Eller det vil si; jeg sov hjemme inatt, men så bar det rett til DPS-en. Trengte ikke pakke ut kofferten en gang :P Så langt har overgangen fra ferie og leir gått ganske så knirkefritt(og helt utrolig bra sammenlignet med de to andre årene). Nå har det riktignok ikke gått så veldig lang tid, men jeg tror uansett ikke jeg kommer til å bli noe i nærheten av så dårlig som tidligere.
Snakket litt med legen idag og fortalte henne at jeg følte meg dradd mellom tre forskjellige ting(fornuften, bulimien og anoreksien). Det gjør jeg jo egentlig hele tiden, men jo nærmere Modum kommer, jo mer merker jeg ambivalensen.
Når jeg skrev sist innlegg(ca. midt i leiren) så jeg for meg at bulimien ville vinne så fort jeg kom hjem. Trangen til å spise og spy lå og boblet under overflaten. Men så fikk jeg snakket med en av lederne og det var akkurat som om noe løsnet... Fikk fortalt alt som hadde skjedd siste året. Spesielt viktig tror jeg det var at jeg fikk snakket om det som skjedde i mars. Det var så traumatisk at jeg ikke har klart å snakke om det i detaljer til noen. Hver gang vi har komt inn på tema har jeg fått så sterk angst at jeg for det meste har stengt det ute. For å i det hele tatt holde ut har jeg vært nødt til å tvinge meg selv til å se fremover og ikke tilbake. Jeg har jo skrevet endel om det, men det er likevel noe annet å si det høyt. Men nå var jeg tydeligvis klar. Jeg gråt og fortalte om hverandre. Det gjorde vondt, men det var godt også. Etterpå var lettelsen større enn angsten.
Samtidig kjenner jeg at dette er noe jeg sikkert må jobbe enda mer med. Angsten for angsten ligger der hele tiden. Angsten for å bli så dårlig. Til tider gjør den meg livredd.
Forhåpentligvis blir det tid til å ta tak i litt sånne ting på Modum.
Snakket også litt om bekymringen min iforhold til vekt og BMI-krav. Kan ikke si jeg ble så veldig mye klokere. Først sa legen at en vekt mellom x kilo og x kilo anså hun som stabil vekt. At jeg kunne variere inntil 6 kilo i vekt og at det var stabilt. Synes det hørtes litt mye ut jeg da? Greit at man kan variere noen kilo utifra hva man har spist, væske osv. Men 6 kilo? Om jeg veier det hun satt som nederste grense for stabilt så vil jo det være langt under minstekravet til Modum. Mens øverste grense vil være over med god margin.
Ser ikke helt logikken...Ikke pleier vekten min variere noe særlig mye heller. Noen minutter seinere sa hun plutselig at jeg var nødt til å gå opp minst tre kilo, til tross for at jeg er 1,5 kilo over det hun rett før satt som minstekrav for "stabilt". Rart jeg er forvirret?
En ting jeg har tenkt mye på i det siste er hvordan en spiseforstyrrelse kan hjernevaske og manipulere en til å tro på tanker og ting som egentlig er helt absurde sett fra et "fornuftig" synspunkt. Det er nesten litt fascinerende. Det slo meg plutselig at om det går an å hjernevaske noen fra en "normal"(alt er relativt:P)til en så syk tankegang, så må det nå gå an å gjøre det andre veien også? "Hjernevaske" seg fra syk til frisk? I begynnelsen av en spiseforstyrrelse har man jo gjerne en viss oversikt, men etterhvert som de syke tankene og handlingene tar over mer og mer, så tror/ser man tilslutt ikke noe annet. Alt blir sykt.
Man begynner med andre ord ikke med et ønske om å bli så syk, men blir det likevel.
Kanskje er det sånn motsatt vei også? At selv om man ikke nødvendigvis føler seg helt klar til å bli frisk, eller at man vil bli frisk; så kan man bli det om man bare "hjernevasker"(i positiv forstand) seg selv lenge nok?
