Eyes of bulimia.

Ikke sovet skikkelig siden torsdag, drakk endel igår/var ute, og fy søren, merker jeg ikke er vandt til sånne ting lengre. Er helt vrak nå. Skjønner ikke hvordan jeg holdt på sånn som dette hele sommeren ifjor. Reiste først på fest, det var OK, litt andre folk enn de vanlige som pleier være der. En kamerat av venninna mi var der også, har møtt han før da, og veldig inntrykk av at han er en OK fyr. Ikke noe tull liksom. Vi fant ut at vi stakk på byen siden de andre var litt, uhm, barnslige? Dessuten skulle de bare røyke hasj og loke, så ja...Venninna mi skulle komme etter oss, men hun kom aldri. Fikk ikke tak i henne resten av kvelden, noe som skapte veldig mye rot og gjorde at jeg ikke kom meg hjem før i 5tiden idag tidlig. Men bortsett fra litt mye styr og rot frem og tilbake, så hadde jeg det faktisk ganske hyggelig :) Han fyren møtte noen han kjente og vi gikk et par plasser, men så endte vi opp med å sitte på et busstopp og snakke. Viste seg at vi hadde overraskende mye til felles merkelig nok! Det var egentlig bare veldig hyggelig...Han prøvde seg liksom ikke i det hele tatt heller eller noe, så ja, vi bare pratet til bussen hans kom :) Håper bare ikke jeg var altfor slitsom:P Men en veldig allright fyr! Må innrømme jeg ble litt satt ut når han sa han gikk til behandling nå(på (p)sykehuset) og at han hadde vært innlagt :O Vet jo veldig godt at det er allslags folk som blir innlagt og ikke en spesiell type, men likevel må jeg innrømme jeg ble litt overraska. 

Tok bussen, også kom pappa og hentet meg på halvveien og jeg ble med hjem. Var utrolig sliten da og ville bare sove. Men hva gjør jeg? Spiser og spiser og spiser. Så idiotisk at jeg har ikke ord. Smakte ikke maten en gang, var bare helt borte. Så nå er formen ganske elendig som sagt. Tror ikke jeg kommer til å begynne å drikke igjen noe særlig egentlig...Samtidig var det jo ganske hyggelig også :)

Nå må jeg nesten bare hente meg litt inn igjen og forberede meg på morgendagen. Da blir jeg hentet halv 9 for å være med den psykiatriske sykepleieren ned å spise frokost og se litt på aktivitetstilbudene de har...

Gikk plutselig opp for meg når jeg snakket med mamma isted at det faktisk er endel jobber jeg kan søke på nå som jeg har fått lappen! Jobber som jeg har vurdert før, men som man har vært nødt til å ha førerkort på. Tenker da spesielt på hjemmesykepleien. Kjøre rundt og hjelpe eldre folk som bor hjemme. Så tenker å høre på møte med NAV 9.november om det kanskje er mulig å få til noe...Feks en prøveordning på en måned hvor jeg blir lønnet av NAV og prøver ut om det er en jobb som kan fungere for meg, også etter den måneden gå over til en "vanlig" ansatt om alt fungerer bra :) Er ikke helt sikker på hvordan jeg skal gjøre det med bensinstasjonen da, at jeg bare begynner igjen, men bare har noen kvelder i uken, eller om jeg må si opp. Men det får vi se på.

Egentlig har jeg kjempelyst å sove nå, og burde nok gjort det også...Men er småskjelven og rastløs til tross for at jeg er så sliten, så tror kanskje jeg bare reiser hjem igjen til mamma og pappa. Får se.

Skal, skal ikke?

Det er det evige dilemmaet. Skal, skal ikke? Vil jeg, eller vil jeg ikke? Ambivalens. Forandrer så drastisk mening av og til at jeg aldri helt kan stole helt på hva jeg egentlig vil.
Akkurat nå er det tre ting som står i hodet mitt, sånn konkret:

1. Flytte eller ikke flytte? Ser fordeler/ulemper med begge alternativene, det som kanskje gjør at flytting veier tyngre er at forandring FRISTER. Men plutselig kan det bli veldig skummelt og feil. Så jeg vet aldri. Men har i det minste komt frem til en sånn halvveis løsning med at jeg kan prøve en periode først.

2. JOBB. Sykemeldingen går snart ut, og igjen står jeg over for det samme valget. Få enda en ny sykemelding eller prøve å jobbe igjen? Mamma og pappa(kanskje mest mamma) mener at jeg bør jobbe, alle behandlingspersoner osv. rundt meg mener jeg bør få lengre sykemelding. Selv vet jeg ikke helt hva jeg føler. Jeg vet at jeg savner jobben veldig mye innimellom, og at det kan være veldig godt å ha en jobb å gå til. Men jeg vet også at jeg 90% av tiden knapt henger sammen, og har hatt mer enn nok med å ha ansvar for meg selv i det siste...I tilegg har ryggproblemene intensivert seg veldig, så vet egentlig ikke om jeg FYSISK en gang er istand til å jobbe. Så kort oppsummert så vil jeg vel egentlig jobbe, men jeg tror ikke jeg mesteparten av tiden er istand til det. Spørsmålet blir vel da; hva skal til for at jeg skal bli istand til å jobbe igjen? Og det synes jeg er litt vanskelig å svare konkret på.--

3. Morgendagen. Ikke verdens viktigste avgjørelse riktignok, men nok til at jeg grubler som en gal på hva jeg skal gjøre. Er egentlig invitert til fest. Ikke noe svære greier da. Er ikke så veldig gira på å reise, spesielt ikke om jeg har så vondt i ryggen som nå. Men samtidig VET jeg at jeg må tvinge meg selv ut av og til, ellers blir jeg sittende hjemme. Og den der "bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke gjorde", den kjenner jeg meg veldig igjen i egentlig.
Er vel kanskje litt det at jeg egentlig har lyst til å være sosial også, men bare ikke med de folkene? Kinda. Men har liksom ikke så mange alternativ. Vi får se. Som sagt kan jeg egentlig aldri vite hva jeg vil. Plutselig går jeg fra super-deppa til skikkelig party-humør. Ikke så ofte det går den veien da, men det hender:P Men så varer det liksom ti minutter, eller til jeg har fått meg halvveis til festen, også har jeg bare lyst å dø igjen -_-
Jaja, skal ikke være lett. Jeg skal ihvertfall IKKE sitte aleine imorgen. Det har jeg sånn halvveis bestemt meg for.

Litt positivt kanskje?

