FY SÅ FINT DET ER HER!! Har et helt hus for meg selv (frem til imorgen), reine slottet jo! Egentlig veldig greit å komme litt før de andre...får litt ekstra tid på å finne meg til rette :P Skal tidlig imorgen til somatisk sjekk og samtale.Utrolig lettet over akkurat det, den somatiske biten er vel den jeg har gruet meg mest til, så veldig godt å få det overstått fortest mulig!
Er sinnsykt sliten, så hopper nok til sengs grytidlig (krysser fingrene for at jeg får sove)...Er såpass spent på morgendagen at jeg ikke orker å være våken så mye lengre!
søndag 27. november 2011
fredag 25. november 2011
Storm ute, storm inne
Jeg har grublet mye siste døgnet. Skal jeg ringe til Modum og spørre om jeg heller kan komme på neste vurderingsopphold som er i januar? Jeg har ingen garanti for at ikke det samme kan skje da...I tilegg er reisen allerede bestilt, og jeg vil ikke få pengene tilbake om jeg ikke reiser. Mamma klikket når jeg sa at jeg var usikker på om jeg kom til å reise.
Jeg var forberedt på at jeg kom til å bli nervøs osv. men det er ikke det det er snakk om nå. Det er snakk om at jeg har hatt et sammenbrudd og gått lengre ned i kjelleren enn jeg har gjort på flere måneder...Det kommer forsåvidt ikke som en overraskelse, for jeg har presset meg veldig, men jeg håpte jeg skulle klare å utsette til til etter vurderingsoppholdet. Bare hold ut litt til nå, så kan du heller grave deg ned når du kommer hjem igjen, har jeg sagt til meg selv. Men desverre er det sjelden mulig å kontrollere sånne ting 100%. Kan ikke planlegge eller bestille et sammenbrudd.
Jeg tenker at det blir feil grunnlag å skulle vurdere meg/spiseforstyrrelsen osv. utifra den tilstanden jeg har vært i siste døgnet. Fornuften og motivasjonen har forduftet totalt. Og om jeg så skulle klare å reise, så har det vel uansett ikke mye for seg om jeg ikke er istand til å delta på måltider eller noe av opplegget?
Sånn sett tenker jeg det er bedre at jeg reiser i januar, enn at jeg reiser nå og risikerer å ikke få tilbud om behandling. Det sier seg jo selv at om jeg kommer ned dit og er så ute og deprimert, på grensen til suicidal, med ferske kutt osv. så vil konklusjonen på det grunnlaget bli at de ikke kan tilby meg noe behandling.
Samtidig er det fremdeles to dager igjen, så jeg får nesten bare håpe at det går litt bedre etterhvert...at jeg finner litt tilbake til fornuften igjen sånn at jeg kan reise.
Jeg var forberedt på at jeg kom til å bli nervøs osv. men det er ikke det det er snakk om nå. Det er snakk om at jeg har hatt et sammenbrudd og gått lengre ned i kjelleren enn jeg har gjort på flere måneder...Det kommer forsåvidt ikke som en overraskelse, for jeg har presset meg veldig, men jeg håpte jeg skulle klare å utsette til til etter vurderingsoppholdet. Bare hold ut litt til nå, så kan du heller grave deg ned når du kommer hjem igjen, har jeg sagt til meg selv. Men desverre er det sjelden mulig å kontrollere sånne ting 100%. Kan ikke planlegge eller bestille et sammenbrudd.
Jeg tenker at det blir feil grunnlag å skulle vurdere meg/spiseforstyrrelsen osv. utifra den tilstanden jeg har vært i siste døgnet. Fornuften og motivasjonen har forduftet totalt. Og om jeg så skulle klare å reise, så har det vel uansett ikke mye for seg om jeg ikke er istand til å delta på måltider eller noe av opplegget?
Sånn sett tenker jeg det er bedre at jeg reiser i januar, enn at jeg reiser nå og risikerer å ikke få tilbud om behandling. Det sier seg jo selv at om jeg kommer ned dit og er så ute og deprimert, på grensen til suicidal, med ferske kutt osv. så vil konklusjonen på det grunnlaget bli at de ikke kan tilby meg noe behandling.
Samtidig er det fremdeles to dager igjen, så jeg får nesten bare håpe at det går litt bedre etterhvert...at jeg finner litt tilbake til fornuften igjen sånn at jeg kan reise.
torsdag 24. november 2011
Fake
Jeg er så drittlei av å late som. Late som om jeg ikke hater meg selv. Late som om jeg er motivert og har troen. Late som om jeg liksom kan gi slipp på spiseforstyrrelsen om jeg bare får den rette hjelpen.
