mandag 29. november 2010
tungt
Jeg føler meg veldig deprimert om dagene. Er hos søsteren min nå, låner nettet litt. På onsdag skal vi ha møte om innleggelsen...Håpr jeg får en hel uke og ikke 5 dager som DBT-behandleren ville ha. Trenger virkelig en forandring nå. Følr jeg har resignert litt og aner ikke hvordan jeg skal plukke meg sammen igjen.
onsdag 24. november 2010
54 timer
ble det denne gangen. Det er jo bedre enn ingenting, mer enn to døgn. Men likevel tungt når jeg virkelig føler jeg er på rett spor og kommer til å klare lenge, også klarer jeg ikke mer enn mandag, tirsdag og halve onsdagen. Jeg skjelver og føler meg vrak. Sikkert ikke så dumt å få en liten innleggelse snart.
tirsdag 23. november 2010
42 timer og ansvarsgruppemøte
Fremdeles ikke internett i leiligheten!(sitter på biblioteket nå)
Akkurat vært på ansvarsgruppemøte. Gruer meg alltid for dem. Idag var forsåvidt ikke et unntak...Følelsene av å være håpløs,bli overkjørt osv. pleier bli ganske så intense. Verden har bare føltes veldig stor og stygg og kald og fæl siste dagene, depresjonen og mangel på livsglede kveler meg, så hadde få forventninger. Men etter mye frem og tilbake kom vi faktisk frem til noen ting. Jeg skal satse på å prøve å komme tilbake til bensinstasjonen, men ha et møte med arbeidsgiver og NAV først. I tilegg får jeg en innleggelse...Damen fra DBT understreket veldig at dette gikk imot alle deres prinsipper og blabla, men ble likevel enig om at jeg skulle få "lov" til å fåen innleggelse på 5-7 dager. Forhåpentligvis kan det hjelpe til at jeg klarer få litt mer rutine på ting, måltider osv. så formen blir bedre.Noe den må bli omjeg skal ha sjanse til å klare å jobbe igjen. Vi skal ha etmøte der vi legger opp litt mer konkrete planer rundt måltidene og sånt...Men angående trening ble vi enige om 2x40 minutter per dag, noe jeg synes var overraskende mye egentlig, men greit nok xD Det omfatter jo ikke bare trening, men også turer/aktivitet osv. Siden det blir et såpass kort opphold, så blir det ikke snakk om å jobbe spesielt mye med ting, men mer bare å komme inn i litt rutiner og sånt.
Igår tok jeg beintetthetstest, fikk beskjed om at det var for lavt, men hva de legger i det vet jeg ikke. Jeg skal få vite mer av legen min.
Status akkurat nå er vel at jeg fremdeles er veldig sliten,men at ting føles kanskje en liten smule mindre håpløst enn før møtet.
Akkurat vært på ansvarsgruppemøte. Gruer meg alltid for dem. Idag var forsåvidt ikke et unntak...Følelsene av å være håpløs,bli overkjørt osv. pleier bli ganske så intense. Verden har bare føltes veldig stor og stygg og kald og fæl siste dagene, depresjonen og mangel på livsglede kveler meg, så hadde få forventninger. Men etter mye frem og tilbake kom vi faktisk frem til noen ting. Jeg skal satse på å prøve å komme tilbake til bensinstasjonen, men ha et møte med arbeidsgiver og NAV først. I tilegg får jeg en innleggelse...Damen fra DBT understreket veldig at dette gikk imot alle deres prinsipper og blabla, men ble likevel enig om at jeg skulle få "lov" til å fåen innleggelse på 5-7 dager. Forhåpentligvis kan det hjelpe til at jeg klarer få litt mer rutine på ting, måltider osv. så formen blir bedre.Noe den må bli omjeg skal ha sjanse til å klare å jobbe igjen. Vi skal ha etmøte der vi legger opp litt mer konkrete planer rundt måltidene og sånt...Men angående trening ble vi enige om 2x40 minutter per dag, noe jeg synes var overraskende mye egentlig, men greit nok xD Det omfatter jo ikke bare trening, men også turer/aktivitet osv. Siden det blir et såpass kort opphold, så blir det ikke snakk om å jobbe spesielt mye med ting, men mer bare å komme inn i litt rutiner og sånt.
Igår tok jeg beintetthetstest, fikk beskjed om at det var for lavt, men hva de legger i det vet jeg ikke. Jeg skal få vite mer av legen min.
