Status

Jeg har det vondt. Både fysisk og psykisk. Om jeg skal være helt ærlig med meg selv så styres hele livet mitt av den såkalte spiseforstyrrelsen om dagen. Jeg klarer aldri slappe helt av, klarer aldri nyte noe.
Jeg skammer meg så utrolig. Føler ikke jeg har "rett" til å si noe sånt fordi jeg ikke er tynn nok. Jeg kvalifiserer verken til anoreksi eller bulimi. Får ikke noe til. Uansett hvor mange ganger jeg forteller meg selv at det ikke er det det handler om, så klarer jeg ikke tro på det.
Har gitt opp å prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke er feit...Gått over til å heller si; Ok, la og si jeg er tjukk eller feit. Har det egentlig noe å si?
Svaret burde jo være nei. At man kan ha matproblemer uansett. At man kan slite uansett.
Men jeg klarer ikke tro på det når det gjelder meg selv.

Er det krangelen i hodet mitt går utpå nå.
Skal jeg virkelig spørre om en innleggelse? Skal jeg ta sjansen på å bli avvist igjen?
Og kan jeg virkelig ha et alvorlig problem når det ikke virker som noen andre mener det?
Når blodprøver er OK og vekten ikke så lav?
Er jeg egentlig syk da?
Er det ikke bare en unnskyldning jeg bruker?
Er det ikke egentlig bare lat og feig jeg er? Når ble det en sykdom?

Burde pakke og stå på. Jeg skal jo flytte. Den perfekte distraksjonen. Rydde og sortere. Men jeg føler meg så fanget og lammet. Uansett hvor mye jeg kjemper, så ender jeg tilbake til utgangspunktet.

Men jeg skal ihvertfall høre angående innleggelse imorgen. Om jeg ikke spør så får jeg ihvertfall aldri vite om det er en mulighet.
I tilegg skal jeg på NAV for å sjekke om jeg kan få bostøtte, og bestille legetime(hos min nye lege!) Hipp hurra for planer.

Mat for hjernen-noe å tenke over.

Selv om hjernen bare er to prosent av den totale kroppsvekten vår så krever den likevel 20 prosent av energien/kaloriene fra et normalt næringsinntak.

Oh happy day

Jeg blir kastet ut av leiligheten. Fant et brev i postkassen idag hvor det sto at han oppe hadde oppdaget at jeg ikke hadde betalt for de tre første månedene i år, og 3 måneder iløpet av fjoråret. Dette er FEIL. Problemet er at jeg ved flere tilfeller har betalt til mamma og pappa(som igjen skulle betale innpå til han)fordi jeg har hatt problemet med nettet og nettbanken. Jeg er kjempeflau over det faktum at han tror jeg har unndradd meg å betale leie, spesielt med tanke på hvor billig jeg faktisk får bo her. Men pappa har lovd å snakke med han imorgen...For jeg har betalt hver eneste måned jeg, men det har blitt litt tull de månedne jeg har gitt penger til mamma/pappa, og de har glemt å betale innpå til husverten min.
Jeg regner med jeg må flytte uansett, siden barnebarnet hans skal bo her. Men jeg aner ikke om det at jeg utifra det han ser ikke har betalt var dråpen som avgjorde at han ba meg flytte, eller om han ville gjort det uansett.

Jeg har jo forsåvidt tenkt på å flytte selv, men ikke funnet noe. Er ikke så moro når man MÅ flytte. Men jeg har vært heldig som har fått bo her så lenge da. Har uansett mulighet til å flytte opp på loftet hos farmor og farfar til jeg har funnet noe annet, så totalt krise er det ikke(selv om det føles litt sånn).

Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare meg uten leiligheten, min borg og min festning. For å ikke snakke om at jeg blir nødt til å flytte til en plass hvor det knapt går busser og man er avhengig av bil.