Drittlei av å ignorere fakta. Late som om at om jeg så skulle bli frisk fra spiseforstyrrelsen, så vil ting ordne seg. Det er jo bullshit. Det ligger så dypt i meg, hatet. Om matproblemet forsvinner, så vil jeg bare sitte igjen med ønsket om å dø. Ønske om selvskading. Jeg tåler ikke den personen som er meg. Det har jeg aldri gjort. Den eneste måten jeg kan fungere til en viss grad er ved hjelp av selvskading. Selvskadingen gjør at jeg overlever. Gjør at verden går rundt og at jeg ikke skader andre.
Jeg er feig. Egoistisk. Lat. Kynisk.
Jeg burde sikkert ikke skrive dette. Burde ihvertfall sluttet med en positiv tone for å være politisk korrekt.
Men det er sannheten slik jeg ser den. Min sannhet. Og da hjelper det lite hva andre mener og hvor mye de vil hjelpe.
Drittlei av å ignorere fakta. Late som om at om jeg så skulle bli frisk fra spiseforstyrrelsen, så vil ting ordne seg. Det er jo bullshit. Det ligger så dypt i meg, hatet. Om matproblemet forsvinner, så vil jeg bare sitte igjen med ønsket om å dø. Ønske om selvskading. Jeg tåler ikke den personen som er meg. Det har jeg aldri gjort. Den eneste måten jeg kan fungere til en viss grad er ved hjelp av selvskading. Selvskadingen gjør at jeg overlever. Gjør at verden går rundt og at jeg ikke skader andre.
Jeg er feig. Egoistisk. Lat. Kynisk.
Jeg burde sikkert ikke skrive dette. Burde ihvertfall sluttet med en positiv tone for å være politisk korrekt.
Men det er sannheten slik jeg ser den. Min sannhet. Og da hjelper det lite hva andre mener og hvor mye de vil hjelpe.
torsdag 17. november 2011
Den "glamorøse" spiseforstyrrelsen
- deilige sår og utslett som aldri forsvinner
- tørr hud ala 70 år gammel dame
- et skjelett som porøs sjokolade(husk at ingenting skriker HOT mer enn et beinbrudd!)
- en konstant uro som fyller hele kroppen(man kan alltids brenne flere kalorier)
- de herlige mageproblemene; for hva er ikke mer glamorøst enn forstoppelse og diare?
- mer hår på kroppen enn på hodet
- hovne lymfekjertler på størrelse med golfballer som gjør at man ser ut som en frosk
- sår hals og tenner med syreskader
- en konstant krig mot kroppen...(som man er dømt til å tape)
PRO-ana folk, go fuck yourself ..!
Denne sangen beskriver godt hvordan ting føles---
Jeg har det ikke spesielt bra og jeg er usikker på hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver å si til meg selv at jeg må holde ut til vurderingsoppholdet...samtidig skal jeg jo være istand til å ta toget ned til Modum også(noe jeg ikke er atm).
Men; all we can do is keep breathing, right?
- tørr hud ala 70 år gammel dame
- et skjelett som porøs sjokolade(husk at ingenting skriker HOT mer enn et beinbrudd!)
- en konstant uro som fyller hele kroppen(man kan alltids brenne flere kalorier)
- de herlige mageproblemene; for hva er ikke mer glamorøst enn forstoppelse og diare?
- mer hår på kroppen enn på hodet
- hovne lymfekjertler på størrelse med golfballer som gjør at man ser ut som en frosk
- sår hals og tenner med syreskader
- en konstant krig mot kroppen...(som man er dømt til å tape)
PRO-ana folk, go fuck yourself ..!
Denne sangen beskriver godt hvordan ting føles---
Jeg har det ikke spesielt bra og jeg er usikker på hvor jeg skal gjøre av meg. Prøver å si til meg selv at jeg må holde ut til vurderingsoppholdet...samtidig skal jeg jo være istand til å ta toget ned til Modum også(noe jeg ikke er atm).
Men; all we can do is keep breathing, right?
Oslotur og sånn
Jeg hadde et lite håp om å klare å legge bulimien igjen hjemme. Å få leke "normal" noen dager...Det gikk skeis ganske så fort. Kurset jeg var på var nok ikke helt det rette for meg på dette tidspunktet. Det var absolutt et bra kurs, men tidspunktet var nok bare litt feil... for min del ble jeg bare enda mer forvirra.
MEN, når det er sagt...Til tross for at endel ikke gikk som det skulle, så klarte jeg likevel å ha en veldig bra helg i Oslo!
Jeg sov sinnsykt godt, så bare det i seg selv var herlig! I tilegg var det overraskende godt å ha et fullpakket program. På søndagen var jeg sosial så og si hele dagen, og det var faktisk veldig kjekt :)
(takk til flotte mennesker!)