Status akkurat nå er vel at jeg fremdeles er veldig sliten,men at ting føles kanskje en liten smule mindre håpløst enn før møtet.
fredag 19. november 2010
Be, så skal du få
Jeg har bedt om innleggelse. Nevnt det mange ganger før, og tenkt på det gankse konstant i det siste. Men i DBT-behandlingen er de ganske imot innleggelser, spesielt for "sånne som oss". Derfor har det liksom aldri blitt noe. Men nå sendte jeg en klar melding om at; jeg klarer ikke dette lengre, jeg må legges inn så jeg kan få mer hjelp. Må vente til over helgen før jeg vet noe mer da...Men mest sannsynlig blir det bare en ukes tid så jeg forhåpentligvis kan få hjelp til å komme over den verste kneiken når det gjelder spisingen. Jeg har, til forskjell fra før, ikke lyst til å bli innlagt i det hele tatt...Men jeg ser ikke andre løsninger akkurat nå.
torsdag 18. november 2010
44 timer
overspising/oppkast-fri. Men jeg er så sliten, så utrolig sliten. Intens hodepine. Det føles så håpløst og bortkastet å fortsette å prøve. Sovet mer enn nok i det siste, men er likevel totalt utslitt konstant. Vet jo at det ikke blir det spor bedre av å la bulimien ta over sånn egentlig men. Har i det minste ikke sett svarte prikker eller blødd neseblod de siste dagene. Akkurat nå er jeg hjemme hos mamma og pappa. Den største triggeren som finnes på jord omtrent. Det er her samtlige bulimiske-perioder har begynt igjen hver eneste bidige gang. Men måtte kjøre lillebroren min hjem...Kanskje lurest å kjøre tilbake i leiligheten ikveld, problemet er bare at det strengt ikke er spesielt forsvarlig så sliten jeg er.
Vet ikke. Orker nesten ikke skrive heller, kjennes ut som jeg har fått migrene eller noe i den duren.
Holdt på å glemme en ting! Hadde faktisk flere fine opplevelser igår, til tross for alt. Fikk sett babaja igjen etter gammelt <3 Og på kvelden var jeg borte hos søsteren min og mannen hennes og hadde mini-spillkveld, det er alltid kjempemoro!(til tross for at jeg tapte hele tiden med min for tiden elendige konsentrasjon :P)
Vi gav oss ganske tidlig da, ganske sliten hele gjengen. Men det var nå koselig :)
Vet ikke. Orker nesten ikke skrive heller, kjennes ut som jeg har fått migrene eller noe i den duren.
Holdt på å glemme en ting! Hadde faktisk flere fine opplevelser igår, til tross for alt. Fikk sett babaja igjen etter gammelt <3 Og på kvelden var jeg borte hos søsteren min og mannen hennes og hadde mini-spillkveld, det er alltid kjempemoro!(til tross for at jeg tapte hele tiden med min for tiden elendige konsentrasjon :P)
Vi gav oss ganske tidlig da, ganske sliten hele gjengen. Men det var nå koselig :)
søndag 14. november 2010
repeat-repeat-repeat
Jeg har mistet oversikten over hvor mange omganger det har blitt, men må være godt over 20. Bare idag. Over 20 runder med overspising og oppkast. Når jeg endelig tror det er over, at jeg er trygg, så begynner alt på nytt igjen. Sår i halsen, sår i munnen, sår på hendene. Vondt i magen, vondt i ryggen, vondt i hodet, vondt i psyken. Vil slutte, men likevel gjør jeg det ikke? Skjønner det ikke. Det er utrolig hvordan uken kan gå sånn noenlunde, og når helgen kommer så blir det totalt kaos. Helg=bulimi. Jeg liker ikke helger, jeg er glad den snart er over. Samtidig som det alltid føles tungt med en ny uke. En uke som helst skal bli bedre, men hva er vitsen om jeg bare må begynne på nytt igjen neste uke? Helt på scratch enda en gang.
tung dag
*Minnestund
Den var veldig fin. Presten snakket mye om nåde, og la ikke skjul på at onkelen min hadde slitt veldig psykisk. Talen traff veldig godt, og sermonien var enkel, men vakker. Han skal desverre ikke gravlegges her, men på østlandet, så istedenfor å følge ham til graven, ble han kjørt bort med bil. Det var nesten verre enn en vanlig gravferd, så brutalt. Ingen grav, ingen "av jord har du blitt og av jord skal du bli". Der utenfor kirken brast det, for de fleste, men selvfølgelig mest for tanten min. Hun og flere andre gråt høylytt. Jeg kan ikke engang forstå smerten hun må ha følt og føler.
*overspising/oppkast.
