..så har jeg mest lyst å drite i alt som heter feiring, og gjemme meg under dyna.
Deppa.com
Jeg er egentlig ganske glad i nyttårsaften, men likevel, synes det er vanskelig å være positiv i år+at jeg heller ikke har noen å drikke med så jeg kan få humøret litt opp :P På denne tiden ifjor sa jeg til meg selv at 2011 umulig kunne bli verre enn 2010...men 2011 har egentlig vært året fra helvete...Jeg er forsåvidt glad jeg ikke visste hvor fælt det kom til å bli ifjor, samtidig er det vanskelig å holde troen oppe på at 2012 skal bli bedre...Jeg tenker jo at det MÅ bare bli bedre, men det tenkte jeg jo ifjor også:P Uansett; jeg lovde meg selv to ting angående nyttårsaften i år; og det var at jeg ikke skulle bruke hele kvelden/natten på å spise/spy og at jeg skulle pynte meg; og det tenker jeg å holde ihvertfall!
Får avslutte med å ønske et godt nytt år, og prøve å tenke at jeg ikveld skal feire og være glad for at 2011 endelig er bortevekke for alltid; jippi!
lørdag 31. desember 2011
fredag 30. desember 2011
Aha
Da jeg knakk foten i 2009 hadde jeg det helt forferdelig. Når det sto på som verst trodde jeg knapt jeg skulle overleve; det var så sinnsykt vondt og utfordrende. Men i ettertid har jeg vært veldig takknemlig for erfaringen. Jeg har sammenlignet julen; både i år og ifjor; med den i 2009, og plutselig har ikke ting føltes så vanskelig lengre. Joda, det har vært mye tøft; men jeg klarer meg likevel selv og jeg kan GÅ ikke minst!
Det er noe jeg håper jeg aldri må gå gjennom igjen, men likevel noe som har fått meg til å sette pris på ting som jeg kanskje ikke satt så mye pris på før.
Det slo meg plutselig idag; at kanskje det kan bli sånn med spiseforstyrrelsen også? At selv om alt føles sort og uutholdelig og vondt nå, så kan jeg få meg gjennom det? De første ukene/månedne etter beinbruddet var jo helt forferdelige og det var veldig vanskelig å se noe positivt i situasjonen der og da, men når jeg kom meg gjennom det; så endte det jo opp med å bli en erfaring jeg ikke ville gått glipp av. Jeg har egentlig aldri tenkt på at det kanskje er likt med spiseforstyrrelsen...Folk har jo sagt at det blir bedre osv. Men jeg har aldri klart å relatere til det..men dette med bruddet har jeg jo erfart selv...Hovedforskjellen er vel tidsforskjellen...Et beinbrudd vet man sånn ca. hvor lenge det tar før det blir bedre, og akkurat derfor holder man ut. Samtidig ligner det jo på mange måter. Jeg så ingen utvei da heller, ikke når jeg sto midt oppi det...Men det betydde ikke at ikke utveien fantes eller at det var umulig. For jeg klarte det jo på en eller annen måte? Jeg fant veien ut...
Det er noe jeg håper jeg aldri må gå gjennom igjen, men likevel noe som har fått meg til å sette pris på ting som jeg kanskje ikke satt så mye pris på før.
Det slo meg plutselig idag; at kanskje det kan bli sånn med spiseforstyrrelsen også? At selv om alt føles sort og uutholdelig og vondt nå, så kan jeg få meg gjennom det? De første ukene/månedne etter beinbruddet var jo helt forferdelige og det var veldig vanskelig å se noe positivt i situasjonen der og da, men når jeg kom meg gjennom det; så endte det jo opp med å bli en erfaring jeg ikke ville gått glipp av. Jeg har egentlig aldri tenkt på at det kanskje er likt med spiseforstyrrelsen...Folk har jo sagt at det blir bedre osv. Men jeg har aldri klart å relatere til det..men dette med bruddet har jeg jo erfart selv...Hovedforskjellen er vel tidsforskjellen...Et beinbrudd vet man sånn ca. hvor lenge det tar før det blir bedre, og akkurat derfor holder man ut. Samtidig ligner det jo på mange måter. Jeg så ingen utvei da heller, ikke når jeg sto midt oppi det...Men det betydde ikke at ikke utveien fantes eller at det var umulig. For jeg klarte det jo på en eller annen måte? Jeg fant veien ut...
onsdag 28. desember 2011
Fange
Spiseforstyrrelsen ødelegger meg. Det er den som gjør at jeg ikke ber om innleggelsen jeg sårt trenger; rett og slett fordi jeg er så redd for å måtte bli veid eller presset til å spise. Samtidig er spiseforstyrrelsen det eneste som får meg opp om dagene; hadde det ikke vært for den hadde jeg bare forsvunnet i depresjonen. Tanken på at jeg er nødt til å opp og forbrenne gjør at jeg fortsetter. Tragisk ja, men det er sannheten. Samtidig føler jeg meg så stor og feit og ufyselig om dagene at det føles uutholdelig. Jeg switcher mellom å forsvinne i depresjonen hvor jeg ikke bryr meg om noe som helst og det anorektiske som aldri mer vil spise og ikke bryr seg noe om helsen min så lenge vekten går nednedned, og bulimien; som bare vil spise og spy vekk alt sammen. Det er umulig å få disse tre til å spille på lag! Føles som det klikket for meg. Det er uutholdelig. Jeg eser ut og blir bare mer og mer forvirret.
tusen tanker
Jeg har sikkert nærmere 20 innlegg jeg har begynt på men ikke fullført...Jeg har så mye å skrive. Julen har vært veldig tung og vanskelig, men det har også vært hyggelige stunder innimellom. Jeg kom frem til tirsdagen før julaften at det beste alternativet kanskje var å bare akseptere at ting er som de er nå. Det er lettere sagt enn gjort. Det har innebært at jeg har måtte akseptere at jeg er syk og derfor ikke får den julefeiringen jeg kunne ønske meg. Jeg har egentlig bare latt spiseforstyrrelsen få kjøre på...Har ikke prøvd å la være å spise og spy, men heller brukt energien på å nyte de fine øyeblikkene. Det har forsåvidt funket fordi jeg har klart å delta på det meste, alle måltider osv. og jeg har klart å få endel fine stunder..Jeg har gjort det jeg har kunnet for å ignorerer og fortrenger alt som har med spiseforstyrrelsen å gjøre og alle negative føleler og tanker. Har sagt til meg selv hele tiden at det er en unntakstilstand, og på den måten holdt ut. Men det funker jo ikke over lengre tid, og de siste dagene har de vanskelige tingene innhentet meg for fullt. Jeg er utslitt og angrer på at jeg ikke tenkte på å få en innleggelse nå i juletiden..Jeg tror virkelig jeg kunne trengt det.
