Nytt treningssenter

Jeg skal kanskje begynne å trene på et annet treningssenter enn jeg gjør nå. Det er litt dyrere der, men til gjengjeld veldig mye proffere. De har mer variasjon i timer og i tilegg kan man få litt mer skikkelig oppfølging. Tenker det kan være greit både med hensyn til problemene med overtrening/maten, men også når det gjelder foten og faren for feilbelastning. Skal i første omgang ha en gratis prøveuke før jeg bestemmer meg, så får vi se...Om jeg skal kunne bli mer veltrent og få mer muskler, så er jo kosten absolutt viktig! Det er ihvertfall en motivasjonsfaktor for meg til å spise mer.

Meg om noen måneder!(sier vi:P)

Var hos legen idag. Minn meg på at jeg må få meg ny fastlege!!! Men fikk ihvertfall tatt blodprøver og sånt...De måtte stikke til sammen 5 ganger...Begge armene mine ble helt numne og verket lenge etterpå...Aldri hatt så vondt bare av vanlige blodprøver. Så det var ikke så moro.

Føler meg litt lettere idag enn igår da. Ikke så deprimert, bare veldig urolig. Har ikke trent idag, og begynner å merke det på psyken. Skal sitte barnevakt ikveld, så tenkte vel egentlig å prøve å la være å trene idag...Verker veldig i hele kroppen...Men tror nesten jeg skal ta meg en liten tur innom treningssenteret før jeg skal sitte barnevakt, så jeg ikke blir helt tullete.

Ellers så tenker jeg mer og mer på at jeg vil begynne på skolen igjen! Jeg trenger noe mer å gjøre om dagene, samtidig som jeg ikke føler jeg er i bra nok form til at det blir rett å begynne å jobbe igjen. For min egen del vil jeg gjerne jobbe, og tror det hadde gjortmeg godt...men samtidig skal man jo faktisk være i stand til å yte en jobb, man har et visst ansvar til å kunne møte opp til hver vakt, og tror desverre ikke jeg er frisk nok til det nå. Når det gjelder skole derimot, så er det bare meg selv jeg står til ansvar for og jeg kan ta det litt mer i mitt eget tempo...Så tror ikke det er en så dum ide.

Så forresten en dokumentar i natt som rørte meg noe sinnsykt...
http://www.youtube.com/watch?v=LWZeQwFCYKk
Kan advare om at den er veldig sterk...Gjorde helt vondt å se på...Men samtidig merket jeg at det motiverte meg til å bli friskere...og til å sette pris på at jeg ikke står aleine, uansett hvor ensom jeg kan føle meg...

Depresjonen

Ting føles ganske håpløst...Kjennes riktignok ekstra tungt ikveld, og jeg vet at det sikkert ikke er like intenst imorgen. Men det blir liksom aldri bedre, bare litt mindre intenst. Jeg er så lei og sliten av å hele tiden skulle holde ut, keep breathing, tenke at morgendagen blir bedre osv...når den strengt tatt ikke blir det...Noen dager er ikke like intenst jævlige, men stort sett er de preget av depresjon/uro.
Ting hoper seg litt opp for tiden også, depresjonen innhenter meg, klarer ikke løpe mer. Blir helt overveldet av alt. Det bare flyter i leiligheten mer og mer, jeg prøver ordne det, men blir liksom bare mer og mer kaos. Omtrent som i topplokket.
Jeg orker virkelig ikke bo her lengre. Orker ikke bo aleine. Jeg er så ensom. Kan sitte i timesvis i senteret bare fordi jeg gruer meg til å gå hjem. Til å sitt aleine med demonene. Jeg er jo aleine i senteret også forsåvidt, men det er noe med det å ha folk rundt seg, selv om man ikke er direkte sosial. Men å flytte hjem igjen er liksom ikke et alternativ, så føler ikke jeg har så mange valg. Ofte føler jeg at jeg ikke skjønner hvordan noen kan la meg, et barn, bo helt aleine, overlate meg til meg selv...Jeg trenger hjelp! Men så er jeg jo liksom voksen...Og jeg er jo egentig i full stand til å bo for meg selv,det har jeg vist før, ihvertfall i litt bedre perioder.

Jeg savner jobben min, men tør ikke en gang stikke innom der. Jeg skammer meg. Jeg burde ringt sjefen, oppdatert henne om hva som skjer, men hva skal jeg si da egentlig? Jeg vet jo ikke hva som skjer selv...
Føles bare som enda en ting over listen av ting jeg ikke mestrer og ikke aner hvordan jeg skal få ordnet opp i.
Å si at jeg er patetisk føles ikke som en overdrivelse, føles mer som å konstantere fakta. Jeg har ikke venner lengre. Jeg går ikke på skole, jeg jobber ikke. Uansett hvor mye jeg prøver å rettferdiggjøre det med at jeg er syk, jeg holder på med behandling osv. så klarer jeg ikke unngå å tenke de vanlige tankene...at jeg må ta meg sammen, jeg er svak, jeg er lat, egoistisk etc.

Vet sykepleieren har sagt før at hun kan komme hjem til meg og feks hjelpe litt med husarbeid og lignende om jeg har behov for det, det er jo faktisk jobben hennes å hjelpe med diverse praktiske ting...Har egentlig aldri falt meg inn å takke ja til noe sånt...Jeg skal jo klare meg selv! Det vil vært som å innrømme at jeg er lat og svak....Det ville vært det ultimate beviset. For å ikke snakke om at jeg er utrolig flau og skammer meg over kaoset. Men kanskje det er nødvendig akkurat nå.

Imorgen skal jeg til legen. Hadde skrevet en lang liste over diverse ting jeg må sjekke...men finner den ikke igjen! Lurer ihvertfall på om jeg har fått ørebetennelse i tilegg til haugen med andre ting. Greit å få sjekket ihvertfall. Var nede og trente nettopp isted. Ingen god ide...Overbeviste meg om jeg ikke var SÅ syk....at jeg er kronisk småsyk på en eller annen måte, og dermed MÅ drite i det om jeg skal få noe gjort....Noe som forsåvidt er sant, men tror egentlig jeg har blitt skikkelig syk nå. Treningen gjorde det absolutt ikke bedre isåfall...Holdt på å svime av når jeg var ferdig på tredemøllen, til tross for at det var en miniversjon av en normal treningsøkt. Skulle til å gå hjem, men så kom jeg frem til at om jeg føler meg så dårlig nå+har trent, så er erfaringen at jeg så og si blir sengeliggende imorgen...Isåfall måtte jeg trene mer ikveld, i tilfelle jeg ikke kom til å klare å trene imorgen...Jada, fornuften og logikken på topp! Men skal nevnes at jeg motsto trangen til å trene til jeg kreperte, og at jeg gikk hjem etter litt styrketrening. Og jeg spiste litt etterpå. Fantastisk, neste steg månen!

Nei

Jeg lot være å reise til dbt-behandleren idag. Noe av det dummeste jeg kunne gjøre, jeg vet jo det. Skrev melding om at jeg var syk. Det er absolutt ingen løgn, men likevel, jeg burde reist! Om jeg så ikke gjør noenting hele uken, om jeg ikke spiser,om jeg bare spyr, om jeg skjærer meg opp, eller bare ligger i sengen 24 timer i døgnet, så er det EN ting jeg MÅ klare, en plass jeg SKAL være iløpet av uken, og det er den samtalen. Om jeg ikke klarer noen andre ting, så skal jeg ihvertfall møte opp til behandling to ganger i uken.

Neida, er ikke sånn at alt blir ødelagt fordi jeg er borte en gang, eller at jeg blir kastet ute eller noe. Men jeg vet med meg selv at når jeg først har vært borte en gang, så er det mye lettere for at det skjer igjen...Samtidig som det faktisk er behandling, og jeg er veldig mye syk(både fysisk og psykisk), så jeg kan rett og slett ikke ta henyn til det, jeg må bare reise uansett. Jeg føler jeg har fått en sjanse med dette DBT-opplegget...At dette er noe om faktisk kanskje kan hjelpe...Kan ikke si jeg er veldig håpefull eller motivert, men har likevel litt troen på det.
Til tross for dette lot jeg altså la være å reise idag. Forstå det den som kan.

Jeg fikk forresten brev fra IKS idag...Var veldig usikker på om jeg skulle reise på kurset eller ikke, men nå er det vel ingen vei tilbake(eller, det er jo alltids en vei tilbake men).