Verdt å prøve :P Er vel litt det jeg blir nødt til å gjøre sånn egentlig. Og så håpe på at jeg ser klarere og blir mer motivert etterhvert.
mandag 30. juli 2012
fredag 27. juli 2012
...
Hvordan går det?
Jeg vet ikke helt. Ferien så langt har gått ganske bra med tanke på hvor dårlig jeg var på forhånd. Men de siste to dagene har vært tyngre. Egentlig har jeg ikke hatt det så verst rent psykisk og maten har gått noenlunde greit; nettopp derfor er det så frustrerende når magen min gjør opprør. Jeg vil så gjerne være med på hovedkurs og alt det andre, men klarer ikke pga magen. Da blir jeg gjerne sittende aleine på rommet/sover mer fordi jeg er så dårlig; selv om jeg egentlig har mest behov for å ha folk rundt meg.
Som tusenvis av ganger før kommer kroniske plager inn og hindrer meg fra å gjøre det jeg vil. Jeg blir bare veldig lei meg rett og slett. Det er fint å ha folk som skjønner mht. spiseforstyrrelsen osv, men akkurat når det gjelder den delen med magen, så føler jeg meg veldig aleine.
Jeg ser et mønster der. Når jeg har det litt bedre med spiseforstyrrelsen/psyken(les; ikke helt forjævlig) så blir jeg gjerne innhentet av kroniske plager(som oftest ryggen eller magen). Disse forhindrer meg gjerne i å være så sosial som jeg ønsker/bidrar til at jeg isolerer meg i større grad; noe som igjen fører til at spiseforstyrrelsen/psyken også blir verre. En av de ørten onde sirklene. Men jeg vet liksom ikke hva jeg kan gjøre. Det fysiske føles i stor grad ute av min kontroll.
Jeg mistenker at det kan ha litt med maten her å gjøre. Det blir et ekstra stressmoment at jeg ikke vet hva alt inneholder.FODMAPS-dietten er jo omfattende og listen over det jeg ikke kan spise er ganske lang. Må liksom bare ta sjansen på at maten ikke inneholder alt for mye av disse tingene. Det verste er melk, hvete/gluten og løk, så prøver ihvertfall å unngå dette.
Men det er vanskelig å skulle unngå all fodmaps når man ikke får noen innholdsliste. Feks kan jeg ikke spise ting som blomkål, purre og erter(som ofte er til middag). Oppdaget senest idag at eggerøren var full av purreløk.
I tilegg trigger det veldig når jeg blir så dårlig i magen. Jeg har jo vært flink og fått i meg mer enn jeg hadde forventet at jeg skulle få til på forhånd; så blir "belønningen" at jeg blir dårlig. Jeg vet av erfaring at mageplagene minsker om jeg spiser mindre; trigger big time.
Etter 11 dager oppkastfri, så gikk det galt etter middagen idag. Hadde ingen problemer med å se hva som skjedde egentlig, men orket liksom ikke kjempe imot. Fikk mer og mer vondt i magen ettersom jeg spiste middagen. Sa til meg selv at jeg skulle gi det en halvtimes tid, se om det roet seg. Det gjorde det ikke. Selvfølgelig hadde jeg ikke lyst til å kaste opp, men jeg hater den jævla magen min. Hater å ha null kontroll over hva den finner på. Da føles det enklere å "ta kontroll" ved å kaste opp. Jeg fikk mindre vondt i magen, men til gjengjeld føler jeg meg bare enda mer sliten og ryggen verker som besatt.
Jeg vet jeg er negativ. Men herlighet, jeg vil bare at de siste dagene på leir skal bli OK, og er frustrert over at kroppen motarbeider meg. Den gjør at jeg bare vil reise hjem.
Jeg vil ikke ligge i sengen når jeg har mulighet til å omgi meg med så mange flotte personer!
