeg klarer det.

Ellers har jeg begynt mitt andre forsøk på å prøve å strikke sokker, og denne gangen skal jeg klare det!

"Du ser jo så rolig ut"

Dette sa psykologen her til meg isted når jeg fortalte han at angsten ble sterkere når vi snakket. Fått høre det før også; dette går jo bra, du klarer jo dette fint. Ofte når det gjelder mat og måltider også. Og det gjør meg på en måte litt fortvilet...Jeg har hatt lyst til å hyle av all angsten og uroen etter måltidene, men har lidd meg gjennom det, også tror andre at det går helt fint?

Sånn ellers så går det noenlunde. Mamma var her idag, det var koselig(bortsett fra litt krangling). Det plager meg at jeg ikke får trent skikkelig, men prøver å tenke at det bare er snakk om  4 dager før jeg kan gå på treningssenteret igjen.

torsdag 9. desember 2010

Det som ligger bak?

Kjørt taxi i tilsammen 3 timer idag ca. så har blitt endel tid til grubling. Jeg har presset i meg hvert måltid og jeg har ikke kastet opp, så sånn sett går det 'bra'. Men idag har jeg fått kjent veldig på tvilen, på ambivalensen, om det virkelig er verdt det?
Hva er det isåfall jeg er redd for? Og det sto egentlig ganske klart for meg...Bortsett fra det åpenbare, at jeg er redd for å gå opp i vekt osv. Så er det absolutt en medvirkende faktor som kom lenge før spiseforstyrrelsen. Nemlig magen min og alt trøbbelet jeg har hatt med den. Grunnen til at det kom spesielt frem idag er at magen min idag har vært akkurat som på en typisk dag for noen år siden. Ekstremt oppblåst og generelt bare veldig ubehagelig. Og det gir meg litt flashbacks.

Helt tilbake i 5-6.klasse kan jeg huske at jeg prøvde å holde meg vekke fra allslags matvarer pga. plagene. Etter å ha tatt allslags tester og funnet ut at "ingenting" var galt med meg fikk jeg beskjed om at jeg hadde irritabel tarm. Det var ikke farlig, jeg kunne slappe av.
EXCUSE ME? Selv om det ikke er en farlig sykdom/tilstand, så har den påvirket livet mitt i en stor grad, og at jeg aldri ble tatt på alvor gjorde det ikke stort bedre. Jeg husker jeg gikk til endel alternative leger. Jeg fikk naturmedisiner og spesielle dietter. Hele tiden var jeg misunnelig på dem som kunne spise det de ville, jeg hadde ikke noe ønske om å gå ned i vekt(tvert imot!), men opplevde likevel at mat var min 'fiende'.
Frustrasjonen økte etterhvert som problemene bare ble verre, og løsningene færre.
Jeg klarte ikke overnatte hos folk, hadde problemer bare med å reise på besøk til folk. Jeg var fortvilet over at kroppen min, magen min, ikke fungerte normalt. Jeg følte meg annerledes, ekkel. Når jeg ikke klarte å holde de diverse diettene jeg prøvde ut fikk jeg utrolig skyldfølelse.
 Kommentarer fra mamma og pappa(som sikkert var ment godt) at 'om jeg fokuserte mer på andre mennesker og på andre ting generelt, så ville det sikkert dempe seg' hørte jeg som ' du fokuserer altfor mye på deg selv og dine ting, og derfor er du syk(ergo, det er din feil at du er syk)'
Eller klassikere som; Herlighet, hvorfor spiser du sånn når du VET du reagerer på det?(typisk kommentar fra mamma om jeg ikke klarte gå på skolen pga. mageproblemer)
Og en annen klassiker; mamma vil ha meg til å prøve ENDA en alternativ ting som koster hauger med penger...Jeg har allerede kastet bort så mye på ting som ikke funker og sier nei, og får tilbake; javel, du vil visst være syk du. Husk det neste gang du er dårlig, du har valgt det selv!

Jeg forsto jo for flere år siden at det eneste som egentlig hjalp var å være ekstremt forsiktig med hva jeg spiste/drakk om jeg skulle noe spesielt. Dette førte til en slags overspisingsgreier...Når jeg først hadde spist noe jeg ikke tålte, så var allerede morgendagen ødelagt, så da kunne jeg liksågodt "utnytte" det og spise alt jeg ville. Vil likevel ikke si jeg direkte hadde en spiseforstyrrelse her, siden det eneste jeg egentlig ville var å kunne spise som alle andre uten å bli dårlig. Det var uansett ikke så ekstremt da.

Men ihvertfall, tilbake til mageproblemene. Jeg følte mer og mer at det var MEG, min personlighet det var noe galt med. Jeg var svak. Prøvene viste ikke noe galt med magen min. Det måtte være jeg som gjorde noe galt. Jeg måtte være mer avslappet, jeg måtte spise mer riktig, tenke rett. Men jeg ble ikke bedre, bare verre. Jeg tåler rett og slett ikke mat; husker jeg jeg sa til mamma for endel år siden.

