Jeg begynner å føle meg som hjemme i min nye leilighet. Det har bare gått litt over en uke, så det er et bra tegn! Startet i behandling for ca. tre uker siden og er også igang med uke nummer to på skolen.
Alt ligger til rette for et veldig bra år.
Men(det er et STORT men desverre) jeg får virkelig kjenne hvor dårlig det faktisk står til med meg rent fysisk. Jeg visste jo at det kom til å bli utfordrende med tanke på mageproblemene mine; det er jeg kjent med fra før av. Det jeg ikke var like mye forberedt på er alt det andre. Selv om det går mye bedre med spisingen enn det jeg har gjort på en stund, så er faktumet at jeg er undervektig og mye svakere enn jeg kunne ønske. Jeg har ikke tenkt at det påvirker meg SÅ mye. Jeg har tross alt vært så mye verre. Men med skole og alt det innebærer så merkes det helt enormt hvor langt jeg er fra normalt funksjonsnivå.
Jeg har konsentrasjonsproblemer, bøkene er altfor tunge, stolene for harde. Jeg snakker ikke bare om at jeg ikke er helt på topp; jeg er totalt utslitt. Selv om jeg bare har 15 timer i uken(og noen dager bare et par timer), så har jeg så vondt i hele kroppen at jeg føler for å hyle. Det begynner i ryggen før det sprer seg utover. På slutten av dagen må jeg bare ligge fordi jeg er så utmattet.
Leiligheten min er i gangavstand til skolen. Det er ca. 13 minutt gange hver vei. Ikke noe jeg trodde kom til å bli et problem, men det er det faktisk. Det er nesten litt flaut. Det er jo ikke snakk om at jeg løper maraton; men det føles slik.
Du kan si det har vært en litt aha-opplevelse. Jeg er tydeligvis langt ifra så frisk som jeg har tenkt at jeg er. Jeg har kommet veldig langt på mange punkt og føler meg veldig mye friskere i hodet, men den fysiske delen henger ikke med(og den er nok viktigere enn jeg har ville innse).
Jeg føler andre klarer så mye! Til og med andre som også er syk.
Men man er jo forskjellig og har individuelle grenser ifh. til hvor godt man "tåler" undervekt(og alt som følger med det). Sånn er det bare.
Når det er sagt; jeg er VELDIG innstilt på å få dette til. Jeg vet ikke helt hvordan, men det skal gå på en eller annen måte. Det vil nok bli lettere etterhvert; spesielt om jeg klarer å øke vekten og styrke kroppen(som er planen ;)
mandag 26. august 2013
torsdag 8. august 2013
Høst og ny start!
Jeg har i det siste prøvd å øke inntaket mitt og virkelig gjøre en ekstra innsats. Det er MYE som skal skje fremover, så jeg har tenkt at jeg virkelig trenger å styrke kroppen mest mulig for at jeg skal klare alt. Selv om jeg har klart å holde noenlunde stabilt næringsinntak(med noen bulimidager innimellom)den siste 1,5 måneden-ish, så har det ikke vært nok til vektoppgang. Derfor har jeg bevisst gått inn for å øke etter at jeg kom tilbake fra ferie. Det har vært vanskelig, men jeg føler jeg har klart meg ganske greit(med noen fall og knall her og der).
Problemet har vært at den fysiske helsen min er så utrolig dårlig. Jeg hadde jo store problemer med magen før jeg reiste på ferie. Det gikk litt bedre på ferien fordi jeg var veldig forsiktig og i tilegg spiste litt mindre mengder mat...Det var greit fordi det bare var snakk om en uke, men det funker jo ikke i lengden(been there, done that!)
Uansett, da jeg kom hjem fikk jeg et tilbakefall med bulimien, hadde en liten innleggelse; kom inn igjen på sporet, for så å altså prøve å øke litt mer opp på maten.
Tok ikke lang tid før jeg hadde store problemer igjen...I går var en helt forjævlig dag; ble verre etter hvert måltid og på kvelden toppet det seg. Vanskelig å bekrive følelsen, men det var som om jeg hadde noe i magen. Var ekstremt uvel, og om jeg satt meg opp/reiste meg ble jeg bare kvalmere og kvalmere og mer og mer svimmel. Hadde en merkelig svie i magen også, og problemet var at denne ble verre av å legge seg ned, mens om jeg satt meg opp/reiste meg så besvimte jeg bare.
Det endte opp med at jeg kastet opp kraftig(ikke fremprovosert bare så det er sagt!!!)
Ikke bare var det en ekstremt ubehagelig opplevelse(trodde nesten jeg skulle stryke med), men det er frustrerende når jeg jobber så hardt for å bli friskere ifh til spiseforstyrrelsen. Det er vanskelig nok, men med disse tingene oppå føles det ganske umulig. Jeg fikk akuttime til legen som kunne konstantere at jeg mest sannsynlig hadde fått magekatarr/eventuelt begynnende magesår.
Jeg er livredd for å bli like dårlig ikveld. Håper tablettene jeg har fått og det at jeg har vært veldig forsiktig med maten skal hjelpe! Hvis ikke sa legen jeg måtte reise på legevakten.
Akkurat nå vrir jeg hjernen min litt for å finne ut hvordan jeg kan løse situasjonen/gjøre det beste utav det. Jeg har blant annet vært flink å øke fettinntaket mitt, men nå fikk jeg beskjed om å kutte ut all fet mat de neste to ukene(i første omgang). For en "normal"person hadde det kanskje ikke betydd noe, men jeg har ikke akkurat så mye å gå på. Jeg trenger det fettet for å si det sånn! For å ikke snakke om at planen min om å jobbe så hardt som mulig nå frem til skolestart føles litt som om den går i vasken. Jeg kan jo såklart fremdeles jobbe med den psykiske biten, men strengt tatt føler jeg det er den fysiske biten som er mest "akutt" akkurat nå. Ikke det at jeg kommer til å kollapse eller noe, men jeg er så utrolig langt ifra der jeg var for noen måneder siden.