Helgen

Husker så og si ingenting fra fredagskveld til søndags morgen. Er ikke helt sikker på hvorfor, delvis pga. sovemedisin, men kan ikke bare ha vært det. Men siden jeg husker lite, vet jeg bare vagt hva som skjedde. Lå blant annet ute i kulden hele natt til lørdag+ raserte halve huset og spiste mest sannsynlig store mengder mat...på et eller annet tidspunkt kjørte noen(mamma?) meg ut i leiligheten hvor jeg mest sannsynlig bare sovnet med en gang og sov til rundt 8...Var våken en stund, før jeg la megog sov til søndagsmorgen. Mistenker at den ene sovemedisinen jeg tok på fredag gjorde meg helt vekke, og at jeg iløpet av natten tok flere, men er ikke sikker.
På søndag ble jeg hentet, for vi hadde visst avtalt at vi skulle på fjellet(?) Var veldig sliten, men ok, endte opp med å bli med...opp, ned, overlevde, helt ok...Men litt utpå ettermiddagen livnet jeg litt til...farmor og farfar hadde kommet opp på fjellet også, og vi fant ut vi skulle ta oss en liten tur. FY SØREN så sprek de er! Farfar er noe med 80 liksom....og de var nok de sprekeste av oss, nesten:P Det var veldig fint vær, og humøret ble en god del bedre, så alt i alt ble det en ganske grei dag! Når jeg kom hjem gikk jeg i fjøset for pappa...Og alle sammen var egentlig passe trøtte på kvelden etter en lang dag...Inkludert meg. Følte meg skikkelig trøtt og sliten både i hodet og kroppen, og anså at jeg kanskje hadde en sjanse til å få meg en god natts søvn. HAHAHAHAHA. Er jo lov å håpe.
Natten:
Fra jeg lukket øynene ble jeg bombadert med groteske bilder og scener...Hatt mye av det der i det siste, men igår ble det ekstremt...Blir så levende at jeg blir helt kvalm...altså, ikke mareritt, men i våken tilstand. Prøvde å bruke de forskjellie teknikkene vi lærer på DBT(mindfullness osv)...Men etter ca. 30 minutter hvor det bare ble verre og verre, så fant jeg heller frem mp3-en i håp om å klare å distrahere meg litt...Og det funket heldigvis etter en stund. Men jeg fikk fremdeles ikke sove, ble egentlig bare mer og mer urolig og "våken". Etter omtrent 2 timer i sengen sto jeg opp og gikk gjennom den gamle kommoden min(hadde ikke så mye annet å ta meg til...)...holdt meg opptatt med det en stund(må sånn btw innrømme at jeg ikke kunne huske hvor flink jeg faktisk var på ungdomskolen :O Ikke bare på skolen, men hadde fulle kladdebøker med notater når det gjaldt andre ting også, den ene var feks full av arabisk-gloser/bokstaver:P)
Prøvde sove litt igjen. Nei. Hele tiden hadde jeg vissheten om at KJØKKENET STÅR ÅPENT! SPISSPISSPISSPIS! Men jeg hadde verken lyst på eller noe sug...bare en meget slitsom tvangslignende tanke om at det var den eneste tingen som kunne hjelpe der og da, at jeg MÅTTE gjøre det. Siden jeg så og si hadde prøvd alt annet, så gav jeg vel bare opp til slutt egentlig. Spisespyspisespy. vilikkevilikkevilikke. Så trente jeg i 1,5 time....Prøvde sove litt etterpå, klokken nærmet seg 5. Nei. La meg på sofaen og "så" på TV.
Det funket ikke spesielt godt. Spisespyspisspyspisespy. Klokken nærmet seg 7 og jeg duppet endelig av på sofaen. 20 minutter senere var det GOD morgen!

Nok en herlig natt med andre ord. Kjørte med mamma ut i leiligheten...Fikk en ekstra oppmuntring når jeg knapt fikk igjen kåpen min som var for stor for to uker siden! Eser ut. Fy søren. Hadde endel planer idag sånn egentlig, men tror bare jeg skal holde meg inne til uværsskyene har lagt seg litt. Blir uansett hentet av taxi fordbt-samtale i 1tiden, så får ta alt det andre etterpå.

Jauda.

Egentlig vært en ganske grei dag. Litt både og. Våknet uten spesiell angst/uro idag, og det gav absolutt en bedre start på dagen enn resten av uken. Sov bare 3 timer ca. da, så det har kanskje noe med saken å gjøre(har tendenes til å fungere veldig bra om jeg ikke sover/bare sover litt en natt). Sto opp i 9-tiden, gikk tur med hunden, spiste litt(!), trente, spiste litt rett etter treningen(!), dusjet, gikk en liten tur med hunden igjen, ble hentet av taxien og kjørt til dbt-gruppen...Følte meg VELDIG ovenpå da...Fikk en typisk skravle taxi-sjåfør, og det passet meg bra idag, vi snakket hele veien...Og når jeg kom til DBT-behandlingen følte jeg meg mer engasjert enn på lenge...Bare det å ikke være spesielt urolig/angstfull og kunne konsentrere seg, det føltes helt fantastisk etter å ha vært så uttafor i det siste! Men etter en halvtimes tid, og etter å ha(skulle til å si "vært så dum at", men skal la være, øver på å la være ådømme meg selv så mye)"hivd" innpå med kaffi(drakk en stor kopp) begynt det å gå galt...Har hatt problemer både med å innta mat og drikke siste dagene uten å føle akutt ubehag/kvalme, så jeg kjente jeg begynte å bli dårlig. Kjente angsten krype innover meg...Prøvde bruke metodene vi lærer om....Prøvde holde ut...akseptere at OK, nå ble ting litt vanskeligere, men det vil gå over...Men det ble egentlig bare verre og verre....Innen vi hadde pause 20 minutter senere var jeg et vrak, måtte løpe på do for å kaste opp...Ikke det at jeg hadde noe særlig å kaste opp eller spesielt lyst til det, men om jeg skulle ha noen sjanse til å holde ut resten av tiden, så måtte jeg få vekk angsten/kvalmen/ubehaget, you name it. Etterpå gikk jeg inn og snakket litt med behandleren min(som egentlig hadde pause stakkars:P) begynte å gråte og blabla...Hovedsaklig fordi hun hele tiden gjentok at jeg ikke kunne forvente å klare alt allerede, at dette skulle vare i et år osv...Ikke det at jeg ikke vet det, men den intense angsten jeg har hatt i det siste, hvert mnutt av den er forferdlig...og når det varer i to dagr i strekk omtrent...ja, for å s det sånn, jeg sa at ; jeg VET at dette er snakk om et år, og jeg vet at alt ikke kommer til å forandre seg på dagen, men om jeg får en lengre periode med angst igjen så er det ikke nok med bare avsløapningsøvelser osv. Men hun hadde visst skrevet til ansvarsgruppen min og psykiateren her ute at jeg burde mest sannsynlig få andre medisiner, eventuelt sterkere angstmedisiner. Medisiner er IKKE løsningen, mer enn nødløsning til jeg har komt såpass langt i behandlingen at jeg klarer meg uten...Sånn jeg ser det trenger jeg den hjelpen akkurat nå, ellers er nok faren stor for at jeg faller ut av behandlingen.
Men noe jeg synes var veldig vanskelig var at hun sa hun hadde snakket med en spesialist/lege om min situasjon, og at jeg/hun trengte ikke bekymre seg(mht. til matinntak, trening, oppkast osv)...At jeg var helt i orden osv. Hun sa det nok bare for å berolige meg eller noe, men det hadde egentlig litt motsatt virkning...For det første kan jeg ikke helt forstå hvordan denne legen kan ha grunnlag for å si noe sånt, for det andre så gir det alt som hører spiseforstyrrelsen til grønt lys. Om jeg er helt i orden fysisk, hvorfor kan jeg ikke fortsette denne atferden som gjør at jeg klarer holder styr på det psykiske? Spise nesten ingenting, spy, trene...LEGEN har jo sagt at det er greit til og med....Det er jo ikke greit, vet det...Men sist uke var hun veldig bekymra for meg og sa jeg måtte få sjekket meg hos legen, tatt blodprøver og sånt...Og når folk er bekymret klarer jeg vel på en måte skjønne alvoret litt selv også, og det kan hjelpe meg litt i riktig retning.

En annen ting. Satt barnevakt samme med mamma hos søsteren min igår. Mamma er overvektig, og har vært det i mange år....Prøvd gaaanske mange forskjellige slankemetoder osv. Nå har hun begynt med noe nytt som et treningssenter her har. Jeg synes egentlig det virket ganske bra i begynnelsen, de har både mental trening og fysisk trening+ kostholdsprogram...Det er litt sånn lavkarbogreier da, og poenget er å være i ketose og sånt. Fått med meg at hun hadde sånne posesupper hun skulle drikke på....Trodde det var sånn for å kickstarte det hele eller noe. Men igår drakk hun fremdeles på det, og jeg spurte hvor lenge hun skulle holde på med å drikke det...Og da sa hun at det var lagt opp at man KUN skulle drkke 5-6 sånne poser frem til 26.februar...Hun har allerede holdt på en stund, så altså, ca. et halvt år...Og da skal de ikke spise NOENTING fast føde...Ja, du hørte rett! Det høres jo helt sykt ut!? Hun sa det opplegget hadde vist seg å fungere bra, og at man får all næringen man trenger gjennom de suppene og at mange leger anbefalte det for veldig overvektig. MEN HALLO? greit nok at man får all næring, men hva i all verden skjer når man begynner spise igjen? Fordøyelsen må jo bli helt fucka? Mennesker er vel ikke lagd for å innta alt i flytende form?  Noen andre som reagerer på dette? Eller er det liksom helt greit å holde på sånn fordi man er overvektig og trenger gå ned i vekt? Trodde ikke det var vekten som bestemte om man hadde en spiseforsyrrelse...og jeg klarer ikke skjønne noe annet enn at det ikke kan være sunt å holde på sånn. Mern samtidig vil jeg jo støtte mamma, og det er jo bra hun har klart ågå ned endel allerede...Bare synes det er litt vanskelig å skulle støtte en sånn diett, eller hva jeg skal kalle det oO

muskler igjen?

Begynner å få antydning til muskler igjen!(prøver fokusere på det positive:P)
Etter at jeg knakk foten i desember forsvant mesteprten av det som kan kalles muskler, men føler jeg begynner få litt tilbake igjen. Noe som egentlig er bra, for det gjør at jeg klarer takle vektoppgangen litt bedre...Å vite at det ikke nødvendigvis er kun fett jeg har lagt på meg liksom, men en god del muskler.

Før jeg knakk foten:

Februar 2010(og armene mine ble vel egentlig bare mer og mer pinglete utover våren)

Nå:

Så joda, blir mer og mer macho igjen:P Hehe, men det er forsåvidt greit, liker muskler(selv om jeg føler armene mine har en tendens til å se litt mannlige ut!)

