søndag 17. november 2013

Det går bra og dårlig

Jeg føler aldri jeg får skrevet skikkelig blogginnlegg lengre. Hver gang jeg har behov for å skrive så ender det alltid med at jeg utsetter det til senere. Når jeg endelig setter meg ned, så er det blitt tomt igjen. Eller tomt er det vel ikke, men skrivesperren har tatt overhånd. Enten blir det ikke noe innlegg, et veldig kort innlegg eller et innlegg om noe helt annet enn det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om.

Kort oppsummert om de siste ukene: målt i spiseforstyrra symptomer går det ganske bra, men om en ser på andre ting går det ikke fullt så bra.
Jeg fortsetter opp i vekt og veier nå faktisk mer enn jeg har gjort på nesten 4 år(!) Det føles rart og uvant. For det meste går det greit(selv om det så klart er utfordrende til tider). Vektoppgang i seg selv trenger jo ikke være et positivt tegn, det som er viktigere er at vektoppgangen er oppnådd på en positiv og sunn måte!  Tidligere har jeg i perioder gått opp ved å overspise og ty til andre ikke fullt så heldige metoder.
Nå derimot har jeg gått opp ved å spise regelmessig og variert. I tillegg har jeg ikke vært nødt til å ty til næringsdrikker på lenge.
Angstnivået i forhold til maten er for det meste veldig lavt eller ikke tilstedeværende. Mye positivt rett og slett.
Det er jo fremdeles ting jeg trenger å jobbe med. Feks. er jeg ganske avhengig av kjøkkenvekten og av å vite mengder+at jeg teller kalorier. Hovedgrunnen til at jeg gjør det nå er at jeg vil være sikker på at jeg får i meg nok. Jeg sliter fremdeles litt med å kjenne når jeg egentlig er mett og ifølge terapeuten kan jeg ikke forvente å kunne stole 100% på sult/metthetsfølelsen enda.
I tillegg har jeg jo problematikken med magen som gjør at det ofte er lett å forveksle magesmerter med metthetsfølelse.
Det bringer meg over til det neste; den evig trøblete magen min. Jeg har hatt en ganske dårlig periode de siste ukene. Det positive er at jeg har fått svar på prøvene jeg tok som ble sendt til USA. Utifra svarresultatet har vi nå en bedre ide om hva som faktisk er problemet og derfor også hvilken fremgangsmåte som er best. Først må jeg gjennom en to ukers eliminiasjonsdiett. Det er helt nødvendig å følge den veldig strengt de første ukene, før man gradvis begynner å ta inn enkelte matvarer igjen. Det er bevist at den har en god effekt på IBS-pasienter og jeg har troen på at dette kan være noe som endelig vil hjelpe meg.
Men jeg er redd for å gå ned i vekt! Ikke det at jeg vil gå ned så mye på to uker, det er mer det at å gå ned i det hele tatt fort kan trigge spiseforstyrrelsen. Jeg tror det er viktig at det planlegges NØYE før jeg setter igang, slik at jeg ikke risikerer enda et tilbakefall.

Det som går dårlig for tiden er at jeg har følt meg mer og mer deprimert. Jeg tror det har litt sammenheng med magen, men det er nok ikke bare det.
På ene siden er det et kaos av tanker og følelser, men på andre siden klarer jeg likevel ikke kjenne skikkelig på noen av dem. Det er som en enorm tomhet som blokkerer tankene fra å koble på følelsene.
 Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kunne ønske at jeg kunne gråte, at jeg kunne bli skikkelig sint, eller skikkelig glad for den gangs skyld. Det er så ofte jeg rasjonelt sett VET at jeg er lei meg, glad eller hvilken som helst følelse, men likevel klarer jeg ikke føle det?
Kanskje vanskelig å forstå, men jeg vet ikke hvordan ellers jeg kan forklare det.
Jeg sliter med konsentrasjon på skolen. Føler håpløshet iforhold til fremtiden. Vil helst ligge under dyna hele dagen. Klassiske depresjonstegn. Depresjonen er så vanskelig å definere. Selvskadingen og spiseforstyrrelsen føles mye med håndgripelig, noe konkret. Noe som er enklere å finne en "oppskrift" til hva man skal gjøre for å komme videre. Depresjonen derimot, den er bare en grå masse.

mandag 21. oktober 2013

Gi slipp på det som har vært?

Behandlingen jeg går i nå baserer seg på kognitiv atferdsterapi. Det er i stor grad fokus på det konkrete, det som skjer her og nå og på å forandre handlingsmønstre.
Det går egentlig ganske greit ifh. til spiseforstyrrelsen. Jeg har fått mer og mer rutine på spisingen de siste månedene og har på lang vei jobbet meg tilbake dit jeg var etter Modum. Det er rundt 1,5 måned siden jeg aktivt begynte med gjenopptagelse av vekt og jeg har gått jevnt og trutt oppover siden da. Nå er jeg faktisk ikke langt fra der jeg var etter Modum og mye nærmere normalvekt enn min laveste vekt.
Med andre ord er alt på rett vei. Om det er vanskelig? Jo, såklart det er. Men samtidig ikke SÅ vanskelig egentlig. Maten går i det store og det hele greit. Jeg nyter som oftest måltidene(med unntak såklart) og jeg klarer for det meste å holde fokus på at jeg skal bygge opp kroppen.

Likevel...Det føles som om noe mangler. Jeg er ikke like utslitt lengre og det har gitt plass til flere tanker og følelser. Det er jo i bunn og grunn positivt, men til tider også veldig vanskelig. På mange måter har jeg større problemer med å konsentrere meg på skolen nå enn tidligere, men av andre grunner. Hodet fungerer mye bedre enn før, men jeg er så rastløs! 

Jeg føler et behov for å snakke om alt som har skjedd de siste årene. Bearbeide det. Jeg har jo snakket om det før, men har jeg egentlig jobbet skikkelig med det? Kanskje er det ikke så viktig? Kanskje jeg bør fortsette å jobbe med ting slik de er NÅ for å få en bedre fremtid.

Men jeg har en ekkel følelse som henger med meg hele tiden. En følelse av alt når som helst kan falle sammen og at jeg da ikke har noen som tar imot meg.
Jeg tror det handler om at jeg trenger bearbeide det som har skjedd mer, jeg tror, men vet ikke. Kanskje blir det verre av å dvele ved fortiden? Bør jeg la meg selv få tenke gjennom alt sammen eller vil det bare gjør mer mer deprimert?

Terapien jeg går i nå handler som sagt om veldig konkrete ting ifh. til spiseforstyrrelsen. Om handlinger og tanker og det som skjer her og NÅ. Det fungerer jo sikkert bra for en periode, men hva når man har fått symptomene under kontroll?

Det ironiske er at frykten for å plutselig bli dårlig igjen og tanken på et manglende sikkerhetsnett innimellom gir meg lyst til å sabotere for meg selv. Kanskje fordi jeg da kan "bestemme" selv når det skjer, istedenfor å gå og vente på at det skal skje.

Jeg kunne virkelig ønske jeg hadde vært foruten opplevelsene fra første halvdel av 2012. Selv om mye av angsten har roet seg siden da og jeg ikke lengre har PSTDsymptomer(som jeg lenge hadde) så sådde det en frykt og angst som jeg ikke vet om noen gang vil forsvinne helt. For å ikke snakke om at jeg mistet all troen på helsevesenet og de som skulle ha reddet meg.

Jeg var så syk, så syk. Jeg tryglet om hjelp, men ble ikke hørt. Jeg ble sendt hjem for å dø. 
Den følelsen unner jeg ingen.
Noen uker senere blir jeg hentet av ambulanse og kjørt til legevakten.
Der møter jeg en lege som er overbevist om at jeg er beruset. I virkeligheten er jeg kraftig redusert av underernæring og dehydrering og på vei inn i begynnende psykose.
Jeg blir foret med sovemedisin og sendt hjem for andre gang.
Der lider jeg meg gjennom timene. Jeg kunne ikke snakke og så ting som ikke var der. Jeg har aldri vært så forvirret og hatt det så grusomt noensinne.
Så fort legekontoret åpnet om morningen ringte mamma og fikk akuttime. Jeg husker hyling og skriking. Jeg var hysterisk. Klarte ikke forklare noe, ville ikke flyttes, ville bare ha stopp på lidelsene. Pappa måtte bære meg i bilen.
Er så takknemlig idag for at de klarte å få meg til legen den dagen.
Ble sendt til medisinsk avdeling hvor jeg ble lagt på isolat. Er overbevist om at dette redder livet mitt. Her fikk jeg væske intravenøst men ingen næring(av en eller annen grunn som jeg fremdeles ikke forstår og enda en av tingene som burde være gjort annerledes).

Månedene etter dette har vært den tøffeste kampen jeg noensinne har gått gjennom. Jeg fikk heldigvis hjelp fra helsevesenet etter dette, men jeg sliter fremdeles veldig med at det måtte gå så langt som det gjorde. Jeg skulle ALDRI aldri ha blitt så dårlig. Det gjorde veien for å bli frisk ekstremt mye tyngre og lengre enn den burde vært. Hvordan kan jeg stole på at noen tar imot meg om jeg skulle bli dårlig igjen?
Jeg prøver å tenke at det er ikke en aktuell problemstilling fordi jeg aldri skal tilbake dit. Samtidig skaper det en ekstra usikkerhet å ikke kunne stole på at man har et velfungerende sikkerhetsnett.

Jeg merker at det gjør skikkelig vondt og at jeg rett og slett blir fysisk dårlig av å skrive om opplevelsene fra ifjor. Vet ikke om det betyr at jeg må jobbe med det eller om jeg bare bør la være å tenke så mye på det.

Uansett så har jeg det så mye bedre nå! Det er det eneste positive med alt det jævlige, at jeg kan kjenne meg veldig takknemlig over små ting selv om hverdagen er utfordrende.



tirsdag 1. oktober 2013

For mye

Planen min for dette året har vært å bli ferdig med det jeg mangler fra vgs. I begynnelsen av skoleåret var jeg jo totalt utslitt, men det har gått litt bedre etterhvert. Til tross for dette kjenner jeg at det blir for mye. Jeg er fremdeles ganske langt fra frisk og kroppen og hodet fungerer milelangt fra optimalt.
De eneste grunnene jeg finner for å ikke ta hensyn til helsen og ta det over to år handler hovedsaklig om mine egne forventninger. Jeg ligger allerede såpass langt bak andre på min alder, og med to år vil gapet bli enda større. Jeg har jo bare fire fag nå, så jeg føler jeg burde klare det.
Med andre ord handler det om at jeg føler meg mislykket om jeg ikke klarer det på ett år. At jeg tenker at jeg burde sånn og sånn. At jeg sammenligner meg med andre. Jeg er veldig typen til å "go all in". Skal jeg først gjøre noe skal det gjøres med 100% innsats. Alt eller ingenting.
Selv om det kan være en god egenskap, så er det også en egenskap som fort kan bikke over mot det negative/sykelige. Feks ifh. til spiseforstyrrelsen har jeg følt at når jeg først er syk, så ja, da skal jeg bli "sykest mulig". Skal det være, så skal det være, på en måte. Når jeg ikke klarte å takle livet, så skulle jeg ihvertfall bli ekspert på det jeg følte jeg fikk til(skade meg selv).
Nettopp derfor er det kanskje lurt at jeg tar valget om å bruke to år. At jeg heller gaper over litt for lite enn altfor mye. Det kjennes helt feil og går imot alle mine "naturlige instinkter" om at jeg MÅ gi alt; men å overse kroppen og bare presse seg videre vet jeg jo av erfaring at ikke funker i lengden.

Det føles som et nederlag, men egentlig er det vel en seier? Det handler jo om å i større grad ta hensyn til helsen enn mine egne (destruktive) tanker og handlingsmønstre.

onsdag 25. september 2013

Å ikke skulle sulte vekk følelser

Det har blitt lenge siden jeg postet noe her sist. Altfor lenge! Har kjent et veldig behov for å dele litt ting den siste tiden, så jeg aner ikke hvorfor jeg ikke har brukt bloggen mer.

Iløpet av de siste (snart) 2 månedene har jeg begynt i behandling, flyttet i ny leilighet og startet på vgs. igjen. Livet mitt har rett og slett forandret seg noe enormt!
De første ukene var jeg helt enormt sliten. Jeg var nok ikke forberedt på at jeg kom til å bli så fysisk utslitt. Etter noen timer på skolen og normal aktivitet var jeg ødelagt resten av dagen. Utpå ettermiddag/kvelden var jeg så sliten at jeg nesten ikke klarte bevege armer og bein. Måtte bare ligge.
Det var litt av et sjokk at jeg var såpass svak!

