fredag 27. juli 2012

...

Hvordan går det?
Jeg vet ikke helt. Ferien så langt har gått ganske bra med tanke på hvor dårlig jeg var på forhånd. Men de siste to dagene har vært tyngre. Egentlig har jeg ikke hatt det så verst rent psykisk og maten har gått noenlunde greit; nettopp derfor er det så frustrerende når magen min gjør opprør. Jeg vil så gjerne være med på hovedkurs og alt det andre, men klarer ikke pga magen. Da blir jeg gjerne sittende aleine på rommet/sover mer fordi jeg er så dårlig; selv om jeg egentlig har mest behov for å ha folk rundt meg.
Som tusenvis av ganger før kommer kroniske plager inn og hindrer meg fra å gjøre det jeg vil. Jeg blir bare veldig lei meg rett og slett. Det er fint å ha folk som skjønner mht. spiseforstyrrelsen osv, men akkurat når det gjelder den delen med magen, så føler jeg meg veldig aleine.

Jeg ser et mønster der. Når jeg har det litt bedre med spiseforstyrrelsen/psyken(les; ikke helt forjævlig) så blir jeg gjerne innhentet av kroniske plager(som oftest ryggen eller magen). Disse forhindrer meg gjerne i å være så sosial som jeg ønsker/bidrar til at jeg isolerer meg i større grad; noe som igjen fører til at spiseforstyrrelsen/psyken også blir verre. En av de ørten onde sirklene. Men jeg vet liksom ikke hva jeg kan gjøre. Det fysiske føles i stor grad ute av min kontroll.

Jeg mistenker at det kan ha litt med maten her å gjøre. Det blir et ekstra stressmoment at jeg ikke vet hva alt inneholder.FODMAPS-dietten er jo omfattende og listen over det jeg ikke kan spise er ganske lang. Må liksom bare ta sjansen på at maten ikke inneholder alt for mye av disse tingene. Det verste er melk, hvete/gluten og løk, så prøver ihvertfall å unngå dette.
Men det er vanskelig å skulle unngå all fodmaps når man ikke får noen innholdsliste. Feks kan jeg ikke spise ting som blomkål, purre og erter(som ofte er til middag). Oppdaget senest idag at eggerøren var full av purreløk.

I tilegg trigger det veldig når jeg blir så dårlig i magen. Jeg har jo vært flink og fått i meg mer enn jeg hadde forventet at jeg skulle få til på forhånd; så blir "belønningen" at jeg blir dårlig. Jeg vet av erfaring at mageplagene minsker om jeg spiser mindre; trigger big time.
Etter 11 dager oppkastfri, så gikk det galt etter middagen idag. Hadde ingen problemer med å se hva som skjedde egentlig, men orket liksom ikke kjempe imot. Fikk mer og mer vondt i magen ettersom jeg spiste middagen. Sa til meg selv at jeg skulle gi det en halvtimes tid, se om det roet seg. Det gjorde det ikke. Selvfølgelig hadde jeg ikke lyst til å kaste opp, men jeg hater den jævla magen min. Hater å ha null kontroll over hva den finner på. Da føles det enklere å "ta kontroll" ved å kaste opp. Jeg fikk mindre vondt i magen, men til gjengjeld føler jeg meg bare enda mer sliten og ryggen verker som besatt.

Jeg vet jeg er negativ. Men herlighet, jeg vil bare at de siste dagene på leir skal bli OK, og er frustrert over at kroppen motarbeider meg. Den gjør at jeg bare vil reise hjem.
Jeg vil ikke ligge i sengen når jeg har mulighet til å omgi meg med så mange flotte personer!

Men det er fremdeles to dager igjen. Jeg får nesten bare håpe de blir bedre.

Leiren i år har vært litt merkelig. Veldig annerledes enn ifjor og året før. Hovedkurset har vært helt greit, men det er egentlig alt det andre utenom som har gitt meg mest. Ettermiddagsaktiviteter/grupper og det sosiale sånn generelt.