Men det er fremdeles to dager igjen. Jeg får nesten bare håpe de blir bedre.
Leiren i år har vært litt merkelig. Veldig annerledes enn ifjor og året før. Hovedkurset har vært helt greit, men det er egentlig alt det andre utenom som har gitt meg mest. Ettermiddagsaktiviteter/grupper og det sosiale sånn generelt.
Det vanskeligste har faktisk vært å se så mange sterkt undervektige. Jeg vet ikke helt hvorfor det har vært mer triggende i år enn andre år. Jeg kjenner jo på kroppen hvor mye vondt den har/har hatt pga. min egen vektnedgang og jeg vet at jeg er nødt til å fortsette å få i meg næring videre. Selv om jeg har veid mindre, så betyr det ikke at jeg tåler å gå ned igjen dit en gang til. Jeg vil jo ikke ned dit! Likevel blir det lett til at jeg ser på andre og misunner dem at de kan være så tynne og samtidig fungere tilsynelatende bra. Hvordan de er med på turer, går på skole osv. Hvorfor klarer ikke jeg det?
Samtidig vet jeg jo innerst inne at det betyr ingenting. Om de ikke har fysiske komplikasjoner eller om de har tusener av dem, så har det jo lite å si for min kropp. Den bryr seg ikke om det. Faktum er at MIN kropp har fått nok. Den vil ikke mer. Det gav den tydelig beskjed om i mars. Jeg kan ikke gamble mer med helsen uansett hvor tynne andre personer er eller hvor lite de spiser. Om jeg skal ha noen sjanse til å bli bedre, så er jeg nødt til å stenge ute en del av disse ytre påvirkningene frem til jeg står sterkere. De gir alt for mye bensin til spiseforstyrrelsen. Derfor spiser jeg selv om det hadde vært lettere å la være og prøver å ikke være i altfor mye aktivitet. Jeg håper bare det holder. At vekten ikke har gått ned.
Jeg kommer nok til å få mer og mer panikk ettersom Modum nærmer seg. Merker det godt allerede. I sist samtale med legen på DPSen sa hun at vi måtte revurdere kostplanen min neste gang om vekten var den samme/hadde gått ned. Neste gang er på mandag. Jeg har ikke veid meg på nesten to uker nå(pga. ferien og ikke tilgang på vekt). Jeg har ikke gått opp, såpass kjenner jeg. Håper på å være stabil, men er også redd for å ha gått ned. Modum åpner ikke igjen før 1.august. Blir jeg nødt til å gå opp til BMI 15 på 21 dager?
Jeg er delt i tre.
-Den ene delen tenker at det nå er viktigere enn noengang at jeg klarer å holde på måltidene og få i meg det jeg skal+stabil vekt/eventuelt oppgang.
-Den andre delen tenker; nå har du bare noen få uker igjen, SPIS OG SPY før det er for seint!
-Den tredje tenker; SULT DEG. Nå er den siste sjansen til å gå ned i vekt. Det kommer bare til å gå opp opp opp fra 21.august og utvoer, så for guds skyld, gå ned i vekt en siste gang! Det er bare snakk om noen uker, det kan ikke skade det vel?
Det er lett å se hva som er fornuftig, men ikke like lett i praksis.
Jeg vet ikke helt. Ferien så langt har gått ganske bra med tanke på hvor dårlig jeg var på forhånd. Men de siste to dagene har vært tyngre. Egentlig har jeg ikke hatt det så verst rent psykisk og maten har gått noenlunde greit; nettopp derfor er det så frustrerende når magen min gjør opprør. Jeg vil så gjerne være med på hovedkurs og alt det andre, men klarer ikke pga magen. Da blir jeg gjerne sittende aleine på rommet/sover mer fordi jeg er så dårlig; selv om jeg egentlig har mest behov for å ha folk rundt meg.