Også litt galgenhumor:

Cyanide & Happiness @ Explosm.net

Cyanide & Happiness @ Explosm.net

tunge dager.

Hold meg i hånden, søster.

Vi går på en usikker vei,

under de evige stjerner,

famlende, du og jeg.

Hjelp meg når foten gjør feiltrinn

og ikke kan finne sin vei.

( Dagny Tande Lid)

Jeg la meg med angst, og våknet med angst. Den er riktignok ikke like sterk som igår kveld, men hadde vel håpet at jeg skulle få slippe idag. Blir litt bekymra angående kvelden i kveld også, med tank på at det allerede er så gale.

Men jeg må bli flinkere til å distrahere meg FØR det får bli så intenst som igår...Er bare vanskelig siden jeg føler for å gjemme meg i sengen hele dagen. Jeg har ikke overspist siden lørdagsnatt da, jeg er for sliten. Mamma kommer innom her snart, og jeg vet at et alternativ er å være med hjem, men er usikker på om det er en god ide. Det kan vel slå litt begge veier. Har ikke vært hjemme på mange uker....Men vet ikke om jeg orker forholde meg til maten osv. Blir så lett til at mamma og de maser om at jeg MÅ spise litt, jeg føler meg presset, spiser, også blir jeg bare enda dårligere/eventuelt går på hodet inn i en ny overspisingsperiode. Akkurat nå føler jeg HVA som helst er bedre enn denne angsten, men vet jo hvilket helvetet det blir med overspising/spying også. Prøver vel å finne ut hvilken onde som er best...I mellomtiden er jeg bare en nummen angstklump.

For øyeblikket har jeg mer enn nok med å få i med væske,  så kanskje ikke smarteste ideen å bli med hjem til middag. Men isolasjon er aldri bra heller.

Off topic men;
http://www.side2.no/helse/article2989181.ece

Bare stygge kommentarer om hvor ekkel hun ser ut...Jeg synes helt ærlig hun ser sinnsykt veltrent og bra ut....Dama er tross alt 40! Ser nesten ut som en toppidrettsutøver...Det står det respekt av.

Ellers så er det ikke lenge til IKS-kurs! Men jeg må innrømme at jeg vurderer avlyse hele greien...Orker ikke reise helt aleine ned dit, ordne hotell osv, om formen er som nå.

Jeg hadde forresen kjøretime igår, og det gikk ikke bra :| Rotet veldig i begynnelsen, noe som førte til at jeg bare ble mer og mer nervøs. Jeg KAN kjøre, bedre enn mange....Problemet er at hodet mitt ikke fungerer 100%, jeg feilkobler og gjør teite feil. Kjedelig, siden det er noe jeg føler jeg har liten kontroll over, og derfor ikke bare kan øve litt mer. De fleste dager går det greit, mens noen dager skjønner jeg ikke hva som går av meg. Aner ikke hvorfor jeg ble så ekstremt nervøs heller...Ikke et bra tegn...Har lite lyst å stryke på oppkjøring for TREDJE gang. Fy søren, jeg kjører jo egentlig dritbra når jeg kjører med pappa og sånt:P

Ting å gjøre mot angst/for å holde ut/få utløp for følelser

Som nevnt tidligere har jeg lånt endel bøker, men klarer desverre ikke lese noe særlig for tiden. Jeg er så angstfull at jeg er helt kvalm og ekstremt tett i brystet, føler jeg besvimer!...Uansett, har ihvertfall fått bladd litt gjennom ene boken, og ville skrive ned en del av tipsene...

* rable ned alfabetet baklengs, eller skriv bare annenhver bokstav
* Snakk med deg selv. Beskriv i detalj rommet du oppholder deg i el.
*tegn av et eller annetmed så mange detaljer som mulig
* lakk neglene
* sett på munter, sprø musikk(feks barneplate)
* sett på musikk som du kan med til
* Gjør rent!
* tell ting
* dans hysterisk til vill musikk
* bank tepper
* riv i stykker et laken
* blås opp ballonger og ødelegg dem
* knus egg eller isbiter
* riv i stykker en telefonkatalog
* lag din egen voodoodukke og stikk nåler i den
* dusj i varmt eller kaldt vann(dette kan jo forsåvidt være skadelig om det blir overdrevet men:P)

Dette er hovedsaklig mot selvskading da..men kan vel brukes i mange situasjoner...Dette var bare noen av de som sto. Poenget er at man skal velge seg ut f.eks 5 stk, og bestemme seg for at hver gang ting blir veldig vanskelig så SKAL man gjøre disse 5 tingene, før man eventuelt gjør noe destruktivt.

Jeg har en intens trang til å trene. Har allerede trent idag, og er skikkelig sliten...Vet jeg ikke bør.. Men holder ikke ut lengre! Så langt har ingnting fungert...Har prøvd å distrahere meg fra å gjøre noe dumt flere timer nå, men det fortsetter bare å være utrolig intenst..Må ta meg sammen bare for å skrive dette...Men skal prøve noen ting til før jeg gir opp ihvertfall.

angstangstangstangsturoangsturoangturoangst.

Update

Kan noen fortelle meg hvorfor magen min vrenger seg og jeg kaster opp til tross for at jeg ikke har spist noe? Det er så slitsomt når ikke bare psyken motarbeider en, men også det fysiske :| Jeg vil ikke dette! Jeg vil slappe av, se på tv, kunne drikke et par kopper te. Herlighet. Dette er latterlig og alvorlig på samme tid...Jeg trenger væske, men det går jo ikke. Er det bare psykisk? Det føles ikke sånn...Jeg vet ikke hva som er hva lengre...Fysisk eller psykisk? Det eneste jeg vet er at jeg har brukt all min viljestyrke til å vinne denne omgangen mot bulimien...Jeg har gjort alt som står i min makt, og jeg trodde det gikk greit. Så greit det kan gå under forholdene. Men angsten står i taket og jeg føler meg så full, så full, stappet. Får ikke puste, og er utrolig kvalm...Med andre ord, som om jeg hadde overspist, men uten den flukten/"rusen" selve overspisingen gir meg. Great.

Mandag!

Kom faktisk ikke hjem før nå nettopp. Ble hentet av taxien og kjørt til samtale med dbt-behandleren halv to, og har siden da surret rundt i diverse butikker+biblioteket. Sammenlignet med hvordan det har gått siste dagene, så har det egentlig vært en ganske bra start på uken :) Det eneste som uroer meg litt nå er kjøretimen imorgen, og at jeg bør få i meg noe spise. Bstemte meg for å bare ta litt "fri" idag og slippe å forholde meg til mat, trengte det virkelig etter alt kaoset...Så får jeg heller ta det imorgen.

Eller, helt fri ble det ikke...Var så dum at jeg stakk inn på ICA, selv om jeg hadde lovd meg selv at jeg skulle holde meg langt borte fra matbutikker. Skulle jo bare ha tyggis og hadde null trang til å spise noe som helst..Men blir gående å se på ting da, bare for gøy liksom...Og gjett hva jeg kommer over? TI KRONER for en liter med riskrem+rød saus....Elskerelskerelsker overspise på det, men er som oftest skikkelig dyrt....Så ja, ble ganske satt ut, sto der sikkert i ti minutter og veide for og imot...Gjør jo ingenting om jeg kjøper en pakke eller to og spyr litt til....Så lenge jeg ikke kjøper mye annet. Det er jo et skikkelig kupp, kan ikke la være å slå til! TI KRONER! Hallo! Pleier koste 40 for en pakke! KJØP!

Jeg er utrolig svak for salg og bra tilbud,men samtidig handler det jo ikke om penger...Skulle akkurat til å gå videre da en eldre mann kommer bort og sier; ja, det er et skikkelig kupp, kjøp deg en sånn! Og så blunket han til meg. Han skulle bare visst...Men jeg lot være! Er vanskelig å beskrive hvor sterk trangen var...Men den forsvant ganske fort igjen når jeg fikk meg vekk derfra heldigvis :) For en gangs skyld fikk jeg en skikkeligmestringsfølelse også...Ringte mamma, måtte bare fortelle noen...Først sier hun; åh, så bra! Men så sier hun etterpå; men du kunne jo bare kjøpt en da, du har jo godt av å legge på deg litt blablabla.

Så da ble jeg plutselig veldig lei meg igjen(skal ikke mer til nei:P) Men tror dt er derfor jeg sjelden får noe mestringsfølelse når jeg klarer sånne ting, føler det er sånne ting alle forventer at jeg BØR klare, og at jeg har null rett til å være stolt over det...At det er en selvfølge liksom....Men skjønner jo at det ikke alltid er like lett for andre å forstå hvor vanskelig det er...

Så idag har jeg;

- Fått hentet sovemedisinen, så jeg ihvertfall har søvnen på min side!
- Stått i mot når bulimien ble veldig intens!
- Fått tak i sånn ting til å koble pulsklokka til pc'n :D

- kjøpt ny te <3

- Fått lånt tre bøker på biblioteket

*For å overleve er skrevet ut fra et personlig perspektiv der pasienterfaringer, teori og praktiske råd går hånd i hånd. Boka retter seg til de som er syke, deres pårørende, skole- og helsepersonell, studenter og andre som vil lære noe om hvordan man best kan forstå og hjelpe noen som skader seg selv.

(samme som skrev sebrapiken)

* Kors på halsen

I denne dokumentaren forteller to søstre om hvordan det er å ha en lillesøster som skader seg. Ida er i begynnelsen av 20-årene og er betegnet som en av landets verste selvskadere. Hun må kutte seg for å holde angsten i sjakk og for å kjenne at hun lever. Den selvpåførte smerten lindrer Idas indre kaos for en stakket stund. Så lenge endorfinene flyter i blodet hennes.

Ida begynte da hun var ti år gammel. Nå haster det for henne å bli frisk.

