Uansett hva jeg skriver føles det liksom som om noe mangler eller blir feil, men jeg fant ut at det får bare bli som det blir. Her er det jeg har skrevet så langt;
Spiseforstyrrelsen nå og forventninger
Å skulle skrive dette brevet har vist seg å bli enn mye større utfordring enn jeg først hadde trodd. Ting kan forandre seg sånn fra uke til uke, og noen ganger fra dag til dag, at det er vanskelig å skulle oppsummere det hele.
Den siste tiden har jeg for det meste svingt mellom to ytterpunkter; bulimiske perioder og "pause"-perioder.
Bulimiske perioder
Bulimiske perioder er veldig tunge. Det føles som om jeg er i full krig, og bulimien bruker maten og kroppen til å skade meg. Som oftest spiser jeg ikke noe iløpet av dagen, mens kvelden/natten overspiser jeg og kaster opp. Dette kan vare i timesvis med så mange "omganger" at jeg ofte mister oversikten. Noen ganger gir overspisingen/oppkasten en slags rus, men ofte føles det mer som en tvangshandling og som en måte å straffe meg selv på. Jeg kan bruke sterk mat, mat jeg ikke liker, mat som er dårlig osv. for at det skal gjøre mest mulig vondt og gi mest mulig ubehag. Bruken av avføringsmidler har også økt den siste tiden. Jeg tar dem ikke for å gå ned i vekt(vet at det ikke har noe for seg)men for å straffe meg selv og for at magen skal bli helt tom igjen fortest mulig.
Overskuddet fysisk eller psykisk til å spise og spy er lik null...Jeg ORKER rett og slett ikke, men jeg føler jeg har en privat torturist som henger over meg og tvinger meg til å fortsette.
Jeg har store problemer med å forholde meg til kroppen. For kroppen er bulimien, og jeg hater bulimien. Ergo; jeg hater kroppen. I sånne perioder har jeg store problemer med å dusje o.l fordi jeg ikke klarer møte den nakne sannheten, klarer ikke møte "bulimiens tempel".
Etter kraftige runder med oppkast får jeg ofte anfall. Jeg begynner å skjelve, kaldsvette og må bare ligge. Det varierer hvor kraftig anfallene er, men noen ganger blir jeg veldig dårlig, og klarer ikke snakke eller bevege meg.
Etter at jeg er ferdig med rundene mine hater jeg som oftest meg selv intenst. Uansett hvor mye jeg kaster opp føler jeg aldri at det er nok, og at jeg kommer til å legge på meg. Ting som stjeling av penger, mat osv. som gjør at jeg skammer meg enda mer, og hater meg selv enda mer, er som bensin for bulimien. Det blir en ond sirkel som jeg ikke klarer å rive meg utav.
"Pause"-perioder
Når bulimien har herjet en stund er jeg som oftest desperat etter en pause. Å spise står for meg som noe negativt, å spise er å skade meg selv. I pause-periodene får jeg en slags pause fra alt det vonde ved å ikke spise. Jo mer jeg spiser jo mer besatt blir jeg av mat, og motsatt.
Ved å ikke spise slipper jeg å forholde meg til mat i det hele tatt...Jeg får plutselig plass til mine egne tanker i hodet.
Før kunne jeg føle en slags rus av å ikke spise over lengre perioder, men det siste halve året har jeg bare blitt veldig dårlig fysisk. Kort sagt har jeg det mye bedre psykisk, men verre fysisk.
Hver gang jeg har prøvd å lytte til fornuften, prøvd å begynne å spise igjen, så havner jeg som oftest tilbake i bulimiens vold. Det føles ofte som et bevis eller en bekreftelse på at mat er farlig og at jeg må holde meg unna.
Forventninger til oppholdet
Hovedmotivasjonen min er at jeg er lei av å bare overleve; jeg vil leve! Selv om jeg er livredd for mat og for å gå opp i vekt, så er ikke det livet jeg lever nå verdt det. Jeg er så utrolig lei av å bli overstyrt av spiseforstyrrelsen i allslags situasjoner; jeg vil finne tilbake til meg selv igjen. Bli friskere, kunne slappe av uten å være fylt med uro og gjøre det jeg har lyst til; komme meg videre i livet.
Jeg tror jeg vil trenge mye støtte og hjelp for å klare det, og det er også litt av frykten; at jeg skal bli for avhengig av de personene som hjelper meg. Samtidig tror jeg det er en sjanse jeg er nødt til å ta.
Jeg håper oppholdet kan gjøre at jeg klarer å bryte isolasjonen, komme meg utav depresjonen og etterhvert lære å ta vare på meg selv. At jeg kan klare å gi slipp på det detstruktive en gang for alle, og heller bygge meg selv opp istedenfor å bryte meg ned.
søndag 30. oktober 2011
hypoglykemi/føling?
Blodsukkerverdier under 4 mmol/l kalles lavt blodsukker, eller hypoglykemi. Hos personer som ikke har diabetes skjer dette veldig sjelden.
Symptomer
Symptomene eller plagene som personer med diabetes får når blodsukkeret blir lavt, kalles føling: svette, skjelvinger, uro, sult, frykt, irritabilitet og hjertebank. Symptomene kan variere fra individ til individ, og de kan også endres med tiden. Ved svært lavt blodsukker – ofte kalt insulinsjokk – kan du virke beruset og få et glassaktig blikk. Dette kan utvikle seg til bevisstløshet og kramper.
Hva skjer?
Sukkeret vi har i blodet kalles glukose, og glukosen er helt nødvendig for at hjernen skal fungere normalt. Ved lavt blodsukker fungerer hjernen dårligere, og tankeevnen og reaksjonshastigheten blir nedsatt. Samtidig forsvarer kroppen seg mot det lave blodsukkeret ved å lage hormoner som får blodsukkeret til å stige. Dette er de samme hormonene – blant annet adrenalin – som det lages mer av når du er sint, irritabel eller redd. Følingssymptomene skyldes en kombinasjon av effekten på hjernens funksjon og effekten av de hormonene som lages.
Fire alvorlighetsgrader
Det er vanlig å skille mellom fire alvorlighetsgrader:
* Lett føling, hvor du kan fortsette med det du holder på med, bare du får i deg karbohydrater.
* Litt mer alvorlig føling, hvor du må avbryte det du holder på med, men klarer deg uten hjelp.
* Alvorlig føling, hvor du må ha hjelp av andre.
* Insulinsjokk, hvor bevisstheten er nedsatt og du ikke klarer å spise og drikke, og andre må overta helt. Gjentatte insulinsjokk kan hos noen føre til redusert hukommelse. Dette er spesielt farlig for små barn.
* Lett føling, hvor du kan fortsette med det du holder på med, bare du får i deg karbohydrater.
* Litt mer alvorlig føling, hvor du må avbryte det du holder på med, men klarer deg uten hjelp.
* Alvorlig føling, hvor du må ha hjelp av andre.
* Insulinsjokk, hvor bevisstheten er nedsatt og du ikke klarer å spise og drikke, og andre må overta helt. Gjentatte insulinsjokk kan hos noen føre til redusert hukommelse. Dette er spesielt farlig for små barn.
Dette høres jo AKKURAT ut som anfallene jeg pleier få! Ble litt satt ut nå jeg...Husker jeg leste såvidt litt om det en gang før og nevnte det for legen min...men hun mente det var pga. lavt stoffskifte jeg fikk symptomene og ikke dette med hypoglykemi. Så slo det litt fra meg.
Men stoffskiftet mitt er nå blitt for høyt(var for lavt før)uten at anfallene har forandret seg...Så meget tvilsomt at stoffskiftet er grunnen.
I tilegg kommer de nesten alltid i sammenheng med oppkast. Det er jo nødt til å være hypoglykemi? Høres igrunn veldig logisk ut.
Det gir meg endel nye spørsmål...Har jeg allerede hatt flere insulinsjokk med tanke på at jeg noen ganger ikke klarer snakke, føler jeg mister bevissheten osv. under "anfallene"? Kan det være farlig?
Jeg pleier teste blodsukkeret når jeg tar de faste blodprøvene mine, men det har aldri vært urovekkende lavt. Kanskje burde jeg målt det under et anfall for at det skal bli rett?
