mandag 30. april 2012

Middag

Kom akkurat tilbake fra samtale. Vi snakket endel om middag. Jeg har absolutt null positive assosiasjoner til dette måltidet. Det er vanskelig å sette fingeren på hva som gjør det så "farlig".
Det er nok en kombinasjon av lukten av varm mat og det at man gjerne blir mett på en annen måte enn etter andre måltider. Alt ved middagsmåltidene trigger bulimien. Fra begynnelse til slutt.
Bare etter å ha snakket om det, så sitter jeg nå med en klump i halsen. Angsten gjør at det presser på brystet og jeg føler meg tungpustet.

Psykologen lurte på om det hadde noe å si hva jeg spiste, eller om det var pga. kaloriene jeg blir stresset. Men nei, det er egentlig ikke det. Selvfølgelig er det noen ting jeg føler meg tryggere på enn andre, men middagen er og blir en plage uansett. Aller helst vil jeg bare kutte ut dette måltidet. Bytte det ut med næringsdrikk eller et eller annet som er lett å få i seg, men som er likevel er like mye næring i.
For middagen gir meg ingenting annet enn stress og angst.

Samtidig er det vel dette som kalles eksponeringsterapi? Utsette seg for det som gir en angst helt til angsten (forhåpentligvis) forsvinner? Det er ihvertfall det jeg sier til meg selv. At middag ikke er farlig og at jeg vil bli mer vandt til det etterhvert; og at jeg ihvertfall ikke blir vandt til det om jeg ikke øver!

Men det er vanskelig, for det skriker i hele meg; jeg vil jo ikke bli vandt til det! 

Er det virkelig verdt det? Jeg kan jo fint leve livet uten å spise et "klassisk" middagsmåltid hver dag?

Å velge næringsdrikk eller lignende istedenfor blir kanskje bare å utsette problemet? Jeg fortsetter å prøve-Samtidig har jeg også fått hentet ut noen næringsdrikker; sånn at jeg på dager hjemme med skyhøy angst har et alternativ. Det er viktig å presse seg selv litt, utfordre seg, men av og til må det være lov å ta i bruk litt hjelpemidler på veien.

Helgen

Ja, hvor skal jeg begynne? Kaotisk, mildt sagt. Jeg har mest lyst å bare glemme den, men vet det kommer til å bli tema på samtalen med psykologen her etter lunsj.

Reiste hjem fredagskveld. Fredagen og lørdagen gikk ganske greit. Spiste frokosten og lunsjen hjemme på lørdag; resten av dagen surret jeg rundt og holdt meg opptatt(på senteret, div. butikker og på besøk til søsteren min). Hadde ikke "tid" til middag; jeg vet jo at jeg burde tatt meg tid, burde planlagt litt bedre. Fikk i meg litt mat, men det kvalifiserte vel ikke akkurat til å kalles middag. Synes likevel jeg klarte meg sånn noenlunde. Når jeg kom hjem spiste jeg kveldsmat som vanlig. Etterpå var jeg oppe hos mamma og pappa. Jeg badet og børstet hunden min...Var egentlig altfor sliten til det, men han så jo ikke ut så klarte ikke dy meg :P Brukte noen timer på det. Så tok vi en runde med quiz-spørsmål. Alt i alt forholdsvis vellykket dag
(om man ser vekk fra at det ble litt vel mye trasking og litt tullete midag :P)

Så kom søndagen---BLÆ. En skikkelig drittdag rett og slett. Hadde gledet meg til å gå på tivoli med lillebroren min, men når jeg kommer opp til mamma og pappa etter lunsj får jeg plutselig vite at han skal gå sammen med fetteren sin. Vet ikke helt hvorfor, men ble så lei meg at jeg følte meg helt knust. Har omtrent ikke sosialliv om dagene...Omtrent ikke venner eller noe som skjer. Så jeg hadde vel kanskje sett veldig frem til å tilbringe tid med broren min. Han er jo med den jevnaldrede fetteren sin så og si hver eneste dag; ikke så ofte bare meg og han får vært ilag liksom.
Uansett, jeg begynte å grine. Herlighet. Var nok generelt veldig sliten også, så kom dette litt på toppen.
Og da får jeg høre fra pappa; herlighet, slutt å være så selvmedlidende! Det finnes andre enn deg her i verden, ikke vær så utrolig egoistisk. Det er jo uansett mye gøyere for han å gå med fetteren sin..!

Jeg har slitt veldig med hat mot meg selv og tanker om at jeg er grusom; fortjener ingenting osv. i mange år...Det har blitt litt bedre; men når jeg får slengt sånne ting mot meg(og spesielt fra pappa; det betyr utrolig mye for meg hva han sier og mener)så treffer det et utrolig ømt punkt.
Jeg ble først sint på han,,,men det gikk fort over til sinne mot meg selv.

Egoist, du er en egoist. Drittunge. Sur. Griner for en liten filleting. Oppfører deg som en femåring. Voks opp! Det er jo din feil! Det er du som lar deg selv bli såret! Hvorfor er du så dum at du lar deg selv se frem til noe? Gjøre deg selv sårbar på den måten?! Nå får du betalt din idiot.

Dagen som allerede var litt tung, ble helt ødelagt. Prøvde virkelig å ikke la det gå innpå meg. Men hatet mot meg selv og trangen til å selvskade var sterkere enn på flere måneder. Jeg søkte tilflukt i sengen.

Vi hadde allerede planlagt at jeg skulle komme opp seinere og lage middag sammen med mamma i 4-tiden.  pappa ringte flere ganger, men jeg orket ikke ta telefonen. Da klokken nærmet seg 4 dro jeg meg opp. Men da viste det seg at de allerede hadde spist middag. Det var egentlig bare dråpen. Mamma og de vet jo hvor utrolig viktig det er å prøve å holde litt på rutinene i den fasen jeg er i nå. Slo meg helt vrang og tenkte vel egentlig bare kutte ut resten av måltidene den dagen. Fikk angstanfall og alt var bare kaos. De andre skulle på tur, så jeg ble med. Håpte at litt luft skulle hjelpe, at jeg kanskje skulle klare å lage meg litt mat etterpå. Men det ble bare krangling. Mamma hadde prøvd å si til pappa at det var viktig at vi holdt avtalene vi hadde rundt måltidene, men han ville heller spise tidligere og mente at det vart vel ikke SÅ nøye(dessuten hadde han jo prøvd å ringe meg for å gi beskjed...) De hadde visst kranglet om det. Men så ble det til at de spiste tidlig likevel.
Pappa fortalte meg dette og jeg ble egentlig så oppgitt at jeg bare gikk hjem igjen. Prøvde å finne frem til fornuften. Overtalte meg selv til å lage til mat...Noe som selvfølgelig bare var en stor tabbe. Jeg var ekstremt stresset og hadde masse angst. Så det ble spising og spying. For første gang på flere uker.

En dag hvor bare alt gikk galt rett og slett...Både små og store ting. Ble minnet på hvor utrolig lite jeg egentlig tåler.

Den eneste seieren var at jeg klarte å få i meg kveldsmat når jeg kom tilbake til avdelingen. La meg rett etterpå. Fant ut at jeg bare ville legge den dagen bak meg fortest mulig.

Idag begynte jeg med blanke ark. Så langt har jeg en grei dag. Veide meg idag; bittelitt ned, men såpass lite at det regnes som stabilt.

