Dette blir nok en slunken oppdatering. Det er liksom ikke så mye (positivt ihvertfall) å si? Det gjør så vondt, så vondt når man har det litt fint for så å få revet alt bort igjen. Det kan vel på mange måter oppsummere livet mitt? Ihvertfall de siste årene.
Nedturene og de uendelig lange, vonde periodene blir enda tyngre og vanskeligere når jeg får kjenne litt på livet. Det er som jeg får en smak av hvordan ting kunne vært om jeg ikke hadde kroniske mageproblemer, for så å bli minnet på realiteten.
Samtidig kan det jo diskuteres hva som er verst? Å ha disse positive innslagene innimellom(med påfølgende nedturer) eller å bare ha det jevnt dårlig/"ok"/grått hele tiden? Svaret virker kanskje innlysende, men i det siste har jeg jammen meg ikke vært helt sikker.
Kort oppsummert har jeg mistet kontakten med fyren jeg så smått hadde noe på gang med. Ikke fordi jeg ikke var interessert og ikke fordi han ikke var interessert, men fordi jeg har vært så mye syk og dårlig at det rett og slett ble for vanskelig å forklare/forholde seg til. Det river og ødelegger meg innvendig, for han står nok igjen med et inntrykk av at jeg rett og slett ikke liker ham, når det i virkeligheten egentlig er stikk motsatt!
De få jeg har snakket med har jo sagt at jeg må være ærlig. Si det som det er! Og joda, kanskje burde jeg det. Men det er ikke så enkelt. Det er så sårt, så nært. Dette er jo ting jeg til og med synes det er vanskelig å snakke om med de aller nærmeste. Det er få som virkelig forstår hvor ødeleggende er, hvor mye det påvirker alt i min hverdag. Og jeg kjenner han jo strengt tatt ikke så godt. Selv om jeg er enig med folk at det ikke er noen vits at jeg finner en som ikke kan takle det at jeg er kronisk syk, så tenker jeg likevel at det er noe jeg ikke vil dele før jeg er tryggere på vedkommende. Men problemet er at de to tingene desverre ser ut til å utelukke hverandre i mitt tilfelle. Ihvertfall nå for tiden. Jeg har rett og slett vært så mye dårlig i det siste at å møte noen, bli kjent med noen, nesten blir umulig. Spesielt om jeg skal prøve å late som om alt er ok. For ting er ikke ok. Langt ifra.
For det meste er det sånn at de kanskje 5-10% jeg er sosial er jeg "normal" og om jeg skulle komme til å bli så dårlig at jeg ikke klarer skjule det/ oppføre meg som vanlig så "stikker jeg av", altså stikker hjem, så fort som overhodet mulig. Sånn sett er det ikke så rart at venner og bekjente ikke skjønner rekkevidden av problemene mine. Jeg har riktignok mye mat jeg ikke tåler, kan plutselig stikke hjem, er ganske avhengig av planlegging og klarer generelt ikke være lenge hjemmefra/overnatte hos folk. Om jeg skal noe spesielt spiser jeg lite og er veldig forsiktig for å sikre at jeg ikke blir akutt dårlig. Absolutt ikke optimalt ifh til at jeg er i recovery for en spiseforstyrrelse, men nødvendig onde om jeg skal være istand til å gjøre noe.
Men back to my point. Han fyren vet ingenting om noe av dette. Han tror nok jeg bare var ute etter en ting og er over han for lenge siden. Ja, jeg angrer på at jeg ikke var ærlig. Samtidig føler jeg ikke jeg hadde så mye valg? Du kan si at det med magen er min nummer 1 usabilitetsfaktor. Den opprettholder og holder meg fanget i mange destruktive mønstre, i tilegg kommer jo andre faktorer inn som også som påvirker hvor ustabilt ting blir. Blir disse ustabile faktorene for mange/sterke så blir presset psykisk så stort at jeg enten blir alvorlig deprimert, destruktiv og/eller manisk+ jeg risikerer å få totalt sammenbrudd.
Det som var er at denne fyren også ble en sånn ustabil faktor. Selv om det i stor grad gjerne var en positiv faktor, så var den likevel ustabil. I et "normalt" tilfelle så takler man jo en del sånne uforutsigbare ting, det er jo det som gjør livet spennende. Men når det blir for mange av de(for meg ihvertfall) så kortslutter det.
Så jeg eliminerte og "ødelagte"den eneste faktoren jeg følte jeg hadde en viss kontroll over. Men dessverre også den faktoren som hadde potensiale til å bli noe positivt.
Og jeg er smertelig klar over det.
Det gjør som sagt så vondt, så vondt.
Jeg føler jeg er inne i en sånn venteperiode nå. Jeg går rundt med en ekkel følelse hele tiden, samtidig som jeg fungerer noenlunde greit likevel. Jeg presser på en måte ubevisst bort et eller annet som jeg vet kommer til å måtte komme til overflaten før eller senere. Tankene jeg går med er sorte og destruktive, men så langt er det bare tanker.
Helt ærlig kjenner jeg håpet visner bort.
Snart er skolen over også. Selv om det har vært et ualminnelig press derfra i det siste, så gruer jeg meg likevel til det er over. Jeg vet jeg ikke har godt av å ikke ha noe. Samtidig har jeg ikke vært frisk nok til å søke noen sommerjobb el, så vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre? Jeg har så lyst å være frisk nok til å jobbe at dere aner ikke! Frisk nok til å gjøre som jeg vil. Leve livet. Få meg kjæreste. Utdanning. Men det smuldrer bort grunnet magen. Alltid magen. Samtidig føler jeg på en slags skam eller skyld fordi jeg ikke takler det bedre. At jeg etter så mange år fremdeles ikke har funnet en måte å leve med det på. Men når det er sagt trøster jeg meg med at HVEMSOMHELST som hadde måtte leve i mine sko nok hadde blitt ekstremt frustrert. Det er klart innstillingen har mye å si, for all del! Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gravd frem pågangsmot fra det aller dypeste og gang på gang reist meg, bare for å få de samme plagene og problemene på repeat. Det kunne tatt livsmotet og gnisten fra hvem som helst.
Nå blir det muligens veldig sort, men det slo meg akkurat at jeg er glad for at jeg er så redd for å dø. Jeg har siden jeg var liten slitt med dødsangst og kan skrive under på at det er grusomt. Jeg har ofte forbannet og grått fordi angsten har vært så lammende og sterk. Selv om jeg ikke er glad for at den kan bli såpass sterk, så bør jeg kanskje være glad for at den er der likevel? For helt ærlig så vet jeg ikke om jeg hadde vært her lengre hvis ikke. Jeg har vært gjennom mye. Mye som har virket sort og uendelig. Men likevel har jeg karret meg videre fordi jeg har visst at det er en mulighet, at det er et håp om å bli bedre. Men dette? Skal jeg etter mer enn ti år fortsette å håpe? Dette er ikke en sånn ting man kan kjempe seg bedre fra. Det er ikke som å gå opp i vekt, som å slutte å skade seg, møte frykten, kjempe seg frisk. Jeg sier ikke at de tingene er enkle(hell no!) men likevel, de er mulige? Tungt som faen, men man vil oppleve fremgang om man bare fortsetter.
Hvordan fortsette uten fremgang?
Men om alternativet er å si takk for seg, så er kanskje å fortsette å håpe min eneste mulighet?
Uansett hvor naivt det måtte være. Uansett hvor vondt det gjør.