Dagen
Kinoturen gikk egentlig så bra som det kunne gå! Likte filmen! For å være helt ærlig tror jeg at jeg synes den var enda gøyere enn lillebroren min synes da men, hehe:P Uroen preger så og si alt, men jeg klarte faktisk å rømme litt fra virkeligheten der i kinosalen, og det trengte jeg!(hjalp på at vi hadde de seriøst beste plassene også:P)
Det er litt rart. Til tross for at jeg likte filmen, og flere ganger lo høyt, så følte jeg, og føler jeg meg så uendelig tom...Det er liksom noe som mangler. Men skal prøve å ikke dvele så mye med det, tror broren min hadde det kjekt!
Jeg prøver å komme igang med brevet til Modum. Lage noen setninger av punktene jeg skrev ned igår, men det stokker seg jo bare helt! Jeg klarer det rett og slett ikke. Har prøvd og prøvd og prøvd. Jeg har en ny time med sykepleieren neste uke, håper å få ned noen ord til da. Må sende det seinest på fredag.
Tenker veldig på om jeg skal melde meg på IKS-kurs i november! Er sikker på at det hadde gjort meg godt...Problemet er bare at jeg må bestille tog/fly+hotell...Det er dyrt nok i seg selv, og når formen i tilegg er såpass dårlig, så er det utrolig kjedelig om jeg ikke klarer å reise...Men vurderer å ta sjansen!
Det er litt rart. Til tross for at jeg likte filmen, og flere ganger lo høyt, så følte jeg, og føler jeg meg så uendelig tom...Det er liksom noe som mangler. Men skal prøve å ikke dvele så mye med det, tror broren min hadde det kjekt!
Jeg prøver å komme igang med brevet til Modum. Lage noen setninger av punktene jeg skrev ned igår, men det stokker seg jo bare helt! Jeg klarer det rett og slett ikke. Har prøvd og prøvd og prøvd. Jeg har en ny time med sykepleieren neste uke, håper å få ned noen ord til da. Må sende det seinest på fredag.
Tenker veldig på om jeg skal melde meg på IKS-kurs i november! Er sikker på at det hadde gjort meg godt...Problemet er bare at jeg må bestille tog/fly+hotell...Det er dyrt nok i seg selv, og når formen i tilegg er såpass dårlig, så er det utrolig kjedelig om jeg ikke klarer å reise...Men vurderer å ta sjansen!
fredag 28. oktober 2011
Hva skal jeg gå med nå da?
Pappa har kommentert klærene mine flere ganger i det siste....Bare sånne små kommentarer om jeg ikke kan gå med noe annet osv. Men idag hadde han visst fått nok, og sa akkurat hva han mente...At jeg så forferdelig ut, og lignet på ei gammel dame mamma kjenner(som er ekstremt gammel og beinete) og om jeg ikke kunne finne noen andre bukser å gå med...Jeg sa som sant var at jeg ikke har noen bukser som passer(utenom tights, som var det jeg gikk med, og joggebukser). Og han sa jeg burde kjøpe meg noen da...Jeg ble først veldig lei meg...Rett og slett fordi tights er det eneste jeg føler meg noenlunde vel i og fordi jeg har trodd at det ikke ser så aller verst ut. Jeg foretrekker tights(eller joggebukser)fordi de alltid passer og jeg slipper å forholde meg til bukser som sitter løsere/strammere osv. Har også fått det for meg at jeg ser stor ut i dongeribukser ol. til tross for at alle dongeribuksene mine henger og slenger. Jeg vil ikke kjøpe meg ny bukse som passer nå heller fordi det gjør at jeg blir enda reddere for å gå opp i vekt...at buksen skal begynne å stramme osv.
Likevel gikk jeg hjem og skiftet til en av disse dongeribuksene som henger og slenger...For så å gå opp igjen til pappa og spørre om han synes den var bedre...Og det synes han.
Selv om det gikk litt inn på meg med en gang, så er det kanskje pappa sin måte å vise at han er bekymret på? For å ikke snakke om jeg er veldig glad for at noen er ærlig! Føler meg litt dum nå som har gått rundt og sett så fæl ut uten være klar over det...
Mistenker likevel at jeg kommer til å gå fort tilbake igjen til tights, rett og slett fordi jeg ikke aner hva annet jeg skal gå med oO
Sånn ellers så har jeg snakket med den psykiatriske sykepleieren idag etter gammelt. Fikk snakket litt om hvordan ting er nå og hva jeg skal skrive i Modum-brevet. Har enda ikke skrevet ferdig brevet, men har i det minste fått ned noen punkt og kommet litt mer igang.
Og så har jeg vært hos kjeveortopeden. Er der seriøst hver uke omtrent fordi det er så mye tull med reguleringen...Vet ikke om det er pga. spiseforstyrrelsen, men jeg har enormt mye tannverk og svære sår i munnen.
Egentlig skulle jeg på legevakten idag fordi kneet mitt bare er blitt mer fucka...Men det var såklart MYE viktigere å spise og spy! For å ikke snakke om at jeg fortjener å ha et ødelagt kne.
Spiseforstyrrelsen overstyrer det meste. Vet ikke om jeg skal gråte eller le...
Jeg er i bulimi-helvete om dagene og det er veldig tungt. Bulimien gjør allslags destruktive ting for å bryte meg ned mest mulig og jeg klarer desverre ikke stå imot. Sliter med endel fysiske ting nå også, så jeg har virkelig null overskudd fysisk eller psykisk til å spise og spy...Jeg ORKER rett og slett ikke, men jeg føler jeg har en privat torturist som henger over meg og tvinger meg til å fortsette. At jeg ikke har kollapset enda er et mysterium.
Men imorgen skal jeg på kino med lillebroren min og jeg krysser alt som krysses kan og ber til de høyere makter at ikke bulimien fucker ting opp. Jeg vil så gjerne at vi skal ha det kjekt og at jeg kan få lov å leke frisk storesøster noen timer! Det viktigste blir å unngå oppkast frem til vi skal reise, sånn at jeg ikke får anfall eller blir dårlig når jeg skal være med ham...Har fått veldig masse anfall i det siste og det henger nok sammen med oppkast. Det har vært flere ganger før at sånne ting har gått i vasken pga. sykdommen, og da blir jeg så sint og oppgitt! Og så uendelig lei meg fordi jeg ikke kan være den storesøsteren jeg så gjerne vil være...Og ikke minst så hater jeg å ikke kunne holde avtaler. Men det SKAL GÅ BRA :)
Vi skal forresten se Tintin! Pleide alltid se på det når jeg var liten, så det blir nok moro :)
Likevel gikk jeg hjem og skiftet til en av disse dongeribuksene som henger og slenger...For så å gå opp igjen til pappa og spørre om han synes den var bedre...Og det synes han.
Selv om det gikk litt inn på meg med en gang, så er det kanskje pappa sin måte å vise at han er bekymret på? For å ikke snakke om jeg er veldig glad for at noen er ærlig! Føler meg litt dum nå som har gått rundt og sett så fæl ut uten være klar over det...
Mistenker likevel at jeg kommer til å gå fort tilbake igjen til tights, rett og slett fordi jeg ikke aner hva annet jeg skal gå med oO
Sånn ellers så har jeg snakket med den psykiatriske sykepleieren idag etter gammelt. Fikk snakket litt om hvordan ting er nå og hva jeg skal skrive i Modum-brevet. Har enda ikke skrevet ferdig brevet, men har i det minste fått ned noen punkt og kommet litt mer igang.
Og så har jeg vært hos kjeveortopeden. Er der seriøst hver uke omtrent fordi det er så mye tull med reguleringen...Vet ikke om det er pga. spiseforstyrrelsen, men jeg har enormt mye tannverk og svære sår i munnen.
Egentlig skulle jeg på legevakten idag fordi kneet mitt bare er blitt mer fucka...Men det var såklart MYE viktigere å spise og spy! For å ikke snakke om at jeg fortjener å ha et ødelagt kne.
Spiseforstyrrelsen overstyrer det meste. Vet ikke om jeg skal gråte eller le...
Jeg er i bulimi-helvete om dagene og det er veldig tungt. Bulimien gjør allslags destruktive ting for å bryte meg ned mest mulig og jeg klarer desverre ikke stå imot. Sliter med endel fysiske ting nå også, så jeg har virkelig null overskudd fysisk eller psykisk til å spise og spy...Jeg ORKER rett og slett ikke, men jeg føler jeg har en privat torturist som henger over meg og tvinger meg til å fortsette. At jeg ikke har kollapset enda er et mysterium.