Her er forresten en sang som jeg har "funnet" tilbake til(hørte mye på den for noen år siden...)

Streetlight manifesto- A better place, a better time




So she wakes up

in time to break down
She left a note up on the dresser
and she's right on time
You don't know anything
right or wrong


I said I know
and she said so
I want to panic
but I've had it
so I go
you don't owe anything to anyone


But don't take your life
because it's all that you've got
you'd be better off just up and leaving
if you don't think they will stop


And when you wake up
everything is going to be fine
I guarantee that you wake up in a better place
in a better time
so you're tired of living
and you feel like you might give in
well don't
it's not your time




looking through the paper today
looking for a specific page
don't want to find her full name followed by dates
because when I left her alone
she made a sound, like a moan
"you're known by everyone for everything you've done"
fuck buying flowers for graves
I'd rather buy you a one way non-stop
to anywhere
find anyone
do anything
forget and start again, love
she said she won't go
and that's that
it hurts too much to stand by
you've got to stop and draw a line
and everyone here has to choose a side tonight
the moment of truth is haunting you
don't forget your family
regardless of what you choose to do
you can't decide
and they're all screaming "why won't you?"
I'll start the engine but I can't take this ride for you
I'll draw your bath and I'll load your gun
but I hope so bad that you'll bathe and hunt


Annie's tired of forgetting about today and always planning for tomorrow (tomorrow)
Annie says "The saddest day I came across was when I learned that life goes on without me" (without me)
Annie says "If everyone has someone else, then I ain't got nobody's love to save me" (save me)
Annie says "I think I'll pass away tonight, because it seems I'll never get it right if it's just me" (just me)
Annie says!


And when you wake up
everything is going to be fine
I guarantee that you wake up in a better place
and in a better time
so you're tired of living
and you feel like you might give in
well don't
it's not your time






Annie says she wouldn't mind if they never find a cure for all her problems (her problems)
Annie says as long as she has someone near to make it clear she does not need to solve them (solve them)
Annie says "oh, this loneliness is killing me it's filling me with anger and resentment (resentment)"
Annie says "I'm turning into someone that I never thought I'd have to be again"




And when you wake up

everything is going to be fine
I guarantee that you wake up in a better place
and in a better time
so you're tired of living
and you feel like you might give in
well don't
it's not your time


and even if it was
I wouldn't let you go
you could run run run run but I will follow close
someday you will say "that's it, that's all"
but I'll be waiting there with open arms to break your fall
I know that you think that you're on your own
but just know that I'm here
and I'll lead you home
if you let me
she said "forget me"
but I can't

<3

torsdag 26. april 2012

Personlig trener!

Igår var jeg på treningssenteret sammen med mamma for å ha samtale med personlig trener. Det gikk veldig bra! Hun var utrolig grei og virket som om hun forsto min situasjon veldig godt. Blant annet hadde hun en god del erfaring ifh. til ryggplager/smerte; som er en av de tingene som plager meg mest om dagene. Hun hadde også erfaringer med spiseforstyrrelser...Om dette var personlig erfaring i tilegg til rent faglig sa hun ikke noe om, men det virket nesten litt sånn!
Man kan på en måte merke litt når man snakker med folk om de har egenerfaringer/ kjent det på kroppen selv.

Vi snakket litt om hva målet skulle være og hvor jeg skulle begynne. Hun var veldig opptatt med dette at vi heller skal ta ting litt ekstra sakte, enn å gå for fort(noe jeg forsåvidt er veldig enig med). I første omgang er hovedfokuset å styrke kjernemuskulaturen så jeg kan bli sterkere og ha mindre vondt. Hun viste meg noen øvelser som jeg skal gjøre hver kveld, i tilegg skal jeg ha en halvtimes trening sammen med henne en gang i uken. Det høres jo helt latterlig lite ut, men samtidig er det viktig å ta det steg for steg. En plass må jeg jo begynne. Det blir selvfølgelig ikke noe kondisjonstrening i nærmeste fremtid. Det har lite for seg på dette tidspunktet om målet er å bli friskere. Lett styrketrening for å gradvis bygge opp muskulaturen er tingen.
Synd at det er så sinnsykt dyrt med personlig trener! Men heldigvis hjelper mamma og pappa meg med den biten. Det er jo en investering i helsen min, så sånn sett tror jeg det er verdt det!

Vi snakket litt om å ta en kroppscanning også. De fleste som begynner med PT tar det før de starter opp for å ha et utgangspunkt+kunne følge med på fremgang. Hun sa det var veldig nyttig for hennes del, men at det var litt opp til meg. Tror det kan være både motiverende og positivt, men samtidig er det jo alltid en risiko for at det blir feil fokus. Når det er sagt, så er det jo ikke snakk om at jeg skal veie og sjekke meg til hver time, det er snakk om kanskje en gang i måneden feks. Selve veiedelen gjør jeg jo uansett fast her en gang i uken.
Jeg synes ihvertfall det er mye lettere å forholde meg til kroppsammensetning osv. enn vekt og kg.(som egentlig sier veldig lite og kan bli påvirket av mange faktorer). Jeg har så mange griller i hodet ifh. til kilo og bmi osv; så og si bare syke tanker.
Men skal diskutere det med de her imorgen og se om de har noen innspill.
Uansett så er jo ikke den delen det viktigste!

Gleder meg skikkelig til å komme igang! Og ikke minst til å endelig få hjelp til POSITIV trening. Merket jeg gikk ut fra møtet med en god dose motivasjon!
Neste gang skal jeg også ta med kostplanen min så hun får en litt bedre ide om hva jeg får i meg+ vi ble enige om å lage en avtale at jeg alltid skulle spise noe rett etter "trening"(skriver det i anførselstegn siden det strengt tatt kan kalles trening så rolig som det kommer til å bli i begynnelsen:P)
I første omgang sa hun at jeg kunne ta med noe jeg var trygg på, eller noe jeg synes var greit selv...sånn for å bare innarbeide en vane at jeg alltid skal få i meg noe i sammenheng med trening. Så etterhvert vil nok hun komme med forslag til økninger sånn ifh. til økning i aktivitet.
Viktig å understreke at hun var veldig klar på at hun ikke er en behandler og at det er viktig at jeg snakker med de som jobber her også...Noe jeg selvfølgelig har tenkt til; har spilt med åpne kort hele tiden; og egentlig funnet ut at det er det eneste som hjelper i lengden. Fikk klarsignal herfra før jeg skulle møte med personlig trener...Tror egentlig de var litt lettet for at jeg får hjelp til den delen siden de strengt tatt ikke har peiling på sånne ting selv xP

Ellers så har jeg vært hjemme 1,5 dag. Det gikk forholdsvis greit. Middagen igår var vanskelig; veldig triggende. Men det har den vært hver gang hjemme. Jeg er ikke glad i akkurat det måltidet.

På onsdag tok jeg sukkerbelastningstesten. Det var ikke så fælt som jeg hadde fryktet. Gledet meg ikke akkurat til å skulle drikke masse flytende sukker! To store glass(4 dl) skulle drikke innen max fem minutter; det var småekkelt, men det gikk greit. Ble ikke så kvalm som jeg var redd for. Ble stukket i før jeg drakk dette, så etter en time, og så en gang til etter to timer. Hun stakk samme plassen hver gang, så det var ikke spesielt behagelig. Trodde jeg skulle få svaret der og da, men måtte visst vente noen dager. Tenker å ringe imorgen å høre. Er nesten litt skuffet over at jeg ikke fikk ett av disse anfallene mine mens jeg var der; da hadde de kunne måle når jeg var skikkelig dårlig. Bortsett fra at jeg ble litt svimete, så følte jeg meg ikke så verst. Men vi får se...