Hadde egentlig gledet meg til å komme hjem å skrive litt positivt innlegg, men desverre snur ting litt for fort. Men prøver ihvertfall holde fast på det positive. Dagen begynte mildt sagt dårlig(ett ord; VEKTOPPGANG og håpløshet)
Men var hos søsteren min noen timer idag...Og det var veldig koselig, vi satt bare og bablet/drakk kaffe. Når jeg kom hjem igjen fikk jeg besøk av den psykiatriske sykepleieren...Hun er egentlig utrolig grei! Jeg skal begynne å være med på noe dag-greier fra mandag av. Hun henter meg klokken 9, også er planen å spise frokost der nede og være med på litt aktiviteter...Får se det litt an, er en del "rare"/"spesielle"(eller hva søren jeg skal kalle det:P) folk som går der nede visstnok, så er jo ikke sikkert det er noe for meg..Men forhåpentligvis blir det noe å gjøre på frem til jeg har fått ordnet noe skikkelig med NAV :)
Etterpå var vi på kafe! Hun sa jeg kunne få akkurat det jeg ville...Skulle bare slått til med en treretters middag nesten, hehe, neida, men tok en kopp te også satt vi der og pratet en stund. Det jeg har tenkt på som jeg nevnte tidligere er å flytte "hjem" igjen. Dvs. flytte inn i leiligheten farmor og farfar har på loftet...(den er SVÆR btw)De bor ganske så rett ved siden av mamma og pappa, så det blir liksom på en måte som å flytte hjem, samtidig som jeg har min egen plass. Sykepleieren synes ihvertfall det hørtes ut som en kjempeide...Planen er nå sånn halvveis å prøve det ut noen uker(om det er greit for farmor og farfar såklart!) også eventuelt, om det ser ut til å fungere bra, si opp leiligheten her og flytte dit. Har tenkt tanken før også, men når jeg ikke har hatt lappen har det vært veldig upraktisk å bo der ute.
Så jeg var ganske oppmuntra og følte meg bedre enn på lenge før idag...Så reiste jeg hjem til mamma og pappa. Og ja, da gikk ting litt i dass. Krangling og dårlig tilbakemelding osv. Ble stresset med en gang, presset i meg mat, ble enda mer stressa. Kranling. Stress stress. Og alt føltes kjempehåpløst igjen med en gang. Merkelig at ting kan skifte sånn som det der...Bare noen timer tidligere følte jeg det med maten var 100% overkommelig og at ting kanskje kunne ordne seg også plutselig er det rett tilbake til at alt virker totalt umulig. Det hjelper ikke at jeg fikk regning fra kjøreskolen på 5600 kroner idag+to inkassoer på 2600 til sammen+en regning på 300 kr...Og jeg har NULL kroner...Så måtte bare krype til korset og be om hjelp fra mamma og pappa(igjen!). De hjelper meg jo, men jeg HATER det. Uansett, trangen til å overspise kom PANG tilbake med en gang jeg kom hjem og holdt på å begynne for fullt...Men fikk heldigvis stukket av før det skjedde:P Fikk låne bilen for å kjøre ut og trene litt...Så det skal jeg nå. Må desverre hjem igjen ikveld og overnatte der, får bare krysse fingrene for at det går sånn noenlunde greit.

:|

orker ikke mer

Tankespinn

Bruker fremdeles den gamle pc-en siden den andre har klikket litt. Hører gjennom musikken nå. Alle de gamle bildene og all den gamle musikken fikk virkelig minnene tilbake og tankene til å spinne.
Det er egentlig utrolig hvor mye som er forandret. Og ikke minst med tanken på at jeg tilbake da tenkte at ting ikke kunne bli verre, men det kunne de absolutt...Selv om jeg slet da, så levde jeg nå ihvertfall...Jeg hadde et sosialt liv og et liv, til tross for at jeg hadde mange kraftige nedturer. Nå er det en konstant uro som har tatt bolig i meg. Jeg har blitt mye flinkere til å åpne meg, til å uttrykke meg. Det er ikke lengre noe som er hemmelig omtrent. Lenge gikk mye av min tid ut på å skjule alt mest mulig. Jeg følte det jeg gjorde var sykt og unormalt(risping, kutting, overdoser osv), og at det jeg følte var helt feil. Selv om jeg ikke ønsker meg tilbake dit eller noe, så føler jeg alt har blitt snakket så ihjel de siste årene at det har blitt livet mitt. Det har langsomt gått fra noe sykt til noe "normalt". Det er jo fremdeles sykt, ikke bra og kanskje ikke helt normalt...Men jeg klarer ikke se sånn på det lengre. Og det synes jeg egentlig er ganske dumt. Jeg kunne ønske det ikke falt så naturlig for meg å skade meg selv rett og slett. Av og til lurer jeg på om det var en tabbe å begynne å snakke, å avsløre alt som fantes under topplokket. Om første gangen hos helsesøster når jeg var 15. Første gangen jeg fortalte noen. Starten på slutten. Overgangen fra å føle meg annerledes og unormal til å identifisere meg selv med sykdommen. Digging my own grave.
Jeg ser jo det nå, at jeg i min desperate søken etter å identifisere meg noe, så ble jo strengt tatt JEG borte. Mission self-destruct. Og joda, jeg "lykkes". Lykkes med å være syk, kjøre meg selv så til de grader i grøften.
Men det er nå det gjør vondere enn noensinne. Det er nå jeg må betale. Når jeg faktisk vil bli bedre. Når jeg vil bli mer meg og ikke sykdom. Det er da tomheten kommer. Rastløsheten. Jeg føler meg som ingenting. Jeg har ingenting. Alt er et ork. Men jeg har ikke samme "rusen" som sykdommen pleide gi meg å snu meg til.
Selv om jeg hadde det jævlig, så var det noe befriende ved å bare lukke øynene og falle. Drukne i depresjonen og selvdestruktiviteten. Når jeg nå plutselig skal ha åpne øyne, skal prøve å svømme...Har ikke ord for hvor umulig det føles.

Spiseforstyrrelsen min startet vel hovedsaklig fordi jeg var desperat etter en mening, noe som kunne redde meg fra depresjonen, selvmordet, meningsløsheten. Og det gjorde den. Ingen kan nekte på det. Men istedenfor bare depresjonen, sitter jeg nå her med en konstant uro. Før kunne jeg ha en bra dag, jeg kunne gjøre noe jeg likte, jeg kunne bake en kake, se en film. Det er ikke det at jeg gjør noen av de tingene lengre, men jeg er hele tiden fylt av an uro, en tomhet, en ekkel følelse. Jeg kan aldri slappe av. Jeg har et monster som står på skulderen min. Nummen. Trekker meg vekk fra alt. Må bli likgyldig for å holde ut.