Det var både inspirerende og godt å se at jeg klarer å gjøre mer enn jeg tror og at jeg ikke har mistet alt av sosiale antenner.
Men har måtte betale for det etter at jeg kom hjem. Har vært totalt utslitt, og egentlig ikke gjort annet enn å spise/spy/sove. Rart hvor fort ting snur og hvor fort depresjonen tar totalt overhånd igjen.
Føles mest for å bare sove frem til vurderingsoppholdet egentlig :P
Men neste uke skal jeg ha matteeksamen som jeg er NØDT til å lese til. Jeg har vært veldig usikker på om jeg bare må kutte den ut fordi hukommelsen og konsentrasjonen er så dårlig. Det er utrolig demotiverende å gjøre masse oppgaver, for så å måtte gjøre alt sammen på nytt hver eneste gang fordi hukommelsen er full av sorte hull...Men pappa kom ned ikveld, og det hjalp veldig med litt drahjelp! Skal også få litt hjelp av en jeg kjenner som er mattelærer, så jeg håper det kan gjøre at jeg klarer å fullføre..Å bestå blir nok ikke noe problem, men jeg vil jo helst ha en grei karakter også:P
MEN, når det er sagt...Til tross for at endel ikke gikk som det skulle, så klarte jeg likevel å ha en veldig bra helg i Oslo!
Jeg sov sinnsykt godt, så bare det i seg selv var herlig! I tilegg var det overraskende godt å ha et fullpakket program. På søndagen var jeg sosial så og si hele dagen, og det var faktisk veldig kjekt :)
(takk til flotte mennesker!)
Det var både inspirerende og godt å se at jeg klarer å gjøre mer enn jeg tror og at jeg ikke har mistet alt av sosiale antenner.
Men har måtte betale for det etter at jeg kom hjem. Har vært totalt utslitt, og egentlig ikke gjort annet enn å spise/spy/sove. Rart hvor fort ting snur og hvor fort depresjonen tar totalt overhånd igjen.
Føles mest for å bare sove frem til vurderingsoppholdet egentlig :P
Men neste uke skal jeg ha matteeksamen som jeg er NØDT til å lese til. Jeg har vært veldig usikker på om jeg bare må kutte den ut fordi hukommelsen og konsentrasjonen er så dårlig. Det er utrolig demotiverende å gjøre masse oppgaver, for så å måtte gjøre alt sammen på nytt hver eneste gang fordi hukommelsen er full av sorte hull...Men pappa kom ned ikveld, og det hjalp veldig med litt drahjelp! Skal også få litt hjelp av en jeg kjenner som er mattelærer, så jeg håper det kan gjøre at jeg klarer å fullføre..Å bestå blir nok ikke noe problem, men jeg vil jo helst ha en grei karakter også:P
fredag 11. november 2011
Stress
Egentlig ikke stresset mye idag, men merker jeg blir litt stresset nå for jeg tror jeg har fått urinveisinfeksjon igjen :S Må løpe på do hele tiden, og verst om kvelden/natten; kjempegøy med nattog da! Men jeg får ta litt ekstra kveldsmedisin og satse på at det går bra.
Har fått tatt meg en lang tur i den herlige høstluften idag... Virker nesten som om kneet mitt plutselig har blitt bra!
Jeg har så sinnsykt mange ambivalente tanker rundt Modum bad nå. Først ble jeg kjempeglad fordi jeg fikk vurderingsopphold før jul, men jo mer jeg tenker på det, jo mer nervøs blir jeg.
Jeg føler meg ikke klar...Føler meg ikke syk nok, jeg vil ikke legge på meg, jeg vil ikke gi slipp på spiseforstyrrelsen(ihvertfall ikke den anorektiske delen). Jeg vil så intenst litt mer ned i vekt at alt annet blir uviktig.
Samtidig er det jo ikke uten grunn at jeg har søkt plass på Modum. Om jeg fortsetter som nå vil jeg verken få et langt eller et spesielt lykkelig liv. Jeg vil mest sannsynlig ikke klare å utdanne meg, ikke klare å få meg en jobb. Jeg vil fortsette isolasjonen, og sikkert bare bli mer spiseforstyrra. Er det virkelig noe jeg vil?
Nei.
Men likevel klarer jeg ikke unngå å tenke at jeg kanskje vil føle meg mer klar og motivert på et senere tidspunkt enn jeg gjør nå. Hvordan skal jeg klare en så tøff kamp når motivasjonen ikke er på plass? Hvordan skal jeg klare kostlister og vektoppgang når jeg ikke vil spise og ikke vil opp i vekt?
