Neineineineinei

Reiste hjem idag og plutselig gikk det fra at alt var greit til at jeg hadde overspist. IGJEN. Når skal jeg lære at uten klare planer så blir det kaos i 90% av tilfellene? Nesten hver gang jeg presser meg selv til å spise igjen, så går det jo galt. Nå aner jeg ikke om jeg klarer være med på noe som helst ikveld, er så dårlig...Kanskje jeg gjorde det fordi jeg skulle slippe(men ikke bevisst da, mer sånt som ligger i underbevissheten). Aner ikke :(

Timeout

Jeg har hatt to ganske OK dager. Da tenker jeg rent følelsesmessig og psykisk hovedsaklig. Jeg har vært sosial og jeg har klart å få litt utav dagene. Idag har jeg hatt massasjetime, lagd snopeposer til julebukkene imorgen og vært på filmkveld Men det krevde sitt. Det krevde at jeg brukte en av mine gamle metoder ved å sette ting på pause for en stund. Lukke øynene. Slippe den verste uroen litt for en stund. Og det funker jo. Desverre. Kanskje. For det er ikke holdbart. Jeg vet jo det.
Kort sagt har jeg ikke forholdt meg til mat de siste dagene. Jeg har bare kuttet ut. Så ubeskrivelig befriende. Men idag kjøpte jeg mat igjen. Ikke for å overspise, men for å gjøre meg klar til å prøve meg på kostplanen igjen. Snart ihvertfall. Men det er helt merkelig, uroen er tilbake for fullt. Bare ved å vite at maten er i skapet. Det er mer enn nok til at jeg blir mer urolig enn jeg har vært på noen dager. Det gir meg så utrolig lyst til å bare hive ut alt sammen. Ta en litt lengre timeout. Men jeg VET jo at det ikke funker sånn. Selv om jeg kanskje psykisk får en timeout, en pause, så tar ikke kroppen pause. Og kroppen har det jo ikke bra uten næring. Uansett. Jeg vet jo dette, likevel er det jo langt fra så enkelt(det kan vel de fleste med en spiseforstyrrelse skriver under på).
Kom hjem for en time siden og PANG, uroen kom som bestilt. Brukt den siste timen på å diskutere med meg selv hva jeg skal gjøre next.

a) utsette alt sammen litt lengre, med andre ord hoppe over frokost og lunsj imorgen(vente til "middag" hos mamma og pappa, næringsdrikk altså)
b) begynne rett på kostliste igjen fra frokosten(dette er kanskje det mest fornuftige, men er det egentlig realistisk?)
c) næringsdrikk noen dager(egentlig synes jeg næringsdrikkene er veldig skumle enda, men om de er skumlere enn mat er jeg ikke helt sikker på)

Jeg vet virkelig ikke. Av erfaring vet jeg at det lureste er å bestemme seg på forhånd hva jeg gjør, ellers blir det bare til at jeg utsetter alt i det lengste. Og jeg vet jeg må få i meg noe om nyttårsfeiring osv. skal gå noenlunde som planlagt. For å være helt ærlig frister det nesten å bare ta en rolig nyttårsaften, så jeg slipper å forholde meg til spørsmålet om mat. Men så var det det at den enkleste løsningen ikke alltid er den beste da. Jeg vet jeg må bestemme meg før jeg legger meg, men aner virkelig ikke. Føler meg dradd mellom tanker, følelser og fornuft.

Psykisk litt bedre, fysisk mye verre.

Hentet nevøene mine i barnehagen idag, kjørte de hjem til mamma og pappa, også ble jeg med søsteren min hjem når hun hentet dem. Vært der helt til nå. Fikk meg ikke opp før langt på dag idag...Er så sliten om dagene(enda mer enn vanlig) bruker timesvis på å få meg opp, og når jeg først får meg opp er jeg helt vrak. Uansett, vært en OK dag, føler meg ikke så verst sammenlignet med de siste dagene. Hatt min første oppkastfrie dag siden julaften(på tide!) Men er i veldig dårlig form fysisk. Varm/kald om hverandre, hodepine, svimmel, svakhet i muskler osv. Det er nok mest sannsynlig stoffskifte mitt som er i ulage. Det har ihvertfall vært det før når jeg har følt meg sånn. Håper ikke jeg blir så dårlig som sist når jeg måtte ligge flere dager i strekk. Er litt mer innstilt på nyttårsfeiring nå sånn rent psykisk, forhåpentligvis kommer kroppen etter snart.

Imorgen kveld skal jeg mest sannsynlig bort til søsteren min igjen og se en film(identity) det blir koselig :)

paranoid, eller?

Føler alle ler av meg. Eller ihvertfall mange. Føler for å avslutte denne såkalte behandlingen jeg går i.
 
HAHA, spiseforstyrret du liksom? En veldig mislykket spiseforstyrra ihvertfall, som med alt annet du gjør! Hahaha! Så feit og lat, også tror du at alle skal storme til for å hjelpe stakkars deg? Det eneste du trenger er en ny personlighet og mindre av egoismen og fettet ditt ekle lille(store) kryp! Skjerp deg, ta deg sammen, suck it up you little piece of shit!

Skam skam skam skam. Såvidt jeg orker skrive det her. Jeg har vært ærlig om alt en god stund nå, og føler ikke det nødvendigvis har ført til noe positivt, så hvorfor fortsette på samme vis? På tide å gå inn i nye baner, eventuelt tilbake til gamle baner. Ikke det beste alternativet kanskje, men det kan umulig bli verre en ting er nå.

Dette går ikke mer.

Jeg har argumentert og diskutert temaet innleggelse i det uendelige i ansvarsgruppen og med behandleren min. Er drittlei over at jeg ikke blir hørt, når jeg endelig føler jeg vet hva jeg trenger.
Hva skal til? Hva må skje før jeg får mer hjelp? Må jeg få magesår først? Epilepsi kanskje? Jeg er så oppgitt. Det har vært et bulimi-kaos siden 1.juledag. Jeg har så lyst å kunne kose meg sammen med familien min, istedenfor tar bulimien over og jeg klarer ikke tenke på annet. Blir slu og manipulerende. Klarer ikke slappe av. Har det ikke bra. Den eneste løsningen jeg ser akkurat nå er å stenge meg inne i leiligheten til den verste stormen er over. Men hva med nyttår da? Akkurat nå tenker jeg at jeg avlyser hele greien. Dropper alle planer. Jeg kommer nok til å angre, men vet ikke om jeg tar sjansen på å avslutte/starte året med en innleggelse på PAM(psykiatrisk akuttmottak).

Deppa. Håpløs. Rådvill.

Julaften

Dette blir en kort oppsummering. SLITEN etter to lange dager. Julaften gikk vel sånn noenlunde OK. Jeg sprakk nå på kvelden, ikke noen gigantisk sprekk, men likevel en stor nok til at jeg ble overmannet av skam og følte julen var ødelagt. Nå har jeg roet meg litt igjen og prøver å se på det positive i det. Mesteparten av dagen har gått greit, og sprekken kom strengt tatt ikke før klokken var slått 12 og det i teorien var ny dag. Ikke ble den så omfattende som den fort kunne blitt også. Jeg er ikke kjempedårlig og har ikke tilbringt halve julaften hengende over doskålen. Så OK. Tømte desverre ut resten av næringsdrikkene mine i frustrasjon. Ikke så gjennomtenkt trekk, så aner ikke helt hvordan de neste dagene blir kostmessig. Vi får se. Imorgen blir det nok litt aking, og kanskje litt skigåing om jeg gidder? Hater egentlig ski for å være ærlig, så vi får se på det også:P Nå tror jeg jeg bør sove.

Fortsatt håp om en OK jul?

Ja, etter at ting bare har gått i utforbakke siden torsdag og det toppet seg på lørdag, så så egentlig ting ganske svart ut for å være helt ærlig. Jeg var utrolig flau og skamfull over at jeg bare etter tre dager hjemme klarte å rote det sånn til. Spesielt siden jeg overbeviste DBT-behandleren på forhånd at det var rett å gi meg en uke innleggelse, og at hun egentlig gikk imot resten av teamet fordi hun trodde på meg. Og innleggelsen var jo vellykket, jeg var flink, derfor gjør slaget så mye vondere når det først kommer. Men etter ett par dager bestående av næringsdrikk, så begynte jeg så smått på kostlisten igjen idag. So far so good. Det er vanskelig å ikke skulle sulte seg i en periode etter all overspisingen, siden det er det jeg er vandt til, men jeg prøver ihvertfall.

Jeg skal til legen imorgen tidlig å ta en EKG-test. Aldri tatt det før, og med tanke på alt det andre spiseforstyrrelsen har rotet det til med kroppen min(lavt stoffskifte, dårlige blodprøver, beinskjørhet and you name it) så tror jeg det er på tide jeg får sjekket hjertet også. Har fått veldig vondt på høyre side flere ganger i det siste når jeg har trent, kan godt være det bare er angst el. men godt å få sjekket før julaften, så jeg kan slappe av på at ting er noenlunde i orden(forhåpentligvis!)
En positiv ting var at blodprøven jeg tok sist uke gikk veldig greit! De trengte bare stikk en gang i motsetningen til de siste gangene, og det gjorde ikke spesielt vondt :) De sa det var sannsynlig at det hadde med at jeg hadde fått i meg regelmessig med næring. Så yey, en positiv fordel med å få i seg mat :)

Føler også at meg og DBT-behandleren kanskje begynner å få et litt bedre forhold, jeg har tatt i bruk telefonkontakten i mye større grad enn før. Ringer fremdeles sjelden, men sender endel meldinger av typen "klarte å spise OG beholde havregrøt idag" høres kanskje litt dumt ut, men det er godt å kunne "skryte" litt til noen som vet hvor vanskelig det er. Vi snakket endel om mat og sånt når jeg var hos henne igår. På sist gruppesamling hadde vi en øvelse, eller "pepperkake-hendelsen" som vi bare har kalt det i etterkant. Jeg kom på gruppen, og ene lederen begynte med å dele ut en pepperkake til hver, jeg hadde veldig problemer med det akkurat der og da, og ville egentlig ikke ta i den en gang, men hun insisterte og sa jeg ikke trengte spise den. Slappet litt mer av når jeg fikk vite det. Men så begynte hun å snakke, og øvelsen GIKK ut på at vi skulle lukte og SPISE pepperkaken. Det er kanskje lett å tenke at det bare er en pepperkake osv. men der og da var det så mye mer. Det ble omtrent som om det skulle vært møte med anonyme alkoholikere og alle fikk hver sin shot med sprit og beskjed om å lukte og smake på denne. Helt feil liksom? Etterpå skulle alle si hva de opplevde under øvelsen, alle virket helt avslappet, og jeg følte jeg satt på en bombe. Når det kom til meg, så begynte jeg å si at jeg følte meg ganske provosert over at de brukte mat i øvelsen når vi fint kunne brukt en annen gjenstand(det har vi gjort før). Men før jeg hadde snakket ferdig ble jeg kjempesvimmel og holdt på å besvime der jeg satt, og det endte med at jeg halvveis stormet ut for jeg fikk ikke puste.

Det virker helt absurd at en liten pepperkake kunne utløse en så sterk reaksjon. Men det gjorde den. Det var vel litt hele opplegget rundt også. Ihvertfall, så snakket jeg og behandleren min litt om akkurat det. Hun sa unnskyld, og at det burde ikke skjedd, var lite gjennomtenkt osv. Men det "positive" med det var at de fikk sett hvor sterkt jeg faktisk reagerer på mat. Hun så at jeg ble helt hvit i ansiktet før jeg stormet ut. Og etter at jeg hadde forklart sa hun; det virker rett og slett som du er redd for mat? Som om du har en slags angst/fobi rett og slett for mat? Og det tror jeg egentlig stemmer veldig bra. Mat ødelegger meg, mat er en fiende, en slu og ond fiende.

Jeg skal få en ny medisin. Forhåpentligvis får jeg hentet den før jul. Den er mot angst/uro. Husker ikke akkurat navnet, men var en jeg ikke har hørt om før. Har allerede en jeg tar om kvelden, men dette blir mer en behovsmedisin som jeg kan ta noen ganger om dagen(ved behov). Tror det blir godt å ha i julen ihvertfall.

Ellers så snakket jeg med sjefen min idag. Det var FÆLT, men jeg lever enda. Kort sagt, så er nok sjansene for at jeg får jobbe der igjen i nærmeste fremtid ganske liten :/ Ikke fordi hun ikke vil ha meg, men fordi hun allerede har lagd skiftplanen fra januar til juni og jeg ikke er med på den+ at hun ville at jeg skulle være skikkelig frisk(eller ihvetrfall frisk nok) til å klare jobben 100%. Og det er jo forståelig, det vil jo jeg også. Bare synd at det ser ut som det tar sin tid. I mellomtiden håper jeg at jeg kanskje kan få ordnet meg en annen jobb gjennom NAV, så jeg har noe å gjøre på. Vi skulle ihvetrfall snakkes over nyttår.