Min første innskytelse var å overspise for å straffe meg selv. Selv om jeg vet at jeg har betalt, så føler jeg meg så jævlig dum. DUMDUMDUMDUM. IDIOT. Selvfølgelig vil ingen ha deg boende hos seg osv.

Den store planen jeg hadde om å be om innleggelse idag gikk forresten i vasken. Sovnet ikke før langt utpå morgenkvisten og våknet ikke før LANGT på dag, og da var det altfor seint. Fantastisk.

Bulimiske dager

Sove så lenge som mulig. Dra meg opp i 11-tiden(med mindre jeg har spesielle avtaler).
Distrahere meg selv lengst mulig.
Kanskje sove litt til.
Distrahere meg selv(prøve å få meg selv ut, se mennesker etc).
Rundt 19-20 begynner vel som oftest overspisingen(e).
Spise og spy i noen timer.
Etterpå vaske og rydde.
Nå vil klokken ofte nærme seg midnatt og jeg vil vanligvis får et av anfallene mine(legen sier kombinasjon av flere ting, men hovedsaklig blodsukkerfall). Varer fra alt fra noen minutter til en time.
Når det verste er over er det tid for trening.
Jeg har som oftest ikke lyst. Ikke i det hele tatt. Jeg er så sliten. Men uroen gnager i meg. Kroppen vokser. Selvhatet når enorme høyder. Klarer ikke distrahere meg selv lengre.

Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan fortsette rundt og rundt i denne sirkelen. At jeg aldri lærer hvordan jeg skal klare å stoppe opp. Snu. Jeg vil jo ikke leve sånn som dette? Tiden går, dagene går. Kroppen lider. Hvorfor klarer jeg ikke snu? Burde jeg klare det selv? Hva er det jeg gjør galt?

Jeg har hørt andre med bulimi og fagpersoner snakke om oppkast som en renselse. At det på en eller annen måte gir en slags lettelse å kaste opp, man blir ren, spyr vekk alle negative følelser etc. Slik har jeg aldri hatt det. Å kaste opp er for meg FORFERDLIG. Hver eneste gang. Jeg hater å kaste opp. Det går på selvskading og tvang.

Men nå har jeg bestemt meg. Imorgen strekker jeg ut hånden. Ber om hjelp. Hater når det blir sånn som dette, at jeg omtrent må trygle om å få noen dagers innleggelse for å overleve. Men jeg ser ikke så mange andre utveier...Det er ikke noen løsning, men likevel en midlertidig 'pause'som kan gjøre at jeg klarer holde ut en stund til...Til hva? spør jeg meg selv...Til jeg får den hjelpen jeg trenger...Jeg må bare fortsette å håpe på at jeg en dag skal få det.

Skam

Jeg skammer meg så enormt. Prøver å minne meg på at jeg har en sykdom. At det er pga. den jeg gjør ting som er så fæle og ekle at ord ikke rekker til. At det er den jeg skal hate og ikke meg selv. Men jeg klarer ikke tro på det. Klarer ikke skille mellom meg som person og spiseforstyrrelsen. Jeg vet at JEG aldri ville gjort det som jeg gjør uten spiseforstyrrelsen. Det er ikke normalt, det er syke handlinger. Jeg overspiser for å straffe meg selv. For å få vekk uutholdelige følelser. Jeg blir helt kvalm av tanken på mat, og jo kvalmere jeg blir jo mer spiser jeg.

Nå var jeg blakk. Lettelse. Men jeg glemte at bulimien alltid får tak i penger/mat på en eller annen måte når den blir sterk nok. Jeg er fullt klar over at det er jeg som må kjempe kampen, men jeg har jo prøvd igjen og igjen og igjen siden juli ifjor. Er ikke det bevis nok på at jeg trenger mer hjelp?