Men imorgen skal jeg på kino med lillebroren min og jeg krysser alt som krysses kan og ber til de høyere makter at ikke bulimien fucker ting opp. Jeg vil så gjerne at vi skal ha det kjekt og at jeg kan få lov å leke frisk storesøster noen timer! Det viktigste blir å unngå oppkast frem til vi skal reise, sånn at jeg ikke får anfall eller blir dårlig når jeg skal være med ham...Har fått veldig masse anfall i det siste og det henger nok sammen med oppkast. Det har vært flere ganger før at sånne ting har gått i vasken pga. sykdommen, og da blir jeg så sint og oppgitt! Og så uendelig lei meg fordi jeg ikke kan være den storesøsteren jeg så gjerne vil være...Og ikke minst så hater jeg å ikke kunne holde avtaler. Men det SKAL GÅ BRA :)
Vi skal forresten se Tintin! Pleide alltid se på det når jeg var liten, så det blir nok moro :)
torsdag 27. oktober 2011
mandag 24. oktober 2011
Klageklageklage
Spise-spy
sulte
kvalme
smerte
operasjonssår som ikke gror
hovne føtter
skamslått
smerte
urinveisinfeksjon
forstoppelse
diare
oppblåsthet
smerte
tannverk
hodepine
øresus
sår hals
smerte
Jeg skulle gledelig si ja takk til alt dette i bytte mot å få slippe den psykiske smerten. Men akkurat nå er det dobbelt opp.
Mest sannsynlig strukket et leddbånd or something i kneet også. Responsen til legen i timen på fredag? At jeg skulle komme tilbake om noen uker om det ikke var blitt bedre. Hun gadd ikke se på det en gang!
Det har bare blitt verre og verre, og de siste dagene har jeg vært nødt til å bruke krykker.
Mamma vil ha meg til å gå på legevakten igjen, men jeg har vært der nok i det siste. Dessuten føler jeg jeg fortjener det,because Im disgusting and I hate myself.
Jeg prøver å begynne på brevet til Modum, men det går ikke. Det eneste som står i hodet på meg om dagene er at jeg ikke er syk, men at jeg bare er mislykket. Feig, feit, ekkel, svak. Og det er vel ikke det de er ute etter, et langt brev om hvor fæl jeg er. Motivasjonen er på bunn. Jeg vil bare bort. Vil bare sulte vekk hver minste lille bit av kroppen min. Behovet for å straffe er enormt, og jeg skammer meg intenst for hvert sekund jeg ikke straffer meg selv.
Jeg vil bare grave meg ned og komme tilbake igjen når våren kommer.
sulte
kvalme
operasjonssår som ikke gror
hovne føtter
skamslått
urinveisinfeksjon
forstoppelse
diare
oppblåsthet
tannverk
hodepine
øresus
sår hals
Jeg skulle gledelig si ja takk til alt dette i bytte mot å få slippe den psykiske smerten. Men akkurat nå er det dobbelt opp.
Mest sannsynlig strukket et leddbånd or something i kneet også. Responsen til legen i timen på fredag? At jeg skulle komme tilbake om noen uker om det ikke var blitt bedre. Hun gadd ikke se på det en gang!
Det har bare blitt verre og verre, og de siste dagene har jeg vært nødt til å bruke krykker.
Mamma vil ha meg til å gå på legevakten igjen, men jeg har vært der nok i det siste. Dessuten føler jeg jeg fortjener det,
Jeg prøver å begynne på brevet til Modum, men det går ikke. Det eneste som står i hodet på meg om dagene er at jeg ikke er syk, men at jeg bare er mislykket. Feig, feit, ekkel, svak. Og det er vel ikke det de er ute etter, et langt brev om hvor fæl jeg er. Motivasjonen er på bunn. Jeg vil bare bort. Vil bare sulte vekk hver minste lille bit av kroppen min. Behovet for å straffe er enormt, og jeg skammer meg intenst for hvert sekund jeg ikke straffer meg selv.
Jeg vil bare grave meg ned og komme tilbake igjen når våren kommer.
lørdag 22. oktober 2011
Ord
Don't let your mind bully your body into believing it must carry the burden of its worries.
-Atsrid Alauda
legevakten...
igjen ikveld.
Diagnose; kraftig urinveisinfeksjon.
Heldigvis noe som går an å fikse! Mistenker at jeg har gått med det lenge(flere måneder), men det har gått litt i perioder....De siste dagene, og spesielt idag har det vært helt forferdelig. Fått i meg altfor lite væske, men likevel et konstant trykk på blæren og en intens tissetrang...rett og slett.
Jeg har ikke hatt noe vondt, men ville nesten heller hatt det! Har knapt sovet eller klart å slappe av et sekund siste døgnet. Holdt på å klikke for meg tilslutt!
Men nå har jeg fått en tredagers pencilinkur, så jeg satser på at det funker :)
På veien hjem fra legevakten klarte jeg å punktere med bilen.
Kunne ikke vært verre timing :P Begynte nesten grine når jeg venta på at pappa skulle plukke meg opp for jeg måtte så sinnsykt på do og det fantes ikke bebyggelse i mils omkrets omtrent.... Haha, hjelpes.
En ekstremt lang og merkelig dag.
Diagnose; kraftig urinveisinfeksjon.
Heldigvis noe som går an å fikse! Mistenker at jeg har gått med det lenge(flere måneder), men det har gått litt i perioder....De siste dagene, og spesielt idag har det vært helt forferdelig. Fått i meg altfor lite væske, men likevel et konstant trykk på blæren og en intens tissetrang...rett og slett.
Jeg har ikke hatt noe vondt, men ville nesten heller hatt det! Har knapt sovet eller klart å slappe av et sekund siste døgnet. Holdt på å klikke for meg tilslutt!
Men nå har jeg fått en tredagers pencilinkur, så jeg satser på at det funker :)
På veien hjem fra legevakten klarte jeg å punktere med bilen.
Kunne ikke vært verre timing :P Begynte nesten grine når jeg venta på at pappa skulle plukke meg opp for jeg måtte så sinnsykt på do og det fantes ikke bebyggelse i mils omkrets omtrent.... Haha, hjelpes.
En ekstremt lang og merkelig dag.
fredag 21. oktober 2011
...
Egentlig en bra dag...Hadde faktisk flere positive ting å fortelle. Men så snudde alt, og plutselig virker alle disse positive tingene bare totalt overfladiske og meningsløse. Halv god dag+halv dårlig dag, det burde vel kanskje regnes som en noenlunde OK dag det, sånn gjennomsnittlig? Men hjernen min funker desverre ikke slik.
Ikke fikk jeg brevet jeg skulle få fra Modum heller, det kommer vel imorgen.
Fikk forresten akkurat vite at planene mine for imorgen har gått i vasken. Jeg er sint på meg selv fordi jeg gav meg selv lov til å glede meg. Det var ikke noen BIG deal, men likevel,det var viktig for meg. Vi kan vel ta det igjen seinere... Joda, for all del. Problemet er bare at jeg har forberedt, planlagt og innstilt meg på dette i noen dager nå. Det er ikke "bare å ta en annen dag" sånn som normale folk kanskje gjør...Spiseforstyrrelsen dominerer altfor mye til det. Dessuten trengte jeg det sårt.
Men jeg overlever vel alltids.
Til legen skal jeg ihvertfall imorgen! Fjerne stingene og greier. Spanande.
Ikke fikk jeg brevet jeg skulle få fra Modum heller, det kommer vel imorgen.
Fikk forresten akkurat vite at planene mine for imorgen har gått i vasken. Jeg er sint på meg selv fordi jeg gav meg selv lov til å glede meg. Det var ikke noen BIG deal, men likevel,
Men jeg overlever vel alltids.
Til legen skal jeg ihvertfall imorgen! Fjerne stingene og greier. Spanande.
onsdag 19. oktober 2011
Tankekjør
Herlighet som ting snur av og til. Jeg har knapt sovet siden mandag. Følelsesmessig er ting roligere...Psykisk er ting roligere, fysisk ikke. Det begynner å bli en trend.
Før når jeg var inne i "pause"-perioder(les; sulting)ble jeg svimmel/sløv og sov mye. Du kan si det ble en slags merkelig rus...Men ikke det siste året. Jeg blir så og si aldri svimmel lengre, og soving kan jeg som oftest se langt etter. Selv om jeg psykisk er mer "avslappet" så blir kroppen ekstremt urolig. Det blir umulig å ligge i ro om nettene, og som oftest blir jeg veldig kvalm. Det eneste som går igjen er kulden. Kulden forsvinner ikke, og idag har jeg frøset sånn at det har gjort vondt.
Samtidig som jeg svetter, jeg fryser og svetter, hvor er logikken?