I tilegg til alt med spiseforstyrrelsen så er det endel andre ting som har kommet tilbake også...Selvskading.
Jeg har ikke skrevet så mye om det fordi jeg har tenkt at det er vanlig med små glipper sånn innimellom, at det ikke nødvendigvis betyr at man har et tilbakefall...men nå er jeg egentlig ikke sikker lengre. Hvor mange ganger kan det skje før det ikke lengre bare er snakk om små glipper? I tilegg til at det har skjedd flere ganger i det siste, så merker jeg at trangen også har blitt sterkere. Jeg føler meg så desperat.
På mandag reiste mamma og broren min til USA. En tur jeg også skulle vært med på hadde det ikke vært fordi jeg er syk. Det er søren meg bryllup og utenlandsreise nr. 2 jeg går glipp av pga. spiseforstyrrelsen! Jeg burde jo bruke det som motivasjon for å bli bedre, men jeg blir bare deprimert :(
I tilegg til alt med spiseforstyrrelsen så er det endel andre ting som har kommet tilbake også...Selvskading.
Jeg har ikke skrevet så mye om det fordi jeg har tenkt at det er vanlig med små glipper sånn innimellom, at det ikke nødvendigvis betyr at man har et tilbakefall...men nå er jeg egentlig ikke sikker lengre. Hvor mange ganger kan det skje før det ikke lengre bare er snakk om små glipper? I tilegg til at det har skjedd flere ganger i det siste, så merker jeg at trangen også har blitt sterkere. Jeg føler meg så desperat.
På mandag reiste mamma og broren min til USA. En tur jeg også skulle vært med på hadde det ikke vært fordi jeg er syk. Det er søren meg bryllup og utenlandsreise nr. 2 jeg går glipp av pga. spiseforstyrrelsen! Jeg burde jo bruke det som motivasjon for å bli bedre, men jeg blir bare deprimert :(
onsdag 21. desember 2011
Hvordan går det?
Hele helgen ble tilbringt i sengen. Var veldig ute og nede og intenst deprimert. De forsøkene jeg hadde hvor jeg prøvde å gjøre noe endte alle i sammenbrudd og at jeg løp tilbake til sengen. Det er lenge siden depresjonen har gjort så intens vondt og vært så lammende. Jeg ville virkelig ikke leve lengre, men samtidig følte jeg meg for lammet til å orke å gjøre noe med det.
At mamma ble sint og mente jeg gjorde meg "kostbar" der jeg lå, var forsåvidt ikke en overraskelse.
Når jeg kommer inn i det moduset så føler jeg den eneste løsningen er å fjerne meg mest mulig fra folk. Alt gjør vondt, det går ikke an å forklare, å snakke gjør det bare enda vondere. Om jeg likevel blir presset til å snakke eller er nødt, så kommer jeg med de styggeste og giftigste kommentarer. Rett og slett fordi det er så smertefullt. De tingene jeg sier i en sånn tilstand er sjelden ting jeg egentlig mener eller som stemmer overens med virkeligheten.
Men til tross for dette så har de to siste dagene vært så komplett motsatte av helgen som overhodet mulig. Jeg har vært i full aktivitet så og si hvert eneste lille minutt. Merkelige greier. Kan ikke akkurat si at det går bra, men det går i det minste litt mindre jævlig. Det blir visst jul i år og, pakker under treet fra meg osv :P
På torsdag har jeg legetime. Er småspent og gruer meg litt, er mye jeg må ta opp...Men en ting har jeg allerede bestemt, og det er at jeg ikke kommer til å veie meg uansett. Julen er vanskelig nok, så akkurat denne uka tror jeg rett og slett det beste er å holde seg vekke fra vekta. Det har hun forhåpentligvis forståelse for :)
At mamma ble sint og mente jeg gjorde meg "kostbar" der jeg lå, var forsåvidt ikke en overraskelse.
Når jeg kommer inn i det moduset så føler jeg den eneste løsningen er å fjerne meg mest mulig fra folk. Alt gjør vondt, det går ikke an å forklare, å snakke gjør det bare enda vondere. Om jeg likevel blir presset til å snakke eller er nødt, så kommer jeg med de styggeste og giftigste kommentarer. Rett og slett fordi det er så smertefullt. De tingene jeg sier i en sånn tilstand er sjelden ting jeg egentlig mener eller som stemmer overens med virkeligheten.
