søndag 29. januar 2012

Helvetesdøgn

Alt toppet seg igår. Akkurat når jeg ikke trodde ting kunne bli verre, så ble de nettopp det. Sammenbrudd kan en vel kalle det. Mistet meg selv totalt og forsvant i destruktiviteten. Følte jeg bare hadde valget mellom to onder; tabletter eller kutting. Valgte "heldigvis" det siste, og på en eller annen måte kom jeg meg gjennom kvelden...Problemet var bare at når jeg var over den verste kneiken så først begynte jeg å kjenne smerten. Når det sto på som verst var jeg som i transe, helt nummen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i mitt liv har hatt så vondt etter selvskading. Jeg hadde ikke kuttet meg så dypt, men 80-90 % av kroppen var dekket. Jeg var så kvalm og sliten at jeg bare ville ligge, men det gjorde så ubeskrivelig vondt uansett hvordan jeg lå.  Det ble bare verre og verre.

Endte med at jeg ringte mamma midt på natten. Trodde jeg skulle bli gal for jeg hadde så vondt. På det tidspunktet var jeg så dårlig og nedkjørt at jeg knapt brydde meg om noe som helst. Stakkars mamma som kom ned til meg i det kaoset. Ikke var det så mye hun kunne gjøre heller, men det hjalp å ha henne der. Hun ville jo ringe legevakten eller sandviken men jeg ville ikke. Det ble en lang natt for å si det sånn...Måtte forandre stilling hele tiden for det gjorde så vondt, samtidig som det var uendelig smertefullt å flytte på seg. Klynket og hylte meg gjennom natten. Tilslutt ringte mamma legevakten da, og de sa jeg kunne prøve å ta paracet. Om det var det som hjalp eller om jeg hadde sovnet uansett vet jeg ikke, men sovnet til slutt på morgenkvisten.

En kan jo si at jeg gjorde det jo selv, så da kan jeg jo bare ha det så godt. Men ingen VIL jo ha det så vondt; det ble gjort i desperasjon for å lette den psykiske smerten. Samtidig var jeg litt sjokket når jeg våknet idag. Jeg husket jo hva som hadde skjedd, men likevel virket det uvirkelig. Jeg skammet meg over at mamma måtte se meg sånn...

Det går greit nå altså. For denne gang. Bare glad det verste er over.

lørdag 28. januar 2012

Indescribable pain

No offence, men, Gud, hvis du finnes, må jeg innrømme at jeg lurer på om du er verdens største sadist?

Sitter du der oppe og ler av meg mens jeg gråter mine bitre tårer og roper desperat etter hjelp?

fredag 27. januar 2012

Et bilde sier mer...

enn tusen ord?

Ingenting

Det kom lite utav møte idag. Jeg gikk derfra både provosert og fortvilet. På slutten,når vi var ferdig sa jeg at jeg hadde håpet det ville komme noe konkret utav samtalen...uten at jeg var helt sikker på akkurat HVA. Fikk beskjed av psykiateren om at det hadde vært veldig konkret; jeg hadde fått beskjed om at jeg måtte spise og å tenke på hvorfor jeg hadde sånn motstand mot mat.

Skulle det være en vits eller?
Tror han virkelig ikke at om jeg hadde klart å spise/vektoppgang på egenhånd
så hadde jeg gjort det by now?
For å ikke snakke om hvor uendelige mange ganger jeg har VRIDD hjernen for å finne utav hvorfor ting er som de er og hva jeg kan gjøre for å komme meg videre. Jeg har prøvd uendelige mange metoder og systemer og opplegg for å få til maten, uten at det har lykkest nevneverdig. Det er ikke BARE å spise; jeg klarer ikke forholde meg til mat i det hele tatt, jeg klarer virkelig ikke dette på egenhånd; og det sa jeg jo! Det er greit at jeg har ansvar for meg selv, det vet jeg, men når man er såpass fastkjørt og i tilegg veldig underernært så er det jo ikke så rart at hjernen ikke fungerer skikkelig og sykdommen tar all plass.

Føler også Modum begynner å glippe. Om de virkelig forventer at jeg skal "stabilisere" meg mht. søvn, vekt, mat, depresjon på egenhånd, så føler jeg løpet er kjørt. Når jeg gikk ut fra VOP følte jeg bare på en intens håpløshet, selvmordstankene var sterke.
Skal det virkelig ende sånn?
Jeg vil jo ikke det, men klarer heller ikke se hvordan jeg skal klare å forandre ting. Jeg ser ingen fremtid og jeg mangler motivasjon...da kommer man ikke langt.

Når jeg i tilegg fikk vite idag at jeg må være stabil før jeg i det hele tatt får reise til Modum, så virket det helt uoverkommelig. Joda, jeg visste at de anbefalte at jeg begynte på nye medisiner/fikk stabilisert borderline/depresjon+at de sa til meg at jeg måtte være over BMI 15...Men at ALT skal være stabilt FØR behandlingen virker jo umulig. Det er jo nettopp fordi jeg ikke har fått til denne stabiliteten at jeg skal til Modum! I tilegg sa de som sagt minimum BMI 15, mens på VOP idag virket det som om de mente jeg burde gå opp mer nå med en gang(samtidig som de ikke vil hjelpe meg med det?)
Jeg skjønner ikke, kjenner jo flere som får reise til Modum selv om de ikke er helt "stabile".

Jeg føler det eneste jeg har akkurat nå er spiseforstyrrelsen, så hvordan skal jeg gi slipp på den når jeg ikke har et skikkelig nettverk rundt meg og den støtten som er nødvendig? Jeg føler den holder meg i live(ved å holde depresjon/selvmordstanker på avtsand)samtidig som den sakte dreper meg fysisk. Hvordan skal jeg jobbe imot når det er ingen der for å ta imot meg om jeg faller? Hvordan i all verden skal jeg få meg selv til å ta den sjansen, når jeg så smertelig vet om risikoen?

Nettopp derfor holder jeg fast. Klamrer meg fast. Samtidig som jeg ikke er istand til å ta fornuften på alvor. Selv om matmønsteret mitt er helt kaotisk og BMI-en på 13,9, så tenker jeg likevel at jeg har det fysisk OK, blodprøvene er fine, det går greit. Jeg vet ikke hvordan jeg kan få meg selv til å tro på noe annet eller hvordan jeg kan finne motivasjon. Det finnes liksom ingen friske tanker igjen.

torsdag 26. januar 2012

Ingen har skylda.

