Jeg føler aldri jeg får skrevet skikkelig blogginnlegg lengre. Hver gang jeg har behov for å skrive så ender det alltid med at jeg utsetter det til senere. Når jeg endelig setter meg ned, så er det blitt tomt igjen. Eller tomt er det vel ikke, men skrivesperren har tatt overhånd. Enten blir det ikke noe innlegg, et veldig kort innlegg eller et innlegg om noe helt annet enn det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om.
Kort oppsummert om de siste ukene: målt i spiseforstyrra symptomer går det ganske bra, men om en ser på andre ting går det ikke fullt så bra.
Jeg fortsetter opp i vekt og veier nå faktisk mer enn jeg har gjort på nesten 4 år(!) Det føles rart og uvant. For det meste går det greit(selv om det så klart er utfordrende til tider). Vektoppgang i seg selv trenger jo ikke være et positivt tegn, det som er viktigere er at vektoppgangen er oppnådd på en positiv og sunn måte! Tidligere har jeg i perioder gått opp ved å overspise og ty til andre ikke fullt så heldige metoder.
Nå derimot har jeg gått opp ved å spise regelmessig og variert. I tillegg har jeg ikke vært nødt til å ty til næringsdrikker på lenge.
Angstnivået i forhold til maten er for det meste veldig lavt eller ikke tilstedeværende. Mye positivt rett og slett.
Det er jo fremdeles ting jeg trenger å jobbe med. Feks. er jeg ganske avhengig av kjøkkenvekten og av å vite mengder+at jeg teller kalorier. Hovedgrunnen til at jeg gjør det nå er at jeg vil være sikker på at jeg får i meg nok. Jeg sliter fremdeles litt med å kjenne når jeg egentlig er mett og ifølge terapeuten kan jeg ikke forvente å kunne stole 100% på sult/metthetsfølelsen enda.
I tillegg har jeg jo problematikken med magen som gjør at det ofte er lett å forveksle magesmerter med metthetsfølelse.
Det bringer meg over til det neste; den evig trøblete magen min. Jeg har hatt en ganske dårlig periode de siste ukene. Det positive er at jeg har fått svar på prøvene jeg tok som ble sendt til USA. Utifra svarresultatet har vi nå en bedre ide om hva som faktisk er problemet og derfor også hvilken fremgangsmåte som er best. Først må jeg gjennom en to ukers eliminiasjonsdiett. Det er helt nødvendig å følge den veldig strengt de første ukene, før man gradvis begynner å ta inn enkelte matvarer igjen. Det er bevist at den har en god effekt på IBS-pasienter og jeg har troen på at dette kan være noe som endelig vil hjelpe meg.
Men jeg er redd for å gå ned i vekt! Ikke det at jeg vil gå ned så mye på to uker, det er mer det at å gå ned i det hele tatt fort kan trigge spiseforstyrrelsen. Jeg tror det er viktig at det planlegges NØYE før jeg setter igang, slik at jeg ikke risikerer enda et tilbakefall.
Det som går dårlig for tiden er at jeg har følt meg mer og mer deprimert. Jeg tror det har litt sammenheng med magen, men det er nok ikke bare det.
På ene siden er det et kaos av tanker og følelser, men på andre siden klarer jeg likevel ikke kjenne skikkelig på noen av dem. Det er som en enorm tomhet som blokkerer tankene fra å koble på følelsene.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kunne ønske at jeg kunne gråte, at jeg kunne bli skikkelig sint, eller skikkelig glad for den gangs skyld. Det er så ofte jeg rasjonelt sett VET at jeg er lei meg, glad eller hvilken som helst følelse, men likevel klarer jeg ikke føle det?
Kanskje vanskelig å forstå, men jeg vet ikke hvordan ellers jeg kan forklare det.
Jeg sliter med konsentrasjon på skolen. Føler håpløshet iforhold til fremtiden. Vil helst ligge under dyna hele dagen. Klassiske depresjonstegn. Depresjonen er så vanskelig å definere. Selvskadingen og spiseforstyrrelsen føles mye med håndgripelig, noe konkret. Noe som er enklere å finne en "oppskrift" til hva man skal gjøre for å komme videre. Depresjonen derimot, den er bare en grå masse.