Men jeg holdt ut og det har bedret seg. Jeg er fremdeles konstant sliten, men jeg er ikke utslitt og jeg fungerer mye bedre.
Ifh. til behandlingen så brukte jeg endel uker på å komme inn i opplegget. Det er et veldig strukturert og litt firkantet opplegg(men det er visst det som funker)så jeg slet litt med å godta det.
Blant annet må jeg fylle ut(med papir og penn!)hver minste lille ting jeg spiser+planlegge i detaljer hver eneste dag. Det føltes som å ta noen skritt tilbake i begynnelsen. At jeg skulle begynne å henge meg opp i gram, tidspunkt osv. igjen. Men det har gått seg til(selv om jeg fremdeles ikke akkurat er kjempefan:P)
For noen uker siden gikk vi videre til neste steg i behandlingen; nemlig vektøkning(eller å "gjenoppta vekt" som psykologen liker å kalle det, mens jeg foretrekker bare å kalle det "bli sterkere":P)
Den største utfordringen sånn konkret ifh. til maten og økning har vært mageproblemene mine. Det har gått slag i slag. Utviklet magesår; fått tabletter for det som demper symptomene, men problemet er at jeg får kraftige bivirkninger(diare) av disse tablettene...Noe som gjør at jeg føler jeg må velge mellom pest og kolera.
Det er ikke eneste dag uten at jeg er dårlig. En god dag er en hvor jeg får noen timer uten å være dårlig.
En dårlig dag er en dag hvor hele dagen er fæl. Det blir vanskelig med maten fordi jeg har så mye smerter og kvalme; og dette blir forverret av mat. Spesielt enkelte typer mat. Noen dager tåler jeg flere ting enn andre. Men jeg spiser likevel. Det er ingen vei rundt. Det føles verken rettferdig eller OK at jeg skal ha det sånn. Ikke i det hele tatt. Men det er sånn, og da må jeg nesten bare forholde meg til det. Jeg kan ikke la være å spise uansett hvor vondt jeg har.

Samtidig er det på en måte "enklere" å forholde seg til det fysiske. De siste ukene har jeg tatt meg selv i å savne å være så sliten som jeg var i begynnelsen av august. Ikke fordi det var så herlig, men fordi jeg var så enormt utslitt at jeg ikke hadde plass til noe annet. Det var ikke plass til tanker eller å kjenne på følelser. Jeg var helt nummen. Men nå som jeg er igang med vektoppgang og spiser mer, så er det som om jeg gradvis "våkner" igjen. Og selv om det egentlig er positivt, så er det jævlig vanskelig rent psykisk.

Jeg kjenner for eksempel veldig på hvor ensom jeg er. Hvor mange venner jeg har mistet de siste årene. Jeg har egentlig ingen igjen, ingen nære. Når jeg da heller ikke har spiseforstyrrelsen så føles det tomt.
Jeg har jo egentlig ikke overskudd til så mye annet i hverdagen enn det jeg gjør nå med skole og behandling, men savnet er der likevel. Jeg(spiseforstyrrelsen)har overbevist meg om at jeg er en øde øy. At jeg ikke er istand til eller orker forholde meg til andre. At det er tryggere å la være. At det er best slik.
Men alle mennesker vil vel innerst inne ha noen?


Det skremmer meg at jeg allerede, etter bare noen uker, kjenner at det begynner å skje ting. Hvordan i all verden kommer det til å bli fremover? Og hvordan skal jeg takle det? Jeg vet ikke.
Jeg er redd for å bli så ustabil som jeg har vært tidligere.

Jeg har flere ganger tenkt på "eksen" min i det siste. Føler behov for nærhet, samtidig vil jeg jo ikke ha det! Å kontakte ham igjen ville være idiotisk.

Jeg må vel bare prøve å la være å "gjøre noe". Bare la det som kommer komme. Ikke ty til verken spiseforstyrrelse, alkohol, selvskading eller tvilsomme personer. Lettere sagt enn gjort.

mandag 26. august 2013

status quo

Jeg begynner å føle meg som hjemme i min nye leilighet. Det har bare gått litt over en uke, så det er et bra tegn! Startet i behandling for ca. tre uker siden og er også igang med uke nummer to på skolen.
Alt ligger til rette for et veldig bra år.

Men(det er et STORT  men desverre) jeg får virkelig kjenne hvor dårlig det faktisk står til med meg rent fysisk. Jeg visste jo at det kom til å bli utfordrende med tanke på mageproblemene mine; det er jeg kjent med fra før av. Det jeg ikke var like mye forberedt på er alt det andre. Selv om det går mye bedre med spisingen enn det jeg har gjort på en stund, så er faktumet at jeg er undervektig og mye svakere enn jeg kunne ønske. Jeg har ikke tenkt at det påvirker meg SÅ mye. Jeg har tross alt vært så mye verre. Men med skole og alt det innebærer så merkes det helt enormt hvor langt jeg er fra normalt funksjonsnivå.
Jeg har konsentrasjonsproblemer, bøkene er altfor tunge, stolene for harde. Jeg snakker ikke bare om at jeg ikke er helt på topp; jeg er totalt utslitt. Selv om jeg bare har 15 timer i uken(og noen dager bare et par timer), så har jeg så vondt i hele kroppen at jeg føler for å hyle. Det begynner i ryggen før det sprer seg utover. På slutten av dagen må jeg bare ligge fordi jeg er så utmattet.
Leiligheten min er i gangavstand til skolen. Det er ca. 13 minutt gange hver vei. Ikke noe jeg trodde kom til å bli et problem, men det er det faktisk. Det er nesten litt flaut. Det er jo ikke snakk om at jeg løper maraton; men det føles slik.
Du kan si det har vært en litt aha-opplevelse. Jeg er tydeligvis langt ifra så frisk som jeg har tenkt at jeg er. Jeg har kommet veldig langt på mange punkt og føler meg veldig mye friskere i hodet, men den fysiske delen henger ikke med(og den er nok viktigere enn jeg har ville innse).
Jeg føler andre klarer så mye! Til og med andre som også er syk.
Men man er jo forskjellig og har individuelle grenser ifh. til hvor godt man "tåler" undervekt(og alt som følger med det). Sånn er det bare.

Når det er sagt; jeg er VELDIG innstilt på å få dette til. Jeg vet ikke helt hvordan, men det skal gå på en eller annen måte. Det vil nok bli lettere etterhvert; spesielt om jeg klarer å øke vekten og styrke kroppen(som er planen ;)

torsdag 8. august 2013

Høst og ny start!

Jeg har i det siste prøvd å øke inntaket mitt og virkelig gjøre en ekstra innsats. Det er MYE som skal skje fremover, så jeg har tenkt at jeg virkelig trenger å styrke kroppen mest mulig for at jeg skal klare alt. Selv om jeg har klart å holde noenlunde stabilt næringsinntak(med noen bulimidager innimellom)den siste 1,5 måneden-ish, så har det ikke vært nok til vektoppgang. Derfor har jeg bevisst gått inn for å øke etter at jeg kom tilbake fra ferie. Det har vært vanskelig, men jeg føler jeg har klart meg ganske greit(med noen fall og knall her og der).
Problemet har vært at den fysiske helsen min er så utrolig dårlig. Jeg hadde jo store problemer med magen før jeg reiste på ferie. Det gikk litt bedre på ferien fordi jeg var veldig forsiktig og i tilegg spiste litt mindre mengder mat...Det var greit fordi det bare var snakk om en uke, men det funker jo ikke i lengden(been there, done that!)
Uansett, da jeg kom hjem fikk jeg et tilbakefall med bulimien, hadde en liten innleggelse; kom inn igjen på sporet, for så å altså prøve å øke litt mer opp på maten.
Tok ikke lang tid før jeg hadde store problemer igjen...I går var en helt forjævlig dag; ble verre etter hvert måltid og på kvelden toppet det seg. Vanskelig å bekrive følelsen, men det var som om jeg hadde noe i magen. Var ekstremt uvel, og om jeg satt meg opp/reiste meg ble jeg bare kvalmere og kvalmere og mer og mer svimmel. Hadde en merkelig svie i magen også, og problemet var at denne ble verre av å legge seg ned, mens om jeg satt meg opp/reiste meg så besvimte jeg bare.
Det endte opp med at jeg kastet opp kraftig(ikke fremprovosert bare så det er sagt!!!)

Ikke bare var det en ekstremt ubehagelig opplevelse(trodde nesten jeg skulle stryke med), men det er frustrerende når jeg jobber så hardt for å bli friskere ifh til spiseforstyrrelsen. Det er vanskelig nok, men med disse tingene oppå føles det ganske umulig. Jeg fikk akuttime til legen som kunne konstantere at jeg mest sannsynlig hadde fått magekatarr/eventuelt begynnende magesår.
Jeg er livredd for å bli like dårlig ikveld. Håper tablettene jeg har fått og det at jeg har vært veldig forsiktig med maten skal hjelpe! Hvis ikke sa legen jeg måtte reise på legevakten.

Akkurat nå vrir jeg hjernen min litt for å finne ut hvordan jeg kan løse situasjonen/gjøre det beste utav det. Jeg har blant annet vært flink å øke fettinntaket mitt, men nå fikk jeg beskjed om å kutte ut all fet mat de neste to ukene(i første omgang). For en "normal"person hadde det kanskje ikke betydd noe, men jeg har ikke akkurat så mye å gå på. Jeg trenger det fettet for å si det sånn! For å ikke snakke om at planen min om å jobbe så hardt som mulig nå frem til skolestart føles litt som om den går i vasken. Jeg kan jo såklart fremdeles jobbe med den psykiske biten, men strengt tatt føler jeg det er den fysiske biten som er mest "akutt" akkurat nå. Ikke det at jeg kommer til å kollapse eller noe, men jeg er så utrolig langt ifra der jeg var for noen måneder siden.
Og alt henger jo sammen. Om jeg ikke får i meg nok, ikke blir sterkere/får mer muskler osv. så blir jeg ikke bare mer sliten, men jeg får også større problemer med ryggen. I tilegg er eventuell vektnedgang alltid triggende selv om det kommer av andre grunner enn spiseforstyrrelsen.

Starter jo opp i behandling om under en uke(neste onsdag!) Ikke et sekund for tidlig! Det blir jævlig tøft, men jeg skal klare det. Det eneste som kan stoppe meg er egentlig disse fysiske plagene. For sånn ellers så vet jeg jo at jeg er istand til mye, det har jeg vist før. Det er hardt arbeid, men det ER mulig. Jeg vet at jeg kanskje ikke bør tenke så altfor mye over dette med det fysiske. Frykten min for at det skal ødelegge er jo reell, samtidig kan jeg jo ikke gjøre noe annet enn mitt beste og håpe at det skal gå på en eller annen måte?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis ikke det fungerer. Det må bare gå.

Dagen etter behandlingsstart flytter jeg inn i ny leilighet! Ser skikkelig frem til det når jeg kjenner etter :)

Og fem dager etter der igjen starter skolen. Litt skummelt, men gleder meg til å bare være i gang. Tror og håper det blir godt for meg.

tirsdag 30. juli 2013

Noen mennesker altså!

Er innlagt noen dager på dps-en nå. Skulle egentlig inn noen dager da jeg kom hjem fra ferie; men fordi vi kom hjem en dag seinere enn planlagt ble det ikke noe av. Følte ikke det var kjempekrise at det ikke ble noe av(det gikk ganske greit på ferien), men da psykologen fra avdelingen ringte og gav meg tilbud om å komme inn uken etter, så sa jeg likevel ja. Og det er jeg utrolig glad for nå!
Visste jo ikke det da, men helgen som kom(altså den som var nettopp) ble utrolig vanskelig.
Et ganske kraftig tilbakefall ifh. til bulimien med overspising og oppkast.Veldig kjedelig etter å ha vært oppkastfri i over en måned. Føler det jeg har brukt uker på å bygge opp raser sammen på bare timer. Uansett hvor mange ganger jeg har vært gjennom det før, så skjer liksom det samme. Det treffer meg alltid like hardt. Fortvilende. Blir så redd for at det alltid skal være sånn at jeg må være på vakt; at jeg aldri skal bli helt fri!

Uansett. Da jeg kom inn her i går skulle jeg snakke med en lege jeg ikke hadde møtt før(psykologen fra tidligere var reist på ferie).
Jeg er fremdeles litt satt ut etter samtalen. Jeg har møtt utrolig mange merkelige personer som jobber innen psykiatrien. Folk som har null forståelse, som sier de mest idiotiske ting osv. Folk som strengt tatt ikke burde jobbet med mennesker(og spesielt ikke med mennesker som er i en så sårbar situasjon!)
Men hun her tror jeg faktisk slår mange av tidligere mislykkede møter. Jeg tror jeg vil plassere henne på topp tre over verste behandlere.
Det er vanskelig å skulle oppsummere hva som gjorde det så fælt, rett og slett fordi det var så ekstremt mye. Men noen av tingene hun sa/gjorde:

- spurte om BMI, da jeg ikke visste ba hun meg om å reise meg opp, for så å måle meg med blikket fra topp til tå, før hun ba meg om å løfte opp genseren så hun kunne se magen min; for så konkludere med at; jo, jeg var litt tynn, men jeg var ikke SÅ tynn og jeg så da ihvertfall langt fra syk ut!(dette var ordrett det hun sa ja)
...hun fortsatte etterpå med å si at jeg i det minste var ganske pen, altså, jeg kunne jo vært stygg liksom(ordrett her og ja...)
- etter å ha lagt ut om spiseforstyrrelsen spør hun meg om hvorfor jeg synes jeg det er GODT å spise SÅ mye mat
....hun spør meg også om jeg synes det er et problem at jeg kaster opp? her tror jeg først hun tuller, at hun prøver å være morsom eller noe, men hun er dødsseriøs ...OM DET ER ET PROBLEM liksom? det er et jævla stort problem
- Hun insisterte på å skulle vite i detaljer hva jeg hadde overspist på sist gang...jeg sa hvilken type mat og hvilke mengder det var snakk om, men neida, det var ikke nok..Hun ville vite hver minste lille ting. Jeg skammet meg jo allerede ekstremt og sa klart ifra om at det hadde ingenting for seg å sitte å snakke om hver minste lille ting jeg trykket i meg iløpet av en matorgie. Hva godt skulle det gjøre? Det betyr jo ikke noe om jeg spiste melksesjokolade eller smash liksom...Ikke husker jeg alt heller. Men hun gav seg ikke; om det ikke betyr noe kan du vel bare si det daaaa?
Virket bare som om hun var ute etter å tilfredstille sin egen nysgjerrighet.
Responsen på da jeg sa min laveste vekt(som hun såklart ville vite også må du skjønne) var; wow, så lite har ikke jeg veid en gang!