Det kan fort bli veldig langt å gå
når du ikke har no' mål
Og det kan lett bli jævla hardt
å tigge når du ikke har trua på

At alle ting skal ordne seg
det er et lys i enden
hvis du finner ut hvor bryter'n er
og åssen du skrur'n på

Vente

Jeg hater å vente; spesielt når jeg ikke vet helt hva jeg venter på! Jeg aner ikke hva som kommer utav møtet imorgen...aner ikke hva de tenker eller hva de kommer til å foreslå. På møtet på mandag diskuterte vi riktignok litt forskjellige ting, men det var likevel ganske uklart. Satt igjen med et inntrykk av at de kanskje tenkte mest på medisiner og at jeg burde vært innlagt ifh. til det og depresjonen. Men jeg vet ikke. Håper bare det kommer et eller annet konkret utav morgendagen.

tirsdag 24. januar 2012

..

I klørene på bulimien igjen. Intenst jævlig som alltid. Jo mer jeg spiser og spyr jo mer hater jeg meg selv.
Var på VOP igår. De var ikke akkurat imponert av at jeg hadde trappet ned medisin/sluttet og begynt på ny på egenhånd. Men jeg sa det som det var; at jeg følte ting umulig kunne bli noe jævligere uansett.
De var nødt til å diskutere det litt seg imellom, har ny avtale på fredag...Håper å få vite litt mer da, kanskje en innleggelse? Håper vel egentlig på det, for dette går virkelig ikke lengre. De gangene jeg klarer å gå litt tilbake, se på situasjonen fra utsiden/objektivt blir jeg skremt. Det er helt sykt å tenke på hvilken belastning kroppen min har vært under nesten konstant de to siste årene. Skjønner nesten ikke hvordan det går an at jeg fremdeles står oppreist.

fredag 20. januar 2012

VOP

Sååå, idag snakket jeg med den psykiatriske sykepleieren på VOP. Hun mente det hadde med medisinen å gjøre at jeg er så dårlig...Jeg ser poenget hennes, samtidig synes jeg hun fokuserte litt vel mye på depresjonen ifh til spiseforstyrrelsen.

Jeg sa at det gikk greit akkurat nå, om dagen. Men da sa hun; nei, det går ikke greit, det ser jeg. Jo, det går faktisk greit akkurat nå! Og det gjorde det, så litt frustrerende at hun påsto at det ikke gjorde det. Jeg sa det som det var, at dagene går sånn noenlunde, men kveldene/nettene har vært fæle. Når jeg forklarte min definisjon av "greit" eller "ok"(at jeg ikke har det intenst jævlig) så skjønte hun det litt bedre da..

De tre siste nettene har vært grusomme rett og slett. Jeg har vært kjempeuvel. En følelse av å skulle spy/besvime på samme tid. Det har gått i bølger som bare har blitt sterkere og sterkere utover natten. Jeg har ringt til mamma flere ganger og lurt på om vi kanskje skulle ringe legevakten. Men har nå holdt ut på en eller annen måte, og sovnet sånn i 5tiden om morningen.

Er usikker på om det er pga. spiseforstyrrelsen eller den nye medisinen. Kanskje en kombinasjon. Føler meg heldigvis ikke så verst ikveld.

Men tilbake til VOP. Ansvarsgruppemøtet blir 16.februar...Hun spurte litt om hva jeg tenkte rundt det og Modum og månedene fremover. Jeg sa som sant var at jeg knapt orker tenke en uke fremover. At jeg tar minutt for minutt. At det nesten føles som om jeg ikke kommer til å være her så lenge. Å tenke frem til august virker helt umulig.

Jeg fortalte om at maten ikke går, at jeg føler jeg har gitt litt opp og mangler motivasjon. Hun lurte på hva som kunne hjelpe meg. Jeg vet ikke! Jeg skulle ønske jeg visste, tro meg.

Jeg har fått ny time på mandag, da skal psykiateren der nede være med også...Virker som sykepleieren var ganske sikker på at alle problemene ville løse seg så fort jeg kom meg opp i riktig dose med medisinen.

Så nå må jeg bare holde ut til mandag. Jeg vet ikke hva jeg håpte det skulle komme utav samtalen idag, men hadde vel håpet på et eller annet. Kanskje jeg innerst inne håpte på å bli innlagt? Jeg vet ikke helt, for jeg er jo glad for å være hjemme og...

onsdag 18. januar 2012

livet

Jeg burde vært glad og fornøyd. Jeg har min egen leilighet, jeg får penger fra nav, jeg bor i verdens beste land.

Men jeg har det jævlig. Skal livet virkelig være så vondt? Hvorfor orke å kjempe i det hele tatt når dagene stor sett bare er en ulidelig pine? Kanskje burde jeg sagt at de små øyeblikkene og små gledene er verdt det, men det føles ikke sånn. Jeg klarer ikke få mye glede utav noe uansett... 12 timer lidelse for noen minutter som kanskje er levelige, det funker ikke som motivasjon for min del ihvertfall.

Skjedde noe greier idag som gjorde intens vondt. Kanskje ikke en kjempe big deal for "normale" mennesker, men for min del føltes det forferdelig...Det kom liksom på toppen av alt det andre.

Jeg kunne kanskje fått time på VOP idag, men jeg sovnet ikke før på morgenkvisten, så jeg prioriterte å sove. Angrer litt på det nå...Fikk riktignok time på fredag, det er jo "bare" to dager til.
MEN ORKER IKKE ET SEKUND MER!
Samtidig ser jeg ikke hva de kan hjelpe med...alt virker ganske håpløst og aner ikke hva som kan gjøre det bedre. Føler meg elendig både psykisk og fysisk.

mandag 16. januar 2012

Mandag

Guess what? Blodprøvene var helt fine, litt lav glukose(men fint innenfor referansområdet såvidt jeg forsto).
Ble både lettet og skuffet på samme tid. Spiseforstyrrelsen ble nok letta fordi den fikk grønt lys til å fortsette, mens den fornuftige lille stemmen hadde håpet på et "tegn" på at det den prøver å hviske meg faktisk stemmer.