Imorgen reiser jeg til mormor og tanten  min for å overlevere noen gaver. Pluss at det er sannsynlig at dette blir mormors siste jul og jeg gjerne vil se henne før hun blir enda dårligere(hun har bare blitt mer og mer dement siste året). Tror det blir godt å komme seg vekk en dag før den store dagen :) Gleder meg faktisk litt til julaften, men blir litt herlig når det er ferdig også!

Bulimi.

Tap av kontroll. kaos.
smerte. ubehag.
desperasjon.
faller
faller
ta imot meg,
noe
noen.

Not in a good place.

Save me,

save me from myself

make me into someone else.

Tilbakefall

og ikke så mye mer å si om det. Jeg klarte ikke holde pusten lengre. Klarte ikke balansere på linen. Gjøre det rette. Holde ut. Jeg skammer meg veldig. Oppgitt. Vet ikke. Føler for å ikke stå opp imorgen. Melde meg ut av alt bare en liten stund. Følt for det lenge, kanskje jeg burde gjort det også. Kanskje jeg har presset meg for hardt. Vet ikke, vet ingenting egentlig. Alt blir liksom bare feil.

Litt lei!

Følger fremdeles kostplanen(9 døgn, yey!) Men jeg er passe lei...Er fremdeles veldig forstoppet og oppblåst, og jeg har gått nesten 1 kilo opp, til tross for at jeg ble lovet at jeg ikke kom til å gå opp noe med den planen. Føler meg litt lurt på en måte? Tenker hele tiden at jeg trenger å ta en pause på noen dager(med andre ord; ikke spise) det vil fikse det litt. Det vil gi meg litt pusterom og det vil mest sannsynlig gjøre at magen roer seg. Men samtidig prøver jeg å tenke at dette er spiseforstyrrelsen som snakker, og at hvert eneste måltid er en "kamp", og om jeg skal vinne så må jeg gjøre motsatt av det den forteller meg. Men det er vanskelig når jeg ikke føler jeg får noe igjen for det. Har kjøpt benefiber(fiber i pulverform, takk til Karianne som tipset om den) og håper det skal hjelpe litt. Gir det en uke, og om ikke ting er blitt bedre da, så kommer jeg nok til å gå over til ett av alternativene/lage min egen versjon av planen.

Fikk ny sykemelding idag, men tenker kanskje å jobbe noen kvelder likevel. Må høre med NAV hvordan det fungerer, og må mest sannsynlig ringe arbeidsgiveren min(gruer meg!)

Nå er jeg bare trøtt og sur. Surret rundt i senteret i hele dag. Mest lyst å legge meg, men det blir nok en tur på treningssenteret istedenfor.

8 døgn

uten oppkast+at jeg har fulgt den midlertidige kostplanen vi har lagt opp! Det er jo egentlig kjempebra. Ikke klart så lenge siden august. Men kan ikke si jeg føler meg så fantastisk...Det er så vanskelig! Føles som om jeg går på nåler, eller som om jeg holder pusten og tilslutt må jeg bare puste, men kan ikke! Føler meg for det meste veldig tom, og innimellom veldig irritabel. Men samtidig er jeg på en måte litt roligere, og det går jo egentlig bedre. Sånn rent fysisk ihvertfall. Som behandleren min sa idag; første måneden vil være ekstremt tøff, ja rett og slett jævlig, men om du holder ut den, så vil det gå bedre. Er vel det jeg prøver å holde fast ved. En måned virker helt utrolig mye, og ganske urealistisk, men på den andre siden har jeg jo klart en uke, så kanskje jeg kan klare 3 til?

Var faktisk hjemme hos mamma og pappa idag også, og det gikk greit! Fikk snakket litt skikkelig med de om opplegget jeg skal holde meg til fremover, og tror det var lurt å gjøre. Behandleren sa faktisk at det var lurt om jeg fulgte planen VELDIG nøye denne måneden, verken mer eller mindre. Og det var viktig å få forklart for mamma og pappa at selv om det kan virke ekstremt, så er det veldig viktig at jeg holder meg til planen.

Imorgen skal jeg se på pepperkakebyen med mamma og lillebroren min, og lage pepperkakehus med babaja etterpå, det blir nok koselig!

Litt bekymret

Var hjemme en tur idag. Det var ikke spesielt vellykket. Holdt på å gå veldig galt, var gått inn i bulimi-modus og på full fart utfor. Selv om det på en eller annen måte sluttet før det egentlig fikk begynt, så klarer jeg ikke være lettet over det. For det var mer tilfeldigheter enn min egen styrke, som gjorde at det gikk som det gikk. Og det skremmer meg med tanke på at jeg bare har to dager igjen her! Resten av dagen på perm ble ikke spesielt bra fordi jeg var veldig stressa og urolig over å bli minnet på hvor fort ting kan snu. Nå føler jeg at jeg virkelig trenger en skikkelig plan for hva som skal skje når jeg kommer hjem. En vanntett plan.
Men jeg ANER ikke hvordan den skal se ut. Så status akkurat nå er at jeg føler alt er ganske håpløst. Legger meg tidlig og håper jeg kommer på noe genialt til imorgen.

Litt flau

men også litt letta! Jeg hadde hørt feil, pulsen min var ikke 31, men 51! Så ikke rart hun ikke reagerte spesielt mye. Jeg er glad jeg sjekket opp i det og ikke la meg i troen om at pulsen min knapt slår.

Julen SKAL bli OK

Ja, nå har jeg bare noen dager igjen her, og må innrømme at jeg gruer meg litt til å komme hjem. Om jeg klarer å opprettholde ting noenlunde som her. Vært litt svimmel de siste dagene, så tok blodtrykket idag, og det var 80/50 og pulsen var på 31, så ikke rart at jeg har vært svimmel egentlig! Ene ansatte sa det var nok pga. jeg spiste litt lite, men det tror jeg egentlig ikke. Spist dobbelt så mye her som jeg vanligvis gjør hjemme(bortsett fra overspisings-episoder da), tror nok heller grunnen er at jeg ikke har fått i meg så mye drikke. Må innrømme jeg ble litt bekymra over en så lav puls, men siden sykepleieren ikke sa noe spesielt, så regner jeg med det ikke gjør så mye?

Har vært endel angst idag som har kommet og gått, men ellers har det gått greit.
Vært en tur på biblioteket og det endte jo med (litt for) mange bøker. Også kjøpt meg ett litt finere garn å strikke med, så begynt på nytt enda en gang.

Imorgen kommer mamma, pappa, lillebroren min og hunden. Ser litt frem til det. Vi skal på Julespill som svogeren min er med på. Forhåpentligvis får det meg i litt god julestemning :)

En litt fin dag?

Ja, ihvertfall ikke så verst. Dagen idag har egentlig vært ganske OK. En av medpasientene mine(som jeg ikke egentlig har snakket med før) kom plutselig bort med en hel haug med flax-lodd han hadde kjøpt, og ville ha meg til å skrape dem med han. Så vi byttet på å skrape annenhvert lodd. Endte med at jeg vant 50 kroner, og han vant ingenting stakkars. Jeg sa at det var jo hans lodd, men neida, han insisterte på at jeg skulle beholde dem. Så nå er jeg 50 kroner rikere, men tror egentlig jeg skal kjøpe ett par lodd selv og spørre om han vil skrape. Hehe, litt koselig egentlig ^^ I tilegg er han utenlandsk, så fikk øvd litt på engelskferdighetene mine etter gammelt!

Hun som har vært kontakten min i ettermiddag/kveld har fulgt planen min for oppholdet VELDIG nøye, og presset meg litt mer enn de andre til å holde den 100%. Merket det faktisk var litt godt, selv om det til tider var irriterende.
Har ikke fått meg på do på flere dager, føler fordøyelsen har stoppet opp, og det gjør det ikke enkelt å skulle fortsette å spise, men jeg klarer det.

Ellers har jeg begynt mitt andre forsøk på å prøve å strikke sokker, og denne gangen skal jeg klare det!

"Du ser jo så rolig ut"

Dette sa psykologen her til meg isted når jeg fortalte han at angsten ble sterkere når vi snakket. Fått høre det før også; dette går jo bra, du klarer jo dette fint. Ofte når det gjelder mat og måltider også. Og det gjør meg på en måte litt fortvilet...Jeg har hatt lyst til å hyle av all angsten og uroen etter måltidene, men har lidd meg gjennom det, også tror andre at det går helt fint?

Sånn ellers så går det noenlunde. Mamma var her idag, det var koselig(bortsett fra litt krangling). Det plager meg at jeg ikke får trent skikkelig, men prøver å tenke at det bare er snakk om  4 dager før jeg kan gå på treningssenteret igjen.

Det som ligger bak?

Kjørt taxi i tilsammen 3 timer idag ca. så har blitt endel tid til grubling. Jeg har presset i meg hvert måltid og jeg har ikke kastet opp, så sånn sett går det 'bra'. Men idag har jeg fått kjent veldig på tvilen, på ambivalensen, om det virkelig er verdt det?
Hva er det isåfall jeg er redd for? Og det sto egentlig ganske klart for meg...Bortsett fra det åpenbare, at jeg er redd for å gå opp i vekt osv. Så er det absolutt en medvirkende faktor som kom lenge før spiseforstyrrelsen. Nemlig magen min og alt trøbbelet jeg har hatt med den. Grunnen til at det kom spesielt frem idag er at magen min idag har vært akkurat som på en typisk dag for noen år siden. Ekstremt oppblåst og generelt bare veldig ubehagelig. Og det gir meg litt flashbacks.

Helt tilbake i 5-6.klasse kan jeg huske at jeg prøvde å holde meg vekke fra allslags matvarer pga. plagene. Etter å ha tatt allslags tester og funnet ut at "ingenting" var galt med meg fikk jeg beskjed om at jeg hadde irritabel tarm. Det var ikke farlig, jeg kunne slappe av.
EXCUSE ME? Selv om det ikke er en farlig sykdom/tilstand, så har den påvirket livet mitt i en stor grad, og at jeg aldri ble tatt på alvor gjorde det ikke stort bedre. Jeg husker jeg gikk til endel alternative leger. Jeg fikk naturmedisiner og spesielle dietter. Hele tiden var jeg misunnelig på dem som kunne spise det de ville, jeg hadde ikke noe ønske om å gå ned i vekt(tvert imot!), men opplevde likevel at mat var min 'fiende'.
Frustrasjonen økte etterhvert som problemene bare ble verre, og løsningene færre.
Jeg klarte ikke overnatte hos folk, hadde problemer bare med å reise på besøk til folk. Jeg var fortvilet over at kroppen min, magen min, ikke fungerte normalt. Jeg følte meg annerledes, ekkel. Når jeg ikke klarte å holde de diverse diettene jeg prøvde ut fikk jeg utrolig skyldfølelse.
 Kommentarer fra mamma og pappa(som sikkert var ment godt) at 'om jeg fokuserte mer på andre mennesker og på andre ting generelt, så ville det sikkert dempe seg' hørte jeg som ' du fokuserer altfor mye på deg selv og dine ting, og derfor er du syk(ergo, det er din feil at du er syk)'
Eller klassikere som; Herlighet, hvorfor spiser du sånn når du VET du reagerer på det?(typisk kommentar fra mamma om jeg ikke klarte gå på skolen pga. mageproblemer)
Og en annen klassiker; mamma vil ha meg til å prøve ENDA en alternativ ting som koster hauger med penger...Jeg har allerede kastet bort så mye på ting som ikke funker og sier nei, og får tilbake; javel, du vil visst være syk du. Husk det neste gang du er dårlig, du har valgt det selv!

Jeg forsto jo for flere år siden at det eneste som egentlig hjalp var å være ekstremt forsiktig med hva jeg spiste/drakk om jeg skulle noe spesielt. Dette førte til en slags overspisingsgreier...Når jeg først hadde spist noe jeg ikke tålte, så var allerede morgendagen ødelagt, så da kunne jeg liksågodt "utnytte" det og spise alt jeg ville. Vil likevel ikke si jeg direkte hadde en spiseforstyrrelse her, siden det eneste jeg egentlig ville var å kunne spise som alle andre uten å bli dårlig. Det var uansett ikke så ekstremt da.

Men ihvertfall, tilbake til mageproblemene. Jeg følte mer og mer at det var MEG, min personlighet det var noe galt med. Jeg var svak. Prøvene viste ikke noe galt med magen min. Det måtte være jeg som gjorde noe galt. Jeg måtte være mer avslappet, jeg måtte spise mer riktig, tenke rett. Men jeg ble ikke bedre, bare verre. Jeg tåler rett og slett ikke mat; husker jeg jeg sa til mamma for endel år siden.