Hun var rett og slett direkte ekkel. Det var mye mer enn dette også, men orker ikke skrive mer. Det som var bra var at det var en av miljøarbeiderne som var med i samtalen.
Jeg gikk til ham etterpå og spurte om det bare var jeg som reagerte på måten legen behandlet meg på; og det var det heldigvis ikke. Følte meg så lettet at jeg ikke var aleine om det. Jeg trengte nesten ikke forklare for han en gang, for han hadde reagert på mange av de samme utsagnene og tingene som meg. Han sa også at det ikke var første gang det var sånne episoder med denne legen og at han bare måtte unnskylde at jeg ble møtt på den måten. Det er ikke meg det er noe galt med, det er henne. Det er hun som er uvitende og jævlig. Han skulle ta det videre med øverste leder, så hun kommer til å få høre det. Er glad for at han tok affære, men samtidig synes jeg det var litt rart at han ikke sa noe under selve samtalen?
Nå var jeg hedigvis såpass psykisk stabil at jeg klarte å takle det, men tenk på de som ikke er det. Skjønner ikke hvordan noen som åpenbart verken har empati eller forståelse kan jobbe en sånn plass.

tirsdag 16. juli 2013

Snart fremme

Det har gått så utrolig bra idag! Bedre enn jeg kunne tørre å håpe på. Det er ca. 8 timer siden vi kjørte hjemmefra og nå begynner vi å nærme oss. Planen er å reise rett bort til broren min når vi er fremme. Vi kommer til ferdig middag. Jeg gruer meg litt ifh til maten! Jeg tåler ikke kyllinggryta som vi skal få, så skal innom for å kjøpe med noe kyllingfilet el.som jeg kan spise. Så blir det vel ris og salat til.
Spist lettfordøyelig mat(banan,gulrot/potetmos, kylling og yogurt osv) idag+næringsdrikk og det har( bortsett fra bittelitt smerter isted )gått fint. Håper magen takler bra å spise mer "normalt" og variert i dagene som kommer :-)

mandag 15. juli 2013

Nødløsning

Jeg har vært utrolig dårlig i magen siste 5-6 dagene. Egentlig har jeg vært verre enn vanlig i noen uker; men nå har det forverret seg ytterligere. Vet ikke helt hva som er grunnen(selv om jeg har mine teorier). Ingenting av smertene, kvalmen, løpingen på do osv er noe nytt; men tror det er første gang jeg har alt på en gang sammenhengende så lenge. De siste to dagene har jeg ikke såvidt begynt på maten før jeg har store smerter og må løpe på do. Jeg begynte på en (intensiv)probiotikakur for en ukes tid siden i håp om å bli litt bedre før ferien(planen var/er å reise imorgen)men det har tydeligvis slått helt feil ut...Har latt være å ta de siste to dagene og håpet på en bedring, uten at jeg er helt sikker på om jeg kjenner det enda. Sånn ting har vært har det sett ut til at jeg må avlyse hele ferien. Jeg er totalt utslitt og har måtte ligge store deler av dagen. Inatt har jeg ikke sovet noe;i stor grad grunnet magen. Følte meg litt bedre på morgenen, men etter litt frokost var jeg like dårlig som før.
Har prøvd å være ekstra forsiktig hele uken; men det føles som om magen har gitt helt opp. Jeg reagerer på så og si alt.
Det sier seg selv at jeg både er dehydrert og utslitt etter å hatt diarè kanskje 70-80% daglig den siste uken.

Og så akkurat nå når vi skulle på ferie! Har jo vært dette som har vært målet mitt siste måneden; å få til maten så det kunne bli en ok tur. Noe jeg også har klart!(hadde aldri trodd for noen uker siden) Igår nådde jeg faktisk tre uker overspising og oppkastfri! Men hva hjelper det når alt likevel(bokstavelig talt:-P) går i dass?

Jeg har blitt enig med mamma nå at jeg som nødløsning(og i håp om at magen klarer roe seg litt)skal prøve å bytte ut maten med næringsdrikker idag og eventuelt når vi skal kjøre imorgen. Det er ingen optimal eller langsiktig løsning(og overhodet ikke noe jeg har lyst til!)men det er den eneste måten jeg kanskje har en liten sjanse til å klare å reise. Om jeg bare klarer den lange kjøreturen (på ca 8 timer) så skal jeg heller klare det om jeg er dårlig når vi først kommer frem.
Jeg har vært litt usikker på om det er verdt det; for det er rett og slett ikke kjekt å reise noen plass når man er så dårlig. Samtidig er det jo strengt ikke så mye bedre å være igjen hjemme aleine+at det kan jo tenkes at jeg blir bedre etterhvert. Satser egentlig på det! Hvis ikke må jeg nok tenke på om jeg skal få meg til lege. I hope not.
(mamma ville jeg skulle gjøre det idag, men tviler egentlig på at det ville hjulpet noe)

søndag 7. juli 2013

To uker

oppkastfri!

Det har jo så klart hjulpet en del at jeg har vært innlagt mesteparten av tiden. Men samtidig er det ingen selvfølge at innleggelse=null oppkast. Har både kastet opp og overspist her før. Det har vært utallige muligheter til å gjøre det denne gangen også; trangen har vært der med jevne mellomrom.

Jeg har med andre ord lagt ned en innsats, innlagt eller ei!
Det vil bli enda vanskeligere hjemme, men det er godt å vite at jeg faktisk har klart to helger på rad med et ganske normalt matinntak. Har på en måte bevis for at det går helt fint og at det er oppnåelig.

Jeg skal hjem i morgen og allerede neste uke reiser vi på ferie. Fokuset nå blir å holde på rutinene frem til vi reiser for at ferien skal kunne bli best mulig(og så klart også mens vi er på ferie).
Selv om vi ikke skal så langt, så er jeg ganske spent! Tror maten skal gå greit, men er veldig usikker på hvordan det blir med magen og ryggen. Satser på at det blir overkommelig :)

torsdag 4. juli 2013

Tilbake fra permisjon

Kom tilbake til avdelingen for noen timer siden. Permisjonen gikk litt både og. Det positive; jeg klarte å få i meg så og si alt jeg skulle og jeg kastet ikke opp(12 dager oppkastfri nå btw!)
Men ellers har jeg ikke hatt det så superbra. Jeg har tenkt på mat KONSTANT og følt meg deprimert og flat i humøret. I tillegg har magen fortsatt å krangle så jeg knapt har orket noe som helst. Iløpet av dagen har jeg for det meste måtte løpe på do og på kveldstid har jeg vært intens kvalm. Har prøvd å tenke gjennom om jeg har spist noe annet enn det jeg gjorde i helgen. Kan ikke se så store forskjeller, men er likevel ett par "nye" matvarer, så jeg tenker å bruke elimisjonsmetoden(kutte ut en ting om gangen og se om jeg merker effekt).
I dag prøvde jeg å bytte ut egg med noe annet til lunsj(begynte å spise egg for noen dager siden etter å ikke ha spist det på en god stund). Magen har vært merkbart bedre frem til ikveld, så har lurt på om det kanskje var egget som har gjort meg dårlig. Men nå ikveld er den intense kvalmen tilbake :(

Har mest lyst til å hyle og skrike! I over TI år har jeg slitt med dette drittet. Det er gale nok til vanlig og nå er det enda verre. Hvorfor skal jeg kjempe mot spiseforstyrrelsen om jeg uansett bare blir lenket til senga fordi magen streiker?
Men samtidig vet jeg jo at ting alltids kunne vært mye verre. Jeg kunne vært fylt med angst, jeg kunne vært suicidal, jeg kunne hatt store smerter etc.

På ene siden må det være lov å være lei seg og frustrert; samtidig kan man ikke grave seg helt ned. Det fører ikke med seg noe godt. Jeg må prøve å fokusere på at det vil komme bedre dager.
Og for å være oppegående nok til å få mest mulig ut av de dagene, så er det viktig at jeg får i meg nok mat; vondt i magen eller ei.

*resten kan muligens være triggende ifh. til sf?*

Jeg begynte sånn smått(når jeg var hjemme) å rydde/sortere/pakke til jeg skal flytte, og fant i den sammenheng en dagbok fra i fjor. 
Selv om jeg vet hvor syk jeg var, så tror jeg likevel at jeg har "glemt"/fortrengt det litt. Det var rett og slett sjokkerende lesning. Det gjorde litt godt å lese fordi det ble så tydelig at jeg er på en helt annen plass nå og har komt utrolig langt(til tross for at jeg har hatt et tilbakefall). Men samtidig gjorde det ulidelig vondt fordi det er helt forferdelig og skremmende å se svart på hvitt hvor dårlig jeg var.
Det jeg leste var skrevet av en enormt syk person. At det var meg føles skremmende.
Alt omhandlet mat, vekt, tvangstanker. Til tross for at jeg var enormt undervektig, så fortsette jeg å presse kroppen til det ekstreme. Jeg skjønner ikke at den holdt ut så lenge som den gjorde.
Sånn sett er kroppen min fantastisk, en helt. 


De siste dagboknotatene var noen uker før jeg endte på medisinsk avdeling. Min "ultimale"(anorektiske)målvekt var nådd.
Jeg skriver;
Kanskje jeg fortjener hjelp nå?
Det rare er at nå når jeg har kommet hit, så føler jeg ikke jeg trenger hjelpen lengre...jeg trenger ikke noe som helst lengre. Jeg er utenfor, jeg bryr meg ikke.

Dødsangsten var til tider enorm. Jeg kaldsvettet og frøs konstant. Jeg holdt på å dø, men tenkte likevel bare på spiseforstyrrelsen.

Jeg fikk frysninger av å lese.
At det går an å bli så hjernevasket! Jeg er så takknemlig for at jeg overlevde, at jeg sitter her i dag.
Jeg skjønner ikke at kroppen holdt ut så lenge som den gjorde.
Sånn sett er den fantastisk, en helt. 
Jeg vil ALDRI tilbake dit.
Spiseforstyrrelsen skal få brenne i helvete alene.

Selv om jeg blir trist av at det kunne gå så langt; så kjenner jeg også på mye motivasjon!
Hvert friske valg jeg tar er en mulighet for å hevne meg på spiseforstyrrelsen og det føles sinnsykt godt! Det er MITT liv og jeg skal klare å bli helt frisk, det finnes ikke noe alternativ.

mandag 1. juli 2013

Hjem imorgen

Ble plutselig litt forandring i planene sånn at jeg, istedenfor å reise hjem på fredag, reiser hjem imorgen. Men jeg skal få komme tilbake på torsdag sånn at jeg får vært her en helg til(som jeg ønsket).

Sliter skikkelig med magen. Enda mer enn vanlig de to siste dagene. Føles nærmest som om jeg skulle vært matforgiftet. Selv om det ikke er noe nytt, så klarer jeg ikke unngå å bli veldig deprimert og sliten.

Men tror det skal gå greit hjemme. Jeg skal ihvertfall følge samme kostplan som her.

Tøff dag

Men gir meg ikke så lett;-)

Dagen idag har vært utfordrende med diverse (fysiske)symptomer og litt tynnslitte nerver.
Har rett og slett vært hypersensitiv og reagert på de minste ting. I tillegg veldig rastløs.
Til middagen måtte jeg ta en pause, men klarte fullføre måltidet en halvtime senere. Heldigvis fine folk på jobb idag som hjelper på. Spilte tennis og bordtennis med en av personalet før idag. Kjempemoro og god distraksjon.

Nå ikveld hadde jeg en lang samtale med ene nattvakten(husker henne fra ifjor; hun er awesome!)
Har utfordret meg selv litt ekstra ifh til maten de siste dagene og det var godt å kunne dele det med henne. Få litt backup og ros rett og slett:-P

Kan forresten nå offisielt skryte over overstått første (100%!) bulimifrie helg på evigheter! Syv dager uten oppkast :-) og fem måltider daglig!

fredag 28. juni 2013

En uke

Har allerede vært innlagt i fem dager; utrolig hvor fort tiden har gått egentlig! Til tross for endel tull med maten(3 av 5 dager har det ikke komt middag til meg)og personal som ikke har peiling på spiseforstyrrelser(og kommer med helt tullete kommentarer ifh til maten min osv) så går det ganske bra! Jeg har økt inntaket til nesten alle måltider; spiser vel nesten dobbelt så mye nå ifh. til hva jeg har gjort hjemme siste månedene.
Det er utfordrende såklart, må jobbe med meg selv hele tiden; men jeg får det til. Jeg er redd for å gå opp i vekt, samtidig som jeg aktivt går inn for å gå nettopp opp. Det føles innmari motstridende(og det er det forsåvidt også)men sånn må det kanskje bare være akkurat nå.