Jeg prøver å tenke gjennom hvorfor jeg ville til Modum i første omgang. Om jeg har følt meg presset til det eller om det har vært helt og holdent mitt valg. Jeg har hele tiden følt at det har vært mitt valg, men samtidig føler jeg ikke jeg har noe valg heller fordi kroppen min ikke orker mer?
Jeg ser jo at å leve sånn som jeg gjør ikke går så mye lengre...men samtidig kan jeg jo ikke forvente å få hjelp og behandling om jeg ikke er villig til å gå opp i vekt?
Du er alvorlig syk, du vet det sant? Sa legen min til meg igår. Reaksjonen min var latter, og et; joda, rent objektivt sett, men sånn egentlig ikke nei.
Det er som om jeg vet det, men likevel ikke skjønner det? Det føles ikke som det angår meg.
Jeg klarer ikke slutte å måle alt i kilo. Jeg er ikke tynn nok, jeg har aldri vært nødt til å ha sonde eller bli innlagt på sykehus; ergo er det ikke egentlig så alvorlig.
Jeg prøver å tenke på hva som kan få meg til å tro på at det er alvorlig. Hva som skal til for at jeg ikke bare "vet" men at jeg også skjønner. Er jeg virkelig nødt til å ende på sykehus før jeg forstår?
Og hvorfor ler jeg det bort?
En stor del av frykten er nok angsten for å mislykkes. Jeg vet liksom ikke helt hva frisk er, og noen ganger vet jeg ikke engang om jeg egentlig vil bli frisk?
Det er nok bra at jeg skal på IKS- kurs, kanskje jeg finner noen svar og blir litt klokere på hva jeg egentlig vil.
Har fått tatt meg en lang tur i den herlige høstluften idag... Virker nesten som om kneet mitt plutselig har blitt bra!
Jeg har så sinnsykt mange ambivalente tanker rundt Modum bad nå. Først ble jeg kjempeglad fordi jeg fikk vurderingsopphold før jul, men jo mer jeg tenker på det, jo mer nervøs blir jeg.
Jeg føler meg ikke klar...Føler meg ikke syk nok, jeg vil ikke legge på meg, jeg vil ikke gi slipp på spiseforstyrrelsen(ihvertfall ikke den anorektiske delen). Jeg vil så intenst litt mer ned i vekt at alt annet blir uviktig.
Samtidig er det jo ikke uten grunn at jeg har søkt plass på Modum. Om jeg fortsetter som nå vil jeg verken få et langt eller et spesielt lykkelig liv. Jeg vil mest sannsynlig ikke klare å utdanne meg, ikke klare å få meg en jobb. Jeg vil fortsette isolasjonen, og sikkert bare bli mer spiseforstyrra. Er det virkelig noe jeg vil?
Nei.
Men likevel klarer jeg ikke unngå å tenke at jeg kanskje vil føle meg mer klar og motivert på et senere tidspunkt enn jeg gjør nå. Hvordan skal jeg klare en så tøff kamp når motivasjonen ikke er på plass? Hvordan skal jeg klare kostlister og vektoppgang når jeg ikke vil spise og ikke vil opp i vekt?
Jeg prøver å tenke gjennom hvorfor jeg ville til Modum i første omgang. Om jeg har følt meg presset til det eller om det har vært helt og holdent mitt valg. Jeg har hele tiden følt at det har vært mitt valg, men samtidig føler jeg ikke jeg har noe valg heller fordi kroppen min ikke orker mer?
Jeg ser jo at å leve sånn som jeg gjør ikke går så mye lengre...men samtidig kan jeg jo ikke forvente å få hjelp og behandling om jeg ikke er villig til å gå opp i vekt?
Du er alvorlig syk, du vet det sant? Sa legen min til meg igår. Reaksjonen min var latter, og et; joda, rent objektivt sett, men sånn egentlig ikke nei.
Det er som om jeg vet det, men likevel ikke skjønner det? Det føles ikke som det angår meg.
Jeg klarer ikke slutte å måle alt i kilo. Jeg er ikke tynn nok, jeg har aldri vært nødt til å ha sonde eller bli innlagt på sykehus; ergo er det ikke egentlig så alvorlig.
Jeg prøver å tenke på hva som kan få meg til å tro på at det er alvorlig. Hva som skal til for at jeg ikke bare "vet" men at jeg også skjønner. Er jeg virkelig nødt til å ende på sykehus før jeg forstår?
Og hvorfor ler jeg det bort?
En stor del av frykten er nok angsten for å mislykkes. Jeg vet liksom ikke helt hva frisk er, og noen ganger vet jeg ikke engang om jeg egentlig vil bli frisk?