Jeg har tenkt endel på en ting idag. Skal ta det opp med mamma og pappa når jeg reiser hjem seinere idag. Det vil være en ganske drastisk forandring, men det lar seg gjøre. Jeg prøver bare komme frem til om dette bare er enda et av mine prosjekt eller om det faktisk er en god ide. Det er en god del fordeler, men også ulemper. Det kan gjøre at jeg isolerer meg enda mer, trekker meg enda lengre unna. Det er et stort skritt, stor avgjørelse. Men får se hva mamma og pappa har å si om saken.





Sang fra gamle dager.

Fristen

Having a breakdown was like breaking a vase and then gluing it back together.  You could never trust yourself to handle that vase again with any surety. You could not put a flower in it because flowers need water and water might disolve the glue.

(Stephen King)

Fail.

Failfailfailfail.




Jeg er så dum. Så sinnsykt naiv. At jeg kunne tro at denne gangen hadde jeg en bra plan. En plan som skulle funke. En plan som virket bra på papiret. Men såklart funket det ikke. Såklart feiler jeg. Gidder ikke prøve å rosemale det en gang. Gidder ikke prøve å late som om dette ikke ødelegger meg, som om det var en liten glipp. For det var ikke det, det var en stor en. ALT feiler jo. Jeg klarer tydeligvis ikke dette selv.
Meg+mat= katastrofe, uansett hvordan du vender på det. Når jeg spiser minimalistisk så går det, jeg klarer meg, det går ikke bra, men det går....Men så skal jeg være så jævla "flink" å øke inntaket fordi det er liksom noe jeg må gjøre for å bli bedre...
Men hva skjer? Hva skjer hver BIDIGE gang? BULIMIBULIMIBULIMIBULIMI. Så hvorfor skal jeg fortsette å prøve? Fortsette å være så "flink"? Det ødelegger meg jo bare enda mer.

Ambivalens

Hadde egentlig mye å skrive, men så ble det litt vekke for meg. Fikk brev i posten fra sykehuset for noen dager siden, fått time i November for å få tatt beintetthetsprøve. Positivt overrasket over det, siden jeg fikk beskjed om at ventetiden vanligvis var veldig lang. Blir greit å få sjekket pga. kombinasjonen av beinbruddet ifjor, beinskjørhet ligger i slekten+spiseproblemene.

Torsdag var jeg veldig flink matmessig, og fredagen gikk bra en god stund og. Jeg tenkte at; hallo, jeg er jo egentlig frisk, dette klarer jeg jo fint selv, null problem. Til tross for at det bare hadde gått 1,5 dag med noenlunde normalt inntak føltes det som om bulimien var et annet liv. Er nesten flau over meg selv hvor fort ting kan skifte, og hvor overbevist jeg faktisk kan bli. Kastet opp igår kveld desverre, første gangen på 6 dager. Noe som såklart stakk hull på min lille urealistiske boble, og kinda beviste at det desverre ikke fikser seg så fort. Og jeg vet jo egentlig det. Men jeg endte i det minste ikke opp med full overspising sånn som det er lett for når man først har kastet opp( når jeg allerede har kastet opp, så kan jeg liksågodt spise enda mer/kaste enda mer opp, osv.)

Men uansett...Jeg blir bare mer og mer usikker på om DBT-behandlingen har noe for seg for meg. En stor del av tiden, spesielt i det siste, har jeg følte de i større grad er depresjon som er problemet og ikke emosjonell ustabilitet. Men så plutselig forandrer alt seg, også vet jeg ingenting lengre. Det som går igjen er at jeg ikke kjenner meg noe særlig igjen i noen av de andre i gruppen...Føler ikke de har samme problemene som meg på en måte? De er alle ganske utadtvendte og problemene deres er liksom i stor grad at de er impulsive, kan bli veldig sinte osv. Utagerende på en måte? Og de har det til tider veldig bra, også kan de falle veldig ned igjen, også opp igjen....Med meg er det mer en jevn depresjon hele tiden, sjelden sånne "oppe" episoder varer mer enn minutter/timer.
Selvfølgelig vet ikke jeg alt om alle de andre, og det betyr kanske ikke så mye heller. Meg det handler om osv. Det som gjør at jeg ikke har sluttet enda er vel det at jeg ikke vet ha alternativet skulle vært. For å slutte med all behandlingen er nok ikke det smarteste heller.

Også er jeg så usikker med hensyn til jobben, som vanlig! Skal jeg gå tilbake når sykemeldingen går ut? Blir isåfall bare 1-2 kvelder i uken....Eller skal jeg si opp/bli langtidssykemeldt og få prøvdmeg i litt forskjellig andre jobber gjennom NAV?(arbidsrettet tiltak osv)
Om jeg først klarer å jobbe, så synes jeg 1-2 kvelder blir altfor lite...Så et annet alternativ er jo å søke en ekstra jobb utenom. Men hva om jeg blir veldig dårlig igjen? Det eneste jeg vet er at jeg vil jobbe så mye jeg klarer, men jeg er utrolig redd for å ta på meg noe som jeg seinere ikke klarer gjennomføre fordi formen plutselig går enda lengre ned. Redd for å mislykkes igjen, kort sagt.
Det går igjen i alt jeg har gjort de siste årene...Jeg kan ha en sinnsyk viljestyrke, stahet og ståpå-vilje og gir alt og gjør det bra, helt til det bare faller sammen.
Ikke rart jeg er redd for å binde meg til ting egentlig...Når det ender sånn hele tiden.

