onsdag 30. mars 2011

To dager igjen

Jeg skulle få svar denne uken. Tre dager har gått, to dager gjenstår. Tenker å ringe imorgen for å mase så jeg faktisk får svar. Jeg vet jeg må prøve å leve, og jobbe med tingene selv om jeg venter, men akkurat nå føler jeg jeg har mer enn nok bare å holde ut i ventetiden! Kvelden idag har faktisk vært bulimi-fri da, eller det vil si ikke overspising/oppkast, men tankene er intense og konstante hele tiden. Hovedgrunnen til at det ikke ble enda et spiseanfall ikveld var vel egentlig det faktum at jeg kastet opp mye blod før idag og rett og slett har så vondt at jeg knapt klarer å spise. Dette er jo ikke bra, men samtidig er det en utrolig lettelse å få en liten 'pause'.
Det har desverre blitt litt sånn at jeg har motarbeidet den hjelpen jeg har fått tilbud om i det siste. Jeg vil jo egentlig ha hjelp, men samtidig har jeg en veldig sterk overbevisning om at 'hvis jeg går opp i vekt, da fortjener jeg ikke hjelp.' Noe som har vært tilfellet i det siste. Jeg vet jo at dette er en løgn, at det egentlig bare er spiseforstyrrelsen som ligger på lur, men skammen sitter så dypt at det er vanskelig å bare riste den bort. Vekten har hoppet litt opp i det siste, men jeg vet jo innerst inne at det har mye med at hele kroppen min er helt opphovnet. Og så prøver jeg si til meg selv at; ok, la oss si at du faktisk er feit. So what? Er det virkelig så utrolig viktig?
Fornuftsmessig vil jeg jo skrike NEI, men likevel er jeg livredd. Kanskje aller mest fordi jeg har brukt så utrolig mye tid og fokus på vektnedgangen. En stund når jeg var innlagt på Haukeland levde jeg så og si bare for å se et lavere tall for hver dag som gikk, det var en ekstrem motivasjonsfaktor for meg rett og slett, en syk og veldig skadelig motivasjonsfaktor, men likevel. Så det å gå opp i vekt føles på en måte som et hån mot alt. -Om jeg først skal ha en spiseforstyrrelse, så skal jeg ihvertfall være tynn! På en måte.
Jeg blir litt lei meg når folk tror det går på det overfladiske, at jeg ikke vil legge på meg fordi jeg tror jeg er penere når jeg er tynn/undervektig. At jeg har total angst pga. utseendet. Det er jo ikke det det går på. Jeg vet jeg ikke ser spesielt bra ut nå, jeg orker omtrent ikke bry meg om utseendet lengre for jeg føler jeg ser jævlig ut uansett. Jeg hadde MYE mer selvtillit for en haug med kilo mer siden. Jeg vet med andre ord at jeg absolutt ikke er spesielt attraktiv når jeg veier altfor lite, likevel er jeg livredd for å legge på meg. Føler allerede 'alt' henger, og det føles helt utenkelig at jeg skal ha behov for å legge på meg mer( ihvertfall ikke noe annet enn muskler).

Men det aller viktigste for meg gjennom alt har vært kontrollen og målene. Det er nesten som om, når jeg slet mer og mer med depresjon, falt ut av skolen osv, så måtte jeg finne meg et nytt 'prosjekt'. Og det var jo akkurat det det var i begynnelsen, ikke noen slankekur eller noe, men rett og slett en utfordring til meg selv. Det høres jo helt forferdlig idiotisk ut. Men akkurat fordi det egentlig ikke handlet om en slankekur, så følte jeg at jeg hadde helt og fullt kontrollen. Det er det som er så dumt, man har jo gjerne kontrollen en stund, problemet er bare at grensen mellom kontroll og ikke kontroll er nesten umulig å skille. Når det allerede har gått utfor merker man det gjerne ikke før man er langt ute og kjører.

Jeg har i tilegg en 'magisk vekt'. Et tall som jeg er helt opphengt i. Et tall som jeg nesten hele tiden tenker; om jeg bare kommer dit, om jeg bare får kjenne det på kroppen, DA, da skal jeg være fornøyd, da kan jeg gi slipp.
Jeg kan liksom ikke gå 100% inn for å bli frisk før jeg har nådd dette tallet. Det gjør det ikke bedre at jeg ifjor sommer hadde en periode hvor jeg faktisk hadde det bedre enn på veldig lang tid, men likevel var vekten min på det laveste noensinne og bare 3 kilo fra denne 'fantastiske målvekten'. Enda et argument som spiseforstyrrelsen kan bruke som bevis. DA hadde du kontroll ja, DA gikk ting bra. Det var ikke kaos. Etter lange perioder med bulimisk kaos kan anoreksien virke ekstremt lokkende og befriende, men det varer jo ikke lenge! Man går bare fra en onde til en annen. Målet skal jo liksom være å få en sunn og frisk kropp(og psyke!) og det kan verken bulimi eller anoreksi gi en.