Hva kan jeg si? Etterpå skulle mesteparten av familien samles hjemme hos farmor og farfar. Jeg var veldig utenfor. Kjente det ble altfor mye, altfor mange folk, altfor mye mat. Altfor mye å forholde seg til. Så jeg sa jeg måtte legge meg nedpå litt og eventuelt komme ned seinere. Intensjonene var gode. Men det tok ikke lang tid før overspisingen begynte, klarte ikke få ro. Mamma ringte uendelige ganger og ba meg komme ned. Ble bare mer og mer stresset. Jeg kom meg aldri ned.
*lørdagshandling for mamma og pappa.
Litt seinere tilbudte jeg meg å kjøre å handle inn varer siden det var tomt for det meste, og jeg følte for å få meg litt vekk. Formen var litt bedre.
*overspising/oppkast
Ender likevel oppe med dette enda en gang ja
*intens trening
Vet jeg må komme meg hjem med varene, vet jeg liksom skulle legge meg tidlig, så hva gjør man da når man føler man burde trene minst 3 timer? Jo, da trener man med 90% makspuls i 40 minutter og kjører som en gal hjem igjen.
*hjem igjen til mamma og pappa.
Humøret var litt bedre, jeg så egentlig frem til å sitte oppe og prate litt. Mamma hadde lagt seg, pappa sa kjøleskapet måtte vaskes/ryddes før jeg kunne sette varene inni. Jeg tar utav alt, sorterer det osv. Pappa vasker. Mamma kommer opp. Klikker. Skjeller oss ut, and this goes on and on and on etcetcetcetc. Jeg ender gråtende og utslitt i stuen. Pappa trøster meg.
Angrer på at jeg kom hjem. Trangen til selvdestruktivhet vokser seg enorm.
Vurderer å kanskje høre litt mer på psykiateren som sier jeg bør holde meg litt unna. Men samtidig trenger jeg jo omsorgen...Jeg klarer meg ikke helt aleine.
Men det siste jeg trenger når jeg virkelig prøver til tross for at jeg er totalt nedbrutt, det er noen som oppfører seg helt urimelig og bryter meg enda mer ned.
Nå sitter jeg nede i kjelleren på det gamle rommet mitt og hører på lavmælt krangling fra soverommet til mamma og pappa over meg. Setter min lit til antipsykotikaen som jeg tar for å sove, så jeg forhåpentligvis får meg opp imorgen og klarer å lage istand en OK farsdag for pappa :)
En positiv ting; Ikke blødd neseblod idag faktisk! Blødd neseblod hver eneste dag en stund nå, noen ganger flere ganger for dagen. Ikke moro. Sånn angående overspising/oppkast har denne uken vært bedre enn den forrige tross alt...Så får prøve å holde fast på det selv om helgen har gått rett vest.
Den var veldig fin. Presten snakket mye om nåde, og la ikke skjul på at onkelen min hadde slitt veldig psykisk. Talen traff veldig godt, og sermonien var enkel, men vakker. Han skal desverre ikke gravlegges her, men på østlandet, så istedenfor å følge ham til graven, ble han kjørt bort med bil. Det var nesten verre enn en vanlig gravferd, så brutalt. Ingen grav, ingen "av jord har du blitt og av jord skal du bli". Der utenfor kirken brast det, for de fleste, men selvfølgelig mest for tanten min. Hun og flere andre gråt høylytt. Jeg kan ikke engang forstå smerten hun må ha følt og føler.
*overspising/oppkast.
Hva kan jeg si? Etterpå skulle mesteparten av familien samles hjemme hos farmor og farfar. Jeg var veldig utenfor. Kjente det ble altfor mye, altfor mange folk, altfor mye mat. Altfor mye å forholde seg til. Så jeg sa jeg måtte legge meg nedpå litt og eventuelt komme ned seinere. Intensjonene var gode. Men det tok ikke lang tid før overspisingen begynte, klarte ikke få ro. Mamma ringte uendelige ganger og ba meg komme ned. Ble bare mer og mer stresset. Jeg kom meg aldri ned.
*lørdagshandling for mamma og pappa.
Litt seinere tilbudte jeg meg å kjøre å handle inn varer siden det var tomt for det meste, og jeg følte for å få meg litt vekk. Formen var litt bedre.
*overspising/oppkast
Ender likevel oppe med dette enda en gang ja
*intens trening
Vet jeg må komme meg hjem med varene, vet jeg liksom skulle legge meg tidlig, så hva gjør man da når man føler man burde trene minst 3 timer? Jo, da trener man med 90% makspuls i 40 minutter og kjører som en gal hjem igjen.