Det er nok bra at jeg skal på IKS- kurs, kanskje jeg finner noen svar og blir litt klokere på hva jeg egentlig vil.
torsdag 10. november 2011
Modum bad og sånn
Jeg skal på vurderingsopphold om 18 dager :O
Hatt masse tanker rundt dette idag og hatt planer om skrive et langt innlegg, men jeg orker rett og slett ikke. Overspiste og kastet opp( skal nevnes at det er første gang denne uken(!)) for noen timer siden, noe som endte opp med blodsukker på 2mmol og anfall. Så ja, jeg er sliten, og tror nesten bare jeg får skrive et lengre innlegg imorgen.... Håper virkelig jeg klarer å bruke morgendagen konstruktivt og at jeg får ladet litt opp til osloturen!
(reiser med nattoget :)
Nattinatt <3
Hatt masse tanker rundt dette idag og hatt planer om skrive et langt innlegg, men jeg orker rett og slett ikke. Overspiste og kastet opp( skal nevnes at det er første gang denne uken(!)) for noen timer siden, noe som endte opp med blodsukker på 2mmol og anfall. Så ja, jeg er sliten, og tror nesten bare jeg får skrive et lengre innlegg imorgen.... Håper virkelig jeg klarer å bruke morgendagen konstruktivt og at jeg får ladet litt opp til osloturen!
(reiser med nattoget :)
Nattinatt <3
tirsdag 8. november 2011
lost for words...(?)
Jeg er forvirret. Litt lettet? Vet ikke helt hva jeg skal tro. Det stemmer liksom ikke, men på samme tid, the scale doesnt lie.
Kort sagt; jeg har, etter å ha hatt en periode med svingninger mellom sulting/bulimi; hatt en lengre periode med bulimi(noen uker). Så og si alltid når bulimiperiodene varer så lenge og er sammenhengende så går vekta opp...Det varierer såklart litt, men jeg har flere ganger opplevd at vekta har skutt i været...Føler meg alltid enorm i sånne perioder, er konstant oppblåst og jævlig. Klok av skade har jeg lært meg å holde meg langt vekke fra vekten...Jeg kjenner det på kroppen, og på klærene som gjerne ikke sitter like løst. Har ikke tall på hvor mange ganger vekta både har vist 4 og 5kilo opp...Så når jeg idag ikke klarte motstå trangen til å veie meg, så var det dette jeg forventet. En oppgang...
Jeg kan innrømme at jeg nok har et forvridd syn på kroppen, men jeg har likevel alltid klart å kjenne om jeg har gått opp i vekt...
Når vekten viste det samme som den gjorde for rundt en måned siden(som igjen er den laveste vekten jeg har vært på)så skjønte jeg fint lite.
Hvordan er det i det hele tatt mulig? Jeg har jo kjent at klærene strammer, har jeg ikke? For å ikke snakke om at jeg har overspist ekstreme mengder, pose etter pose...Joda, jeg har kastet opp, men man beholder jo alltid litt? Damen jeg snakket med fra Modum mente at man bare klarte få opp igjen 50% av maten! :O
Men det er jo ikke mulig? Om jeg hadde fått i meg halvparten av det jeg har overspist på i det siste så ville det nok betydd tusenvis av kalorier daglig, noe som hadde garantert at jeg ville gått opp i vekt....
Jeg må innrømme at jeg er ekstremt lettet over at vekten ikke hadde gått opp, men samtidig var det totalt uventet. Føler meg bare enda mer forvirret over kroppen min? Hva skjer?
Hele dagen idag har vært rar. Jeg våknet grytidlig(!)for første gang på lenge, og med en kvalme som bare har blitt verre iløpet av dagen. Nå kjenner jeg mest på at jeg gruer meg til helgen...Føler det er så mye som kan gå galt.
Kunne ønske motivasjonen ville vare litt lengre enn en dag om gangen.
Samtidig har jeg egentlig vært flink idag.
Jeg spiste litt og kastet opp litt; vanligvis ville dette ført til at jeg tenker at jeg har ødelagt alt så jeg kan liksågodt overspise og spy+at jeg alltid føler jeg fortjener å bli straffet(ved å overspise og spy)...
Hjernen(BULIMIEN) jobbet på høygir for å tenke ut en lur unnskyldning til hvorfor jeg trengte å låne bilen til mamma(for å kjøre til butikken).
Men jeg klarte å stoppe opp, klarte å ikke la alt gå til helvete bare fordi noe gikk til helvete. Dette er noe jeg synes er UTROLIG vanskelig...Enten gjør jeg noe ellers gjør jeg det ikke, tenker jeg ofte.
Å snu på halvveien er liksom ikke mulig...
Men joda, idag gikk det!
Problemet er at det føles umulig å se bort fra det faktum at jeg mistet kontrollen en liten stund...Det er like ubehagelig,skummelt og ikke minst skamfullt hver gang.