Så har jeg snakket med den psykiatriske sykepleieren. Det var forsåvidt ganske hyggelig det, jeg liker å snakke med henne. Hun spurte om jeg ville være med på en skrivegruppe som starter opp i morgen; så nå har jeg faktisk en skikkelig produktiv plan for morgendagen :P Hun skulle også prøve å få tak i kontakten min på VOP og forhåpentligvis få litt fortgang i ting(hovedsaklig det at jeg trenger ny psykolog+ansvarsgruppemøte).
I tilegg skulle hun sjekke ut det med kuledyne, om det er noe jeg kan få mulighet til å prøve :)

Jeg fortalte hvordan ting er nå. Det var greit å få snakket litt om det, men det ble bare med det. Bare at jeg fortalte, også gikk vi videre til neste emne. Så med andre ord har jeg ikke komt noe særlig lengre på matfronten. Tenker jo såklart innimellom at jeg kanskje burde prøvd meg på litt mat, men jeg blir så overveldet av alle mulighetene og alle valgene, at jeg ender opp med å ikke velge noe i det hele tatt. Uansett hva jeg velger så blir det på en måte feil. Jeg blir så sliten av å tenke på det at jeg heller bare skyver det foran meg. Blodprøvene var fine, jeg er OK; med andre ord trenger jeg ikke ta stilling til det nå. Om jeg blir dårlig så får jeg ta det når det kommer. Kanskje jeg er feig eller dum som tenker sånn, men jeg ikke hva annet jeg kan gjøre(bortsett fra å falle tilbake til bulimien; som virkelig IKKE er et alternativ).

Nå skal jeg øyeblikkelig kjøre bort til søsteren min på filmkveld. Imorgen skal jeg på skrivekurs, biblioteket og så på kino! Kommer til å bli helt utslitt jeg, men godt å ha noe å gjøre :P

søndag 15. januar 2012

6 døgn

O.o

Det er jo bra, men jeg roper ikke akkurat hurra. Føler meg veldig flat i humøret, litt nummen kan du si?
Det går greit hvis du ser bort fra den intense dødsangsten som har kommet over meg de siste nettene. Skikkelig ekkelt.

Det hele er litt merkelig. Når bulimien herjer fritt er jeg vanligvis desperat etter hjelp, men føler jeg ikke er syk nok, tynn nok, at jeg ikke "fortjener" hjelp(ikke så rart heller når jeg har fått slengt i trynet flere ganger at jeg ikke er SÅ syk).
Nå har jeg nådd den magiske vekten. Den vekten jeg har vært besatt av i noen år. Hipp hurra. Sånn utifra den forskrudde spiseforstyrrede logikken så har jeg nå gjort meg "fortjent" til hjelp fordi vekt og BMI gjør at jeg "kvalifiserer" til å være "skikkelig syk".
Det er ikke lengre skammen over overspising og oppkast som stopper meg. Så hva er problemet?

Jo, problemet er at jeg nå føler meg såpass mye bedre psykisk at jeg ikke føler det samme behovet for hjelp. Jeg vil ikke ta sjansen på at mestringsstrategien min blir tatt fra meg. Jeg VIL på en måte ikke ha hjelp?
Men jeg har lovd at jeg skal snakke med den psykiatriske sykepleieren imorgen, så det skal jeg gjøre.
I tilegg skal jeg ringe og sjekke om svarene på blodprøvene jeg tok på fredag er komt. Om det er noe som kanskje kan få meg til å forandre mening så må det være om blodprøvene er veldig dårlige. Da har jeg på en måte et håndfast bevis på at jeg ikke kan fortsette som nå.  Men om de er helt fine, så vet jeg ikke helt hva som skjer. Da er jo ting sånn som de er nå helt greit? Logiske og fornuftige tanker sier noe annet, men de er så svake og jeg tror uansett ikke på dem. Ihvertfall ikke før jeg får et "bevis" på at det kanskje er sant...

Det er ikke det at det er så fantastisk å ha det sånn som nå(langt ifra). Men jeg er rett og slett så livredd for at bulimien skal overta meg igjen at jeg føler meg villig til å gjøre omtrent hva som helst for å forhindre det.

Den intense dødsangsten som har skylt over meg de siste nettene skremmer meg. Men så fort den går over så slutter jeg på en måte å bry meg. Alt er bare rart.

lørdag 14. januar 2012

Lørdag

Dagen idag har vært litt bedre enn gårsdagen :) Meg og mamma har vært på en handletur, og klart sånn halvveis å bli enig om å ikke diskutere så mye mer frem og tilbake sykdommen akkurat nå i helgen. Ingenting drastisk kommer til å skje fra eller til idag eller imorgen så jeg merker jeg virkelig trenger litt pause fra diskusjoner rundt hva jeg burde/ikke burde gjøre fremover osv.
På mandag vil jeg forhåpentligvis få svar på blodprøvene jeg tok før helgen+ at jeg skal snakke med psykiatrisk sykepleier; så får vi ta det litt derfra. Akkurat nå vil jeg bare gjøre det beste utav helgen uten å gruble og tenke så veldig langt frem i tid.

Jeg må innrømme jeg kunne ønske at jeg kunne vært oppe med pappa og mamma ikveld. Det er alltid litt koseligere å være sammen med folk på lørdagskvelden enn å sitte aleine. Samtidig VET jeg at det ville blitt alt for triggende, og at det akkurat nå, sånn som ting er, ville vært en veldig dårlig ide. Jeg vil få flere muligheter til det i fremtiden; ikveld skal jeg bare prøve å ha det kjekkest mulig utifra forutsetningene...Har fått meg Rayman til Wii, så litt spilling blir det ihvertfall ^^,

Sånn tilslutt vil jeg anbefale å lese VG idag! Frøken Norgen-vinner Hege Tørresdal har stått frem med sin spiseforstyrrelse. Jeg hadde ikke så veldig store forventninger, tenkte det ville bli en sånn typisk overfladisk artikkel...Typen;jeg hadde spiseforstyrrelse for 5 år siden, men er helt frisk nå, hvor fokuset gjerne var tall,vekt og kalorier(som det desverre så altfor ofte er)og mangel på skikkelig dybde. Men det var det så absolutt ikke. For det første var hun fremdeles i behandling når artikkelen ble skrevet, og i tilegg utleverer hun seg selv skikkelig ved å være dønn ærlig om spiseforstyrrelsen og alt rundt.
Det er fint med de som står frem etter at de er blitt frisk og forteller, for all del, men synes på en måte det er enda tøffere at hun tør å stå frem selv om hun ikke er blitt 100% frisk og fremdeles går i behandling og kjemper.