Familien spør: Hvorfor skjedde dette oss? Hvorfor vår Ida?

* Dødelig ideal

Forfatteren forteller sin historie som handler om over ti år med spiseforstyrrelser. Det startet da hun var ni år og fortsatte i de tretten neste. Det er en beretning om en kvinnes reise til en av virkelighetens mørke sider, og hennes beslutning om å finne veien tilbake. På egne premisser.

Hatt lyst til å lese alle disse bøkene lenge, endelig fått lånt de!


Er helt sinnsykt sliten, men det er jo egentlig bare bra siden jeg bør legge meg snart :)
Kommer ny tinkerbell-film på onsdag btw, jeg gleder meg som en liten unge! ^^

Puls osv.

Etter en helg helt i ørska, uten oversikt over verken tid eller sted, så klarte jeg endelig få meg ut av "transen" ved å trene. Men det var ikke en spesielt hyggelig opplevelse egentlig...Ble kjempe andpusten etter bare en liten stund, føltes som jeg skulle kollapse hele tiden. Og dette begynte allerede under første intervallen. I tilegg var pulsen min skyhøy mesteparten av tiden, til tross for at jeg tok det mye roligere enn normalt. Den lå på rundt 215 lenge, og det er vel litt vel høyt? oO Jeg pleier heller aldri bli særlig andpusten, men idag kjentes det ut som jeg skulle bli kvalt hele tiden. Ikke hyggelig. Har opplevd lignende før, at etter en hektisk bulimi-periode er både blodtrykket og pulsen min plutselig veldig mye høyere enn bare noen dager tidligere...Men får som oftest høre det samme som når jeg går opp i vekt; jammen, så bra at blodtrykket ditt har gått opp, det var jo altfor lavt før!
Men det kan da umulig være bra at pulsen/blodtrykket blir så ekstremt forhøyet bare på en dag eller to? Blodtrykket mitt har de siste årene vært på rundt 95/60, men i bulimiske perioder har det plutselig hoppet opp til 120/80+...Og ja, jeg vet det er mer normalt enn slik et pleier være, men det er vel uansett ikke sunt at det PLUTSELIG blir så høyt? Jeg synes ihvertfall det er litt ekkelt at hvilepulsen min nesten dobles bare iløpet av noen dager :/

Forhåpentligvis stabiliserer det seg litt nå til uken...Skal faktisk ha kjøretime etter gammelt på tirsdag! Kjørte litt med pappa ikveld etter at jeg hadde trent, men det gikk IKKE bra, var helt forvirra i hodet, huff :/ Skal ha oppkjøring i oktober da, så det begynner nærme seg.

Imorgen håper jeg å få kjøpt sånn tilkoblingsgreier til pulsklokken min, så jeg kan laste opp treningsøktene til sånt program som jeg har på pc'n...Blir bra det :) Like greit å bruke opp pengene jeg har, så jeg ikke kan bruke dem på overspising:P
Nå er det bare sånn weekly summary-funksjon, og den er ikke mye å skryte over:P Eneste den viser er:

duration: 05.02.28
sessions: 7
calories: 2400

Har vært en OK treningsuke, men ble desverre litt skjevt fordelt siden jeg verken trente igår eller fredag, så ble det litt mye idag, for måtte "ta igjen" det tapte. Og det funker egentlig ganske dårlig...spesielt når foten min fremdeles plager meg konstant! Er ikke en del av kroppen min som ikke verker nå...Kun pga. foten og feilbelastning :/ Må til legen og få noe smertestillende tror jeg...Aller helst burde jeg fått flere fysioterapitimer...Får se.

Kan forresten også meddele at jeg kuttet i natt, for første gang på mange måneder. Den "gode" nyheten er at det ikke funket i det hele tatt....Det var både greit og helt forferdlig på samme tid, å innse at det ikke gav meg noe som helst...Hadde absolutt ingen trang til å gjøre det, var mer det at jeg var desperat etter å finne ET eller annet som funket, som kunne få meg utav denne onde sirkelen. Jaja, så nå vet dere det. Nå håper jeg på litt søvn inatt, og at jeg klarer få meg opp av sengen imorgen(my back is killing me atm).

Menmen, all in all, litt bedre?

Bulimia beats.

If you are going through hell, keep going.

Nok en bulimisk helaften overlevd, og nok en gang må man bare bite tenna sammen og si at NÅ er det slutt, og prøve tro på det, selv om historien har en lei tendens til å gjenta seg.
Har fått ny resept på sovemedisin av legen min da, og tror absolutt det blir nødvendig. Trenger all søvnen jeg kan få om jeg skal bekjempe dette monsteret. Er litt småskeptisk til å ta sovemedisin igjen, har ikke tatt det på flere måneder. Når jeg tok det fast i flere måneder ved sist (lengre)innleggelse begynte jeg etterhvert å få uhyggelige bivirkninger, ble rett og slett helt forvirret i hodet, og sluttet vel ganske cold turkey etter flre sånne episoder og ikke tatt siden. Men er bare en tipakning jeg har nå da, så blir bare til å få seg gjennom det som forhåpentligvis blir en bulimi-fri neste uke!(satser friskt her ja:P)

Så nå håper jeg på litt søvn, og at jeg klarer få meg utav sengen imorgen/idag(ryggen min plager meg veldig
atm). Trening imorgen, også skal jeg på kino. Sånn med tanke på at de siste 48 timene har bestått av søvn, overspising og spying, så føler jeg ikke det ser spesielt lovende ut om jeg skal være realistisk...Men det kan ikke bliså mye verre enn siste dagene strengt tatt!

Får klamre meg til den lille resten av naivitet og håp som finnes.

Courage is the discovery that you may not win, and trying when you know you can lose.

Promise me you'll always remember: You're braver than you believe, and stronger than you seem, and smarter than you think.

Our greatest glory is not in never failing, but in rising up every time we fail.

When you reach the end of your rope, tie a knot in it and hang on.

In the middle of difficulty lies opportunity.

 Don't give up trying to find your way. But do remember that sometimes it takes bending to avoid breaking.

Og favoritten min;

Courage doesn't always roar. Sometimes courage is the quiet voice at the end of the day saying, "I will try again tomorrow."

I will try again tomorrow.

God natt.

Bulimiske dager og ulovlige tanker.

Jeg liker ikke veien ting går nå, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å stoppe det. Vet egentlig ikke om jeg VIL stoppe det, heller det totale sammenbrudd enn sånn som det er nå. Holder ikke ut mye lengre, verken fysisk eller psykisk, kanskje må det bare toppe seg før det stopper? Jeg vet ikke. Vet bare at tankene går mer og mer i deprimerende og håpløse baner, og at løsningene ser ut til å bli færre og færre. Ser bare destruktive alternativ og prøver finne ut hva som er best av flere onder. Jeg liker ikke helt hva jeg ser ut til å komme frem til, og klarer ikke skrive om det en gang. Jeg skammer meg, jeg bør skamme meg. Håper at noenting utenfor meg selv skal gripe inn, stoppe meg, stoppe tankene mine, få meg til å skjønne det jeg allerede egentlig vet. Men så langt fortsetter jeg bare å rømme, jeg har ikke krefter igjen til å løpe mye lengre og jeg aner ikke hva som skjer når de tar helt slutt. Men det orker jeg ikke tenke på nå.

gamle tider.

Bladde litt gjennom den gamle bloggen min, og fy, underholdning på høyt nivå! Samtidig føler jeg i det minste jeg kan si jeg har komt meg litt utav gjørmehullet jeg var i da. Men det er litt vanskelig å lese også, det tar meg tilbake. Skjønner og husker så utrolig godt hvordan jeg hadde det. Var vel spesielt disse to innleggene under fra sommeren 2009 som gav meg flashbacks. Jeg var i den perioden mer utagerende, sint og paranoid enn noen gang(men hadde vel også mer selvtillit enn noen gang, det skal nevnes) og var vel ganske kronisk ruset på enten alkohol, beroligende/sovemedisin eller hasj. Det verste med å reise tilbake i tid er å innse at selv om jeg var ganske så forvirret i hodet på den tiden, så var livet mitt likevel hundre ganger mer spennende og hundre ganger mer innholdsrikt enn nå....Og jeg hadde det til tider sinnsykt bra(men var veldig ustabil). Jeg levde rett  og slett!
For å være helt ærlig har jeg mer enn en gang ønsket meg tilbake. Men samtidig er jeg ganske sikker på at noe drastisk hadde skjedd i negativ retning om jeg hadde fortsatt som jeg gjorde da, så jeg må bare holde fast på at jeg er komt lengre nå, og at jeg fortsetter å bevege meg fremover. Jeg var ødelagt, jeg har vært ødelagt lenge, og jeg har trodd jeg har vært ødelagt beyond repair og gått inn for å bruke all min energi på å ødelegge meg enda mer, but no more!




CHILL


I've got that feeling deep inside

Well what it is I don't know
My vengeance starts to change
My mind gets filled with rage
I raise my fists up to the sky


Whatdaya see?


The fear I see when I look in your eyes
Makes you believe I'm one of a kind (one of a kind)
The fear I leave in the back of your mind
Makes you believe I'm
One of a kind


And Now I feel like I'm alive
Don't know just how I got so low
These voices in my mind
Tell me it's killing time
It is a thrill I can't describe


Hey, Hey, Hey, One of a Kind
Hey, Hey, Hey, One of a Kind
Hey, Hey, Hey, One of a Kind
Hey, Hey, Hey, One of a Kind




Faen så jeg hater deg.


Jeg vil drikke meg dritings og ha one night stand med noen. Ikke fordi jeg har lyst, men fordi jeg føler meg så forbanna ødelagt i hodet at jeg bare vil dra det helt ut.