Bare litt over en uke til jeg får svar på matvareintoleransetesten også! Magen er skikkelig vrang om dagene, så gleder meg rett og slett til å finne ut hva jeg ikke tåler så jeg kan kutte det ut!

Nå skal jeg være innlagt frem til lørdag. Er kun gamlinger her; men begynner forsåvidt å bli vandt med det :P Resten av helgen skal tilbringes hjemme. Grugleder meg.

mandag 23. april 2012

vektoppgang

1,5 kg.

Jeg føler meg lurt. Kostplanen skulle ikke gjøre at jeg gikk opp. Bevis på at jeg eser ut. Veier 4 kilo mer nå enn for 1,5 måned siden. Det er kanskje ikke allverden, men har gått over en grense som jeg omtrent ikke har vært over på 1,5 år. Føler meg som en taper. I tilegg har jeg følt på mer sultfølelse i det siste, noe som gjør at jeg bare føler meg enda grådigere. Jeg spiser såpass mye at jeg går opp i vekt, men likevel vil jeg ha mer?! Føler aldri jeg kan stole på kroppen; den vil helst bare fortsette og fortsette og fortsette å spise i det uendelige.

Ville virkelig ikke gå til frokost etter veiingen idag. Tok meg noen minutter, roet meg litt; så gikk jeg inn likevel. Fullførte. Samme med lunsj. Nå er det middag. Jeg skal fullføre, så lenge jeg er her skal jeg klare det. Håper jo å klare å holde på stabiliteten når jeg skal hjem imorgen også, men vi får se.

søndag 22. april 2012

Fri

Det går ikke en time uten at jeg tenker at jeg har behov for en "pause". Jeg har planlagt frem og tilbake når og hvordan det skal fungere...Ofte tar det tid før jeg innser hvor spiseforstyrret disse tankene er. Jeg klarer ikke helt å se på det som sykt fordi det føles mer som en belønning. Jeg tenker at jeg fortjener en dag uten mat, en dag helt fri, en liten pause. Jeg fortjener det så hardt som jeg har stått på den siste tiden. Det gir kanskje ingen mening at å sulte seg skal kunne være noe positivt; og egentlig er det jo ikke det..Men likevel er det så utrolig fristende. Fristende å skulle slippe å forholde seg til mat.

Samtidig vet jeg jo hvor lett det blir til at det ikke bare blir den ene dagen! Jeg vet hvor avhengighetsskapende den rusen man får av å gå ned i vekt kan være. Den syke og absurde følelsen av at man er uovervinnelig...En følelse som er falsk og farlig og i sterk kontrast til den grelle virkeligheten; at kroppen er totalt nedbrutt og svak.
For å ikke snakke om at for hvert kilo man går ned, blir man enda reddere for å legge på seg igjen...

Jeg skifter mellom disse tankene og trangen til å bare gi faen. Spise og spy. Forskjellen er vel at å ikke spise gjør at jeg føler meg "bra", mens ved å spise/spy føler jeg meg jævlig.
Fellesnevneren er at ingen av delene er bra for kroppen uansett hvordan det får meg til å føle meg psykisk. Det hjelper lite å føle seg bedre psykisk om man ikke har en kropp å bo i.

Imorgen skal jeg veie meg. Slapp på torsdag siden jeg hadde bursdag xP Aner ikke hva jeg kan forvente eller hva jeg håper på...Massevis av ambivalens. Føler jo jeg eser ut av å sitte så mye i ro, samtidig har jeg jo vært forholdsvis stabil siden jeg kom hit.

På tirsdag reiser jeg hjem for å prøve meg noen dager på egenhånd. Det blir nok vanskelig, men forhåpentligvis litt bra også :)

fredag 20. april 2012

Døgninnlagt igjen

Men ikke noe dramatikk rundt det altså. Har jo hele veien vært snakk om komme inn igjen litt etter å ha vært hjemme en stund. På onsdagen gikk jeg litt på trynet mildt sagt. Men klarte reise meg igjen og fortsette med opplegget. De siste dagene har egentlig vært ganske OK, men det har gått i ett hele tiden, og jeg har vært og er så sliten at jeg nesten føler for å grine. Litt kjedelig, for jeg liker å ha litt å gjøre, ha litt avtaler og sånn, men jeg er desverre ikke sterk nok for det enda. De foreslo igår at jeg ble innlagt igjen på døgnbasis istedenfor å reise hjem etter middag..men det kom ikke på tale, hadde fullt med planer resten av dagen:P Hadde nok egentlig behov for det, var så sinnsykt utslitt. Men hadde tross alt bursdag, så måtte nesten finne på et eller annet!(selv om mitt største ønske hele dagen strengt tatt var å sove :P)

Idag har vi hatt ansvarsgruppemøte. Blitt enig om at jeg skal være her til tirsdag. Etter det vil jeg prøve meg litt hjemme igjen; sannsynligvis kombinert med å være her litt på dagen. Så blir det nok kanskje noen døgn til inne her, før jeg i første uke i mai skal prøve en hel uke hjemme. Hjelp. Men skal prøve å ikke ta sorgene på forskudd. Det har vært kjekt å være hjemme på kveldene siste uka, så litt kjipt å være døgninnlagt igjen...; men det er ihvertfall et bra friskhetstegn at jeg tenker sånn!
Nå har jeg fått streng beskjed om å ikke lage noen avtaler og bare ta det med ro hele helgen. Blæ:P Kan ikke si jeg synes det er spesielt moro, men akkurat nå er det sånn, så det må vel til.

tirsdag 17. april 2012

Dagpasient

Igår spiste jeg middag og kvelds hjemme. Det var vanskelig. Spesielt middagen ble utfordrende...Jeg lagde den til oppe hos mamma og pappa, og spiste sammen med dem. Det ble ikke samme roen rundt måltidet som jeg har hatt når jeg har vært innlagt. Jeg ble veldig stresset og fikk helt ekstrem trang til å overspise etterpå. I tilegg ble ikke kostplanen fulgt 100%, og det gjorde det bare verre. Det hadde vært så lett å snike seg opp igjen litt seinere når huset sto tomt. Tømme skapene... Det har skjedd tusenvis av ganger før, så hvorfor ikke bare la det skje en gang til? Du trenger en pause! Du kommer til å feile før eller siden uansett, bare la det stå til!

Bulimien reiv og sleit i meg en god stund. Men jeg fikk meg heldigvis ned i leiligheten og holdt meg der. Det gikk litt bedre med kveldsmaten. Kan ikke akkurat si jeg sov spesielt godt i natt. Hadde så sinnsykt vondt i ryggen+væskeopphopning som fikk meg til å løpe på do hele natta...MEN, jeg fikk jo faktisk sove innimellom, så skal ikke klage sånn sett.

Dagen idag derimot; den startet egentlig unormalt bra. Jeg tok meg god tid med frokosten. Leste avisen, så litt på TV...På kjøreturen ut til DPS'en hørte jeg på musikk og sang med for full hals. Jeg følte meg nesten litt...ja..glad og litt positiv? Jeg vet ikke, det var en så uvandt følelse..Kan ikke huske å ha følt meg slik på mange måneder! Det var skikkelig godt. Stakk en tur på biblioteket..Satt der og leste litt før jeg kjørte videre til DPS'en.

