Ny vurdering

Fikk brev idag om at henvisningen min var vurdert på nytt pga klagen som ble sendt. Denne gangen har de komt frem til at jeg har rett/behov for utredning og behandling og at jeg skal få dette innen 27.07. Vet ikke helt hva det innebærer(brevet var fra psykosomatisk avdeling og ikke sf-avdelingen) men det er ihvertfall et steg i riktig retning.

Motivasjon

Motivasjon har vært mangelvare for meg i det siste. Den har rett og slett vært totalt fraværende. Null motivasjon whatsoever. Samtidig har jeg følt meg ganske så apatisk. Ingen god kombinasjon.
Da blir det til at jeg sitter på gjerdet istedenfor å gjøre noe aktivt for å bedre situasjonen. Til og med når maten ikke er supervanskelig, så går det i samme sporet.
Det er ikke det at jeg ikke prøver, men det er noe som mangler. Det siste giret og den lille ekstra innsatsen som er nødvendig.
Samtidig føler jeg at jeg gjør alt jeg er istand til utifra nåværende situasjon.
Men det er ikke nok. Jeg gjør ikke alt jeg gjorde før eller alt jeg "bør". Ikke nok til å unngå at jeg mister muskler og kilo. Muskler og kilo som jeg har arbeidet så jævla hardt for å få. Som jeg til og med innimellom har klart å kjenne mestring over.
Det burde få meg til å gå inn for å snu. Sette inn det ekstra giret. Motivere.
Men jeg bryr meg ikke? HVORFOR bryr jeg meg ikke?
Stenger jeg av? Lukker alt inne?
Kanskje. Jeg vet ikke helt. Jeg vet bare at jeg tenker at jeg bryr meg, men jeg føler det ikke.

Det er i sånne stunder jeg skulle gitt mye for et støtteapparat som kunne gi meg et spark bak. Som kunne fortelle meg akkurat HVORFOR jeg skal kjempe. Personer som hadde visst hva de skulle si for sparke liv i motivasjonen igjen.
Eller, kanskje like viktig; HVORDAN de skulle si det. Jeg vet jo fakta, men det er utrolig hva det kan gjøre å høre det fra andre. Face to face.

Idag kjente jeg på et glimt av motivasjon og jeg prøver å gripe tak i det med begge hender.
Det er jo faktisk ting jeg egentlig har lyst å gjøre(selv om jeg har tendenser til å "glemme"det når jeg er dårlig). Felles til alle disse tingene er at helsen min må være på et visst nivå.
Min store sorg er jo det faktum at jeg har flere kroniske ting(i tilegg til sf-en) som jeg ikke kan gjøre så mye med. Da blir det lett til at sort/hvitt-tankegangen overtar; at om jeg uansett aldri bli helt frisk så kan det bare være. Da kan jeg liksågodt være 100% syk. Men det er jo bare tull. For det første er de færreste enten 100% frisk eller 100% syk, og for det andre så kan jeg jo gjøre mye mer når jeg er litt syk enn veldig syk!
Jeg kan kanskje ikke gjøre alt, eller så mye som jeg kunne ønske, men litt burde være mye bedre enn ingenting.