Vil skyte noe, noen.
Slå noe, noen.


Noen som melder seg frivillig?


Hadde det ikke vært for at magen min er klikk og jeg så og si spyr om jeg beveger meg skulle jeg tatt meg en ekstremt lang joggetur også drukket meg totalt wasted etterpå.


Jeg tror jeg må lage svarteliste og. Haha. Ja, jeg skal bli han.
Neida.


Men fy søren. Alt går bare rett til helvette sånn egentlig. Mamma sier jeg kanskje er for innpåsliten, at det er derfor alle stikker fra meg. Og hun har nok rett.
Skjønner ikke hvordan det skal gå når jeg "flytter". Tenkte det var positivt å få seg vekk nå, men er redd jeg kommer til å ende opp på byen med en eller annen drittsekk. Egentlig er jeg ikke redd. Mer sånn whatever, what the fuck.
Kommer til å bli gal om jeg sitter der aleine hele tiden, ihvertfall om jeg er i sånt humør som nå.
Vil bare kutte som en gal og skrike; hell yeahhh og le høyt og lenge.


Morsomt. Jeg klippet av meg alt håret for å ødelegge meg selv, gjøre meg enda styggere. Så får jeg komplimenter for det. Syk verden.


I am the disease
I'm a disease
To the world
I'm the plague of
Disaster


And I'll continue to move foward
Like the monsters of money
Crime, crime and deceit


This is time to destroy everything and never rebuild
I'm the one man army
Of disease

Now it's spread like wildfire
Wildfire

A fucking sick disturbing race
A closed-minded existnece


We are the fucking sick
It's the plague of us
And we're the disease
Of this disaster
You call your world


This world is dead let it die
So shut the fuck up
Shut the fuck up
And let the killing begin


Gleder meg.


Pappa har ekstremt svært gevær i skapet. Moro.


But inside I'm screaming for some healing,
Never felt so empty and I'm telling you it's slowly killing me.
Pleading for some meaning,
I need to know there's something more to living than this horrible disease.


I'll block it out,
The screams that fill my mind with doubt.
Pleas quiet down,
I need you to be calm, not shout.




Hva skal jeg si? Vil hyle ut at jeg ikke gir faen i dette pisset, noe av det. Men det er ikke nok å skrike.




We ain't going nowhere, so fuck you

---------------------------------------------------------------------


Var på legevakten. Sydde, uten bedøvelse og, helvette, det kjentes.



Som vanlig sa de; åh, du må si ifra om det gjør vondt. Wtf? You kidding me? I'll do anything for some non self-inflicted pain.


Og no way om jeg ligger der som en unge og klager over at det gjør vondt når det faktisk er meg selv som er grunnen til at jeg er der.


Fikk stripset det andre, nå har jeg sånn fin bandasje på.


Vet ikke hvorfor, jeg likte ikke hun legen. Hun prøvde det hun kunne å snakke med meg, hun var jo egentlig grei, jeg bare likte hun ikke -_-. Jeg burde blitt innlagt idag og jeg gjorde alt jeg kunne for at hun skulle få skyldfølelse og føle seg jævlig når jeg gikk. Jeg veit, barnslig og idiotisk but I dont care atm. Jeg ble bare så sinnsykt forbanna på hun og alle, holdt på å rive ned sånn dritt. Men jeg trengte komme inn ikveld. Jeg fikk ikke sagt alt jeg tenkte på, isåfall hadde jeg nok komt inn. Jeg ville jo egentlig ikke inn, det sa jeg og, men samtidig tror jeg jeg burde. Hun sa jeg kunne ringe om det ble verre, og jeg sa at, det kom jeg søren meg ikke til å gjøre. Og ja, igjen, jeg vet jeg sikkert høres ut som den barnslige dritten.






Jeg blir så sinna på meg selv, snakket med han før jeg gikk ned. Hallo, han bryr seg ikke, hvorfor snakker jeg med han? HVORFOR? Han synes sikkert bare det er morsomt at jeg måtte på legevakten for alt jeg veit, jo mer jeg snakker med han jo mer kontroll får han på meg. Jeg må slutte å snakke med han. Men jeg klarer ikke.






FuckFcuk. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre rett og slett. Jeg er så sinnsykt forbanna.






Hele veien opp fra legevakten håpet jeg noen skulle kødde med meg så jeg kunne klikke på de og be de dra til helvette. Håpte noen skulle slå til meg så jeg kunne slå tilbake. Fristende å ta med en flaske og sitte på busstasjonen å drikke bare så jeg kan møte på noen drittsekker så jeg har en grunn til å klikke. Det høres sikkert helt idiotisk ut men.






Og når skal jeg få det inn i den lille hønsehjernen min at han ikke bryr seg om meg?






Jeg burde ikke vært her. Jeg må forsvinne, blæ, nei, jeg har ikke noen konkrete planer. Blir vel til at jeg tar en god dose sovetabletter, sovner og våkner helt jævlig imorgen. Hun skulle ta kontakt meg psykologen min så jeg fikk time imorgen, oh, well thank you, that's just bloody fantastic.


Jeg har ihvertfall en plan. Bedre enn ingenting. Det skal hjelpe. Jeg har en plan, jeg har en eneste ting å leve for, og den ene tingen er så idiotisk at dere hadde flådd meg om jeg hadde sagt det. Men for meg er det en grunn(og nei, det har ingenting med han å gjøre).

Denne såkalte "grunnen" var jo den geniale løsningen; spiseforstyrrelsen!(som SÅKLART ikke var en spiseforstyrrelse ifølge meg, neida).

Men jeg oppdaget faktisk til min forferdelse at jeg helt tilbake i 2008 tok opp "spiseproblemet" mitt med min daværende psykolog:

søndag 21. desember 2008


Neste gang kutter jeg heller, seriøst! Kommer aldri til å få kuttene vekk likevel, så hvorfor slutte. Mens fettet kan jeg jo faktisk få vekk, så hvorfor putte mer fett i munnen? Æsj, haha.

Ja, det glemte jeg å si, han psykologen jeg var hos på fredag(som ikke er min egentlig) når jeg snakket om det ene "problemet" mitt, så sa han, jaja, er ikke det bare en sånn typisk jenteting da? BLÆ. Da ble jeg litt sur, for nei, det er ikke normalt. Men gidder ikke forklare mer :P

Rart man har problemer med å skjønne at man trenger/forjener hjelp når man blir møtt sånn?:P

Småting

men kanskje ikke så små likevel?

Etter en mildt sagt slitsom bulimi kveld/natt føltes håpløsheten, nok en gang, ganske så komplett. Jeg har vel egentlig ikke fortalt noen, eller skrevet noe om det, men jeg har vært veldig nære på å ende opp med selvskading(kutting mao) flere ganger siste tiden. Trangen til å selvskade ser ut til å henge ganske sterkt sammen med de bulimiske periodene. Sammen med tapet av kontroll, skammen, avskyen.
Selv om jeg i langt større grad har blitt flinkere til å la være å mobbe meg selv, så tar det ikke bort det faktumet at avskyen til meg selv, til kroppen min, i perioder som denne er intens.
Jeg har spesielt et problem med å dusje. Det må høre litt tragikomisk ut, men jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Speilet på badet er desverre sånn plassert at det nesten er umulig å ikke se seg selv når man dusjer. Jeg har vurdert å henge noe foran, men aner ikke helt hva det skulle vært(forslag?)Så jeg må hjem til mamma og pappa, eller søsteren min, for å dusje. Og neida, jeg MÅ jo ikke, jeg kan jo "bare" dusje right? Vel, ubehaget med å dusje er sterkt nok, speilet gjør det ti ganger verre, og da vet jeg at veien til å begynne å kutte igjen er meget kort.

Men nå sporet jeg helt av...For å komme tilbake til det jeg begynte med...Småting, ting man sier og gjør som egentlig koster en veldig lite, men som kan bety så utrolig mye. Ble minnet på det når jeg leste kommentaren fra Night på et av innleggene mine...Som sagt hatt en forjævlig kveld/natt, men jeg følte meg faktisk ti hakk bedre etter å ha lest den(og dette gjelder forsåvidt for mange av de andre kommentarene jeg har fått også).

Idag på DBT-gruppen fortalte hun ene at hun hadde trodd hun så meg på bussen, sagt hei, for så å finne ut at det ikke var meg og det hele ble en smule komisk. Hun kunne valgt å la være å fortelle denne historien til oss i gruppen/meg, men hun gjorde ikke det. Og ikke bare gav det en munter stemning i gruppen, men jeg følte meg også...ja, jeg vet ikke, jeg ble litt glad på en måte? Kanskje jeg bare er rar, men jeg blir alltid litt overrasket når folk jeg egentlig ikke kjenner særlig husker meg eller tenker på meg.

Igjen roter jeg meg litt bort...Poenget var uansett at jeg vet ihvertfall at jeg kan føle meg mye bedre av sånne "ubetydelige" småting, så jeg prøver i større grad være litt sånn mot andre også. Det skal jo faktisk ikke så mye til. Jeg har vel aldri sett på meg selv som en spesielt hyggelig eller sprudlende person, og alltid tenkt at det ikke faller meg naturlig å f.eks snakke til fremmede. Men er jo ikke alltid så mye som trengs, man trenger ikke alltid si så utrolig mye fantastisk eller være så ekstremt utadtvendt og morsom.