Som tusenvis av ganger før kommer kroniske plager inn og hindrer meg fra å gjøre det jeg vil. Jeg blir bare veldig lei meg rett og slett. Det er fint å ha folk som skjønner mht. spiseforstyrrelsen osv, men akkurat når det gjelder den delen med magen, så føler jeg meg veldig aleine.
Jeg ser et mønster der. Når jeg har det litt bedre med spiseforstyrrelsen/psyken(les; ikke helt forjævlig) så blir jeg gjerne innhentet av kroniske plager(som oftest ryggen eller magen). Disse forhindrer meg gjerne i å være så sosial som jeg ønsker/bidrar til at jeg isolerer meg i større grad; noe som igjen fører til at spiseforstyrrelsen/psyken også blir verre. En av de ørten onde sirklene. Men jeg vet liksom ikke hva jeg kan gjøre. Det fysiske føles i stor grad ute av min kontroll.
Jeg mistenker at det kan ha litt med maten her å gjøre. Det blir et ekstra stressmoment at jeg ikke vet hva alt inneholder.FODMAPS-dietten er jo omfattende og listen over det jeg ikke kan spise er ganske lang. Må liksom bare ta sjansen på at maten ikke inneholder alt for mye av disse tingene. Det verste er melk, hvete/gluten og løk, så prøver ihvertfall å unngå dette.
Men det er vanskelig å skulle unngå all fodmaps når man ikke får noen innholdsliste. Feks kan jeg ikke spise ting som blomkål, purre og erter(som ofte er til middag). Oppdaget senest idag at eggerøren var full av purreløk.
I tilegg trigger det veldig når jeg blir så dårlig i magen. Jeg har jo vært flink og fått i meg mer enn jeg hadde forventet at jeg skulle få til på forhånd; så blir "belønningen" at jeg blir dårlig. Jeg vet av erfaring at mageplagene minsker om jeg spiser mindre; trigger big time.
Etter 11 dager oppkastfri, så gikk det galt etter middagen idag. Hadde ingen problemer med å se hva som skjedde egentlig, men orket liksom ikke kjempe imot. Fikk mer og mer vondt i magen ettersom jeg spiste middagen. Sa til meg selv at jeg skulle gi det en halvtimes tid, se om det roet seg. Det gjorde det ikke. Selvfølgelig hadde jeg ikke lyst til å kaste opp, men jeg hater den jævla magen min. Hater å ha null kontroll over hva den finner på. Da føles det enklere å "ta kontroll" ved å kaste opp. Jeg fikk mindre vondt i magen, men til gjengjeld føler jeg meg bare enda mer sliten og ryggen verker som besatt.
Jeg vet jeg er negativ. Men herlighet, jeg vil bare at de siste dagene på leir skal bli OK, og er frustrert over at kroppen motarbeider meg. Den gjør at jeg bare vil reise hjem.
Jeg vil ikke ligge i sengen når jeg har mulighet til å omgi meg med så mange flotte personer!
Men det er fremdeles to dager igjen. Jeg får nesten bare håpe de blir bedre.
Leiren i år har vært litt merkelig. Veldig annerledes enn ifjor og året før. Hovedkurset har vært helt greit, men det er egentlig alt det andre utenom som har gitt meg mest. Ettermiddagsaktiviteter/grupper og det sosiale sånn generelt.
Det vanskeligste har faktisk vært å se så mange sterkt undervektige. Jeg vet ikke helt hvorfor det har vært mer triggende i år enn andre år. Jeg kjenner jo på kroppen hvor mye vondt den har/har hatt pga. min egen vektnedgang og jeg vet at jeg er nødt til å fortsette å få i meg næring videre. Selv om jeg har veid mindre, så betyr det ikke at jeg tåler å gå ned igjen dit en gang til. Jeg vil jo ikke ned dit! Likevel blir det lett til at jeg ser på andre og misunner dem at de kan være så tynne og samtidig fungere tilsynelatende bra. Hvordan de er med på turer, går på skole osv. Hvorfor klarer ikke jeg det?
