Ekstrem "lavkarbo"

Holder på å ta en pustetest for å prøve å komme nærmere en løsning på mageproblemene mine. Fikk med meg alt utstyret jeg trengte når jeg var på balderklinikken i oktober, men fant ut at jeg ville vente med å ta testen til jeg fikk svar på alle prøvene jeg hadde tatt i tilfelle de kom til å vise noe. Siden vi ikke ble så mye klokere av alle blodprøvene, så var altså neste steg denne pustetesten. Den krever endel forberedelser iforhold til at man ikke kan spise forskjellige typer matvarer...Kort sagt kan man bare spise kjøtt, fjærkre, fisk, egg og lagrede oster i forkant. Noe som har ført til at jeg har vært på en ganske så ufrivillig diett siden igår, heldigvis er det bare snakk om 2,5 dag da, så jeg lider ikke noen nød, men må innrømme at jeg er drittlei allerede xD Å kun spise kjøtt/fisk til hvert måltid føles ikke som et skikkelig måltid i det hele tatt(og det er det jo forsåvidt ikke heller :P) I tilegg kan man ikke spise noe 12 timer før testen begynner(og den varer i to timer)
Men en fin erfaring å se at jeg faktisk gleder meg til å være ferdig imorgen så jeg kan spise skikkelig! Var redd jeg skulle bli fristet til å fortsette å spise på denne måten, men det er jeg ikke, er bare sulten! :P

Sånn ellers så er det bare en uke til jeg reiser tilbake til Modum. Helt sinnsykt egentlig. Har blitt hyppigere overspising /oppkast-episoder i det siste og jeg mistenker at det har mye med å gjøre at jeg skal ned igjen.
Gruet meg veldig, men nå begynner jeg å se litt frem til å se igjen alle sammen også+ at jeg nok har ganske behov for å få litt ekstra struktur nå før jul.

Er så uendelig sliten hele tiden! Orker egentlig ikke noe som helst, må presse meg til alt jeg skal gjøre.
Det er også grunnen til at det blir så lite med blogging...Har jo så mange tanker! Tusenvis av inntrykk og opplevelser iløpet av dagene som jeg har behov for å skrive ned, men jeg orker ikke.

Svar

Det gikk som jeg fryktet. Alle prøvene var fine(bortsett fra lavt østrogen og null tegn på eggløsning+litt lavt jern. Ting som kommer av sf-en) jeg hadde jo prøvd å forberedt meg på at det kunne skje, men det er umulig å ikke få et lite håp om at man kanskje endelig skal finne ut hva som er galt. Den følelsen av å miste håpet. Erkjennelsen av at jeg nok aldri kommer til å bli frisk, den er utrolig vond. Jeg klarer ikke skjønne hvordan jeg kan ha så store problemer som jeg har, samtidig som alt tilsynelatende er helt i orden. Det er nesten så jeg begynner å lure på om jeg innbiller meg alt, samtidig vet jeg jo hvor ekstremt mye dette påvirker min hverdag. Uansett hva prøvene viser, så er det ingen tvil om at det er noe som ikke fungerer. Skal jeg aldri komme nærmere noen løsning?:-(

Balderklinikken

Sitter og venter på at de skal ringe nå. Nervepirrende. Spent på om det er utslag på noen av testene.

bulimi

Det har blitt litt flere omganger med bulimien de siste ukene enn det strengt tatt bør. Jeg forventet ikke at jeg aldri skulle komme til å kaste opp igjen når jeg kom hjem, men jeg har likevel klart å holde måltidsrytmen ganske bra. Noen få ganger innimellom at jeg har hatt en liten sprekk, men jeg har klart å komme meg videre med en gang etterpå. Nå derimot, nå begynner det å skli litt vel ofte ut. Dette er tredje gangen siden sist søndag. Fremdeles mye bedre enn de verste bulimiperiodene jeg hadde før, men likevel såpass ofte at det blir veldig vanskelig å skulle følge kostplanen. Jeg kommer så i ubalanse, både psykisk og fysisk. Og jo hyppigere overspisingsepisodene er, jo verre er det å finne tilbake balansen.

Er skikkelig dårlig akkurat nå, skulle egentlig skrive en hel del, men det får bli seinere.

So, I heard strong was the new skinny?

Kanskje ikke allverdens å skryte av enda, but Im getting there! ;)

Hei forresten!

Har hatt tanker om å skrive i bloggen så og si hver eneste dag siden sist innlegg, men det har liksom ikke blitt til. Har ikke lengre internett i leiligheten så er nok litt derfor. Har jo internetttilgang på mobilen, men orker ikke skrive lange blogginnlegg på den. Det går egentlig greit. Første uken hjemme var helt jævlig, lenge siden jeg har vært så deprimert som jeg var da. Men det lettet heldigvis litt etterhvert.
Maten går sånn noenlunde. Har kastet opp tre ganger siden jeg kom hjem. Det er jo egentlig ganske bra. En veldig forbedring fra før. Samtidig har to av gangene vært ganske tett oppi hverandre...sånn siste uken(e) Selv om jeg har komt meg inn igjen på sporet igjen med maten ganske fort, så har trangen til å overspise/kaste opp komt tilbake for fullt. I tilegg sliter jeg veldig med magen. De siste kveldene har jeg vært så kvalm om kvelden at det har vært fysisk umulig å få i seg mat. Har drukket næringsdrikk bare for å få i meg næringen. 22.november får jeg svar på alle prøvene jeg tok på balderklinikken, så prøver å tenke at jeg bare må holde ut til da...Forhåpentligvis vil det gi oss en pekepinn ifh. til hva som kan/bør gjøres videre med magen. Mest sannsynlig må jeg nok utredes videre...Drømmen hadde jo vært å finne ut nøyaktig hva som faktisk er galt, få en skikkelig diagnose slik at jeg kan få rett behandling og bli bedre. Men det er bare en drøm på dette tidspunktet. Føles som om jeg har større sjanser for å vinne i lotto for å være ærlig!(og for å si det sånn, ville valgt å bli bedre/frisk istedenfor å vinne lotto any day!)

Kort oppsummert så har jeg det på mange måter litt bedre, samtidig som det er så sinnsykt mye som er vanskelig. Aller mest sliter jeg med vektoppgangen og mageproblemene...Ikke har jeg fått noen psykolog her hjemme heller enda(og usikkert om jeg i det hele tatt får det), så blir litt til at jeg går og kverner på uhensiktsmessige tanker på egenhånd. Jeg har nok godt av å komme ned igjen på Modum, samtidig gruer jeg meg faktisk skikkelig til å reise ned igjen! Jeg tror det på mange måter nesten blir enda mer utfordrende denne gangen enn ved det første oppholdet...