Jeg er så sliten av dette.- Du som er så fornuftig; sier pappa. Det har jo ikke noe med det å gjøre!

Dette ble bare mye rot egentlig. Imorgen skal jeg snakke med en av de psykiatriske sykepleierne, og den avtalen skal IKKE avlyses. I tilegg skal jeg passe nevøen min litt, det blir kjekt :)

mandag 28. mars 2011

Ting er veldig veldig vanskelige.





This too shall pass.

So long as there is breath in me, that long I will persist.

As Long As You Are Alive Anything Is Possible

There is no failure except in no longer trying.

Hold deg fast. Ikke la håpet slukkes helt. ALDRI gi helt opp. Uansett hvor svart det er, hold fast. Hang in there. *


*Note to self; repeat this over and over, uansett hvor håpløst alt virker.

Dear bulimia, go to hell.

Jeg er drittlei av å føle meg ekkel. Drittlei av hovent ansikt og oppblåst mage. Lei av å vaske gulv, klær, oppvask og alt annet utallige ganger for dagen(eller natten for den saks skyld). Fysisk dårlig av at jeg ikke kan stoles på, verken av andre eller meg selv. Lei av stjeling, lyving og sniking. DRITTlei av mat og oppkast. Drittlei av disse anfallene jeg får oftere og oftere etter spise/spy-omganger(mest sannsynlig elektrolyttforstyrrelser ifølge legen). Lei forferdlig hud og utslett. Drittlei av at vekten er som en jo-jo. Drittlei alt som har med spiseforstyrrelse og bulimi rett og slett. Så hvorfor i all verden klarer jeg ikke snu den negative trenden?

søndag 27. mars 2011

Sliten

Jeg får svar på søknaden iløpet av neste uke. Akkurat nå er jeg et nervevrak og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det er ikke snakk om et endelig svar fra Haukeland, bare om søknaden faktisk er blitt godkjent til å sendes videre i systemet(Haukeland mao.). Likevel, tanken på at jeg kan få nei gir meg lyst til å rive meg i håret. Samtidig som et ja nok vil gjøre at jeg gjør det samme, for da blir det enda mer venting. Men såklart håper jeg på et ja!

I tilegg får jeg penger en gang neste uke. Noe jeg både ser frem til og gruer meg til. Klarer jeg ta kontroll over bulimien innen da?(for helgen har bare vært kaos) Klarer jeg å få brukt pengene på fornuftige ting, og kanskje på litt koselige ting også? Ting som jeg har veldig lyst til/lyst på sånn egentlig, men som bulimien overbeviser meg om at jeg verken fortjener eller vil ha glede av? Time will show.

onsdag 23. mars 2011

Uro

Jeg er så veldig urolig. Uroen sitter i kroppen, i tankene, i følelsene. Etter å ha kommet meg utav depresjonsperioden hvor jeg ikke gjorde annet enn å sove, spise og spy, så er jeg nå full av uro. Søvnkvaliteten er mildt sagt elendig. Jeg våknet hver eneste time i natt, før jeg tilslutt sto opp klokken 7. Ekstremt sliten, men med null sjanse til å sove og med hjernen på høygir. Når jeg kom hjem isted var jeg logisk nok veldig trøtt etter mange dårlige netter, men når jeg endelig kunne legge meg nedpå så er det som om hjernen min eksploderer. Tusen tanker på en gang, samtidig som jeg har verken overskudd eller energi til å konsentrere meg om noe som helst. Rastløs og totalt utbrent på samme tid. Jeg orker liksom ikke gjøre noe samtidig som jeg absolutt MÅ gjøre noe fordi det kjennes som om hjernen og kroppen min er full av maur. Føler jeg er litt ute av alternativer nå egentlig. Tankene begynner å kretse rundt overspising. Ofte er jeg egentlig bare trøtt når jeg ender opp med å overspise/spy. Egentlig er det søvn og avslapping jeg trenger, og det er jeg fullt klar over er tilfellet nå! Men når jeg ikke får den søvnen, så blir jeg litt smådesperat etter quickfix-løsninger. Blir så sliten av det konstantet jaget, må ha PAUSE.
Akkurat nå er det ikke bare det psykiske som tynger meg, men også mye fysisk(henger jo såklart sammen til en viss grad). Jeg har intens hodepine, verk i kroppen og skifter mellom å være kald/varm. Typisk stoffskift-symptomer. Skal heldigvis ta ny blodprøver imorgen, fordi blodprøvene for to uker siden ikke var spesielt bra.