Det var tid for å lage til lunsj når jeg ankom. Var litt sein så jeg ble stående aleine på kjøkkenet. Før jeg visste ordet av det hadde jeg spist noe fra kjøleskapet; ikke enorme mengder eller noe, men likevel ikke noe som var planlagt å spise/som inngår i planen. Noe som såklart fikk meg helt i ubalanse igjen. Tok ikke mer for  å fjerne hver minste bit av positive følelser jeg hadde tidligere. Jeg prøvde si til meg selv at det ikke var så farlig; at jeg likevel skulle spise full lunsj, ikke begynne å kutte ned på noe der pga. det som skjedde. Så jeg lagde lunsjen som vanlig og spiste den.----Ble jo ti ganger så mett fordi jeg med det jeg spiste før, spiste litt mer enn det jeg normalt ville gjort. Da kom overspisingstrangen tilbake for fullt. Følte for å enten kaste opp, eller løpe på butikken, kjøpe masse mat, spise den, for så å kaste opp.

Men jeg sa til meg selv at jeg skulle gi det en halvtime. Det er noe som har hjulpet meg ganske mye de siste ukene. De gangene jeg er altfor mett etter måltider(som er ganske ofte:P)så har jeg fulgt med på tiden. Og det viser seg så og si alltid at den aller verste mettheten, den "føler som om maten kommer til å komme opp av seg selv og jeg er verdens feiteste person"-mettheten, den går over etter ca. 30 minutter.

Det stemte denne gangen også. Jeg er fremdeles mett, men ikke uutholdelig. Og så er jeg SINNSYKT sliten. Helt utslitt.

Igår tok jeg forresten noe som heter mørkefeltsmikroskopi. Utrolig interessante greier! Jeg pleier være litt skeptisk til alternative ting, hovedsaklig fordi det er så sinnsykt dyrt og man sjelden har noen garanti for at det funker...Men hun som driver med det her kjenner jeg, og jeg vet hun aldri ville foreslått det for meg uten at hun visste at det kunne hjelpe. Det er ikke en behandlingsform, men mer som en utredning. De tar en blodprøve og ser på den med en spesiell type mikroskop. Dette mikroskopet er koblet opp til datamaskin, sånn at man som pasient kunne få se mens hun forklarte de forskjellige tingene. En kollega av hun som jeg kjenner var visst enda mer erfaren når det gjaldt dette, så det var hun som forklarte meg resultatet og hva hun kunne se uti fra blodet mitt. Denne kollegaen har jeg ALDRI snakket med, men likevel kunne hun ramse opp så og si alle symptomer og problemer jeg har slitt med nå i det siste, men også de siste årene. Så følte det var ganske bra bevis på at det ikke var noe tull ihvertfall:P
Blant annet fikk jeg vite at jeg er veldig underernært, har ekstremt dårlig næringsopptak i tarmen og overarbeidet lever. Jeg hadde også veldig lite oksygen i musklene og masse parasitter og sopp i fordøyelsessystemet...+ en god del annet.
Men det kanskje mest interessante av alt var noe av det første hun sa; det er veldig tydelig at du har matvareintoleranse. Det er et eller annet du får i deg gjennom maten som du reagerer på.
Så jeg tok en blodprøve på det som skal sendes til USA. Det er en utvidet matvareintoleransetest; med andre ord tester hundrevis av forskjellige matvarer og ikke bare de "vanlige"(melk, gluten, laktose osv)

Tør ikke si hvor mye den testen kostet en gang, men om jeg kan finne ut hva det er jeg ikke tåler; slik at jeg kan fjerne det fra kosten, så er det jo faktisk en mulighet for at magen min kan bli helt bra! Med tanke på at jeg har slitt med magen siden jeg var liten, og bare fått beskjed om at "det er noe du må leve med" så er det jo helt fantastisk og virkelig verdt pengene hvis det kan gjøre meg bedre!
Er mildt sagt spent på svaret...Skikkelig irriterende å vite at det er et eller annet jeg spiser som jeg ikke tåler, uten å vite HVA--Det tar 3 uker før jeg får svar siden det må sendes til utlandet.

Ser veldig frem til svaret rett og slett...Håper det ikke er altfor mange ting jeg ikke tåler:P

fredag 13. april 2012

Helg

Så var det helg igjen. Hatt sinnsykt vondt i ryggen idag!
Helgene er alltid litt ekstra utfordrende, men forsåvidt gått greit så langt. Mye kjekt på TV fredagskveldene, så det er absolutt et pluss! Imorgen skal jeg i selskap til søsteren min...Blir endel sjonglering med måltidene, vet egentlig ikke helt hvordan alt skal gå opp. Håper bare at det ikke blir alt for styrete!
Men nå er det tid for litt Senkveld før jeg legger meg og (forhåpentligvis) sover søtt :)

torsdag 12. april 2012

Mykere overgang

Hadde samtale med lege og psykolog idag. Jeg skal utskrives på mandag, men de foreslo at jeg kunne få komme hit på dagsbasis frem til fredag. Ingen dum ide. Da blir kanskje ikke overgangen fullt like vanskelig+at de får "frigjort" et rom og en seng(som de sikkert trenger :P)
Rent praktisk vet jeg ikke helt hvordan det blir. Det tar nesten en time å kjøre hjemmefra og ut her. Med buss tar det nesten dobbelt så lang tid+at bussen ikke går utenfor døren min hjemme, så jeg er avhengig av å bli kjørt ned til hovedveien. Med andre ord kan det for bli flere timers reisetid HVER DAG. Ser for meg mye stress og styr...Samtidig er det jo det alternativet jeg har. Forhåpentligvis kan vi få ordnet det så jeg ihvertfall kan låne bil av mamma noen av dagene, så ikke hver dag blir like styrete. Når jeg var innlagt på en annen DPS og gikk fra døgn til dagbehandling, da fikk jeg taxi, men det gikk visst ikke her.

Det skal bygges skikkelig dagenhet i nærheten av der jeg bor, men den kommer ikke til å stå ferdig før om 3-5 år(!) Likevel skal de stenge DPSen her i JUNI(i år ja)
Det henger ikke på greip! Skjønner ikke at de kan stenge en døgnenhet flere år før det nye tilbudet er oppe og går...Vi vil riktignok "få" fem sengeplasser på¨en annen DPS enda lengre vekk...Men med tanke på at det er 8 sengeplasser her nå, og det nesten er for lite, så skjønner jeg IKKE hva politikerne og de som styrer med dette tenker på med å krympe det til fem plasser!(penger kanskje?)

Anyway. Jeg må spise kveldsmat. Skal mest sannsynlig ta en sukkerbelastningstest hos fastlegen min neste uke for å finne ut om problemene mine kan ha med blodsukkeret å gjøre. Mest sannsynlig er det vel at det er snakk om reaktiv hyopglykemia("motsatt" diabetes) Dvs. at man en stund etter måltid får veldig lavt blodsukker(i motsetning til en diabetiker som får forhøyet)
Pappa har dette, så det er vel kanskje litt arvelig? Blir interessant å finne ut ihvertfall...Om jeg har det, så blir vi nødt til å forandre endel på den kostplanen jeg har nå. "Medisinen" for de med reaktiv hypoklykemia er å kutte ut de fleste typer karbohydrat...Ikke bare raske karbohydrater og "hvitt" sukker, men også feks fruktsukker, melkesukker osv. Man må med andre ord spise ganske så lavkarbo(føler det ordet er blitt skikkelig oppbrukt:P) Men fett og proteiner er ihvertfall veldig viktig.