*hjem igjen til mamma og pappa.
Humøret var litt bedre, jeg så egentlig frem til å sitte oppe og prate litt. Mamma hadde lagt seg, pappa sa kjøleskapet måtte vaskes/ryddes før jeg kunne sette varene inni. Jeg tar utav alt, sorterer det osv. Pappa vasker. Mamma kommer opp. Klikker. Skjeller oss ut, and this goes on and on and on etcetcetcetc. Jeg ender gråtende og utslitt i stuen. Pappa trøster meg.
Angrer på at jeg kom hjem. Trangen til selvdestruktivhet vokser seg enorm.
Vurderer å kanskje høre litt mer på psykiateren som sier jeg bør holde meg litt unna. Men samtidig trenger jeg jo omsorgen...Jeg klarer meg ikke helt aleine.
Men det siste jeg trenger når jeg virkelig prøver til tross for at jeg er totalt nedbrutt, det er noen som oppfører seg helt urimelig og bryter meg enda mer ned.
Nå sitter jeg nede i kjelleren på det gamle rommet mitt og hører på lavmælt krangling fra soverommet til mamma og pappa over meg. Setter min lit til antipsykotikaen som jeg tar for å sove, så jeg forhåpentligvis får meg opp imorgen og klarer å lage istand en OK farsdag for pappa :)
En positiv ting; Ikke blødd neseblod idag faktisk! Blødd neseblod hver eneste dag en stund nå, noen ganger flere ganger for dagen. Ikke moro. Sånn angående overspising/oppkast har denne uken vært bedre enn den forrige tross alt...Så får prøve å holde fast på det selv om helgen har gått rett vest.
søndag 7. november 2010
Død.
Fikk akkurat vite at onkelen min er funnet død. Han skal obduseres for de er visst usikker på dødsårsaken. Mamma sier det var hjertet, men jeg er ikke så sikker jeg. Synes det er spesielt hardt siden vi hadde endel til felles når det gjelder psykiske problemer og jeg snakket endel med ham om det...Han har blant annet vært innlagt endel ganger der det har vært snakk om at jeg skal ha planlagte opphold.
I tilegg har han en sønn på 9 år, fetteren min. De prøver å finne ut hvordan de skal fortelle ham det...akkurat nå er han hos oss, sammen med lillebroren min.
Og vi må fortelle lillebroren min. Jeg kan ikke unngå å lure på hva som har skjedd. Men det vil vi vel få svar på etterhvert.
I tilegg har han en sønn på 9 år, fetteren min. De prøver å finne ut hvordan de skal fortelle ham det...akkurat nå er han hos oss, sammen med lillebroren min.
Og vi må fortelle lillebroren min. Jeg kan ikke unngå å lure på hva som har skjedd. Men det vil vi vel få svar på etterhvert.
lørdag 6. november 2010
onsdag 3. november 2010
Dører.
Det er så mye jeg har lyst å skrive, men det er liksom ulovlige tanker. Denne bloggen skulle være annerledes enn den gamle jo, men kjenner jeg går mer og mer tilbake dit.
Føler sterkt at jeg ikke holder ut å leve som dette lengre, men at det finnes få utganger. Jeg vet jeg ikke kan følge EXIT-skiltet, for da er det ingen vei tilbake, og ingen vet hva som gjemmer seg bak den døren.
Men likevel klarer jeg ikke slå fra meg tankene, det må da være bedre enn dette?
Jeg føler jeg er innestengt i et rom. Et lukket og klaustofobisk rom. Det finnes mange dører. Bulimien og døden står og lurer bak en stor del av dem. Jeg prøver desperat å finne andre dører, bygge vinduer, grave underjordiske ganger, men bulimien eller døden er det eneste jeg møter på. Suger meg inn. Lover meg at de skal få meg ut, at de kan tilby den optimale flukten.
Døden er skummel. Han lover meg at han har den rette fluktruten, men den er tung og vanskelig, og om man kommer seg lengre enn halvveis er det ingen vei tilbake.
Bulimien er slu og uærlig. Han lover meg den perfekte flukten, en lett og behagelig flukt, og om jeg vil kan jeg alltids snu. Han står der med åpne armer og ønsker meg velkommen. Og jeg faller. faller.
Vil ikke høre på bulimien lengre. Men døden er skummel, og jeg klarer ikke bygge flere dører.
Føler sterkt at jeg ikke holder ut å leve som dette lengre, men at det finnes få utganger. Jeg vet jeg ikke kan følge EXIT-skiltet, for da er det ingen vei tilbake, og ingen vet hva som gjemmer seg bak den døren.