Nå prøver jeg å finne ut om det er en ide å tvinge meg selv ut og ned på treningssenteret, eller om det vil gjøre vondt verre. Som oftest hjelper det jo litt på å komme ut, det er bare det at jeg er så innmari sliten. Synes det er vanskelig å skulle høre på kroppen når både signalene den, hodet og følelsene sender spriker i alle retninger.

Egentlig skulle dette bli et langt innlegg om vekt. Rett og slett fordi det gikk veldig opp for meg isted hvor utrolig mye vekten desverre betyr for meg, og hvor intenst og lenge jeg har fornektet dette(spesielt ovenfor meg selv). Men det får bli en annen gang.

tirsdag 22. mars 2011

Ansvarsgruppe

Idag har det faktisk skjedd endel ting! Møtte mamma, fikk i meg litt lunsj før jeg stakk på treningssenteret. Etterpå bar det rett på ansvarsgruppe. Det var tungt som vanlig. Mesteparten av tiden gikk utpå å spørre om hva jeg ville, hva jeg trengte osv. fremover i ventetiden(på capio-søknaden). Det føltes ganske håpløst siden jeg ikke føler tilbudet er tilstrekkelig(er jo derfor jeg ville søke på capio!)uansett. Det er så utrolig vanskelig å ikke vite hvor lang venting det blir. Ble tatt opp at det var viktig at jeg hadde noe i denne tiden også, at jeg må prøve å jobbe med ting og ikke bare gå i dvale frem til jeg får svar fordi det svaret kan ta lang tid. I tilegg forklarte psykiateren litt om prosedyren rundt søkingen. Det viser seg at søknaden som endelig har blitt skrevet+sendt først må behandles/godkjennes internt før den eventuelt blir sendt videre til Haukeland. JEG BLIR SPRØ. Det kommer med andre ord sikkert til å ta måneder.
Jeg er jo enig med dem at det er viktig at jeg ikke graver meg helt ned i ventetiden, at jeg må fortsette å prøve å bli bedre, det er bare så utrolig vanskelig å svelge at det skal ta så lang tid. Spesielt med tanke på at de burde ha søkt for evigheter siden. Men ting er som de er nå, og vi må vel bare gjøre det beste utav det(men fy så vanskelig det er!)
Til tross for at jeg følte meg veldig motløs, spesielt når de begynte å snakke om at søknaden kanskje ikke ble ferdig behandlet før til høsten(!) så ble jeg litt mer positivt innstil på slutten av møtet. Vi ble enig om å prøve å ta ting uke for uke, og lage litt program for dagene, en slags ukeplan. I tilegg har jeg nå offisielt tatt permisjon fra DBT, et halvt år i første omgang. For å være helt ærlig tviler jeg på at jeg vil begynne igjen til høsten igjen som de pratet om, men det får vi nå ta når det kommer.

Etter møtet har jeg bare surret rundt i senteret. Lest litt, spist litt, tygget litt for mye tyggis. Når jeg kom hjem igjen trodde jeg nesten ikke mine egne øyne! Et brev fra NAV. Underenes tid er ikke over! ENDELIG fått innvilgelse av arbeidsavklaringspenger etter sinnsykt mye styr. Så nå vil jeg gå fra å få ca. 5000 kr per måned til nesten 3000 i uken :O Nesten som å vinne i lotto jo:P Men nå skal det nevnes at regningene har hopet seg opp siste månedene og jeg ikke har hatt råd til noe som helst siste halve året omtrent, så trenger sårt de pengene.

Er forresten to døgn oppkastfri nå :D Igår var første døgnet oppkastfri siden jeg ble utskrevet. På tide at jeg fikk det til! SCREW YOU BULIMIA!

Nå skal jeg snart bort til søsteren min og sitte barnevakt :)

mandag 21. mars 2011

Man må gå opp bratte bakker for å nå toppen

Jeg er sterk fordi jeg kjenner mine svakheter. Jeg lever fordi jeg er en fighter. Jeg er klok fordi jeg har vært dum. Jeg ler fordi jeg har kjent sorg!