På leirskolen i 7.klasse kom jeg gråtende til læreren etter første natten og ble liggende på rom aleine resten av tiden pga. mageproblemene. Hatet mot meg selv og mot kroppen min som ikke ville fungere ble vel bare større og større. Jeg husker jeg var så frustrert. Allerede på slutten av barneskolen husker jeg jeg tenkte at dette går ikke lengre, jeg holder det ikke ut, noe må forandre seg. Men jeg ble jo ikke bedre og alle legene fortalte meg at jeg bare måtte leve med det. Men jeg klarte jo ikke leve med det!

Litt senere "fant" jeg selvskadingen. Jeg hadde lenge sagt stygge ting til meg selv høyt med en annen stemme. Det var en slags måte å skape avtsand til meg selv når mageproblemene var som verst tror jeg. Akkurat som jeg ble en annen person, istedenfor denne ynkelige, patetiske skapningen. Gikk vel nesten litt automatikk i det etterhvert tror jeg, det gjorde at jeg holdt ut, kanskje som en slags selvskading? Jeg vet ikke, følte jeg fortjente det. Jeg gjør det fremdeles av og til, sikkert fordi det er sånn innlært, men prøver være obs på å ikke gjøre det.

Det er såklart flere faktorer som har spilt inn når det gjelder problemene jeg har, men akkurat denne faktoren er den jeg vet at jeg kanskje ikke kan gjøre noe med selv, som kanskje ikke kan forandres, og derfor en av de som er vanskeligst å vite hvordan jeg skal takle.

Poenget, eller det som gjorde at dette begynte å kverne idag, er at jeg er redd for å gå tilbake dit. Selv om jeg absolutt har hatt en god del problemer med magen med spiseforstyrrelsen også, så har det likevel vært litt jeg som har kontrollen over problemene i det minste? Dessuten ser de ut til å forsvinne når jeg ikke spiser. Kort sagt; mat har lenge føltes som min fiende(eller kanskje jeg skal si kroppen min har?) lenge før alt dette vektgreina. Vekta er bare en "bonus"(ironi ja).

Så jeg lurer på om det er verdt det. Å gå tilbake dit. Det hjelper ihvertfall ikke på motivasjonen. Dessuten er jeg usikker, kanskje jeg faktisk burde holde meg vekke fra melk?(da må isåfall kostplanen forandres på)
Skal prøve å snakke litt med psykologen imorgen, men han er jo faktisk bare psykolog(og ikke psykiater eller lege). Uansett, så har jeg bestemt meg for at denne uken SKAL jeg følge planen(og ikke kaste opp), så får vi heller se det an hva som skjer etter det.

Kan forresten nevne at veiingen onsdags morgen egentlig gikk ganske greit:P Jeg var nesten i sovende tilstand, så klarte liksom ikke bry meg så veldig likevel. I tilegg var ikke vekten så innmari høy som jeg hadde fryktet, men fremdeles høyere enn i sommer. Og det er vel OK I guess. Både og.

Vekt

Siden veiing og vekt ikke har vært nevnt en eneste gang, så trodde jeg ikke det kom til å være et tema. Denne uken skulle være til å fokusere på å få i seg skikkelig næring og komme inn i bedre rutiner. Men neida, plutselig kommer kveldsvakten; du, vi skulle ha veid deg, ser de ikke har gjort det enda.

Thank you very much. Jada, jeg vet det er standard-prosedyre etcetc. Men jeg sliter nok med å få til maten om ikke jeg skal få gnidd vekten oppi ansiktet også! Jeg kan nesten banne på at vekten vil vise mer enn normalt siden jeg for øyeblikket er veldig opphovnet/oppblåst/you name it.

Fikk i det minste vente til imorgen tidlig. Min første innskytelse var å løpe frem og tilbake som en gal på rommet mitt. Selv om jeg stoppet, selv om jeg ser hvor utrolig lite det vil hjelpe, så sitter likevel angsten sterkt. Jeg skjønner jo at ikke noe jeg gjør nå vil gjøre at vekten går merkbart ned eller opp til imorgen, det er ikke det. Det er bare det at jeg allerede er veldig urolig og føler for å løpe fra alt, også kommer denne vektgreien i tilegg.

Det ble ikke noe næringsdrikk til kvelds. Jeg hadde misforstått. Jeg kunne få næringsdrikk i tilegg til det andre, men ikke istedenfor. Og når mesteparten av maten kjentes ut som den satt fast i halsen, så nei takk. Men jeg fikk nå i meg litt, det var vel det viktigste.

I used to believe that anything was better than nothing.  Now I know that sometimes nothing is better. 

(Glenda Jackson)

Jeg er kvalm. Angsten sitter i brystet og i magen. Planen er at jeg skal prøve meg på en næringsdrikk til kvelds. Banansmak. Kunne velge mellom banan, aprikos, vanilje og sjokolade. Sa jeg at jeg var kvalm? Tro meg, ingen av de smakene vil jeg ha i nærheten av meg akkurat nå! Aller helst vil jeg bare kutte det helt ut...Men samtidig må jeg jo huske på at jeg er her for å komme inn i litt måltidsrutiner igjen, og da må jeg vel nesten prøve. Gi det en sjanse. Kan ikke kaste inn håndkle allerede.

Sliten

og ikke bare litt heller! Ble en veldig dårlig begynnelse på dagen, etter en angstfylt natt. Ville ikke reise, var ikke klar, alt var feil. Men hadde ikke så mye valg, så reiste nå uansett. Kom bare rett inn, hadde en samtale, før jeg skulle reise å snakke med behandleren min. Kom akkurat tilbake(lang kjøretur med taxi ja!)
Jeg har ekstremt vondt i magen pga. dumme tabletter, og generelt veldig tung i kroppen. Avdelingen/plassen var overraskende stor, ganske gammelt...Sånn typisk sykehusavdeling/ganger. Men folkene virker greie nok...Jeg var jo forberedet på at de første dagene kom til å bli veldig tunge. Fremdeles ikke hatt noe måltid her, og vet ikke helt om jeg burde gå ut og si ifra at jeg har komt(kom for sent til middagen). Vi får se. Skal ihvertfall få meg litt kveldsmat senere. Mest sannsynlig pga. jeg ikke har tatt ene medisinen min på en uke så har jeg hatt to helt forferdlige netter(og delvis dager). Helt ubeskrivelige... ANGST. Søvnparalyse. mareritt etc. Har trodd jeg skal dø flere ganger, natt til idag var nok aller verst. Så jeg gruer meg helt utrolig til ikveld, og har enda ikke helt bestemt meg for om jeg skal droppe medisinen jeg tar for å sove eller ikke. Er livredd for å miste kontrollen slik som før.
Nå vil jeg egentlig bare legge meg under dynen, men skal prøve å være litt ute i miljøet. Gjøre motsatt av det man føler for og hele den greia det.

Jeg fikk forresten julekort og penger av onkelen min i posten igår! Ble ganske overraska...Ikke fått julegaver av onkler/tanter siden jeg var yngre liksom. Men koselig da!

innleggelse om 1,5 dag

Og ikke et sekund for tidlig... Strengt tatt har hele dette året vært et jævla spiseforstyrret år. Etter noen litt bedre uker i sommer, så har det egentlig bare gått nedover. Føler jeg stanger hodet i veggen hele tiden. Kanskje spesielt siste ukene. Jeg er så utrolig sliten av alt. Av å spise. Av å spy. Av å ikke spise. Sliten psykisk, men også i økende grad fysisk. Lei av å blø neseblod x antall ganger for dagen. Lei av sår på hender. Tørr hud. Smerter. Sår som aldri gror. URO. Lei av å så og si ikke gå en dag uten totalt sammenbrudd. Det verste er at jeg føler jeg virkelig har prøvd siste halvåret! Samarbeidet, ikke holdt noe hemmelig, lagt alle kortene på bordet osv. Skjønner ikke hvordan det skal være mulig å klare det når jeg ikke har klart det enda. Jeg har prøvd så utrolig mye og feilet gang på gang. Det er vanskelig å takle. Til tross for ekstreme overspisinger i det siste, så sitter klærene løsere for hver dag. Noe jeg er veldig lettet over, samtidig som jeg ikke skjønner hvorfor. Det er jo ikke verdt det, jeg vil jo ikke dette, det er bare vondt, fælt. Men den onde sirkelen har slukt meg for fullt. Får meg ikke ut.
Det er nesten litt tragikomisk; må sitte på en stol og kaste opp for jeg har så vondt i ryggen. Føles som jeg er nærmere 70 enn 19. Når jeg i tilegg får beskjeden om beinskjørhet hjelper det ikke akkurat(på den andre siden burde det hjulpet; det burde fått meg til å slutte).

En ukes innleggelse vil ikke gjøre meg frisk, MEN forhåpentligvis vil det hjelpe meg inn på rett spor så julen blir overlevelig. Og forhåpentligvis vil det være starten på en bedre periode(som gjerne kan få vare lenge!)

Heldigvis tok jeg med meg hjem babyen min(hunden altså) fra mamma og de, så jeg er ikke aleine <3

+

Osteoporosis can develop quite rapidly (over a period of months) even in a previously healthy adult if malnutrition is acute. Even the milder types of malnutrition seen in an eating disorder sufferer who is not severely underweight can lead to osteoporosis over a few years, and the effects of malnutrition on a growing adolescent's bones can be particularly destructive. Since anorexia quite commonly begins during early adolescence, this poses a special risk that a healthy bone density will never be attained, and young anorexics may develop osteoporosis in their teens or twenties. Once it develops, it is only partially reversible at best, and commonly becomes more severe over time.

Jeg kunne ønskt alle legene som ikke har giddet å høre på meg og ta meg på alvor, hadde lest dette.

Dårlige nyheter

Først av alt; leger BURDE ta seg tid til å ringe/snakke med pasienten når det er gjort urovekkende oppdagelser. Som når jeg fikk konstantert lavt stoffskifte; fikk bare et brev i posten og måtte selv gå på internett å lese om det. Og der sto det blant annet at det er en livslang tilstand(eller hva jeg skal kalle det) og det virket bare veldig omfattende og innviklet. Har til og med hørt om folk som har fått brev i posten om at de har kreft o.l! Det er jo helt utrolig, kan ikke legen ta seg tid til å kalle inn pasienten når noe er veldig galt?

Kort sagt, åpnet brev jeg fikk fra legen idag, der står det;

*navnet mitt*

Beintetthetsmåling viser benskjørhet. Du bør begynne med tilskudd av kalk og D-vitamin. Resepten er vedlagt.

Med vennlig hilsen
*legen min*

HÆ? Joda, jeg tok jo testen fordi jeg mistenkte at jeg kanskje manglet litt kalk og kunne stå i fare for å utvikle beinskjørhet i fremtiden...Men at jeg allerede har det i en alder av 19 år? Er det i det hele tatt mulig? Det ante jeg ikke. Er litt sjokka nå for å være ærlig og vet ikke helt hva jeg skal tro.

Nær døden-opplevelse?

Ja, kanskje ikke direkte, men kan absolutt skjønne uttrykket "englevakt". Det kunne fort ha gått galt. Var på vei til søsteren min idag, og i en sving før en rundkjøring begynte plutselig bilen å skli ut mot siden, jeg prøvde jo såklart å rette den opp, og da skled den nesten 180 grader rundt(og altså over i motgående felt). Det som nesten var mest skummelt med det var at jeg følte meg egentlig helt uberørt, bilen stoppet egentlig aldri opp, på en eller annen måte kjørte jeg bare videre. Jeg vet jeg burde ha reagert, hadde det komt en bil i motgående kjørefelt akkurat da eller noe så hadde jeg jo kræsjet. I tilegg kunne jeg fint ha snurret helt rundt og endt en helt annen plass enn jeg gjorde. Men jeg var helt avslappet, og har vært det hele tiden etterpå. Altfor avslappet synes jeg. Jeg klarer rett og slett ikke bry meg skikkelig når jeg kjører rundt aleine. Når jeg har andre med meg kjører jeg alltid skikkelig, men når jeg er aleine så er det akkurat som om jeg "kobler ut"(altså, om det er snakk om at det er andre biler i nærheten osv. så er jeg mer forsiktig, men om jeg ikke er i nærheten av noen så blir jeg så likgyldig)


Sånn ellers; jeg skal innlegges på tirsdag! Fra tirsdag til tirsdag. En uke altså. Snakket med sjefen der ute idag og han var kjempegrei! Vi snakket litt om måltider osv. siden det egentlig blir det viktigste der ute, og han foreslo faktisk næringsdrikk før jeg hadde nevnt noe om det. Så det blir kanskje aktuelt...Synes det virker veldig skummelt, men samtidig skjønner jeg jo at jeg trenger mer næring enn den mini-kostplanen vi la opp. Som jeg sa til han; det viktigste jeg vil få utav oppholdet er å greie å spise litt til hver måltid(og beholde det!)så jeg klarer komme litt inn i en rutine. Men for å være realistisk og oppnåelig så vil måltidene være veldig små, ihvertfall i begynnelsen...Og derfor er kanskje ikke næringsdrikk i tilegg en så dum ide, vi får se.