Det vanskeligste har faktisk vært å se så mange sterkt undervektige. Jeg vet ikke helt hvorfor det har vært mer triggende i år enn andre år. Jeg kjenner jo på kroppen hvor mye vondt den har/har hatt pga. min egen vektnedgang og jeg vet at jeg er nødt til å fortsette å få i meg næring videre. Selv om jeg har veid mindre, så betyr det ikke at jeg tåler å gå ned igjen dit en gang til. Jeg vil jo ikke ned dit! Likevel blir det lett til at jeg ser på andre og misunner dem at de kan være så tynne og samtidig fungere tilsynelatende bra. Hvordan de er med på turer, går på skole osv. Hvorfor klarer ikke jeg det?

Samtidig vet jeg jo innerst inne at det betyr ingenting. Om de ikke har fysiske komplikasjoner eller om de har tusener av dem, så har det jo lite å si for min kropp. Den bryr seg ikke om det. Faktum er at MIN kropp har fått nok. Den vil ikke mer. Det gav den tydelig beskjed om i mars. Jeg kan ikke gamble mer med helsen uansett hvor tynne andre personer er eller hvor lite de spiser. Om jeg skal ha noen sjanse til å bli bedre, så er jeg nødt til å stenge ute en del av disse ytre påvirkningene frem til jeg står sterkere. De gir alt for mye bensin til spiseforstyrrelsen. Derfor spiser jeg selv om det hadde vært lettere å la være og prøver å ikke være i altfor mye aktivitet. Jeg håper bare det holder. At vekten ikke har gått ned.

Jeg kommer nok til å få mer og mer panikk ettersom Modum nærmer seg. Merker det godt allerede. I sist samtale med legen på DPSen sa hun at vi måtte revurdere kostplanen min neste gang om vekten var den samme/hadde gått ned. Neste gang er på mandag. Jeg har ikke veid meg på nesten to uker nå(pga. ferien og ikke tilgang på vekt). Jeg har ikke gått opp, såpass kjenner jeg. Håper på å være stabil, men er også redd for å ha gått ned. Modum åpner ikke igjen før 1.august. Blir jeg nødt til å gå opp til BMI 15 på 21 dager?

Jeg er delt i tre.
-Den ene delen tenker at det nå er viktigere enn noengang at jeg klarer å holde på måltidene og få i meg det jeg skal+stabil vekt/eventuelt oppgang.

-Den andre delen tenker; nå har du bare noen få uker igjen, SPIS OG SPY før det er for seint!

-Den tredje tenker; SULT DEG. Nå er den siste sjansen til å gå ned i vekt. Det kommer bare til å gå opp opp opp fra 21.august og utvoer, så for guds skyld, gå ned i vekt en siste gang! Det er bare snakk om noen uker, det kan ikke skade det vel?

Det er lett å se hva som er fornuftig, men ikke like lett i praksis.



12 kommentarer:

  1. Jeg kjenner igjen tankene dine, sånn rett før en innleggelse...ambivalens, siste ulighet osv...du må bare gjennom det.
    Trigging ved å være sammen med andre med sf er vanlig...er man syk selv, så blir man trigget, uansett om man vet hva det koster den andre, hvor mye skade det tar...
    Håper siste dagene med leir går bra. Hils folka som kjenner meg :)

    <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, må vel nesten bare det...Håper bare jeg klarer holde hodet noenlundet over vannet :P Tenker også ringe Modum så fort de åpner igjen, tror det kan hjelpe litt å få snakket med dem.

      Ja, men skjønner likevel ikke hvorfor det har trigget meg mer i år enn før, hadde faktisk trodd det kom til å være motsatt med tanke på det jeg har vært gjennom siste året. Ser jo klarere enn noengang at det IKKE er verdt det. Kanskje det kan ha med å gjøre at jeg vet jeg er nødt til å gi slipp på min egen undervekt snart? Sikkert litt av spiseforstyrrelsens siste esktra krampetrekninger før Modum :P

      Skal hilse tilbake ;)

      Slett
    2. For å være helt ærlig føler jeg for å rope ut til alle at det IKKE er verdt det! SNU før der ender i helvete jeg opplevde i mars! Uansett hvor vanskelig det er; få i deg næring! Såklart er det ikke bare å snu, men likevel...