Men for now må jeg spise havregrøten min.

Vektnedgang

Veiedag idag. Hadde gått ned igjen det jeg hadde lagt på meg sist. Det er jo ikke noe dramatisk, snakk om veldig lite. Samtidig er det jo helt feil. Skal jo ikke gå ned. Veier omtrent det samme som når jeg kom hit for 25 dager siden. Blir bare litt redd egentlig. Spiseforstyrrelsesdelen vil jo såklart aldri gå opp i vekt, men den andre delen som er så redd for å bli skikkelig dårlig igjen; den kunne egentlig tenkt seg at vekten kanskje gikk opp litt. Blir bare veldig usikker. Føler jeg spiser så mye. Samtidig har jeg knapt bevegd meg siden lørdag.

Skal snakke med legen snart(så fort de er ferdig med rapporten). Kroppen min er bare rar om dagene. Jeg er ikke sånn som pleier gå rundt og tro at jeg har allslags sykdommer, men det er veldig merkelig; for jeg har sterke symptomer; og alle de symptomene er typiske for diabetes. Meget usannsynlig at jeg har det, men rart likevel at alt peker mot det.
Sinnsyk tørste(igår drakk jeg nærmere 2 liter uten at det hjalp), veldig hyppig vannlating, urin som lukter ekstremt søtt, nedsatt følelse i huden/munnen(klarer ikke kjenne skikkelig forskjell på varmt/kaldt)+hatt urinveisinfeksjon flere ganger. Eller dvs. de har trodd det kan være det pga. at jeg har hatt protein i urinen...Det jeg ikke har visst er at det også er et typisk tegn på diabetes.
+ pappa har slitt med diabeteslignende symptomer mesteparten av livet. Selv om han ikke har diagnosen, så sliter han med ustabilt blodsukker, går aldri opp i vekt uansett om han spiser mye og han får følinglignende anfall hvor han bloduskkeret blir veldig lavt(skjelving, svimmelhet, uro osv)
Jeg håper jo ikke det er noe sånt...samtidig ønsker jeg virkelig å finne ut hva som er galt.

En liten positivt ting; jeg klarte å sove uten sovemedisin i natt! Angsten har vært så sterk at det har vært umulig siden søndag, men inatt klarte jeg det altså!

tirsdag 10. april 2012

Angstangstangst

Ansvarsgruppemøtet idag gikk ikke akkurat som planlagt...Jeg bare gråt og gråt og gråt. Det at jeg ble så dårlig igjen i helgen har virkelig fått alt til å rase sammen rundt meg. Jeg har klart å bygge meg opp igjen og få meg videre etter den traumatiske tiden på isolat ved å stole på de rundt meg når de har sagt at med nok næring, så vil det IKKE skje igjen. Men hva nå? Jeg skulle gjerne bare gått videre; men det føles umulig. Angsten er enorm. Jeg er så redd for at det skal skje igjen at jeg ikke ord for å beskrive det.
Det at de ikke kan gi meg noen god forklaring på HVA det faktisk er som skjer når jeg blir så dårlig; det gjør det bare enda eklere. Jeg vet ikke lengre hva jeg kan gjøre for å unngå at det skal skje. Jeg har null kontroll...

Psykologen lurte på hva som kunne hjelpe. Om det hjalp å vite at jeg hadde folk rundt meg eller trygghet, når det skjer. Men sannheten er at det hjelper ingenting fra eller til om jeg har folk rundt meg...
Det hjelper ikke puste, det hjelper ikke å tenke at det ikke er farlig eller at det går over. Det er så jævlig uutholdelig at jeg har ikke ord. Det at jeg har vurdert selvmord de gangene dette har hendt; det sier vel litt. Jeg gråter når jeg skriver dette; fordi jeg vil ikke dø, men når jeg blir så dårlig så er det like uutholdelig og vanskelig hver gang.

Det er vanskelig å forklare hvordan det oppleves, men det er ihvertfall VELDIG klart at noe i kroppen må være i enorm ubalanse. Jeg har slitt mye med angst; og har mye av det akkurat nå(både "vanlig" angst og panikkanfall)...Og det kan være skikkelig fælt, men det er likevel noe helt annet som har skjedd når jeg får disse "anfallene". Jeg kan være rolig, pulsen er rolig, pusten er rolig osv(i motsetning til typisk angst hvor man gjerne får hjertebank ol).
Men det går ikke over, det er ikke som et angstanfall som skyller over deg, for så å roe seg igjen.

HELDIGVIS, på en eller annen mirakuløs måte sovnet jeg etter å ha fått sobril. Jeg frøys intenst i ca. 1 døgn i forkant av dette, men så sovnet jeg, og når jeg våknet igjen seinere på dagen var sengetøyet mitt+klærene gjennomvåte av svette og jeg var kjempevarm igjen. Det føltes nesten som om jeg hadde svettet ut all jævelskapen.

Nå er det på en måte den psykiske delen som sitter kraftigst igjen. Jeg er ikke så dårlig som jeg var, men jeg har enormt med angst så og si hele tiden. I tilegg til den varmen da+vond og uvel mage.

Når psykologen plutselig sa på møtet idag at han tenkte på en utskriving om et par dager, så gråt jeg egentlig bare enda mer. Hadde dette vært sist uke, så hadde jeg vært ganske enig. Da så jeg nesten litt frem til å komme hjem i min egen leilighet. Men nå aner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Vi ble enige om at jeg skulle få være her til over helgen...
Likevel, å være hjemme natt til idag var ekstremt utfordrende, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal takle dager eller uker hjemme(eller noen plass for å være ærlig...)

Jeg føler meg totalt lammet. Hjelpesløs og utav stand til noe annet enn å bare holde ut minutt for minutt; klamre meg fast i et miniatyrisk håp om at jeg blir bedre. Ikke fordi jeg tror på det eller fordi jeg er sterk, men rett og slett fordi jeg ikke har noe valg. Jeg føler meg totalt forsvarsløs rett og slett. Jeg er livredd.

Noe er åpenbart i ubalanse, men det hjelper meg lite så lenge jeg ikke aner HVA det er eller hva jeg eventuelt bør gjøre/ikke gjøre for å unngå det.

Jeg vil så gjerne overleve det her og komme utav det. Men det føles så utrolig utav min kontroll, ser ingen ende. Spiseforstyrrelsen virker som et luksusproblem ifh. til det som skjer når jeg blir så dårlig. Maten spiser jeg på kommando nå, frykten gjør at jeg klamrer meg til kostlisten og håper på et mirakel.

mandag 9. april 2012

Overnatting

Ikveld skal jeg overnatte hjemme. Reiser litt etter middag, sånn at jeg tar kveldsmaten hjemme.
Hadde egentlig sett frem til dette, men etter det som skjedde, gruer jeg meg veldig. Jeg har lurt på om jeg kanskje skulle droppe det. Var jo faktisk min ide i første omgang, så er ikke noe press herfra om at jeg må gjennomføre.
Samtidig så er jo fakta at det ikke er så mye mer de kan gjøre her ifh. til hjemme OM jeg skulle bli skikkelig dårlig igjen. Jeg håper jo virkelig ikke det skjer, men man vet aldri...Har uansett 1 sobril som "nød"-medisin+at jeg får meg med behovsmedisin(innsovningstablett) i tilegg til det vanlige.
Angsten gnager i meg og har gjort det siden igår. Men så lenge den holder seg på dette nivået, og ikke blir verre, så tror jeg at jeg skal klare meg.
Skal ihvertfall ha hunden min nede hos meg, så slipper jeg være helt aleine i natt.