Samtidig vet jeg jo innerst inne at det betyr ingenting. Om de ikke har fysiske komplikasjoner eller om de har tusener av dem, så har det jo lite å si for min kropp. Den bryr seg ikke om det. Faktum er at MIN kropp har fått nok. Den vil ikke mer. Det gav den tydelig beskjed om i mars. Jeg kan ikke gamble mer med helsen uansett hvor tynne andre personer er eller hvor lite de spiser. Om jeg skal ha noen sjanse til å bli bedre, så er jeg nødt til å stenge ute en del av disse ytre påvirkningene frem til jeg står sterkere. De gir alt for mye bensin til spiseforstyrrelsen. Derfor spiser jeg selv om det hadde vært lettere å la være og prøver å ikke være i altfor mye aktivitet. Jeg håper bare det holder. At vekten ikke har gått ned.
Jeg kommer nok til å få mer og mer panikk ettersom Modum nærmer seg. Merker det godt allerede. I sist samtale med legen på DPSen sa hun at vi måtte revurdere kostplanen min neste gang om vekten var den samme/hadde gått ned. Neste gang er på mandag. Jeg har ikke veid meg på nesten to uker nå(pga. ferien og ikke tilgang på vekt). Jeg har ikke gått opp, såpass kjenner jeg. Håper på å være stabil, men er også redd for å ha gått ned. Modum åpner ikke igjen før 1.august. Blir jeg nødt til å gå opp til BMI 15 på 21 dager?
Jeg er delt i tre.
-Den ene delen tenker at det nå er viktigere enn noengang at jeg klarer å holde på måltidene og få i meg det jeg skal+stabil vekt/eventuelt oppgang.
-Den andre delen tenker; nå har du bare noen få uker igjen, SPIS OG SPY før det er for seint!
-Den tredje tenker; SULT DEG. Nå er den siste sjansen til å gå ned i vekt. Det kommer bare til å gå opp opp opp fra 21.august og utvoer, så for guds skyld, gå ned i vekt en siste gang! Det er bare snakk om noen uker, det kan ikke skade det vel?
Det er lett å se hva som er fornuftig, men ikke like lett i praksis.
lørdag 21. juli 2012
21.juli
21. august starter jeg behandlingen på Modum.
Nøyaktig en måned på tirsdag.
HJELP.
Jeg er livredd! Jeg vil jo egentlig ikke! Jeg er ikke klar!
Men samtidig vil jeg leve, og om jeg vil leve; så er det ingen vei utenom.
Sånn er det bare.
Jeg er nødt til å ta sats og ikke se meg tilbake.
Det blir forjævlig.
But it's the only way.
Nøyaktig en måned på tirsdag.
HJELP.
Jeg er livredd! Jeg vil jo egentlig ikke! Jeg er ikke klar!
Men samtidig vil jeg leve, og om jeg vil leve; så er det ingen vei utenom.
Sånn er det bare.
Jeg er nødt til å ta sats og ikke se meg tilbake.
Det blir forjævlig.
But it's the only way.
torsdag 19. juli 2012
På ferie
Føles som vi har vært her en evighet allerede, selv om dette bare er andre dagen. Det har gått ganske greit så langt. Med tanke på hvor dårlig det egentlig har gått i det siste, så er jeg utrolig glad for at jeg har klart å komme inn på rett spor igjen. Var usikker på om jeg skulle reise helt frem til reisedagen faktisk. Det har vært ganske kaotisk med maten. Jeg har prøvd mitt beste, det har jeg virkelig. Men det har liksom ikke gått sånn kjempebra. Når jeg først kommer utav rytmen, så blir det så ekstremt også. Fra noenlunde kontroll og jevnlige måltider til ekstrem-bulimi på kort tid.