På ene siden er jeg desperat etter mer hjelp for jeg holder ikke ut dette lengre. På andre siden føler jeg at jeg er ALT for stor/tung, ikke syk nok osv.  Dette blir forsterket av det faktum at jeg har bedt om hjelp så utrolig mange ganger nå, men enda ikke fått det tilstrekkelig :(
Men nå i det siste har vel egentlig bare allmentilstanden min blitt verre. Blitt kraftig forkjølet, en forferdlig kombinasjon med bulimien. Jeg tenker på selvskading og selvmord hver dag. Jeg er ikke suicidal, men jeg har store problemer med å holde ut.  I tilegg vet jeg hvor lett det er å tippe over om fornuften skulle forsvinne ut vinduet en stund.

Ringte ned til legekontoret idag for å sjekke hvor lenge legen min kom til å være borte(hun er sykemeldt). Og de sa hun ihvertfall ikke kom igjen før november! :( Han som er vikar for henne ba meg om å TRENE MER når jeg var hos han o_O Så ser egentlig ikke noen annen utvei enn å bytte lege. Litt synd siden det blir enda mer ventetid. Men om jeg skal få søkt på Modum trenger jeg en lege det går an å snakke med.

ANER ikke om jeg får meg til samtalen på sykehuset neste uke. Det er vel bare å bestemme seg. Men er det virkelig verdt det? Tvilsomt at det kommer så mye utav det....Bortsett fra at jeg føler meg ti ganger verre og at jeg ikke er syk nok.

Timeout

Kom akkurat hjem fra treningssenteret. Trengte virkelig den økten. Jeg skal ikke lyve og påstå at ikke kalorier osv sto i hodet på meg, men følte likevel det gav meg mer positivt enn negativt. Fikk koblet litt ut. Ikke gått opp for meg hvor utrolig jeg trengte det. En mini-pause fra alt sammen.
Til en forandring var det ikke bare jeg som trente midt på natten. Kanskje det er flere enn meg som trengte flytte fokus en liten stund?

Nå håper jeg at jeg har klart å komme utav den verste spise/spy-sirkelen(har i tilegg klart å bruke opp alle penger jeg hadde, så det hjelper kanskje på også). Har fått ny time hos overlegen på sykehuset neste uke. Sist time reiste jeg ikke til. Var riktignok ikke i bra form(når er jeg det egentlig?), men hovedgrunnen til at jeg ikke reiste var at jeg gruet meg sånn og ikke ante hva jeg skulle si. Aner fremdeles ikke hva jeg skal si eller hva positivt som overhodet kan komme utav møtet. Følte meg helt forferdlig etter det første møtet vi hadde, og har veldig lite lyst å utsette meg for det igjen. Men hva ellers kan jeg gjøre?

...

Hadde sånn halvveis planlagt å skrive et innlegg om ferien jeg har vært på, men føler det blir litt feil etter alt som har skjedd de siste dagene. Ordene sitter litt fast. Det jeg kan si er at uken har vært forferdlig. Det har vært enkelte positive stunder og opplevelser, men alt i alt har jeg virkelig fått kjenne på hvor syk jeg faktisk er. Jeg har fått erfare at jeg aldri mer skal reise på ferie når jeg er så dårlig.

Kom akkurat over med danskebåten til Norge da vi fikk høre om tragedien som hadde skjedd. Det føles fremdeles ganske uvirkelig. Sånne ting for tankekjøret til å nå nye høyder. Jeg tenker på hvor skjørt livet er. Hvor verdifullt det er. Hvor alt for kort det er til å drive krig mot seg selv. Alt for kort til å kaste vekk tid på selvhatet og destruktiviteten. Likevel har sykdommen vært mer intens enn noensinne den siste tiden. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kjempe mot hatet jeg føler mot min egen kropp. Jeg føler meg fastkjørt i noe som ikke vil slippe taket.

Likevel. Dramaet denne helgen har fått meg til å våkne. Dradd meg ut av den tilstanden jeg var i etter en ubeskrivel tung uke som har presset meg til det ytterste. Jeg var nok i nærheten av det en kan  kalle suicidal. Noe jeg ikke er lengre. Likevel. Jeg er syk. Det kan ikke fortsette sånn. Livet er for kort til det. Jeg trenger hjelp.