I verste fall så er det jo alltids en mulighet å komme tilbake hit også...

Det blir to måltider hjemme. Kvelds og frokost. Havregrøt+div. tilbehør og frukt. En utfordring? Joda, det er en utfordring her, så det blir nok det hjemme også. Det vil nok friste ekstra mye å droppe måltidene, fordi det absolutt er den enkleste løsningen, men jeg må bare si til meg selv at det ikke er et alternativ. Ellers blir hovedutfordringene å distrahere meg selv etter måltidene+holde hviletiden.
Kommer også til å spise lunsj før jeg skal tilbake til avdelingen, men den har jeg planer om å spise på kjøpesenteret(salatbar) sammen med mamma. Tror ikke det blir SÅ stor utfordring, siden det er forholdsvis "trygg" mat+at jeg ikke er aleine. En annen viktig utfordring er å unngå stress så mye som overhode mulig. De siste dagene har jo virkelig bevist at jeg desverre ikke tåler så mye/er så sterk som jeg har trodd.

Imorgen er det ansvarsgruppemøte. Rart å tenke på at det er en hel måned siden sist! Samtidig godt å se at jeg i det minste ikke er SÅ dårlig nå som jeg var.
Er litt spent på hva de tenker fremover...Selv om det i første omgang var sagt at jeg ihvertfall fikk tre uker, så har jeg blitt forsikret om at de ikke kommer til å "plutselig" sende meg hjem.

I tilegg vil jeg mest sannsynlig bare være hjemme feks en ukes tid, før jeg kommer inn igjen her. Tror nok uansett ikke det blir snakk om utskriving denne uken.

Jeg har vært veldig ærlig om det meste hele tiden; bortsett fra en ting. Og det er dette med aktivitet. Selv om jeg har fotalt en god del(feks om fjellturen som ble altfor lang), så er det også en god del jeg har unnlatt å si. Feks har jeg trent på treningssenteret 3 ganger, tatt meg lengre turer/jogget, "trent" på rommet, gått av bussen før busstoppet for å gå ekstra mye osv-
Har liksom tenkt at jeg er ikke perfekt; at jeg har vært så flink på alle andre punkt, at jeg må få lov til å bevege meg litt ekstra uten å måtte rapportere om det hele tiden.
Men det at jeg ble så dårlig igjen skremte meg skikkelig. Igår og idag har jeg bare vært på to små, rolige turer.
Samtidig blir jeg så lei meg, for jeg trodde det gikk oppover.
Jeg trodde det kanskje kunne bli flere turer som fjellturen, at jeg kanskje kunne begynne å trene opp igjen kroppen i nærmeste fremtid osv.
Føler det håpet er litt knust nå; jeg vil jo gjerne og føler meg ikke i så verst form, men jeg er livredd for å bli så dårlig igjen! Føler alt blir galt uansett hva jeg gjør.

Det gjør så vondt å bare skulle spise og sitte i ro hele tiden. Det føles helt feil. Jeg føler meg så ubeskrivelig ekkel. Samtidig; om alternativet er å bli så dårlig som igår, så får jeg nesten bare heller holde ut å føle meg ekkel.

Menmen, wish me luck!

søndag 8. april 2012

Helvetes natt

Har hatt en skikkelig tøff natt/morgen. Var uvel og smådårlig når jeg la meg igår, og det ble egentlig bare verre utover natten. Fikk ikke sove noe som helst. På morgenvkvisten forverret det seg ytterligere. Jeg frøys og frøys og frøys uansett hvor mange lag med klær jeg tok på meg+ekstrem kvalme og angst/uro. Det lignet rett og slett veldig på sånn som det var før jeg ble innlagt på isolat. Noe som igjen gjorde at jeg ble kjemperedd. Har jo blitt "lovd" at jeg ikke vil bli så dårlig igjen så lenge jeg får i meg maten osv. Jeg var med andre ord kjempefortvila. Hvorfor i all verden skjer dette til tross for at jeg har vært så flink?! 
Kunne jo verken skylle på dehydrering eller matmangel. Likevel merket jeg at jeg ble mer og mer forvirret og falt mer og mer vekk. Så for meg at det var bare et tidsspørsmål før jeg måtte bli sendt på sykehuset igjen.
Men etter litt om og meg fikk de ordnet det så jeg fikk 1 sobril, og selv om det ikke tok vekk alt, så klarte jeg å duppe av noen timer. Var en smule bedre når jeg våknet(eller ble dradd utav sengen av en av de ansatte omtrent:P) Hadde jo ikke fått i meg noe mat, så til lunsj klarte jeg få i meg det jeg skulle hatt til frokost. Følte meg fremdeles ganske dårlig, så gikk og la meg igjen ganske fort etterpå. KOntakten min var ikke så happy for det, men jeg klarte ikke sitte oppe mer...Så ble til at hun satt ved siden av sengen til hviletiden var gått ut. På et eller annet tidspunkt sovnet jeg og sto egentlig ikke opp før for en halvtimes tid siden. Når jeg våknet var jeg kliss gjennomvåt av svette; skikkelig varm. Men sånn ellers følte jeg meg hundre hakk bedre. TAKK OG LOV, sier jeg bare. Trodde virkelig ting skulle gå skikkelig galt nå. Samtidig er det så ekkelt at jeg blir så dårlig sånn uten videre...Jeg hadde jo ikke sovet noe, men skjønner likevel ikke at det skal kunne gjøre meg SÅ dårlig i seg selv?
Kanskje har jeg presset kroppen for mye fysisk...Har jo ikke akkurat helt fulgt det der med 30 minutters aktivitet i det siste. Skal prøve å ta det helt med ro idag.

lørdag 7. april 2012

Varm

Jeg er så varm, det er helt ekstremt. Blir helt svimete og ør i hodet av det jo. Det begynte med hetetokter om kveldene, men nå blir det bare mer og mer gjennom dagen. Føler ikke jeg kan gå med korte ermer ute i fellesmiljøet pga. sår på armene som aldri vil gro, så det gjør det ikke akkurat bedre! Nå sitter jeg på datarommet som ifølge en av de ansatte er det kaldeste rommet på hele bygget. Vinduet står på vidt gap, jeg sitter i bare singlet og tights; men holder likevel på å renne vekk! Funker liksom ikke helt å late som om jeg er i syden heller:P På samme tid har jeg sprukken, tørr hud på hendene fordi det har vært så kaldt i det siste..
Det som hjelper litt er å gå tynnkledd ute. Men er liksom litt redd for å bli syk også selv om jeg føler meg varm? Kan umulig være helt bra å gå rundt i singlet når det er 2-3 grader ute.