Det som nok gjorde at tankekjøret ble enda verre var at jeg snakket med Modum idag og fikk vite at jeg mest sannsynlig får brev fra dem imorgen, hvor jeg vil bli spurt om å skrive et personlig brev om hvordan spiseforstyrrelsen arter seg for meg nå.
HVORDAN I ALL VERDEN skal jeg få det til? Det var vel min første tanke. De siste timene har gått ut på å tenke frem og tilbake, og prøve å få litt oversikt, formulere ting. Men det har funket dårlig.
Det er umulig å presse alt ned i en boks. Selv om diagnoser osv. ikke er allverdens, så hjelper det ikke akkurat når det virker som om helsepersonell heller ikke aner hva de skal klassifisere sykdommen som.
Jeg har trodd "bulimi" var det eneste som sto på papiret, men i legevaktens papirer sto det bare "kjent anoreksi og beinskjørhet". Har jeg kjent anoreksi? Når ble det isåfall kjent?Og er det kjent for alle andre enn meg selv?
Å skrive om spiseforstyrrelsen akkurat NÅ skal jeg alltids klare.
Men hva hjelper det når ALT var annerledes for bare en ukes tid siden? Og når ting mest sannsynlig har forandret seg om noen uker? Jeg føler jeg har/svinger mellom bulimi, overspising og tvangsspisinglidelse(og sikkert anoreksi også, men jeg fornekter det fremdeles fordi jeg mener jeg er for "stor") .
Skal jeg skrive om alle de forskjellige delene, de forskjellige periodene, mønstrene? Hvordan i all verden skal jeg få det til? Det virker helt umulig, jeg blir sliten bare av å tenke på det. Aner ikke hvor i all verden jeg skal begynne isåfall! Og hvor mye skal jeg ta med, hvor langt tilbake skal jeg gå?
Jeg får prøve å ikke tenke altfor mye på det(easier said than done!)før jeg får brevet imorgen. Også SKAL jeg sove i natt ellers griner jeg, sånn seriøst. Jeg må ha søvn akkurat nå.
Før når jeg var inne i "pause"-perioder(les; sulting)ble jeg svimmel/sløv og sov mye. Du kan si det ble en slags merkelig rus...Men ikke det siste året. Jeg blir så og si aldri svimmel lengre, og soving kan jeg som oftest se langt etter. Selv om jeg psykisk er mer "avslappet" så blir kroppen ekstremt urolig. Det blir umulig å ligge i ro om nettene, og som oftest blir jeg veldig kvalm. Det eneste som går igjen er kulden. Kulden forsvinner ikke, og idag har jeg frøset sånn at det har gjort vondt.
Samtidig som jeg svetter, jeg fryser og svetter, hvor er logikken?
Det som nok gjorde at tankekjøret ble enda verre var at jeg snakket med Modum idag og fikk vite at jeg mest sannsynlig får brev fra dem imorgen, hvor jeg vil bli spurt om å skrive et personlig brev om hvordan spiseforstyrrelsen arter seg for meg nå.
HVORDAN I ALL VERDEN skal jeg få det til? Det var vel min første tanke. De siste timene har gått ut på å tenke frem og tilbake, og prøve å få litt oversikt, formulere ting. Men det har funket dårlig.
Det er umulig å presse alt ned i en boks. Selv om diagnoser osv. ikke er allverdens, så hjelper det ikke akkurat når det virker som om helsepersonell heller ikke aner hva de skal klassifisere sykdommen som.
Jeg har trodd "bulimi" var det eneste som sto på papiret, men i legevaktens papirer sto det bare "kjent anoreksi og beinskjørhet". Har jeg kjent anoreksi? Når ble det isåfall kjent?
Å skrive om spiseforstyrrelsen akkurat NÅ skal jeg alltids klare.
Men hva hjelper det når ALT var annerledes for bare en ukes tid siden? Og når ting mest sannsynlig har forandret seg om noen uker? Jeg føler jeg har/svinger mellom bulimi, overspising og tvangsspisinglidelse(og sikkert anoreksi også, men jeg fornekter det fremdeles fordi jeg mener jeg er for "stor") .
Skal jeg skrive om alle de forskjellige delene, de forskjellige periodene, mønstrene? Hvordan i all verden skal jeg få det til? Det virker helt umulig, jeg blir sliten bare av å tenke på det. Aner ikke hvor i all verden jeg skal begynne isåfall! Og hvor mye skal jeg ta med, hvor langt tilbake skal jeg gå?
Jeg får prøve å ikke tenke altfor mye på det(easier said than done!)før jeg får brevet imorgen. Også SKAL jeg sove i natt ellers griner jeg, sånn seriøst. Jeg må ha søvn akkurat nå.
tirsdag 18. oktober 2011
HMm
Hvordan går det?
Ja, si det. Det går på en eller annen måte? Mesteparten av de siste dagene har jeg tilbringt i sengen. Men idag har jeg klart å være våken i 7 timer i strekk, wow, nesten stolt over meg selv.
Jeg føler meg tom og deprimert.
Imorgen har jeg i det minste planer da, så blir nødt å dra meg selv ut av leiligheten noen timer.
And btw, jeg er invitert til bryllup i USA :O Det er bare noen måneder til, så jeg tviler på at jeg kan reise med tanke på formen...Men uansett, de fleste er litt sjokka over at onkelen min skal gifte seg. Han er meget spesiell(for å si det fint), og de fleste hadde vel trodd han kom til å være evig ungkar. Det første mamma sa var at hun tror han gifter seg for å få Green card...Heh. Må innrømme jeg tenkte i samme banene selv, menmen. Det hadde absolutt vært kjekt å reise til Amerika, men med familituren til danmark i sommer friskt i minnet, vet jeg at jeg IKKE skal reise noen plass med mindre formen skulle få en enorm oppsving. Tvilsomt, but you never know.
Ja, si det. Det går på en eller annen måte? Mesteparten av de siste dagene har jeg tilbringt i sengen. Men idag har jeg klart å være våken i 7 timer i strekk, wow, nesten stolt over meg selv.
Jeg føler meg tom og deprimert.
Imorgen har jeg i det minste planer da, så blir nødt å dra meg selv ut av leiligheten noen timer.
And btw, jeg er invitert til bryllup i USA :O Det er bare noen måneder til, så jeg tviler på at jeg kan reise med tanke på formen...Men uansett, de fleste er litt sjokka over at onkelen min skal gifte seg. Han er meget spesiell(for å si det fint), og de fleste hadde vel trodd han kom til å være evig ungkar. Det første mamma sa var at hun tror han gifter seg for å få Green card...Heh. Må innrømme jeg tenkte i samme banene selv, menmen. Det hadde absolutt vært kjekt å reise til Amerika, men med familituren til danmark i sommer friskt i minnet, vet jeg at jeg IKKE skal reise noen plass med mindre formen skulle få en enorm oppsving. Tvilsomt, but you never know.
søndag 16. oktober 2011
Livet er pinefullt og uutholdelig
ATM.
Bulimien har et fast grep. Den bruker alle mulige midler mot meg. Maten og kroppen er favorittene. Bulimien blir maten. Blir kroppen. Maten og kroppen er bulimien.
Til tross for at jeg er mørbanket etter fallet og operasjonen, så er det ikke i nærheten av nok. Smerten jeg kjenner på innsiden, smerten som kommer av å være i bulimiens vold er så intens at ord kan ikke beskrive den. Den fysiske smerten kan ikke bli sterk nok, selv om jeg fortsetter å prøve. Desperasjon.
Jeg klarer ikke forholde meg til kroppen. For kroppen er bulimien, og jeg hater bulimien.
Jeg hater kroppen. Har ikke dusjet på alt for lenge fordi jeg ikke klarer møte den nakne sannheten. Klarer ikke møte bulimiens tempel. HATHATHAT.
Hver dag har vært verre enn dagen før. Hver dag har jeg angret at jeg sto opp.
Jeg vil kutte meg selv opp i småbiter. Jeg vil svelge alle pillene i skapet. Hoppe i elven. Slå i hodet veggen.
SMERTESMERTESMERTE.
Ironien er at bulimien overbeviser meg om at det er den som holder meg i livet, at uten den har jeg absolutt ingenting som holde meg igjen i livet. Samtidig som det er den som dreper meg.
I hate you, dont leave me. Yeah. Right. Jeg aner ikke hvor veien går fremover. Orker ikke tenke så langt. Det eneste vet er at jeg må samle hver minste lille bit som finnes av styrke og rive meg løs.
Alt er bedre enn sånn det er for øyeblikket.