På leirskolen i 7.klasse kom jeg gråtende til læreren etter første natten og ble liggende på rom aleine resten av tiden pga. mageproblemene. Hatet mot meg selv og mot kroppen min som ikke ville fungere ble vel bare større og større. Jeg husker jeg var så frustrert. Allerede på slutten av barneskolen husker jeg jeg tenkte at dette går ikke lengre, jeg holder det ikke ut, noe må forandre seg. Men jeg ble jo ikke bedre og alle legene fortalte meg at jeg bare måtte leve med det. Men jeg klarte jo ikke leve med det!

Litt senere "fant" jeg selvskadingen. Jeg hadde lenge sagt stygge ting til meg selv høyt med en annen stemme. Det var en slags måte å skape avtsand til meg selv når mageproblemene var som verst tror jeg. Akkurat som jeg ble en annen person, istedenfor denne ynkelige, patetiske skapningen. Gikk vel nesten litt automatikk i det etterhvert tror jeg, det gjorde at jeg holdt ut, kanskje som en slags selvskading? Jeg vet ikke, følte jeg fortjente det. Jeg gjør det fremdeles av og til, sikkert fordi det er sånn innlært, men prøver være obs på å ikke gjøre det.

Det er såklart flere faktorer som har spilt inn når det gjelder problemene jeg har, men akkurat denne faktoren er den jeg vet at jeg kanskje ikke kan gjøre noe med selv, som kanskje ikke kan forandres, og derfor en av de som er vanskeligst å vite hvordan jeg skal takle.

Poenget, eller det som gjorde at dette begynte å kverne idag, er at jeg er redd for å gå tilbake dit. Selv om jeg absolutt har hatt en god del problemer med magen med spiseforstyrrelsen også, så har det likevel vært litt jeg som har kontrollen over problemene i det minste? Dessuten ser de ut til å forsvinne når jeg ikke spiser. Kort sagt; mat har lenge føltes som min fiende(eller kanskje jeg skal si kroppen min har?) lenge før alt dette vektgreina. Vekta er bare en "bonus"(ironi ja).

Så jeg lurer på om det er verdt det. Å gå tilbake dit. Det hjelper ihvertfall ikke på motivasjonen. Dessuten er jeg usikker, kanskje jeg faktisk burde holde meg vekke fra melk?(da må isåfall kostplanen forandres på)
Skal prøve å snakke litt med psykologen imorgen, men han er jo faktisk bare psykolog(og ikke psykiater eller lege). Uansett, så har jeg bestemt meg for at denne uken SKAL jeg følge planen(og ikke kaste opp), så får vi heller se det an hva som skjer etter det.

Kan forresten nevne at veiingen onsdags morgen egentlig gikk ganske greit:P Jeg var nesten i sovende tilstand, så klarte liksom ikke bry meg så veldig likevel. I tilegg var ikke vekten så innmari høy som jeg hadde fryktet, men fremdeles høyere enn i sommer. Og det er vel OK I guess. Både og.

tirsdag 7. desember 2010

Vekt

Siden veiing og vekt ikke har vært nevnt en eneste gang, så trodde jeg ikke det kom til å være et tema. Denne uken skulle være til å fokusere på å få i seg skikkelig næring og komme inn i bedre rutiner. Men neida, plutselig kommer kveldsvakten; du, vi skulle ha veid deg, ser de ikke har gjort det enda.

Thank you very much. Jada, jeg vet det er standard-prosedyre etcetc. Men jeg sliter nok med å få til maten om ikke jeg skal få gnidd vekten oppi ansiktet også! Jeg kan nesten banne på at vekten vil vise mer enn normalt siden jeg for øyeblikket er veldig opphovnet/oppblåst/you name it.

Fikk i det minste vente til imorgen tidlig. Min første innskytelse var å løpe frem og tilbake som en gal på rommet mitt. Selv om jeg stoppet, selv om jeg ser hvor utrolig lite det vil hjelpe, så sitter likevel angsten sterkt. Jeg skjønner jo at ikke noe jeg gjør nå vil gjøre at vekten går merkbart ned eller opp til imorgen, det er ikke det. Det er bare det at jeg allerede er veldig urolig og føler for å løpe fra alt, også kommer denne vektgreien i tilegg.

Det ble ikke noe næringsdrikk til kvelds. Jeg hadde misforstått. Jeg kunne få næringsdrikk i tilegg til det andre, men ikke istedenfor. Og når mesteparten av maten kjentes ut som den satt fast i halsen, så nei takk. Men jeg fikk nå i meg litt, det var vel det viktigste.
I used to believe that anything was better than nothing.  Now I know that sometimes nothing is better. 