Dette går ikke bra

Ting går ikke helt som planlagt og det gjør at begeret renner over. Var innstilt på en stor leilighet/sommerhus, men kom til en liten hytte. Fikk totalt sammenbrudd...Enda ikke klart å slutte å gråte. Det er jo ikke hytten i seg selv som er det egentlige problemet. Men likevel...Hadde innstilt meg på å få litt mer sårt trengt rom. Jeg har så utrolig vondt. Det er uutholdelig. Jeg må bruke all min energi for å sitte stille og oppføre meg 'normalt'. Trangen til å selvskade er enorm. Jeg er så sint på meg selv over at jeg lot meg selv ha forhåpninger, ja, til og med glede meg til ting. At jeg kunne utsette meg selv for den skuffelsen. Jeg føler meg helt knust invendig. Jeg er så skjør. Jeg vil så gjerne kunne ta meg sammen og gjøre det beste utav det. Men jeg makter ikke. Tårene vil ikke slutte å renne, smerten gir seg ikke. I skrivende stund ser jeg på flybilletter hjem. Jeg klarer ikke tanken på at jeg skal fortsette sånn som dette frem til lørdag/søndag. Klarer ikke tanken på å ødelegge for resten av familien pga. den fæle sykdommen som river meg i stykker. Den stygge, ekle, skamfulle sykdommen. Samtidig vil det føles som et ekstremt nederlag om jeg reiser hjem nå. Jeg vet jeg vil hate meg selv intenst for at jeg ikke klarte holde ut. Trangen til å straffe meg selv fordi jeg er så svak vil være uimotståelig. Så om jeg reiser hjem vet jeg det blir et totalt kaos av selvskading. Men tenker likevel det er bedre enn dette. Hjemme får sykdommen herje fritt, men i det minste får den ikke muligheten til å ødelegge ferien for de andre.

Jeg føler meg bare knekt. Vil bort. Føler jeg vil dø, selv om jeg nok egentlig ikke vil det. Bare takler ikke situasjonen. Ser ingen løsninger. Vil så gjerne kunne slappe av. Smile. Være med i legoland. Reise en tur til Tyskland. Alt vi har snakket om som jeg faktisk har sett litt frem til. Akkurat nå klarer jeg ikke kjenne på noe glede eller lyst i det hele tatt. Alt er bare sort og vondt. Jeg trenger å få utagert på en eller annen måte, men det kan bli stygt og det håper jeg de rundt meg slipper å måtte oppleve.

Jeg anr ikke. Jeg trenger hjelp rett og slett. Et mirakel. Hva i all verden skal jeg gjøre?

Spiseforstyrrelsen tar ikke ferie

De siste dagene har vært fæle. Ønsket så veldig å klare å legge fra meg spiseforstyrrelen hjemme, men slik har det ikke blitt. Igår hadde jeg totalt sammenbrudd. Jeg hater denne dumme sf- en som ødelegger for alt. Hater de alt for intense og barnslige følelsene som føles umulige å kontrolle. Jeg vurderte å ta et tog eller fly hjem så jeg ikke ødelegger hele ferien for de andre, men det ble vanskelig å få til. Jeg vil så virkelig ha en kjekk ferie, men det er umulig når spiseforstyrrelsen herjer. Nå har vi vært i Danmark siden igår. Ber til høyere makter om at de neste dagene blir litt bedre.