Jeg kjente meg igjen i så og si alt hun skrev(sånn bortsett fra frøken Norge delen da, hehe:P). Fra begynnelse til slutt. Jeg ble både trist og glad og kvalm og alt på en gang. Det føles helt absurd at en annen person beskriver følelser, tanker og opplevelser som er så like som mine egne at det er som om vedkommende har vært inni hodet mitt.
Jeg har jo opplevd å kjenne meg igjen i andre sine historier før også, det er ofte mange likhetstrekk når man har en spiseforstyrrelse, men jeg tror aldri jeg har opplevd det SÅ sterkt.
Sikkert postet den ørten ganger før...Men den treffer meg så utrolig hver eneste gang. Den oppsummerer på en måte alle følelesen og tankene mine når det kommer til spiseforstyrrelsen...

åh :(

På vei hjem fra søsteren min istad skjedde det som ikke skulle skje. Jeg knakk helt sammen og øste omtrent alle mine tanker over på mamma...Alt fra vekten min, BMI, hvor lenge det er siden jeg ikke har spist, at jeg ikke klarer spise, at jeg ikke VIL spise, at jeg er livredd og innerst inne vil ha hjelp, men at jeg samtidig bare vil ligge på sofaen uten å spise, at OM jeg hadde blitt frivillig innlagt så ville jeg skrevet meg ut igjen etter toppen noen timer, så jeg trenger å bli tvunget til å være der for jeg kan ikke ta ansvar for meg selv...at spiseforstyrrelsen er så sterk at det eneste jeg vil er å forsvinne inn i den, at jeg aldri blir syk nok, at jeg alltid vil være for stor og svak, at jeg ikke orker mer av noe som helst...alt om smerter jeg har hatt og merkelig ting som skjer med kroppen som kanskje ikke burde ha skjedd...

Med andre ord alt en allerede bekymra mor ikke trenger å høre. Fy faen, at det går an å bli så grusom. Hvorfor i all verden kunne jeg ikke klare å vente til mandag når jeg skal snakke med den psykiatriske sykepleieren? Meg og mamma har riktignok et veldig åpent forhold og snakker om det meste, men likevel; hun er typen som er ekstremt bekymret av natur; så hvorfor i all verden kunne jeg la alt bare ramle utav meg?
Jeg klarte ta meg sammen etter noen minutter, men da føltes det som om skaden allerede var gjort. Jeg sa til henne at  mye av det jeg nettopp hadde sagt kom hovedsaklig ut fordi jeg var så utrolig trøtt og sliten(noe som forsåvidt er sant), at det nok var litt overdrevet(ikke egentlig, menmen),sa at hun virkelig ikke trengte bekymre seg, at jeg føler meg MYE bedre akkurat nå; og om jeg skulle bli dårlig så vil jeg gi beskjed.

Ringte også opp til pappa for å si at mamma snart kom inn døren og at hun nok var litt stressa...sånn at han var forberedt på det og forhåpentligvis klarer å roe henne ned litt. Gjentok at jeg såklart ville gi beskjed om jeg skulle bli virkelig dårlig, og at det gikk helt fint nå.

Nå føler jeg meg passe rotten...Det er greit at jeg kanskje hadde et behov for å dele disse tingene, men som sagt, jeg burde gjort det med den psykiatriske sykepleieren som har som jobb å takle sånne ting, ikke med mamma som allerede bekymrer seg for tusen ting.

Hele kvelden har egentlig bare vært skikkelig dritt. Fant ut før idag at jeg har fått urinveisinfeksjon IGJEN, noe som betyr at jeg måtte begynne på ny pencilinkur...I tilegg begynte jeg på ny medisin for noen dager siden. Begge disse medisinene har kvalme som svært vanlig bivirkning, i tilegg står det at man skal ta pencilinen med mat(noe jeg ikke fikk til)så utpå ettermiddagen/kvelden ble jeg helt ekkel i hele kroppen, kjempeurolig og etterhvert ble jeg intens kvalm.

Men det verste er uroen....den har vært intens store deler av dagen idag. Føler det skal klikke for meg hele tiden, tenker at jeg må holde ut, at det vil gå over...men så fortsetter og fortsetter og fortsetter det bare...
Det er så vanskelig å la være å bli fanget i følelsene; spesielt når både hodet og kroppen er i ubalanse.

Uansett...jeg håper jeg får sove. Jeg håper mamma og pappa får sove. Og jeg håper på en litt mer OK dag imorgen. Jeg skal alltids holde ut helgen, så får vi heller se hva som skjer på mandag.

fredag 13. januar 2012

Jeg tror vi sier 4 døgn

Jeg prøvde å spise idag, med det resultat at jeg ble så kvalm at det kom opp av seg selv. Selv om det ikke var fremprovosert, så visste bulimien å utnytte seg av det. Jeg følte meg helt forferdelig og plutselig var jeg overmannet av håpløshet og tanker/følelser om at ingenting i hele verden betyr noe som helst og det eneste som kan gi meg litt glede eller en pause er å spise enda mer og kaste opp. Ganske lett å se nå at det IKKE er sannheten, men der og da var det så intenst at jeg ikke klarte føle på noe annet enn at; jeg har kastet opp, jeg må begynne å telle helt på nytt, jeg er komt utav balanse osvosv. HELDIGVIS, på en eller annen utrolig måte klarte jeg å tvinge meg vekk fra triggere/muligheter, for så å bare holde ut til de intense tankene og følelsene dabbet såpass mye av at jeg klarte å finne fornuften igjen. Ja, i teorien kastet jeg opp, men likevel velger jeg å si FIRE DØGN oppkastfri, for det var tross alt ikke noe jeg gjorde eller noe som var min feil. Bulimien fikk forhåpninger, og jeg holdt nesten på å slippe ham inn igjen i varmen, men takk og lov; jeg klarte å slenge døren i trynet på den idioten!
Det hadde vært så utrolig lett å bare la ting kjøre seg rett i grøften igjen; og noen minutter føltes det også som om det eneste jeg ville i hele verden. Men nå etterpå er jeg UTROLIG glad for at det ikke ble sånn. Jeg håper denne situasjonen idag kan gi meg litt mer troen på at jeg kan klare dette; at om jeg bare holder ut og puster når det står på som verst; så vil det gå over, selv om det føles uutholdelig der og da!

torsdag 12. januar 2012

3 døgn oppkastfri=

3 meget "anorektiske" døgn.