Det er også snakk om at jeg skal prøve å begynne å jobbe litt kveld igjen, men skal ha møte med arbeidsgiver og NAV først tror jeg.

Og sånn tilslutt, er det bare jeg som blir VELDIG provosert av at nesten hver gang media osv. tar opp temaet spiseforstyrrelser/intervjuer folk osv, så er det så ekstremt mye fokus på at vedkommende er 190 høy og veier 10 kilo(overdrevet, but you get the picture)? Er det fordi det er det som selger eller? Jeg merker ihvertfall at det trigger meg ekstremt, selv om mening bak artiklene kanskje er bra, så skjønner jeg ikke helt hvorfor det er så viktig å fokusere sånn på vekten og på TALL og nummer?

tungt

Jeg føler meg veldig deprimert om dagene. Er hos søsteren min nå, låner nettet litt. På onsdag skal vi ha møte om innleggelsen...Håpr jeg får en hel uke og ikke 5 dager som DBT-behandleren ville ha. Trenger virkelig en forandring nå. Følr jeg har resignert litt og aner ikke hvordan jeg skal plukke meg sammen igjen.

54 timer

ble det denne gangen. Det er jo bedre enn ingenting, mer enn to døgn. Men likevel tungt når jeg virkelig føler jeg er på rett spor og kommer til å klare lenge, også klarer jeg ikke mer enn mandag, tirsdag og halve onsdagen. Jeg skjelver og føler meg vrak. Sikkert ikke så dumt å få en liten innleggelse snart.

42 timer og ansvarsgruppemøte

Fremdeles ikke internett i leiligheten!(sitter på biblioteket nå)

Akkurat vært på ansvarsgruppemøte. Gruer meg alltid for dem. Idag var forsåvidt ikke et unntak...Følelsene av å være håpløs,bli overkjørt osv. pleier bli ganske så intense. Verden har bare føltes veldig stor og stygg og kald og fæl siste dagene, depresjonen og mangel på livsglede kveler meg, så hadde få forventninger. Men etter mye frem og tilbake kom vi faktisk frem til noen ting. Jeg skal satse på å prøve å komme tilbake til bensinstasjonen, men ha et møte med arbeidsgiver og NAV først. I tilegg får jeg en innleggelse...Damen fra DBT understreket veldig at dette gikk imot alle deres prinsipper og blabla, men ble likevel enig om at jeg skulle få "lov" til å fåen innleggelse på 5-7 dager. Forhåpentligvis kan det hjelpe til at jeg klarer få litt mer rutine på ting, måltider osv. så formen blir bedre.Noe den må bli omjeg skal ha sjanse til å klare å jobbe igjen. Vi skal ha etmøte der vi legger opp litt mer konkrete planer rundt måltidene og sånt...Men angående trening ble vi enige om 2x40 minutter per dag, noe jeg synes var overraskende mye egentlig, men greit nok xD Det omfatter jo ikke bare trening, men også turer/aktivitet osv. Siden det blir et såpass kort opphold, så blir det ikke snakk om å jobbe spesielt mye med ting, men mer bare å komme inn i litt rutiner og sånt.

Igår tok jeg beintetthetstest, fikk beskjed om at det var for lavt, men hva de legger i det vet jeg ikke. Jeg skal få vite mer av legen min.

Status akkurat nå er vel at jeg fremdeles er veldig sliten,men at ting føles kanskje en liten smule mindre håpløst enn før møtet.

Be, så skal du få

Jeg har bedt om innleggelse. Nevnt det mange ganger før, og tenkt på det gankse konstant i det siste. Men i DBT-behandlingen er de ganske imot innleggelser, spesielt for "sånne som oss". Derfor har det liksom aldri blitt noe. Men nå sendte jeg en klar melding om at; jeg klarer ikke dette lengre, jeg må legges inn så jeg kan få mer hjelp. Må vente til over helgen før jeg vet noe mer da...Men mest sannsynlig blir det bare en ukes tid så jeg forhåpentligvis kan få hjelp til å komme over den verste kneiken når det gjelder spisingen. Jeg har, til forskjell fra før, ikke lyst til å bli innlagt i det hele tatt...Men jeg ser ikke andre løsninger akkurat nå.

44 timer

overspising/oppkast-fri. Men jeg er så sliten, så utrolig sliten. Intens hodepine. Det føles så håpløst og bortkastet å fortsette å prøve. Sovet mer enn nok i det siste, men er likevel totalt utslitt konstant. Vet jo at det ikke blir det spor bedre av å la bulimien ta over sånn egentlig men. Har i det minste ikke sett svarte prikker eller blødd neseblod de siste dagene. Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma og pappa. Den største triggeren som finnes på jord omtrent. Det er her samtlige bulimiske-perioder har begynt igjen hver eneste bidige gang. Men måtte kjøre lillebroren min hjem...Kanskje lurest å kjøre tilbake i leiligheten ikveld, problemet er bare at det strengt ikke er spesielt forsvarlig så sliten jeg er.

Vet ikke. Orker nesten ikke skrive heller, kjennes ut som jeg har fått migrene eller noe i den duren.

Holdt på å glemme en ting! Hadde faktisk flere fine opplevelser igår, til tross for alt. Fikk sett babaja igjen etter gammelt <3 Og på kvelden var jeg borte hos søsteren min og mannen hennes og hadde mini-spillkveld, det er alltid kjempemoro!(til tross for at jeg tapte hele tiden med min for tiden elendige konsentrasjon :P)
Vi gav oss ganske tidlig da, ganske sliten hele gjengen. Men det var nå koselig :)

To write love on her arms

Litt sent ute men.

repeat-repeat-repeat

Jeg har mistet oversikten over hvor mange omganger det har blitt, men må være godt over 20. Bare idag. Over 20 runder med overspising og oppkast. Når jeg endelig tror det er over, at jeg er trygg, så begynner alt på nytt igjen. Sår i halsen, sår i munnen, sår på hendene. Vondt i magen, vondt i ryggen, vondt i hodet, vondt i psyken. Vil slutte, men likevel gjør jeg det ikke? Skjønner det ikke. Det er utrolig hvordan uken kan gå sånn noenlunde, og når helgen kommer så blir det totalt kaos. Helg=bulimi. Jeg liker ikke helger, jeg er glad den snart er over. Samtidig som det alltid føles tungt med en ny uke. En uke som helst skal bli bedre, men hva er vitsen om jeg bare må begynne på nytt igjen neste uke? Helt på scratch enda en gang.

Silverchair - Ana's Song (Open Fire) Acoustic

tung dag

*Minnestund

Den var veldig fin. Presten snakket mye om nåde, og la ikke skjul på at onkelen min hadde slitt veldig psykisk. Talen traff veldig godt, og sermonien var enkel, men vakker. Han skal desverre ikke gravlegges her, men på østlandet, så istedenfor å følge ham til graven, ble han kjørt bort med bil. Det var nesten verre enn en vanlig gravferd, så brutalt. Ingen grav, ingen "av jord har du blitt og av jord skal du bli". Der utenfor kirken brast det, for de fleste, men selvfølgelig mest for tanten min. Hun og flere andre gråt høylytt. Jeg kan ikke engang forstå smerten hun må ha følt og føler.

*overspising/oppkast.

Hva kan jeg si? Etterpå skulle mesteparten av familien samles hjemme hos farmor og farfar. Jeg var veldig utenfor. Kjente det ble altfor mye, altfor mange folk, altfor mye mat. Altfor mye å forholde seg til. Så jeg sa jeg måtte legge meg nedpå litt og eventuelt komme ned seinere. Intensjonene var gode. Men det tok ikke lang tid før overspisingen begynte, klarte ikke få ro. Mamma ringte uendelige ganger og ba meg komme ned. Ble bare mer og mer stresset. Jeg kom meg aldri ned.

*lørdagshandling for mamma og pappa.

Litt seinere tilbudte jeg meg å kjøre å handle inn varer siden det var tomt for det meste, og jeg følte for å få meg litt vekk. Formen var litt bedre.

*overspising/oppkast
 Ender likevel oppe med dette enda en gang ja

*intens trening

Vet jeg må komme meg hjem med varene, vet jeg liksom skulle legge meg tidlig, så hva gjør man da når man føler man burde trene minst 3 timer? Jo, da trener man med 90% makspuls i 40 minutter og kjører som en gal hjem igjen.

*hjem igjen til mamma og pappa.

Humøret var litt bedre, jeg så egentlig frem til å sitte oppe og prate litt. Mamma hadde lagt seg, pappa sa kjøleskapet måtte vaskes/ryddes før jeg kunne sette varene inni. Jeg tar utav alt, sorterer det osv. Pappa vasker. Mamma kommer opp. Klikker. Skjeller oss ut, and this goes on and on and on etcetcetcetc. Jeg ender gråtende og utslitt i stuen. Pappa trøster meg.

Angrer på at jeg kom hjem. Trangen til selvdestruktivhet vokser seg enorm.

Vurderer å kanskje høre litt mer på psykiateren som sier jeg bør holde meg litt unna. Men samtidig trenger jeg jo omsorgen...Jeg klarer meg ikke helt aleine.

Men det siste jeg trenger når jeg virkelig prøver til tross for at jeg er totalt nedbrutt, det er noen som oppfører seg helt urimelig og bryter meg enda mer ned.

Nå sitter jeg nede i kjelleren på det gamle rommet mitt og hører på lavmælt krangling fra soverommet til mamma og pappa over meg. Setter min lit til antipsykotikaen som jeg tar for å sove, så jeg forhåpentligvis får meg opp imorgen og klarer å lage istand en OK farsdag for pappa :)

En positiv ting; Ikke blødd neseblod idag faktisk! Blødd neseblod hver eneste dag en stund nå, noen ganger flere ganger for dagen. Ikke moro. Sånn angående overspising/oppkast har denne uken vært bedre enn den forrige tross alt...Så får prøve å holde fast på det selv om helgen har gått rett vest.

Død.

Fikk akkurat vite at onkelen min er funnet død. Han skal obduseres for de er visst usikker på dødsårsaken. Mamma sier det var hjertet, men jeg er ikke så sikker jeg. Synes det er spesielt hardt siden vi hadde endel til felles når det gjelder psykiske problemer og jeg snakket endel med ham om det...Han har blant annet vært innlagt endel ganger der det har vært snakk om at jeg skal ha planlagte opphold.

I tilegg har han en sønn på 9 år, fetteren min. De prøver å finne ut hvordan de skal fortelle ham det...akkurat nå er han hos oss, sammen med lillebroren min.

Og vi må fortelle lillebroren min. Jeg kan ikke unngå å lure på hva som har skjedd. Men det vil vi vel få svar på etterhvert.

kort sagt

det går ikke bra.

Dører.

Det er så mye jeg har lyst å skrive, men det er liksom ulovlige tanker. Denne bloggen skulle være annerledes enn den gamle jo, men kjenner jeg går mer og mer tilbake dit.

Føler sterkt at jeg ikke holder ut å leve som dette lengre, men at det finnes få utganger. Jeg vet jeg ikke kan følge EXIT-skiltet, for da er det ingen vei tilbake, og ingen vet hva som gjemmer seg bak den døren.
Men likevel klarer jeg ikke slå fra meg tankene, det må da være bedre enn dette?

Jeg føler jeg er innestengt i et rom. Et lukket og klaustofobisk rom. Det finnes mange dører. Bulimien og døden står og lurer bak en stor del av dem. Jeg prøver desperat å finne andre dører, bygge vinduer, grave underjordiske ganger, men bulimien eller døden er det eneste jeg møter på. Suger meg inn. Lover meg at de skal få meg ut, at de kan tilby den optimale flukten.
Døden er skummel. Han lover meg at han har den rette fluktruten, men den er tung og vanskelig, og om man kommer seg lengre enn halvveis er det ingen vei tilbake.
Bulimien er slu og uærlig. Han lover meg den perfekte flukten, en lett og behagelig flukt, og om jeg vil kan jeg alltids snu. Han står der med åpne armer og ønsker meg velkommen. Og jeg faller. faller.

Vil ikke høre på bulimien lengre. Men døden er skummel, og jeg klarer ikke bygge flere dører.

tilbakefall nr. uendelig

Skjelver. Ser svarte prikker. Oppgitt. Håpløs. Tilbakefall. Igjen. Jeg vil ikke ha bulimien, men den vil ikke gi slipp på meg. Tre lange dager, også rett tilbake. Igjen. Igjen. Igjen.
Det er i stunder som dette jeg virkelig kjenner på desperasjonen og håpløsheten. Hvordan kan noen la meg sitte aleine med dette monsteret? Jeg bor sammen med et monster! HJELP MEG NOEN VÆR SÅ SNILL, for jeg er redd.