Men til tross for dette så har de to siste dagene vært så komplett motsatte av helgen som overhodet mulig. Jeg har vært i full aktivitet så og si hvert eneste lille minutt. Merkelige greier. Kan ikke akkurat si at det går bra, men det går i det minste litt mindre jævlig. Det blir visst jul i år og, pakker under treet fra meg osv :P
På torsdag har jeg legetime. Er småspent og gruer meg litt, er mye jeg må ta opp...Men en ting har jeg allerede bestemt, og det er at jeg ikke kommer til å veie meg uansett. Julen er vanskelig nok, så akkurat denne uka tror jeg rett og slett det beste er å holde seg vekke fra vekta. Det har hun forhåpentligvis forståelse for :)
lørdag 17. desember 2011
Tilbake i tid
Smerten tar over,
hodet kobler ut
det brenner i hele kroppen
Flashback
jeg er tilbake på toalettet i 9.klasse,
tilbake på lukket på ungdomspsyiatrisk,
tilbake på barnerommet,
tilbake på akuttmottak
Mrs. self destruct
Identitetsløs
sterk og fortapt på samme tid
Føler meg (emosjonelt) som et lite barn
et lite barn som har levd i minst hundre år
Alt og ingenting har forandret seg
Men smerten er alltid der,
den er alltid det samme,
den gamle gode "vennen",
det eneste konstante i tilværelsen,
stiller alltid velvillig opp.
hodet kobler ut
det brenner i hele kroppen
Flashback
jeg er tilbake på toalettet i 9.klasse,
tilbake på lukket på ungdomspsyiatrisk,
tilbake på barnerommet,
tilbake på akuttmottak
Mrs. self destruct
Identitetsløs
sterk og fortapt på samme tid
Føler meg (emosjonelt) som et lite barn
et lite barn som har levd i minst hundre år
Alt og ingenting har forandret seg
Men smerten er alltid der,
den er alltid det samme,
den gamle gode "vennen",
det eneste konstante i tilværelsen,
stiller alltid velvillig opp.
fredag 16. desember 2011
Vet ikke
De andre som var på vurderingsopphold samtidig som meg har såvidt jeg har forstått fått tilbud om behandling i januar eller februar. Jeg fant ut idag at jeg mest sannsynlig må vente til august
Alt føles så merkelig om dagene. Det kan være små eller store ting som skjer, ting som jeg VET og tenker at burde gått innpå meg...ting som burde gjort meg trist, glad, sint osv. Men som oftest blir det bare sånn at jeg tenker at nå burde jeg følt sånn eller sånn...Men jeg føler det ikke på en måte? Det høres kanskje behagelig ut, men egentlig ikke. Synes det er litt ekkelt for å være ærlig. Jeg har en konstant uro og ekkel følelse, men sånn bortsatt fra det er det som om alle de andre følelsene sitter fast langt inni meg. Men, Innimellom, helt ute av det blå, så kan jeg bli overmannet av en konkret følelse, men det er veldig sjelden og som oftest får jeg det ikke til å henge sammen.
Dette ble egentlig bare forvirrende, klarer ikke helt finne de rette ordene. Poenget mitt var vel at med tanke på at behandlingsstart ikke blir før i august så burde jeg hylt og grått og vært hysterisk. Hvorfor? Jo, fordi jeg helt ærlig ikke forstår hvordan jeg skal overleve så lenge. Den siste uken har jeg hatt smerter jeg absolutt ikke burde hatt og som ikke er bra i det hele tatt.
Det ville vært en normal rekasjon å bli fortvilet når man tenker at man kanskje vil dø før behandlingen starter. Men jeg orker ikke bry meg skikkelig. Det gjør på en måte vondt, men samtidig ikke. Jeg vet ikke, føler jeg resignerer litt. Kaster inn håndkle, også får det gå som det gå? Tenker vel litt at jeg ikke orker ta stilling til noe nå i julen uansett..får ta det som det kommer på nyåret.
Jeg ler egentlig mye om dagene. Jeg lo når jeg fikk epikrisen fra Modum. Det er jo ikke morsomst sånn egentlig, men jeg kan på en måte ikke la være å le. Jeg tror kanskje det er fordi det gir meg en viss makt? Akkurat som med det destruktive, akkurat som jeg har funnet en slags merkelig styrke i å skade meg selv, så føler jeg på det samme når jeg ler. Ingen kan skade meg, fordi jeg har allerede skadet meg selv?
Jeg vet ikke. Dette blir bare rot. Jeg vet ingenting. Når jeg ser gjennom det jeg har skrevet ler jeg igjen. Det virker helt absurd. Jeg er jo knapt syk. Jeg er langt fra tynn nok, langt fra syk nok, langt fra å være så destruktiv som jeg en gang før. Ikke at det egentlig er et så stort mål lengre, det er mer bare et faktum. Føler meg som en drama queen egentlig. Whatever. Har klart meg så langt, klarer meg vel på en eller annen måte videre også.
Jada.
Alt føles så merkelig om dagene. Det kan være små eller store ting som skjer, ting som jeg VET og tenker at burde gått innpå meg...ting som burde gjort meg trist, glad, sint osv. Men som oftest blir det bare sånn at jeg tenker at nå burde jeg følt sånn eller sånn...Men jeg føler det ikke på en måte? Det høres kanskje behagelig ut, men egentlig ikke. Synes det er litt ekkelt for å være ærlig. Jeg har en konstant uro og ekkel følelse, men sånn bortsatt fra det er det som om alle de andre følelsene sitter fast langt inni meg. Men, Innimellom, helt ute av det blå, så kan jeg bli overmannet av en konkret følelse, men det er veldig sjelden og som oftest får jeg det ikke til å henge sammen.
Dette ble egentlig bare forvirrende, klarer ikke helt finne de rette ordene. Poenget mitt var vel at med tanke på at behandlingsstart ikke blir før i august så burde jeg hylt og grått og vært hysterisk. Hvorfor? Jo, fordi jeg helt ærlig ikke forstår hvordan jeg skal overleve så lenge. Den siste uken har jeg hatt smerter jeg absolutt ikke burde hatt og som ikke er bra i det hele tatt.
Det ville vært en normal rekasjon å bli fortvilet når man tenker at man kanskje vil dø før behandlingen starter. Men jeg orker ikke bry meg skikkelig. Det gjør på en måte vondt, men samtidig ikke. Jeg vet ikke, føler jeg resignerer litt. Kaster inn håndkle, også får det gå som det gå? Tenker vel litt at jeg ikke orker ta stilling til noe nå i julen uansett..får ta det som det kommer på nyåret.
Jeg ler egentlig mye om dagene. Jeg lo når jeg fikk epikrisen fra Modum. Det er jo ikke morsomst sånn egentlig, men jeg kan på en måte ikke la være å le. Jeg tror kanskje det er fordi det gir meg en viss makt? Akkurat som med det destruktive, akkurat som jeg har funnet en slags merkelig styrke i å skade meg selv, så føler jeg på det samme når jeg ler. Ingen kan skade meg, fordi jeg har allerede skadet meg selv?
