4 døgn

Oppkastfri nå faktisk. LENGE siden jeg har klart det. Når jeg tenker meg om er det lenge siden jeg har klart mer enn 1 døgn i strekk. Og det er ikke det at jeg ikke har prøvd, så det sier litt om hvor vanskelig det er. Det har til tider vært veldig utfordrende, hatt endel 'kriser' hvor bulimi-tankene har vært intense. Jeg vet jo med meg selv hvor flink jeg har vært som har klart dette, men klarer likevel ikke helt kjenne på så veldig mange positive følelser. Det føles litt som om jeg holder pusten hele tiden, og humøret mitt er veldig flatt. Også har søvnkvaliteten min vært helt elendig siden jeg økte antidepressivaen for et par uker siden.
Men når det er sagt, så er det absolutt endel positive ting med at jeg har klart å unngå overspising/oppkast. Jeg har unngått de store humørsvingningene, ikke blødd neseblod, sårene på hendene har grodd og jeg føler meg ikke oppbanket 24 timer i døgnet. For å ikke snakke om at jeg ikke er så opphovnet i ansiktet lengre! Har gitt meg selv endel belønninger, prøver oppmuntre meg selv og fremprovosere litt motivasjon. Igår hadde jeg en massasjetime som belønning for 3 døgn oppkastfri.
Det er nok flere grunner til at jeg klarte få meg utav sirkelen akkurat nå. Det som har hjulpet meg mest er vel det at jeg har innsett at jeg ikke kan klare alt på en gang. Jeg klarer desverre ikke både la være overspise/kaste opp OG få i meg normale mengder med mat...Så det jeg har vært nødt til å gjøre nå er å hamstre inn med næringsdrikker. Selv om det ikke er det optimale å bare drikke næringsdrikker, så har jeg innsett at det er mye bedre enn å ikke få i seg noenting eller spise/spy. For det har vært sånn det har vært lenge nå. Jeg klarer av og til få meg utav bulimiperiodene, men da kun ved å ikke forholde meg til mat i det hele tatt. Nå blir det mer enn mellomting. Jeg klarer ikke ta tak i alt på en gang, men nå får jeg ihvertfall i meg litt næring, samtidig som jeg unngår oppkast. Sånn som ting er nå føler jeg det er den beste løsningen og mer enn nok for meg å skulle mestre.

Fordi dagene ikke har blitt kastet bort på bulimi, så har jeg faktisk fått gjort litt i det siste. På fredag var jeg på kino og igår på fest. Det gikk greit igår, egentlig hadde jeg det ganske moro, men det ble nok litt vel mye alkohol. Ble ganske dårlig utpå kvelden. Er utrolig glad for at pappa kunne hente meg, så jeg slapp overnatte, for idag har jeg vært skikkelig dårlig! Tror med andre ord det blir lenge til jeg orker drikke igjen. Merker jeg ikke er så veldig glad i alkohol og fester lengre som jeg var i en periode. Synes egentlig at en OK kveld hjemme med familien er minst like koselig.

Imorgen får jeg mest sannsynlig vite om/når jeg får en innleggelse denne uken. Vi snakket litt om det før helgen. Det blir bare snakk om noen dager for å få hentet litt nye krefter. Jeg er egentlig veldig lite frista til å reise inn der, men samtidig tror jeg det kunne gjort godt og hatt den tryggheten og stabiliteten rundt seg en liten stund.

så lei

av snakk og lovnader og ting som tar altfor lang tid. Lurer på om det i det hele tatt kommer til å¨bli søkt. Blir ihvertfall ikke før langt uti mars måned slik det ser ut nå...Hvorfor kan de ikke skjønne hvor akutt det er? Skjønne at jeg ikke gjør annet enn å vente, at det er det eneste som gjør at jeg såvidt klarer holde meg fast? Men jeg klarer ikke holde meg fast lengre egentlig. Jeg har begynt å selvskade igjen, jeg stjeler og lyver. Jeg er desperat. Jeg vil ikke kjøre meg selv helt ut i grøfta, men likevel er det det som skjer fordi jeg ikke klarer holde meg på veien lengre. Går på tomgang, er nede for telling, trenger hjelp. Det er over en måned siden jeg var på legevakten og fikk beskjed om at jeg burde bli innlagt ASAP. Hvorfor skjer det ikke noe? Jeg får bare beskjed om at hvis det blir veldig akutt må jeg gå på legevakten og eventuelt få en akutt innleggelse. Men det er jo akutt, hele tiden!