Uansett. Nå er det ferie! Det har gått greit så langt, og det skal gå greit videre også. Dette skal jeg klare :) Jeg må innrømme at det ikke er så lett å følge kostplanen 100%, men sånn blir det jo lett når man er på ferie. Tror jeg skal si meg fornøyd med å klare å få i meg fire måltider(som er skikkelige måltider og ikke bare grønnsaker eller frukt). Det eneste jeg er litt bekymra for er at jeg skal gå ned mer i vekt. Vil helst bare legge vekk alle sånn tanker akkurat denne uka, men samtidig er det vanskelig fordi jeg vet jeg bare lager mer problemer for meg selv om vekten faller. Kjempefristende å tenke at jeg tar det når jeg kommer hjem. Men om alt går etter planen, så kommer jeg jo til å være vekke nesten to uker. Er det verdt det å risikere helsen bare for å få litt fri? Mye kan skje på to uker. Samtidig spiser jeg jo...Så jeg håper det er nok.
Må innrømme at jeg enda ikke har bestemt meg helt for om jeg reiser på sommerleir. Jeg tror bare jeg må se det an når det nærmer seg. Jeg vil gjerne, men så er det dette med maten. Det er så og si umulig å følge kostplanen skikkelig på leir med begrenset utvalg av mat...I tilegg er det bare tre måltider.
For å ikke snakke om den psykiske belastningen en leir er. Det vil bli mindre mat enn det som er optimalt. Det vet jeg med sikkerhet. Tåler jeg det uten vektnedgang? Jeg tviler. Jo lengre bort jeg går fra minimumskravet til Modum, jo tyngre blir det når behandlingen starter. Jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste.
Hvordan skal jeg få jobbet med alt som ligger bak om hovedfokuset blir vektoppgang?
Jeg har en uke på DPSen når jeg kommer hjem. Det er det ihvertfall litt trøst i. Men oppholdene der er jo for å stabilisere...Jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare å gå opp igjen i vekt/nå BMI 15 på de fem dagene jeg skal være der(fra mandag til fredag). Det blir nok tilstrekkelig til å stoppe en eventuell vektnedgang, men thats it.
Modum har sommerstengt, men tror de åpner igjen imorgen, så tenker det kan være lurt å ta en telefon ned der. Selv om flere har sagt til meg at jeg sikkert ikke kommer til å miste plassen og at det er innsatsen min de ser på, så klarer jeg ikke helt stole på det. Selv om jeg har lagt ned mye arbeid de siste månedene, så var de jo veldig klar på at Modum ikke er sykehus-sykehus, og at man ikke kan komme ned dit om man ikke er stabil/frisk nok rent somatisk.
Uansett. Nå er det ferie! Det har gått greit så langt, og det skal gå greit videre også. Dette skal jeg klare :) Jeg må innrømme at det ikke er så lett å følge kostplanen 100%, men sånn blir det jo lett når man er på ferie. Tror jeg skal si meg fornøyd med å klare å få i meg fire måltider(som er skikkelige måltider og ikke bare grønnsaker eller frukt). Det eneste jeg er litt bekymra for er at jeg skal gå ned mer i vekt. Vil helst bare legge vekk alle sånn tanker akkurat denne uka, men samtidig er det vanskelig fordi jeg vet jeg bare lager mer problemer for meg selv om vekten faller. Kjempefristende å tenke at jeg tar det når jeg kommer hjem. Men om alt går etter planen, så kommer jeg jo til å være vekke nesten to uker. Er det verdt det å risikere helsen bare for å få litt fri? Mye kan skje på to uker. Samtidig spiser jeg jo...Så jeg håper det er nok.
Må innrømme at jeg enda ikke har bestemt meg helt for om jeg reiser på sommerleir. Jeg tror bare jeg må se det an når det nærmer seg. Jeg vil gjerne, men så er det dette med maten. Det er så og si umulig å følge kostplanen skikkelig på leir med begrenset utvalg av mat...I tilegg er det bare tre måltider.
