Litt tomt

Føler meg ganske så apatisk om dagene. Mangler liksom motivasjon og tiltakslyst til å gjøre noe som helst. Mest lyst å ligge i sengen.

Bursdagen min nærmer seg forresten. Hadde vel egentlig bestemt meg for at i år skulle jeg feire skikkelig. Har ikke feiret bursdagen min de siste fire årene.
Hater å bygge opp forventninger og har lenge følt at jeg uansett ikke fortjener noe som helst. Men denne bursdagen hadde jeg altså bestemt skulle bli annerledes.
Nå er jeg ikke like sikker lengre. Ikke fordi jeg ikke fortjener det; men hvordan gjøre noe man har lyst til når man ikke har lyst til noe? Det føles bare som tiltak og ork. Samtidig vet jeg jo at innerst inne at det hadde vært kjekt om dagen kunne blitt litt hyggeligere og innholdsrik enn en vanlig hverdag.

Ifjor på denne tiden var jeg jo veldig dårlig og innlagt. At jeg hadde bursdag gjorde det egentlig bare enda verre. Man skal jo liksom ha det fint på bursdagen sin.

The birds they sang
at the break of day
Start again
I heard them say
Don't dwell on what
has passed away
or what is yet to be.
Ah the wars they will
be fought again
The holy dove
She will be caught again
bought and sold
and bought again
the dove is never free.

Ring the bells that still can ring

Forget your perfect offering

There is a crack, a crack in everything

That's how the light gets in. 

 

Uncover

Denne sangen treffer meg veldig om dagen. Beskriver mye.

Jeg er usikker på hvor jeg er, hva jeg vil. Det går jo greit sånn egentlig; og det er kanskje litt av problemet? Jeg vet at endel av tankene og følelsene mine som har fått bli til handlinger i det siste, ikke akkurat er det man kan kalle 'friske'. At jeg kjenner jeg blir lettere trigget og til en viss grad (u)bevisst oppsøker triggere. Samtidig er jeg usikker på hvor mye jeg bryr meg. Hvor viktig det egentlig er. Usikker på om det er noe som jeg vil ta tak i eller om det er helt greit at det er litt sånn en periode.

Innerst inne kunne jeg nok ønsket at jeg hadde hatt noen rundt meg som jeg følte jeg kunne snakke med. Som et par stykker av de som jobbet på Modum. Fantastiske mennesker som lyttet, men som samtidig kunne være brutalt ærlige.
Rett og slett noen som kunne kaste litt kaldt vann i ansiktet på meg, få meg til å våkne; spørre meg hva i all verden det er jeg roter med?

Jeg vet jo at hovedansvaret ligger hos meg selv. Det er mitt liv, mine valg. Men akkurat nå klarer jeg av en eller annen grunn ikke å tenke klart. Det kunne vært fint å ha noen rundt som fanget meg opp når stemmen i hodet er så forførende. For det er det den er akkurat nå.

Jeg har tenkt at det går greit. Jeg har jo klart meg ganske bra på egenhånd. Det har vært vanskeligheter, triggere, utfordringer, varierende motivasjon osv. men jeg har på en eller annen måte fått meg gjennom det. Jeg føler meg sterkere enn før. Hatet mot meg selv er i stor grad borte.
Og hatet har jo vært som bensin både for spiseforstyrrelsen og selvskadingen; så i teorien burde tilbakefall være usannsynlig; man må jo tross alt ha skikkelig med brennstoff for å sette fyr på seg selv?

For all del; jeg spiser fremdeles! Minst fire måltider daglig; så det står ikke helt gale til.
Men jeg ble ganske satt ut da jeg trente her om dagen og måtte ta av både 5 og 10 kilo på vektene for å klare å gjennomføre. Det burde motivere meg til å skjerpe matinntaket. Absolutt. Og det har jeg også gjort. Ihvertfall til en viss grad.

Jeg kan jo ikke ødelegge alt det jeg har bygget opp nå! Herlighet, jeg ser jo den!

Det "positive"(vet ikke helt om jeg kan kalle det det, men skitt au) er at vi hadde ansvarsgruppe idag. Jeg sa det som sant var at jeg var sånn passe frustrert over nesten null oppfølging etter Modum. Litt av problemet er at Haukeland nekter å samarbeide med Modum. Jeg fikk kort oppsummert beskjed derfra at om jeg sa ja til behandling på Modum, så sa jeg NEI til behandling hos dem. Helt idiotisk spør du meg. De er så egne og blind på sin eget behandlingsopplegg. Virker som stoltheten forhindrer dem fra å prioritere hva som er best for den enkelte pasient.
Uansett; noe av det første jeg gjorde når jeg kom hjem var å snakke med kontakten min på VOP om å kontakte Haukeland så jeg kunne få gå i dagbehandling der. Siden jeg da tross alt var ferdig med Modum osv. En måneds tid senere hadde vi nytt møte og jeg fikk vite at det ikke fantes dagtilbud der lengre(HÆ?!). Synes det hørtes meget merkelig ut, men sånn var det altså. Fikk beskjed om at jeg hadde to alternativ; enten gå til den nye psykiateren(som jeg virkelig ikke kommer overens med) eller ta en pause i behandling og klare meg på egenhånd. Var ganske i villrede for å være helt ærlig. Følte ingen av alternativene var spesielt gunstige. Klarte ikke gi noe svar, vi ble derfor 'enige' om at jeg skulle tenke på det til ansvarsgruppemøtet vi hadde idag(som var ca. 1,5 måned etter siste møte).