Som vanlig går det mye bedre psykisk, mens jeg fysisk ikke akkurat er på topp. Går egentlig bare og venter på beskjed om når ansvarsgruppemøte blir. Hadde nok vært greit å få igang et eller annet snart.

Angsten for oppkast og bulimien er såpass sterk at motivasjonen for å tvinge i seg noe er meget liten. Det er jo ikke holdbart, men det går greit for now...tar bare en dag om gangen, også får jeg ta eventuelle utfordringer når de kommer.

Ikveld skal jeg se My sisters keeper med mamma. Har sett den før, og den kan absolutt anbefales! :)

onsdag 11. januar 2012

Minne, triggere og piercing

Fikk meg et lite sjokk når jeg var innom kiwi idag! Min store barndsomkjærlighet; sjokoladen Soho, er tilbake! :O Jeg elsketelsketelsket den sjokoladen! Ble helt i hundre når jeg oppdaget det:P Samtidig ble det jo en veldig trigger...Hadde sinnsykt lyst å smake en(sånn med tanke på at det må være minst 10 år siden sist)samtidig visste jeg at det ville blitt en for stor trigger og at det mest sannsynlig ville føre til overspising; og ihvertfall oppkast. Men jeg får bare leve på minnene for now :P Moro å se den igjen var det nå uansett!

Likte du Soho?


Jeg har tatt piercing idag! Tenkt på det i evigheter, men har bare utsatt det hele tiden. Det sto mellom smiley-piercing, labret(vanlig leppe-piercing) eller industrial(stang i øret). Når jeg kom til studioet viste det seg at industrial kostet 800 kr(!), synes det var sinnsykt dyrt, så derfor var den uaktuell. Smiley'en ville hun ikke anbefale pga. tannreguleringen; så da gjensto egentlig bare ett alternativ. Har hatt i leppen før, men valgte motsatt side denne gangen(forandring fryder!)
Mener å huske jeg synes det gjorde kjempevondt sist gang, men denne gangen gikk det helt fint :) Hun som piercet meg hadde utrolig mange stilige tattoveringer, merker det kribler i fingrene etter å få en tattovering selv; må bare bestemme meg 100% for plassering og motiv først.

----

Jeg fikk melding på facebook igår av ei jeg gikk i behandling sammen med for rundt 1 år siden. Vi sendte litt meldinger frem og tilbake; om hvordan ting går og sånt...Jeg sa at jeg var veldig dårlig, og egentlig bare måtte overleve frem til Modum i august osv. Fikk en melding tilbake hvor hun blant annet skrev;
godt du får behandling for det da, selvom det er en stund til, syns nå du ser ganske bra utom dagene!
I tilegg spurte hun om det var spisingen jeg slet med(sa jo jeg skulle på spiseforstyrrelsesavdelingen, og har sagt det før også oO)
Prøver jo å ikke bry meg så mye om det, eller ta det som et kompliment. Men det er umulig å ikke bli trigget. Spesielt når man får høre sånne ting av folk som har/har hatt erfaringer med spiseforstyrrelser selv og er klar over at jeg har det. Det jeg hører er at jeg har lagt på meg, at det ser ut som jeg har det bra, at jeg fint kan gå ned mer i vekt(fordi jeg ser jo helt normalvektig ut nå?)
 Må innrømme at jeg av og til får lyst til å ta et bilde av "the ugly truth", så folk får se hvordan spiseforstyrrelsen faktisk herjer med meg. 
Det er utrolig hva sminke og klær kan skjule...
Samtidig er jeg jo litt glad for at det ikke er så åpenbart; at jeg kan skjule det når jeg ikke vil at folk skal vite.
Den velkjente ambivalensen gjør seg gjeldende igjen! Vet liksom ikke helt hva jeg skal svare henne. Om jeg bare skal si takk, eller om jeg skal si det som det er; at skinnet bedrar.

Sånn ellers; jeg har begynt på ny medisin idag! Wellbutrin heter den(antidepressiva). Har prøvd uendelig med forskjellige antidepressivaer før uten særlig effekt, men denne er ganske ny på markedet og har et annet virkestoff enn de jeg har prøvd før; så har litt troen på at den skal hjelpe! Men prøver å ikke ha for store forhåpninger, vil ikke bli skuffet.

 ----

I desember ba jeg om at vi hadde et ansvarsgruppemøte(og helst litt fort!) Fikk beskjed om at det nok ikke gikk før jul, men hun skulle ordne det fortest mulig på nyåret. Hørte ingenting så sendte melding på mandag; og da fikk jeg svar om at det mest sannsynlig ble i februar! Det synes jeg virkelig er for dårlig. Det kjipeste er at om vi hadde klart å få det til før jul, så hadde jeg kanskje fått plass på Modum i februar :(
(det er null sjanse for nå)
Har ikke snakket med noen på flere måneder nå+at det er mye som må ordnes før Modum og sånt; så håper virkelig de tar seg sammen og får ordnet et møte litt før!(jeg ringte og kjeftet litt, hehe+forklarte situasjonen, så tror kanskje det ordner seg).

----

Etter endel planlegging føler jeg meg virkelig mer motivert og klar for prosjekt spyfri enn på veldig lenge! 
Igår kjøpte jeg et ukeblad(et jeg forresten aldri pleier kjøpe)og leste tilfeldigvis gjennom horoskopet mitt..Pleier aldri tro på sånne ting, men dette var så passende at det føltes omtrent som et tegn! Klippet det ut og hang det på kjøleskapet; sikkert lest gjennom det tusen ganger siden da, og blir like glad hver gang :P


Er du i en situasjon som du er grundig lei av? Tiden er inne til å sette sluttstrek for det som tapper deg for energi, forhold som hindrer deg i å vokse og utvikle deg. Det er viktig at du legger bånd på sentimentalt føleri og river deg løs, selv om det kan være vondt i starten.