Men likevel klarer jeg ikke slå fra meg tankene, det må da være bedre enn dette?
Jeg føler jeg er innestengt i et rom. Et lukket og klaustofobisk rom. Det finnes mange dører. Bulimien og døden står og lurer bak en stor del av dem. Jeg prøver desperat å finne andre dører, bygge vinduer, grave underjordiske ganger, men bulimien eller døden er det eneste jeg møter på. Suger meg inn. Lover meg at de skal få meg ut, at de kan tilby den optimale flukten.
Døden er skummel. Han lover meg at han har den rette fluktruten, men den er tung og vanskelig, og om man kommer seg lengre enn halvveis er det ingen vei tilbake.
Bulimien er slu og uærlig. Han lover meg den perfekte flukten, en lett og behagelig flukt, og om jeg vil kan jeg alltids snu. Han står der med åpne armer og ønsker meg velkommen. Og jeg faller. faller.
Vil ikke høre på bulimien lengre. Men døden er skummel, og jeg klarer ikke bygge flere dører.
tilbakefall nr. uendelig
Skjelver. Ser svarte prikker. Oppgitt. Håpløs. Tilbakefall. Igjen. Jeg vil ikke ha bulimien, men den vil ikke gi slipp på meg. Tre lange dager, også rett tilbake. Igjen. Igjen. Igjen.
Det er i stunder som dette jeg virkelig kjenner på desperasjonen og håpløsheten. Hvordan kan noen la meg sitte aleine med dette monsteret? Jeg bor sammen med et monster! HJELP MEG NOEN VÆR SÅ SNILL, for jeg er redd.
Sometimes I remember
The darkness of my past
Bringing back these memories
I wish I didn’t have
Sometimes I think of letting go
And never looking back
And never moving forward so
There would never bee a past
It’s easier to run replacing this pain with something numb
It’s so much easier to go
Than face all this pain here all alone...
Det er i stunder som dette jeg virkelig kjenner på desperasjonen og håpløsheten. Hvordan kan noen la meg sitte aleine med dette monsteret? Jeg bor sammen med et monster! HJELP MEG NOEN VÆR SÅ SNILL, for jeg er redd.
Sometimes I remember
The darkness of my past
Bringing back these memories
I wish I didn’t have
Sometimes I think of letting go
And never looking back
And never moving forward so
There would never bee a past
It’s easier to run replacing this pain with something numb
It’s so much easier to go
Than face all this pain here all alone...
mandag 1. november 2010
Næringsdrikk?
Har egentlig lite erfaringer med det, men har vært snakk om at jeg kanskje kan få det på blå resept før. Mamma ville kjøpe til meg hvis ikke.
Synes det virker skummelt og vet ikke helt om jeg ville fått det i meg uansett. Men samtidig takler jeg ikke ha mat i huset for øyeblikket, så matinntaket blir jo generelt litt vel lavt. Jeg overbeviser meg selv mesteparten av tiden om at det går helt fint siden jeg ikke er så tynn. Samtidig VET jeg jo at man kan være alvorlig under/feilernært selv om man ikke har en ekstrem lav vekt/BMI, og at det er skadelig, men er liksom så vanskelig å tro på det likevel? Akkurat som at man vet at universet er uendelig, men likevel ikke egentlig SKJØNNER det, if you know what I mean? Teit sammenligning kanskje men...Det første som falt meg inn.
Jeg er ihvertfall usikker på om jeg skal ta det opp igjen med ansvarsgruppen.
Og sånn just for the record; imorgen skal jeg bade i badehall for første gang på en god del år! Grugleder meg :)
Synes det virker skummelt og vet ikke helt om jeg ville fått det i meg uansett. Men samtidig takler jeg ikke ha mat i huset for øyeblikket, så matinntaket blir jo generelt litt vel lavt. Jeg overbeviser meg selv mesteparten av tiden om at det går helt fint siden jeg ikke er så tynn. Samtidig VET jeg jo at man kan være alvorlig under/feilernært selv om man ikke har en ekstrem lav vekt/BMI, og at det er skadelig, men er liksom så vanskelig å tro på det likevel? Akkurat som at man vet at universet er uendelig, men likevel ikke egentlig SKJØNNER det, if you know what I mean? Teit sammenligning kanskje men...Det første som falt meg inn.
Jeg er ihvertfall usikker på om jeg skal ta det opp igjen med ansvarsgruppen.
Og sånn just for the record; imorgen skal jeg bade i badehall for første gang på en god del år! Grugleder meg :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)