Sometimes I remember
The darkness of my past
Bringing back these memories
I wish I didn’t have
Sometimes I think of letting go
And never looking back
And never moving forward so
There would never bee a past


It’s easier to run replacing this pain with something numb
It’s so much easier to go
Than face all this pain here all alone...

Næringsdrikk?

Har egentlig lite erfaringer med det, men har vært snakk om at jeg kanskje kan få det på blå resept før. Mamma ville kjøpe til meg hvis ikke.

Synes det virker skummelt og vet ikke helt om jeg ville fått det i meg uansett. Men samtidig takler jeg ikke ha mat i huset for øyeblikket, så matinntaket blir jo generelt litt vel lavt. Jeg overbeviser meg selv mesteparten av tiden om at det går helt fint siden jeg ikke er så tynn. Samtidig VET jeg jo at man kan være alvorlig under/feilernært selv om man ikke har en ekstrem lav vekt/BMI, og at det er skadelig, men er liksom så vanskelig å tro på det likevel? Akkurat som at man vet at universet er uendelig, men likevel ikke egentlig SKJØNNER det, if you know what I mean? Teit sammenligning kanskje men...Det første som falt meg inn.

Jeg er ihvertfall usikker på om jeg skal ta det opp igjen med ansvarsgruppen.

Og sånn just for the record; imorgen skal jeg bade i badehall for første gang på en god del år! Grugleder meg :)

Eyes of bulimia.

Ikke sovet skikkelig siden torsdag, drakk endel igår/var ute, og fy søren, merker jeg ikke er vandt til sånne ting lengre. Er helt vrak nå. Skjønner ikke hvordan jeg holdt på sånn som dette hele sommeren ifjor. Reiste først på fest, det var OK, litt andre folk enn de vanlige som pleier være der. En kamerat av venninna mi var der også, har møtt han før da, og veldig inntrykk av at han er en OK fyr. Ikke noe tull liksom. Vi fant ut at vi stakk på byen siden de andre var litt, uhm, barnslige? Dessuten skulle de bare røyke hasj og loke, så ja...Venninna mi skulle komme etter oss, men hun kom aldri. Fikk ikke tak i henne resten av kvelden, noe som skapte veldig mye rot og gjorde at jeg ikke kom meg hjem før i 5tiden idag tidlig. Men bortsett fra litt mye styr og rot frem og tilbake, så hadde jeg det faktisk ganske hyggelig :) Han fyren møtte noen han kjente og vi gikk et par plasser, men så endte vi opp med å sitte på et busstopp og snakke. Viste seg at vi hadde overraskende mye til felles merkelig nok! Det var egentlig bare veldig hyggelig...Han prøvde seg liksom ikke i det hele tatt heller eller noe, så ja, vi bare pratet til bussen hans kom :) Håper bare ikke jeg var altfor slitsom:P Men en veldig allright fyr! Må innrømme jeg ble litt satt ut når han sa han gikk til behandling nå(på (p)sykehuset) og at han hadde vært innlagt :O Vet jo veldig godt at det er allslags folk som blir innlagt og ikke en spesiell type, men likevel må jeg innrømme jeg ble litt overraska. 

Tok bussen, også kom pappa og hentet meg på halvveien og jeg ble med hjem. Var utrolig sliten da og ville bare sove. Men hva gjør jeg? Spiser og spiser og spiser. Så idiotisk at jeg har ikke ord. Smakte ikke maten en gang, var bare helt borte. Så nå er formen ganske elendig som sagt. Tror ikke jeg kommer til å begynne å drikke igjen noe særlig egentlig...Samtidig var det jo ganske hyggelig også :)

Nå må jeg nesten bare hente meg litt inn igjen og forberede meg på morgendagen. Da blir jeg hentet halv 9 for å være med den psykiatriske sykepleieren ned å spise frokost og se litt på aktivitetstilbudene de har...

Gikk plutselig opp for meg når jeg snakket med mamma isted at det faktisk er endel jobber jeg kan søke på nå som jeg har fått lappen! Jobber som jeg har vurdert før, men som man har vært nødt til å ha førerkort på. Tenker da spesielt på hjemmesykepleien. Kjøre rundt og hjelpe eldre folk som bor hjemme. Så tenker å høre på møte med NAV 9.november om det kanskje er mulig å få til noe...Feks en prøveordning på en måned hvor jeg blir lønnet av NAV og prøver ut om det er en jobb som kan fungere for meg, også etter den måneden gå over til en "vanlig" ansatt om alt fungerer bra :) Er ikke helt sikker på hvordan jeg skal gjøre det med bensinstasjonen da, at jeg bare begynner igjen, men bare har noen kvelder i uken, eller om jeg må si opp. Men det får vi se på.

Egentlig har jeg kjempelyst å sove nå, og burde nok gjort det også...Men er småskjelven og rastløs til tross for at jeg er så sliten, så tror kanskje jeg bare reiser hjem igjen til mamma og pappa. Får se.

Skal, skal ikke?

Det er det evige dilemmaet. Skal, skal ikke? Vil jeg, eller vil jeg ikke? Ambivalens. Forandrer så drastisk mening av og til at jeg aldri helt kan stole helt på hva jeg egentlig vil.
Akkurat nå er det tre ting som står i hodet mitt, sånn konkret:

1. Flytte eller ikke flytte? Ser fordeler/ulemper med begge alternativene, det som kanskje gjør at flytting veier tyngre er at forandring FRISTER. Men plutselig kan det bli veldig skummelt og feil. Så jeg vet aldri. Men har i det minste komt frem til en sånn halvveis løsning med at jeg kan prøve en periode først.

2. JOBB. Sykemeldingen går snart ut, og igjen står jeg over for det samme valget. Få enda en ny sykemelding eller prøve å jobbe igjen? Mamma og pappa(kanskje mest mamma) mener at jeg bør jobbe, alle behandlingspersoner osv. rundt meg mener jeg bør få lengre sykemelding. Selv vet jeg ikke helt hva jeg føler. Jeg vet at jeg savner jobben veldig mye innimellom, og at det kan være veldig godt å ha en jobb å gå til. Men jeg vet også at jeg 90% av tiden knapt henger sammen, og har hatt mer enn nok med å ha ansvar for meg selv i det siste...I tilegg har ryggproblemene intensivert seg veldig, så vet egentlig ikke om jeg FYSISK en gang er istand til å jobbe. Så kort oppsummert så vil jeg vel egentlig jobbe, men jeg tror ikke jeg mesteparten av tiden er istand til det. Spørsmålet blir vel da; hva skal til for at jeg skal bli istand til å jobbe igjen? Og det synes jeg er litt vanskelig å svare konkret på.--

3. Morgendagen. Ikke verdens viktigste avgjørelse riktignok, men nok til at jeg grubler som en gal på hva jeg skal gjøre. Er egentlig invitert til fest. Ikke noe svære greier da. Er ikke så veldig gira på å reise, spesielt ikke om jeg har så vondt i ryggen som nå. Men samtidig VET jeg at jeg må tvinge meg selv ut av og til, ellers blir jeg sittende hjemme. Og den der "bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke gjorde", den kjenner jeg meg veldig igjen i egentlig.
Er vel kanskje litt det at jeg egentlig har lyst til å være sosial også, men bare ikke med de folkene? Kinda. Men har liksom ikke så mange alternativ. Vi får se. Som sagt kan jeg egentlig aldri vite hva jeg vil. Plutselig går jeg fra super-deppa til skikkelig party-humør. Ikke så ofte det går den veien da, men det hender:P Men så varer det liksom ti minutter, eller til jeg har fått meg halvveis til festen, også har jeg bare lyst å dø igjen -_-
Jaja, skal ikke være lett. Jeg skal ihvertfall IKKE sitte aleine imorgen. Det har jeg sånn halvveis bestemt meg for.

Litt positivt kanskje?

Hadde egentlig gledet meg til å komme hjem å skrive litt positivt innlegg, men desverre snur ting litt for fort. Men prøver ihvertfall holde fast på det positive. Dagen begynte mildt sagt dårlig(ett ord; VEKTOPPGANG og håpløshet)
Men var hos søsteren min noen timer idag...Og det var veldig koselig, vi satt bare og bablet/drakk kaffe. Når jeg kom hjem igjen fikk jeg besøk av den psykiatriske sykepleieren...Hun er egentlig utrolig grei! Jeg skal begynne å være med på noe dag-greier fra mandag av. Hun henter meg klokken 9, også er planen å spise frokost der nede og være med på litt aktiviteter...Får se det litt an, er en del "rare"/"spesielle"(eller hva søren jeg skal kalle det:P) folk som går der nede visstnok, så er jo ikke sikkert det er noe for meg..Men forhåpentligvis blir det noe å gjøre på frem til jeg har fått ordnet noe skikkelig med NAV :)
Etterpå var vi på kafe! Hun sa jeg kunne få akkurat det jeg ville...Skulle bare slått til med en treretters middag nesten, hehe, neida, men tok en kopp te også satt vi der og pratet en stund. Det jeg har tenkt på som jeg nevnte tidligere er å flytte "hjem" igjen. Dvs. flytte inn i leiligheten farmor og farfar har på loftet...(den er SVÆR btw)De bor ganske så rett ved siden av mamma og pappa, så det blir liksom på en måte som å flytte hjem, samtidig som jeg har min egen plass. Sykepleieren synes ihvertfall det hørtes ut som en kjempeide...Planen er nå sånn halvveis å prøve det ut noen uker(om det er greit for farmor og farfar såklart!) også eventuelt, om det ser ut til å fungere bra, si opp leiligheten her og flytte dit. Har tenkt tanken før også, men når jeg ikke har hatt lappen har det vært veldig upraktisk å bo der ute.
Så jeg var ganske oppmuntra og følte meg bedre enn på lenge før idag...Så reiste jeg hjem til mamma og pappa. Og ja, da gikk ting litt i dass. Krangling og dårlig tilbakemelding osv. Ble stresset med en gang, presset i meg mat, ble enda mer stressa. Kranling. Stress stress. Og alt føltes kjempehåpløst igjen med en gang. Merkelig at ting kan skifte sånn som det der...Bare noen timer tidligere følte jeg det med maten var 100% overkommelig og at ting kanskje kunne ordne seg også plutselig er det rett tilbake til at alt virker totalt umulig. Det hjelper ikke at jeg fikk regning fra kjøreskolen på 5600 kroner idag+to inkassoer på 2600 til sammen+en regning på 300 kr...Og jeg har NULL kroner...Så måtte bare krype til korset og be om hjelp fra mamma og pappa(igjen!). De hjelper meg jo, men jeg HATER det. Uansett, trangen til å overspise kom PANG tilbake med en gang jeg kom hjem og holdt på å begynne for fullt...Men fikk heldigvis stukket av før det skjedde:P Fikk låne bilen for å kjøre ut og trene litt...Så det skal jeg nå. Må desverre hjem igjen ikveld og overnatte der, får bare krysse fingrene for at det går sånn noenlunde greit.

:|

orker ikke mer

Tankespinn

Bruker fremdeles den gamle pc-en siden den andre har klikket litt. Hører gjennom musikken nå. Alle de gamle bildene og all den gamle musikken fikk virkelig minnene tilbake og tankene til å spinne.
Det er egentlig utrolig hvor mye som er forandret. Og ikke minst med tanken på at jeg tilbake da tenkte at ting ikke kunne bli verre, men det kunne de absolutt...Selv om jeg slet da, så levde jeg nå ihvertfall...Jeg hadde et sosialt liv og et liv, til tross for at jeg hadde mange kraftige nedturer. Nå er det en konstant uro som har tatt bolig i meg. Jeg har blitt mye flinkere til å åpne meg, til å uttrykke meg. Det er ikke lengre noe som er hemmelig omtrent. Lenge gikk mye av min tid ut på å skjule alt mest mulig. Jeg følte det jeg gjorde var sykt og unormalt(risping, kutting, overdoser osv), og at det jeg følte var helt feil. Selv om jeg ikke ønsker meg tilbake dit eller noe, så føler jeg alt har blitt snakket så ihjel de siste årene at det har blitt livet mitt. Det har langsomt gått fra noe sykt til noe "normalt". Det er jo fremdeles sykt, ikke bra og kanskje ikke helt normalt...Men jeg klarer ikke se sånn på det lengre. Og det synes jeg egentlig er ganske dumt. Jeg kunne ønske det ikke falt så naturlig for meg å skade meg selv rett og slett. Av og til lurer jeg på om det var en tabbe å begynne å snakke, å avsløre alt som fantes under topplokket. Om første gangen hos helsesøster når jeg var 15. Første gangen jeg fortalte noen. Starten på slutten. Overgangen fra å føle meg annerledes og unormal til å identifisere meg selv med sykdommen. Digging my own grave.
Jeg ser jo det nå, at jeg i min desperate søken etter å identifisere meg noe, så ble jo strengt tatt JEG borte. Mission self-destruct. Og joda, jeg "lykkes". Lykkes med å være syk, kjøre meg selv så til de grader i grøften.
Men det er nå det gjør vondere enn noensinne. Det er nå jeg må betale. Når jeg faktisk vil bli bedre. Når jeg vil bli mer meg og ikke sykdom. Det er da tomheten kommer. Rastløsheten. Jeg føler meg som ingenting. Jeg har ingenting. Alt er et ork. Men jeg har ikke samme "rusen" som sykdommen pleide gi meg å snu meg til.
Selv om jeg hadde det jævlig, så var det noe befriende ved å bare lukke øynene og falle. Drukne i depresjonen og selvdestruktiviteten. Når jeg nå plutselig skal ha åpne øyne, skal prøve å svømme...Har ikke ord for hvor umulig det føles.