Men merker absolutt at jeg er blitt bedre på det.
På treningssenteret idag så var det til en forandring ikke bare meg som var gal nok til å trene "midt på natten". I tilegg trente hun lenge, litt for lenge. Jeg er såklart ikke den rette til å dømme noen, men tror nok ikke jeg var den eneste med et (over)treningsproblem der for å si det sånn. Uansett, tusen tanker gikk gjennom hodet.
Jeg hadde så lyst å gå bort til henne å si at hun måtte være forsiktig, oppmuntre henne, redde henne fra spiseforsyrrelse-helvetet og blabla. Men det funker jo såklart ikke sånn...
Vanligvis ville jeg begynt å kjefte på meg selv; herlighet, mind your own business, akkurat som noen bryr seg om hva du har å si, hun hadde bare sett dumt på deg uansett, ikke drit deg ut nå osv.
Men ikke idag. Neida, jeg gikk ikke bort og holdt en fantastisk tale som frelste henne fra eventuell spiseforstyrrelse, og så levde alle lykkelig alle sine dager.
Men jeg sa; bra det ikke bare er jeg som er så sprø og trener midt på natten
*smile*
 *hun ler litt overrasket*
...også fikk jeg ønsket henne en fin kveld/natt før jeg gikk. Det høres sikkert totalt hverdagslig ut, men tro meg, jeg ville aldri gjort noe sånt for en stund tilbake siden. Da ville jeg vært så fokusert på min egen boble av depresjon og uduglighet, og på å ikke plage noen andre med å åpne kjeften.

Men jeg tror sånne ting av og til kan bety mer enn man tenker over. I dunno.

Jeg burde strengt tatt sovet nå, men vurderer sterkt la være. Det er ikke noe særlig å sove 3-4 timer. Skal mest sannsynlig på kino idag. Planer for en gangs skyld ja! Tør nesten ikke planlegge noe lengre, ender altfor ofte opp med å måtte avlyse. I tilegg har jeg halvveis plan om å reise til svømmehallen i løpet av helgen. Tenkt på det lenge, blir en veldig utfordring, men tror jeg hadde fått en veldig mestringsfølelse om jeg hadde fått meg til å gjøre det. Har tenkt at nei, no way om jeg kan nå, i en bulimisk periode, er du gal? Lagt på meg og oppblåstog fæl, får være måte på hva folk skal tåle! Men samtidig må jeg kanskje bare kutte ut unnskyldningene og hoppe i det? Får se hva som skjer, må ihvertfall få med meg noen jeg stoler skikkelig på om jeg skal klare det. Ikke vært i en badehall siden ungdomskolen:P

Kan forresten nevne at treningsopplegget denne uken har gått ganske greit. Maten har gått helt elendig, men prøver tenke litt på det vi lærte på IKS-leiren, om at man ikke kan få alt til på en gang. Så får prøve å fokusere på det jeg fikk til. Selv om jeg har trent litt utenom selve opplegget med intervalltrening/styrketrening, så har jeg ihvertfall holdt meg til å bare bruke tredemøllen annenhver dag...Og da bare intervalløkten og ikke mer. Og tro meg, det har faktisk vært vanskelig. Jeg er veldig sånn at når jeg først kommer i gang vil jeg helst holde på til jeg stuper...Så det har blitt 4 treningsøkter denne uken så langt på ca. 3,5 time til sammen. Prøver si at det er bra, jeg har ikke overtrent, men likevel trent litt.

Men det føles ikke bra, jeg klarer ikke være stolt over det.
Det er altfor lite! Når jeg overspiser må jeg jo overtrene! Hvorfor holde igjen når jeg kunne klart mye mer?

Jeg vet svarene. Jeg vet hva fornuften sier. Men hva hjelper det når følelsene så og si aldri er enige?

Hadde plutselig en veldig trang til å skrive mye, men sliten, så får ta det igjen.

sliten.

Løper og løper. Tankene jager meg, uroen fotfølger meg. Jeg drar ifra, men blir alltid innhentet igjen. Det finnes ingen pause-knapp. Kaos eller kontroll. Livet eller levende død.


Distanse, nummenhet, kulde, smuldre sakte opp. Slow suicide.


Eksplosjon av følelser. Sinne og ekstase, håp og selvmordsplaner.


Mislykkes, prøve igjen, mislykkes, prøve igjen.
Uro. Uro. Uro.
Vektoppgang. Så bra at du har lagt på deg!
spise, spy, spise, spy, spise spy,runaway, spise, spy, runaway, pause, play, fast forward. kaos, skam, tap av kontroll.

løper og løper,
når målet, men det forsvinner...

observe me in my circus show

on a thin line as I take the rope

and lose my grip

Yiha!

Fant plutselig en gammel mp3spiller stapfull av musikk! Merkelig å høre igjen endel av sangene...




<3

Uvel.

Jeg trenger bevis, bekreftelse på at jeg ikke er feit. Det er flaut å innrømme, men jeg klarer ikke stole på meg selv og egentlig ikke på andre heller, så da blir det til at jeg søker etter den andre plasser. Og jeg er jo ekspert i å finne de negative tingene og ikke se det positive. Skulle kjøpe klær igår, måtte opp i L i flere av buksene...På ene siden føltes det kjipt, men på andre siden føltes de litt sånn; hah, ser dere, dere som påstår jeg liksom er så tynn, dere lyver, og dette beviser det bare! Ingen som er sykelig tynn må bruke M eller L i klær!
Med andre ord, hater at jeg må opp i størrelser, men samtidig koser spiseforstyrrelsen seg fordi selvhatet blir foret, og ikke minst tilliten til andre svekket. Det er jo akkurat det den vil, det gjør den sterkere.
Og jadajada, det handler ikke om hvor mye man veier, hvor stor man er osv. det handler hovedsaklig om følelser, but still...Jeg følte meg mer komfortabel uten disse dvaske kiloene på kroppen.

Det går ikke så bra med maten. Det går ikke så bra med noenting. Men det kunne vel alltids vært verre.

Jeg skal trene. Det var fordi jeg skulle være "flink og fornuftig" å la væ å trene når jeg følte for det at det kokte over isted.
Akkurat nå føler jeg meg så stor og skamfull at jeg bare vil gjemme meg i sengen, vil ikke a noen skal se meg. SKAM.
Så jeg skal oppholde meg i sengen en halvtimes tid...Så går jeg ned om jeg så må tvinge meg ut døren :)
(noe jeg nok må)

Relax, take it easy.

Er så lei av uroen. Av å aldri kunne slappe av. Aldri kunne stole på meg selv. Aldri kunne stole på andre. Aldri kunne stole på min egen kropp, på mitt eget hode, min egen psyke. Aldri kunne være sikker på om jeg er trygg. Om jeg har kontroll. Om ting egentlig går bra, om det jeg gjør er rett. Om det er feil. Om i det i det hele tatt finnes noe sånt som rett og feil. Om det er verdt å kjempe. Om jeg egentlig kjemper i det hele tatt? Om jeg egentlig bare går i feil retning, og har gjort det hele tiden?

Jeg var på butikken ikveld, skulle kjøpe målbånd, av alle ting. Fikk et akutt behov for å ha det tilgjengelig. Hadde gledet meg til å se "jamie slanker amerika", men tilslutt var uroen så sterk at jeg ikke fikk med meg noe som helst, så jeg hastet ned på butikken. Første butikken hadde det ikke...dritt!Andre butikken trodde jeg først hadde det, men nei. Hadde til nå følt meg sterk og bra som ikke ble fristet av all maten i det hele tatt, men ble rett og slett så intens fortvilet over at de ikke hadde målbånd at det var like før jeg begynte grine/skrike ut en mengde stygge ord. Den lille filletingen og det føltes som jeg skulle få totalt sammenbrudd; første innskytelse; kjøp all maten du kan, bruk opp det lille du har av penger, bare en siste gang! Du er så fucka og feit og ekkel uansett, så en siste gang kan vel ikke skade? Men jeg gikk hjem igjen, ville ikke høre på bulimien. Prøvde si til meg selv at jeg var flink, at det var et steg i rette retningen at jeg klarte å holde ut uten å ende opp med b/p(binge/purge) igjen. Men det eneste jeg satt igjen med var en enda sterkere uro, enda et bevis på at jeg kan ALDRI stole på meg selv, uansett hvor trygg jeg føler meg, så kan det plutselig snu...Ja, jeg klarte stå i mot denne gangen...Men tanken på at jeg plutselig, når som helst, kan få slik anfall, som jeg blir nødt til å holde ut...vel, det gir meg neste lyst til å bare gi opp med en gang. Det virker uoppnåelig...Ikke klarer jeg se at det er verdt det heller.
Noe som gjør meg enda mer forvirret og motløs er at når jeg faktisk prøver spise litt, uten å overspise eller kaste opp, så blir jeg så dårlig. Ikke bare psykisk, men fysisk. Miniatyriske porsjoner kan gi meg magevondt/kvalme, og etter å ha tvunget i meg litt grønnsaker til kvelds så endte det opp med hodet over do. Hadde jo ingenting med at det var mye kalorier, at jeg hadde overspist eller noe...Kjente meg bare så oppløst, kvalm og uvel at jeg tilslutt gav opp prøve å holde det nede. Nå skal det nevnes at jeg var så dum at jeg prøvde ta min daglige dose tabletter også, ble vel bare altfor mye på en gang.

Jeg vet ikke jeg, kanskje alt "bare" er psykisk? Jeg vet jo at man ikke blir SÅ mett av så lite...Men samtidig kjenner jeg jo det jeg kjenner, og det var som sagt ingen grunner til at jeg skulle få panikk pga. mye kalorier eller noe, var såkalt "trygg mat" i liten dose. Så, som sagt, jeg kan ikke stole på meg selv, eller kroppen min eller noen ting. Jeg vet ikke hva jeg skal tro lengre. Ene uken kan jeg spise ekstreme mengder, kilovis på en time eller to, uten å egentlig kjenne smakene eller oppfatte noen som helst metthetsfølelse før det er altfor seint...Mens jeg andre uken blir skikkelig uvel og mett bare av en salat eller en frukt...Det er jo helt feil, jeg er helt feil. Feilkoblet.