      Samtidig må man kanskje føle det på kroppen selv? Trist at det skal måtte gå så langt isåfall :/

      En sykelig undervektig kropp vil uansett ikke holde i lengden. Før eller siden sier det stopp(noe det forsåvidt har gjort for meg for lenge siden)

      Det hjelper å minne seg på hva jeg faktisk kjemper for(LIVET!) når triggerene blir sterke.

      Slett
  2. Du kjempet for å få et godt liv, rett og slett for å få livet tilbake. En spiseforstyrrelse gir så mange hindringer og ødelegger utrolig mye. Skal selv på vurderingsopphold i august/september og jeg er utrolig spent.. De er veldig strenge der i forhold til innleggelseskriteriene, så tror du må ha en Bmi på minst 15. Tenk på det at det er minstekravet for å komme inn, derfor kommer du ikke til å være den største der, om det er noe du er redd for. De andre på leiren du føler er veldig undervektige. Skjønner godt du sammenlikner deg, men det er stor sannsynlighet at det du ser også er feil. Ikke lett å se seg selv utenfra når det gjelder størrelse og vekt. Det er rart, folk jeg før synes var kjempe tynne, synes jeg plutselig ikke er såå tynne. Så spiseforstyrrelsen lurer oss veldig akurat der.. Stå på videre, fin blogg :) Håper du kommer inn som tenkt. Siden jeg sannsynligvis skal inn på Modum, følger jeg deg på bloggen din, så hører jeg litt hvordan du synes det er der. Lykke til videre ! Tenk at opp må du uansett, selv om jeg forstår veldig godt hvor vanskelig det er..

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du tok deg tid til å skrive så mye! Joda, målet er såklart vektoppgang, men problemet er at jeg har mer enn nok med å klare holde meg stabil slik sm ting er nå...derfor jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal få meg mer opp før Modum! Det er jo snart bare tre uker til. Føler det er begrenset hvor mye mer jeg klarer gjøre på forhånd hjemme...Blir jo noe helt annet når jeg kommer på Modum for da har jeg i det minste skikkelig opplegg og oppfølging. Da tror jeg det vil gå fra ganske umulig til vanskelig, men mulig..(med både vektoppgang og andre ting)

      Jeg håper de ser på innsatsen min og at BMI under 15 automatisk diskvalifiserer meg, for da vet jeg ikke hva jeg gjør. Når det er sagt så har jeg jo ikke veid meg på noen uker, så jeg vet jo egentlig ikke hvordan ting ligger an :P Har gjort mitt beste, så blir spennende å sjekke når jeg kommer hjem.

      Kjekt at du har lyst til å følge meg :) Vet ikke helt hvor tid det blir til blogging mens jeg er Modum, men vi får se. Kommer sikkert til å skrive mye i hjemme-perioden ihvertfall :P

      Lykke til på vurderingsoppholdet, skjønner godt at du er spent! Var kjempespent/nervøs selv...Du må bare spørre om du lurer på noe angående det, så skal jeg svare så godt jeg kan ;) Men det kommer nok til å gå bra(selv om det kan være veldig skummelt!)

      Slett
    2. *ikke diskvalifiserer meg, skulle det stå :P

      Slett
  3. Skjønner veldig godt det er vanskelig, det er vanvittig vanskelig å måtte jobbe hjemme på egenhånd. Det kjenner jeg også her hjemme.. Så utrolig sliten og lei av å stå i det hele tiden. Det er veldig demotiverende at det er så lang ventetid etter vurderingsoppholdet på å komme inn også. Når var du på vurdering ? Kan du fortelle litt hvordan du synes det var der og hvordan det var å forholde seg til de andre pasientene ? Blir vel en del sammenlikning uansett overalt. Ja, det er på en måte litt "godt" å komme dit og være i trygge hender. Alltid ha noen rundt seg når ting er vanskelig. Der må vi uansett hvor tøft det er. Vektoppgang er vanskelig og det er ikke lett å kvitte seg med noe som har pågått over år.. Men noen snarvei er det dessverre ikke. Jeg er sikker på st du kommer til å klare det !! Tenk at om du klarer å nå en Bmi på 15, så vet du hvertfall at du akkurat er sikret plass. Så fortsett å jobbe på, heier på deg jeg. Jeg må selv jobbe nå for å holde det som det er hvis jeg skal få plass.. Vanskelig, men så tenker jeg at en innleggelse der kanskje er min siste sjanse for å bli Så såpass bra at jeg kan fungere bedre og bedre hjemme. Nå har jeg vært tre innlagt tre ganger på samme sted, så kanskje et nytt sted med nytt opplegg og nye behandlere hjelper. Ble en lang kommentar det her..:p Krysser fingrene for oss begge :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg var på vurdering i november :) De andre jeg var sammen med fikk plass rett over jul, mens jeg måtte vente til neste gruppe som starter opp nå i august. Det var vel hovedsaklig fordi de hadde endel krav de mente jeg måtte oppfylle før jeg kunne komme ned...Ble endel misforståelser fordi jeg trodde en stund at jeg hadde plass i januar. En ekstrem nedtur når jeg fant ut at jeg måtte vente for å si det sånn!( var da jeg ble så dårlig.)