<3
Noe kjempekoselig tilslutt! Jeg skal se Løvenes konge 3d på kino med nevøene mine neste uke og gleder meg som en liten unge!!!(har ikke sett den siden jeg var liten) 



lørdag 7. januar 2012

Dum.

Fikk resultatet av eksamenen jeg tok før jul i posten idag. HERLIGHET. Jeg føler meg så dum at jeg har nesten ikke ord...Jeg trodde jo det gikk sånn noenlunde greit;. hadde ihvertfall aldri trodd jeg skulle få et så elendig resultat! Jeg ble så sint at jeg rev hele brevet i småbiter.
Tenker bare på hvor utrolig jeg presset meg frem mot eksamen for at alt skulle klaffe! For å ikke snakke om selve eksamensdagen når jeg var skikkelig dårlig.
TOTALT bortkastet! Nå blir jeg nødt til å ta den på nytt igjen..

Jeg trodde som sagt jeg klarte meg ganske bra; gikk faktisk lettet ut etter at jeg var ferdig fordi jeg følte det hadde gått litt min vei! Ringte pappa og var både glad og opprømt fordi jeg følte det hadde gått overraskende bra!
Men jeg har tydeligvis vært helt på viddene jo :S

Skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare å gjøre det noe bedre; aner ikke hva jeg har gjort feil heller.

DUMDUMDUMDUM.

Tenkte liksom at jeg ihvertfall hadde oppnådd EN konstruktiv ting i løpet av hele 2011 som ikke hadde med spiseforstyrrelsen. At jeg hadde en mindre igjen av den haugen av eksamener jeg er nødt til å ta for å få studiekompetanse, men neida...Jeg klarte ikke det en gang :( Dermed kan jeg vel trygt si at jeg ikke har oppnådd en dritt iløpet av 2011.

1 døgn!

Selv om det bare er snakk om 1 døgn oppkastfri, så er jeg nesten litt imponert over meg selv. Jeg har vært nødt til å lage både kake og muffins til selskap i helgen, og har hatt triggere rundt meg mesteparten av dagen...Bulimien har mast hull i hodet på meg; bare gjør det, bare litt til, bare en gang til! Det har vært en slitsom kamp...derfor synes jeg nesten det er litt utrolig at jeg akkurat idag har klart min første dag uten oppkast på flere uker! Jeg trodde dagen var i boks isted, at jeg kunne slippe ned skuldrene litt...men plutselig fikk jeg en "gylden mulighet" til å spise og spy. Jeg hadde ikke så lyst, nå var jo nesten dagen omme, ville ikke ødelegge den sånn helt på slutten...samtidig var det like før jeg grep sjansen; rett og slett fordi jeg vet hvor angstfylt kvelden/natten potensielt KAN bli, at jeg nesten heller ville bruke tiden på å spise/spy enn å risikere all den angsten.
Men jeg snudde; tvingte meg selv til å gi slipp på "muligheten". Nå er jeg trygt i leiligheten min; uten noen triggere. Jeg føler på en viss grad av mestringfølelse; om jeg klarer å stå imot bulimien på en så ekstremt triggende og tung dag som idag; så kan jeg klare alt! Samtidig er jeg livredd for at natten skal bli et helvete, og at jeg kommer til å angre...Men jeg må jo nesten bare prøve :) Om jeg aldri prøver vil jeg aldri få vite det...Forhåpentligvis får jeg en OK natt; som kan gi med enda mer mestring og en følelse av at dette faktisk er noe jeg KAN få til. Jeg klare meg uten bulimien, jeg trenger ikke la den få holde meg fanget.

torsdag 5. januar 2012

Mat

Prøver å tenke tilbake. ...

farmors vafler
pappas semulegrøt
nybakt brød med hapå
pistasjeis

Mat som engang var små gleder i hverdagen, som nå føles så utrolig fjernt. Nå er det enten gift(utifra anorektisk tangegang)eller "ting jeg putter i meg når jeg overspiser "(fra bulimiens synspunkt). Glede og mat er vel omtrent så langt fra synonymt som overhodet mulig.

Samtidig; når jeg tenker tilbake, så kan jeg huske allerede på midten av barneskolen(om ikke tidligere)at disse gledene ble problemfylte pga. at magen min reagerte på det meste. Derfor ble mat ganske tidlig konfliktfylt. Jeg har alltid vært glad i mat; VELDIG. Jeg kan huske at jeg som ganske liten ofte trøstespiste og at jeg sjelden klarte å stoppe før jeg ble altfor mett. Når jeg da etterhvert begynte å reagere mer og mer på mat, så ble kontrastene enorme. Jeg elsket mat, men hatet hva den gjorde med meg. Hatet hvor dårlig jeg ble. Oppblåst, kvalm, diare, forstoppet osv.
Hvorfor kunne jeg ikke bare være normal? Hvorfor kunne jeg ikke få spise som alle andre uten å bli dårlig? Få kose meg med maten uten å hele tiden måtte tenke på konsekvensene?
Når i tilegg mange av de tingene jeg reagerte sterkest på var de tingene jeg var mest glad i, så kom presset. -Kan du ikke bare slutte å spise sånn og sånn og sånn? Joda, jeg kunne det til en viss grad. Ihvertfall unngå det frem til jeg visste jeg ikke hadde noen planer og det ikke gjorde noe at jeg ble dårlig.
Ikke rart at det disse gangene ofte ble til at jeg overspiste(når jeg sier overspising i denne sammenheng mener jeg litt mer enn det som ville være normalt, men likevel langt fra de overspisingsepisodene jeg har hatt etter at jeg fikk bulimi).

Problemet var at jeg ikke alltid kunne vite akkurat hvordan kroppen ville reagere. Plutselig kunne jeg bli dårlig selv om jeg hadde vært "flink" og bare spist lett fordøyelig mat...Andre ganger var jeg så "dum" at jeg kanskje tok litt av godteriskålen i et selskap eller ble fristet til å smake på baksten i heimkunnskapen...og da fikk jeg betale for det...