Jeg vet ikke. Dette blir bare rot. Jeg vet ingenting. Når jeg ser gjennom det jeg har skrevet ler jeg igjen. Det virker helt absurd. Jeg er jo knapt syk. Jeg er langt fra tynn nok, langt fra syk nok, langt fra å være så destruktiv som jeg en gang før. Ikke at det egentlig er et så stort mål lengre, det er mer bare et faktum. Føler meg som en drama queen egentlig. Whatever. Har klart meg så langt, klarer meg vel på en eller annen måte videre også.
Jada.
tirsdag 13. desember 2011
Svart-hvitt
Noe som ble snakket litt om på Modum var dette med alt eller ingenting-tankegang. Svart-hvitt. At istedenfor å se det man faktisk har klart, så blir det lett til at man fokuserer på det man IKKE har klart.
Dette er noe jeg kjenner meg veldig igjen, noe jeg føler jeg "lider" av i ganske ekstrem grad. Samtidig er det noe jeg synes er så vanskelig å forholde seg til og jobbe med, fordi jeg føler jeg ikke kommer noen vei(men igjen er det nok nettopp det at jeg henger meg opp i det jeg ikke klarer).
Kunne skrevet side opp og ned om dette, men det orker jeg rett og slett ikke ikveld.
Dette skulle egentlig bare bli et innlegg hvor jeg atter en gang skrev ned hvordan jeg mislykkes med ikke spise/spy-prosjektet og hvor håpløs både jeg og hele situasjonen er...Og joda, jeg mislykkes forsåvidt på det punktet idag også, men jeg har jo klart noen ting og!
Når jeg ikke klarer å la være å spise/spy, så føles liksom alt det andre totalt bortkastet...men kanskje det er nettopp disse tingene jeg må bli flinkere til å gi meg selv creds for?
Jeg er såpass deprimert om dagene, at bare det å klare å stå opp er en liten seier. I tilegg pleier jeg skrive små lapper med gjøremål på kvelden som jeg henger på kjøleskapet, og idag har jeg faktisk kunne tatt vekk nesten alle lappene(tar vekk det jeg har fått gjort)! Det er ikke snakk om store greier, bare ting som å gå en tur, ta oppvasken, se en film osv....Men når man helst bare vil holde sengen hele dagen, så kan sånne ting være store nok.
Så ja, jeg klarte ikke la være å spise/spy, men jeg har i det minste klart noe?
Dette er noe jeg kjenner meg veldig igjen, noe jeg føler jeg "lider" av i ganske ekstrem grad. Samtidig er det noe jeg synes er så vanskelig å forholde seg til og jobbe med, fordi jeg føler jeg ikke kommer noen vei(men igjen er det nok nettopp det at jeg henger meg opp i det jeg ikke klarer).
Kunne skrevet side opp og ned om dette, men det orker jeg rett og slett ikke ikveld.
Dette skulle egentlig bare bli et innlegg hvor jeg atter en gang skrev ned hvordan jeg mislykkes med ikke spise/spy-prosjektet og hvor håpløs både jeg og hele situasjonen er...Og joda, jeg mislykkes forsåvidt på det punktet idag også, men jeg har jo klart noen ting og!
Når jeg ikke klarer å la være å spise/spy, så føles liksom alt det andre totalt bortkastet...men kanskje det er nettopp disse tingene jeg må bli flinkere til å gi meg selv creds for?
Jeg er såpass deprimert om dagene, at bare det å klare å stå opp er en liten seier. I tilegg pleier jeg skrive små lapper med gjøremål på kvelden som jeg henger på kjøleskapet, og idag har jeg faktisk kunne tatt vekk nesten alle lappene(tar vekk det jeg har fått gjort)! Det er ikke snakk om store greier, bare ting som å gå en tur, ta oppvasken, se en film osv....Men når man helst bare vil holde sengen hele dagen, så kan sånne ting være store nok.
Så ja, jeg klarte ikke la være å spise/spy, men jeg har i det minste klart noe?
mandag 12. desember 2011
Loving you is suicide
Feels like I drown in your every word
And every breath that's in between
Somehow you got me where it really hurts
It's killing every part of me
I don't know should go or should I stay
I'm tryna to keep myself alive
Knowing there's a chance it's all too late...
torsdag 8. desember 2011
Bursdagsfeiring
Imorgen er det bursdagsfeiring her(eller nede da, hos farmor og farfar). Jeg grugleder meg. Sånne begivenheter er alltid potensielle katastrofer, så jeg kommer nok til å holde pusten mesteparten av dagen. Samtidig synes jeg jo det er koselig å feire farmor, og å være med niesen og nevøene mine; så jeg håper jeg klarer å holde fokus og ikke la maten ødelegge!
Det er vanskelig fordi jeg ikke aner om hele slekten kommer eller hva det blir av mat osv...Det eneste som er rimelig sikkert er at det kommer til å være masse folk og masse mat...Ikke mine favoritting om dagene akkurat(ihvertfall ikke kombinert!:P)
Men det får vel gå som det går... Er bare litt redd for at folk forventer å få komme opp til meg også :s
(bor i leilighet på loftet til farmor og farfar) Har prøvd å si til mamma at jeg ikke synes det er så veldig greit isåfall, men vet ikke helt hva som skjer...Jeg får gjemme meg på rommet mitt i verste fall :P
De faste måltidene finnes ikke lengre...Fikk det vel til en dag eller noe? Har prøvd å presse i meg frokost de siste dagene, men det gjør meg bare dårlig og trigget, så jeg tviler på at jeg fortsetter med akkurat det så veldig mye lengre. Ellers skjer det vel ikke så mye. Jeg spiser og spyr og sover og sånt. Men har glimtvis fine øyeblikk også, så det er ikke helt sort. Selv om jeg synes jula er problematisk, så er det jo noe fint med den også; har pynta huset masse de siste dagene, NESTEN så jeg får litt julestemning....