Er akkurat samme greien med hunden desverre. Jeg føler det beste både for meg og hunden er å selge ham før han blir altfor stor. Men mamma og de er ikke helt enig, og det er vanskelig siden jeg såklart er glad i ham. Føler bare alle kan gjøre en feil..Eller liksom, tenkte jo på det i to år før jeg kjøpte ham. Var absolutt ikke noe forhastet...Men er ikke alle ting man kan planlegge på forhånd-

Blæ, vet ikke jeg. Ser ulemper og fordeler med alt...Det eneste jeg vet sikkert er at jeg ikke orker at ting er sånn som nå mye lengre. Som jeg har sagt før; jeg er avhengig av forandring, men takler det ikke. Da blir det ikke lett.

dagen

Jeg er glad ene søsteren min og meg har fått bedre forhold! Eller rettere sagt, fått et forhold...Det var ikke så veldig tilstedeværende før. Men det er hyggelig nå som vi bor ganske nærme og jeg har fått lappen. Har liksom ikke så mange venner igjen i nærheten som jeg kan stikke på besøk til...Så koselig å bare kunne stikke innom sånn som jeg gjorde idag :)

Formen er ikke helt på topp...Trenger vel ikke gå i så veldig detaljer, men matinnaket er ganske ikke-eksisterende om dagen, noe som fører til oppblåst mage og diare. Usj, merkelig det der, skulle heller tro magen stoppet helt opp. Jeg svarte vel egentlig ja når DBT-behandleren spurte om jeg kunne love henne å få i meg litt mat, men som alltid når jeg er inne i en sånn periode, så er jeg livredd for å begynne å spise igjen. Blir bare mer og er paranoid for hver dag som går...Tanker om at jeg kommer til å legge på meg av bare bittelitt mat fordi kroppen er i sultemodus og desperat etter å "grafse" til seg det den kan. At kroppen vil gjøre alt den kan for å hamstre mest mulig, suge til seg kaloriene. At forbrenningen så og si er stoppet opp. Og ikke minst at jeg skal ende opp med ovespising og oppkast igjen. Som jeg sa til henne trenger jeg bare en liten pause. Neida, fasting er kanskje ikke det beste eller sunneste, men hva skal jeg si...Maks noen dager til, så skal jeg prøve å øke gradvis. Føler alltid det ender opp med bulimi uansett, men må nesten bare prøve. Igjen. Jeg vet at sånn som det er nå kan jeg ikke fortsette i lengden. Har i det minste vært flink og holdt meg unna skikkelig trening da. Holdt meg til at om jeg skal trene skikkelig, så skal jeg også spise NOE før og etterpå. Kan ikke si jeg føler meg spesielt flink, føler meg slapp og lat, og trangen til å trene, da spesielt løpe, er STOR. Men samtidig er jeg så dårlig i magen at det blir vanskelig:P

En annen ting er at jeg faktisk er HELT blakk, bortsett fra litt fisk og frosne grønnsaker har jeg ingenting spiselig...3 kroner på kortet. Om jeg er (u)heldig får jeg penger før helgen, ellers blir det etterpå. På en måte håper jeg jo på at jeg får penger, ventet lenge nå...Halloween i helgen og hadde egentlig tenkt å finne på noe, kle meg ut, fest osv.+at jeg virkelig trenger nye sko UTEN hull.. Men samtidig er det en så utrolig lettelse å ikke ha penger! Har liksom en "unnskyldning" til å sulte meg...Jeg vet jo at eg sikkert hadde fått lånt av mamma og de om de visste at jeg har så lite mat...Lånte faktisk 200 kr. idag da, men kjøpte snacks til hunden, hansker(fy så kaldt det er ute om dagen!) og kaffibønner til søstra mi(drikker alltid haugevis med kaffi hos henne, hun har sånn maskin:P)+litt bensin. Og da var de borte....Herlig!

Skjønner meg ikke helt på meg selv. Eller, skjønner det jo forsåvidt godt, men samtidig er det hele så ulogisk.

Lånt en hel haug med bøker på biblioteket idag da! Endel bøker om sunn kost og helse blant annet...Planen var vel å prøve å få litt fornuftig utav det, et helhetlig bilde...forhåpentligvis ikke bare trekke ut ting som kan rettferdiggjøre spiseforstyrrelsen(merker jeg fremdeles ikke er komfortabel med å kalle det for det, at jeg kanskje fremdeles fornekter det litt? Vet ikke...Jeg har liksom ikke en spiseforstyrrelse. Jeg bare er litt forstyrra.) Men nå skal jeg ikke begynne å mase om ambivalensen, da blir det bare rot.

Imorgen er det DBT-gruppe. Håper magen har roet seg litt til da!

...

Idag, kanskje spesielt ikveld, har verden føltes stor,kald, tom og stygg. Selvskadingstrangen, selvmordstankene, behovet for å flykte har vært intenst, og mer tilstede enn på lang tid.
DBT-samtalen idag var ikke spesielt oppløftende for å si det sånn. Hun stilte spørsmål med viljen min, om jeg virkelig VIL bli bedre. Og det treffer et sinnsykt ømt punkt...Hvordan kan de tro at jeg ikke vil når jeg tvinger meg bort der to ganger i uken til tross for at jeg synes det er utrolig vanskelig? Når jeg står imot skadetrangen og den generelle trangen til å gjøre noe destruktivt nesten hele tiden? Om jeg ikke ville, hvorfor hadde jeg da giddet å gå gjennom alt jeg går gjennom nå? Hvorfor skulle jeg gidde å prøve om igjen og om igjen sånn som jeg har gjort? Det hadde jo vært mye enklere å bare gi opp...
Men det som gjør at det kanskje treffer meg enda hardere er at det gang på gang av psykologer har blitt stilt spørsmål ved motivasjonen min, når de ikke klarte "gjøre" meg bedre, da var jeg ikke motivert nok, jeg ville ikke nok. En vesentlig forskjell fra før sommerleiren er vel også at jeg nå virkelig har kjent at å bli frisk det går an! At å være frisk betyr ikke bare at man skal oppføre seg som "normale" folk og kontrollere destruktiviteten, men fremdeles ha det like jævlig...Men nå vet jeg jammen ikke lengre.

VIL jeg virkelig bli frisk? Kanskje jeg ikke vil det? Hva mer kan jeg gjøre isåfall for å ville det? Prøver jo, er med på opplegget...HVA MER KAN JEG GJØRE?
Som sagt, fikk en intens skadetrang før idag, og den kom tilbake ikveld. Nok en gang følte jeg vel egentlig at jeg ble minnet på hvor mislykka jeg var. At kanskje jeg egentlig ikke vil dette, og at jeg ikke bare holder alle andre for narr, men også meg selv. At jeg opptar en plass, at jeg manipulerer, at jeg bare vil ha oppmerksomhet, at jeg spiller et spill. Noe som igjen gjør at jeg blir paranoid. Jeg kan ikke stole på noen, kan ikke stole på meg selv. Må la det syke få ta kontrollen, for det er jo faktisk det eneste jeg får til,. Å være syk. Om jeg kanskje egentlig ikke vil, hvorfor søren gidde å prøve da?
Og om deres definisjon på frisk eller bedre er å ta bort alle symptomene(selvskading, spiseforstyrrelse), de tingene som faktisk gjør at jeg overlever, uten at JEG har det bedre, så tror jeg neimen meg ikke jeg er så interessert likevel.