Fredagen

Jeg hadde glemt at man må måle vekt og høyde når man tar bentetthetsprøve. Siden jeg kom fra leiren har jeg vel vært i det en kan kalle en 'bulimisk fase', med andre ord har jeg holdt meg mest mulig vekke fra vekten. Av erfaring vet jeg at vekten kan svinge veldig når jeg er inne i sånne perioder, så tør knapt veie meg. Men det måtte jeg altså idag, uten at jeg var forberedt, og i tilegg hadde jeg overspist kvelden før og til tross for oppkast og trening har jeg følt meg enorm de siste dagene. Jeg skulle jo bare spurt om jeg kunne veie meg baklengs eller noe sånt, men tenkte liksom ikke helt klart. Plutselig sto jeg på vekten. Det hjalp ikke akkurat på humøret. På ene siden hadde jeg ikke lagt på meg 10 kilo slik det føltes, men samtidig var vekten litt høyere enn da jeg kom hjem fra leiren og det var mer enn nok til å funke som en bekreftse på at jeg eser ut.

Anyway. Nå har jeg altså fått diagnosen benskjørhet på 'ordentlig'(siden jeg var blitt 20 siden sist). Det var gått litt opp, men var fremdeles så lavt at det kvalifiserte til benskjørhet. Jeg er egentlig bare glad for at det ikke har blitt verre. -Du har fremdeles 5 år på deg, husk det! Sa bentetthets-damen til meg når jeg gikk ut døra. I teorien har jeg det. Skjelettet bygger seg opp til man er ca. 25. Forhåpentligvis får jeg hjelp til spiseforstyrrelsen i god tid før det så jeg kan få snudd dette.

Etterpå skulle jeg egentlig møte en venninne i byen, men fikk ikke tak i henne, så satt meg på bussen hjem. Fant ut at jeg skulle høre med en annen venninne om hun skulle noe på kvelden, det skulle hun desverre. Planen min da var vel egentlig bare gå hjem og sove. Men så får jeg en ny melding fra venninne nummer to at en felles venninne av oss kommer på lunsj til hun om 20 minutter og at jeg kan komme også om jeg vil. Så da reiste jeg bort der! Ikke snakket med de på evigheter, og "lunsjen" varte i 5 timer ^_^ Utrolig koselig rett og slett! Mimring over gamle dager.

Så til tross for bulimisk drittkveld, så har jeg hatt en fin dag idag :) Nå må jeg se til å få pakket. Reiser imorgen tidlig. Hadde sånn halvveis begynt å lure på om jeg bare skulle bli hjemme. En hel uke sammen med familien blir utfordrende, potensielt katastrofalt. Men samtidig vet jeg jo at en uke hjemme bare vil bli enda en uke med dyrking av spiseforstyrrelsen, såå....jeg får nesten bare hoppe i det. I tilegg er pappa utrolig sliten, så han var veldig glad for at jeg skulle være med, så han slapp kjøre hele veien:P Can't let him down now!
Det får gå som det går.

Beintetthetsprøve imorgen

Imorgen skal jeg opp på sykehuset for å sjekke beintettheten igjen. Jeg er litt spent! Håper virkelig på at den har blitt litt bedre. Har ihvertfall spist masse kalsium siden jeg fikk vite at jeg hadde benskjørhet ifjor, så får håpe det er nok. Er litt redd for at benskjørheten kan ha blitt verre til tross for kalsiumen, har ikke hatt mensutrasjon siden 2009, og regelmessig menstruasjon er (sånn jeg har forstått)en av de viktigste faktorene for bra beinhelse. Kan ikke gjøre annet enn å krysse alt som krysses kan.

Begynner å glede meg litt til danmarkstur også! Blir godt å få seg vekk litt(selv om jeg strengt tatt bare kom hjem for noen dager siden:P) Er desverre meldt ganske trist vær i Danmark fremover, men det kan alltids forandre seg! Uansett er det herlig å få reise litt. Det kan hende vi tar oss en tur til Tyskland også, time will show :)
Jeg må ned og hamstre næringsdrikker imorgen. Er nødt til å trosse spiseforstyrrelsen om Danmarksturen skal gå greit.