Det er denne samme motivasjonen som fikk meg til å skaffe akutttime hos legen min for to uker siden for å si at jeg trengte en innleggelse. Det var utallige grunner/unnskyldninger for å ikke gjøre det. Mange av de var spiseforstyrrelsens, noen av de reelle utfordringer ifh. til dette å få en innleggelse.
Tidligere erfaringer tilsier at jeg enten må skade meg alvorlig eller gå gjennom ørten med samtaler og frem og tilbake og mye styr for å (kanskje) tilslutt få en innleggelse.
Begge alternativer var lite fristende.
Likevel, jeg ba om innleggelse fordi det var det rette, fordi jeg vet innerst inne at det er viktig at jeg tar ansvar  for min egen helse om jeg skal kunne bli frisk.
I håp om å slippe litt av byråkratiet, gikk jeg rett til legen min istedenfor VOP. Legen min er flink og tar meg på alvor(mer enn jeg kan si om andre).
Dessverre kunne hun ikke gjøre annet enn å henvise meg videre til VOP. Likevel hadde jeg et visst håp om at det at hun ringte skulle styrke "saken" min. At det kanskje ble litt mer fortgang i ting.
Jeg fikk en avtale tre dager senere, og legen var fornøyd med det(jeg og forsåvidt, fort for å være vop).
Men det ble dessverre ikke annerledes enn tidligere ganger...Ting drar ut. Jeg bli oppfordret til å prøve litt mer, fokusere på hva jeg kan gjøre for å unngå innleggelse osv(akkurat som jeg ikke allerede har prøvd...)
Det er ikke første gang, så jeg klarer heldigvis stå på mitt; men det er slitsomt og tar energi at jeg til og med for de som liksom skal være støttepparatet mitt hele tiden må bevise og argumentere.
Når det endelig er blitt en slags enighet, så brukes det evigheter på å sjekke litt her og der, kanskje sende et brev eller to osv. Frustrerende når jeg VET at de kunne fått i orden en innleggelse om de bare gikk inn for det. Jeg har vært på den dpsn flere ganger før. Jeg har vært i VOP-systemet siden jeg ble overført fra BUP i 2009. De vet det de trenger vite. De kjenner meg. Det burde ikke være et så stort prosjekt å få "lov"å få noen uker til å komme seg til hektene.

Som sagt; jeg visste jo egentlig alt dette på forhånd. Men kanskje hadde jeg håpet på at ting hadde forandret seg? At all innsatsen jeg har lagt ned og skrittene jeg har tatt i riktig retning skulle gi meg en fordel?
Joda (men det har vel vært mer ønsketenkning).

Likevel gjorde jeg det. Fordi det er viktig. Fordi det er det rette å gjøre. Og ja, jeg sier det om igjen og om igjen for å overbevise meg selv. Jeg er nødt til å tro på det, for jeg kjenner at spiseforstyrrelsen gjerne tar over om den får en sjanse.

Men ting ordner seg vel tilslutt? Samtidig, usikker på om tilslutt blir litt i seineste laget?
Jeg har allerede gått ned halvparten av det jeg la på meg på Modum. Vekten er ikke alt, men det er ikke akkurat et bra tegn.

Om noen uker skal jeg ta årets beintetthetsmåling. Kommer det siste årets innsats til å gi gevinst eller har det ikke noe å si med tanke på (fremdeles) manglende menstruasjon?

Jeg vet ikke. Ikke vet jeg hvordan jeg kommer til å reagere heller. Det kan slå begge veier. Redd et negativt resultat skal trigge spiseforstyrrelsen.
Tenker at benskjørheten kan vel knapt bli verre.
Samtidig så kan den jo absolutt det.

Takk for ingenting

Kom akkurat ut fra møtet på VOP. Snakket litt om hvordan jeg hadde det, hvordan dagene mine er. Ikke så mye mer. Jeg kunne visst ikke få plass på den avdelingen de nevnte sist. De skulle sende et brev for å høre på en av de andre avdelingene(hvor jeg har vært før) om det var aktuelt med noe der.
Fikk ny avtale på VOP 4.juni så vi kunne snakkes da, se om det kaaaanskje var komt noe svar fra dpsn.

Herlighet så tragisk. 4.juni er det
nesten en måned siden jeg var hos legen min og ba om innleggelse(etter å allerede ha utsatt det noen uker). Målet var jo å få noen uker til å komme inn igjen på sporet igjen, men med denne hastigheten kommer det knapt til å være spor igjen når(om)jeg får innleggelsen.

Update

Er så utrolig lei av å ikke ha internett i leiligheten! Har jo mobilen; det funker greit til ting som instagram og facebook, men ikke noe særlig til blogging og andre ting.