MEN JEG VAR FLINK. Må bare fortsette å gjenta det for meg selv, litt positiv brainwashing trengs kanskje!(i motsetning til negativ som jeg har holdt på med i årevis...)
Kort sagt; jeg har, etter å ha hatt en periode med svingninger mellom sulting/bulimi; hatt en lengre periode med bulimi(noen uker). Så og si alltid når bulimiperiodene varer så lenge og er sammenhengende så går vekta opp...Det varierer såklart litt, men jeg har flere ganger opplevd at vekta har skutt i været
Jeg kan innrømme at jeg nok har et forvridd syn på kroppen, men jeg har likevel alltid klart å kjenne om jeg har gått opp i vekt...
Når vekten viste det samme som den gjorde for rundt en måned siden(som igjen er den laveste vekten jeg har vært på)så skjønte jeg fint lite.
Hvordan er det i det hele tatt mulig? Jeg har jo kjent at klærene strammer, har jeg ikke? For å ikke snakke om at jeg har overspist ekstreme mengder, pose etter pose...Joda, jeg har kastet opp, men man beholder jo alltid litt? Damen jeg snakket med fra Modum mente at man bare klarte få opp igjen 50% av maten! :O
Men det er jo ikke mulig? Om jeg hadde fått i meg halvparten av det jeg har overspist på i det siste så ville det nok betydd tusenvis av kalorier daglig, noe som hadde garantert at jeg ville gått opp i vekt....
Jeg må innrømme at jeg er ekstremt lettet over at vekten ikke hadde gått opp, men samtidig var det totalt uventet. Føler meg bare enda mer forvirret over kroppen min? Hva skjer?
Hele dagen idag har vært rar. Jeg våknet grytidlig(!)for første gang på lenge, og med en kvalme som bare har blitt verre iløpet av dagen. Nå kjenner jeg mest på at jeg gruer meg til helgen...Føler det er så mye som kan gå galt.
Kunne ønske motivasjonen ville vare litt lengre enn en dag om gangen.
Samtidig har jeg egentlig vært flink idag.
Jeg spiste litt og kastet opp litt; vanligvis ville dette ført til at jeg tenker at jeg har ødelagt alt så jeg kan liksågodt overspise og spy+at jeg alltid føler jeg fortjener å bli straffet(ved å overspise og spy)...
Hjernen(BULIMIEN) jobbet på høygir for å tenke ut en lur unnskyldning til hvorfor jeg trengte å låne bilen til mamma(for å kjøre til butikken).
Men jeg klarte å stoppe opp, klarte å ikke la alt gå til helvete bare fordi noe gikk til helvete. Dette er noe jeg synes er UTROLIG vanskelig...Enten gjør jeg noe ellers gjør jeg det ikke, tenker jeg ofte.
Å snu på halvveien er liksom ikke mulig...
Men joda, idag gikk det!
Problemet er at det føles umulig å se bort fra det faktum at jeg mistet kontrollen en liten stund...Det er like ubehagelig,skummelt og ikke minst skamfullt hver gang.
MEN JEG VAR FLINK. Må bare fortsette å gjenta det for meg selv, litt positiv brainwashing trengs kanskje!(i motsetning til negativ som jeg har holdt på med i årevis...)
mandag 7. november 2011
IKS til helgen!
Etter å ha vaklet frem og tilbake, og ikke klart å bestemme meg for å reise eller ikke; så tok jeg avgjørelsen; jeg reiser til Oslo med nattoget og skal være der til mandag! Det er litt skummelt, spesielt med tanke på den lange togreisen nedover...Og bare formen og helsen min generelt. Men samtidig hjelper det VELDIG å ha noe å se frem mot. Jeg tviler ikke et sekund på at kurset blir bra. Det som har holdt meg tilbake er at det er DYRT med to netter på hotell+at spiseforstyrrelsen ikke vil la meg reise....også er jeg jo egentlig ikke iform til å reise noen plass. Men samtidig kom jeg frem til at hva er alternativet? Om jeg ikke reiser vil nok all tiden og alle pengene bare gå til bulimien uansett...Så da er IKS-kurs og oslo-tur en MYE bedre investering :)
Jeg har forresten hatt en ganske bra dag. En uvanlig produktiv dag! Jeg føler meg som MEG, og ikke bare som en spiseforstyrrelse. Synes alltid det er litt skummelt med positive ting, tør liksom ikke helt slappe av, går og venter på at ting skal gå til helvetet igjen når som helst.
Jeg har forresten hatt en ganske bra dag. En uvanlig produktiv dag! Jeg føler meg som MEG, og ikke bare som en spiseforstyrrelse. Synes alltid det er litt skummelt med positive ting, tør liksom ikke helt slappe av, går og venter på at ting skal gå til helvetet igjen når som helst.