Og ja...Har fått svar fra NAV om at de ikke vil støtte sånn (GENIALT!)opplegg som kunne hjulpet meg med å oppnå studiekompetanse. Guess why? Jo, det var for dyrt.
Fuck.
(det er visst billigere å gi meg penger for å bare sitte hjemme; skjønner ikke helt logikken?)
Det er vanskelig fordi jeg ikke aner om hele slekten kommer eller hva det blir av mat osv...Det eneste som er rimelig sikkert er at det kommer til å være masse folk og masse mat...Ikke mine favoritting om dagene akkurat(ihvertfall ikke kombinert!:P)
Men det får vel gå som det går... Er bare litt redd for at folk forventer å få komme opp til meg også :s
(bor i leilighet på loftet til farmor og farfar) Har prøvd å si til mamma at jeg ikke synes det er så veldig greit isåfall, men vet ikke helt hva som skjer...Jeg får gjemme meg på rommet mitt i verste fall :P
De faste måltidene finnes ikke lengre...Fikk det vel til en dag eller noe? Har prøvd å presse i meg frokost de siste dagene, men det gjør meg bare dårlig og trigget, så jeg tviler på at jeg fortsetter med akkurat det så veldig mye lengre. Ellers skjer det vel ikke så mye. Jeg spiser og spyr og sover og sånt. Men har glimtvis fine øyeblikk også, så det er ikke helt sort. Selv om jeg synes jula er problematisk, så er det jo noe fint med den også; har pynta huset masse de siste dagene, NESTEN så jeg får litt julestemning....
Og ja...Har fått svar fra NAV om at de ikke vil støtte sånn (GENIALT!)opplegg som kunne hjulpet meg med å oppnå studiekompetanse. Guess why? Jo, det var for dyrt.
(det er visst billigere å gi meg penger for å bare sitte hjemme; skjønner ikke helt logikken?)
tirsdag 6. desember 2011
Juleønske
Jeg føler meg så avkreftet. Vet ikke helt om det er fysisk eller psykisk, sikkert litt begge deler. Jeg vil ikke mer av dette, er så sliten av alt skal gjøre så vondt hele tiden. Er så sliten av spiseforstyrrelse.
Samtidig så ser det ikke ut til at det hjelper at jeg gjør mitt beste..Jeg er på en måte så fanget? I ubalanse? Hver gang jeg prøver å ta tak i ting, så ender jeg bare med å falle. Og det tærer veldig på kroppen.
Noen ganger føles det nesten som om det ville vært bedre å la ting gå som de går.
Men det er vel ikke lov å si, er det?
Er det lov å innrømme at man kunne ønske noen andre kunne tatt over kampen for en liten stund?
At man aller helst bare vil ligge seg ned og håpe at noen griper inn?
Er det feigt av meg å føle på sinne fordi jeg blir overlatt aleine med dette monsteret?
At jeg tenker at om jeg hadde hatt en hvilken som helst annen sykdom, og det sto så dårlig til, så ville jeg vel strengt tatt ikke vært hjemme nå?
Juleønske mitt er å få noen dager hvor maten ikke er et tema. Noen dager hvor jeg kan kjenne på genuin glede og kjærlighet til de rundt meg!
Samtidig så ser det ikke ut til at det hjelper at jeg gjør mitt beste..Jeg er på en måte så fanget? I ubalanse? Hver gang jeg prøver å ta tak i ting, så ender jeg bare med å falle. Og det tærer veldig på kroppen.
Noen ganger føles det nesten som om det ville vært bedre å la ting gå som de går.
Men det er vel ikke lov å si, er det?
At man aller helst bare vil ligge seg ned og håpe at noen griper inn?
Er det feigt av meg å føle på sinne fordi jeg blir overlatt aleine med dette monsteret?
At jeg tenker at om jeg hadde hatt en hvilken som helst annen sykdom, og det sto så dårlig til, så ville jeg vel strengt tatt ikke vært hjemme nå?
Juleønske mitt er å få noen dager hvor maten ikke er et tema. Noen dager hvor jeg kan kjenne på genuin glede og kjærlighet til de rundt meg!
søndag 4. desember 2011
Hvordan
Hvordan holde måltidsrytmen når man våkner klokka fire på ettermiddagen?
Hvordan klare å få i seg nok når man har store står i munnen pga. tannregulering, og å spise er noe av det mest smertefulle man kan gjøre?
Hvordan finne motivasjonen til å stå opp, når den eneste plassen man får pause fra alt det vonde er i drømmeverden?
Kort sagt så får jeg sove igjen. Det er uendelig godt, men samtidig må jeg ta meg enormt sammen for å ikke sove hele tiden. Så langt idag har jeg bare vært våken 1,5 time, men det eneste jeg vil er å flykte tilbake til sengen. Hvorfor tvinge seg selv til å være våken når man har null interesse for noe som helst?
Jeg spiste et måltid isted og det gjorde vondt fra begynnelse til slutt pga. tannverket. Etterpå kommer magesmertene. Jeg føler meg helt tom for motivasjon og tiltakslyst.
Hvordan klare å få i seg nok når man har store står i munnen pga. tannregulering, og å spise er noe av det mest smertefulle man kan gjøre?
Hvordan finne motivasjonen til å stå opp, når den eneste plassen man får pause fra alt det vonde er i drømmeverden?
Kort sagt så får jeg sove igjen. Det er uendelig godt, men samtidig må jeg ta meg enormt sammen for å ikke sove hele tiden. Så langt idag har jeg bare vært våken 1,5 time, men det eneste jeg vil er å flykte tilbake til sengen. Hvorfor tvinge seg selv til å være våken når man har null interesse for noe som helst?
Jeg spiste et måltid isted og det gjorde vondt fra begynnelse til slutt pga. tannverket. Etterpå kommer magesmertene. Jeg føler meg helt tom for motivasjon og tiltakslyst.