(Glenda Jackson)



Jeg er kvalm. Angsten sitter i brystet og i magen. Planen er at jeg skal prøve meg på en næringsdrikk til kvelds. Banansmak. Kunne velge mellom banan, aprikos, vanilje og sjokolade. Sa jeg at jeg var kvalm? Tro meg, ingen av de smakene vil jeg ha i nærheten av meg akkurat nå! Aller helst vil jeg bare kutte det helt ut...Men samtidig må jeg jo huske på at jeg er her for å komme inn i litt måltidsrutiner igjen, og da må jeg vel nesten prøve. Gi det en sjanse. Kan ikke kaste inn håndkle allerede.

Sliten

og ikke bare litt heller! Ble en veldig dårlig begynnelse på dagen, etter en angstfylt natt. Ville ikke reise, var ikke klar, alt var feil. Men hadde ikke så mye valg, så reiste nå uansett. Kom bare rett inn, hadde en samtale, før jeg skulle reise å snakke med behandleren min. Kom akkurat tilbake(lang kjøretur med taxi ja!)
Jeg har ekstremt vondt i magen pga. dumme tabletter, og generelt veldig tung i kroppen. Avdelingen/plassen var overraskende stor, ganske gammelt...Sånn typisk sykehusavdeling/ganger. Men folkene virker greie nok...Jeg var jo forberedet på at de første dagene kom til å bli veldig tunge. Fremdeles ikke hatt noe måltid her, og vet ikke helt om jeg burde gå ut og si ifra at jeg har komt(kom for sent til middagen). Vi får se. Skal ihvertfall få meg litt kveldsmat senere. Mest sannsynlig pga. jeg ikke har tatt ene medisinen min på en uke så har jeg hatt to helt forferdlige netter(og delvis dager). Helt ubeskrivelige... ANGST. Søvnparalyse. mareritt etc. Har trodd jeg skal dø flere ganger, natt til idag var nok aller verst. Så jeg gruer meg helt utrolig til ikveld, og har enda ikke helt bestemt meg for om jeg skal droppe medisinen jeg tar for å sove eller ikke. Er livredd for å miste kontrollen slik som før.
Nå vil jeg egentlig bare legge meg under dynen, men skal prøve å være litt ute i miljøet. Gjøre motsatt av det man føler for og hele den greia det.

Jeg fikk forresten julekort og penger av onkelen min i posten igår! Ble ganske overraska...Ikke fått julegaver av onkler/tanter siden jeg var yngre liksom. Men koselig da!

søndag 5. desember 2010

innleggelse om 1,5 dag

Og ikke et sekund for tidlig... Strengt tatt har hele dette året vært et jævla spiseforstyrret år. Etter noen litt bedre uker i sommer, så har det egentlig bare gått nedover. Føler jeg stanger hodet i veggen hele tiden. Kanskje spesielt siste ukene. Jeg er så utrolig sliten av alt. Av å spise. Av å spy. Av å ikke spise. Sliten psykisk, men også i økende grad fysisk. Lei av å blø neseblod x antall ganger for dagen. Lei av sår på hender. Tørr hud. Smerter. Sår som aldri gror. URO. Lei av å så og si ikke gå en dag uten totalt sammenbrudd. Det verste er at jeg føler jeg virkelig har prøvd siste halvåret! Samarbeidet, ikke holdt noe hemmelig, lagt alle kortene på bordet osv. Skjønner ikke hvordan det skal være mulig å klare det når jeg ikke har klart det enda. Jeg har prøvd så utrolig mye og feilet gang på gang. Det er vanskelig å takle. Til tross for ekstreme overspisinger i det siste, så sitter klærene løsere for hver dag. Noe jeg er veldig lettet over, samtidig som jeg ikke skjønner hvorfor. Det er jo ikke verdt det, jeg vil jo ikke dette, det er bare vondt, fælt. Men den onde sirkelen har slukt meg for fullt. Får meg ikke ut.
Det er nesten litt tragikomisk; må sitte på en stol og kaste opp for jeg har så vondt i ryggen. Føles som jeg er nærmere 70 enn 19. Når jeg i tilegg får beskjeden om beinskjørhet hjelper det ikke akkurat(på den andre siden burde det hjulpet; det burde fått meg til å slutte).

En ukes innleggelse vil ikke gjøre meg frisk, MEN forhåpentligvis vil det hjelpe meg inn på rett spor så julen blir overlevelig. Og forhåpentligvis vil det være starten på en bedre periode(som gjerne kan få vare lenge!)