<3
torsdag 3. november 2011
Isolasjon
Jeg er livredd for nære forhold. Det føles farlig. Når jeg først blir glad i noen, så blir jeg så veldig glad i dem. Jeg føler meg så svak, mister kontrollen. Bryr meg altfor mye. Det gjør for vondt, og jeg vet jeg alltid vil ende opp med å flykte.
Selv om jeg har slitt med at jeg isolerer meg før også, så tror jeg aldri isolasjonen har vært så omfattende som den har vært det siste året. Jeg kan nok med hånden på hjertet si at det ikke hadde vært mange(bortsett fra familien)som hadde merket om jeg ble borte. Det sier jeg ikke fordi jeg har konkrete planer om å forsvinne, men mer for å konstantere fakta. Konstantere hvilken fantastisk jobb spiseforstyrrelsen har gjort for å fjerne enhver positiv innvirkning på livet mitt.
Innimellom, en sjelden gang, så kjenner jeg på lysten til å være sosial...Det får meg ofte til å føle på et slags sinne; hvor ble det av alle vennene? Samtidig skjønner jeg det veldig godt. Livet mitt har stått på pause lenge, men det betyr ikke at alle andres liv gjør det. De lever videre, fortsette sitt eget liv. Det er forståelig.
Det er et uendelig sårbart tema. Et tema jeg har blokkert ute, nektet meg selv å tenke på fordi jeg vet det får meg til å føle meg som verdens mest mislykkede 20-åring....men ikveld kom plutselig alt tilbake. Altfor mange sterke følelser og tanker. De lammer meg.
Selv om jeg har slitt med at jeg isolerer meg før også, så tror jeg aldri isolasjonen har vært så omfattende som den har vært det siste året. Jeg kan nok med hånden på hjertet si at det ikke hadde vært mange(bortsett fra familien)som hadde merket om jeg ble borte. Det sier jeg ikke fordi jeg har konkrete planer om å forsvinne, men mer for å konstantere fakta. Konstantere hvilken fantastisk jobb spiseforstyrrelsen har gjort for å fjerne enhver positiv innvirkning på livet mitt.
Innimellom, en sjelden gang, så kjenner jeg på lysten til å være sosial...Det får meg ofte til å føle på et slags sinne; hvor ble det av alle vennene? Samtidig skjønner jeg det veldig godt. Livet mitt har stått på pause lenge, men det betyr ikke at alle andres liv gjør det. De lever videre, fortsette sitt eget liv. Det er forståelig.
Det er et uendelig sårbart tema. Et tema jeg har blokkert ute, nektet meg selv å tenke på fordi jeg vet det får meg til å føle meg som verdens mest mislykkede 20-åring....men ikveld kom plutselig alt tilbake. Altfor mange sterke følelser og tanker. De lammer meg.
Rise above this
Denne sangen har betydd utrolig mye for meg de siste årene...Det gjør nesten vondt å høre på den fordi det er mange vanskelige minner, samtidig har den fått meg gjennom så utrolig mye. Husker jeg sang den for full hals når jeg lå på akuttmottaket med brukket ankel. Smerten var helt ubeskrivelig og uutholdelig, men til og med da gav den meg ekstra styrke....
onsdag 2. november 2011
Løftet
Jeg hadde jo lovd meg selv at om ikke ting var blitt noe bedre iløpet av denne uken så skulle jeg be om hjelp. Dette er noe jeg egentlig har tenkt på hver eneste dag de siste ukene...Men skammen og frykten for å få avslag har holdt meg igjen. Jeg har så utrolig lite lyst å være innlagt. Samtidig vet jeg innerst inne at jeg ikke bør eller kan utsette det mer og at det nok er nødvendig.
Jeg har fått nei før, fått beskjed om at; hvis det blir akutt så kan du gå på legevakten(til tross for at jeg har sagt klart ifra at det har vært akutt 24/7 i flere uker). Å gå på legevakten er ikke et alternativ. Det siste jeg trenger er å komme ned der og bli sendt hjem igjen fordi jeg ikke er suicidal nok ....bli sendt hjem fordi jeg ikke har tatt overdose eller fordi jeg ikke har store, gapende kutt jeg kan vise frem. Det har skjedd før, mer enn en gang.
Men jeg skal ihvertfall holde løftet mitt denne gangen, så får det gå som det går.
Jeg har fått nei før, fått beskjed om at; hvis det blir akutt så kan du gå på legevakten(til tross for at jeg har sagt klart ifra at det har vært akutt 24/7 i flere uker). Å gå på legevakten er ikke et alternativ. Det siste jeg trenger er å komme ned der og bli sendt hjem igjen fordi jeg ikke er suicidal nok ....bli sendt hjem fordi jeg ikke har tatt overdose eller fordi jeg ikke har store, gapende kutt jeg kan vise frem. Det har skjedd før, mer enn en gang.