(aner ikke hvem som sa/skrev dette, men synes det var motiverende!)

søndag 20. mars 2011

:)

Til tross for en ekstremt vanskelig helg, som matmessig har gått rett vest, så har jeg på en eller annen måte funnet tilbake til litt motivasjon. Ting føles fremdeles overveldende og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hva som kan hjelpe meg i riktig retning. Men har likevel fått meg utav den ekstreme depresjonen for denne gangen tror jeg(de siste dagene/uken har jeg hatt store problemer med å samle krefter/motivasjon til helt grunnleggende ting som å stå opp, skifte klær etc.)

Meg og pappa har snakket om å bestige forskjellige fjelltopper hvert eneste år nå, men det har aldri blitt noe av, så nå har jeg bestemt meg for at skal skje! Jeg har tenkt å lage en liten plan med dato(en søndag i måneden mest sannsynlig)+hvilket fjell...Og så skrive ut, da kan ikke pappa komme med flere unnskyldninger. En søndag i måneden får han ta seg tid til!

Ellers tror jeg det er utrolig viktig at jeg får meg i gang med et eller annet, et prosjekt eller noe jeg kan holde på med. Det er utrolig viktig å komme igang med når jeg er sånn noenlunde ovenpå sånn at jeg er godt i gang til nedturene kommer igjen. Da kan jeg forhåpentligvis finne fortere tilbake til motivasjonen/ikke falle så utrolig ut.

Men nå er jeg sliten. Håper på en OK natt og en ikke alt for verst morgen :)

lørdag 19. mars 2011

Old habits.

Selvhat. Fanget. Null kontroll. SKAM. Ensomhet.

Jeg har ikke klart å åpne øynene. Jeg har prøvd, men det blir for mye. Det er utrolig ensomt sammen med bulimien. Den skremmer bort alle rundt meg, og jeg blir sittende aleine. Jeg hater det, men samtidig føler jeg ikke jeg har verken motivasjonen eller overskuddet til å gå den veien jeg må for å komme meg utav det. Fanget.

Jeg har gjort så mange fæle ting i det siste, at bare det er nok til å drukne i skam. Det har vært bulimien som har styrt, men jeg føler likevel jeg burde klart å grepet inn. Alle disse tingene fyrer bare opp under hatet mot meg selv. Jeg føler meg disgusting rett og slett. Jeg prøver å skille det spiseforstyrrede fra den faktiske meg, men for tiden føler jeg bare at jeg er sykdom.
Den har klart å vri mamma mot meg også. Meldingene har tikket inn det siste døgnet om hvor egoistisk og fæl jeg er. Og det er forståelig. Rett og slett.

Så idag. Ikveld. Etter enda en runde over doskålen. Gjorde jeg et smådesperat forsøk på å stoppe bulimien. Stoppe denne kraften som tar over meg og dreper meg. Egentlig var det en ganske kalkulert og planlagt "løsning", en trussel jeg hadde brukt mot bulimien om hva som ville skje om spisingen og spyingen fortsatte. Og det gjorde den jo. Så ja. Jeg vet det var dumt. Jeg vet sjansene for at det løser noe som helst er minimal. Men hva i helvetet skal jeg gjøre egentlig? Ingenting fungerer jo.

Om det ikke er åpenbart så langt. Jeg kuttet. Ikke fordi jeg hadde lyst. Hadde ikke engang noen trang til det. Men fordi jeg på en eller annen måte trenger straffen og et eller annet som jeg fremdeles styrer(og ikke bulimien). Virker kanskje motsiende. Men det går greit med meg. Altså, greit går det ikke, men jeg er ikke suicidal eller noe i den duren, så jeg overlever dette også, på en eller annen måte.
Jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre. Burde kanskje sydd, men jeg har verken penger eller mulighet til å få meg på legevakten. Så jeg får vel bare håpe sovemdisinen fungerer snart.

mandag 14. mars 2011

Dalende motivasjon

Depresjonen har vært min følges"venn" lengre enn noen av de andre tingene som har kommet etterhvert. I mine øyne er depresjon, og de følelsene som følger med, noe av det mest ødeleggende som finnes. Mange følelser er tunge og vanskelige å takle, men depresjons-følelesene fører, i motsetning til f.eks sinne, så og si aldri til noe godt. Den dreper enhver tiltakslyst og gjør en apatisk og demotivert. Og det verste av alt er at den gang på gang klarer å overbevise en om at man aldri vil slippe unna. Det vil aldri bli lysere tider, man er dømt til å tilbringe resten av livet med den ekstremt tyngende depresjonen. Når man i tilegg får den herlige diagnosen "tilbakevendende depresjon" så har man det liksom svart på hvitt. Da  er det blitt bekreftet det jeg har fryktet de siste 6-7 årene. Jeg er fordømt.