fredag 6. april 2012

Meg og pappa hadde en skikkelig fin fjelltur! Men ifh. til aktivitsnivået mitt ble det en altfor lang tur. Jeg spurte en av de ansatte her om de visste om et lite fjell/en haug vi kunne gå opp på...Tenkte på sånn 15-20 minutters tur. Hun ene hadde et forslag, og forklarte hvor vi skulle kjøre/gå for å komme dit. Verken meg eller pappa hadde vært der før, så til mitt forsvar kan jeg jo si at ingen av oss ante hvor langt det kom til å bli :P Var jo faktisk hun som jobbet her som anbefalte oss den turen! Tok ca. 50 minutter opp og en halvtime ned igjen. Vi tok det ganske rolig; så tror absolutt turen gjorde mer godt enn vondt. Jeg ble ikke særlig sliten, og på toppen tok vi oss en god pause og nøyt den fantastiske utsikten! Herlig rett og slett. Godt å få komme seg litt vekk fra posten uten å oppleve at ting bare blir stress og utrygghet! En vellykket mini-permisjon.
Jeg spiste lunsj en times tid før pappa kom, og middag når jeg kom ned igjen, så det ble ikke noe særlig rot med måltidene. Det hjalp nok litt på.

Vet jeg klager fælt; men jeg er så utrolig sliten av å være så mett! Blir stappmett av omtrent alle måltidene(kanskje utenom kveldsen). Første uken var det spesielt hardt, men så gikk det litt bedre...Det var til og med noen måltider hvor jeg nesten følte meg mer sulten etterpå. Men nå har det blitt skikkelig hardt igjen...Skjønner virkelig ikke logikken? Spiser jo så og si akkurat den samme maten, og til samme tid. Likevel har jeg vært stappmett etter hvert måltid de siste dagene. Ganske likt som første uken, hvor jeg gikk med magevondt, oppblåshet og metthet omtrent hele tiden. Når det endelig går over litt, så er det på tide med nytt måltid! Som sagt naturlig at det var sånn i begynnelsen, men hvorfor er det sånn nå?

En annen merkelig ting er at jeg ikke klarer å kjenne varme når jeg spiser/drikker. Jeg har hele tiden puttet maten både to og tre ganger i mikroen og irritert meg over at den er så dårlig, og at maten aldri blir skikkelig varm. Igår til middagen synes jeg også maten var blitt kald, men plutselig oppdaget jeg at jeg hadde brent meg skikkelig i munnen. Gjorde kjempevondt etterpå, men merket ingenting når det skjedde. Etter det har jeg måtte kjenne med hånda på maten før jeg spiser; flere ganger har det faktisk vært kokvarmt når jeg synes det er lunkent/kaldt. Idag når vi drakk kaffi på fjellet, så lurte jeg på om det var noe galt med termosen til pappa; kaffien var jo lunken/kald! Pappa skjønte ikke hva jeg snakket om; kaffien er jo så varm at jeg nesten brenner meg, for å ikke snakke om at det ryker av den!
Jeg har jo merket at jeg bruker veldig mye krydder uten at det smaker så mye, men dette med kulde/varme synes jeg er et enda merkeligere fenomen? Tror jeg må spørre legen når hun kommer på tirsdag.

Sliter også fremdeles veldig med hetetokter; utrolig frustrerende!

Men alt i alt kan jeg vel oppsummere med at det har vært en ganske fin dag :P Fra spiseforstyrrelsens synspunkt har den vært grusom...Men sånn må det vel bare være når jeg motarbeider den konstant med å proppe i meg mat.
De timene på tur gjorde ihvertfall veldig godt, så jeg prøver å tenke at det kan bli flere sånne om jeg bare er flink og fortsetter å presse i meg all maten :P
Ikke en kjempestor trøst når det står på som verst, men det hjelper nå litt.

Viktig å minne seg selv på!

Sjokk

Har snakket litt mer om det som skjedde når jeg ble innlagt/var på isolat. Legen mente det var sannsynlig at jeg hadde gått inn i sjokk...Og at det i sammen med at jeg var så sliten fysisk gjorde at jeg ble så mentalt forvirret. Litt ekkelt; for kombinasjonen av feber, sjokk/forvirring osv. som jeg opplevde er vanlige symptomer ifh til elektrolyttforstyrrelser og hjertesvikt. Når man går i sjokk så kan det føre til at man mister bevissheten/ender opp i koma.
Samtidig er det litt greit å få bekreftet at min opplevelse av situasjonen ikke var overdrevet. Jeg trodde jo jeg skulle dø, noe var veldig veldig galt. Jeg håper aldri jeg opplever noe så traumatisk igjen. Den verste dødsangsten som jeg har slitt med i ettertid har heldigvis sluppet taket mer og mer. Det hender at kveldene/nettene er veldig vanskelige enda, men langt fra sånn som det var de første ukene etter at jeg ble utskrevet.

Det dumme med dette er at spiseforstyrrelsen får lov til å styre mer og mer ettersom angsten slipper taket. En stund var jeg så redd at spiseforstyrrelsen kom helt i bakgrunnen, det eneste som betydde noe var å bli bedre. Vekt og kropp ble plutselig veldig uviktig. Men nå som jeg har fått hele opplevelsen litt på avstand så tar jeg meg selv i å gjøre mer og mer spiseforstyrrede ting igjen. Ting som jeg lovde aldri skulle gjenta seg om jeg bare overlevde.

Men det viktigste er vel at jeg prøver.

Det er forresten skikkelig fint påskevær idag! Pappa kommer med hunden min. Vi skal på fjelltur...Ikke akkurat et svært fjell, men blir jo litt begrensa når jeg har restriksjon på aktivitet:P Men tror uansett det blir kjekt å få seg ut litt :)

torsdag 5. april 2012

Er sån innmari sliten om dagene. Har fått meg litt på rett spor igjen iforhold til planen. Mandagen var vanskelig, og med middagen igår ble det bare kaos. Da fikk jeg virkelig merke at de her ikke har kompetanse på spiseforstyrrelser for å si det sånn...I tilegg til at det ikke var komt det som var bestilt av mat, så gjorde oppførselen til kontakten min alt ti ganger verre. Det endte med angstanfall, og at jeg stengte meg inne på rommet. Klarte heldigvis roe meg ned etter en stund i senga. Middag ble det ikke, men fikk i det minste i meg den obligatoriske frukten etterpå. Bare det i seg selv var egentlig en bragd med tanke på at jeg helst ville gjemme meg på rommet resten av dagen.

Ble veid idag. Det gikk vel greit. Jeg har gått opp noen hundre gram mens jeg har vært der. Fullt klar over at det ikke er noe særlig, men likevel var det vanskelig at vekten viste det tallet som den gjorde idag. Det var bare 300 g. opp fra sist, men det er ikke poenget...Poenget er at den er gått over en grense som jeg har ligget under såpass lenge, og det er skummelt. Men jeg må bare prøve å høre på fornuften. De sier jo at vekten kan variere 1-2 kg bare fra dag til dag.