Å bli fortalt at det er jeg som må gjøre jobben, at jeg må ville, at jeg må være motivert and you name it; JEG ER FAEN MEG IKKE DUM; JEG ER FULLT KLAR OVER DET OG HAR BLITT FORTALT DET TUSEN GANGER OG FØLER JEG KJEMPER SOM EN GAL; Å BLI MINNET PÅ DET HVER ENESTE GANG STREKER BARE UNDER DET FAKTUM AT OM JEG PRØVER MITT BESTE, SÅ ER DET TYDELIGVIS LIKEVEL FEIL ELLER IKKE GODT NOK.

Takk og god natt.

fitspiration

Jeg skal innrømme at jeg mer enn en gang har søkt etter såkalt "thinspiration" på nett. Idiotisk og jeg misliker sterkt at jeg gjør det, dobbeltmoral til tusen. Oppdaget imidlertidig et nytt uttrykk her for noen dager siden "fitspiration". Hvor man istedenfor bilder av sykelige tynne har bilder av veltrente jenter. Joda, det beste ville vel vært å ikke bry seg så mye om hvordan andre ser ut eller hvordan man kunne sett ut, og akseptere seg selv som man er.
Men samtidig må nå det å bli inspirert/motivert av veltrente mennesker være mye sunnere enn å se på bilder av folk som er alt for tynne/undervektige...
Man må jo faktisk spise nok for å kunne oppnå dette;

Så synes egentlig ikke såkalt "fitspo" eller "fitspiration" er så dumt egentlig.

Svai rygg

Jeg har slitt endel med ryggen det siste året, og kanskje spesielt de siste månedene. Gikk plutselig opp for meg her om dagen når jeg trente at jeg har en utrolig svai i ryggen som jeg aldri hadde før. Sannsynlig at den har blitt sånn etter at jeg brakk ankelen. At den gradvis har blitt svaiere etterhvert som jeg har trent beina opp igjen. Enda en feilbelastningsskade altså. Føler hele kroppen min er skrudd feil sammen, noe som forverret seg ekstremt etter bruddet. De verste dagene må jeg bare ligge/sitte. Er lei av å ha en kropp som kjennes ut som om den er 50 år eldre enn den er. Spiseforstyrrelsen forverrer det jo foråsvidt også. Samtidig som det er demotiverende...Hvorfor bli såkalt "frisk" mht. spisingen/treningen, når kroppen min uansett ikke fungerer skikkelig?
Vet ikke helt hvordan jeg skal oppnå normal funksjon igjen heller, eller om det i det hele tatt er mulig. Har fått ny henvisning til fysioterapeut, men det er desverre flere måneders ventetid.

Var forresten hjemme en tur igår. Bortsett fra at jeg rent fysisk ble ekstremt dårlig(akutt allergisk anfall, nøys i flere timer i strekk omtrent), så var det faktisk ganske koselig. Endte desverre opp med å kjøre tilbake til leiligheten midt på natten fordi allergien ikke gav seg(den pleier være verre hjemme hos mamma og pappa av en eller annen grunn). Litt kjedelig siden jeg for en gangs skyld faktisk ville være hjemme, og ikke hadde det minste lyst til å være aleine. Sovnet tilslutt, og lagt i sengen i hele dag(!) Aner ikke hva som skjedde, pappa var innom her og tok med seg hunden før idag, og da var jeg skikkelig skikkelig dårlig. Nesten ikke stemme, fikk ikke puste, kjempevondt i ryggen osv. Husker egentlig lite av dagen, "våknet" vel ikke skikkelig fra døsen før nå ikveld, rundt 21.30. Litt sykt å sove så lenge, men trengte det kanskje? Formen er ihvertfall litt bedre nå.

Merket virkelig hvor godt det var å ha folk rundt seg den lille stunden jeg var hjemme på lørdag. Begynte å leke med tanken om å flytte hjem igjen...Men jeg må jo være realistisk, gårsdagen var en av få ikke-katastrofale turer hjemme. Å flytte hjem i nærmeste fremtid hadde nok funket veldig dårlig, uansett hvor mye jeg kunne ønske at vi kunne vært en lykkelig liten familie. Det funker ikke sånn. Dessuten er jeg bare ensom, å flytte hjem hadde nok ikke gjort det bedre. Hadde nok isolert meg enda mer(om det er mulig?)+ konfliktivået hadde eksplodert, som det alltid gjør. Like greit å slå fra seg tanken. Jeg vil jo egentlig ikke flytte hjem igjen, jeg er som sagt bare ensom.

Imorgen er planen å reise på kurs+ at jeg må få fikset reguleringen min. Halve strengen har løsnet omtrent...Er vel femte eller sjette gangen det  skjer? Aner ikke hva jeg skal gjøre med det jeg...Får kjeft fordi de sier det må være pga. tyggistygging eller lignende. Jeg mistenker derimot at det skjer når jeg overspiser, så jeg aner ikke helt hva jeg skal si til mitt forsvar. Eller hvordan jeg skal unngå at det skjer igjen.

Down.

I'm a one life,
Hopeless dirty animal baby
And I bow down to my feeble brain
Abberated, primitive
Stay with me, stay with me


Poor unfortunate child
I can't stop running away...


I'm on the verge of self destruction
Suffering because of my selfish voices
I'm on the verge of self destruction suffering
Because I gave up on
Myself
And everyone


Poor unfortunate child
I can't stop running away... x2

 
Orker liksom ikke stange hodet i veggen mer; slutte behandlingen? Ja, vurderer det. Men hva gjør jeg da isåfall, klarer meg på egenhånd? Jeg vet ikke.

Monsters in my head. Monsters under the bed.
Monsters outside, inside, eveywhere.



Meget usikker på hva jeg gjør.

Hva gjør jeg?
Det er bare jeg som kan hjelpe meg, men jeg er minst like hjelpeløs som meg.

deja vu

Jeg trenger en time-out.  Jeg trenger gråte, gråte tårer som ikke er røde.
Men det går ikke.
Jeg trenger å fjerne meg litt fra alt, bare litt, vær så snill, la meg få lov til å forsvinne litt.


I want to hold the hand inside you
I want to take a breath that's true
I look to you and I see nothing
I look to you to see the truth
You live your life
You go in shadows
You'll come apart and you'll go black
Some kind of night into your darkness
Colors your eyes with what's not there.