      Hvor fort du starter behandlingen etter vurderingsoppholdet kommer også litt an på hvilken gruppe du får plass i(sammnsatte spiseforstyrrelser, relasjonstraumer eller foreldre-gruppa). Virker som det variere ganske mye hvor lang ventetiden er, så kan jo være du ikke trenger vente så lenge som du frykter :)

      Vurderingsoppholdet var ganske annerledes enn jeg forventa. Trodde det på en måte skulle være som en mini-versjon av slik behandlingen foregår; noe det ikke var. Istedenfor å bo inne på selve avdelingen, så delte vi(vi var fem stykker) et lite hus som lå litt bortenfor hovedbygget. Måltidene spiste vi sammen med pasienter fra de andre avdelingene på Modum(utenom spis-avdelingen som har sitt eget kjøkken). Vi hadde ingen oppfølging til noen av måltidene. Vi fikk bare en oversikt over en basisplan og beskjed om å prøve å få i oss det som sto der. Dette var jeg IKKE forberedt på...Hadde ikke hatt faste måltider på evigheter når jeg kom ned dit(eller spist med andre eller spist "vanlig" mat for den saks skyld). Så jeg synes det var veldig utfordrende at vi måtte forsyne oss fra matbuffet+ ikke fikk noe oppfølging(verken under måltidet eller etterpå)
      Det gikk jo på et vis, men kunne ønske jeg hadde vært litt mer forberedt på det på forhånd.

      Vi ble oppmuntret til å ha en samling etter måltidene for å snakke om føleleser og ting som kom opp. Vi gjorde det noen ganger, men det ble ikke alltid så lett når vi hele tiden var på egenhånd borte i huset.

      Alle hadde time med lege i løpet av uken(for veiing, blodtrykk osv. sånne somatiske ting). Noen fikk timer tidlig i uken, mens andre måtte vente litt lengre(og grue seg litt ekstra :P)

      På dagen hadde vi noen individuelle samtaler med psykolog(snakket, tok litt diagnostiske tester osv)+ endel gruppesamlinger hvor vi fikk innføring i opplegget og mulighet til å spørre litt spørsmål.

      Vi hadde også en liten samling inne på spis-avdelingen, hvor vi kunne spørre de som var innlagt der spørsmål.

      Kort oppsummert, så var det ganske mye som skjedde på formiddagen, mens på ettermiddag/kveld var vi for det meste overlatt til oss selv(noe jeg ikke var forberedt på, så det var ganske utfordrende!)

      Det var til tider en ganske tøff uke, men det var også VELDIG mye bra! Fikk fort veldig god kontakt med de andre og vi snakket masse sammen :) Ifh. til sammenligning og sånn så var det mest med en gang...Sånn frem til vi begynte å snakke :P
      Det var mye mer støtte enn det var triggere for å si det sånn! Alle som var der hadde jo som mål å bli frisk(ere) :)

      Ja, det beste hadde jo vært om jeg hadde klart å gå opp enda mer. Jo mer jo bedre egentlig! Samtidig er det jo det at jeg vet at det lett bikker over om jeg presser meg for mye også. Legen sa idag at hun mente jeg hadde mer enn nok med å holde måltidene stabilt osv. fremover. At om jeg klarte å ikke høre på anoreksien eller bulimien som skriker, men å holde meg til opplegget, så har jeg virkelig gjort mer enn noen kan forlange av meg.