Aller helst føler jeg for å sove så og si hele tiden. Det som får meg opp og holder meg oppe er all maten jeg får i meg. Jeg er nødt til å være i litt aktivitet med det matinntaket jeg har her ellers blir jeg helt sprø. Har jo fremdeles begrenset med aktivitet(30 minutt for dagen) så jeg føler jeg eser ut selv om vekten ikke har gått så mye opp. Derfor er jeg helt avhengig av å nyttiggjøre meg av hvert minste lille sekund av de 30 minuttene. Jeg er jo klar over at dette i stor grad er spiseforstyrret tankegang. Samtidig så vet jeg at det med aktivitet kommer til å øke når jeg kommer hjem. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å sitte i ro hele dagen bortsett fra 30 minutter hjemme. Sånn sett er det greit at jeg er litt i aktivitet nå også, at overgangen ikke blit så stor. Det må uansett være bedre å heller være i litt "for mye" aktivitet; enn at jeg sulter meg eller kaster opp. Det er aller viktigste blir jo å holde kostplanen; og for å klare det så er det å gå turer osv utrolig verdifullt for meg.

Imorgen skal jeg kanskje på fjellet med mamma og pappa. Men har ikke helt bestemt meg enda. Merker jeg tåler VELDIG lite stress og ting som ikke går etter planen. Er veldig sårbar for det akkurat nå.
Derfor er jeg usikker på om det er en god ide å reise.
Skal uansett mest sannsynlig overnatte hjemme fra mandag til tirsdag neste uke. Da blir det kveldsmat hjemme+frokost, og så kommer jeg ut igjen her. Tror det skal gå bra; det må jo bare gå.




mandag 2. april 2012

Deprimert

Kastet opp igjen igår kveld. Første gangen det skjer her På DPS'en. Hater at jeg har gått over den grensen. Nå er det på en måte ikke "trygt" her lengre. Jeg vet dette med magiske grenser og trygge områder osv. for det meste bare er forestillinger og illusjoner...Men likevel, når det først har skjedd en gang så klarer jeg ikke unngå å tenke at det lettere skjer igjen.
Prøver å tenke at det på en måte er bra at det har skjedd, for nå får jeg virkelig øvd meg på å komme meg på beina igjen. Og det er jo egentlig viktigere enn noe av det andre jeg gjør her; å ikke bare stå oppreist, men også klare å reise meg igjen.

Så fint om alle disse fornuftige og konstruktive tankene mine rundt dette kunne gjort seg gjeldende! Men de drukner i alt det andre.
Når bulimien tar over så blir jeg en helt annen person. Et monster. Jeg blir sint, slu og irritabel. Uansett hvor mye jeg planlegger eller hvor gode intensjoner jeg har når jeg er "meg selv", så forsvinner alt når jeg forsvinner inn i bulimi-modus. Jeg har så langt ikke funnet noe som hjelper når jeg først er komt dit.
Bulimien ler og elsker å ødelegge mest mulig. Det føles som sagt som om en annen person som tar over kroppen og tankene mine...
Å skrive at jeg tenker "sånn og sånn" i det moduset blir helt feil, for det føles jo ikke som meg i det hele tatt.

"Jeg" blir tverr, vil ikke ha hjelp, vil ødelegge meg selv mest mulig, vil spise og spy til jeg svimer av. Ofte får jeg enormt mye energi. Negativ energi. Energi til å løpe, til å rive meg selv i håret, hyle, klore opp hele kroppen. Lyver, stjeler, lurer, smigrer, kjører over alt og alle, sier de styggeste ting osv. Forandrer totalt personlighet.
Det er sykt. Helt sykt rett og slett.
Dette er jo ting jeg har slitt med FØR spiseforstyrrelsen også...Borderline.

Hvordan skal jeg finne teknikker eller ting som kan hjelpe meg når dette skje? Jeg aner ikke, jeg har spurt meg selv det spørsmålet tusenvis av ganger de siste 6-7 årene. Føler jeg har prøvd alt.

Er veldig deprimert og sliten nå. Selv om jeg kjemper meg gjennom dagene nå og får til å følge opplegget, så står jeg fremdeles helt forsvarsløs når disse anfallene kommer...Og det er jævlig demotiverende. Hva er vitsen med å kjempe, når jeg likevel mister kontrollen totalt når bulimi/borderline tar over?

Trenger virkelig noe positivt å holde på med noe. Distraherer meg med avislesing og puslespill; men skulle gjerne hatt et eller annet som gav meg litt motivasjon/inspirasjon også! Kanskje noe kreativt, men aner ikke hva det skulle vært...Trenger det sårt, føler håpløsheten sluker meg. Tar gjerne imot forslag :P

søndag 1. april 2012

...

Dagen igår endte ganske så katastrofalt. Det ble mye stress og styr, men klarte meg sånn noenlunde frem til det bare var noen timer til jeg skulle tilbake til DPS'en.
Men så gikk et eller annet galt..

Jeg spiste og spydde. Fikk totalt sammenbrudd. Stakk av fra hele festen og var fast bestemt på at jeg IKKE skulle tilbake til posten. Destruktiviteten tok totalt over. Føltes som jeg var 13 igjen. Ingenting har forandret seg. Man bruker ukesvis, måneder, kanskje år på å bygge noe opp. Det tar bare minutter å rive det ned igjen.

Jeg kom meg tilbake. Fremdeles knust, men pappa kjørte meg til DPSen som planlagt. Vi fikk snakket litt på veien, og også endel når vi kom frem. Det var godt. Pappa fortalte litt fra begravelsen(jeg kunne desverre ikke være med pga. et møte her på avdelingen). Han fortalte også at han hadde vært på besøk hos kameraten sin to kvelder på rad rett før han døde. Siste gangen de snakket ilag så snakket de faktisk om meg...Han(kameraten til pappa) hadde sagt at han var glad i den jenta(meg altså) og at han hadde troen på meg...At pappa kunne slappe av, for han hadde en følelse av at ting skulle bli bedre for oss...
Stemmen til pappa brast når han fortalte dette. Han begynte rett og slett og gråte...Og det skjer ekstremt sjelden. Begynte å gråte jeg også...vi klemte  og holdt rundt hverandre lenge.

Han fortalte også at kameraten hans hadde sagt at han var klar for å dø...At han så frem til å møte konen sin igjen. Det er jo trist, men samtidig er det en trøst midt oppi alt.

Jeg er så sinnsykt glad i både pappa og mamma. De siste årene har vært tøffe, vi har gått gjennom mye, men det har også gjort forholdet vårt så utrolig mye nærmere og sterkere. Det er rart å tenke på hvor utrolig dårlig forhold og elendig kommunikasjon vi har hatt tidligere. Før ville jeg bare lengst mulig vekk, mens nå kunne jeg ikke klart meg uten mamma og pappa.

Idag har jeg vært veldig sliten. Kjennes ut som hodet er fylt med bomull. Skikkelig tungt.

Verdt å nevne at jeg faktisk klarte få i meg kveldsmaten når jeg kom tilbake igår kveld(!) Hadde ingen planer om å innta noe mat resten av dagen etter det som skjedde, men noe fikk meg til å gjøre det likevel. Å snakke med pappa og å tenke på hva jeg faktisk kjemper imot, var vel det som gjorde at jeg endte med å følge planen. Det var ikke lett(spesielt ikke når hun som var på jobb sa at jeg ikke trengte, og det var opp til meg!), men jeg prøvde å tenke at; ok, nå fikk bulimien ødelegge bursdagsfeiringen, men den skal ihvertfall ikke få ødelegge mer!

Jeg er komt over den verste skuffelsen nå...Jeg visste jo illusjonen om at jeg aldri mer kom til å spy, kom til å bli brutt før eller siden...Men var ikke helt forberedt på at det ville skje sånn som det gjorde.