Tenkte egentlig skrive et innlegg om DBT, men orker ikke ikveld.

Intervalltrening

Det er faktisk tyngre enn jeg var forberedt på...Varer riktignok ikke mer enn 35 minutter, men man veksler mellom 3 minutter aktiv pause(puls på rundt 70) og 4 minutter med puls 80-90% av makspuls, så kjenner det godt:P Lett å tenke at de såkalte pausene skal være litt rolige, men det skal de jo egentlig ikke, så veldig greit med pulsklokken! Blir ikke noe rusling i "pausene" nei, er jo mest for å roe litt ned  når melkesyren begynner å innhente en. Men synes det var ganske passe intenst egentlig :) Så nå skal jeg IKKE bruke tredemøllen før torsdag...Og jeg bør vel lage en regel om at jeg ikke skal gå kjempelange turer/jogge heller, siden det blir litt samme greien:P

Ellers har det ikke skjedd så mye idag,  men øvelseskjørt med pappa, og fått fikset reguleringen hos kjeveortopeden, så NOE har ihvertfall skjedd :)

Ingenting

Ingen overspising siden søndag. Ingenting av noe som helst egentlig. Bare mye depresjon og soving. Var til individuell time hos DBT-terapeuten igår...Ble tull med taxien hjem igjen, så måtte vente nesten 2 timer før jeg ble hentet! Måtte gå ned dit jeg var innlagt i sommer for å få hjelp...Taxien kom ikke, mobilen var død, haddde ingenting penger og var helt vrak. Når jeg endelig kom meg hjem var klokken nesten halv 6. Ble ikke noe trening igår, la meg i 6-7 tiden og sov til idag. Sov foråsvidt mesteparten av gårdsdagen også, bortsett fra noen småturer med hunden innimellom. Men mamma var heldigvis innom og tok ham med seg hjem igår...Idag SKAL jeg trene uansett, må bare få meg utav sengen(noe jeg uansett må siden mamma kommer ut igjen med hunden snart). Vil bare sove sove sove hele tiden, flykte inn i de bisarre drømmene, men man kan jo ikke det hele tiden heller.

RYP

Så, imorgen starter jeg opp med nytt treningsopplegg! I første omgang går det over 6 uker. 4x4 intervalltrening og styrketrening annenhver dag. Håper og tror det skal funke bra å ha et litt strengt program å følge, tror det vil bli lettere å unngå overtrening og skader. Nå når jeg i tilegg har fått pulsklokke, så føler jeg jeg kan få enda mer utav et sånt opplegg! Utrolig greit å kunne ha noen "retningslinjer" å følge og ikke bare presse seg til man omtrent knekker sammen, som jeg har tendens til , ihvertfall innimellom.
Det fulgte jo også med et opplegg for kostholdet, planen er vel å prøve å følge den, men må nok ta det veldig litt etter litt om jeg skal ha noen sjanse til å klare det.

Så imorgen begynner jeg med først "offisielle" treningsdag med 4x4 intervaller da:P Har allerede testet ut pulsklokken og litt sånn, så en sånn omgang med intervaller blir bare ca. 35 minutter og 250-300 kalorier...Ser ikke helt at dette skal være nok som eneste kondisjonstrening, men jeg har ihvertfall lovd meg selv at jeg skal KUN ta de øktene 3-4 ganger i uken og holde meg borte fra tredemøllen ellers, at jeg heller kan sykle litt utenom...Tror absolutt det er lurt, for foten min fungerer jo fremdeles ikke optimalt, og den verker veldig mye...Så ja, skal ihvertfall ikke løpe flere mil på tredemølla de neste 6 ukene, for det ødelegger bare mer enn det gjør nytte.

Og jeg SKAL klare å komme utav denne bulimi-perioden nå. Har brukt flere dager på å legge planer og forberedt meg på allslags problemstillinger, så dette må jo bare gå:P I tilegg må jeg få spart litt penger til jeg skal til Oslo i oktober. Akkurat nå er jeg så blakk som jeg kan være, og det er egentlig en utrolig lettelse å vite at jeg ikke har muligheten til å gå på butikken og kjøpe mye tull. Spesielt de første dagene som ofte er de verste.

Jeg skulle egentlig skrive et langt innlegg om det som skjedde igår og inatt. Sov ikke mye, så det ble veldig mye tanker. Veldig mye som jeg føler jeg trenger få ut, men jeg orker liksom ikke begynne, for det er så altfor mye. Kort oppsummert kan jeg si at venninnen min hadde siden sist(var mye med hun før, men siste halve året har jeg nesten ikke sett henne)prøvd så og si alle rusmidler known to men(inkludert heroin), havnet på legevakten med dødelig promille etter å ha blitt funnet i sjøen full av blod og med knuste fortenner, og ja, masse andre ting...Samtidig var hun liksom gode gamle, og jeg skjønner henne så jævlig godt, jeg hadde ikke holdt ut alt i livet hennes, så det er vanskelig å skulle gi råd. Men på andre siden får jeg av og til inntrykk av at hun nesten kunne ønske jeg ville være litt streng med henne, for hun har jo sagt selv at hun savner rammer osv. Det må være utrolig slitsomt og ikke ha noen skikkelig ansvarspersoner rundt seg, for vi er jo faktisk langt fra voksne selv om vi er myndige. Hun har jo en kjempegrei far, men han har nok med seg selv og de har mer et kamerat-forhold, moren hennes har visst bare gitt henne opp.
Det er bare så sårt, for hun er så utrolig sterk, så utrolig laidback og så selvstendig, lenge trodde jeg faktisk hun var så hardhudet og så likyldig som hun virket, men jeg har sett en annen side, ikke så ofte, og tror ikke det er mange som har sett den, men likevel, jeg vet at hun kan være dypt fortvilet og føler seg hjelpeløs...men hun er blitt så vandt til å klare seg selv og ikke la noen ting gå innpå seg, at hun ikke bare klarer lure alle andre men også lurer seg selv. Det er bare så dritt, for hun kjenner så sinnsykt mange tullinger, overalt hvor hun går møter hun noen hun kjenner, og 80% av disse er jo bare sløve...Hun er så sinnsykt mye mer enn det der drittet, og det vet hun jo selv også...Men det som er bra er at hun har bestemt seg for å flytte tilbake til sin far og slutte med hasj(som hun har røykt fast hver dag siste året). Så håper virkelig det funker :)
Jeg har faktisk ikke tenkt over at det ikke alltid har vært sånn, det har liksom blitt litt vane at når jeg er med henne så henger vi mye med folk som er sløve både av det ene og det andre...

Gikk ikke opp for meg før inatt når jeg tenkte tilbake på for ca. 1,5 år siden når jeg ble kjent med henne...da hadde hun bare røykt hasj noen ganger, og jeg husker vi flere ganger hadde det kjempemoro uten at det var snakk om rus eller noe sånt bullshit. Jeg føler liksom ikke jeg har sett mye av det ekte smilet og gleden siden helt tilbake da. For all del, hun var, eller livet hennes var strengt tatt ganske fucka da også...men likevel, det har ikke akkurat blitt bedre.

En annen ting som satt meg litt ut også er at hun spurte meg, helt helt seriøst, om ikke vi kunne ta ecstasy sammen en gang. Jeg ble en blanding av overraska, sint og forvirra over at hun spurte...Det var ikke snakk om en liten bisetning eller noe, nei, hun kom med en lang liste over hvorfor jeg burde prøve det og hvor bra det var osv. nesten som om hun hadde planlagt i lang tid hvordan hun skulle få spurt meg. Og jeg ble bare litt ...slått ut. Før, når hun bare røykte hasj var hun veldig bestemt på at hun aldri skulle rote seg bort i andre rusmidler, noe hun tydeligvis har forandret mening om. Hun påstår det bare var en utprøvningsfase og at den er over nå, men ikke vet jeg. Uansett har hun ALDRIaldri spurt eller foreslått noe sånt for meg før, for hun vet at jeg ikke vil rote med sånt. Og jeg vet at hun bryr seg om meg og vil meg det beste, så jeg spurte hun hvordan i all verden hun kunne spørre meg om noe sånt...Og om det er så fantastisk som hun skulle ha det til, så er vel fare for at man blir avhengig stor, om hun virkelig mener at jeg bør ta en sånn sjanse? Det skumle med det, er at om hun plutselig skulle hatt noe e der og da, så hadde jeg nok blitt med...Når jeg våknet idag forbannet jeg meg selv for at jeg i det hele tatt tillot meg til å leke med tanken på å prøve. Men kan ihvertfall roe dere med at hun sa hun aldri ville ha fikset det med mindre jeg var edru. Og sjansen på at jeg gjør noe sånt i edru tilstand er vel lik null.

Æsj, det ble endel likevel...men likevel alt for lite til å tegne et nyansert bilde av situasjonen. Jeg ser jo og skjønner jo utifra alt sammen at hun fint kvalifiserer som en man vil kalle dårlig innflytelse og blabla...men på andre siden er hun en av de personene jeg er tryggest på og stoler aller mest på. Vi er så utrolig like og ulike på samme tid at det er helt absurd.