For å ikke snakke om den psykiske belastningen en leir er. Det vil bli mindre mat enn det som er optimalt. Det vet jeg med sikkerhet. Tåler jeg det uten vektnedgang? Jeg tviler. Jo lengre bort jeg går fra minimumskravet til Modum, jo tyngre blir det når behandlingen starter. Jeg gjør meg selv en bjørnetjeneste.
Hvordan skal jeg få jobbet med alt som ligger bak om hovedfokuset blir vektoppgang?
Jeg har en uke på DPSen når jeg kommer hjem. Det er det ihvertfall litt trøst i. Men oppholdene der er jo for å stabilisere...Jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare å gå opp igjen i vekt/nå BMI 15 på de fem dagene jeg skal være der(fra mandag til fredag). Det blir nok tilstrekkelig til å stoppe en eventuell vektnedgang, men thats it.
Modum har sommerstengt, men tror de åpner igjen imorgen, så tenker det kan være lurt å ta en telefon ned der. Selv om flere har sagt til meg at jeg sikkert ikke kommer til å miste plassen og at det er innsatsen min de ser på, så klarer jeg ikke helt stole på det. Selv om jeg har lagt ned mye arbeid de siste månedene, så var de jo veldig klar på at Modum ikke er sykehus-sykehus, og at man ikke kan komme ned dit om man ikke er stabil/frisk nok rent somatisk.
mandag 2. juli 2012
Ok dag
Den begynte mildt sagt dårlig, men tok seg opp etterhvert! Var i bursdagsselskap til niesen min, hennes første bursdag!
Jeg lagde kake igår som jeg pyntet ferdig idag før vi reiste. Fant ut at jeg ville lage en kake som jeg også kunne spiste litt av(laktosefri og glutenfri+uten sukker) Kan ikke akkurat skryte på meg at jeg spiste så mye av den; men smakte litt, og den var faktisk overraskende god! Skulle laste opp bilde, men finner ikke kabelen til mobilen :P
Etter selskapet reiste lillebroren min og meg på kino. Vi så Istid 4, den var helt grei. Ikke hysterisk morsom, men artig innimellom :)
Så fort kinoen var ferdig heiv vi oss i bilen og skrudde på radioen. EM-finale! Kom hjem og fikk sett 2. omgang på TV. Heiet på Italia, så det ble en ganske skuffende kamp :P Skuffende lite spenning!
Matmessig har jeg klart meg noenlunde. Ikke kastet opp(jippi!) Fått i meg to mat-måltider og to næringsdrikk-måltider(om det kan kalles måltid :P) Ikke optimalt, men absolutt bra med tanke på hvor mye jeg har slitt de siste dagene.
Jeg lagde kake igår som jeg pyntet ferdig idag før vi reiste. Fant ut at jeg ville lage en kake som jeg også kunne spiste litt av(laktosefri og glutenfri+uten sukker) Kan ikke akkurat skryte på meg at jeg spiste så mye av den; men smakte litt, og den var faktisk overraskende god! Skulle laste opp bilde, men finner ikke kabelen til mobilen :P
Etter selskapet reiste lillebroren min og meg på kino. Vi så Istid 4, den var helt grei. Ikke hysterisk morsom, men artig innimellom :)
Så fort kinoen var ferdig heiv vi oss i bilen og skrudde på radioen. EM-finale! Kom hjem og fikk sett 2. omgang på TV. Heiet på Italia, så det ble en ganske skuffende kamp :P Skuffende lite spenning!
Matmessig har jeg klart meg noenlunde. Ikke kastet opp(jippi!) Fått i meg to mat-måltider og to næringsdrikk-måltider(om det kan kalles måltid :P) Ikke optimalt, men absolutt bra med tanke på hvor mye jeg har slitt de siste dagene.
Abonner på:
Innlegg (Atom)