Jeg har vært litt lei meg for at jeg har latt det gå så langt...at den vekten jeg jobbet så hardt for å gå opp har forsvunnet så fort. Symptommessig har jeg følt at jeg nesten har falt helt tilbake(selv om hodet fungerer bedre).
Men etter at jeg møtte den (tidligere) personlige treneren min på onsdag fikk jeg en veldig opptur. Jeg var litt flau og sa jeg kunne ønske hun heller hadde sett meg for to måneder siden da ting gikk bedre...men hun sa at jeg er LANGT fra der jeg var før modum...det var det første hun tenkte når hun så meg og det ble bare forsterket når vi snakket sammen. Utrolig godt å høre! I tillegg har hun en egen evne til å gi meg et skikkelig spark bak samtidig som hun er støttende; gull verdt! Gikk derfra ti hakk mer motivert.

Og igår kom det ei på senvakt her som jobbet på DPSen jeg var på ifjor(før modum). Hun har jo sett meg på det aller sykeste og hun sa  jeg så hundre ganger bedre ut nå og at jeg virket så utrolig mye mer levende...Jeg er så glad for at hun sa  det, og kanskje enda mer glad for at jeg klarte ta det til meg positivt.

Jeg kjenner på (om enn litt forsiktig) positivitet og håp for fremtiden. Oppholdet har så langt gitt meg det jeg ønsket. En pause fra bulimien og tid til å tenke over hva JEG vil fremover. At jeg har klart å øke matinntaket er bra også; men det føles helt ærlig mer som et nødvendig onde (enn så lenge).

Jeg har fått plass på skole og jeg har fått meg leilighet!(vet ikke om jeg har nevnt det?)
En utrolig fin leilighet som ligger rett i nærheten av skolen. Skal flytte inn rundt 10.august.
Høsten har med andre ord potensiale til å bli skikkelig bra!

Men det krever at jeg allerede idag tar flest friske valg. At jeg ikke lar sykdommen blinde meg til å velge de enkleste utveiene. Den er ikke verdt mer av min tid. Jeg kan ikke risikere å falle lengre selv om det(til tider)frister så jævlig å lukke øynene, bare gi seg hen.
Jeg må kjempe rett og slett. Det finnes ikke noen pause-knapp. Livet skjer nå og jeg SKAL gå i riktig retning.

tirsdag 25. juni 2013

Here we go again

Middagen som var bestilt til meg har ikke kommet. Bombe. Dette skjedde utallige ganger når jeg var her ifjor også. Jeg blir rett og slett fly forbanna. Spesielt siden de tar så lett på det, som om det ikke er så nøye. Jeg har vært/er faktisk alvorlig syk og maten er min medisin; det er livsviktig!
Jeg kunne i det minste fått noen poteter og grønnsaker...
Fikk ikke igår heller, men da var det fordi de ikke rakk bestille det...dårlig unnskyldning spør du meg; de visste jo om at jeg kom.

Igår ble det hastetur på butikken for å kjøpe noe...det var heldigvis poteter og grønnsaker på avdelingen så jeg trengte bare noe med protein/fett. Idag er det ingenting jeg kan ha...i tillegg er jeg skikkelig kvalm og null matlyst. Hjelper ikke på. Blir litt oppgitt.

mandag 24. juni 2013

fokus!

Det føltes helt feil å komme til avdelingen i dag. Jeg ville bare hjem igjen. I tillegg virket legen som jeg skal gå til mens jeg er her som om hun ikke skjønner spiseforstyrrelser spesielt godt. For eksempel sa hun at jeg måtte bare si ifra om jeg var sulten, så kunne jeg få litt ekstra mat...(!) Akkurat som om det er det det går på...Djisees.
For tiden er jeg faktisk konstant sulten.
Vi fikk lagd en måltidsplan som er litt mindre enn det jeg hadde på Modum, men sånn 2-3 ganger større enn det jeg har spist den siste tiden. Det gikk greit nok å bli enig om en plan, men igjen virker det ikke som om er så veldig oppdatert på spiseforstyrrelser...For eksempel satt hun opp havregrøt til frokost(fordi jeg sa at jeg hadde spist det på Modum) men ingenting om hvor mye. Og til kveldsmat satt hun opp noe som jeg fant etterpå at de ikke hadde her.
Men jeg får prøve å ta det opp med henne neste gang vi snakkes.

Tidligere idag følte jeg at motivasjonen ikke var tilstede i det hele tatt. Jeg ville virkelig ikke spise middagen. Så ikke vitsen. Eller rent fornuftsmessig så jeg jo det, men klarte på en måte ikke bry meg.
Fikk likevel spist alt ved å hele tiden flytte fokus. Tenke at hver bit styrker meg, hver bit gir meg bedre helse, hver bit er payback mot spiseforstyrrelsen for alt den har gjort mot meg. Spesielt den siste der kjenner jeg gir meg litt guts når ingenting annet funker. Tanken på at jeg plager spiseforstyrrelsen.

Legen spurte endel om vekt osv. Jeg fortalte hvordan det hadde vært rett etter Modum og hvordan det var nå..Men det var egentlig ikke før hun konstaterte at; ja, så det betyr at du har gått ned 7 kilo siden Modum det; at det for første gang gikk opp for meg skikkelig. Hva faen? Hvordan i all verden kunne jeg la dette skje? Hvordan kunne de rundt meg la det skje? Jeg gav jo beskjed lenge før vekten begynte å gå ned at jeg trengte mer støtte(som jeg først har fått nå to måneder senere)...
Det burde jo være en motivasjon til å snu så fort som overhode mulig, men for å være ærlig så følte jeg meg bare akutt deprimert. Som om jeg har kastet vekk alt arbeidet jeg la ned på Modum. At jeg liksågodt bare kan gi opp. Gå ned enda litt til.

Men var akkurat nede på treningsrommet og trente litt styrke og det er helt utrolig hvor mye det kan hjelpe med (positiv) trening! Klarer virkelig flytte fokuset fra at jeg ikke vil opp i vekt, til at jo, jeg vil faktisk bli bedre og vektoppgang er viktig for å bli bedre.

Hva man forteller seg selv hele tiden er avgjørende. Det betyr såklart ikke at det bare er å si til seg selv at man skal bli frisk og så blir man det, men om man hele tiden jobber med hvordan man snakker til seg selv så tror jeg man vil få fremgang etter hvert. Det bare føles så jævlig falskt og teit i perioder å skulle være sin egen heiagjeng, men det er vel egentlig spiseforstyrrelsen som mener det :P

Jeg fortjener å bli frisk! Jeg fortjener ikke spiseforstyrrelseshelvette selv om spiseforstyrrelsen prøver iherdig å overbevise meg om at jeg gjør.
Jeg har vært ekspert på å være destruktiv, på å ødelegge og snakke stygt om meg selv i så mange år. Nå er det på tide å bli ekspert på det motsatte! Da må det hard jobbing til hver eneste dag. Man blir ikke ekspert over natten ;) Men med tiden til hjelp er det meste mulig.

Innlagt idag

På vei nå. Fikk vite det sist uke etter at jeg selv tok en telefon til avdelingen for å purre. Jeg trodde vi først skulle ha et møte og legge en plan for innleggelsen, men nei. Så nå gruer jeg meg og vet ingenting. Det har vært mye rot når jeg har vært der før(har ikke hatt mat som jeg tåler osv)og det har vært når vi har hatt en plan; så hvordan i all verden skal det gå nå? Får bare håpe på at det ordner seg best mulig når jeg kommer dit. Å ha rammer og avtale på hvordan ting skal være(spesielt rundt maten) er helt nødvendig, uten det blir jo hele poenget med innleggelsen borte.

torsdag 6. juni 2013

Håp!

Gikk fra samtalen på spiseforstyrrelsesavdelingen i dag med et smil om munnen. For første gang på en god stund kjente jeg på håp! En følelse av at løpet kanskje ikke er kjørt. At jeg kan få hjelp til å snu og finne tilbake til dit jeg var etter Modum.
Tror faktisk dette kan bli veldig bra.

Jeg fikk ikke vite så veldig mye om selve opplegget. Det var mer som et intervju.
Psykologen stilte mange gode spørsmål og jeg følte jeg fikk bra respons på det jeg sa.

Vi avtalte ny time neste uke. Han skulle sjekke ut om de hadde psykolog ledig så vi kunne starte opp fortest mulig. De første seks ukene er det lagt opp til at det skal være ganske intensivt. Da skal jeg opp dit to ganger i uken, for så å gå ned til en gang i uken.

Det er litt skummelt å skulle gå inn i behandling igjen, men det føles også veldig godt fordi jeg vet jeg trenger det. Kommer sikkert til å bli tøft i begynnelsen, men jeg vil jo(til tros for MYE ambivalens)innerst inne bli FRISK.

En av hovedutfordringene tror jeg vil bli å få seg frem og tilbake to ganger i uken. Jeg sliter med å ta buss fordi jeg får ekstremt vondt i ryggen av det(blir ca. 1,5 time med buss hver vei) så tror nok det blir mest til at jeg kjører.
Problemet er at spiseforstyrrelsesavdelingen ligger (midlertidig mens det bygges ny avdeling) helt på toppen av bakken og det finnes ikke parkeringsmuligheter der oppe whatsoever. Så da må man parkere nede på hovedbygget. Det var det jeg gjorde i dag...Det gikk greit i dag fordi formen var ok, men jeg ser ikke helt at jeg kommer til å klare det de gangene den fysiske formen er dårligere.
Det er masse trapper+bratt, lang bakke. I tilegg måtte jeg betale nesten 100 kr for å stå der!
Blir dyrt når jeg skal opp to ganger i uken!

Hadde håpet på at det var mulig å få taxi(har hatt det før) men de hadde visst strammet inn på reglene, så det var ikke et alternativ.

Må nesten bare høre med NAV hva som er mulig å få dekket. Det blir litt for dumt at jeg ikke skal klare behandlingen pga. transporten!

Ifh. til innleggelse på DPS-en har jeg fremdeles ikke fått noe svar... Fikk vite i går at det ble sendt søknad fra VOP om to ukers innleggelse for noen uker siden(et par uker etter at jeg ba om det). De mente de hadde sagt det til meg før, men jeg har ikke hørt noe om det?
Uansett greit å vite at noe har blitt gjort...
Nå kan vi ikke gjøre så mye annet enn å vente på at DPSen svarer. Forventet ikke å få plass på dagen, men skjønner ikke helt hvorfor det tar så lang tid å svare/gi med en dato...Menmen. Håper ihvertfall det blir før jeg skal på ferie med familien i slutten av juli! Vet ikke om jeg blir med visst ikke. Har reist med familien før når bulimien herjet og det var helt forjævlig og jeg lovde meg selv; aldri mer!
Satser på at det ordner seg :)


Holder forresten på å lese en bok for tiden som handler om positiv psykologi. Den heter Solstråleboken og jeg kan anbefale den på det varmeste! Handler mye om selvfølelse osv. og jeg føler det er noe som er veldig aktuelt ifh. til å bli frisk fra en spiseforstyrrelse.
Den er TJUKK, så jeg har brukt laaaang tid på å komme gjennom den(og er enda ikke helt ferdig:P) men har absolutt vært verdt det :)

TUSEN KRONER er landets største pengeseddel, og således mitt symbol på at absolutt alle mennesker har en høy og lik egenverdi. Men dette er det ikke alltid like lett å huske på...! Det handler om HOVEDROLLEN i livet vårt. Å være deg og meg. Skal vi lykkes optimalt som menneske, partner, forelder, venn, medarbeider eller leder - er forholdet til oss selv NØKKELEN!
 
 

tirsdag 4. juni 2013

verre

Benskjørheten har blitt verre det siste året :( Søren og! Går jo bare nedover.
Pappa sa til meg at nå må jeg virkelig ta grep, ta meg sammen, skjerpe meg. Vet han mener det godt, men ikke så lett når han sier det på den måten.
Jeg føler jo at jeg prøver. Jeg har gjort MYE det siste året. Riktignok fått et lite tilbakefall den siste tiden, men trodde likevel jeg skulle fått litt uttelling :/ Forventet ikke at beintettheten skulle ha gått opp, men håpet på at den var stabil.

lørdag 1. juni 2013

Fort

Plutselig skjer det litt ting her. Har fått time på spiseforstyrrelsesenheten allerede neste torsdag!
Kjenner jeg blir skikkelig stressa. Har masse tanker om at jeg må mest mulig ned i vekt til da osv. Livredd for å få beskjed om at jeg er for frisk til å få hjelp. Vet det er teit å tenke sånn, men har jo opplevd lignende før...