Når det er sagt, så var vi sammen med ei an tidligere på kvelden da, hun er heldigvis ikke dop-dame...og vi hadde det faktisk veldig moro! Full lattrkrampe, så koselig det ^^
(til tross for at det satt et par andre rundt omkring, men de var så vekke at de fikk ikke med seg noe uansett:P)

Jeg har forresten så SINNSYKT lyst å begynne med hest igjen. Vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt tanken...Men aner ikke hvor jeg skulle begynt...Tør liksm ikke begynne aleine heller...Er redd jeg har glemt det meste, og det siste jeg vil er å bli plassert på ridekurs med en gjeng med 12åringer som er mye flinkere enn meg:P Dessuten er det altfor dyrt desverre :/

Jeg skal ut ikveld. Gruer meg og vil vel egentlig ikke, men kan ikke si nei nå. 90% av gangene jeg har det sånn som nå gå det rett vest om jeg prøver presse meg selv til å være sosial...Menmen, det er nå fremdeles 10% sjanse for at det blir bra, får prøve fokusere på de prosentene:P Håper bare jeg klarer drikke litt, sist gang gikk det rett og slett ikke...Merkelig følelse, jeg som pleide å drikke som en ekte viking..heh:P
Været gjør at det frister enda mindre å reise, må jo pakke meg inn i plastikk om jeg skal ha noen sjanse å ikke bli kliss gjennomvåt...Men har i det minste fått kjøpt meg ny paraply da :)

Venter

Taxien BURDE vært her. En halvtime til første møte med gruppen, en halvtime til behandlingen starter...Point of no return. OoOoo...Jeg begynner å bli skikkelig nervøs, og da hjelper det ikke at taxien ikke ser ut til å komme. ringer på nå oO

Release your potential

Jeg skjønner ingenting her jeg! Skulle hente posten min idag, og der lå det et hefte som het "Release your potential- ditt personlige trenings-og kostholdsprogram". Trodde først det bare var noe reklamegreier alle fikk, men nei, det var adressert til meg og på fremsiden står det at det koster 99 kr. Jeg har aldri bestilt noe sånt, så da må noen andre ha bestilt det for meg da? Noen må jo ha betalt?
Uansett, jeg ble ihvertfall kjempemotivert til å komme i toppform :D Har bestemt meg for å investere i en pulsklokke også, så fort jeg har penger til der riktignok(angrer bitter på siste dagers overspising ja, hadde kunne hatt råd til den klokka nå jeg, argh!)...Tror det er en skikkelig smart investering, ikke bare kan jeg få mer utav treningen, men jeg tror også det blir enklere å unngå overtrening og skader. I det hefte jeg fikk sto det ganske detaljert treningsopplegg osv, og tror seriøst jeg skal følge det en stund jeg :) Ble litt sånn oO først, for det virket veldig lite..Jeg føler jeg må trene nesten hver dag liksom, men det programmet går ut på å trene kondisjonstrening 2 ganger i uken og styrke en gang. Kondisjonstreningen skal kunne være intervalltrening 4x4:

6 minutter oppvarming,
4 minutter høy intensitet
3 minutter aktiv "pause"

Også skal man ha 4 sånne intervaller, and thats it. Eller man skal også øke 0,5% per trening da, for å få litt fremgang. Dette er bare grunnprogrammet som skal vare i 6 uker, også er det forskjellige andre program man kan gå over til etterpå(ekstrem muskelvekst, maksimal forbrenning eller trening for idrett)eventuelt fortsette med det samme om man vil det. Jeg tror ikke jeg klarer trene så lite for å være ærlig...MEN, jeg tenker jeg skal prøve dette i 6 uker, holde meg til å bare bruke tredemølla to dager i uka med inervalltrening...Så kan jeg heller eventuelt være med på litt timer utenom :) Og ja, jeg har fått meg sånn fancy treningstights+nye SKIKKELIGE løpesko...Så dette begynner å lige på noe :D Mangler bare pulsklokka nå og forhåpentligvis et litt bedre kosthold.
Det eneste som ødelegger stemningen nå er at jeg vil ned NÅ ASAP, men pga. ekstreme overpisingsepisoder siste dagene(brukt ca. 600 kroner; enough said)så har jeg så vondt i magen nå at jeg tviler på at jeg i det hele tatt klarer løpe. Men tar meg likevel en liten tur ned nå, så får det gå som det går...Litt styrketrening er nå aldri galt uansett :) Har søren meg ikke trent siden søndag og jeg får anfall snart.

OOOOg. Behandlingen begynner imorgen! Hjelpes. Var på sånn for-samtale på mandag, skrev under kontrakt og snakket litt om hvilke mål jeg hadde osv. Målene mine er vel egentlig bare LIVSGLEDE, å kjenne at det nytter å kjempe osv. Og selvfølgelig litt mer konkrete ting som å slutte med overspising/oppkast, klare å jobbe igjen, være i BRA form fysisk ikke minst. Så ja, er ikke sånn at yes, denne behandlingen kommr til å gjøre meg 100% frisk og i toppform, menforhåpentligvis kan den hjelpe meg såpass mye at jeg med tiden får nok verktøy til å komme utav alt sammen :) Fikk også ny sykemelding idag for en måned+ en haug med tabletter mot tankekjør og sovemedisin, Yihaa <3

MEN, jeg har et stort problem. Egentlig er det ganske så idiotisk, som mange problemer ofte er....Men jeg klarer rett og slett ikke ta antidepressivaen, jeg får aldri tatt den, jeg har alltid en grunn for å ikke ta dem også blir det aldri noe av...eller så kaster jeg dem bare opp igjen...Sånn siste uken har jeg egentlig bare dritt totalt i å prøve å ta dem i det hele tatt. Har vel sammenheng med flere ting...Fått for meg at jeg legger på meg av dem, selv om jeg vet det nok bare er bullshit...Dessuten hater jeg tabletter generelt, og disse er svære og jeg skal ta 3(og planen er å doble til 6). Men det er vel bare en sånn ting jeg må ta meg selv litt i nakkeskinnet på og rett og slett bare SKJERPE meg.

Fetteren min skal forresten konfirmeres på søndag og jeg har enda ikke bestemt meg for om jeg skal være med. Det er vel to ting som virker avskrekkende; maten(surprise!) og å møte igjen kusiner/div. slektninger og de klassiske "hva gjør du på for tiden da?" også skal man liksom sitte rundt et matbord i 5 timer å snakke om alt man har oppnåd på skole og jobb og blabla de siste to årene siden man så hverandre sist. Merker jeg blir litt oppgitt når jeg møter gamle venner/bekjente også...Er litt samme greien, man skal liksom snakke om hva man studerer eller hva man jobber med osv...Som oftest sier jeg jo bare jeg jobber, noe som i og for seg ikke er totalt løgn...Men så er det liksom ikke så gøy om den andre personen begynner å spørre og grave og man må innrømme at man egentlig bare jobber noen få kvelder og egentlig er sykemeldt og egentlig gjør "ingenting". Jeg VET jo at jeg egentlig har jobbet sikkert mye mer enn de jeg møter som skryter over at de studerer ditten og datten, og av og til har jeg bare lyst til å si; Jo, jeg har klart å slutte med selvskading, og nå skal jeg snart i en intensiv behandling og forhåpentligvis vil all jobbingen gjøre at jeg kan friskmeldes sånn fr jeg blir gammel...Også smile stolt. Det hadde vært noe det. For jeg har jo egentlig kjempet endel harde kamper og jobbet mye de siste årene...Og egentlig er det jo utrolig at jeg er i livet, og utrolig at jeg har sluttet med kuttingen. Men man kan jo ikke si sånt. Herreminhatt, det hadde blitt pinlig.

Litt det samme med å vise arr også merker jeg. Jeg har så og si null problemer nå med å feks gå på butikken i helt vanlige sommerklær..Joda, jeg merker jo folk kaster blikk og det hender at jeg hører kommentarer(hovedsaklig unger da) men det går liksom helt greit. Er såklat ikke 100% komfortabel enda, but Im getting der. MEN, det jeg skulle si...merker at når jeg møter kjentfolk, folk som kanskje ikke vet så altfor mye om meg(som at jeg har vært innlagt osv...ganske mange som vet det tror jeg da men)sånn som feks kollegaer eller gamle klassekamerater eller nye bekjente osv. da stiger pulsen kan du tro! Idag skulle jeg på matbutikken, og ikke nok med at jeg hadde handlet massevis av usunn overspisingsmat(faen ta spesialtilbud på drittmat, bulimien elsker det, jeg hater det) og gikk med korte ermer, men når jeg skulle betale ser jeg plutselig en jeg gikk på ungdomskolen med som visstnok har fått seg jobb på denne butikken(minn meg på å aldri gå dit igjen!) så jeg snudde egentlig bare og gikk i motsatt retning og håpet på at han ikke så meg. Haha, great times! Jeg tror nok egentlig jeg begynner å bli kjendis på noen av matbutikkene her med mine ganske, til tider syke innkjøp...Spesielt på den ene, alltid samme som er der når bulimien er på matjakt...Kan komme inn 3-4 ganger iløpet av noen timer og ser nok ut som en narkoman hver gang. Tror ikke jeg skal begynne å snakke om bensinstasjonen her på nattestider en gang...Tør nesten ikke gå inn der lengre jeg.

Har foresten begynt å lese linnea's blogg, for de som ikke vet hva det er http://www.linniiie.com/
Godt å se noen som er like kyniske og dumme som jeg faktisk også egentlig er x] Nesten.

Jeg gleder meg faktisk litt til behandlingen imorgen! Det er gruppebehandlingen, så da vil jeg få møte, for første gang, de jeg mest sannsynlig skal tilbringe hver torsdag med i et helt år av mitt liv. Spanande. Jeg aner egentlig ikke hva jeg kan forvente meg...Det eneste jeg vet er at det pleier være flest hunnkjønn, at alle har en ustabil personlighets-diagnose(men dog i forskjellig grad når det gjelder alvorlighet) og at det er folk mellom 20-40...Sikkert en haug med galninger! Passer meg fint :)

Nå trener jeg...Og håper på at noen vil sende meg en pulskokke i posten også <3