Jeg husker jeg følte jeg skulle bli gal hele tiden. ALT måtte planlegges, absolutt ALT. Jeg måtte ha toalett tilgjengelig uansett hva jeg skulle, ellers fikk jeg panikk. Uansett hvor mye jeg planlagte eller var "flink" med maten så hendte det at jeg ble dårlig likevel...Jeg følte det var umulig å ha kontroll over situasjonen uansett hvor mye jeg prøvde; og kontroll ville jeg ha for jeg hadde opplevd nok ganger i sosiale situasjoner der jeg ikke hadde planlagt alt og endte opp med at jeg okkupperte doen hele kvelden.

Og SKAMMEN ikke minst. Skammen over de gangene jeg ikke hadde viljestyrke til å holde meg til strenge dietter og fikk kjeft av mamma fordi jeg ikke klarte gå på skolen. Eller i perioder hvor jeg gjorde ALT jeg kunne for å ikke bry meg om magen og spiste akkurat det jeg ville, men det selvfølgelig ikke funket fordi jeg ble så dårlig.

Jeg var så sint. Lenge var jeg sint fordi jeg følte ingen tok meg på alvor, sint på Gud, på verden, på alle...
Sint fordi jeg ikke kunne leve som normalt.
Men etterhvert ble sinnet snudd mer og mer innover. Det var jo meg det var noe galt med. Det var jeg som var ekkel og unormal. Jeg begynte å skade meg selv(eller skade kroppen min blir vel bedre å si, siden jeg ofte følte jeg var i krig med kroppen)Etter å ha prøvd å spille på lag i mange år gav jeg opp. Det var enten den eller meg....

Det var altoverskyggende. Jeg kan knapt huske en dag på ungdomskolen at jeg ikke hadde problemer med magen. Jo mer tiden gikk, og jo mer det ble klart at jeg ikke klarte å bare "ta meg sammen" eller at det var en konkret ting jeg ikke tålte, eller at jeg hadde noen "skikkelig" sykdom; jo mer deprimert ble jeg.
Jeg følte meg unormal, jeg VAR unormal, magen min var unormal, kroppen min.
Samtidig fikk jeg høre at jeg måtte ta meg sammen, slappe av, ikke være så negativ osv.
Med andre ord var det noe galt med meg som person; om jeg bare tok meg sammen nok eller var flink nok så ville jeg få det bedre. Og fikk hyppig høre om alle som hadde det verre enn meg, at jeg var utakknemlig osv.
I tillegg opplevde jeg flere ganger at andre så ut til å mene at jeg overdrev problemet og at jeg nærmest var oppmerkssomhetssyk.
Opplevde dette både ifh. til familie og de få jeg prøvde å være ærlig med; noe som nok var det verste som kunne skjedd.
Jeg har vært sjenert og slitt med intense følelser og et negativt selvbilde siden jeg var liten av; så på et tidspunkt gikk jeg fra å prøve å få de rundt meg til å forstå; til å "slå meg sammen med dem"...

Jeg gikk fra å tenke at jeg trengte hjelp; dette er uutholdelig og noe ingen andre heller hadde orket(som nok var sannheten); til å si at det bare er jeg som er mye svakere og eklere og verre enn alle andre.

Stengte meg vel bare mer og mer inne meg selv derfra, frem til alt raste sammen hos helsesøster på slutten av ungdomskolen. Da hadde både depresjonen og selvskadingen vart (alt for) lenge.

Det er  ikke uten grunn at jeg flere ganger har tenkt over at det egentlig er veldig merkelig at jeg ikke utviklet en spiseforstyrrelse for veldig mange år siden. Med tanke på alle problemene rundt kropp og mat som har vært der så lenge.
Samtidig kan jeg med hånden på hjertet si at jeg vel frem til for ca. 3-4 år siden bare hadde EN drøm; og det var å kunne spise normalt som alle andre og ikke ha mageproblemer. Jeg hadde ingen ønsker om å gå ned i vekt, og var verken opphengt i kalorier eller slanking.
Det er vel det som er den vesentlige forskjellen fra da og nå (på et spiseproblem og en spiseforstyrrelse).

Det er fortiden. Sånn var det veldig lenge(nesten så lenge jeg kan huske?) Men det er viktig å huske på at det ikke nødvendigvis er sånn nå lengre, eller kommer til å være sånn resten av livet. Det er en frykt jeg har; at jeg skal gå tilbake til sånn som det var før om jeg blir frisk fra spiseforstyrrelsen. At jeg aldri vil klare å spille på lag med kroppen min uansett. At jeg skal kjempe meg utav dette helvetet; bare for å gå inni et annet. Samtidig kan jeg ikke vite før jeg har prøvd...Ting har jo tross alt forandret seg...Selv om jeg på mange punkt fremdeles er den lille sårbare jenta som jeg var for mange år siden, så ville jeg tørre å påstå at jeg på noen områder har vokst også. Kanskje vil mageproblemene komme tilbake som før, kanskje ikke. Forhåpentligvis vil jeg være bedre rustet til å takle det som eventuelt kommer enn jeg var tidligere...

Jeg ble mildt sagt overraska når jeg fikk plass på gruppen for "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer" på Modum. Det gjorde at jeg virkelig måtte omstille meg.
For å kunne akseptere behandling i den gruppa, så er jeg også nødt til å akseptere og innse at selv om jeg kunne ha opplevd langt verre ting og det man kanskje vil tenke på som "klassiske traumer"i barndommen; så betyr det likevel ikke at det nettopp JEG har opplevd ikke har vært traumatisk for meg.
Med tanke på at jeg har brukt ca. halve livet på å hate og ødelegge meg selv fordi jeg har vært overbevist om at jeg aldri har opplevd noe vanskelig; men at det derimot har vært meg som person som har vært svak og evneveik; så er ikke det så lett å skulle tenke annerledes. Det handler jo ikke om å legge alt ansvar over på situasjoner eller folk rundt en; men å kanskje klare å ta litt av ansvaret vekk fra mine egne skuldre.

Jeg kjenner det tar på å skrive om dette. Jeg har ingen rett til å skrive dette. Jeg hører masse stygge ord.  

Skjerp deg din dritt! Oppmerksomhetssyk. Du gjør narr av dem som har VIRKELIGE problemer! Du er virkelig et fælt menneske! Du fortjener knapt å leve! Du bør skade deg selv; det fortjener du for alt det fæle du tenker og gjør og har gjort hele livet ditt.

