Ja, da var jeg tilbake. Kom på tirsdag så har vært her noen dager nå. Har gruet meg litt for å reise ned igjen, men samtidig gikk det egentlig ikke skikkelig opp for meg at jeg skulle ned igjen her før jeg sto utenfor hovedinngangen. Da fikk jeg litt panikk. Ble helt kvalm og ville IKKE gå inn. Ble stående utenfor i -18 c i nesten en time. Ringte til mamma og sa at jeg ikke ville være her, at jeg ville hjem. Selvfølgelig visste jeg jo at jeg ikke kunne reise hjem igjen når jeg først var komt, men freaket helt ut. Noe oppe i hodet som låste seg helt.
Så tirsdagen ble vanskelig. Det hjalp litt når jeg fikk møtt igjen de andre og sånn, men samtidig føltes det så feil. På lørdag var jeg på byen med en venninne og tre dager senere er jeg plutselig innlagt på spiseforstyrrelsesavdeling. Nå skulle jeg liksom være syk igjen. Det føltes som å ta flere skritt tilbake. Jeg vet jo at jeg ikke har vært frisk hjemme, men føler likevel at jeg har klart å fokusere på andre ting enn spiseforstyrrelsen i mye større grad. Maten har også gått ganske greit selv om jeg har hatt mine knall og fall innimellom. Så å plutselig skulle gå fra en noenlunde ok måltidsrytme hjemme(som jeg følte var begynt å bli ganske naturlig)til å skulle snakke og tenke så masse på maten igjen føltes veldig rart...Det samme med lås på skap og kjøleskap, og å skulle følge en kostplan slavisk.
I tilegg hadde de ikke ordnet brød uten gjær til meg til tross for at jeg ringte en uke på forhånd og gav beskjed. Jeg foreslo at jeg kunne ta dobbelt så mye protein og dressing til lunsj siden jeg ikke hadde brød, men nei, det fikk jeg ikke lov til! Dermed har jeg spist glutenfri havregryn til HVERT eneste måltid utenom middag i to dager...Det er faen meg ikke normalt og synes det er skikkelig dårlig at jeg blir tvunget til å gjøre det. Idag hadde jeg fått nok så jeg tok salat til lunsj...en bolle med salat og en bolle med så mye protein(egg, kjøtt ost etc) jeg fikk plass til+masse dressing. Jeg ble mer enn mett for å si det sånn! Men fy så godt det var å spise noe annet enn havregryn :P
Nå har de heldigvis fått laget det brødet til meg sånn at jeg kan spise brød til kveldsmat.
Hjemme har jeg klart meg fint uten brød noen dager( ikke alltid jeg har giddet å bake mer samme dag som det går tomt)...Er egentlig ikke så glad i brød...men da spiser jeg jo mye mer kjøtt/fisk/egg el. og det får vi jo ikke lov til her! Var jo mye av de samme problemene sist gang med at jeg ikke fikk mat jeg kunne spise...Kjedelig når jeg virkelig vil få i meg alt på kostplanen.
Snakket med den nye legen vi har fått her igår. Det ble en ganske sterk wakeup-call. For å være helt ærlig, så har tenkt at jeg har vært såpass flink med maten(og trening)+gått opp i vekt, at jeg nå kan slappe litt mer av. Mener ikke at jeg skal spise mindre enn det jeg skal eller noe sånt, men har tenkt at jeg trenger ikke stresse sånn med resten av vektoppgangen som jeg har gjort så langt. Jeg har vært såpass dårlig og underernært at det var ganske avgjørende en periode å få i meg nok mat+ gå opp i vekt fortest mulig...Men nå er jeg ikke lengre SÅ syk(fysisk ihvertfall)så det gjør ingenting om jeg skulle bruke feks et halvt år eller et år hjemme på den siste biten av vektoppgang . Kanskje jobbe litt mer med det underliggende og bare fortsette med jevnlige måltider og holde vekten. Ta tiden til hjelp.
Men den samtalen gav meg altså litt reality check. Vi snakket om beinskjørheten min. Den har jo blitt drastisk verre det siste året. Før hadde jeg ganske kraftig beinskjørhet i ryggen, men bare litt i hoftene. Nå har benskjørheten i hoftene blitt like alvorlig som den i ryggen. Til tross for at jeg, siden mars ca, har spist mer normalt enn jeg har gjort på flere år(med faste måltider osv). I tilegg tygger jeg såklart kalsium og D-vitamin som en gal. Problemet er at det tydeligvis ikke er nok. Jeg klarte ikke gå opp så mye i vekt før Modum til tross for bedre matinntak enn på veldig lang tid, og dette mente han var avgjørende.