Spiseforstyrrelsen min startet vel hovedsaklig fordi jeg var desperat etter en mening, noe som kunne redde meg fra depresjonen, selvmordet, meningsløsheten. Og det gjorde den. Ingen kan nekte på det. Men istedenfor bare depresjonen, sitter jeg nå her med en konstant uro. Før kunne jeg ha en bra dag, jeg kunne gjøre noe jeg likte, jeg kunne bake en kake, se en film. Det er ikke det at jeg gjør noen av de tingene lengre, men jeg er hele tiden fylt av an uro, en tomhet, en ekkel følelse. Jeg kan aldri slappe av. Jeg har et monster som står på skulderen min. Nummen. Trekker meg vekk fra alt. Må bli likgyldig for å holde ut.

Jeg har tenkt endel på en ting idag. Skal ta det opp med mamma og pappa når jeg reiser hjem seinere idag. Det vil være en ganske drastisk forandring, men det lar seg gjøre. Jeg prøver bare komme frem til om dette bare er enda et av mine prosjekt eller om det faktisk er en god ide. Det er en god del fordeler, men også ulemper. Det kan gjøre at jeg isolerer meg enda mer, trekker meg enda lengre unna. Det er et stort skritt, stor avgjørelse. Men får se hva mamma og pappa har å si om saken.





Sang fra gamle dager.

Fristen

Having a breakdown was like breaking a vase and then gluing it back together.  You could never trust yourself to handle that vase again with any surety. You could not put a flower in it because flowers need water and water might disolve the glue.

(Stephen King)

Fail.

Failfailfailfail.




Jeg er så dum. Så sinnsykt naiv. At jeg kunne tro at denne gangen hadde jeg en bra plan. En plan som skulle funke. En plan som virket bra på papiret. Men såklart funket det ikke. Såklart feiler jeg. Gidder ikke prøve å rosemale det en gang. Gidder ikke prøve å late som om dette ikke ødelegger meg, som om det var en liten glipp. For det var ikke det, det var en stor en. ALT feiler jo. Jeg klarer tydeligvis ikke dette selv.
Meg+mat= katastrofe, uansett hvordan du vender på det. Når jeg spiser minimalistisk så går det, jeg klarer meg, det går ikke bra, men det går....Men så skal jeg være så jævla "flink" å øke inntaket fordi det er liksom noe jeg må gjøre for å bli bedre...
Men hva skjer? Hva skjer hver BIDIGE gang? BULIMIBULIMIBULIMIBULIMI. Så hvorfor skal jeg fortsette å prøve? Fortsette å være så "flink"? Det ødelegger meg jo bare enda mer.

Ambivalens

Hadde egentlig mye å skrive, men så ble det litt vekke for meg. Fikk brev i posten fra sykehuset for noen dager siden, fått time i November for å få tatt beintetthetsprøve. Positivt overrasket over det, siden jeg fikk beskjed om at ventetiden vanligvis var veldig lang. Blir greit å få sjekket pga. kombinasjonen av beinbruddet ifjor, beinskjørhet ligger i slekten+spiseproblemene.

Torsdag var jeg veldig flink matmessig, og fredagen gikk bra en god stund og. Jeg tenkte at; hallo, jeg er jo egentlig frisk, dette klarer jeg jo fint selv, null problem. Til tross for at det bare hadde gått 1,5 dag med noenlunde normalt inntak føltes det som om bulimien var et annet liv. Er nesten flau over meg selv hvor fort ting kan skifte, og hvor overbevist jeg faktisk kan bli. Kastet opp igår kveld desverre, første gangen på 6 dager. Noe som såklart stakk hull på min lille urealistiske boble, og kinda beviste at det desverre ikke fikser seg så fort. Og jeg vet jo egentlig det. Men jeg endte i det minste ikke opp med full overspising sånn som det er lett for når man først har kastet opp( når jeg allerede har kastet opp, så kan jeg liksågodt spise enda mer/kaste enda mer opp, osv.)

Men uansett...Jeg blir bare mer og mer usikker på om DBT-behandlingen har noe for seg for meg. En stor del av tiden, spesielt i det siste, har jeg følte de i større grad er depresjon som er problemet og ikke emosjonell ustabilitet. Men så plutselig forandrer alt seg, også vet jeg ingenting lengre. Det som går igjen er at jeg ikke kjenner meg noe særlig igjen i noen av de andre i gruppen...Føler ikke de har samme problemene som meg på en måte? De er alle ganske utadtvendte og problemene deres er liksom i stor grad at de er impulsive, kan bli veldig sinte osv. Utagerende på en måte? Og de har det til tider veldig bra, også kan de falle veldig ned igjen, også opp igjen....Med meg er det mer en jevn depresjon hele tiden, sjelden sånne "oppe" episoder varer mer enn minutter/timer.
Selvfølgelig vet ikke jeg alt om alle de andre, og det betyr kanske ikke så mye heller. Meg det handler om osv. Det som gjør at jeg ikke har sluttet enda er vel det at jeg ikke vet ha alternativet skulle vært. For å slutte med all behandlingen er nok ikke det smarteste heller.

Også er jeg så usikker med hensyn til jobben, som vanlig! Skal jeg gå tilbake når sykemeldingen går ut? Blir isåfall bare 1-2 kvelder i uken....Eller skal jeg si opp/bli langtidssykemeldt og få prøvdmeg i litt forskjellig andre jobber gjennom NAV?(arbidsrettet tiltak osv)
Om jeg først klarer å jobbe, så synes jeg 1-2 kvelder blir altfor lite...Så et annet alternativ er jo å søke en ekstra jobb utenom. Men hva om jeg blir veldig dårlig igjen? Det eneste jeg vet er at jeg vil jobbe så mye jeg klarer, men jeg er utrolig redd for å ta på meg noe som jeg seinere ikke klarer gjennomføre fordi formen plutselig går enda lengre ned. Redd for å mislykkes igjen, kort sagt.
Det går igjen i alt jeg har gjort de siste årene...Jeg kan ha en sinnsyk viljestyrke, stahet og ståpå-vilje og gir alt og gjør det bra, helt til det bare faller sammen.
Ikke rart jeg er redd for å binde meg til ting egentlig...Når det ender sånn hele tiden.

Er akkurat samme greien med hunden desverre. Jeg føler det beste både for meg og hunden er å selge ham før han blir altfor stor. Men mamma og de er ikke helt enig, og det er vanskelig siden jeg såklart er glad i ham. Føler bare alle kan gjøre en feil..Eller liksom, tenkte jo på det i to år før jeg kjøpte ham. Var absolutt ikke noe forhastet...Men er ikke alle ting man kan planlegge på forhånd-

Blæ, vet ikke jeg. Ser ulemper og fordeler med alt...Det eneste jeg vet sikkert er at jeg ikke orker at ting er sånn som nå mye lengre. Som jeg har sagt før; jeg er avhengig av forandring, men takler det ikke. Da blir det ikke lett.

dagen

Jeg er glad ene søsteren min og meg har fått bedre forhold! Eller rettere sagt, fått et forhold...Det var ikke så veldig tilstedeværende før. Men det er hyggelig nå som vi bor ganske nærme og jeg har fått lappen. Har liksom ikke så mange venner igjen i nærheten som jeg kan stikke på besøk til...Så koselig å bare kunne stikke innom sånn som jeg gjorde idag :)

Formen er ikke helt på topp...Trenger vel ikke gå i så veldig detaljer, men matinnaket er ganske ikke-eksisterende om dagen, noe som fører til oppblåst mage og diare. Usj, merkelig det der, skulle heller tro magen stoppet helt opp. Jeg svarte vel egentlig ja når DBT-behandleren spurte om jeg kunne love henne å få i meg litt mat, men som alltid når jeg er inne i en sånn periode, så er jeg livredd for å begynne å spise igjen. Blir bare mer og er paranoid for hver dag som går...Tanker om at jeg kommer til å legge på meg av bare bittelitt mat fordi kroppen er i sultemodus og desperat etter å "grafse" til seg det den kan. At kroppen vil gjøre alt den kan for å hamstre mest mulig, suge til seg kaloriene. At forbrenningen så og si er stoppet opp. Og ikke minst at jeg skal ende opp med ovespising og oppkast igjen. Som jeg sa til henne trenger jeg bare en liten pause. Neida, fasting er kanskje ikke det beste eller sunneste, men hva skal jeg si...Maks noen dager til, så skal jeg prøve å øke gradvis. Føler alltid det ender opp med bulimi uansett, men må nesten bare prøve. Igjen. Jeg vet at sånn som det er nå kan jeg ikke fortsette i lengden. Har i det minste vært flink og holdt meg unna skikkelig trening da. Holdt meg til at om jeg skal trene skikkelig, så skal jeg også spise NOE før og etterpå. Kan ikke si jeg føler meg spesielt flink, føler meg slapp og lat, og trangen til å trene, da spesielt løpe, er STOR. Men samtidig er jeg så dårlig i magen at det blir vanskelig:P

En annen ting er at jeg faktisk er HELT blakk, bortsett fra litt fisk og frosne grønnsaker har jeg ingenting spiselig...3 kroner på kortet. Om jeg er (u)heldig får jeg penger før helgen, ellers blir det etterpå. På en måte håper jeg jo på at jeg får penger, ventet lenge nå...Halloween i helgen og hadde egentlig tenkt å finne på noe, kle meg ut, fest osv.+at jeg virkelig trenger nye sko UTEN hull.. Men samtidig er det en så utrolig lettelse å ikke ha penger! Har liksom en "unnskyldning" til å sulte meg...Jeg vet jo at eg sikkert hadde fått lånt av mamma og de om de visste at jeg har så lite mat...Lånte faktisk 200 kr. idag da, men kjøpte snacks til hunden, hansker(fy så kaldt det er ute om dagen!) og kaffibønner til søstra mi(drikker alltid haugevis med kaffi hos henne, hun har sånn maskin:P)+litt bensin. Og da var de borte....Herlig!

Skjønner meg ikke helt på meg selv. Eller, skjønner det jo forsåvidt godt, men samtidig er det hele så ulogisk.

Lånt en hel haug med bøker på biblioteket idag da! Endel bøker om sunn kost og helse blant annet...Planen var vel å prøve å få litt fornuftig utav det, et helhetlig bilde...forhåpentligvis ikke bare trekke ut ting som kan rettferdiggjøre spiseforstyrrelsen(merker jeg fremdeles ikke er komfortabel med å kalle det for det, at jeg kanskje fremdeles fornekter det litt? Vet ikke...Jeg har liksom ikke en spiseforstyrrelse. Jeg bare er litt forstyrra.) Men nå skal jeg ikke begynne å mase om ambivalensen, da blir det bare rot.

Imorgen er det DBT-gruppe. Håper magen har roet seg litt til da!

...

Idag, kanskje spesielt ikveld, har verden føltes stor,kald, tom og stygg. Selvskadingstrangen, selvmordstankene, behovet for å flykte har vært intenst, og mer tilstede enn på lang tid.
DBT-samtalen idag var ikke spesielt oppløftende for å si det sånn. Hun stilte spørsmål med viljen min, om jeg virkelig VIL bli bedre. Og det treffer et sinnsykt ømt punkt...Hvordan kan de tro at jeg ikke vil når jeg tvinger meg bort der to ganger i uken til tross for at jeg synes det er utrolig vanskelig? Når jeg står imot skadetrangen og den generelle trangen til å gjøre noe destruktivt nesten hele tiden? Om jeg ikke ville, hvorfor hadde jeg da giddet å gå gjennom alt jeg går gjennom nå? Hvorfor skulle jeg gidde å prøve om igjen og om igjen sånn som jeg har gjort? Det hadde jo vært mye enklere å bare gi opp...
Men det som gjør at det kanskje treffer meg enda hardere er at det gang på gang av psykologer har blitt stilt spørsmål ved motivasjonen min, når de ikke klarte "gjøre" meg bedre, da var jeg ikke motivert nok, jeg ville ikke nok. En vesentlig forskjell fra før sommerleiren er vel også at jeg nå virkelig har kjent at å bli frisk det går an! At å være frisk betyr ikke bare at man skal oppføre seg som "normale" folk og kontrollere destruktiviteten, men fremdeles ha det like jævlig...Men nå vet jeg jammen ikke lengre.