På mandag skal jeg se på leilighet. Egentlig er den alt for dyr, men vi kjenner de som bor i leiligheten rett ved siden av+vet hvem de som leier ut er...De var visst veldig opptatt av å ha noen de kjente til, som de visste var rolige og greie. Det var viktigere enn prisen; så det kan tenkes jeg kan få det en god del billigere! Fingers crossed.

Selv om jeg har leitet etter leilighet lenge, så kjennes det litt skummelt ut å skulle flytte. Har blitt vandt til å ha mamma og de rett i nærheten. Det har vært en veldig støtte i perioder; men også trøblete til tider! Jeg kommer jo til å flytte uansett. er nødt til det pga. skolen.
Er nok mest pga. tilbakefallet ifh. til spisingen at jeg gruer meg. Jeg vil så gjerne føle meg litt sterkere når jeg flytter. Sånn at det blir noe positivt; en ny start. Jeg vil IKKE fortsette å spise/kaste opp i den nye leiligheten.
Jeg vil så gjerne få meg tilbake til dit jeg var for noen måneder siden, men jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til.

Neste uke er stappfull av avtaler. Mandag: se på leilighet+legetime.
Tirsdag: bentetthetsmåling(i byen)
Onsdag: først psykomotorisk fysioterapeut, så avtale på VOP
Torsdag: skal se på brudekjole med søsteren min, så avtalen på sf-enheten etterpå.

Mye for å være meg ihvertfall :P Håper jeg får gjort alt, har vært veldig veldig dårlig fysisk(magen og ryggen) hele den siste uken.

torsdag 30. mai 2013

Ny vurdering

Fikk brev idag om at henvisningen min var vurdert på nytt pga klagen som ble sendt. Denne gangen har de komt frem til at jeg har rett/behov for utredning og behandling og at jeg skal få dette innen 27.07. Vet ikke helt hva det innebærer(brevet var fra psykosomatisk avdeling og ikke sf-avdelingen) men det er ihvertfall et steg i riktig retning.

lørdag 25. mai 2013

Motivasjon

Motivasjon har vært mangelvare for meg i det siste. Den har rett og slett vært totalt fraværende. Null motivasjon whatsoever. Samtidig har jeg følt meg ganske så apatisk. Ingen god kombinasjon.
Da blir det til at jeg sitter på gjerdet istedenfor å gjøre noe aktivt for å bedre situasjonen. Til og med når maten ikke er supervanskelig, så går det i samme sporet.
Det er ikke det at jeg ikke prøver, men det er noe som mangler. Det siste giret og den lille ekstra innsatsen som er nødvendig.
Samtidig føler jeg at jeg gjør alt jeg er istand til utifra nåværende situasjon.
Men det er ikke nok. Jeg gjør ikke alt jeg gjorde før eller alt jeg "bør". Ikke nok til å unngå at jeg mister muskler og kilo. Muskler og kilo som jeg har arbeidet så jævla hardt for å få. Som jeg til og med innimellom har klart å kjenne mestring over.
Det burde få meg til å gå inn for å snu. Sette inn det ekstra giret. Motivere.
Men jeg bryr meg ikke? HVORFOR bryr jeg meg ikke?
Stenger jeg av? Lukker alt inne?
Kanskje. Jeg vet ikke helt. Jeg vet bare at jeg tenker at jeg bryr meg, men jeg føler det ikke.

Det er i sånne stunder jeg skulle gitt mye for et støtteapparat som kunne gi meg et spark bak. Som kunne fortelle meg akkurat HVORFOR jeg skal kjempe. Personer som hadde visst hva de skulle si for sparke liv i motivasjonen igjen.
Eller, kanskje like viktig; HVORDAN de skulle si det. Jeg vet jo fakta, men det er utrolig hva det kan gjøre å høre det fra andre. Face to face.

Idag kjente jeg på et glimt av motivasjon og jeg prøver å gripe tak i det med begge hender.
Det er jo faktisk ting jeg egentlig har lyst å gjøre(selv om jeg har tendenser til å "glemme"det når jeg er dårlig). Felles til alle disse tingene er at helsen min må være på et visst nivå.
Min store sorg er jo det faktum at jeg har flere kroniske ting(i tilegg til sf-en) som jeg ikke kan gjøre så mye med. Da blir det lett til at sort/hvitt-tankegangen overtar; at om jeg uansett aldri bli helt frisk så kan det bare være. Da kan jeg liksågodt være 100% syk. Men det er jo bare tull. For det første er de færreste enten 100% frisk eller 100% syk, og for det andre så kan jeg jo gjøre mye mer når jeg er litt syk enn veldig syk!
Jeg kan kanskje ikke gjøre alt, eller så mye som jeg kunne ønske, men litt burde være mye bedre enn ingenting.

Det er denne samme motivasjonen som fikk meg til å skaffe akutttime hos legen min for to uker siden for å si at jeg trengte en innleggelse. Det var utallige grunner/unnskyldninger for å ikke gjøre det. Mange av de var spiseforstyrrelsens, noen av de reelle utfordringer ifh. til dette å få en innleggelse.
Tidligere erfaringer tilsier at jeg enten må skade meg alvorlig eller gå gjennom ørten med samtaler og frem og tilbake og mye styr for å (kanskje) tilslutt få en innleggelse.
Begge alternativer var lite fristende.
Likevel, jeg ba om innleggelse fordi det var det rette, fordi jeg vet innerst inne at det er viktig at jeg tar ansvar  for min egen helse om jeg skal kunne bli frisk.
I håp om å slippe litt av byråkratiet, gikk jeg rett til legen min istedenfor VOP. Legen min er flink og tar meg på alvor(mer enn jeg kan si om andre).
Dessverre kunne hun ikke gjøre annet enn å henvise meg videre til VOP. Likevel hadde jeg et visst håp om at det at hun ringte skulle styrke "saken" min. At det kanskje ble litt mer fortgang i ting.
Jeg fikk en avtale tre dager senere, og legen var fornøyd med det(jeg og forsåvidt, fort for å være vop).
Men det ble dessverre ikke annerledes enn tidligere ganger...Ting drar ut. Jeg bli oppfordret til å prøve litt mer, fokusere på hva jeg kan gjøre for å unngå innleggelse osv(akkurat som jeg ikke allerede har prøvd...)
Det er ikke første gang, så jeg klarer heldigvis stå på mitt; men det er slitsomt og tar energi at jeg til og med for de som liksom skal være støttepparatet mitt hele tiden må bevise og argumentere.
Når det endelig er blitt en slags enighet, så brukes det evigheter på å sjekke litt her og der, kanskje sende et brev eller to osv. Frustrerende når jeg VET at de kunne fått i orden en innleggelse om de bare gikk inn for det. Jeg har vært på den dpsn flere ganger før. Jeg har vært i VOP-systemet siden jeg ble overført fra BUP i 2009. De vet det de trenger vite. De kjenner meg. Det burde ikke være et så stort prosjekt å få "lov"å få noen uker til å komme seg til hektene.

Som sagt; jeg visste jo egentlig alt dette på forhånd. Men kanskje hadde jeg håpet på at ting hadde forandret seg? At all innsatsen jeg har lagt ned og skrittene jeg har tatt i riktig retning skulle gi meg en fordel?
Joda (men det har vel vært mer ønsketenkning).

Likevel gjorde jeg det. Fordi det er viktig. Fordi det er det rette å gjøre. Og ja, jeg sier det om igjen og om igjen for å overbevise meg selv. Jeg er nødt til å tro på det, for jeg kjenner at spiseforstyrrelsen gjerne tar over om den får en sjanse.

Men ting ordner seg vel tilslutt? Samtidig, usikker på om tilslutt blir litt i seineste laget?
Jeg har allerede gått ned halvparten av det jeg la på meg på Modum. Vekten er ikke alt, men det er ikke akkurat et bra tegn.

Om noen uker skal jeg ta årets beintetthetsmåling. Kommer det siste årets innsats til å gi gevinst eller har det ikke noe å si med tanke på (fremdeles) manglende menstruasjon?

Jeg vet ikke. Ikke vet jeg hvordan jeg kommer til å reagere heller. Det kan slå begge veier. Redd et negativt resultat skal trigge spiseforstyrrelsen.
Tenker at benskjørheten kan vel knapt bli verre.
Samtidig så kan den jo absolutt det.





fredag 24. mai 2013

Takk for ingenting

Kom akkurat ut fra møtet på VOP. Snakket litt om hvordan jeg hadde det, hvordan dagene mine er. Ikke så mye mer. Jeg kunne visst ikke få plass på den avdelingen de nevnte sist. De skulle sende et brev for å høre på en av de andre avdelingene(hvor jeg har vært før) om det var aktuelt med noe der.
Fikk ny avtale på VOP 4.juni så vi kunne snakkes da, se om det kaaaanskje var komt noe svar fra dpsn.

Herlighet så tragisk. 4.juni er det
nesten en måned siden jeg var hos legen min og ba om innleggelse(etter å allerede ha utsatt det noen uker). Målet var jo å få noen uker til å komme inn igjen på sporet igjen, men med denne hastigheten kommer det knapt til å være spor igjen når(om)jeg får innleggelsen.

onsdag 22. mai 2013

Update

Er så utrolig lei av å ikke ha internett i leiligheten! Har jo mobilen; det funker greit til ting som instagram og facebook, men ikke noe særlig til blogging og andre ting.

Møtet på VOP sist uke gikk vel mye som forventet. Jeg sa litt om hvordan ståa er og fikk det vanlige spørsmålet om hva de kan hjelpe meg med, hva jeg har behov for. Jeg sier hva jeg føler jeg har behov for(en kortere innleggelse i dette tilfellet)og får til svar; ja, ok, men hva annet kan vi hjelpe deg med/hvilke andre behov har du?
Alltid samme greien. Lurer litt på hvorfor de egentlig spør når svaret mitt tydeligvis aldri er det svaret de søker. HAKK I PLATA, anyone?

Uansett. Jeg holdt på mitt. At jeg ikke ser så mye annet som kan hjelpe akkurat nå. At jeg virkelig har prøvd de siste ukene, uten at ting har gått spesielt mye bedre. At jeg ikke VIL innlegges, men at det fornuftsmessig nok er det klokeste å gjøre.
Med andre ord føler jeg at jeg for ørtende gang må "bevise" hvorfor jeg kvalifiserer til en innleggelse. Det er ikke nok at jeg faktisk trosser spiseforstyrrelsen og tar kontakt. At jeg ærlig på at jeg sliter og at jeg trenger at noen andre tar ansvaret sammen med meg en periode.

Det burde være nok, men det er ikke det.

Jeg merker jeg blir litt sint når jeg skriver om dette. Selv om en stor del av meg tenker at det ikke er så farlig, jeg trenger ikke innleggelse, jeg er jo ikke så dårlig osv. Så er det en enda større del som tenker at dette er helt feil.

Jeg har en alvorlig sykdom, jeg har vært livstruende syk. Burde ikke helsevesenet gjøre det de kan for å unngå tilbakefall? Når sykdommen tydelig forverrer seg igjen skal man ikke da ta affære? Hvor lenge skal man gå hjemme og streve på egenhånd og bli dårligere før man har "fortjent" å få mer hjelp? Til man er halvveis tilbake til utgangspunktet? Tre-fjerdedeler?
Er det ikke bedre å være føre var og bli innlagt en gang for mye enn en gang for lite?
Litt for tidlig enn litt for sent?

Mitt inntrykk er at hovedfokuset er ; hva kan vi gjøre for å unngå innleggelse?
Istedenfor; HVA kan hjelpe og hva har pasienten faktisk behov for?

En stor del av denne tankegangen handler nok desverre om penger og kapasitet.
For all del, jeg sier ikke at alle problemer man møter på skal løses med innleggelse; men fokuset burde være mer på hva som gagner pasienten. Ikke på hvordan man kan tyne folk til å holde ut og håpe på at ting snur; noe det sikkert gjør i enkelte tilfeller, men sjansene for at man blir sykere og gjerne ender som akuttinnlagg på et senere tidspunkt er i mine øyner alt for stor.

Nå sporet jeg litt av, anyway, vi ble enige om å snakkes over pinsen. Har ny avtale på fredag. Psykiateren lovde å sjekke ut med nærmeste DPS om muligheter for innleggelse. Jeg spurte også om det fantes noen ordning med brukerstyrte innleggelser; noe de ikke visste, men skulle sjekke ut.
Jeg har ikke store forventninger, men for all del, det kan godt være vi finner en grei løsning, eventually. TTT.

Det går greit med meg altså. Jeg klarer meg så langt. Jeg får ikke til maten helt sånn som jeg burde og enkelte bulimiske dager gjør at jeg har lyst å legge meg og ikke stå opp mer. Men for det meste klarer jeg meg. Det er ikke dramatisk på den måten at jeg er i noe akutt fare. Samtidig er jeg inne i en negativ trend og går ikke helt i den retningen jeg burde. Det er kanskje bare små skritt, men hvert skritt fjerner meg jo sakte fra det sunne og friske målet.




onsdag 15. mai 2013

Usikker

Det er lenge siden jeg har vært så usikker på hva jeg egentlig føler. Eller, jeg kjenner jo godt hva jeg føler, men jeg klarer på en måte ikke sortere det. Klarer ikke komme til en konklusjon.
Derfor blir det bare til at jeg fortsetter i samme spor. Hva er det jeg venter på? En åpenbaring?
Neimen om jeg vet.
Det største problemet er at jeg ikke bryr meg nok. Jeg er apatisk. Ikke hele tiden, men mye.
Jeg vet jeg burde bry meg mer(jeg bryr meg jo egentlig?)