Møtet på VOP sist uke gikk vel mye som forventet. Jeg sa litt om hvordan ståa er og fikk det vanlige spørsmålet om hva de kan hjelpe meg med, hva jeg har behov for. Jeg sier hva jeg føler jeg har behov for(en kortere innleggelse i dette tilfellet)og får til svar; ja, ok, men hva annet kan vi hjelpe deg med/hvilke andre behov har du?
Alltid samme greien. Lurer litt på hvorfor de egentlig spør når svaret mitt tydeligvis aldri er det svaret de søker. HAKK I PLATA, anyone?

Uansett. Jeg holdt på mitt. At jeg ikke ser så mye annet som kan hjelpe akkurat nå. At jeg virkelig har prøvd de siste ukene, uten at ting har gått spesielt mye bedre. At jeg ikke VIL innlegges, men at det fornuftsmessig nok er det klokeste å gjøre.
Med andre ord føler jeg at jeg for ørtende gang må "bevise" hvorfor jeg kvalifiserer til en innleggelse. Det er ikke nok at jeg faktisk trosser spiseforstyrrelsen og tar kontakt. At jeg ærlig på at jeg sliter og at jeg trenger at noen andre tar ansvaret sammen med meg en periode.

Det burde være nok, men det er ikke det.

Jeg merker jeg blir litt sint når jeg skriver om dette. Selv om en stor del av meg tenker at det ikke er så farlig, jeg trenger ikke innleggelse, jeg er jo ikke så dårlig osv. Så er det en enda større del som tenker at dette er helt feil.

Jeg har en alvorlig sykdom, jeg har vært livstruende syk. Burde ikke helsevesenet gjøre det de kan for å unngå tilbakefall? Når sykdommen tydelig forverrer seg igjen skal man ikke da ta affære? Hvor lenge skal man gå hjemme og streve på egenhånd og bli dårligere før man har "fortjent" å få mer hjelp? Til man er halvveis tilbake til utgangspunktet? Tre-fjerdedeler?
Er det ikke bedre å være føre var og bli innlagt en gang for mye enn en gang for lite?
Litt for tidlig enn litt for sent?

Mitt inntrykk er at hovedfokuset er ; hva kan vi gjøre for å unngå innleggelse?
Istedenfor; HVA kan hjelpe og hva har pasienten faktisk behov for?

En stor del av denne tankegangen handler nok desverre om penger og kapasitet.
For all del, jeg sier ikke at alle problemer man møter på skal løses med innleggelse; men fokuset burde være mer på hva som gagner pasienten. Ikke på hvordan man kan tyne folk til å holde ut og håpe på at ting snur; noe det sikkert gjør i enkelte tilfeller, men sjansene for at man blir sykere og gjerne ender som akuttinnlagg på et senere tidspunkt er i mine øyner alt for stor.

Nå sporet jeg litt av, anyway, vi ble enige om å snakkes over pinsen. Har ny avtale på fredag. Psykiateren lovde å sjekke ut med nærmeste DPS om muligheter for innleggelse. Jeg spurte også om det fantes noen ordning med brukerstyrte innleggelser; noe de ikke visste, men skulle sjekke ut.
Jeg har ikke store forventninger, men for all del, det kan godt være vi finner en grei løsning, eventually. TTT.

Det går greit med meg altså. Jeg klarer meg så langt. Jeg får ikke til maten helt sånn som jeg burde og enkelte bulimiske dager gjør at jeg har lyst å legge meg og ikke stå opp mer. Men for det meste klarer jeg meg. Det er ikke dramatisk på den måten at jeg er i noe akutt fare. Samtidig er jeg inne i en negativ trend og går ikke helt i den retningen jeg burde. Det er kanskje bare små skritt, men hvert skritt fjerner meg jo sakte fra det sunne og friske målet.