Bulimien har et fast grep. Den bruker alle mulige midler mot meg. Maten og kroppen er favorittene. Bulimien blir maten. Blir kroppen. Maten og kroppen er bulimien.
Til tross for at jeg er mørbanket etter fallet og operasjonen, så er det ikke i nærheten av nok. Smerten jeg kjenner på innsiden, smerten som kommer av å være i bulimiens vold er så intens at ord kan ikke beskrive den. Den fysiske smerten kan ikke bli sterk nok, selv om jeg fortsetter å prøve. Desperasjon.
Jeg klarer ikke forholde meg til kroppen. For kroppen er bulimien, og jeg hater bulimien.
Jeg hater kroppen. Har ikke dusjet på alt for lenge fordi jeg ikke klarer møte den nakne sannheten. Klarer ikke møte bulimiens tempel. HATHATHAT.
Hver dag har vært verre enn dagen før. Hver dag har jeg angret at jeg sto opp.
Jeg vil kutte meg selv opp i småbiter. Jeg vil svelge alle pillene i skapet. Hoppe i elven. Slå i hodet veggen.
SMERTESMERTESMERTE.
Ironien er at bulimien overbeviser meg om at det er den som holder meg i livet, at uten den har jeg absolutt ingenting som holde meg igjen i livet. Samtidig som det er den som dreper meg.
I hate you, dont leave me. Yeah. Right. Jeg aner ikke hvor veien går fremover. Orker ikke tenke så langt. Det eneste vet er at jeg må samle hver minste lille bit som finnes av styrke og rive meg løs.
Alt er bedre enn sånn det er for øyeblikket.
torsdag 13. oktober 2011
legevakt-dag
Kom akkurat tilbake fra legevakten. Jeg falt når jeg gikk på tur med hunden idag. Han tullet seg litt, sprang frem og tilbake/foran/mellom beina mine, også snublet jeg i ham og falt. Og hylte. Det gjorde dritvondt. Slo skulderen/hodet hardest. Hadde ikke med telefonen, så var nødt til å sjangle meg resten av veien hjem(etter å ligget i veien i ca. et kvarter og hylgrått). Til tross for all smerten, så var det som sto i hodet på meg at; ÅNEI, hvordan skal jeg få spist og spydd nå? Jeg vurderte faktisk seriøst å ikke si noe til mamma og late som om alt var OK, sånn at hun ikke hindret meg i planene "mine"(bulimiens) som var å kjøre på butikken og kjøpe masse spise og spy-mat. Men jeg innså at det var ganske urealistisk. Jeg både blødde, sjanglet og så generelt veldig dårlig ut, så det var umulig å skjule. I tilegg rant tårene som en foss. Egentlig ikke så mye pga. den fysiske smerten, men mest fordi jeg var sint på den dumme kroppen, og fordi jeg ikke kunne spise og spy som planlagt...
Istedenfor butikk-tur, så ble det legevakt-tur til legevakt nr. 1. De mistenkte brudd i skulderen og hjernerystelse, så jeg måtte reise videre til legevakt nr. 2 for røntgen. Etter masse venting og frem og tilbake, så fant de ut at jeg mest sannsynlig ikke hadde noe brudd, men at jeg har forstrekt noen sener/muskler(var ganske i svime, så fikk ikke helt med meg hva de sa). Jeg har vært helt vekke de siste timene...Hatt store problemer med å holde meg våken og skikkelig svimmel. Mamma fikk beskjed om å vekke meg en gang i timen om jeg sovnet. I tilegg måtte jeg holde meg vekke fra tv/pc osv. det neste døgnet. Så ja, burde vel egentlig ikke skrevet dette:P Men når det er sagt, så føler jeg meg MYE bedre nå enn jeg gjorde, så jeg tror det skal gå bra. For å være ærlig angrer jeg på at jeg ikke prøvde å skjule fallet...Trangen til å spise og spy er enorm, og alt annet blekner iforhold.
Istedenfor butikk-tur, så ble det legevakt-tur til legevakt nr. 1. De mistenkte brudd i skulderen og hjernerystelse, så jeg måtte reise videre til legevakt nr. 2 for røntgen. Etter masse venting og frem og tilbake, så fant de ut at jeg mest sannsynlig ikke hadde noe brudd, men at jeg har forstrekt noen sener/muskler(var ganske i svime, så fikk ikke helt med meg hva de sa). Jeg har vært helt vekke de siste timene...Hatt store problemer med å holde meg våken og skikkelig svimmel. Mamma fikk beskjed om å vekke meg en gang i timen om jeg sovnet. I tilegg måtte jeg holde meg vekke fra tv/pc osv. det neste døgnet. Så ja, burde vel egentlig ikke skrevet dette:P Men når det er sagt, så føler jeg meg MYE bedre nå enn jeg gjorde, så jeg tror det skal gå bra. For å være ærlig angrer jeg på at jeg ikke prøvde å skjule fallet...Trangen til å spise og spy er enorm, og alt annet blekner iforhold.
onsdag 12. oktober 2011
Faen
Fikk melding ikveld fra to venner jeg ikke har sett på lenge. De skal møtes imorgen, også kom de på den geniale ideen om å reise på besøk til meg i den nye leiligheten. De virket skikkelig giret, skrev de gledet seg osv.
Hva gjør jeg? Jo, jeg skriver at jeg ikke orker besøk. Unnskylder meg.
Prøver å si til meg selv at når noen spør om det er greit at de kommer, så må de også takle å få et "nei". At jeg har fullt rett til å si nei uten skyldfølelse.
Men jeg tror ikke på det. Klarer ikke. Føler meg som verdenes største idiot. Egoistisk som ikke bare tar meg sammen og sier at de kan komme. Et dårlig menneske. Trangen til å kutte meg selv opp; straffe, skade; blusser opp for fullt.
Samtidig tror jeg faktisk ikke jeg er istand til å ta meg sammen sånn ting er atm. Jeg så ingen andre løsninger enn å si nei.
Kanskje var dette sjansen jeg hadde til å redde disse to vennskapene. Jeg har "oversett"de fleste forsøk på kontakt de siste månedene...rett og slett fordi jeg ikke orker forholde meg til stort andre enn familien. Nå fikk jeg en skikkelig sjanse til å ordne opp, vise at jeg fortsatt bryr meg. Men jeg orker ikke. Makter ikke. Vil bare gjemme meg.svake menneske.
Hva gjør jeg? Jo, jeg skriver at jeg ikke orker besøk. Unnskylder meg.
Prøver å si til meg selv at når noen spør om det er greit at de kommer, så må de også takle å få et "nei". At jeg har fullt rett til å si nei uten skyldfølelse.
Men jeg tror ikke på det. Klarer ikke. Føler meg som verdenes største idiot. Egoistisk som ikke bare tar meg sammen og sier at de kan komme. Et dårlig menneske. Trangen til å kutte meg selv opp; straffe, skade; blusser opp for fullt.
Samtidig tror jeg faktisk ikke jeg er istand til å ta meg sammen sånn ting er atm. Jeg så ingen andre løsninger enn å si nei.
Kanskje var dette sjansen jeg hadde til å redde disse to vennskapene. Jeg har "oversett"de fleste forsøk på kontakt de siste månedene...rett og slett fordi jeg ikke orker forholde meg til stort andre enn familien. Nå fikk jeg en skikkelig sjanse til å ordne opp, vise at jeg fortsatt bryr meg. Men jeg orker ikke. Makter ikke. Vil bare gjemme meg.
tirsdag 11. oktober 2011
The bipolar disorder survival guide
Ja,idag fikk jeg en bok i posten. Kort sagt har jeg på en eller annen måte klart å bestille feil. Selv om jeg på ungdomspsykiatrisk avdeling fikk diagnosen bipolar, så ble den fort fjernet når jeg kom over i voksenpsykiatrisk, og jeg har ikke lengre den diagnosen. Noe som er bra siden jeg aldri burde fått den i det hele tatt og jeg rett og slett ikke har/er bipolar eller har noen gang vært det.
Jeg har bladd litt i den, og kommer nok til å lese litt, men den kommer nok ikke til å funke som en selvhjelpsbok for meg(siden min problemstilling er litt annerledes).