Tirsdag kveld

Måtte jeg på legevakten. Jeg hadde så intense smerter i magen at jeg hadde problemer med å puste. Jeg har hatt mye vondt i magen og kvalme de siste årene, men aldri noe som dette. Det kjentes som om noe var alvorlig galt.  Innen pappa kom ut og vi fikk oss ned på legevakten var den verste smerten gått over og jeg følte meg egentlig bare veldig dum. Ville bare hjem igjen. Men så kom legen ut og da var det ingen vei tilbake. Legen kunne i det minste forsikre meg om at det ikke var snakk om noe akutt farlig, ikke hull på magesekken eller noe. Ble enig om å komme ned igjen om jeg ble verre iløpet av natten. Men det roet seg litt etter det.
Kommentaren fra pappa på veien ned til legevakten; Jeg håper ikke du finner på sånt tull når vi skal til Danmark. Håper du kan ta deg LITT sammen da.
-_-

Så nå tar jeg meg sammen. Heh. Depresjonen er veldig sterk. Sliter med å få meg opp av sengen, ser liksom ikke poenget med noe. Samtidig tenker jeg at jeg bare må holde ut til lørdag. Det må jeg klare.

Depresjon

(ikke skrevet av meg, husker desverre ikke hvor jeg fant det, lenge siden)

 "I've heard so many people tell those who suffer depression to just 'cheer up.' I wonder if they can really believe that it’s that simple.

Depression isn't just sadness. It is emptiness, it is misery. It is pain and nothingness at once. When you are truly depressed you lack the ability or will to cheer yourself up. No one just ‘has depression.’ You suffer from it. This is depression:

You will wake at 5, 6, maybe 7am, feeling as though you had only just fallen asleep. It’s likely you did. If you don't have to be somewhere, you could lie in bed for another 3 hours...too tired, too miserable and pathetic to crawl out of you bed. Or maybe you will sleep until 1pm, because it’s so much easier to sleep through most of the day than actually live it, and you’re so unbelievably tired anyway. You will push through the day, knowing that every hour will be a struggle and not knowing how you will feel tomorrow. People will ask what is wrong, and you will simply smile and say 'nothing, I'm just tired.' Yes you are tired. You are so tired of drifting through every day, with no will to actually live. But you simply smile, and they'll believe you. It’s so much easier to lie anyway, and most of the time you can push away the guilt. Sometimes you might find a way out, temporary as it may be. You might write or draw or sing. Or you might cut, burn, binge, purge, drink, starve, scratch, pull, overdose...anything to take your mind away from the utter misery it seems to be so obsessed with. What you don't know is that soon these acts will take over your thoughts. You will spend your days not only lost in the haze of depression, but your mind will be so consumed with these thoughts of escaping and self destruction that you think you could explode. You will see a series of lines, and think of the lovely scars you could make, where you will make them. Your mind will be permanently spinning with thoughts of this pain, and different ways you might destroy yourself or, more precisely, this monster inside you. But of course none of this will work. You will still spend your night alone, sitting and staring at nothing, completing mindless tasks as if they have some importance, as if you are really there. Be careful where you let your mind wander. Night time is the darkest time in depression. That's when all the demons come out, when you become weaker. It is when you will hurt yourself simply to make the urges stop for 5 minutes. It is when you will spend hours crying or screaming for no reason other than the agony inside. You will shake and feel as though your whole body will cave in or explode. No one will understand. You do not have hospital beds, drips, bandages or needles to make people worry. To make them realize that this sad little girl is actually sick and needs help. Of course the depression will have destroyed any self esteem you might have had, so you'll be too scared to ask for the help you need. You just go on, hoping someone will notice your slow, meticulous self-destruction. Don’t worry, it won’t always be so bad. Some days you might even feel stable. You might walk tall for one day, feeling a glint of hope that maybe one day things will get better, that things are getting better and you have the strength to fight. Then one small thing will go wrong, and you’ll fall apart all over again. You feel stupid for even considering that things could get better.