Fade into you
Strange you never knew
Fade into you
I think it's strange you never knew.

jeg

besto! Ikke bare besto jeg, men fikk også tilbakemelding fra sensoren om at jeg var en av de beste han hadde hatt på veldig lenge! Bortsett fra en litt tullete parkering, så gikk det egentlig veldig greit. Jeg var merkelig nok ikke noe særlig glad etterpå likevel, bare veldig lettet. Det har vel ikke gått helt opp for meg enda tror jeg...Blir moro når jeg skal ta meg en tur aleine seinere idag :)

Hvordan i all verden skal dette gå?

Etter å ha klart å balansere maten noenlunde en ukes tid så sprakk det. Dagen før oppkjøringen. Den ene dagen det ihvertfall ikke måtte skje. Det skjedde liksom bare, samtidig som jeg var smertelig klar over hva som skjedde. Å holde balansen denne siste uken har vært utrolig tungt, og når nervene ovenfor morgendagen begynte bygge seg opp i tilegg så var det liksom ingen vei tilbake. Faen altså. Prøver å ikke la det knekke meg, prøver å reise meg, holde motet oppe. Men det er vanskelig å ikke bli påvirket...For å ikke nevne at jeg nå er ti ganger mer nervøs fordi jeg er skikkelig kvalm og dårlig, og frykten for at magen skal klikke helt imorgen er VELDIG sterkt tilstede. Kjøretimen idag gikk faktisk veldig bra, så hvorfor i all verden måtte jeg gjøre noe så idiotisk etterpå? Saborterer jeg meg selv med vilje? Jeg vil jo klare det. Alt dette visste jeg før jeg overspiste, at ting kom til å bli ti ganger verre med overspising/oppkast...Ikke hadde jeg lyst på noe heller.
Imorgen kunne jeg spist til jeg besvimte om jeg så ville, men  bare ikke idag, ikke idag. Men det som har skjedd har skjedd, og sånn er det. Nå må jeg gjøre det beste utav det, slutte å dvele ved alt som kunne vært bedre. Stille meg inn på å gjøre mitt beste, o være fornøyd uansett hvilket utfall det får. Men det er vanskeligere sagt enn gjort.

Nå skal jeg ta meg en fin dose sovemedisin, og krysse alt som kan krysses på at formen, både psykisk og fysisk er bedre imorgen tidlig.

Kurs

Det var en gjeng med passe nervøse jenter som hadde møtt opp til kurset idag. Det føltes veldig annerledes å komme dit enn å komme på IKS sine arrangementer, så jeg kan vel innrømme jeg ble litt usikker på om jeg kom til å få noe utav det. I tilegg var alle sammen(bortsett fra kanskje to stk) mye tynnere enn meg, og jeg følte egentlig kroppen min fløt utover og vokste der jeg satt. Heldigvis klarte jeg etterhvert å få fokuset litt bort fra akkurat det, og alt i alt var det faktisk veldig interessant. Hun som hadde det var veldig kunnskapsrik, og jeg lærte faktisk en hel del. Hun snakket litt også gjorde vi endel øvelser osv. På slutten hadde vi en litt mer meditasjonsaktig øvelse, og jeg må si det er lenge siden jeg har følt meg så avslappet!
Hjemmelekser fikk vi også:P Gleder meg nesten litt til neste gang. Kom meg ikke hjemover før nærmere halv 10, så fikk ikke vært med på pilates :/ Trente heller litt for meg selv, og kom hjem igjen for en times tid siden. Er (som vanlig:P) meget sliten, så finner nok sengen snart.

Hjemme

Kom hjem ganske seint igår...Sovnet i 3-tiden, og sov til klokken halv ett idag :O Utrolig sliten!
Drømte at jeg hadde fått menstruasjonen tilbake igjen og fikk helt panikk. Jeg har ikke hatt den i det hele tatt i år, og det er vel det eneste sikre tegnet jeg føler jeg har på at jeg fremdeles ikke får i meg nok. For lagt på meg har jeg, og jeg er langt fra sykelig tynn..Blodprøvene mine er fine osv. Synes bare det er veldig praktisk å få slippe, nesten glemt hvordan det var...Men samtidig VET jeg jo at man skal ha det, det er en del av å være jente/kvinne, det er naturlig.

Uansett. Idag skal jeg på kurs(enda ett ja!). Ringte nettopp for å sjekke om det ble noe av, og det ble det...Hadde egentlig tenkt å drite i det, alt for sliten og blabla. Men vet vel egentlig at det er litt unnskyldninger fordi jeg gruer meg. Sjansen for å møte på kjente er jo faktisk mye større der enn det har vært på IKS-kursene. Og det er litt skummelt. Men jeg skal ihvertfall gå idag, gi det en sjanse. Etterpå er planen å være med på pilates. Blir kanskje litt mye nytt på en gang, men samtidig merker jeg jo at jeg har behov for å være opptatt med ting, og ikke bare sitte her i sofaen sånn som jeg har gjort utrolig mye.
Forhåpentligvis får jeg meg litt tidlg i seng; kjøretime imorgen og oppkjøring på onsdag, så vil være så uthvilt som mulig!

Jeg har et dilemma angående oppkjøringen/mat. Klarer ikke bestemme meg for om jeg skal spise en "skikkelig" frokost fordi det liksom skal hjelpe så jeg kan være mest mulig på topp fysisk, eller om jeg bare skal prøve få i meg litt. Å få i seg nok til frokost skal jo være viktig og bra, MEN, jeg vet at om jeg presser i meg mer enn vanlig, så kommer jeg til å ha store problemer å konsentrere meg etterpå fordi jeg bare tenker på maten+jeg vil føle meg veldig stresset, uvel osv. For å være ærlig blir jeg stresset nesten uansett når det gjelder frokost, så sånn sett føler jeg jeg vil i større grad være istand til å konsentrere meg 100% om kjøringen om jeg kutter ut frokosten. La være å skulle forholde seg til det akkurat den dagen, har mer enn nok nerver og uro angående kjøringen uansett. Blah. Aner ikke. Dumt at det skal ha så mye å si, men sånn er det desverre akkurat nå, så det må jeg jo bare forholde meg til.