Jeg hører mamma som blir sint. Mamma som jeg er så glad i...men som samtidig er en så stor del av problemene mine.

Det er komplekst, det er sikkert og visst. Jeg kjenner jeg blir helt sliten av å tenke på det. Sliten av å skulle akseptere at jeg kanskje er nødt til å gå tilbake igjen, tvinge opp igjen gamle kapitler, sider som har klistret seg sammen.
Men samtidig; om det kan gjøre at jeg kan komme meg videre, så er det kanskje verdt det...

mandag 2. januar 2012

Hvordan holde ut?

NEGATIVT DRITT FROM HERE ON.

Det er greit når jeg får sove, men kan (desverre) ikke sove 100% av tiden.

Bare hold ut litt til, litt til, litt til. Jeg sier det til meg selv hele tiden, men det er begrenset hvor mye det hjelper. Jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal holde ut. Når jeg er våken føler jeg jeg eser ut for hvert sekund som går, føler jeg burde trene hele tiden, bevege; samtidig som depresjonen gjør at jeg blir sittende å glane inn i veggen størstedelen av tiden. Jeg klarer som oftest å tvinge meg selv til å trene litt, men det er aldri nok uansett. Så lenge vekten ikke kan gå ned litt til, så lenge jeg ikke klarer å ta full kontroll over bulimien, så er jeg feitfeitfeitfeitfeit. Svak Feit, ekkel og skitten. Trangen til å skade meg selv blir bare sterkere også. Klarer ikke holde ut i denne kroppen.

På kjøleskapet har jeg hengt opp haugevis av lapper med tips til ting jeg kan gjøre for å distrahere meg selv, men hva hjelper det med ting som TV eller lese en bok; når jeg knapt orker flytte meg fra soverommet til stuen, og hverken har interesse eller roen til å konsentrere meg om noe som helst?

Jeg har trappet ned/sluttet på antidepressivaen. Legen sa jeg kunne halvere dosen i en uke, for så å begynne rett på den nye medisinen. I pakningsvedlegget leser jeg senere at man alltid måtte bruke minst to uker på å trappe ned, og alltid ha en periode på MINST to uker helt uten medisin før man begynner på ny medisin...visst ikke kan man risikere alvorlige bivirkninger. Men legen vet jo best (liksom?) I dunno.

Jeg gleder meg til å sove, men gruer meg fordi jeg vet det vil komme en ny dag. Jeg prøver å finne motivasjonen til å holde ut, men det virker håpløst når det eneste jeg gjør er å telle minutter til jeg kan legge meg igjen.

Idag har jeg gjort endel ting og prøvd å fått til et måltid...Noe jeg angrer bittert på fordi det som tusen ganger før bare trigget bulimien. Jeg kan ikke spise, mestrer det ikke. Som nevnt mange ganger før så orker jeg virkelig ikke mer av spising og spying...Jeg ringte og bestilte legetime idag og fikk time neste mandag. Hun spurte om det hastet og jeg sa at nja, njo, det hastet vel kanskje litt. Jeg burde kanskje sagt at det hastet veldig, så hadde jeg fått time denne uken. Samtidig vet jeg liksom ikke helt...vet jo ikke hva jeg skal si uansett, vet ikke helt hva legen kan hjelpe meg med. Samtidig er det vel ikke helt bra at jeg går uten mat til neste mandag; but who cares...overlever alltids...og blodprøvene mine er jo alltid like fantastiske(selv om jeg føler meg halvdau) Hurra!

Alle tanker er bare destruktive nå egentlig. Mange impulser og tanker om å skade meg sånn at de er nødt til å legge meg inn...samtidig vil jeg ikke inn(og orker ikke alt sølet...)Orker ingenting, men orker heller ikke ha det sånn som dette?

Depresjon

Det nye året har blitt tilbringt utelukkende i sengen så langt. Depresjonen er intens. Men this too shall pass, det er bare midleritidig. Må bare puste og holde ut akkurat nå, håpe at det ikke varer altfor lenge( selv om det føles som en uendelig pine).



søndag 1. januar 2012

MITT år, ikke bulimiens.

Strengt tatt har hele dette året vært et jævla spiseforstyrret år. Etter noen litt bedre uker i sommer, så har det egentlig bare gått nedover. Føler jeg stanger hodet i veggen hele tiden. Kanskje spesielt siste ukene. Jeg er så utrolig sliten av alt. Av å spise. Av å spy. Av å ikke spise. Sliten psykisk, men også i økende grad fysisk. Lei av å blø neseblod x antall ganger for dagen. Lei av sår på hender. Tørr hud. Smerter. Sår som aldri gror. URO. Lei av å så og si ikke gå en dag uten totalt sammenbrudd. Det verste er at jeg føler jeg virkelig har prøvd siste halvåret! Samarbeidet, ikke holdt noe hemmelig, lagt alle kortene på bordet osv. Skjønner ikke hvordan det skal være mulig å klare det når jeg ikke har klart det enda. Jeg har prøvd så utrolig mye og feilet gang på gang. Det er vanskelig å takle. Til tross for ekstreme overspisinger i det siste, så sitter klærene løsere for hver dag. Noe jeg er veldig lettet over, samtidig som jeg ikke skjønner hvorfor. Det er jo ikke verdt det, jeg vil jo ikke dette, det er bare vondt, fælt. Men den onde sirkelen har slukt meg for fullt. Får meg ikke ut.


Dette er skrevet i desember 2010, men kunne liksågodt vært skrevet nettopp. Jeg blir helt dårlig av å tenke på at det har vært sånn så og si uten pauser i to år. At jeg har prøvd og feilet sikkert tusenvis av ganger. At så sinnsykt mye med tid har blitt brukt på ekle bulimien.

Jeg har ett hovedmål for 2012, og det er at det ikke skal bli enda et år viet til bulimien; det skal bli MITT år. At jeg ikke skal sitte i desember 2012 og skrive et likt innlegg som iifjor og året før. Koste hva det koste må.

Bulimia is SO 2011.


Over og ut.

Happy fucking New Year

Spis og spy in i tjuetolv, hey og ho! Hvorfor kan jeg ikke bare drikke meg dritings sånn som normale folk?



There's a room inside your gut
Close the door and keep it shut
Let no daylight enter in
And the punishment begin 


~~