Have you ever felt as though your whole body could just crumble any minute? Just crumble and fall apart, like it’s lost anything it had holding it together. That’s what it feel like all the time to be depressed. That raw fragility. It feels as though the smallest disruption in our life, or in your head, or in the world, could send everything spiraling downwards. And it can. The tiniest mistake can cause you to hate yourself more than you could possibly imagine. The smallest crack in your world can make it all seem pointless.
Depression destroys any resources you have. Any strength or courage you kept stored away for emergencies. So if the tiniest little storm hits, you are left to trying to survive the ravages of a cyclone without a life boat. It wears you down and even the smallest crack can seem like an earthquake and every minute is spent waiting for the next shake. And then one day, you will find yourself curled up on your bedroom floor, sobbing, because you can’t find anything to wear. Every little thing is just more proof of how worthless you are.

Eventually, you begin to expect it. You anticipate the bad times, because you know the good times are just fooling you. And they are filled with fear and anxiety over when everything will come crashing down again. You are always waiting for the next breakdown. You’ve become so accustomed to feeling miserable, that happiness is a foreign feeling that you won’t even let yourself experience. You don’t deserve it. So you become numb, which at times, is worse than the full-blown screaming and crying depressive ‘episodes.’ You find yourself begging to hurt again, because any feeling is better than feeling nothing at all.

Depression is one of the cruelest of all illnesses. You see, it’s much easier to fight when you can see an end to it all. When you know that in the end you will either win or lose. But whatever the outcome, the war will be over. The thing about depression is it blurs your perception of the future and makes it near impossible to see that end. You start to think that there’s no such thing as ‘winning’ and why bother fighting if you already know the outcome. It gradually strips you of any hope you previously had. And without hope, it’s difficult to see a future or a reason to fight. "

Hell is a place on earth

Og jeg er der. Hat hat hat hat. Hat mot spiseforstyrrelsen. Hat mot meg selv. Hat mot hele situasjonen. Uutholdelig. Trenger å flykte, men har så vondt fysisk at jeg ikke klarer å løpe fra alt. Jeg flyter utover for hvert sekund, blir større, fordobles. Mer å ta i, mer å ikke være glad i.

Jeg gidder ikke engang prøve å få en positiv vinkling på dette innlegget, for faktum er at jeg har det jævlig. Rett og slett. Jeg har vært her før, vet hva jeg burde gjøre og ikke, men det betyr ikke en dritt når jeg ikke klarer gjøre noe rett. Når i tilegg kroppen min bestemmer seg for å streike så er jeg så fastkjørt som overhodet mulig.

Angrer på at jeg sto opp idag. Danmarkstur er komplett urealistisk for øyeblikket. Det er ikke det at jeg hadde gledet meg så mye til turen i seg selv, men mer at jeg frykter alternativet; å være hjemme alene og la destruktiviteten flyte.

Leiren og hjemkomsten

Jeg skal ikke lyve. Det var en tung leir. En leir med mange utfordringer. Men også en leir med fantastiske mennesker og fine opplevelser! Hadde bestemt meg for å prøve å la være å sammenligne den med fjorårets, men det var ikke alltid like lett. Fjorårets leir var en enorm oppvekker for meg, den gav meg motivasjon i bøttevis. Leiren i år ble litt mer dempet på den måten. Kanskje fordi jeg holdt litt tilbake, jeg vet ikke helt. Uansett hadde nok både kroppen og psyken godt av en HEL uke uten oppkast!*applaus* For å ikke snakke om at jeg fikk meg ut av isolasjonen og fikk snakket med masse herlige folk :)