Heldigvis tok jeg med meg hjem babyen min(hunden altså) fra mamma og de, så jeg er ikke aleine <3

torsdag 2. desember 2010

+

Osteoporosis can develop quite rapidly (over a period of months) even in a previously healthy adult if malnutrition is acute. Even the milder types of malnutrition seen in an eating disorder sufferer who is not severely underweight can lead to osteoporosis over a few years, and the effects of malnutrition on a growing adolescent's bones can be particularly destructive. Since anorexia quite commonly begins during early adolescence, this poses a special risk that a healthy bone density will never be attained, and young anorexics may develop osteoporosis in their teens or twenties. Once it develops, it is only partially reversible at best, and commonly becomes more severe over time.

Jeg kunne ønskt alle legene som ikke har giddet å høre på meg og ta meg på alvor, hadde lest dette.

Dårlige nyheter

Først av alt; leger BURDE ta seg tid til å ringe/snakke med pasienten når det er gjort urovekkende oppdagelser. Som når jeg fikk konstantert lavt stoffskifte; fikk bare et brev i posten og måtte selv gå på internett å lese om det. Og der sto det blant annet at det er en livslang tilstand(eller hva jeg skal kalle det) og det virket bare veldig omfattende og innviklet. Har til og med hørt om folk som har fått brev i posten om at de har kreft o.l! Det er jo helt utrolig, kan ikke legen ta seg tid til å kalle inn pasienten når noe er veldig galt?

Kort sagt, åpnet brev jeg fikk fra legen idag, der står det;

*navnet mitt*

Beintetthetsmåling viser benskjørhet. Du bør begynne med tilskudd av kalk og D-vitamin. Resepten er vedlagt.

Med vennlig hilsen
*legen min*

HÆ? Joda, jeg tok jo testen fordi jeg mistenkte at jeg kanskje manglet litt kalk og kunne stå i fare for å utvikle beinskjørhet i fremtiden...Men at jeg allerede har det i en alder av 19 år? Er det i det hele tatt mulig? Det ante jeg ikke. Er litt sjokka nå for å være ærlig og vet ikke helt hva jeg skal tro.

Nær døden-opplevelse?

Ja, kanskje ikke direkte, men kan absolutt skjønne uttrykket "englevakt". Det kunne fort ha gått galt. Var på vei til søsteren min idag, og i en sving før en rundkjøring begynte plutselig bilen å skli ut mot siden, jeg prøvde jo såklart å rette den opp, og da skled den nesten 180 grader rundt(og altså over i motgående felt). Det som nesten var mest skummelt med det var at jeg følte meg egentlig helt uberørt, bilen stoppet egentlig aldri opp, på en eller annen måte kjørte jeg bare videre. Jeg vet jeg burde ha reagert, hadde det komt en bil i motgående kjørefelt akkurat da eller noe så hadde jeg jo kræsjet. I tilegg kunne jeg fint ha snurret helt rundt og endt en helt annen plass enn jeg gjorde. Men jeg var helt avslappet, og har vært det hele tiden etterpå. Altfor avslappet synes jeg. Jeg klarer rett og slett ikke bry meg skikkelig når jeg kjører rundt aleine. Når jeg har andre med meg kjører jeg alltid skikkelig, men når jeg er aleine så er det akkurat som om jeg "kobler ut"(altså, om det er snakk om at det er andre biler i nærheten osv. så er jeg mer forsiktig, men om jeg ikke er i nærheten av noen så blir jeg så likgyldig)


Sånn ellers; jeg skal innlegges på tirsdag! Fra tirsdag til tirsdag. En uke altså. Snakket med sjefen der ute idag og han var kjempegrei! Vi snakket litt om måltider osv. siden det egentlig blir det viktigste der ute, og han foreslo faktisk næringsdrikk før jeg hadde nevnt noe om det. Så det blir kanskje aktuelt...Synes det virker veldig skummelt, men samtidig skjønner jeg jo at jeg trenger mer næring enn den mini-kostplanen vi la opp. Som jeg sa til han; det viktigste jeg vil få utav oppholdet er å greie å spise litt til hver måltid(og beholde det!)så jeg klarer komme litt inn i en rutine. Men for å være realistisk og oppnåelig så vil måltidene være veldig små, ihvertfall i begynnelsen...Og derfor er kanskje ikke næringsdrikk i tilegg en så dum ide, vi får se.

Det er også snakk om at jeg skal prøve å begynne å jobbe litt kveld igjen, men skal ha møte med arbeidsgiver og NAV først tror jeg.

Og sånn tilslutt, er det bare jeg som blir VELDIG provosert av at nesten hver gang media osv. tar opp temaet spiseforstyrrelser/intervjuer folk osv, så er det så ekstremt mye fokus på at vedkommende er 190 høy og veier 10 kilo(overdrevet, but you get the picture)? Er det fordi det er det som selger eller? Jeg merker ihvertfall at det trigger meg ekstremt, selv om mening bak artiklene kanskje er bra, så skjønner jeg ikke helt hvorfor det er så viktig å fokusere sånn på vekten og på TALL og nummer?