Jeg gav beskjed allerede for en måneds tid siden at jeg var litt ute og kjørte, at jeg hadde behov for mer støtte. Det fikk jeg ikke. Istedenfor å få hjelp til å komme tilbake i rytmen, så har det utviklet seg en ny rytme. En som jeg, rent fornuftsmessig, ser ikke er hensiktsmessig. En rytme som bryter ned istedenfor å bygge opp.

Jeg skjønner nå hvorfor de på Modum snakket om at det var positivt at jeg gikk opp såpass mye før jeg reiste hjem. Da har man litt å gå på ifh til eventull vektnedgang/tilbakefall.
Samtidig er nok det en av grunnene til at jeg ikke har vært så nøye på det...jeg er/var jo knapt nok undervektig liksom.
Det at jeg for ørtende gang føler jeg ikke blir tatt på alvor av helsevesenet har bare forsterket følelsen.

Men jeg vet jo at det er feil! Selv om jeg ikke er dødssyk for øyeblikket, så har jeg vært det. Jeg kan ikke bare sitte å se på at jeg risikerer å havne tilbake igjen dit jeg var...jeg kunne ønske de på VOP kunne se alvoret...

På mandag fikk jeg en hastetime til legen min. Jeg sa til henne at jeg trodde jeg trengte en innleggelse på nærmeste DPS i noen uker. Jeg skulle gjerne unngått det og ikke har jeg spesielt lyst. Det frister mest å bare surre videre og håpe at noen andre tar ansvaret for å være ærlig!
Men samtidig er det jo mitt liv og VOP har vist før at de ikke tar imot meg når jeg faller uansett...

Hadde håpet at hun kunne snakke med DPSen direkte, men det eneste hun kunne gjøre var visst å skaffe time på VOP. Så nå skal jeg ned dit imorgen å snakke om en eventuell innleggelse+klage på henvisningen som ble sendt. Gleder meg ikke!

lørdag 4. mai 2013

I'm a monster, I'm a m-monster.

Nei,nei, nei, nei. Det er ikke jeg. Det er spiseforstyrrelsen. Den er et monster. Jeg er et menneske. Jeg er verdt noe, jeg betyr noe, jeg gjør mitt beste. Jeg er ikke fæl, håpløs eller uten verdi.
Spiseforstyrrelsen er.

Jeg prøver å bruke sånne hjelpetanker. Om igjen og om igjen. Hjelper det? Usikker. I bedre perioder kan det nok ha en viss effekt, men i dårligere perioder føles det bare som tull.
Jeg vet det, men jeg tror ikke på det.

Jeg vet at folk bryr seg om meg, at det finnes folk som liker meg. At jeg har gode egenskaper. Jada.

Men akkurat nå føler jeg meg bare jævlig. Jeg føler meg mislykket og utilstrekkelig.

Den siste måneden har vært dårlig ifh. til maten. Det er flere uker siden jeg snakket med legen min om det, med de på VOP. At jeg trenger oppfølging og burde ha fått det for lenge siden. Jeg har jo vært hjemme 3 måneder uten noe som helst! Jeg klarte meg greit i begynnelsen. Såklart har jeg hatt dårligere dager hvor ting ikke har fungert. Men sånn alt i alt har jeg klart å holde meg til en plan og rytme. Jeg har falt, men reist meg igjen.
Nå derimot...Nå vet jeg ikke helt hva som har skjedd. Dette er noe annet. Det begynte med at jeg gikk på en antibiotikakur som gjorde meg veldig kvalm. Jeg klarte ikke få i meg tilstrekkelig og kjente at jeg ble svakere på trening osv. Etter at kuren var endt hadde jeg problemer med å øke inntaket igjen til tross for at kvalmen avtok. I tilegg var jeg så dum(!)at jeg begynte å veie meg igjen. Noe av det lureste jeg har gjort har vært å ikke veie meg.
Alt i alt har det vært flere faktorer som gjorde at fokuset mitt ble helt feil. Samtidig har tankene vært der at det er ikke så farlig, jeg er jo knapt undervektig, dessuten kaster jeg ikke opp(som har vært mitt hovedproblem).
 Så har det bare ballet på seg. Mestringen styrketreningen har gitt meg forsvant og treningen har mistet litt mål og mening. Ryggproblemene har komt tilbake for fullt. .Bulimien har blomstret opp igjen og med den kommer en intens følelse av å være ekkel+trang til selvskading.
Vekten har gått ned og det føles som det eneste jeg klarer mestre.
Ond sirkel, ond sirkel, ond sirkel. 

Har vært ganske lei meg fordi jeg måtte si nei til å flytte i en leilighet som etter mitt syn var helt perfekt for meg. Kjente han som leide den ut, den var passe stor og fin, genial beliggenhet ifh. til skolen+jeg fikk ha hund der. Problemet var at NAV ikke ville hjelpe meg og dermed ble det for dyrt.
Frustrerende fordi NAV mener jeg må finne noe billigere, men det finnes jo ikke billigere leiligheter her! Dessuten vil nesten ingen ha hund...

Idag fikk jeg svar på henvisningen som ble sendt til Haukeland. Jeg får ikke en gang komme til vurderingssamtale..Utifra henvisningen har de visst vurdert at jeg ikke har behov for poliklinisk behandling. Vet nesten ikke hva jeg skal si jeg. Lurer veldig på hva som ble skrevet i henvisningen for å si det sånn! Hun som skrev den snakket ikke en gang med meg før hun sendte den...Synes det var veldig dårlig. Har på følelsen at hun har skrevet ting som ikke stemmer(hun kjenner meg jo ikke i det hele tatt).
Mine første tanker var at; jaha, det er vel fordi jeg er for tjukk? Jeg har kjempet meg opp i vekt og nå skal jeg ikke få videre hjelp fordi jeg er for "frisk"?

Men etter å ha lest gjennom det skikkelig har jeg kommet frem til at det må være henvisningen det var noe galt med. For det sto" ifølge henvisningen er du for tiden ikke innstilt på å gå inn i et psykoterapeutisk arbeid. Seksjon for spiseforstyrrelser har tilbud til dem som er innstilt på å arbeide psykoterapeutisk med sin spiseforstyrrelse"

Visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Utifra dette høres det ut som vedkommende som har henvist meg har skrevet at jeg ikke er innsilt på å arbeide med spiseforstyrrelsen min...Noe som er så feil som det overhodet er mulig å bli! Skjønner ikke hvordan hun kan ha skrevet noe sånt? Jeg har jo nærmest tryglet de siste tre månedene om at denne henvisningen skulle bli sendt; nettopp fordi jeg ER innstilt med å jobbe på spiseforstyrrelsen..

Planen nå er å på mandag finne ut hva i helvetet hun har skrevet i henvisningen og HVORFOR hun har skrevet det. Så skal jeg reise til legen min å få henne til å skrive en skikkelig henvisningen, så jeg kan bli vurdert på RETT grunnlag. Jeg er så drittlei av at VOP roter og ødelegger alt for meg. Dette er ikke første gang for å si det sånn! I fremtiden skal jeg la legen min få ta seg av alt av henvisninger og lignende. Henne kan jeg i det minste stole på.

En liten positiv ting til slutt; jeg har endelig fått time til psykomotorisk fysioterapi! Har stått på venteliste i to år! Bedre sent enn aldri :P

tirsdag 16. april 2013

Litt tomt

Føler meg ganske så apatisk om dagene. Mangler liksom motivasjon og tiltakslyst til å gjøre noe som helst. Mest lyst å ligge i sengen.

Bursdagen min nærmer seg forresten. Hadde vel egentlig bestemt meg for at i år skulle jeg feire skikkelig. Har ikke feiret bursdagen min de siste fire årene.
Hater å bygge opp forventninger og har lenge følt at jeg uansett ikke fortjener noe som helst. Men denne bursdagen hadde jeg altså bestemt skulle bli annerledes.
Nå er jeg ikke like sikker lengre. Ikke fordi jeg ikke fortjener det; men hvordan gjøre noe man har lyst til når man ikke har lyst til noe? Det føles bare som tiltak og ork. Samtidig vet jeg jo at innerst inne at det hadde vært kjekt om dagen kunne blitt litt hyggeligere og innholdsrik enn en vanlig hverdag.

Ifjor på denne tiden var jeg jo veldig dårlig og innlagt. At jeg hadde bursdag gjorde det egentlig bare enda verre. Man skal jo liksom ha det fint på bursdagen sin.

fredag 12. april 2013


The birds they sang
at the break of day
Start again
I heard them say
Don't dwell on what
has passed away
or what is yet to be.
Ah the wars they will
be fought again
The holy dove
She will be caught again
bought and sold
and bought again
the dove is never free.


Ring the bells that still can ring
Forget your perfect offering
There is a crack, a crack in everything
That's how the light gets in. 



 

torsdag 11. april 2013

Uncover





Denne sangen treffer meg veldig om dagen. Beskriver mye.

Jeg er usikker på hvor jeg er, hva jeg vil. Det går jo greit sånn egentlig; og det er kanskje litt av problemet? Jeg vet at endel av tankene og følelsene mine som har fått bli til handlinger i det siste, ikke akkurat er det man kan kalle 'friske'. At jeg kjenner jeg blir lettere trigget og til en viss grad (u)bevisst oppsøker triggere. Samtidig er jeg usikker på hvor mye jeg bryr meg. Hvor viktig det egentlig er. Usikker på om det er noe som jeg vil ta tak i eller om det er helt greit at det er litt sånn en periode.

Innerst inne kunne jeg nok ønsket at jeg hadde hatt noen rundt meg som jeg følte jeg kunne snakke med. Som et par stykker av de som jobbet på Modum. Fantastiske mennesker som lyttet, men som samtidig kunne være brutalt ærlige.
Rett og slett noen som kunne kaste litt kaldt vann i ansiktet på meg, få meg til å våkne; spørre meg hva i all verden det er jeg roter med?

Jeg vet jo at hovedansvaret ligger hos meg selv. Det er mitt liv, mine valg. Men akkurat nå klarer jeg av en eller annen grunn ikke å tenke klart. Det kunne vært fint å ha noen rundt som fanget meg opp når stemmen i hodet er så forførende. For det er det den er akkurat nå.

Jeg har tenkt at det går greit. Jeg har jo klart meg ganske bra på egenhånd. Det har vært vanskeligheter, triggere, utfordringer, varierende motivasjon osv. men jeg har på en eller annen måte fått meg gjennom det. Jeg føler meg sterkere enn før. Hatet mot meg selv er i stor grad borte.
Og hatet har jo vært som bensin både for spiseforstyrrelsen og selvskadingen; så i teorien burde tilbakefall være usannsynlig; man må jo tross alt ha skikkelig med brennstoff for å sette fyr på seg selv?

For all del; jeg spiser fremdeles! Minst fire måltider daglig; så det står ikke helt gale til.
Men jeg ble ganske satt ut da jeg trente her om dagen og måtte ta av både 5 og 10 kilo på vektene for å klare å gjennomføre. Det burde motivere meg til å skjerpe matinntaket. Absolutt. Og det har jeg også gjort. Ihvertfall til en viss grad.

Jeg kan jo ikke ødelegge alt det jeg har bygget opp nå! Herlighet, jeg ser jo den!

Det "positive"(vet ikke helt om jeg kan kalle det det, men skitt au) er at vi hadde ansvarsgruppe idag. Jeg sa det som sant var at jeg var sånn passe frustrert over nesten null oppfølging etter Modum. Litt av problemet er at Haukeland nekter å samarbeide med Modum. Jeg fikk kort oppsummert beskjed derfra at om jeg sa ja til behandling på Modum, så sa jeg NEI til behandling hos dem. Helt idiotisk spør du meg. De er så egne og blind på sin eget behandlingsopplegg. Virker som stoltheten forhindrer dem fra å prioritere hva som er best for den enkelte pasient.
Uansett; noe av det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å snakke med kontakten min på VOP om å kontakte Haukeland så jeg kunne få gå i dagbehandling der. Siden jeg da tross alt var ferdig med Modum osv. En måneds tid senere hadde vi nytt møte og jeg fikk vite at det ikke fantes dagtilbud der lengre(HÆ?!). Synes det hørtes meget merkelig ut, men sånn var det altså. Fikk beskjed om at jeg hadde to alternativ; enten gå til den nye psykiateren(som jeg virkelig ikke kommer overens med) eller ta en pause i behandling og klare meg på egenhånd. Var ganske i villrede for å være helt ærlig. Følte ingen av alternativene var spesielt gunstige. Klarte ikke gi noe svar, vi ble derfor 'enige' om at jeg skulle tenke på det til ansvarsgruppemøtet vi hadde idag(som var ca. 1,5 måned etter siste møte).