Bulimien sto desverre i inngangsdøren og ønsket meg velkommen hjem(eller velkommen tilbake til helvetet kan vi vel heller kalle det?) Jeg var forsåvidt forberedt på det, men det gjør likevel ubeskrivelig vondt. Jeg vil jo ikke mer. Skjønner ikke hvordan den kan overbevise meg om at jeg har savnet den når den bare er tvers gjennom grusom?
Prøver likevel bare holde fast på at det bare var en liten utblåsning som følge av alt som skjedde på leiren. At jeg skal klare å komme litt inn i rutiner igjen i den uken som ligger fremfor meg. Jeg er nødt til det om jeg skal klare å være med familien til danmark på lørdag.
Det er så utrolig vanskelig, I tilegg til bulimien så drar anoreksien så utrolig i meg. Spesielt etter uken på leiren hvor jeg har spist til hvert måltid. Trangen til å sulte seg, få en "pause" fra alt er sterk.
Men jeg må vel bare bestemme meg. Lar jeg være å spise så vil jeg mest sannsynlig ikke klare å være med til Danmark. Er det virkelig verdt det å ligge hjemme og være dårlig bare for å gå ned noen usle kilo? Fornuften sier nei, men likevel er jeg ikke sikker.

Skal opp og snakke med overlegen på onsdag. Gruer meg litt. Vet enda ikke hva jeg egentlig skal si. Har lyst å nevne Modum igjen, men tviler på at det har noe for seg. De på Haukeland er altfor stolte og mener de har det beste tilbudet no matter what. Skal også ta ny beintetthetsprøve denne uken. Blir spennende å se om beinskjørheten har blitt bedre det siste året.

Før jeg reiste på leiren var jeg innom på ungdomspsykiatrisk og leverte et brev om at jeg gjerne ville ha kopi av alle papirene de hadde på meg. Leste gjennom dem idag. Det var utrolig mye negativt, endel var jeg forsåvidt enig i, mens noen ting synes jeg var helt feil. Det var uansett godt å få lest gjennom, for jeg ser, på tross av alt, at jeg på mange områder har utviklet meg i en positiv retning siden da.

Det sto også at jeg pleide ha gråteanfall som varte i timer. Dette er noe jeg helt hadde glemt, vet ikke om jeg husker hvordan det er å gråte sånn skikkelig lengre. Akkurat det er noe jeg savner. Å kunne gråte når jeg føler for det. Men man kan vel ikke få i pose og sekk. Heh. Tror ikke det er verdt å slutte på antidepresseivaen bare så jeg kan gråte igjen liksom.

Pakket og klar

Vel, kanskje ikke så klar, men pakket har jeg i det minste. Imorgen blir en lang dag med togtur og busstur. Destinasjon sommerleir. Dagen idag har vært mildt sagt dårlig og jeg vurderte å droppe hele leiren, but I'm going. Så får det går som det går. Det blir nok godt å komme seg litt vekk uansett.

Jeg har forresten hatt en helt forferdlig halsbrann hele kvelden. Dette er noe jeg aldri har hatt før, så blir litt bekymra. Utrolig ubehagelig, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få sovet når det ikke ser ut til å gi seg.

Modum bad

De siste dagene har gått litt bedre, men jeg er fremdeles i ganske dårlig form fysisk. Er veldig usikker på om jeg burde fått en time hos legen for å være sikker på at det er forsvarlig av meg å reise på leiren. På ene siden tenker jeg at; neiiida, jeg har det jo helt fint jeg, jeg er ikke så syk. Men samtidig kjenner jeg jo at jeg fysisk er ganske dårlig selv om det psykiske går noenlunde bra.

Ellers har jeg tenkt mer og mer på hvilke alternativ jeg har ifh. til sykehuset. Aller helst vil jeg jo på capio, men det har jeg fått avslag på, så jeg har tenkt endel på Modum. Men til tross for at Modum er under fritt sykehusvalg, så får jeg likevel beskjed om at de ikke vil søke fordi de mener de har et bra nok tilbud her og at jeg ikke har prøvd det lenge nok. Er det i det hele tatt lov? Trodde fritt sykehusvalg betydde FRITT sykehusvalg jeg? At man kunne velge behandlingssted selv? Det er ihvertfall det det er i teorien, men det funker kanskje ikke i praksis...