Men jeg skal ihvertfall holde løftet mitt denne gangen, så får det gå som det går.
tirsdag 1. november 2011
Jeg vil ikke dø...
..men jeg vil ikke leve heller. Det er for vondt sånn som det er nå. Dette livet er ikke levbart.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt på døden de siste årene. Hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg ikke holder ut mer...Selvskading og piller. Aktiv suicidal? Men likevel ikke. Jeg er livredd for å dø. Jeg vil jo ikke dø sånn egentlig. Men smerten og desperasjonen blinder meg. Når man allerede føler seg presset til det ytterste, når strikken er tøyd så JÆVLIG mye lengre enn man trodde var fysisk og psykisk mulig, når man skriker innvendig etter at kroppen skal gi etter, men alt likevel fortsetter; er det da rart man tenker at man ikke vil leve mer?
Likevel. Når man ser døden i hvitøyet, når man for alvor står på stupet, da griper angsten en. Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke leve, bare la meg få slippe hver så snill.
For noen timer siden skjedde noe som bare har skjedd noen få ganger før. Jeg orker ikke gå inni detaljer, det er for ekkelt og intimt og fælt. Men det har ihvertfall med spiseforstyrrelsen å gjøre. Dødsangsten grep meg, jeg trodde for alvor at dette kanskje kunne være slutten. Jeg gråt og ba til Gud og til høyere makter, tryglet om å få slippe, tryglet om hjelp, lovde at om jeg overlevde dette så skulle jeg aldrialdrialdri mer kaste opp.
Jeg forbannet meg selv for hver tanke jeg har tenkt om at jeg vil dø; tenk om det nå faktisk skjer? Jeg mente det jo egentlig ikke!
For å være helt ærlig vet jeg nesten ikke hva som er verst...Det som skjedde, eller det faktum at spiseforstyrrelsen og skammen holdt meg fra å ringe etter hjelp. At til tross for at jeg var livredd og desperat, så kom spiseforstyrrelsens ønsker foran mine egne.
Dette ble et dystert innlegg...Men det viktigste er vel at det går greit med meg nå. Håper den skremmenede opplevelsen kan fungere som motivasjon, samtidig er jeg redd den ikke gjør det....Men jeg har bestemt meg for å gi meg selv en uke, om ikke ting går bedre etter det, så får jeg prøve å be om noen dager innleggelse.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt på døden de siste årene. Hvor mange ganger jeg har tenkt at jeg ikke holder ut mer...Selvskading og piller. Aktiv suicidal? Men likevel ikke. Jeg er livredd for å dø. Jeg vil jo ikke dø sånn egentlig. Men smerten og desperasjonen blinder meg. Når man allerede føler seg presset til det ytterste, når strikken er tøyd så JÆVLIG mye lengre enn man trodde var fysisk og psykisk mulig, når man skriker innvendig etter at kroppen skal gi etter, men alt likevel fortsetter; er det da rart man tenker at man ikke vil leve mer?
Likevel. Når man ser døden i hvitøyet, når man for alvor står på stupet, da griper angsten en. Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke leve, bare la meg få slippe hver så snill.
For noen timer siden skjedde noe som bare har skjedd noen få ganger før. Jeg orker ikke gå inni detaljer, det er for ekkelt og intimt og fælt. Men det har ihvertfall med spiseforstyrrelsen å gjøre. Dødsangsten grep meg, jeg trodde for alvor at dette kanskje kunne være slutten. Jeg gråt og ba til Gud og til høyere makter, tryglet om å få slippe, tryglet om hjelp, lovde at om jeg overlevde dette så skulle jeg aldrialdrialdri mer kaste opp.
Jeg forbannet meg selv for hver tanke jeg har tenkt om at jeg vil dø; tenk om det nå faktisk skjer? Jeg mente det jo egentlig ikke!
For å være helt ærlig vet jeg nesten ikke hva som er verst...Det som skjedde, eller det faktum at spiseforstyrrelsen og skammen holdt meg fra å ringe etter hjelp. At til tross for at jeg var livredd og desperat, så kom spiseforstyrrelsens ønsker foran mine egne.
Dette ble et dystert innlegg...Men det viktigste er vel at det går greit med meg nå. Håper den skremmenede opplevelsen kan fungere som motivasjon, samtidig er jeg redd den ikke gjør det....Men jeg har bestemt meg for å gi meg selv en uke, om ikke ting går bedre etter det, så får jeg prøve å be om noen dager innleggelse.
Abonner på:
Innlegg (Atom)