Lørdag

Kunne vel skrevet endel, men etter masse prating og inntrykk i både idag og igår er jeg ganske så sliten i hodet. Kan ihvertfall si at jeg absolutt ikke angrer på at jeg reiste! Samtidig gruer jeg meg veldig(som vanlig)til å komme hjem igjen. Gikk plutselig opp for meg at jeg må pakke nå ikveld, må jo faktisk sjekke ut fra hotellet etter frokost imorgen...Men skal ha 8 timer med kurs imorgen også da, flyet hjem går ikke før i 22tiden, så blir en lang dag! Idag endte jeg opp med å slå følge med en av de andre deltagerne til dit hun skulle ta bussen...Følte egentlig et veldig behov for å være sosial, eller bare ha det litt gøy da, etter en lang dag med mye alvor! Endte opp med at jeg sa jeg aldri hadde spist sushi, også fant vi ut at vi skulle spise det(hun tok bussen en time seinere istedenfor). Så "lærte" hun meg hvordan man skulle spise det da, hehe. Jeg hadde jo ikke peiling! Så var greit med en som hadde litt mer erfaring:P Noe av det likte jeg litt, men ble likevel litt uvel etterpå...Litt når jeg begynte å tenke på hva jeg faktisk hadde spist og sånt...Det var veldig uvandt! Men noe av det tror jeg nok kanskje jeg vil prøve igjen en gang :)
Klarte å la være å tenke så mye på kalorier osv, Sushi ER SUNT, og ferdig med det liksom. Ogdet gikk overraskende greit der og da! Kom bare litt etterpå, måtte google og fikk først litt panikk...Men gikk greit nok. Føler jeg kommer til å ha sushismak i munnen et par dager nå oO Huff. Det er nok sånn mat man liker bedre og bedre jo flere ganger man prøver det vil jeg tro.

Uansett, det var så utrolig herlig å bare kunne sitte å prate litt, bare henge liksom...Stikke en tur på sushi-bar. Det var ikke en svær sosial hendelse, eller noe planlagt...Men det er akkuratsånn ting jeg savner, det å bare kunne henge med folk...bare være med folk, uten at man nødvendigvis trenger å være ilag i evigheter, eller ha svære planer. Savner så sykt å bare kunne gå på kafe, eller sitte litt i parken, eller shoppe osv. Bare sånn helt vanlige ting...Er ikke det at jeg ikke gjør det, men jeg gjør det aldri sammen med noen lengre. Jeg har vel mange ganger følt at jeg faktisk foretrekker å være aleine, men nå er jeg ikke så sikker lengre...Tror egentlig jeg har lyst til å gjøre mer ting med andre, men jeg beskytter meg selv, jeg holder meg til det trygge.

Men for å si en positiv ting! Når jeg kom på hotellrommet mitt var det minibar med fullt av sjokolade, chips, vin, øl, you name it...Og jeg følte vel egentlig det var unødvendig, og selv om det ikke var veldig problematisk, så kjente jeg at det gjorde meg urolig å vite at det lå der...Og jeg ble veldig redd for at jeg omtrent skulle ende opp med å spise det i søvne eller noe. Ikke bare hadde det vært veldig kjedelig om jeg hadde overspist og kastet opp, men i tilegg er det jo DYRT, og jeg er så og si blakk.
Men kunne liksom ikke gå ned å spørre om de kunne fjerne det heller; HALLO liksom, det hadde jo blitt helt teit. De hadde sett rart på meg. Men så tenkte jeg at; JO, jeg vil slappe av mest mulig denne helgen, jeg har betalt for dette rommet og jeg ønsker ikke ha alt det der rett ved siden av sengen min til enhver tid. Så jeg gikk ned i resepsjonen og sa; Hei, hadde det vært mulig å få fjernet det som står i minibaren? Jeg har litt problemer med det skjønner du.
Hun; alt sammen?
Meg- Ja, det hadde vært fint
Hun- Ok, null problem *ringer og gir beskjed til noen om å fjerne det*
Ognår jeg kom igjen senere var det fjernet, null problem! Følte meg ikke så dum når jeg spurte heller faktisk...Og det var en veldig lettelse å få ordna det, så glad jeg turde spørre :)

Fant ut idag at en av deltagerne på kurset bor på samme hotell som meg, og hun foreslo at vi kunne spise frokost sammen imorgen! Vanligvis liker jeg ikke spesielt godt å spise sammen med andre, men merket at jeg faktisk hadde litt lyst, så jeg sa ja. Har kanskje noe med at idag ble det ganske overveldene når jeg kom inn der hlt aleine. SVÆR matsal og utrolig mye folk...Fant bare et ledig bord midt i salen, så slappet ikke spesielt avfor å si det sånn(foretrekker å gjemme meg i et hjørne). Så litt enklere å ikke være helt aleine håpe jeg :) Men gruer meg egentlig litt for å være ærlig. Mat og det sosiale har ikke hengt sammen for min del på veldig lenge.

Inspirasjon

http://nemic.blogg.no/1283470308_03sep2010.html

Til tross for til tider sterkt angst idag, så har det ikke vært verken overspising eller oppkast. Har også fått kjøpt endel nødvendigheter før Oslo-turen, trent og vasket/ryddet leiligheten! Kjenner også jeg begynner glede meg litt til å reise bort...Tror det kan bli godt. Nå har jeg riktignok ikke spist noe som helst idag da, så jeg føler ikke jeg har rett til å si at jeg har vært så flink som jeg burde...Burde ihvertfall spist litt når jeg trente...Men når det er sagt så tok jeg det veldig rolig med treningen, og jeg har absolutt planer om å prøve å få i meg litt imorgen. DBT-gruppe og greier, så prøver å overbevise meg om at jeg vil klare å konsentrere meg mer om jeg spiser...Noe som fornuften min forteller meg er sant, men erfaringene og følelsene er liksom litt uenige.
Jeg er ihvertfall sinnsykt sliten, holdt på å legge meg siden klokken 19, men sitter her enda, heh :P Angsten har hldt meg våken, men roet seg litt nå, så håper på litt søvn :)

Tung dag. Igjen. Ansvarsgruppemøte. Oppgitt. Overkjørt. Ble kort sagt enig om å fortsette med DBT en måned til i første omgang...Til tross for at jeg har sagt at NOE må forandres, jeg klarer ikke fortsette som dette mye lengre. Jammen, du har jo klart denne måneden, da klarer du en til!
Provosert. Sliten. Håpløs. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal få meg til Oslo.
Har avtale om at jeg skal registrere alt jeg spiser i en uke eller to. Men fy søren, jeg skammer meg sånn at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare det.
Blodprøvene mine var forresten fine. Noe som er helt absurd med tanke på kaoset. Doesn't make sense.