Usikker

Det er lenge siden jeg har vært så usikker på hva jeg egentlig føler. Eller, jeg kjenner jo godt hva jeg føler, men jeg klarer på en måte ikke sortere det. Klarer ikke komme til en konklusjon.
Derfor blir det bare til at jeg fortsetter i samme spor. Hva er det jeg venter på? En åpenbaring?
Neimen om jeg vet.
Det største problemet er at jeg ikke bryr meg nok. Jeg er apatisk. Ikke hele tiden, men mye.
Jeg vet jeg burde bry meg mer(jeg bryr meg jo egentlig?)

Jeg gav beskjed allerede for en måneds tid siden at jeg var litt ute og kjørte, at jeg hadde behov for mer støtte. Det fikk jeg ikke. Istedenfor å få hjelp til å komme tilbake i rytmen, så har det utviklet seg en ny rytme. En som jeg, rent fornuftsmessig, ser ikke er hensiktsmessig. En rytme som bryter ned istedenfor å bygge opp.

Jeg skjønner nå hvorfor de på Modum snakket om at det var positivt at jeg gikk opp såpass mye før jeg reiste hjem. Da har man litt å gå på ifh til eventull vektnedgang/tilbakefall.
Samtidig er nok det en av grunnene til at jeg ikke har vært så nøye på det...jeg er/var jo knapt nok undervektig liksom.
Det at jeg for ørtende gang føler jeg ikke blir tatt på alvor av helsevesenet har bare forsterket følelsen.

Men jeg vet jo at det er feil! Selv om jeg ikke er dødssyk for øyeblikket, så har jeg vært det. Jeg kan ikke bare sitte å se på at jeg risikerer å havne tilbake igjen dit jeg var...jeg kunne ønske de på VOP kunne se alvoret...

På mandag fikk jeg en hastetime til legen min. Jeg sa til henne at jeg trodde jeg trengte en innleggelse på nærmeste DPS i noen uker. Jeg skulle gjerne unngått det og ikke har jeg spesielt lyst. Det frister mest å bare surre videre og håpe at noen andre tar ansvaret for å være ærlig!
Men samtidig er det jo mitt liv og VOP har vist før at de ikke tar imot meg når jeg faller uansett...

Hadde håpet at hun kunne snakke med DPSen direkte, men det eneste hun kunne gjøre var visst å skaffe time på VOP. Så nå skal jeg ned dit imorgen å snakke om en eventuell innleggelse+klage på henvisningen som ble sendt. Gleder meg ikke!

I'm a monster, I'm a m-monster.

Nei,nei, nei, nei. Det er ikke jeg. Det er spiseforstyrrelsen. Den er et monster. Jeg er et menneske. Jeg er verdt noe, jeg betyr noe, jeg gjør mitt beste. Jeg er ikke fæl, håpløs eller uten verdi.
Spiseforstyrrelsen er.

Jeg prøver å bruke sånne hjelpetanker. Om igjen og om igjen. Hjelper det? Usikker. I bedre perioder kan det nok ha en viss effekt, men i dårligere perioder føles det bare som tull.
Jeg vet det, men jeg tror ikke på det.

Jeg vet at folk bryr seg om meg, at det finnes folk som liker meg. At jeg har gode egenskaper. Jada.

Men akkurat nå føler jeg meg bare jævlig. Jeg føler meg mislykket og utilstrekkelig.