Jeg sa igjen idag at jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre. At ting har blitt litt sånn som jeg frykta på forhånd. At jeg skulle komme fra Modum kjempemotivert for å fortsette fremgangen; for så å måtte vente i evigheter på å komme igang med behandling.
Det viste seg at kontakten min på VOP hadde misforstått meg ifh. til dagtilbud; for joda, dagbehandling hadde de plutselig(såklart!)
Det vi tilslutt ble enig om var at det skulle sendes en henvisning til vurderingssamtale på Haukeland. Noe som kommer til å ta noen uker. Så tar det sikkert en måned eller to før jeg får time. Så skal jeg vurderes og risikerer å få avslag. Om jeg ikke får avslag er det gjerne ventetid på noen måneder. osvosv. Fy faen. Er det rart jeg blir frustrert? Ikke første gangen det er lignende ting som dette heller, er så lei.
Kanskje jeg må flytte til en annen kant av landet?
For å ikke snakke om at det kan være at vurderingssamtalen blir med samme vedkommende som jeg var til vurderingssamtale hos for ca. 1,5 år siden. Han er indremedisiner og fokuserer KUN på det somatiske. Den gangen var jeg for "frisk". Da veide jeg 6-7 kilo mindre enn nå.
Så ja.

Orker jeg gå igang med alt det her igjen? Jeg vet ikke. Jeg burde kunne klare det på egenhånd. Samtidig har jeg gjort en jævla innsats på egenhånd allerede! Føles nesten som om jeg blir straffet fordi jeg har klart meg så 'bra'. Det har ikke komt av seg selv akkurat og det betyr ikke at jeg ikke trenger støtte? Tvert imot.

tirsdag 2. april 2013

Nytt treningssenter

Jeg skal mest sannsynlig begynne å trene på et nytt treningssenter. De har hovedfokus på styrketrening og er veldig opptatt av skikkelig oppfølging.
Helt genialt at det åpner et sånt senter her nå, akkurat det jeg trenger! Har stagnert litt med styrketreningen i det siste, samtidig som jeg har opparbeidet meg såpass styrke at jeg føler jeg er klar for å begynne med litt tyngre øvelser. Har begynt litt på egenhånd, men vært litt redd for feil teknikk osv. Så det å kunne få starte å trene en plass hvor de har skikkelig peiling; det kunne ikke skjedd på et bedre tidspunkt!
Var inne og snakket med dem idag og skal ha prøvetime på torsdag.
Gruet meg noe enormt for å gå inn der. Kranglet med meg selv hele helgen om jeg skulle tørre. Da jeg sto utenfor døren idag tok det meg en god del minutter før jeg klarte å gå inn.
Tanker om at jeg fremdeles er ganske svak ifh. til en gjennomsnittsperson og nybegynner osv. gjorde at terskelen ble ganske høy! At det kun var mannlige muskelbunter der inne hjalp heller ikke så mye:P
Men jeg gjorde det, og det er jeg faktisk skikkelig stolt over! Han jeg snakket med var kjempehyggelig og jeg ble så gira at jeg helst ville begynne å trene med en gang :P 

Tror det vil bli enklere å holde fokuset på å bygge opp og styrke kroppen når jeg får skikkelig oppfølging. I tilegg har jeg et lite håp om at jeg kanskje kan komme inn i et hyggelig treningsmiljø; skal ikke undervurdere den sosiale delen!
Tror dette blir kjempebra! Virkelig et stort skritt videre mot friskhet.

mandag 1. april 2013

bulimi

...det har blitt litt vel mye bulimiske episoder i det siste. Prøver å si til meg selv at det er nå jeg må bruke det jeg har lært, det er nå jeg virkelig blir testet og må holde hodet kaldt. Og jeg klarer det vel sånn delvis. Klarer å unngå at litt kaos blir til totalt kaos. Samtidig utløser overspising og oppkast et ras av følelser. Uansett hvor bevisst jeg er ifh. til dette, så føles det ganske umulig å ikke bli litt overmannet når følelsene blir så sterke. Jeg gjør mitt beste for å unngå å være i disse følelsene for lenge fordi de er alt annet enn konstruktive; men det er lettere sagt enn gjort! Jeg føler meg feit og ekkel. Trangen til å "ta kontroll" ved å kutte ned på maten øket i takt med antall bulimi-episoder. Jeg ser det jo så tydelig; hvordan alt henger  sammen. På ene siden har jeg kommet så langt at det er totalt uaktuelt å snu nå. Jeg har lagt ned altfor mye arbeid til å bare la alt gå nedover igjen. For å ikke snakke om at jeg har det bedre på de fleste områder, til tross for at spiseforstyrrelsen prøver å overbevise meg om noe annet.
Men likevel...Jeg drømmer om å gå ned i vekt, å hengi meg til spiseforstyrrelsen. Bare gi faen, gi slipp på alt. Forsvinne i en boble. Jeg både ønsker det og er livredd for det. Jeg vet at den veien fører mot døden, så at jeg i det hele tatt tar meg i å ville tilbake dit er skremmende og helt irrasjonelt.

Men sånn er det altså.

torsdag 28. mars 2013

Glad

Idag har jeg vært glad i flere timer! Jeg tenker ofte at jeg ikke er deprimert lengre fordi jeg ikke er like langt nede som jeg var før. Jeg har ikke selvmordstanker og jeg vil leve. Men når jeg en sjelden gang innimellom kjenner på skikkelig positive følelser, så ser jeg hvor flatt humøret mitt er resten av tiden.
Jeg er nok fremdeles deprimert, (om så ikke like alvorlig som før)selv om jeg ikke liker å innrømme det.

Jeg prøver jo å gjøre ting jeg liker osv. Ofte kan jeg tenke at; ja, dette var fint eller åh, så hyggelig. Men følelsene er på en måte ikke med? Jeg har mye å være takknemlig for, mange små ting i hverdagen som er positive. Jeg ser det, fornuften min vet det; men følelsene er ikke med. Jeg er ikke nødvendigvis uttalt trist, men jeg kjenner ikke på så mye positivt heller. For det meste føler jeg meg bare sliten og litt apatisk.

Men uansett; idag var jeg altså glad! Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor. Men jeg hadde en skikkelig bra treningsøkt og følte at jeg hadde energi og var glad. Det er så sjelden jeg kjenner på at jeg måtte ringe mamma bare for å fortelle henne at jeg var glad xD
Etterpå reiste jeg hjem og vasket gulvene og hørte på radioen.

Jeg glemmer ofte hvor deilig det kan være å føle seg levende og inspirert. Det skjer så altfor sjelden, så det er kanskje ikke så rart...Jeg skulle så gjerne kjent på sånne positive følelser oftere! Men vet ikke helt hva annet jeg kan gjøre enn det jeg gjør. Jeg prøver jo å gjøre ting som kan gi meg positive input osv, men det gir meg sjelden så mye som jeg kunne ønske. Det er nesten som om jeg lurer på om det er noe kjemisk galt i hodet mitt eller noe, at jeg mangler noen stoffer eller lignende :P Idag var det ihvertfall som om noen plutselig trykket på en knapp og jeg våknet opp av dvalen. Som om hodet mitt plutselig fungerte.

Nå er jeg totalt utslitt, men kan si meg fornøyd med at jeg har fått gjort mye mer enn jeg pleier iløpet av en dag! :)

fredag 22. mars 2013

ett år

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg føler for å skrive et skikkelig innlegg her på bloggen. Jeg formulerer nye innlegg i hodet flere ganger daglig. Problemet er at jeg fremdeles ikke har internett i leiligheten, så innen jeg får meg en plass hvor det er internett så forsvinner skrivetrangen og det blir bare til at jeg skriver noen setninger.

Den siste tiden har vært litt vanskelig. Det er litt over ett år siden jeg ble innlagt på medisinsk og det har blitt endel funderinger og tilbakeblikk rundt det. Jeg er ikke helt sikker på om det er det som er grunnen, men jeg har fått tilbake endel av symptomene som ikke har vært så fremtredene på en stund.

Det er merkelig hvordan jeg glemmer hvor jævlig (panikk) angst faktisk er. Hvor lammet man blir, hjelpesløs. Jeg har slitt med angst i varierende grad så lenge jeg kan huske, men den typen (panikk)angst jeg har hatt det siste året stiller i en helt egen klasse. Det kan nesten ikke sammenlignes med vanlig angst for min del. Det kjennes som om jeg skal sprenges. Som om en kald klo griper tak i meg og holder meg fast. Jeg blir kvalm, apatisk, klarer ikke gjøre noe.
Merkelig nok er det sjelden synlig(som man gjerne ser for seg når man hører ordet panikk).
Jeg hyperventilerer ikke eller utagerer på andre måter; som oftest virker jeg relativt rolig(har jeg fått høre). Men panikken jeg kjenner på innsiden er ubeskrivelig. Den er som vanlig angst ganget med hundre. Den kommer som oftest sterkere utover dagen. Kvelden og natten er verst. Det går mye på dødsangst. Angsten for å bli så dårlig som jeg ble ifjor. At kroppen eller/og hodet skal klikke og at jeg mister all kontroll.

Denne angsten var noe jeg hadde konstant for nøyaktig ett år siden. Jeg fungerte virkelig ikke i det hele tatt. Hvert eneste minutt var en lidelse. Jeg tror ikke det finnes sterke nok ord til å beskrive det helvete jeg var i.

Etterhvert som angsten litt etter litt slapp taket, så har det enkleste vært unngåelse. Jeg var så glad for hvert minutt uten angsten at jeg gjorde det som sto i min makt for å tenke på alt annet. Og det fungerte jo forsåvidt. Det var min måte å overleve på.

Selv om jeg har mye mindre av det nå, og sjeldnere, så kommer det likevel alltid tilbake i forskjellig grad.
Jeg har tenkt endel på at det kan ha med å gjøre at jeg skyver det unna.
Når jeg ikke har angst vil jeg helst ikke snakke om eller tenke på angsten.
Men det er vel akkurat da jeg burde gjort det for å klare å komme videre?
For når jeg står midt oppi en dårlig periode er det helt umulig å jobbe, da har jeg mer enn nok med å holde ut. Så om jeg skal komme meg videre må jeg kanskje ta tak i det når ting går bedre; hvis ikke er jeg redd at det aldri helt vil forsvinne.

Samtidig kjenner jeg allerede hvor fort jeg har "glemt" hvor fæl angsten faktisk er. Etter bare tre dager uten har jeg presset det langt vekk.
En god forsvarsmekanisme forsåvidt, men kanskje ikke i lengden?

Jeg har hatt en bulimisk sprekk siden sist også. Jeg tror jeg er inne igjen på sporet ifh. til maten, men jeg merker jo godt at trangen til å gå ned i vekt har vært sterkere enn på en stund.
Jeg har vært veldig mye dårlig i magen, og jeg jo dårligere kroppen fungerer, jo mer trigger det spiseforstyrrelsen. Den gode nyheten er at jeg fremdeles klarer å høre på fornuften mesteparten av tiden. At jeg har hjelpetanker( som faktisk hjelper! :P)
Men jeg savner mer oppfølging. Kunne ønske det hadde eksistert et dagtilbud eller lignende som jeg kunne benytte meg av. Selv om jeg klarer meg noenlunde på egenhånd enda, så er jeg redd for at det skal spinne utav kontroll.


torsdag 14. mars 2013

Jeg har det greit

Ja, jeg har det relativt greit om dagene. Nedturen jeg hadde sist jeg skrev gikk heldigvis over og jeg har inne på sporet igjen. Ting går absolutt ikke knirkefritt, det er mange utfordringer. Men jeg har det ikke intenst jævlig. Det gjør ikke lengre vondt å eksistere og innimellom kan jeg kjenne på positive følelser.

Jeg tar meg selv likevel i å ønske mer. Jeg kunne ønske jeg ikke var utslitt hele tiden, at jeg ikke følte meg så nummen; at jeg klarte å kjenne litt mer glede! Samtidig minner jeg meg på hele tiden at TING TAR TID.
Det viktigste opp i alt dette er jo at jeg har det mye bedre enn jeg har hatt det; at det går fremover!
At jeg er utålmodig og vil mer enn jeg får til for øyeblikket er vel egentlig ganske positivt? Det gir meg drive og stå på vilje. Hindrer meg i å bare ligge i sengen.
Det er ihvertfall utrolig godt å ikke være overmannet av depresjonen og angsten! Selv om det ikke er borte, så puster jeg mye lettere enn før.

Kjenner jeg gleder meg skikkelig til å begynne på skole til høsten! Det hadde jeg ikke trodd for en stund siden for å si det sånn. Har hatt møte med NAV og de var veldig positiv til at jeg har ordnet med skoleplass på egenhånd. Utrolig godt å vite at jeg fortsatt kan få økonomisk støtte så jeg slipper stresse med det i tillegg til alt det andre.
Så nå er jeg i full gang med å lete etter leilighet. Er nesten nødt å flytte når jeg skal begynne på skolen, men det er virkelig ikke lett å finne noe! Selv om jeg får arbeidsavklaringspenger, så er leilighet DYRT; spent på om jeg finner noe som ikke ruinerer meg helt.