Blodprøvene fra Balderklinikken(som ble tatt i slutten av oktober)viste jo at jeg hadde 0,006 på østrogen; noe som er så og si ingenting og altfor altfor lavt. Jeg hadde skjønt det om det var i begynnelsen av året eller noe...men etter alt dette arbeidet så er jeg tydeligvis milelangt fra å få noen resultater. Utifra alle prøvene jeg tok sa legen på balderklinikken at det var null tegn på verken eggløsning eller at det kom til å skje i nærmeste fremtid. Det var vel kort sagt det legen her sa også. MENSTRUASJON. Det hjelper ikke om du spiser eller går opp i vekt, så lenge du ikke har menstruasjon vil benskjørheten bli verre...(sånn forsto jeg han ihvertfall)
Så nå har jeg egentlig bare et mål og det er å få menstruasjonen tilbake :P Føler hver dag uten bryter ned beina mine og det stresser meg sinnsykt. Skjønner ikke hvorfor det ikke en gang er tegn til at jeg kommer til å få det snart! Jeg har gått opp 10 kilo siden i vår, men det er tydeligvis langt fra nok. Jeg vet jo at jeg skal opp mer, men hadde ikke trodd det hastet så mye! Han sa at i verste fall fikk jeg ikke menstruasjon tilbake før jeg hadde vært på BMI 20 en stund.
På ene siden har jeg altså lyst å suse opp i vekt så jeg kan få den forbanna menstruasjonen tilbake, men samtidig skriker fremdeles spiseforstyrrelsen om at jeg er feit og IHVERTFALL ikke skal gå opp enda mer. Jeg blir så deprimert når jeg tenker hvor mye benskjørhet jeg allerede har og det at uansett om jeg kommer meg opp i bmi 20 og får mensutrasjon så vil jeg aldri få normal benhelse igjen. Det er for seint.
Jeg har ødelagt meg selv altfor mye. Spiseforstyrrelsen har ødelagt.
Noen ganger kunne jeg nesten ønske at jeg ikke byttet ut selvskadingen med spiseforstyrrelsen. Jeg vil for all del IKKE glorifisere selvskading/kutting, men da hadde jeg i det minste bare ødelagt kroppen på utsiden og ikke fra innsiden. Kutt kan gro, syes om det er nødvendig. Det er ikke moro å være full av arr, men det er i det minste ikke farlig så lenge det er grodd.
Men nå har jeg altså ikke bare arr, men også benskjørhet. Uopprettelig skade...Knukket ankel som aldri blir helt bra igjen. Rygg som i perioder er helt ødelagt(håper jo dette er noe som kan bli bedre, men vet ikke.)
Det er så lett å bli overmannet av alt. Barre legge seg ned og gi opp.
Samtidig VET jeg jo at om jeg ikke kjemper, så vil alt bli
enda verre enn det allerede er. Det sa legen veldig tydelig og jeg trengte å bli minnet på det. Det er ikke en trussel eller worst case-scenario, det er
fakta.
Det er en motivasjon, samtidig som det tynger og er skummelt. Jeg føler det ikke er rom for å feile, ikke rom for å falle. Hver eneste dag jeg ikke gjør mitt ytterste, så ødelegges kroppen min enda mer.
Det er en balansekunst å skulle ha det i tankene, men samtidig ikke bli så opphengt i det at jeg ikke klarer å fungere.
Å akseptere sine begrensninger og at man bare er nødt til å ta det dag for dag
.
Samtidig klarer jeg ikke legge fra meg tanken om at jeg er nødt til å gjøre noe mer, et eller annet. Jeg kan ikke bare spise og vente...Men jeg har vel ikke noe valg
.
Det som skremmer meg mest er sjansen for at spiseforstyrrelsen skal ta helt over igjen når jeg er ferdig her. At jeg skal bli fanget og ikke få meg ut igjen uansett hvor hardt jeg prøver.
Skal man bare presse alle sånne tanker bort og tenke at alt kommer til å gå bra, eller skal man være realistisk og forberede seg på at man kan komme til å bli dårlig igjen? Jeg heller mot det første...Det er vel litt det jeg har gjort i det siste. Men hva om man plutselig skulle falle stygt og man overhodet ikke er forberedt? Det er en frykt jeg ikke klarer å få bort(og kanskje er det bra at den er der?)