Nå skal det sies at diagnosen riktignok har blitt forandret et par ganger siden da. Nå står det bare emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimia nevrosa. Selv om jeg føler disse diagnosene er mer rette og oppsummerer ting bedre, så er det likevel et eller annet ved dem som er skamfullt. Å si at man har depresjoner føles ikke like tabu som å si "jeg har en emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse".

Uansett, nå kom jeg litt bort fra poenget mitt. Jeg har mistet mesteparten av motivasjonen jeg klarte bygge opp under innleggelsen. Det er ikke det at jeg ikke vil bli frisk, det er bare det at veien dit føles altfor lang og tung til at jeg kan klare det. Jeg er bare veldig sliten av å kjempe imot uten at jeg egentlig kommer lengre. Faller bare tilbake. I helgen har jeg egentlig bare resignert litt, latt spiseforstyrrelsen få herje. Lukket øynene litt. Om jeg skulle tatt inn alt som har skjedd, alt spiseforstyrrelsen får meg til å gjøre, så tror jeg rett og slett jeg hadde fått sammenbrudd. Skamfølelsen hadde druknet meg.

En eller annen plass er det jo en stemme som sier at jeg ikke kan gi opp nå. Ting kan ikke fortsette sånn. Jeg har kjempet altfor mye til å bare gi opp. Men samtidig klarer jeg ikke ta noen steg i riktig retning nå, det blir for krevende. Prøver i det minste stå imot trangen til å begynne med kutting igjen, og har klart det så langt. Så det er vel noe.

Kunne ønske jeg visste ca. hvor lang tid behandling av capio-søknaden ville ta. Sånn som situasjonen er nå aner jeg ikke. For alt jeg vet kan det ta flere måneder. Men håper virkelig IKKE det, tror ikke jeg klarer vente så lenge. Og som sagt tidligere, om jeg får avslag, ANER jeg ikke hva jeg skal gjøre.

fredag 11. mars 2011

dagene

Det har ikke gått spesielt bra etter at jeg ble utskrevet på onsdag. Jeg klarer rett og slett ikke ting på egenhånd for tiden. Og jeg har så mange fæle minner og dumme vaner som liksom henger i veggene her i leiligheten, så med en gang jeg var tilbake ble jeg overveldet av uro. Maten har med andre ord bare gått rett i dass(bokstavelig talt ja...-_-)

Men en positiv ting er at søknaden til capio ble sendt idag, endelig! Fy søren så lang tid det har tatt. Men den var ihvertfall veldig bra skrevet, så nå er det bare å vente i spenning på svaret. Håpe det beste, forvente det verste. Eller noe sånt. Jeg aner egentlig ikke hva i all verden jeg skal gjøre om jeg får avslag, men får bare ta det når det kommer.
I tilegg fikk jeg en unnskyldning for det som skjedde sist uke i forbindelse med innleggelsen. En innrømmelse av at jeg var blitt behandlet feil, overkjørt var vel ordet som ble brukt. Selv om jeg er komt over hele greien nå, så var det likevel godt å få en unnskyldning.

lørdag 5. mars 2011

Ustabil uke

Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal oppsummere uken som har vært. Det begynte på mandag, begynnelsen på slutten, starten på marerittet, et ustabilt virvar. Kort sagt trodde jeg jeg skulle bli innlagt på mandag, men fikk plutselig den samme gamle beskjeden om at planlagte innleggelser går imot behandlingen og at jeg eventuelt må gå på legevakten om det blir akutt. Brutte avtaler og brutte løfter. Mamma ser rødt. Jeg sier at det viktigste akkurat nå er vel egentlig ikke å få de dagene med innleggelse(selv om jeg gjerne skulle hatt dem) men å beholde en viss stabilitet og ro. Det er IKKE verdt det å lage et veldig rabalder for å få meg inn, til tross for at jeg ble behandlet urettferdig. Capio er verdt å lage rabalder for, for det er snakk om en behandling som kan fungere og hjelpe meg. Dette planlagte oppholdet var ikke snakk om behandling, men heller bare som en støtte til å klare å fortsette å kjempe hjemme aleine.