Jeg sa igjen idag at jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre. At ting har blitt litt sånn som jeg frykta på forhånd. At jeg skulle komme fra Modum kjempemotivert for å fortsette fremgangen; for så å måtte vente i evigheter på å komme igang med behandling.
Det viste seg at kontakten min på VOP hadde misforstått meg ifh. til dagtilbud; for joda, dagbehandling hadde de plutselig(såklart!)
Det vi tilslutt ble enig om var at det skulle sendes en henvisning til vurderingssamtale på Haukeland. Noe som kommer til å ta noen uker. Så tar det sikkert en måned eller to før jeg får time. Så skal jeg vurderes og risikerer å få avslag. Om jeg ikke får avslag er det gjerne ventetid på noen måneder. osvosv. Fy faen. Er det rart jeg blir frustrert? Ikke første gangen det er lignende ting som dette heller, er så lei.
Kanskje jeg må flytte til en annen kant av landet?
For å ikke snakke om at det kan være at vurderingssamtalen blir med samme vedkommende som jeg var til vurderingssamtale hos for ca. 1,5 år siden. Han er indremedisiner og fokuserer KUN på det somatiske. Den gangen var jeg for "frisk". Da veide jeg 6-7 kilo mindre enn nå.
Så ja.

Orker jeg gå igang med alt det her igjen? Jeg vet ikke. Jeg burde kunne klare det på egenhånd. Samtidig har jeg gjort en jævla innsats på egenhånd allerede! Føles nesten som om jeg blir straffet fordi jeg har klart meg så 'bra'. Det har ikke komt av seg selv akkurat og det betyr ikke at jeg ikke trenger støtte? Tvert imot.

Nytt treningssenter

Jeg skal mest sannsynlig begynne å trene på et nytt treningssenter. De har hovedfokus på styrketrening og er veldig opptatt av skikkelig oppfølging.
Helt genialt at det åpner et sånt senter her nå, akkurat det jeg trenger! Har stagnert litt med styrketreningen i det siste, samtidig som jeg har opparbeidet meg såpass styrke at jeg føler jeg er klar for å begynne med litt tyngre øvelser. Har begynt litt på egenhånd, men vært litt redd for feil teknikk osv. Så det å kunne få starte å trene en plass hvor de har skikkelig peiling; det kunne ikke skjedd på et bedre tidspunkt!
Var inne og snakket med dem idag og skal ha prøvetime på torsdag.
Gruet meg noe enormt for å gå inn der. Kranglet med meg selv hele helgen om jeg skulle tørre. Da jeg sto utenfor døren idag tok det meg en god del minutter før jeg klarte å gå inn.
Tanker om at jeg fremdeles er ganske svak ifh. til en gjennomsnittsperson og nybegynner osv. gjorde at terskelen ble ganske høy! At det kun var mannlige muskelbunter der inne hjalp heller ikke så mye:P
Men jeg gjorde det, og det er jeg faktisk skikkelig stolt over! Han jeg snakket med var kjempehyggelig og jeg ble så gira at jeg helst ville begynne å trene med en gang :P 

Tror det vil bli enklere å holde fokuset på å bygge opp og styrke kroppen når jeg får skikkelig oppfølging. I tilegg har jeg et lite håp om at jeg kanskje kan komme inn i et hyggelig treningsmiljø; skal ikke undervurdere den sosiale delen!
Tror dette blir kjempebra! Virkelig et stort skritt videre mot friskhet.

bulimi

...det har blitt litt vel mye bulimiske episoder i det siste. Prøver å si til meg selv at det er nå jeg må bruke det jeg har lært, det er nå jeg virkelig blir testet og må holde hodet kaldt. Og jeg klarer det vel sånn delvis. Klarer å unngå at litt kaos blir til totalt kaos. Samtidig utløser overspising og oppkast et ras av følelser. Uansett hvor bevisst jeg er ifh. til dette, så føles det ganske umulig å ikke bli litt overmannet når følelsene blir så sterke. Jeg gjør mitt beste for å unngå å være i disse følelsene for lenge fordi de er alt annet enn konstruktive; men det er lettere sagt enn gjort! Jeg føler meg feit og ekkel. Trangen til å "ta kontroll" ved å kutte ned på maten øket i takt med antall bulimi-episoder. Jeg ser det jo så tydelig; hvordan alt henger  sammen. På ene siden har jeg kommet så langt at det er totalt uaktuelt å snu nå. Jeg har lagt ned altfor mye arbeid til å bare la alt gå nedover igjen. For å ikke snakke om at jeg har det bedre på de fleste områder, til tross for at spiseforstyrrelsen prøver å overbevise meg om noe annet.
Men likevel...Jeg drømmer om å gå ned i vekt, å hengi meg til spiseforstyrrelsen. Bare gi faen, gi slipp på alt. Forsvinne i en boble. Jeg både ønsker det og er livredd for det. Jeg vet at den veien fører mot døden, så at jeg i det hele tatt tar meg i å ville tilbake dit er skremmende og helt irrasjonelt.

Men sånn er det altså.