      Og der er jeg ganske enig egentlig. Det er viktig at jeg gjør alt jeg kan nå; samtidig må jeg ikke presse meg så hardt at jeg går på trynet en uke eller to før innleggelse.

      Men rett etterpå sa hun plutselig at jeg måtte gå opp da...så jeg er litt forvirret :P For jeg går jo ikke opp med opplegget jeg har nå(men ikke ned heller da)

      Slett
    2. Heier kjempemasse på deg også! Spiseforstyrrelsen stresser nå fordi den vet at vi er på vei til å bli frisk vet du ;) Den er livredd fordi den ser at den kommer til å miste makten sin! Derfor hyler den desperat og sender masse syke tanker. Vi må bare stå imot, tenke at dette er de siste "krampetrekningene"...Den vil ikke gi seg uten kamp, men det skal søren ikke vi heller! :P
      <3

      Slett
  4. Takk for langt svar ! Fint å vite litt på forhånd, så er jeg litt mer forberedt :) Det høres jo skummelt ut å klare seg så veldig på egenhånd der borte i det huset med de andre.. Veldig spent. Kanskje du er der når jeg eventuelt kommer, hvertfall på vurderingen :) Jobber for harde livet nå å holde vekta, men er så utrolig lei og sliten. Er så fort gjort å kutte ned.. Men Modum er liksom motivasjonen, jeg vil inn. Skjønner godt du ble forvirra sv samtale med legen, men hun mener sikkert st du uansett må opp. Det vet du jo, så om du starter med en liten oppgang nå er sjansen større for at du helt sikkert kommer inn. Det virker som de er ganske strenge på kriteriene sine. Jobb på :)) Nei, vi gir oss ikke så lett. Det er blodig alvor det her, så må vi bare stole på st det faktisk er verdt slitet ! Ikke gi deg <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg er nok der om du kommer i august/september ;) Kanskje dere stikker innom oss en tur da :)

      Vet akkurat hvordan det er å være så sliten og lei! Lett å bli litt overmannet når man føler alt skal ta sånn tid også! Men om det er noen trøst; jeg trodde aldri jeg skulle klare meg så lenge(henvisningen ble sendt i august ifjor) men på en eller annen måte har jo tiden gått...Det har vært en LANG kamp med masse frem og tilbake før henvisningen i det hele tatt ble sendt+all ventingen og uvissheten. Men det har jo gitt resultater og jeg tror absolutt det vil være verdt det in the end :)
      Det er jo faktisk muligheten til å bli frisk(ere) det er snakk om her!

      Veldig lett å kutte litt her og litt der...Merker det godt selv om dagene. Selv om jeg følger opplegget og er mer stabil enn på årevis, så er det lett å tenke at det ikke er så farlig om man ikke spiser den frukten, eller om man tar litt mindre enn det man skal av noe. Men det er jo bare tull!
      Tenker fort at jeg heller vil ta litt for lite, enn litt for mye, men bør jo heller gjøre motsatt. Skader mer å ta for lite enn for mye, for å si det sånn...Klarer heldigvis å motivere meg litt ved å tenke at hver gang jeg spiser nok(eventuelt litt ekstra) så torturer jeg spiseforstyrrelsen...(noe den fortjener så jævlig etter alt den har gjort mot meg!)

      Herlighet, jeg skriver meg helt bort her :P Men uansett...Stå på<3 Blir nok kjempespennende med vurderingsoppholdet :) Godt å komme igang, at ballen begynner å rulle litt. Så kanskje vi snakkes!

      Slett
  5. Så sant det du sier, det bør absolutt være motsat, men hadde det bare vært så enkelt.. Det vi må motivere oss selv med nå er at vi SKAL inn på Modum og vi SKAL bli friske. Det aller viktigste er å nå holde oss som dette, ikke la det gå dårligere. Så nå håper jeg egentlig at vi sees der borte etterhvert, så vet jeg at vi begge hvertfall har kommet oss dit <3 Hehe, bare skriv i vei ! Ja fytti.. Den fortjener virkelig å tortureres den dritten !! Den skal ikke få lov til å ødelegge lenger !!
    Lykke til fram mot innleggelsen :)

    SvarSlett