Fighting all the demons will take time
Jeg har "skrevet" blogg i hodet mitt i flere dager. Klippet og limt og redigert, side på side. Men nå når jeg endelig gjør et forsøk på å få det fra hodet og ned på "papiret" så stokker det likevel seg. Det er så MYE og så vanskelig å vite hvilken ende jeg skal begynne i. Den siste uka har bestått av haugevis med inntrykk, tanker og følelser.
Vurderingsoppholdet på Modum var både intenst og vanskelig, men det var også fine stunder og fantastiske mennesker.
SPIS-avdelingen på Modum består av tre forskjellige grupper;
(kort sagt)
Iløpet av uken hadde vi diverste tester og intervjuer, og på fredagen skulle vi få vite om hvilket tilbud vi fikk og eventuelt når.
De to første dagene gikk greit, men onsdagen ble enormt stormfull og jeg reiste nesten hjem. Heldigvis fant vi en slags løsning og ting roet seg etter noen tøffe timer.
På torsdagen hadde jeg en samtale til og de ville ta en eksta test som omhandlet PST(posttraumatisk stresslidelse)fordi jeg visst hadde mange av symptomene på dette...Jeg følte meg misforstått og forvirret. Når jeg i tilegg fikk vite at de lurte på å putte meg i Gruppe 2(Spiseforstyrrelser og relasjonstraumer)ble jeg ihvertfall oppgitt og redd for at hele uka skulle være bortkastet.
Pga. dette måtte jeg plutselig omstille meg helt. Jeg var som sagt sikker på at et eventuelt tilbud ville bli på Sammensatte spiseforstyrrelser-gruppa, men nå sto det plutselig mellom to grupper. Likevel sa jeg til meg selv at de sikkert ikke kom til å putte meg i noen traume-gruppe, det var jo helt feil...Og isåfall noe jeg ville takk nei til, og da ville jeg stå uten noe tilbud.
Fredagen kom og det første jeg så når jeg kom inn på kontoret var en bunke med ark med tittelen "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer". Hjertet mitt sank og det ble fort klart at det var denne gruppa de ville plassere meg i. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Det føltes egentlig bare veldig absurd.
Men så fikk jeg en forklaring på hva de tenkte og hvorfor de mente den gruppa passet meg best. Forvirringen min gikk jo mest på dette med traumer og at jeg ikke følte jeg har opplevd det en typisk vil definere som traumer(krig, mishandling, overgrep osv). Etter å ha kommet meg litt over det første sjokket og fått forklart litt om hvordan gruppa fungerte, så skjønte jeg mer og mer hvorfor de hadde plassert meg der. Kort sagt er det på denne gruppa i større grad fokus på stabilsering(både ifh til søvn, mat, selvskading osv), følelesregulering og relasjoner til andre mennesker ifh. til på Sammensatte spiseforstyrrelser som en en ren spiseforstyrrelsesbehandling. Jeg sa som sant var; at det ville ta litt tid å omstille seg. Jeg har blitt "tvunget" til å se ting fra en litt annen synsvinkel...Men jo mer jeg har fått vite og jo mer jeg har fått vendt meg til tanken, jo rettere føles det.
Om man ser litt bort fra spiseforstyrrelsen og ser på utviklingen de siste ti årene, så er det noen ting som hele tiden går igjen, og det er problemer ifh. til identiet, følelesesregulering og relasjoner. Jeg har vel omtrent vært innom alle de "vanligste" psykiatriske diagnosene og symptomene...angst-sosial, generell, panikk osv, dissassosjon,depresjon-alt fra mild til alvorlig til tilbakevendende,bipolar,overspising,selvskading-kutting, brenning,kloring, risping osv, overtrening, misbruk av det meste som kan misbrukes, bulimi, anoreksi, Borderline...
Alt dette er jo egentlig bare forskjellige symptomer på de grunnleggende problemene ifh. til det med identiet, følelesesregulering og relasjoner som jeg på en måte har hatt siden jeg var liten.
Jeg tør nesten ikke håpe på det det, men likevel kjenner jeg likevel et lite håp om at kanskje alle brikkene endelig faller på plass? At jeg kanskje ikke bare kan kvitte meg med spiseforstyrrelsen for så å swtiche over til en av de andre "metodene" mine, men at jeg kan få hjelp til å lære de tingene som jeg aldri har lært sånn fra barndommen av og dermed bli helt frisk. Kvitte meg med ALT det destruktive.
Jeg mener såklart ikke at noen måneders behandling vil fikse alt, men at de kanskje vil hjelpe meg på god vei. Det kommer nok til å bli noe av det tøffeste og tyngste jeg noengang har opplevd, og ting vil nok bli verre før de blir bedre. Det i seg selv er veldig skremmende. Spiseforstyrrelsen har lagt en slags demper på alle de intense følelsene, så de vil nok komme VELDIG sterkt tilbake iløpet av behandlingen.
Behandlingsstart blir enten i februar eller august. Februar føles litt for fort, mens august føles alt for lenge! Samtidig tenker jeg at for kroppen min sin del skulle behandlingen helst ha startet med en gang.
Jeg kommer til å si Ja til behandlingen(sånn i tilfelle det var noe tvil om det). Men jeg er fremdeles ekstremt ambivalent...Selv om jeg en stor del av tiden er drittlei av spiseforstyrrelsen, så vil det bli beintøft å skulle gi helt slipp på den. Vi snakket litt om hva jeg burde gjøre før oppholdet...at jo mer jeg klarer å jobbe på forhånd jo bedre. Samtidig er jo realiteten at jeg ikke har fått meg noen vei det siste halvannet året til tross for iherdige forsøk...så det aller viktigste blir nok å prøve å holde ting noenlunde stabilt...
I tilegg vil det bli nødvendig med noen uker innleggelse på DPS-en i forkant av behandlingen for å kunne ta en gradvis opptrapping på matinntak. Det så jeg veldig klart på vurderingsoppholdet; at den grunnmenyen de operer med på Modum vil være komplett umulig for meg å gjennomføre uten at jeg har en gradvis opptrapping på forhånd.