VIL jeg virkelig bli frisk? Kanskje jeg ikke vil det? Hva mer kan jeg gjøre isåfall for å ville det? Prøver jo, er med på opplegget...HVA MER KAN JEG GJØRE?
Som sagt, fikk en intens skadetrang før idag, og den kom tilbake ikveld. Nok en gang følte jeg vel egentlig at jeg ble minnet på hvor mislykka jeg var. At kanskje jeg egentlig ikke vil dette, og at jeg ikke bare holder alle andre for narr, men også meg selv. At jeg opptar en plass, at jeg manipulerer, at jeg bare vil ha oppmerksomhet, at jeg spiller et spill. Noe som igjen gjør at jeg blir paranoid. Jeg kan ikke stole på noen, kan ikke stole på meg selv. Må la det syke få ta kontrollen, for det er jo faktisk det eneste jeg får til,. Å være syk. Om jeg kanskje egentlig ikke vil, hvorfor søren gidde å prøve da?
Og om deres definisjon på frisk eller bedre er å ta bort alle symptomene(selvskading, spiseforstyrrelse), de tingene som faktisk gjør at jeg overlever, uten at JEG har det bedre, så tror jeg neimen meg ikke jeg er så interessert likevel.

Å bli fortalt at det er jeg som må gjøre jobben, at jeg må ville, at jeg må være motivert and you name it; JEG ER FAEN MEG IKKE DUM; JEG ER FULLT KLAR OVER DET OG HAR BLITT FORTALT DET TUSEN GANGER OG FØLER JEG KJEMPER SOM EN GAL; Å BLI MINNET PÅ DET HVER ENESTE GANG STREKER BARE UNDER DET FAKTUM AT OM JEG PRØVER MITT BESTE, SÅ ER DET TYDELIGVIS LIKEVEL FEIL ELLER IKKE GODT NOK.

Takk og god natt.

fitspiration

Jeg skal innrømme at jeg mer enn en gang har søkt etter såkalt "thinspiration" på nett. Idiotisk og jeg misliker sterkt at jeg gjør det, dobbeltmoral til tusen. Oppdaget imidlertidig et nytt uttrykk her for noen dager siden "fitspiration". Hvor man istedenfor bilder av sykelige tynne har bilder av veltrente jenter. Joda, det beste ville vel vært å ikke bry seg så mye om hvordan andre ser ut eller hvordan man kunne sett ut, og akseptere seg selv som man er.
Men samtidig må nå det å bli inspirert/motivert av veltrente mennesker være mye sunnere enn å se på bilder av folk som er alt for tynne/undervektige...
Man må jo faktisk spise nok for å kunne oppnå dette;

Så synes egentlig ikke såkalt "fitspo" eller "fitspiration" er så dumt egentlig.

Svai rygg

Jeg har slitt endel med ryggen det siste året, og kanskje spesielt de siste månedene. Gikk plutselig opp for meg her om dagen når jeg trente at jeg har en utrolig svai i ryggen som jeg aldri hadde før. Sannsynlig at den har blitt sånn etter at jeg brakk ankelen. At den gradvis har blitt svaiere etterhvert som jeg har trent beina opp igjen. Enda en feilbelastningsskade altså. Føler hele kroppen min er skrudd feil sammen, noe som forverret seg ekstremt etter bruddet. De verste dagene må jeg bare ligge/sitte. Er lei av å ha en kropp som kjennes ut som om den er 50 år eldre enn den er. Spiseforstyrrelsen forverrer det jo foråsvidt også. Samtidig som det er demotiverende...Hvorfor bli såkalt "frisk" mht. spisingen/treningen, når kroppen min uansett ikke fungerer skikkelig?
Vet ikke helt hvordan jeg skal oppnå normal funksjon igjen heller, eller om det i det hele tatt er mulig. Har fått ny henvisning til fysioterapeut, men det er desverre flere måneders ventetid.

Var forresten hjemme en tur igår. Bortsett fra at jeg rent fysisk ble ekstremt dårlig(akutt allergisk anfall, nøys i flere timer i strekk omtrent), så var det faktisk ganske koselig. Endte desverre opp med å kjøre tilbake til leiligheten midt på natten fordi allergien ikke gav seg(den pleier være verre hjemme hos mamma og pappa av en eller annen grunn). Litt kjedelig siden jeg for en gangs skyld faktisk ville være hjemme, og ikke hadde det minste lyst til å være aleine. Sovnet tilslutt, og lagt i sengen i hele dag(!) Aner ikke hva som skjedde, pappa var innom her og tok med seg hunden før idag, og da var jeg skikkelig skikkelig dårlig. Nesten ikke stemme, fikk ikke puste, kjempevondt i ryggen osv. Husker egentlig lite av dagen, "våknet" vel ikke skikkelig fra døsen før nå ikveld, rundt 21.30. Litt sykt å sove så lenge, men trengte det kanskje? Formen er ihvertfall litt bedre nå.

Merket virkelig hvor godt det var å ha folk rundt seg den lille stunden jeg var hjemme på lørdag. Begynte å leke med tanken om å flytte hjem igjen...Men jeg må jo være realistisk, gårsdagen var en av få ikke-katastrofale turer hjemme. Å flytte hjem i nærmeste fremtid hadde nok funket veldig dårlig, uansett hvor mye jeg kunne ønske at vi kunne vært en lykkelig liten familie. Det funker ikke sånn. Dessuten er jeg bare ensom, å flytte hjem hadde nok ikke gjort det bedre. Hadde nok isolert meg enda mer(om det er mulig?)+ konfliktivået hadde eksplodert, som det alltid gjør. Like greit å slå fra seg tanken. Jeg vil jo egentlig ikke flytte hjem igjen, jeg er som sagt bare ensom.

Imorgen er planen å reise på kurs+ at jeg må få fikset reguleringen min. Halve strengen har løsnet omtrent...Er vel femte eller sjette gangen det  skjer? Aner ikke hva jeg skal gjøre med det jeg...Får kjeft fordi de sier det må være pga. tyggistygging eller lignende. Jeg mistenker derimot at det skjer når jeg overspiser, så jeg aner ikke helt hva jeg skal si til mitt forsvar. Eller hvordan jeg skal unngå at det skjer igjen.

Down.

I'm a one life,
Hopeless dirty animal baby
And I bow down to my feeble brain
Abberated, primitive
Stay with me, stay with me


Poor unfortunate child
I can't stop running away...


I'm on the verge of self destruction
Suffering because of my selfish voices
I'm on the verge of self destruction suffering
Because I gave up on
Myself
And everyone


Poor unfortunate child
I can't stop running away... x2

 
Orker liksom ikke stange hodet i veggen mer; slutte behandlingen? Ja, vurderer det. Men hva gjør jeg da isåfall, klarer meg på egenhånd? Jeg vet ikke.

Monsters in my head. Monsters under the bed.
Monsters outside, inside, eveywhere.



Meget usikker på hva jeg gjør.

Hva gjør jeg?
Det er bare jeg som kan hjelpe meg, men jeg er minst like hjelpeløs som meg.

deja vu

Jeg trenger en time-out.  Jeg trenger gråte, gråte tårer som ikke er røde.
Men det går ikke.
Jeg trenger å fjerne meg litt fra alt, bare litt, vær så snill, la meg få lov til å forsvinne litt.


I want to hold the hand inside you
I want to take a breath that's true
I look to you and I see nothing
I look to you to see the truth
You live your life
You go in shadows
You'll come apart and you'll go black
Some kind of night into your darkness
Colors your eyes with what's not there.


Fade into you
Strange you never knew
Fade into you
I think it's strange you never knew.

jeg

besto! Ikke bare besto jeg, men fikk også tilbakemelding fra sensoren om at jeg var en av de beste han hadde hatt på veldig lenge! Bortsett fra en litt tullete parkering, så gikk det egentlig veldig greit. Jeg var merkelig nok ikke noe særlig glad etterpå likevel, bare veldig lettet. Det har vel ikke gått helt opp for meg enda tror jeg...Blir moro når jeg skal ta meg en tur aleine seinere idag :)

Hvordan i all verden skal dette gå?

Etter å ha klart å balansere maten noenlunde en ukes tid så sprakk det. Dagen før oppkjøringen. Den ene dagen det ihvertfall ikke måtte skje. Det skjedde liksom bare, samtidig som jeg var smertelig klar over hva som skjedde. Å holde balansen denne siste uken har vært utrolig tungt, og når nervene ovenfor morgendagen begynte bygge seg opp i tilegg så var det liksom ingen vei tilbake. Faen altså. Prøver å ikke la det knekke meg, prøver å reise meg, holde motet oppe. Men det er vanskelig å ikke bli påvirket...For å ikke nevne at jeg nå er ti ganger mer nervøs fordi jeg er skikkelig kvalm og dårlig, og frykten for at magen skal klikke helt imorgen er VELDIG sterkt tilstede. Kjøretimen idag gikk faktisk veldig bra, så hvorfor i all verden måtte jeg gjøre noe så idiotisk etterpå? Saborterer jeg meg selv med vilje? Jeg vil jo klare det. Alt dette visste jeg før jeg overspiste, at ting kom til å bli ti ganger verre med overspising/oppkast...Ikke hadde jeg lyst på noe heller.
Imorgen kunne jeg spist til jeg besvimte om jeg så ville, men  bare ikke idag, ikke idag. Men det som har skjedd har skjedd, og sånn er det. Nå må jeg gjøre det beste utav det, slutte å dvele ved alt som kunne vært bedre. Stille meg inn på å gjøre mitt beste, o være fornøyd uansett hvilket utfall det får. Men det er vanskeligere sagt enn gjort.

Nå skal jeg ta meg en fin dose sovemedisin, og krysse alt som kan krysses på at formen, både psykisk og fysisk er bedre imorgen tidlig.

Kurs

Det var en gjeng med passe nervøse jenter som hadde møtt opp til kurset idag. Det føltes veldig annerledes å komme dit enn å komme på IKS sine arrangementer, så jeg kan vel innrømme jeg ble litt usikker på om jeg kom til å få noe utav det. I tilegg var alle sammen(bortsett fra kanskje to stk) mye tynnere enn meg, og jeg følte egentlig kroppen min fløt utover og vokste der jeg satt. Heldigvis klarte jeg etterhvert å få fokuset litt bort fra akkurat det, og alt i alt var det faktisk veldig interessant. Hun som hadde det var veldig kunnskapsrik, og jeg lærte faktisk en hel del. Hun snakket litt også gjorde vi endel øvelser osv. På slutten hadde vi en litt mer meditasjonsaktig øvelse, og jeg må si det er lenge siden jeg har følt meg så avslappet!
Hjemmelekser fikk vi også:P Gleder meg nesten litt til neste gang. Kom meg ikke hjemover før nærmere halv 10, så fikk ikke vært med på pilates :/ Trente heller litt for meg selv, og kom hjem igjen for en times tid siden. Er (som vanlig:P) meget sliten, så finner nok sengen snart.

Hjemme

Kom hjem ganske seint igår...Sovnet i 3-tiden, og sov til klokken halv ett idag :O Utrolig sliten!
Drømte at jeg hadde fått menstruasjonen tilbake igjen og fikk helt panikk. Jeg har ikke hatt den i det hele tatt i år, og det er vel det eneste sikre tegnet jeg føler jeg har på at jeg fremdeles ikke får i meg nok. For lagt på meg har jeg, og jeg er langt fra sykelig tynn..Blodprøvene mine er fine osv. Synes bare det er veldig praktisk å få slippe, nesten glemt hvordan det var...Men samtidig VET jeg jo at man skal ha det, det er en del av å være jente/kvinne, det er naturlig.

Uansett. Idag skal jeg på kurs(enda ett ja!). Ringte nettopp for å sjekke om det ble noe av, og det ble det...Hadde egentlig tenkt å drite i det, alt for sliten og blabla. Men vet vel egentlig at det er litt unnskyldninger fordi jeg gruer meg. Sjansen for å møte på kjente er jo faktisk mye større der enn det har vært på IKS-kursene. Og det er litt skummelt. Men jeg skal ihvertfall gå idag, gi det en sjanse. Etterpå er planen å være med på pilates. Blir kanskje litt mye nytt på en gang, men samtidig merker jeg jo at jeg har behov for å være opptatt med ting, og ikke bare sitte her i sofaen sånn som jeg har gjort utrolig mye.
Forhåpentligvis får jeg meg litt tidlg i seng; kjøretime imorgen og oppkjøring på onsdag, så vil være så uthvilt som mulig!