Derfor tenkte jeg å høre om noen som leser bloggen kanskje er interessert i boka? Det er jo litt for gale at denne boken har reist halve verden rundt for så å bare samle støv i bokhyllen min(den skal visst være veldg bra!), så om noen er interessert så bare gi en lyd, så kan vi ordne det!:)
Sånn ellers så går nå dagene sin gang. Jeg har fått streng beskjed om at jeg er nødt til å få i meg næring om operasjonssåret skal gro, noe som passer anoreksiens planer om faste osv. (pga. at jeg ikke kan trene)meget dårlig. Så kort sagt har jeg vel egentlig bare latt bulimien få lov å styre litt. Det er den eneste metoden jeg føler jeg har akkurat nå for å få i meg næring. Joda, jeg kaster opp, men man vil jo alltid beholde litt uansett...Så totalt sett får jeg i meg mer nå vil jeg tro enn om jeg hadde fulgt den anorektiske ruten. Det er en rute som frister veldig fordi jeg føler på et stort behov for en "pause" fra mat og alt, i tilegg til et stort behov for å ha kontroll. Det er en smule kaotisk i topplokket, og jeg vet egentlig ikke helt hvem som sier hva...Men jeg har hatt verre dager.
Har ringt Modum nesten hver dag uten å få tak i den rette personen. Men fikk i det minste lagt igjen en beskjed idag, så forhåpentligvis blir jeg oppringt imorgen og får vite litt mer om når jeg kan forvente å få komme på vurderingsopphold.
 |
The book is filled with practical advice and straight talk, helping a person tackle bipolar disorder and reclaim their life. |
Jeg har bladd litt i den, og kommer nok til å lese litt, men den kommer nok ikke til å funke som en selvhjelpsbok for meg(siden min problemstilling er litt annerledes).
Derfor tenkte jeg å høre om noen som leser bloggen kanskje er interessert i boka? Det er jo litt for gale at denne boken har reist halve verden rundt for så å bare samle støv i bokhyllen min(den skal visst være veldg bra!), så om noen er interessert så bare gi en lyd, så kan vi ordne det!:)
Sånn ellers så går nå dagene sin gang. Jeg har fått streng beskjed om at jeg er nødt til å få i meg næring om operasjonssåret skal gro, noe som passer anoreksiens planer om faste osv. (pga. at jeg ikke kan trene)meget dårlig. Så kort sagt har jeg vel egentlig bare latt bulimien få lov å styre litt. Det er den eneste metoden jeg føler jeg har akkurat nå for å få i meg næring. Joda, jeg kaster opp, men man vil jo alltid beholde litt uansett...Så totalt sett får jeg i meg mer nå vil jeg tro enn om jeg hadde fulgt den anorektiske ruten. Det er en rute som frister veldig fordi jeg føler på et stort behov for en "pause" fra mat og alt, i tilegg til et stort behov for å ha kontroll. Det er en smule kaotisk i topplokket, og jeg vet egentlig ikke helt hvem som sier hva...Men jeg har hatt verre dager.
Har ringt Modum nesten hver dag uten å få tak i den rette personen. Men fikk i det minste lagt igjen en beskjed idag, så forhåpentligvis blir jeg oppringt imorgen og får vite litt mer om når jeg kan forvente å få komme på vurderingsopphold.
fredag 7. oktober 2011
ALIVE
Det ble ekstremt mye styr frem og tilbake idag, men fikk meg til sykehuset tilslutt, og det ble operasjon! Var mye mer avslappet når jeg fikk narkosen enn sist, så det gikk greit. Var skikkelig ekkelt første timen etter at jeg våknet. Ekstremt mye ubehag. Tror jeg gikk litt inn i panikkmodus fordi jeg fikk skikkelig flashback til tiden etter at jeg knakk ankelen. En liten stund var jeg tilbake dit, og ble minnet om hvor grusomt det var. Så det ble mye gråting og angst og det føltes uutholdelig. Men det går mye bedre nå. Tror jeg er over det verste. Begynner sånn smått å få følelse i foten igjen, og vil nok få litt smerter etterhvert, men det skal jeg alltids holde ut.
Jeg må bare dele noe som skjedde etter at jeg kom inn på operasjonsrommet. Mens jeg lå der og folk gikk rundt og ordnet ting, så leste den ene operasjonssykepleieren opp høyden og vekten min; for så å si; Ojoj, den høyden også den vekten da! xx kg og 180 cm! Du skulle virkelig vært modell du! Synes du ikke hun skulle blitt modell?(spurte hun den andre sykepleieren)
Jeg ble rett og slett bare målløs. Men hun stoppet ikke der; neida, hun måtte si BMI-en min også, for så og si; Også DEN BMI-en da, du kunne jo blitt supermodell og du!
også gjentok hun det endel ganger...
Det kan såklart være denne sykepleieren ikke hadde fått med seg at jeg hadde spiseforstyrrelser eller noe, men synes likevel det var VELDIG unødvendig :S Pappa skjønte ikke hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, det var jo et kompliment! Men alt overfokus på vekt plager meg, og å få høre sånne ting når man er undervektig og egentlig trenger å legge på seg(sånn i teorien ihvertfall) det hjelper ikke. Hun mente det nok bare godt, men uansett.
Skal helsepersonell si sånne ting? Jeg bare lurer...
Jeg må bare dele noe som skjedde etter at jeg kom inn på operasjonsrommet. Mens jeg lå der og folk gikk rundt og ordnet ting, så leste den ene operasjonssykepleieren opp høyden og vekten min; for så å si; Ojoj, den høyden også den vekten da! xx kg og 180 cm! Du skulle virkelig vært modell du! Synes du ikke hun skulle blitt modell?(spurte hun den andre sykepleieren)
Jeg ble rett og slett bare målløs. Men hun stoppet ikke der; neida, hun måtte si BMI-en min også, for så og si; Også DEN BMI-en da, du kunne jo blitt supermodell og du!
også gjentok hun det endel ganger...
Det kan såklart være denne sykepleieren ikke hadde fått med seg at jeg hadde spiseforstyrrelser eller noe, men synes likevel det var VELDIG unødvendig :S Pappa skjønte ikke hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, det var jo et kompliment! Men alt overfokus på vekt plager meg, og å få høre sånne ting når man er undervektig og egentlig trenger å legge på seg(sånn i teorien ihvertfall) det hjelper ikke. Hun mente det nok bare godt, men uansett.
Skal helsepersonell si sånne ting? Jeg bare lurer...
torsdag 6. oktober 2011
Operasjon
Imorgen reiser mamma og jeg innover til sykehuset. Er fremdeles litt usikkert om det blir operasjon eller ikke pga. såret som ikke er 100% grodd og at formen generelt er dårlig pga. spiseforstyrrelsen. Men vi reiser ihvertfall innover, så får vi se hva som skjer. Jeg har ventet lenge nå, så håper virkelig det blir noe av....Såret tviler jeg på blir noe bedre enn det er(med tanke på at det har vært likt det siste året), og formen, vel den blir nok ikke spesielt mye bedre så lenge jeg er så spiseforstyrra.
Sånn sett har det ikke noe for seg å utsette det en måned eller to.
Samtidig er jeg NERVØS. Ikke for operasjonen i seg selv, men for narkosen. Har bare hatt narkose en gang før, og det gikk ikke så veldig bra. Fikk panikkangst rett før jeg sovnet og når jeg våknet var jeg totalvrak både psykisk og fysisk. Huff. Men det må jo til...Forhåpentligvis vil denne operasjonen gjøre at jeg kan bli helt bra igjen i foten! I desember er det to år siden bruddet, så det er på tide!
Sånn sett har det ikke noe for seg å utsette det en måned eller to.
Samtidig er jeg NERVØS. Ikke for operasjonen i seg selv, men for narkosen. Har bare hatt narkose en gang før, og det gikk ikke så veldig bra. Fikk panikkangst rett før jeg sovnet og når jeg våknet var jeg totalvrak både psykisk og fysisk. Huff. Men det må jo til...Forhåpentligvis vil denne operasjonen gjøre at jeg kan bli helt bra igjen i foten! I desember er det to år siden bruddet, så det er på tide!
tirsdag 4. oktober 2011
Flørter du med Ed?
In the beginning, when Ed knocked on my door, I opened it wide for him to come on in. He always promised that he would stay just a little while. But, it was never that way. I did not tell Ed to leave, so he would stay as long as he wanted and then walk out the door leaving my home in a wreck and me feeling worn out, depressed, and hopeless. I would vow to never let him in again. The next time he knocked, I would always think, "This time will be different." But it never was.
(utdrag fra boken "Life without Ed" av Jenni Schaefer)
Kjenner du deg igjen? Kanskje flørter du med Ed? Eller kanskje dere er i et forhold, eller til og med gift?