Blir uansett kjekt å komme igang med noe konkret. Nå går jeg liksom bare og surrer. Jeg klarer fint å fylle opp dagene, det er ikke det, men mangler likevel litt struktur og motivasjon.
Det som holder meg fra å bli helt tullete og som hjelper meg utrolig mye er styrketreningen! Vet ikke hva jeg hadde gjort uten den. Den gjør at jeg føler meg sterk(både fysisk og psykisk)og den gir meg motivasjon og selvtillit(ja faktisk). I like it! Kan anbefales :)

Og forresten! Jeg var hos legen og fikk målt østradiol-nivået her om dagen(mengden østrogen i kroppen).
I oktober var verdien på 0,006(mao null østrogen), mens nå var den på 82! Referanseområdet er 80-1000, så ikke bare har østrogennivået mitt økt enormt, men det er også komt innenfor normalen!
Dette er enormt positivt ifh. til beinskjørheten. Selv om jeg ikke har fått tilbake menstruasjonen enda, så mente legen min at den mest sannsynlig ville komme iløpet av noen måneder.
Er utrolig lettet over det! At ting ser ut til å komme igang igjen.
Spiseforstyrrelsen skriker riktignok om at dette er beviset på at jeg har blitt feit, men fornuften roper heldigvis høyt den også :)


mandag 4. mars 2013

Sliter litt

Var på fest i helgen og ble litt vel full. Shit happens. Problemet var at jeg ble ekstremt dårlig når jeg kom hjem igjen. Først trodde jeg at jeg bare var fyllesyk, men skjønte etterhvert at det var noe mer. Fikk ganske kraftig feber og ble mer og mer kvalm utover lørdagen. Klarte ikke få i meg noe særlig annet enn eplejuice og litt knekkebrød, men alt kom uansett i retur. Utpå kvelden følte jeg meg litt bedre enn stund, men til natten økte feberen og kvalmen igjen.

Får ganske kraftig angst når jeg blir syk fordi det gir meg flashbacks og minner fra ifjor. Lørdagen og en god del av søndagen var jeg så fysisk dårlig at jeg gikk bare inn i overlevelsesmodus. Men da det verste begynte å slippe taket igår kveld så kom nok den psykiske reaksjonen. Plutselig sto jeg der og hadde jeg overspist og kastet opp for første gang på lang tid.

Ganske ironisk at det første  jeg gjør etter at to døgn med konstant kvalme slipper taket, er å gjøre meg selv kvalm og kaste opp igjen. Men jeg går ikke helt ned i kjelleren pga det, sånt skjer, og det kunne fort ha gått verre enn det gjorde.
Det jeg sliter mest med nå er mye angst og tanker ifh til opplevelsene ifjor som er komt tilbake for fullt. Det er så jævlig ubehagelig og jeg kjenner hvordan den indre uroen river.
Det har jo ikke forsvunnet helt, men (pstd)symptomene har roet seg veldig ned de siste månedene. Da jeg reiste fra modum scoret jeg faktisk ikke høyt nok til å oppfylle diagnosen lengre.

Jeg vet ikke om det er infeksjonen fra helgen som sitter i eller hva det er, men jeg sliter med å få i meg maten idag fordi jeg blir så kvalm. Det føles ikke som spiseforstyrrelsen, fordi det kommer ikke av tanker på kalorier eller vekt...samtidig kan jeg jo ikke se bort ifra at den spiller inn.

Vet ikke om jeg har nevnt det før, men jeg skal kanskje slutte/ta pause fra behandling. Om det er så lurt vet jeg ikke, men jeg føler virkelig ikke at kjemien mellom meg og henne som eventuelt skulle blitt psykologen min fremover, stemmer. Ikke i det hele tatt. Jeg burde sikkert gi henne flere sjanser, ta tiden til hjelp osv. Men jeg er så lei av å skulle gå til behandlere i månedsvis når jeg kjenner så tydelig at det ikke fungerer! Så derfor har jeg egentlig bare to alternativer; ta pause fra behandling og se hvordan det går, eller gå til denne damen og se hvordan det går.
Det jeg helst ville var jo å få komme noen dager i uken på dagenheten på haukeland; men det tilbudet eksisterer visst ikke lengre! Helt merkelig spør du meg.

fredag 22. februar 2013

Innhold i hverdagen

Begynner å skje saker og ting her! Idag har jeg snakket med rådgiveren på den nærmeste vgs-en her. Fikk mer hjelp av henne enn jeg har fått på de to årene jeg gikk på(eller rettere sagt; prøvde å gå) på  "tilrettelagt" skole(hovedsaklig for folk med psykiske plager).
Jeg hadde sånn halvveis bestemt meg for å prøve meg for tredje gang på denne tilrettelagte vidergående skolen(som strengt tatt er elendige på tilrettelegging i praksis).
Mest fordi jeg ikke så noen aldri alternativer(bare vanlig vgs som er helt uaktuelt). Hadde jo egentlig bestemt meg for aldri mer sist gang jeg prøvde. De rotet sinnsykt mye der inne og jeg kan ikke akkurat si jeg trivdes+veldig lang reisevei(som har mye å si for gjennomføringsevnen når jeg sliter fysisk/psykisk)


Men idag fikk jeg et annet alternativ! Voksenopplæring. Hadde hele tiden trodd det ikke var mulig. Faller på en måte mellom to stoler fordi jeg ikke lengre har ungdomsrett, men heller ikke voksenrett(det får man når man fyller 25).  Men nå ser det altså ut til at det er en mulighet! Det er egentlig full timeplan på voksenopplæringen(rundt 30 timer i uken) men pga. at jeg allerede er ferdig med naturfag og engelsk så blir det bare 19 timer på meg. Noe jeg er utrolig glad for! 30 timer hadde blitt alt for mye, mens 19 timer må være oppnåelig!
Det er ikke sikkert at jeg oppnår studiekompetanse etter et år med dette; det som er ulempen. Jeg har ingen garantier på forhånd. Det fungerer visst sånn at jeg(etter at jeg har tatt fagene man trenger for å oppfylle 23/7-regelen)kan søke på spesielt grunnlag om å få studiekompetanse til tross for at jeg ikke har fem år med utdanning/praksis. Da må jeg kunne dokumentere at helsetilstanden min har vært såpass dårlig over lengre tid at jeg ikke har vært istand til å jobbe. Om dette feks gjelder to år og jeg i tilegg har tre år med utdanning, så kan det være nok til at jeg fyller 23/5-regelen og kan få studiekompetanse. Synes egentlig det er helt merkelig at man ikke kan søke om dette på forhånd, men sånn er visst reglene.

I tilegg har jeg vært på besøk i stallen der jeg skal begynne å ri! Det gikk veldig fint! Fikk hilst på alle hestene og snakket mye med hun som driver det. Hun virker som en utrolig dyktig og jordnær person(bra kombinasjon!) For å ikke snakke om at hun elsker å prate! :P Kunne sikkert vært der hele dagen og hørt på henne.
Stallen er ALT alle de andre rideskolene/sentrene jeg har vært på ikke har vært. Med andre ord helt fantastisk!
Skikkelige lærehester som er tilfredse og er trent opp skikkelig med utstyr som er tilpasset hver enkelt hest+ekstremt dyktig instruktør som er lidenskaplig opptatt av det hun driver med(og ikke holder bare på for å tjene penger).
Hun var veldig nøye på at ting skulle gjøres skikkelig, men samtidig var hun ikke snobbete i det hele tatt og gjentok flere ganger at ingen spørsmål er dumme og at jeg bare må spørre om alt jeg lurer på.

Hun sa at det ikke var alle hun tok inn som elever. Kriteriet var at man var interessert i å gjøre en innsats og å lære å ri skikkelig. Noe jeg absolutt er! Føler dette er en helt unik mulighet. En sånn mulighet jeg drømte om da jeg var yngre.

Eneste skåret i gleden oppi alt dette er at jeg sliter skikkelig med kroppen. Var hos min siste time hos kiropraktoren idag og han sa han desverre ikke kunne hjelpe meg noe mer. Til tross for at jeg ikke er så stiv som da jeg kom, så har jeg minst like mye smerter. Han mente at det kunne virke som om jeg hadde en form for betennelse siden jeg ikke har blitt bedre til tross for mindre stivhet.
Det jeg fikk anbefalt og skal prøve nå er en kur med voltaren over 7-10 dager og se om det kan dempe plagene. Jeg håper virkelig jeg kan finne noe som gjør at jeg ikke er helt ødelagt hver eneste ettermiddag/kveld.

Tok også koloskopien igår. Selve undersøkelsen gikk overraskende greit, men de fant ikke noe spesielt. Jeg hadde forsåvidt ikke forventet det heller, bare glad det er overstått.

Har så mye jeg skulle skrevet men jeg har så innmari vondt over alt så jeg må bare finne sengen, så det får bli en annen gang.




fredag 15. februar 2013

Hest!

Hest er en av de få virkelige lidenskapene jeg har hatt i livet. Desverre har det blitt lite(les; ingenting) av det de siste årene. Mye grunnet sykdom, men også pga. mange dårlige erfaringer med rideskoler og lignende. Har hatt veldig lyst til å starte igjen, men har vegret meg veldig fordi jeg er redd for å ikke mestre, redd for å ikke passe inn. Redd for dårlig miljø som jeg har opplevd mye av før.
For å ikke snakke om at jeg har lite lyst til å ri rundt i ring med en gjeng 12-åringer!

Men nå har jeg tatt mot til meg og sendt mail til ei som driver en litt alternativ stall og mailene jeg har fått tilbake har vært helt fantastiske! 
De fleste elevene hennes er voksne og fokuset ligger på individuell tilrettelegging. I tillegg til å ri har man også mulighet (og blir oppmuntret) til å stikke innom og hilse på og stelle hestene så ofte man vil. 
Jeg skulle egentlig bort der igår for å snakke med hun som driver det, men var desverre ikke iform, så måtte utsette det. Mest sannsynlig reiser jeg bort der en gang iløpet av neste uke. Kjenner jeg grugleder meg litt. Men gleder meg nok mest! Det hadde rett og slett vært helt fantastisk om jeg kunne komme igang med noe der ute! Det eneste negative er at det nok er DYRT. Hvor dyrt vet jeg ikke, tror det kommer litt an på...
Men om jeg så bare har råd til å ri noen ganger i måneden så tror jeg det hadde gitt meg veldig mye. I tillegg sa hun at et alternativ var å kunne få gratis timer/redusert pris mot å hjelpe til i stallen..Kanskje ikke så aktuelt nå i begynnelsen, men håper jeg har overskudd til å det etterhvert!

mandag 11. februar 2013

These battle scars...

Arr. 
uregelemssige striper.
store, små. klumpete, harde.
Arr. alle plasser, over alt!
Bein,
armer,
mage,
rygg,
bryst
Arr.


Noe så privat og sårbart. Samtidig så vanskelig å skjule. 
Jeg bryr meg heldigvis ikke like mye som før. Det er ikke like hemmelig og skamfullt som det en gang var. Noen ganger glemmer jeg dem til og med. Ofte, når jeg tenker meg om.
Samtidig er jeg blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig glemmer dem eller om jeg (u)bevisst dytter det bort, later som om arrene ikke eksisterer. Ja, noen ganger kan jeg til og med overbevise meg selv om at jeg ikke har så mange arr, at de ikke er synlige. Men så får jeg disse aha-opplevelsene innimellom som setter meg ut. Hvor jeg plutselig ser meg selv skikkelig. Ser meg selv utenfra. Og da ser jeg dem. Da ser jeg hvordan stripene finnes over hele kroppen min. Hvor fremtredene det er.
Og jeg blir så inderlig trist at jeg har nesten ikke ord.

Jeg hadde en samtale for en stund siden med noen andre som også hadd arr. En samtale om tatoveringer. Og om det å kunne tatovere over arr for på den måten få dem mindre synlige. En tanke jeg har hatt selv også.
Men jeg har jo innsett etterhvert at det ikke er alternativ for meg. Jeg verken vil eller kan tatovere hele kroppen.

Så hva gjør jeg? Jeg kan leve med arrene på armene, og til nød de på beina; men resten av kroppen? Selv om skammen har blitt mindre, må jeg innrømme at den fremdeles er der. 

At jeg har skadet meg selv på armer og bein, kan kanskje folk forstå, men hva med det andre? 

Jeg har problemer med å akseptere at det har blitt som det har blitt. At jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg har problemer med å forstå det til en viss grad. Litt fordi jeg ikke husker alt, husker ikke hvorfor det skjedde, når det skjedde. Men også fordi det ikke går bort. Jeg har levd i to så forskjellige verdener; min egen verden og den virkelige verden. Når jeg nå prøver å få stablet meg på beina igjen, komme meg videre i den virkelige verden, så føler jeg arrene holder meg igjen. Drar meg tilbake.

Må innrømme at jeg har hatt mye tanker i det siste rundt å sjekke ut om det er mulig å få fjernet noen av disse arrene.

Er det det rette å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vil nok uansett aldri få fjernet alt; og det er forsåvidt greit. Men om jeg bare kunne få litt av det bort tror jeg det ville hjulpet.