Gikk på cubus idag. Tenkte at cubus har greie størrelser. Tenkte jeg kunne kjøpe et par sånne tjukke tights som et slags kompromiss...Har unngått å kjøpe bukser ol en god stund nå, men tenkte at tights passer nå alltids! Fylt med nesten litt positive tanker gikk jeg inn...Plukket med meg noen tightser i L, en i M for sikkerhetsskyld. Vel...M fikk jeg ikke på meg og L var trang. Fy faen. Aldri brydd meg noe særlig om størrelser osv. men når jeg må opp i EXTRA LARGE/ekstra STOR for at det skal passe, da begynner jeg å lure. Ble ikke noe mer shopping på meg for å si det sånn...
Nå er jeg bare stresset! Jeg vil jo egentlig reise på fredag. Men jeg vil være i såpass form at jeg klarer få noe positivt utav både reisen og oppholdet! Er bare stresset fordi jeg er langt fra å være der nå...Om det hadde vært imorgen tidlig jeg skulle reist måtte jeg bare latt være liksom...Så presset på å ta seg litt sammen, skjerpe meg litt med maten og alt, det er stort. Tiden begynner å renne ut.

sånn ca.

Ikke rart du ikke har noen venner! Du er så stygg altså!

Auch. Ble minnet på idag tidlig hvorfor flytte hjem igjen ikke er et alternativ. Har vært utrolig sint siste dagene, og etter enda en natt med lite søvn og mye spying var nervene på helspenn idag. Det samme var tydeligvis mamma sine, så da eksploderte det. Irriterer meg bare at hun ser ut til å tro at jeg gjør alt for å såre henne, og at hun derfor prøver ta igjen så mye hun kan, når jeg faktisk ikke kritiserte HENNE. Kort fortalt, jeg måtte opp for å gå i fjøset etter 2 timers søvn idag tidlig, kom opp igjen og skulle dusje...Og da var badet som vanlig SINNSYKT skittent...Badekaret fullt av (døde)fluer/edderkopper, og gikk ikke an å vaske det fordi sluken var tett og trykket på dusjen lik null...Når jeg endelig trodde jeg hadde fått det noenlunde reint, stiger oppi, og det blir hvite merker etter føttene mine fordi det tydeligvis fremdeles er et belegg med dritt igjen i badekaret, da rant det litt over(av typen; hvordan kan dere orke å ha et så skittent bad? Det ser jo verre ut for hver gang jeg er hjemme! Må jo være månedsvis siden det ble vasket! og blabla). Joda, jeg overreagerte og lagde nok litt vel my oppstyr...Men likevel, istedenfor å gjøre noe med det, ser mamma kun kritikken og kommer med personlige angrep tilbake igjen på meg. And here we go. Men jeg kan fint innrømme at jeg hadde stor skyld i hele krangelen, bare skjønner ikke hvorfor hun må si sånne ting....Det treffer jo et ømt punkt, og jeg er jo helt enig og, og det sa jeg; nei, det er ikke rart jeg ikke har venner, er helt enig! Men det lukket hun visst bare ørene for...
Resten av dagen har vi vært "venner" da, så ok.

Jeg føler meg helt gjennomsyret av negativitet. Føler MISLYKKET står skrevet over hele meg. Blodskutte øyne, merkelig utslett i ansiktet, sår på knokene og ellers bare fæl. Men tenkte jeg skulle prøve meg på en oppsummering av måneden, så kanskje jeg klarer dra frem noe positivt også, og får stokket litt oppi hodet.



September!

Positivt:

♥ Ikke havnet på legevakten eller akuttmottak(noe som forsåvidt er utrolig utifra hvor dritt denne måneden har vært)

♥ Startet behandling

♥ klart å trene ganske jevnt(også utfordret meg selv litt ved å være med på flere fellestimer)

♥ vært flink å spise litt så og si hver dag tiltross for mye kaos med maten

♥ Jeg har ikke gitt opp! Møtt opp til hver DBT-gruppe og holdt ute, minutt etter minutt.




Negativt

* bulimi og matkaos

* vektoppgang

*forholdet til meg selv og alle rundt meg

* sviktende motivasjon

* manglende fremgang til tross for innsats

* veldig dårlig konsentrasjon
* lavt stoffskifte


Mest brukte ord:

♥ Jævla dritt!(to ord?), pust!



Innkjøp:

* pulsklokke, joggesko og treningstights!
* altfor mye overspisingsmat


Favoritter

Mat: alt og ingenting(babygrøt, risgrøt og pasta)
Drikke: firstprice cola light!
Film: aner ikke, ikke sett noen omtrent
Bok: Kors på halsen, kjempebra bok! Anbefales!
Sang: Inna-hot (faktisk:P)


Neste måned

* evaluere og bestemme om jeg skal fortsette DBT-behandlingen eller om vi må ty til andre alternativer
* si opp jobb? lengre sykemelding? Aner ikke, men må finne utav det snart
* Jeg skal reise på IKS-kurset neste helg! Bestilt hotell og tog, så nå er det ingen vei tilbake!
* vektnedgang og mindre matkaos forhåpentligvis
* Skal begynne på kurs med psykomotorisk fysioterapeut "Kropp og følelser"
* Oppkjøring!!! Hjelp. Men lurer på om den må avlyses pga. min meget dårlige evne til å konsentrere meg for tiden...Får se.

oktober.

Det går ganske dårlig egentlig. Har kastet meg på bulimi-bølgen for fullt igjen, og mangler liksom litt motivasjon tilå få meg utav det. Egentlig skulle jeg på helgekurs med IKS neste helg, men vurderer sterkt la være å reise...Har nok godt av det, men sånn som ting er nå orker jeg ikke. Ikke så altfor lenge til ansvarsgruppemøte heller, da skal vi evaluere måneden som har gått...Om jeg skal fortsette med DBT osv. Jeg kunne ønske jeg kunne si at JA, dette ser ut til å funke! Dette vil jeg fortsette med! Men er neimen ikke helt sikker jeg....føler resten av de i gruppa får veldig mye mer utav alt sammen enn meg...Føler mye av det vi lærer er sånn som jeg allerede har kunnet lenge uten at det har hjulpet meg nevneverdig...Samtidig må jeg jo tenke på hva som skjer om jeg avslutter, hva jeg skal finne på da...kan ikke fortsette som dette. Føler bare ikke jeg har komt meg noen vei siste to månedene, til tross for mer innsats enn noen gang. Mislykkes liksom bare uansett, så kan liksågodt gi opp.