Jeg har ved tidligere anledninger vært såvidt innom dette med personfisisering når det gjelder spiseforstyrrelsen. Det har funket overraskende effektivt sammenlignet med andre ting jeg har prøvd ut. Men fordi jeg aldri har møtt terapeuter eller folk i helsevesenet som kan noe særlig om dette, eller som har vært positive til ideen, så har det liksom aldri blitt til at jeg har løpt løpet helt ut.
Men så kom jeg over denne boken. Etter å ha lest mange anbefalinger, så bestilte jeg den for en stund siden fra ebay. Begynte å lese i den på lørdag, og jeg ble rett og slett GLAD av det jeg leste. Ikke bare tok boken for seg mye av det samme jeg har erfart på egenhånd med personifisering før, men den tok det også videre, og hadde mange eksempler og forslag som gjør at jeg får mer og mer sansen for denne terapiformen.
Kanskje er det ikke det rette for alle, men jeg vet ihvertfall veldig godt at jeg har stort behov for å konkretisere ting. I tilegg har jeg stort behov for å komme meg utav offer-rollen, som jeg lett kan ha tendenser til å falle i når jeg ikke klarer å skille spiseforstyrrelsen fra meg selv. Da kommer tanker om at jeg er svak, ødelagt, feig osv.og at det spiseforstyrrede blir bare enda et bevis på det, og at jeg liksågodt kan legge meg ned og gi opp fordi jeg klarer aldri noe uansett.
De siste dagene har jeg skrevet mye dagbok og snakket høyt med "Ed"(som forresten er et navn på spiseforstyrrelsen om det er noen som ikke har skjønt det :P). Og jeg merker hvor utrolig mye "enklere"(altså, enkelt er det ikke, men ja)det er å feks ikke overspise/spy når jeg tenker at det er Ed som kommer og vil tvinge meg til å gjøre disse tingene, ifh. til om jeg tenker at; åh, nå har jeg lyst å overspise og spy, men jeg kan ikke.
Boken fokuserer mye på å behandle spiseforstyrrelsen som et forhold mer enn en sykdom eller diagnose.
Jeg var i et heller tvilsomt forhold med en fyr som ikke var helt god for et par år siden, og det er helt utrolig hvor mange lihetstrekk det faktisk er(!)
Det viktigste i første omgang er å klare å skille mellom hva Ed(den misbrukende partneren) vil og hva det faktisk er JEG vil. Jeg merker at jeg i mye større grad enn før klarer å høre når det er Ed som er på fare.
Men jeg har likevel store problemer med å høre MIN stemme. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at stemmen hans har gradvis vokst seg større og sterkere iløpet av de siste årene.
Samtidig har min stemme blitt lavere og lavere, og i lengre perioder har den gjemt seg langt, langt inne fordi Ed har fått lov til å jage den vekk.
Akkurat som i et forhold med en misbruker(psykopat?)så er det vanskelig å bryte løs. Man føler seg avhengig av partneren, ser ikke for seg et liv uten, og har gjerne et elsk/hat-forhold til vedkommende.
Han har jo positive sider også! Han kan jo være snill av og til! Jeg er ingen uten ham! And so on....
Jeg brøt forholdet jeg hadde for to år siden ganske brått. Idag er jeg utrolig takknemlig at jeg ikke virret meg enda lengre inn i nettet hans. Allerede på den korte tiden fikk han en enorm kontroll over meg, og selv om jeg hadde bestemt meg for å holde meg vekke fra ham, så fortsette han å kontakte meg gang på gang. Han visste akkurat hva han skulle spille på for å få meg til å svare. Og jeg svarte, mange ganger. Desverre. Men heldigvis, kanskje det var skjebnen, kanskje jeg hadde englevakt, ting kom i veien hver gang vi avtataltes å møte igjen. Etterhvert som tiden gikk mistet han små biter av kontrollen han hadde over meg, uten at jeg egentlig merket det selv. Jeg synes bare det var vondt og jævlig og tenkte på han hele tiden. Jeg hadde en enorm usikkerhet om jeg gjorde det rette, til tross for at alle rundt meg sa det var rett og at jeg innerst inne også visste det. I en lang stund lekte jeg med tanken på å gå tilbake. Klarte ikke slå det fra meg. Selv om jeg visste han ikke var bra for meg, så var det noe ved ham jeg ikke kunne gi slipp på.
For et par uker siden leste jeg en bok som heter " Jeg elsker deg og finner deg uansett". Den er basert på en sann historie om ei jente som fikk livet sitt ødelagt av kjæresten(og ettehvert eksmannen)som forfulgte henne, aldri lot henne være i fred, og på et tidspunkt også holdt på å drepe henne.
Jeg ble fysisk dårlig. Jeg var ikke forberedt, ikke i det hele tatt. Begynnelsen av historien hennes var helt lik forholdet jeg hadde. Hun beskrev følelser og hendelser som jeg har gjemt aller lengst inne. Ting jeg aldri har klart å sette ord på til et levende menneske, og egentlig ikke for meg selv heller. Følelser og hendelser som var så skremmende likt det jeg hadde opplevd at jeg ble intenst kvalm og måtte legge fra meg boken.
Samtidig klarte jeg ikke slutte der heller, jeg måtte fortsette å lese. Jeg tror jeg er glad for at jeg leste hele. Det gjorde vondt, men samtidig var det en ekstrem god påminnelse og bevis på at jeg valgte rett ved å kutte ham ut. Såklart kan ingen vite om det samme hadde skjedd med meg, som skjedde med henne. Men med tanke på alle likhetstrekkene tror jeg ikke det er urealistisk.
Nå ble det kanskje en liten avsporing, men det jeg ville få frem er at jeg tror det kan være slik med spiseforstyrrelsen også. Jeg håper at jeg en dag kan lese en bok om spiseforstyrrelser og prise meg lykkelig over at jeg ikke er DER lengre, akkurat som jeg priste meg lykkelig over at jeg ikke har kontakt med Ham lengre etter den boken.
Jo mer konstant jeg var i avvisningene mine, jo større avstand skapte jeg. Og det er jo egentlig løsningen? Med spiseforstyrrelsen også mener jeg. Det er jo såklart veldig mer komplekst enn som sådan, men jeg føler absolutt jeg er et steg i riktig retning.
Men nok filosofering nå! :P Idag har jeg vært på legekontoret og fått bekreftet at Modum søknaden ble sendt på fredag! YES! Håper på svar iløpet av uken. Ellers så prøver jeg å gå litt bort fra det å telle oppkastfrie dager, eller jeg prøver i det minste å gi meg selv en klapp på skulderen for de små seierne også. Har bare hatt en overspising/oppkast-runde siden torsdag! Prøver for harde livet å fokusere på det, istedenfor å fokusere på smellen søndagskveld:P
Ikveld blir nok utfordrende. Jeg skal sitte barnevakt. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det aleine, men Ed blir nok med på lasset gitt. Det er triggende å sitte barnevakt hos søsteren min fordi jeg har overspist og kastet opp der før, så de "magiske" grensene har blitt trukket over(og vel så det)flere ganger. Men jeg har med meg masse å distrahere meg med, så jeg har virkelig ikke tid til sånt tull(Ed, gå og heng deg please)
I tilegg tror at ved å ikke bare love meg selv, men også skrive det her, så vil det være enklere å holde løftet om å gjøre det jeg kan for å finne MIN stemme og ikke hør på Ed sine ønsker.
Tror det kan bli bra jeg :)
Sånn tilslutt vil jeg bare dele en liten dialog fra "Life without Ed":
(fra en time med gruppeterapi)
Lori: Yeah, I just relapsed today.
Dawn: But you're getting yourself back on track, right?
Lori: Well, um, not exactly
Dawn: Why not? You should treat your relapse just like a leak in your roof.
Lori: I have no idea what you're talking about.
Dawn: A relapse is just like a leaky roof. When you have one, you have to do something about it immediately. Sitting around feeling bad about it won't do you a bit of good.
(utdrag fra boken "Life without Ed" av Jenni Schaefer)
Kjenner du deg igjen? Kanskje flørter du med Ed? Eller kanskje dere er i et forhold, eller til og med gift?
Jeg har ved tidligere anledninger vært såvidt innom dette med personfisisering når det gjelder spiseforstyrrelsen. Det har funket overraskende effektivt sammenlignet med andre ting jeg har prøvd ut. Men fordi jeg aldri har møtt terapeuter eller folk i helsevesenet som kan noe særlig om dette, eller som har vært positive til ideen, så har det liksom aldri blitt til at jeg har løpt løpet helt ut.