Positive følelser

Til tross for at spiseforstyrrelsen durer avgårde og det på den kanten ikke går det spor bedre, så har jeg faktisk kjent på litt positive følelser de siste dagene. Jeg har ikke hatt de intenst depressive periodene jeg pleier ha iløpet av døgnet. Jeg vil tro at det har endel med at jeg endelig fikk ordnet opp med jobben, og at jeg fremdeles er veldig lettet+kanskje føler en viss mestring. Noe annet som er merkelig er at jeg siste uken har våknet grytidlig, lenge før jeg har hatt vekkeklokken på. Dette er VELDIG unormalt for å være meg. Jeg har problemer med å sovne, men når jeg først sover sover jeg vanligvis i 10-12 timer og har store problemer med å få meg opp. Men ikke i det siste altså. Det er forsåvidt positivt at jeg får meg opp, men litt småkjipt å våkne veldig tidlig når jeg har muligheten til å sove mer. Tror nok litt av grunnen til at jeg føler meg en smule lettere er at jeg har økt til maksdose på antidepressivaen. Kanskje skal en medisin for første gang kunne hjelpe litt på depresjonen. Har prøvd utallige antidepressivaer, antipsykotika, antiepleptika and you name it, opp gjennom, uten spesielt positiv effekt. Dette var vel egentlig ett siste forsøk, så er glad for at det ser ut til å hjelpe :)
(har tatt blodprøver som viste at jeg har veldig lave serotonin-nivå, så skulle bare mangle egentlig)

Jeg er SÅ klar for capio at jeg er litt redd for hva jeg skal gjøre om jeg får avslag.

Spiseforstyrrelse og tannlegeskrekk

Er ingen god kombinasjon! Var hos tannlegen igår, og til tross for at jeg bare hadde et lite hull, så var det en ubehagelig opplevelse. I tilegg til boringen av hullet, måtte jeg nemlig også få behandling for syreskader flere plasser. Så enda en god grunn til å holde seg langt vekke fra alt som heter anoreksi, bulimi og roting med mat!(kanskje hovedsaklig oppkast som har utløst akkurat syreskadene da)
Men jeg overlevde og var en smule stolt etterpå, fordi jeg klarte meg uten den vanlige dosen med beroligende på forhånd :)

Etterpå var jeg på NAV-møte hvor vi kom frem til at jeg måtte få snakket med arbeidsgiveren min og få søkt om permisjon. Jeg har gruet meg noe sinnsykt til å snakke med henne, og utsatt det i det lengste, så måtte bare hoppe i det. Sendte melding igår om vi kunne ha en samtale idag. Så klokken ti idag troppet jeg opp på kontoret hennes, sånn passe nervøs. Men det gikk kjempebra! Vi snakket en god stund, og ble enige om at jeg skal søkeom permisjon frem til sommeren, og at jeg forhåpentligvis kan klare å begynne å jobbe igjen så smått da. Hun var veldig støttende, og det var egentlig bare veldig greit å få lagt alle kortene på bordet. Vi ble enige om før jeg gikk at jeg skulle gi beskjed når jeg visste om jeg fikk plass på capio. Fordi jeg har vært sykemeldt snart et år tilsammen, kunne hun valgt å si meg opp, men heldigvis sa hun at hun gjerne ville ha meg tilbake :) Og at det viktigste var at jeg ble helt frisk! Veldig fint å vite at man har støtte og forståelse. Kjente meg utrolig lettet og glad når jeg gikk derfra!


Ellers så venter jeg fremdeles på at de skal bli ferdig å skrive søknaden til capio. TING TAR TID. Altfor mye tid spør du meg. Men jeg kan nesen ikke gjøre annet enn å vente(og mase litt).

Kjenner ihvertfall litt på motivasjonen idag. At jeg faktisk VIL noe. Jeg ville bli frisk nok til å kunne jobbe igjen og til å kunne gjøre "normale" ting, og ting jeg kan få glede utav. Men tror likevel det er avgjørende at jeg snart får behandlingen o hjelpen jeg trenger om dette skal gå veien. Akkurat nå prøver jeg bare holde meg fast og ihvertfall ikke bli dårligere.

Uvel

Er knapt så jeg klarer skrive noe. Jeg er veldig dårlig. Bare blitt mer og mer uvel siste dagene, og ikveld har kvalmen toppet seg. I tilegg har jeg en merkelig nummenhet som kommer på ene siden av kjeven/hodet så fort jeg reiser meg opp. I tilegg blir jeg intenst kvalm når jeg reiser meg, så de siste timene har jeg bare tilbringt på sofaen. Så en film med lillebroren min isted og det var veldig koselig da, så det er ikke bare negativt. Når jeg er så dårlig fysisk så har jeg liksom ikke anledning til å kjenne så mye psykisk. Akkurat som det blir presset bort. Samtidig så er det skikkelig ekkelt å ha det sånn som dette! Det kan være at det er en bivirkning av antidepressivaen(som jeg økte til maksdose for noen dager siden). Jeg vet ikke. Det kan være det, men det kan også ha noe med at jeg har drukket på noe helsekost-greier de siste dagene. Det skulle liksom gjøre godt men.
 I tilegg klarer jeg ikke få i meg noe særlig, knapt nok vann, fordi jeg er så kvalm. Og det gjør jo ikke akkurat ting bedre.

Mamma vil ringe legevakten, men det synes jeg er litt overdrevet. Håper på at jeg klarer å flytte meg over i sengen om en stund og at en skikkelig natts søvn kan hjelpe litt. Selv om jeg tviler, har faktisk sovet mye i det siste, uten at det har hjulpet spesielt.

for godt til å være sant ja.

Psykiateren har sykemeldt seg og han hadde ikke skrevet henvisningen den dagen han sa han skulle. Det er to, nesten tre uker til han kommer tilbake, og da kommer han bare rett innom, før han skal ha permisjon lenge. Så jeg aner ikke når(om) det blir søkt til capio, eller hva som skjer. blæ.