Men slik ble det ikke. Jeg ble ikke hørt. Det ble kaos og frem og tilbake og kaos og frem og tilbake. For å være helt ærlig vet jeg ikke helt hva som skjedde med meg de dagene. Tirsdag og onsdag er en eneste smørje, og det eneste jeg vet er at det gjorde så ekstremt vondt. Så intenst og forferdlig og uutholdelig som det ikke har gjort på veldig lenge. Ihvertfall ikke uten pauser. Selv om jeg nå ser flere grunner til at det skjedde, så skremmer det meg likevel helt utrolig at jeg var så nede igjen. Jeg har slitt og hatt mange kriser med jevne mellomrom den siste tiden, det er ikke det. Men den typen som kom denne uken er av en annen sort. Som en slags transe, en ubegripelig sterk kraft som drar en ned og fjerner enhver mulighet til å tenke fornuftige tanker.
Selvhatet gjennomsyret meg og absolutt ingenting gjorde det bedre. Trenger vel knapt nevne at suicidaliteten var sterk. I tilegg ble jeg ekstremt aggressiv. En eller annen plass inni alt var jeg redd fordi jeg kjente på en enorm styrke som hadde tatt over meg. En destruktiv og syk styrke. Men istedenfor å klare å be om hjelp ble jeg som sagt veldig aggressiv og hysterisk. Dagene ble egentlig bare et virvar av hyling og skriking og oppkast og veldigveldig mye beroligende/sovemedisin. For å være helt ærlig vet jeg ikke hvor mye jeg tok mandag, tirsdag og onsdag. Men nok til at jeg mesteparten av tiden klarte å holde meg i sengen. Et ubevisst, men likevel kanskje litt bevisst valg for å hindre meg selv i å finne på noe dumt. For å holde meg innenfor den "trygge" rammen av husets fire vegger.

Jeg våknet på torsdag etter mye søvn og fikk beskjed om at jeg fremdeles hadde muligheten til en innleggelse. Fornuften var på plass igjen, og selv om depresjonen fremdeles hang over meg, så føltes de siste dagene veldig uvirkelige. Som en absurd drøm. Fylleangst uten inntak av alkohol. Jeg var meg selv igjen med andre ord. Var ikke spesielt fristet til å reise inn, men klarte igjen å se nytten i det, og gikk med på innleggelsen.

Det har gått greit så langt. Igår hadde jeg en merkelig opptur. Jeg er av og til usikker på om disse intense(men sjeldne)oppturene er "normale" eller om de grenser til det maniske. Jeg følte meg ihvertfall som om jeg sto på toppen av verden og kunne se en utsikt jeg ikke hadde sett maken til. Ideene ville ikke stoppe opp og jeg klarte ikke stille, jeg begynte skrive i dagboken min, men det ble uleselig for jeg skrev så fort. Jeg danset for harde livet i 40 minutter, men det giret meg bare enda mer opp. Ringte til mamma og sa jeg hadde et merkelig problem. Jeg er så utrolig glad og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det! Jeg ville skrive en bok, jeg ville tegne, male, lage fireretters middag, reise verden rundt og feste til solen står opp!

De få gangene jeg faktisk kjenner på glede i mer enn bare flyktige øyenblikk blir jeg nesten helt overveldet. Har faktisk normale folk det sånn ganske ofte? Er det sånn det er å være glad? Det føles for utrolig til å være sant. Jeg har ikke kjent den følelsen på veldig lenge ihvertfall. Og med tanke på at jeg bare for noen dager siden trodde livet kom til å ta slutt, så virker det bare enda mer absurd! Men samtidig prøver jeg bare utnytte de positive følelsene mest mulig, problemet er bare at jeg ikke klarer samle energien! Jeg føler for å gjøre alt på en gang, og det er ikke spesielt fristende å skulle begynne å være fornuftig og 'roe seg ned'. Det siste jeg vil er å ødelegge gledesfølelsen! Men samtidig vet jeg jo at jeg må lære meg å tøyle det litt så det ikke får altfor mange ubehagelige konsekvenser på sikt.

Akkurat idag er jeg bare vanlig igjen. Ganske flatt humør, men det går noenlunde OK. Er på biblioteket nå, prøver finne litt inspirerende bøker som kanskje kan hjelpe meg til å finne igjen litt av gnisten som tydeligvis fremdeles finnes en plass dypt inni meg.