Men så kom jeg over denne boken. Etter å ha lest mange anbefalinger, så bestilte jeg den for en stund siden fra ebay. Begynte å lese i den på lørdag, og jeg ble rett og slett GLAD av det jeg leste. Ikke bare tok boken for seg mye av det samme jeg har erfart på egenhånd med personifisering før, men den tok det også videre, og hadde mange eksempler og forslag som gjør at jeg får mer og mer sansen for denne terapiformen.
Kanskje er det ikke det rette for alle, men jeg vet ihvertfall veldig godt at jeg har stort behov for å konkretisere ting. I tilegg har jeg stort behov for å komme meg utav offer-rollen, som jeg lett kan ha tendenser til å falle i når jeg ikke klarer å skille spiseforstyrrelsen fra meg selv. Da kommer tanker om at jeg er svak, ødelagt, feig osv.og at det spiseforstyrrede blir bare enda et bevis på det, og at jeg liksågodt kan legge meg ned og gi opp fordi jeg klarer aldri noe uansett.
De siste dagene har jeg skrevet mye dagbok og snakket høyt med "Ed"(som forresten er et navn på spiseforstyrrelsen om det er noen som ikke har skjønt det :P). Og jeg merker hvor utrolig mye "enklere"(altså, enkelt er det ikke, men ja)det er å feks ikke overspise/spy når jeg tenker at det er Ed som kommer og vil tvinge meg til å gjøre disse tingene, ifh. til om jeg tenker at; åh, nå har jeg lyst å overspise og spy, men jeg kan ikke.
Boken fokuserer mye på å behandle spiseforstyrrelsen som et forhold mer enn en sykdom eller diagnose.
Jeg var i et heller tvilsomt forhold med en fyr som ikke var helt god for et par år siden, og det er helt utrolig hvor mange lihetstrekk det faktisk er(!)
Det viktigste i første omgang er å klare å skille mellom hva Ed(den misbrukende partneren) vil og hva det faktisk er JEG vil. Jeg merker at jeg i mye større grad enn før klarer å høre når det er Ed som er på fare.
Men jeg har likevel store problemer med å høre MIN stemme. Det er kanskje ikke så rart med tanke på at stemmen hans har gradvis vokst seg større og sterkere iløpet av de siste årene.
Samtidig har min stemme blitt lavere og lavere, og i lengre perioder har den gjemt seg langt, langt inne fordi Ed har fått lov til å jage den vekk.
Akkurat som i et forhold med en misbruker(psykopat?)så er det vanskelig å bryte løs. Man føler seg avhengig av partneren, ser ikke for seg et liv uten, og har gjerne et elsk/hat-forhold til vedkommende.
Han har jo positive sider også! Han kan jo være snill av og til! Jeg er ingen uten ham! And so on....
Jeg brøt forholdet jeg hadde for to år siden ganske brått. Idag er jeg utrolig takknemlig at jeg ikke virret meg enda lengre inn i nettet hans. Allerede på den korte tiden fikk han en enorm kontroll over meg, og selv om jeg hadde bestemt meg for å holde meg vekke fra ham, så fortsette han å kontakte meg gang på gang. Han visste akkurat hva han skulle spille på for å få meg til å svare. Og jeg svarte, mange ganger. Desverre. Men heldigvis, kanskje det var skjebnen, kanskje jeg hadde englevakt, ting kom i veien hver gang vi avtataltes å møte igjen. Etterhvert som tiden gikk mistet han små biter av kontrollen han hadde over meg, uten at jeg egentlig merket det selv. Jeg synes bare det var vondt og jævlig og tenkte på han hele tiden. Jeg hadde en enorm usikkerhet om jeg gjorde det rette, til tross for at alle rundt meg sa det var rett og at jeg innerst inne også visste det. I en lang stund lekte jeg med tanken på å gå tilbake. Klarte ikke slå det fra meg. Selv om jeg visste han ikke var bra for meg, så var det noe ved ham jeg ikke kunne gi slipp på.
For et par uker siden leste jeg en bok som heter " Jeg elsker deg og finner deg uansett". Den er basert på en sann historie om ei jente som fikk livet sitt ødelagt av kjæresten(og ettehvert eksmannen)som forfulgte henne, aldri lot henne være i fred, og på et tidspunkt også holdt på å drepe henne.
Jeg ble fysisk dårlig. Jeg var ikke forberedt, ikke i det hele tatt. Begynnelsen av historien hennes var helt lik forholdet jeg hadde. Hun beskrev følelser og hendelser som jeg har gjemt aller lengst inne. Ting jeg aldri har klart å sette ord på til et levende menneske, og egentlig ikke for meg selv heller. Følelser og hendelser som var så skremmende likt det jeg hadde opplevd at jeg ble intenst kvalm og måtte legge fra meg boken.
Samtidig klarte jeg ikke slutte der heller, jeg måtte fortsette å lese. Jeg tror jeg er glad for at jeg leste hele. Det gjorde vondt, men samtidig var det en ekstrem god påminnelse og bevis på at jeg valgte rett ved å kutte ham ut. Såklart kan ingen vite om det samme hadde skjedd med meg, som skjedde med henne. Men med tanke på alle likhetstrekkene tror jeg ikke det er urealistisk.
Nå ble det kanskje en liten avsporing, men det jeg ville få frem er at jeg tror det kan være slik med spiseforstyrrelsen også. Jeg håper at jeg en dag kan lese en bok om spiseforstyrrelser og prise meg lykkelig over at jeg ikke er DER lengre, akkurat som jeg priste meg lykkelig over at jeg ikke har kontakt med Ham lengre etter den boken.
Jo mer konstant jeg var i avvisningene mine, jo større avstand skapte jeg. Og det er jo egentlig løsningen? Med spiseforstyrrelsen også mener jeg. Det er jo såklart veldig mer komplekst enn som sådan, men jeg føler absolutt jeg er et steg i riktig retning.
Men nok filosofering nå! :P Idag har jeg vært på legekontoret og fått bekreftet at Modum søknaden ble sendt på fredag! YES! Håper på svar iløpet av uken. Ellers så prøver jeg å gå litt bort fra det å telle oppkastfrie dager, eller jeg prøver i det minste å gi meg selv en klapp på skulderen for de små seierne også. Har bare hatt en overspising/oppkast-runde siden torsdag! Prøver for harde livet å fokusere på det, istedenfor å fokusere på smellen søndagskveld:P
Ikveld blir nok utfordrende. Jeg skal sitte barnevakt. Jeg skulle ønske jeg kunne gjort det aleine, men Ed blir nok med på lasset gitt. Det er triggende å sitte barnevakt hos søsteren min fordi jeg har overspist og kastet opp der før, så de "magiske" grensene har blitt trukket over(og vel så det)flere ganger. Men jeg har med meg masse å distrahere meg med, så jeg har virkelig ikke tid til sånt tull(Ed, gå og heng deg please)
I tilegg tror at ved å ikke bare love meg selv, men også skrive det her, så vil det være enklere å holde løftet om å gjøre det jeg kan for å finne MIN stemme og ikke hør på Ed sine ønsker.
Tror det kan bli bra jeg :)
Sånn tilslutt vil jeg bare dele en liten dialog fra "Life without Ed":
(fra en time med gruppeterapi)
Lori: Yeah, I just relapsed today.
Dawn: But you're getting yourself back on track, right?
Lori: Well, um, not exactly
Dawn: Why not? You should treat your relapse just like a leak in your roof.
Lori: I have no idea what you're talking about.
Dawn: A relapse is just like a leaky roof. When you have one, you have to do something about it immediately. Sitting around feeling bad about it won't do you a bit of good.
mandag 3. oktober 2011
Ny uke
Snart ihvertfall! Det går litt bedre. Tror jeg, håper jeg. Tør ikke helt skrive det, men jo, ting er ihvertfall litt mindre jævlig enn de var.
Jeg holder fast i ny uke og mandagsillusjonen for alt det er verdt(og prøver å ikke bry meg om spiseforstyrrelsen som skriker at jeg er dømt til å mislykkes).
Faktum er at jeg både har vunnet og tapt kamper denne helga. Men alt i alt har jeg vunnet mer enn jeg har tapt, og det er vel det viktigste?
Jeg holder fast i ny uke og mandagsillusjonen for alt det er verdt(og prøver å ikke bry meg om spiseforstyrrelsen som skriker at jeg er dømt til å mislykkes).
Faktum er at jeg både har vunnet og tapt kamper denne helga. Men alt i alt har jeg vunnet mer enn jeg har tapt, og det er vel det viktigste?
Abonner på:
Innlegg (Atom)