Den siste måneden har vært dårlig ifh. til maten. Det er flere uker siden jeg snakket med legen min om det, med de på VOP. At jeg trenger oppfølging og burde ha fått det for lenge siden. Jeg har jo vært hjemme 3 måneder uten noe som helst! Jeg klarte meg greit i begynnelsen. Såklart har jeg hatt dårligere dager hvor ting ikke har fungert. Men sånn alt i alt har jeg klart å holde meg til en plan og rytme. Jeg har falt, men reist meg igjen.
Nå derimot...Nå vet jeg ikke helt hva som har skjedd. Dette er noe annet. Det begynte med at jeg gikk på en antibiotikakur som gjorde meg veldig kvalm. Jeg klarte ikke få i meg tilstrekkelig og kjente at jeg ble svakere på trening osv. Etter at kuren var endt hadde jeg problemer med å øke inntaket igjen til tross for at kvalmen avtok. I tilegg var jeg så dum(!)at jeg begynte å veie meg igjen. Noe av det lureste jeg har gjort har vært å ikke veie meg.
Alt i alt har det vært flere faktorer som gjorde at fokuset mitt ble helt feil. Samtidig har tankene vært der at det er ikke så farlig, jeg er jo knapt undervektig, dessuten kaster jeg ikke opp(som har vært mitt hovedproblem).
 Så har det bare ballet på seg. Mestringen styrketreningen har gitt meg forsvant og treningen har mistet litt mål og mening. Ryggproblemene har komt tilbake for fullt. .Bulimien har blomstret opp igjen og med den kommer en intens følelse av å være ekkel+trang til selvskading.
Vekten har gått ned og det føles som det eneste jeg klarer mestre.
Ond sirkel, ond sirkel, ond sirkel. 

Har vært ganske lei meg fordi jeg måtte si nei til å flytte i en leilighet som etter mitt syn var helt perfekt for meg. Kjente han som leide den ut, den var passe stor og fin, genial beliggenhet ifh. til skolen+jeg fikk ha hund der. Problemet var at NAV ikke ville hjelpe meg og dermed ble det for dyrt.
Frustrerende fordi NAV mener jeg må finne noe billigere, men det finnes jo ikke billigere leiligheter her! Dessuten vil nesten ingen ha hund...

Idag fikk jeg svar på henvisningen som ble sendt til Haukeland. Jeg får ikke en gang komme til vurderingssamtale..Utifra henvisningen har de visst vurdert at jeg ikke har behov for poliklinisk behandling. Vet nesten ikke hva jeg skal si jeg. Lurer veldig på hva som ble skrevet i henvisningen for å si det sånn! Hun som skrev den snakket ikke en gang med meg før hun sendte den...Synes det var veldig dårlig. Har på følelsen at hun har skrevet ting som ikke stemmer(hun kjenner meg jo ikke i det hele tatt).
Mine første tanker var at; jaha, det er vel fordi jeg er for tjukk? Jeg har kjempet meg opp i vekt og nå skal jeg ikke få videre hjelp fordi jeg er for "frisk"?

Men etter å ha lest gjennom det skikkelig har jeg kommet frem til at det må være henvisningen det var noe galt med. For det sto" ifølge henvisningen er du for tiden ikke innstilt på å gå inn i et psykoterapeutisk arbeid. Seksjon for spiseforstyrrelser har tilbud til dem som er innstilt på å arbeide psykoterapeutisk med sin spiseforstyrrelse"

Visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Utifra dette høres det ut som vedkommende som har henvist meg har skrevet at jeg ikke er innsilt på å arbeide med spiseforstyrrelsen min...Noe som er så feil som det overhodet er mulig å bli! Skjønner ikke hvordan hun kan ha skrevet noe sånt? Jeg har jo nærmest tryglet de siste tre månedene om at denne henvisningen skulle bli sendt; nettopp fordi jeg ER innstilt med å jobbe på spiseforstyrrelsen..

Planen nå er å på mandag finne ut hva i helvetet hun har skrevet i henvisningen og HVORFOR hun har skrevet det. Så skal jeg reise til legen min å få henne til å skrive en skikkelig henvisningen, så jeg kan bli vurdert på RETT grunnlag. Jeg er så drittlei av at VOP roter og ødelegger alt for meg. Dette er ikke første gang for å si det sånn! I fremtiden skal jeg la legen min få ta seg av alt av henvisninger og lignende. Henne kan jeg i det minste stole på.

En liten positiv ting til slutt; jeg har endelig fått time til psykomotorisk fysioterapi! Har stått på venteliste i to år! Bedre sent enn aldri :P