Kroppen min forvirrer meg om dagene; annerledes enn den har gjort før. Der hvor jeg før kunne svinge opp i vekt med flere kilo pga. overspisinger, ligger jeg nå stabilt, eller går ned. Før har jeg måttet "kjempe" hardt for å presse kroppen ned i vekt, for så å gå opp igjen, også ned igjen..Og sånn har det fortsatt.
Men nå virker det plutselig som om kroppen reagerer annerledes selv om spiseforstyrrelsen i seg selv er ganske lik. Pga. mengden med overspisinger/oppkast siste måneden(e)har jeg i stor grad holdt meg vekke fra vekten. Jeg var nesten sikker på at den var høyere enn det legen oppgav når hun søkte på Modum, så dette var noe jeg gruet meg i forkant av vurderingen. Når jeg så veide meg på mandagen og vekten viste mindre enn noen gang før så ble jeg litt satt ut. For første gang siden jeg utviklet spiseforstyrrelser føltes det som om jeg hadde gått ufrivillig ned i vekt og jeg kunne nesten ønske at vekten hadde vist mer(det er kanskje et frisk tegn?) Samtidig følte en del av meg seg bra og VELDIG trigga. Bare 2 kilo igjen fra den "magiske" vekta.
Jeg er nesten litt stolt over å si at jeg klarte å delta på alle måltidene vi hadde. De tre første dagene var jeg også helt oppkastfri. Selv om det ble litt tull og oppkast senere i uken, og jeg ikke klarte spise alt på menyen vi hadde fått, så føler jeg likevel at jeg prøvde så godt jeg kunne. Kalorimessig fikk jeg ikke i meg den mengden som var ifh. til menyen, men likevel omtrent 4 ganger så mye som jeg ville fått i meg hjemme(sett bort fra overspising/oppkast)...så jeg følte innsatsen var god.
Når jeg da kom hjem og vekten hadde gått enda mer ned, så ble jeg rett og slett bare lei meg. Jeg har hele tiden gruet meg for å gå opp i vekt og fryktet å legge på meg mye; men for første gang kjenner jeg på frykten for det motsatte; at jeg ikke skal gå opp nok.
Kort sagt så skriver man under på en avtale om at man skal gå opp minst 700 g. hver uke frem til man når BMI 20. Dette vil for min del bety 20 kilo; og det føles litt overveldende. På ene siden tenker jeg at det vil bli vanskelig uansett, om det er 10 kilo eller 20 vil ikke ha så mye å si fra eller til...samtidig så betyr det(forutsatt at jeg legger på meg ca.1 kg i uken) at jeg ikke vil bli ferdig med oppgangen før oppholdet er ferdig.
Jeg ønsker virkelig at ikke dette med vektoppgangen skal ta så mye av fokuset, men er redd for at det vil gjøre det likevel...
Maten har vært vanskelig å få til idag. Det er vanskelig å være hjemme igjen. Jeg har klart å få i meg noen måltider, men kvelden ble bare tull.
Jeg merker jeg er fristet til å finne frem næringsdrikkene igjen sånn at jeg kan få i meg næring, men uten med fare for overspising/oppkast. Selv om det står endel om at man må minst ha BMI på 16 på sidene til Modum, så fikk jeg ikke noen sånn vektgrense...Jeg fikk bare beskjed om å gjøre så godt jeg kunne, og helst få meg over BMI 15. For å være helt ærlig kunne jeg nesten ønske jeg hadde fått et krav om feks BMI 16. Men det ville kanskje ikke gjort noen forskjell. Jeg ender liksom bare opp i samme sporet uansett hvor mye jeg vil, og hvor mye jeg prøver å forandre ting.
Jeg har til tider en veldig ekkel følelse. Kroppen min har det ikke bra. I tilegg føler jeg at jeg har mistet totalt evnen til å se den sånn som den er fordi jeg ser ABSOLUTT ingen forskjell nå ifh. for 6-7 kg siden. I et hefte vi fikk på Modum om spiseforstyrrelser sto det veldig klart at den aller verste kombinasjonen er undervekt og oppkast; og det er skremmende. Selv om det hele tiden er en stemme der som sier at jeg ikke er SÅ syk, så er det også en stemme som er bekymret. En stemme som ser viktigheten av vektoppgang og mindre oppkast..Samtidig er det jo akkurat disse to tingene jeg ikke får til.
Jeg er usikker på hvordan det skal gå fremover. I første omgang håper jeg at jeg får plass på Modum i februar...Jeg orker nesten ikke tenke på at jeg kanskje må vente helt til august.
Nå skal jula overleves, og jeg skal gjøre det jeg kan for å holde på de faste måltidene. Iløpet av neste uke vil jeg nok også få et brev fra Modum om behandlingsstilbudet..må nesten bare vente og se nøyaktig hva som står der.
Vurderingsoppholdet på Modum var både intenst og vanskelig, men det var også fine stunder og fantastiske mennesker.
SPIS-avdelingen på Modum består av tre forskjellige grupper;
(kort sagt)
Gruppe 1 Sammensatte spiseforstyrrelser
- Normalisering av spisemønster med minimum fire måltider daglig og et næringsmessig riktig kosthold
(alle får egen tilpasset grunnmeny) - Oppnå vektnormalisering
- Redusere vekt-kompenserende atferd
- Økt affektregulering og økt relasjonell fungering.
Gruppe 2 Spiseforstyrrelser og relasjonstraume
- Stabilisering av symptomer på spiseforstyrrelse og tidlig relasjonstraume,
- større innsikt i de ulike symptomene
- sammenhengen mellom disse og økt affektregulering
Gruppe 3 Spiseforstyrrelser/Forelder
- Normalisering av spisemønster
- Oppnå vektnormalisering
- Redusere vekt-kompenserende atferd
- Økt affektregulering og økt bevissthet knyttet til foreldrerollen.
Iløpet av uken hadde vi diverste tester og intervjuer, og på fredagen skulle vi få vite om hvilket tilbud vi fikk og eventuelt når.