Og alt henger jo sammen. Om jeg ikke får i meg nok, ikke blir sterkere/får mer muskler osv. så blir jeg ikke bare mer sliten, men jeg får også større problemer med ryggen. I tilegg er eventuell vektnedgang alltid triggende selv om det kommer av andre grunner enn spiseforstyrrelsen.
Starter jo opp i behandling om under en uke(neste onsdag!) Ikke et sekund for tidlig! Det blir jævlig tøft, men jeg skal klare det. Det eneste som kan stoppe meg er egentlig disse fysiske plagene. For sånn ellers så vet jeg jo at jeg er istand til mye, det har jeg vist før. Det er hardt arbeid, men det ER mulig. Jeg vet at jeg kanskje ikke bør tenke så altfor mye over dette med det fysiske. Frykten min for at det skal ødelegge er jo reell, samtidig kan jeg jo ikke gjøre noe annet enn mitt beste og håpe at det skal gå på en eller annen måte?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis ikke det fungerer. Det må bare gå.
Dagen etter behandlingsstart flytter jeg inn i ny leilighet! Ser skikkelig frem til det når jeg kjenner etter :)
Og fem dager etter der igjen starter skolen. Litt skummelt, men gleder meg til å bare være i gang. Tror og håper det blir godt for meg.
Problemet har vært at den fysiske helsen min er så utrolig dårlig. Jeg hadde jo store problemer med magen før jeg reiste på ferie. Det gikk litt bedre på ferien fordi jeg var veldig forsiktig og i tilegg spiste litt mindre mengder mat...Det var greit fordi det bare var snakk om en uke, men det funker jo ikke i lengden(been there, done that!)
Uansett, da jeg kom hjem fikk jeg et tilbakefall med bulimien, hadde en liten innleggelse; kom inn igjen på sporet, for så å altså prøve å øke litt mer opp på maten.
Tok ikke lang tid før jeg hadde store problemer igjen...I går var en helt forjævlig dag; ble verre etter hvert måltid og på kvelden toppet det seg. Vanskelig å bekrive følelsen, men det var som om jeg hadde noe i magen. Var ekstremt uvel, og om jeg satt meg opp/reiste meg ble jeg bare kvalmere og kvalmere og mer og mer svimmel. Hadde en merkelig svie i magen også, og problemet var at denne ble verre av å legge seg ned, mens om jeg satt meg opp/reiste meg så besvimte jeg bare.
Det endte opp med at jeg kastet opp kraftig(ikke fremprovosert bare så det er sagt!!!)
Ikke bare var det en ekstremt ubehagelig opplevelse(trodde nesten jeg skulle stryke med), men det er frustrerende når jeg jobber så hardt for å bli friskere ifh til spiseforstyrrelsen. Det er vanskelig nok, men med disse tingene oppå føles det ganske umulig. Jeg fikk akuttime til legen som kunne konstantere at jeg mest sannsynlig hadde fått magekatarr/eventuelt begynnende magesår.
Jeg er livredd for å bli like dårlig ikveld. Håper tablettene jeg har fått og det at jeg har vært veldig forsiktig med maten skal hjelpe! Hvis ikke sa legen jeg måtte reise på legevakten.
Akkurat nå vrir jeg hjernen min litt for å finne ut hvordan jeg kan løse situasjonen/gjøre det beste utav det. Jeg har blant annet vært flink å øke fettinntaket mitt, men nå fikk jeg beskjed om å kutte ut all fet mat de neste to ukene(i første omgang). For en "normal"person hadde det kanskje ikke betydd noe, men jeg har ikke akkurat så mye å gå på. Jeg trenger det fettet for å si det sånn! For å ikke snakke om at planen min om å jobbe så hardt som mulig nå frem til skolestart føles litt som om den går i vasken. Jeg kan jo såklart fremdeles jobbe med den psykiske biten, men strengt tatt føler jeg det er den fysiske biten som er mest "akutt" akkurat nå. Ikke det at jeg kommer til å kollapse eller noe, men jeg er så utrolig langt ifra der jeg var for noen måneder siden.
Og alt henger jo sammen. Om jeg ikke får i meg nok, ikke blir sterkere/får mer muskler osv. så blir jeg ikke bare mer sliten, men jeg får også større problemer med ryggen. I tilegg er eventuell vektnedgang alltid triggende selv om det kommer av andre grunner enn spiseforstyrrelsen.
Starter jo opp i behandling om under en uke(neste onsdag!) Ikke et sekund for tidlig! Det blir jævlig tøft, men jeg skal klare det. Det eneste som kan stoppe meg er egentlig disse fysiske plagene. For sånn ellers så vet jeg jo at jeg er istand til mye, det har jeg vist før. Det er hardt arbeid, men det ER mulig. Jeg vet at jeg kanskje ikke bør tenke så altfor mye over dette med det fysiske. Frykten min for at det skal ødelegge er jo reell, samtidig kan jeg jo ikke gjøre noe annet enn mitt beste og håpe at det skal gå på en eller annen måte?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis ikke det fungerer. Det må bare gå.
Dagen etter behandlingsstart flytter jeg inn i ny leilighet! Ser skikkelig frem til det når jeg kjenner etter :)
Og fem dager etter der igjen starter skolen. Litt skummelt, men gleder meg til å bare være i gang. Tror og håper det blir godt for meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)