Jeg har et dilemma angående oppkjøringen/mat. Klarer ikke bestemme meg for om jeg skal spise en "skikkelig" frokost fordi det liksom skal hjelpe så jeg kan være mest mulig på topp fysisk, eller om jeg bare skal prøve få i meg litt. Å få i seg nok til frokost skal jo være viktig og bra, MEN, jeg vet at om jeg presser i meg mer enn vanlig, så kommer jeg til å ha store problemer å konsentrere meg etterpå fordi jeg bare tenker på maten+jeg vil føle meg veldig stresset, uvel osv. For å være ærlig blir jeg stresset nesten uansett når det gjelder frokost, så sånn sett føler jeg jeg vil i større grad være istand til å konsentrere meg 100% om kjøringen om jeg kutter ut frokosten. La være å skulle forholde seg til det akkurat den dagen, har mer enn nok nerver og uro angående kjøringen uansett. Blah. Aner ikke. Dumt at det skal ha så mye å si, men sånn er det desverre akkurat nå, så det må jeg jo bare forholde meg til.

Lørdag

Kunne vel skrevet endel, men etter masse prating og inntrykk i både idag og igår er jeg ganske så sliten i hodet. Kan ihvertfall si at jeg absolutt ikke angrer på at jeg reiste! Samtidig gruer jeg meg veldig(som vanlig)til å komme hjem igjen. Gikk plutselig opp for meg at jeg må pakke nå ikveld, må jo faktisk sjekke ut fra hotellet etter frokost imorgen...Men skal ha 8 timer med kurs imorgen også da, flyet hjem går ikke før i 22tiden, så blir en lang dag! Idag endte jeg opp med å slå følge med en av de andre deltagerne til dit hun skulle ta bussen...Følte egentlig et veldig behov for å være sosial, eller bare ha det litt gøy da, etter en lang dag med mye alvor! Endte opp med at jeg sa jeg aldri hadde spist sushi, også fant vi ut at vi skulle spise det(hun tok bussen en time seinere istedenfor). Så "lærte" hun meg hvordan man skulle spise det da, hehe. Jeg hadde jo ikke peiling! Så var greit med en som hadde litt mer erfaring:P Noe av det likte jeg litt, men ble likevel litt uvel etterpå...Litt når jeg begynte å tenke på hva jeg faktisk hadde spist og sånt...Det var veldig uvandt! Men noe av det tror jeg nok kanskje jeg vil prøve igjen en gang :)
Klarte å la være å tenke så mye på kalorier osv, Sushi ER SUNT, og ferdig med det liksom. Ogdet gikk overraskende greit der og da! Kom bare litt etterpå, måtte google og fikk først litt panikk...Men gikk greit nok. Føler jeg kommer til å ha sushismak i munnen et par dager nå oO Huff. Det er nok sånn mat man liker bedre og bedre jo flere ganger man prøver det vil jeg tro.

Uansett, det var så utrolig herlig å bare kunne sitte å prate litt, bare henge liksom...Stikke en tur på sushi-bar. Det var ikke en svær sosial hendelse, eller noe planlagt...Men det er akkuratsånn ting jeg savner, det å bare kunne henge med folk...bare være med folk, uten at man nødvendigvis trenger å være ilag i evigheter, eller ha svære planer. Savner så sykt å bare kunne gå på kafe, eller sitte litt i parken, eller shoppe osv. Bare sånn helt vanlige ting...Er ikke det at jeg ikke gjør det, men jeg gjør det aldri sammen med noen lengre. Jeg har vel mange ganger følt at jeg faktisk foretrekker å være aleine, men nå er jeg ikke så sikker lengre...Tror egentlig jeg har lyst til å gjøre mer ting med andre, men jeg beskytter meg selv, jeg holder meg til det trygge.

Men for å si en positiv ting! Når jeg kom på hotellrommet mitt var det minibar med fullt av sjokolade, chips, vin, øl, you name it...Og jeg følte vel egentlig det var unødvendig, og selv om det ikke var veldig problematisk, så kjente jeg at det gjorde meg urolig å vite at det lå der...Og jeg ble veldig redd for at jeg omtrent skulle ende opp med å spise det i søvne eller noe. Ikke bare hadde det vært veldig kjedelig om jeg hadde overspist og kastet opp, men i tilegg er det jo DYRT, og jeg er så og si blakk.
Men kunne liksom ikke gå ned å spørre om de kunne fjerne det heller; HALLO liksom, det hadde jo blitt helt teit. De hadde sett rart på meg. Men så tenkte jeg at; JO, jeg vil slappe av mest mulig denne helgen, jeg har betalt for dette rommet og jeg ønsker ikke ha alt det der rett ved siden av sengen min til enhver tid. Så jeg gikk ned i resepsjonen og sa; Hei, hadde det vært mulig å få fjernet det som står i minibaren? Jeg har litt problemer med det skjønner du.
Hun; alt sammen?
Meg- Ja, det hadde vært fint
Hun- Ok, null problem *ringer og gir beskjed til noen om å fjerne det*
Ognår jeg kom igjen senere var det fjernet, null problem! Følte meg ikke så dum når jeg spurte heller faktisk...Og det var en veldig lettelse å få ordna det, så glad jeg turde spørre :)

Fant ut idag at en av deltagerne på kurset bor på samme hotell som meg, og hun foreslo at vi kunne spise frokost sammen imorgen! Vanligvis liker jeg ikke spesielt godt å spise sammen med andre, men merket at jeg faktisk hadde litt lyst, så jeg sa ja. Har kanskje noe med at idag ble det ganske overveldene når jeg kom inn der hlt aleine. SVÆR matsal og utrolig mye folk...Fant bare et ledig bord midt i salen, så slappet ikke spesielt avfor å si det sånn(foretrekker å gjemme meg i et hjørne). Så litt enklere å ikke være helt aleine håpe jeg :) Men gruer meg egentlig litt for å være ærlig. Mat og det sosiale har ikke hengt sammen for min del på veldig lenge.

Inspirasjon

http://nemic.blogg.no/1283470308_03sep2010.html

Til tross for til tider sterkt angst idag, så har det ikke vært verken overspising eller oppkast. Har også fått kjøpt endel nødvendigheter før Oslo-turen, trent og vasket/ryddet leiligheten! Kjenner også jeg begynner glede meg litt til å reise bort...Tror det kan bli godt. Nå har jeg riktignok ikke spist noe som helst idag da, så jeg føler ikke jeg har rett til å si at jeg har vært så flink som jeg burde...Burde ihvertfall spist litt når jeg trente...Men når det er sagt så tok jeg det veldig rolig med treningen, og jeg har absolutt planer om å prøve å få i meg litt imorgen. DBT-gruppe og greier, så prøver å overbevise meg om at jeg vil klare å konsentrere meg mer om jeg spiser...Noe som fornuften min forteller meg er sant, men erfaringene og følelsene er liksom litt uenige.
Jeg er ihvertfall sinnsykt sliten, holdt på å legge meg siden klokken 19, men sitter her enda, heh :P Angsten har hldt meg våken, men roet seg litt nå, så håper på litt søvn :)

Tung dag. Igjen. Ansvarsgruppemøte. Oppgitt. Overkjørt. Ble kort sagt enig om å fortsette med DBT en måned til i første omgang...Til tross for at jeg har sagt at NOE må forandres, jeg klarer ikke fortsette som dette mye lengre. Jammen, du har jo klart denne måneden, da klarer du en til!
Provosert. Sliten. Håpløs. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal få meg til Oslo.
Har avtale om at jeg skal registrere alt jeg spiser i en uke eller to. Men fy søren, jeg skammer meg sånn at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal klare det.
Blodprøvene mine var forresten fine. Noe som er helt absurd med tanke på kaoset. Doesn't make sense.

Gikk på cubus idag. Tenkte at cubus har greie størrelser. Tenkte jeg kunne kjøpe et par sånne tjukke tights som et slags kompromiss...Har unngått å kjøpe bukser ol en god stund nå, men tenkte at tights passer nå alltids! Fylt med nesten litt positive tanker gikk jeg inn...Plukket med meg noen tightser i L, en i M for sikkerhetsskyld. Vel...M fikk jeg ikke på meg og L var trang. Fy faen. Aldri brydd meg noe særlig om størrelser osv. men når jeg må opp i EXTRA LARGE/ekstra STOR for at det skal passe, da begynner jeg å lure. Ble ikke noe mer shopping på meg for å si det sånn...
Nå er jeg bare stresset! Jeg vil jo egentlig reise på fredag. Men jeg vil være i såpass form at jeg klarer få noe positivt utav både reisen og oppholdet! Er bare stresset fordi jeg er langt fra å være der nå...Om det hadde vært imorgen tidlig jeg skulle reist måtte jeg bare latt være liksom...Så presset på å ta seg litt sammen, skjerpe meg litt med maten og alt, det er stort. Tiden begynner å renne ut.

sånn ca.

Ikke rart du ikke har noen venner! Du er så stygg altså!

Auch. Ble minnet på idag tidlig hvorfor flytte hjem igjen ikke er et alternativ. Har vært utrolig sint siste dagene, og etter enda en natt med lite søvn og mye spying var nervene på helspenn idag. Det samme var tydeligvis mamma sine, så da eksploderte det. Irriterer meg bare at hun ser ut til å tro at jeg gjør alt for å såre henne, og at hun derfor prøver ta igjen så mye hun kan, når jeg faktisk ikke kritiserte HENNE. Kort fortalt, jeg måtte opp for å gå i fjøset etter 2 timers søvn idag tidlig, kom opp igjen og skulle dusje...Og da var badet som vanlig SINNSYKT skittent...Badekaret fullt av (døde)fluer/edderkopper, og gikk ikke an å vaske det fordi sluken var tett og trykket på dusjen lik null...Når jeg endelig trodde jeg hadde fått det noenlunde reint, stiger oppi, og det blir hvite merker etter føttene mine fordi det tydeligvis fremdeles er et belegg med dritt igjen i badekaret, da rant det litt over(av typen; hvordan kan dere orke å ha et så skittent bad? Det ser jo verre ut for hver gang jeg er hjemme! Må jo være månedsvis siden det ble vasket! og blabla). Joda, jeg overreagerte og lagde nok litt vel my oppstyr...Men likevel, istedenfor å gjøre noe med det, ser mamma kun kritikken og kommer med personlige angrep tilbake igjen på meg. And here we go. Men jeg kan fint innrømme at jeg hadde stor skyld i hele krangelen, bare skjønner ikke hvorfor hun må si sånne ting....Det treffer jo et ømt punkt, og jeg er jo helt enig og, og det sa jeg; nei, det er ikke rart jeg ikke har venner, er helt enig! Men det lukket hun visst bare ørene for...
Resten av dagen har vi vært "venner" da, så ok.

Jeg føler meg helt gjennomsyret av negativitet. Føler MISLYKKET står skrevet over hele meg. Blodskutte øyne, merkelig utslett i ansiktet, sår på knokene og ellers bare fæl. Men tenkte jeg skulle prøve meg på en oppsummering av måneden, så kanskje jeg klarer dra frem noe positivt også, og får stokket litt oppi hodet.



September!

Positivt:

♥ Ikke havnet på legevakten eller akuttmottak(noe som forsåvidt er utrolig utifra hvor dritt denne måneden har vært)

♥ Startet behandling

♥ klart å trene ganske jevnt(også utfordret meg selv litt ved å være med på flere fellestimer)

♥ vært flink å spise litt så og si hver dag tiltross for mye kaos med maten

♥ Jeg har ikke gitt opp! Møtt opp til hver DBT-gruppe og holdt ute, minutt etter minutt.




Negativt

* bulimi og matkaos

* vektoppgang

*forholdet til meg selv og alle rundt meg

* sviktende motivasjon

* manglende fremgang til tross for innsats

* veldig dårlig konsentrasjon
* lavt stoffskifte


Mest brukte ord:

♥ Jævla dritt!(to ord?), pust!



Innkjøp:

* pulsklokke, joggesko og treningstights!
* altfor mye overspisingsmat


Favoritter

Mat: alt og ingenting(babygrøt, risgrøt og pasta)
Drikke: firstprice cola light!
Film: aner ikke, ikke sett noen omtrent
Bok: Kors på halsen, kjempebra bok! Anbefales!
Sang: Inna-hot (faktisk:P)


Neste måned

* evaluere og bestemme om jeg skal fortsette DBT-behandlingen eller om vi må ty til andre alternativer
* si opp jobb? lengre sykemelding? Aner ikke, men må finne utav det snart
* Jeg skal reise på IKS-kurset neste helg! Bestilt hotell og tog, så nå er det ingen vei tilbake!
* vektnedgang og mindre matkaos forhåpentligvis
* Skal begynne på kurs med psykomotorisk fysioterapeut "Kropp og følelser"
* Oppkjøring!!! Hjelp. Men lurer på om den må avlyses pga. min meget dårlige evne til å konsentrere meg for tiden...Får se.