De to første dagene gikk greit, men onsdagen ble enormt stormfull og jeg reiste nesten hjem. Heldigvis fant vi en slags løsning og ting roet seg etter noen tøffe timer.
På torsdagen hadde jeg en samtale til og de ville ta en eksta test som omhandlet PST(posttraumatisk stresslidelse)fordi jeg visst hadde mange av symptomene på dette...Jeg følte meg misforstått og forvirret. Når jeg i tilegg fikk vite at de lurte på å putte meg i Gruppe 2(Spiseforstyrrelser og relasjonstraumer)ble jeg ihvertfall oppgitt og redd for at hele uka skulle være bortkastet.
Pga. dette måtte jeg plutselig omstille meg helt. Jeg var som sagt sikker på at et eventuelt tilbud ville bli på Sammensatte spiseforstyrrelser-gruppa, men nå sto det plutselig mellom to grupper. Likevel sa jeg til meg selv at de sikkert ikke kom til å putte meg i noen traume-gruppe, det var jo helt feil...Og isåfall noe jeg ville takk nei til, og da ville jeg stå uten noe tilbud.
Fredagen kom og det første jeg så når jeg kom inn på kontoret var en bunke med ark med tittelen "spiseforstyrrelser og relasjonstraumer". Hjertet mitt sank og det ble fort klart at det var denne gruppa de ville plassere meg i. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller le. Det føltes egentlig bare veldig absurd.
Men så fikk jeg en forklaring på hva de tenkte og hvorfor de mente den gruppa passet meg best. Forvirringen min gikk jo mest på dette med traumer og at jeg ikke følte jeg har opplevd det en typisk vil definere som traumer(krig, mishandling, overgrep osv). Etter å ha kommet meg litt over det første sjokket og fått forklart litt om hvordan gruppa fungerte, så skjønte jeg mer og mer hvorfor de hadde plassert meg der. Kort sagt er det på denne gruppa i større grad fokus på stabilsering(både ifh til søvn, mat, selvskading osv), følelesregulering og relasjoner til andre mennesker ifh. til på Sammensatte spiseforstyrrelser som en en ren spiseforstyrrelsesbehandling. Jeg sa som sant var; at det ville ta litt tid å omstille seg. Jeg har blitt "tvunget" til å se ting fra en litt annen synsvinkel...Men jo mer jeg har fått vite og jo mer jeg har fått vendt meg til tanken, jo rettere føles det.
Om man ser litt bort fra spiseforstyrrelsen og ser på utviklingen de siste ti årene, så er det noen ting som hele tiden går igjen, og det er problemer ifh. til identiet, følelesesregulering og relasjoner. Jeg har vel omtrent vært innom alle de "vanligste" psykiatriske diagnosene og symptomene...angst-sosial, generell, panikk osv, dissassosjon,depresjon-alt fra mild til alvorlig til tilbakevendende,bipolar,overspising,selvskading-kutting, brenning,kloring, risping osv, overtrening, misbruk av det meste som kan misbrukes, bulimi, anoreksi, Borderline...
Alt dette er jo egentlig bare forskjellige symptomer på de grunnleggende problemene ifh. til det med identiet, følelesesregulering og relasjoner som jeg på en måte har hatt siden jeg var liten.
Jeg tør nesten ikke håpe på det det, men likevel kjenner jeg likevel et lite håp om at kanskje alle brikkene endelig faller på plass? At jeg kanskje ikke bare kan kvitte meg med spiseforstyrrelsen for så å swtiche over til en av de andre "metodene" mine, men at jeg kan få hjelp til å lære de tingene som jeg aldri har lært sånn fra barndommen av og dermed bli helt frisk. Kvitte meg med ALT det destruktive.
Jeg mener såklart ikke at noen måneders behandling vil fikse alt, men at de kanskje vil hjelpe meg på god vei. Det kommer nok til å bli noe av det tøffeste og tyngste jeg noengang har opplevd, og ting vil nok bli verre før de blir bedre. Det i seg selv er veldig skremmende. Spiseforstyrrelsen har lagt en slags demper på alle de intense følelsene, så de vil nok komme VELDIG sterkt tilbake iløpet av behandlingen.
Behandlingsstart blir enten i februar eller august. Februar føles litt for fort, mens august føles alt for lenge! Samtidig tenker jeg at for kroppen min sin del skulle behandlingen helst ha startet med en gang.
Jeg kommer til å si Ja til behandlingen(sånn i tilfelle det var noe tvil om det). Men jeg er fremdeles ekstremt ambivalent...Selv om jeg en stor del av tiden er drittlei av spiseforstyrrelsen, så vil det bli beintøft å skulle gi helt slipp på den. Vi snakket litt om hva jeg burde gjøre før oppholdet...at jo mer jeg klarer å jobbe på forhånd jo bedre. Samtidig er jo realiteten at jeg ikke har fått meg noen vei det siste halvannet året til tross for iherdige forsøk...så det aller viktigste blir nok å prøve å holde ting noenlunde stabilt...
I tilegg vil det bli nødvendig med noen uker innleggelse på DPS-en i forkant av behandlingen for å kunne ta en gradvis opptrapping på matinntak. Det så jeg veldig klart på vurderingsoppholdet; at den grunnmenyen de operer med på Modum vil være komplett umulig for meg å gjennomføre uten at jeg har en gradvis opptrapping på forhånd.
Kroppen min forvirrer meg om dagene; annerledes enn den har gjort før. Der hvor jeg før kunne svinge opp i vekt med flere kilo pga. overspisinger, ligger jeg nå stabilt, eller går ned. Før har jeg måttet "kjempe" hardt for å presse kroppen ned i vekt, for så å gå opp igjen, også ned igjen..Og sånn har det fortsatt.
Men nå virker det plutselig som om kroppen reagerer annerledes selv om spiseforstyrrelsen i seg selv er ganske lik. Pga. mengden med overspisinger/oppkast siste måneden(e)har jeg i stor grad holdt meg vekke fra vekten. Jeg var nesten sikker på at den var høyere enn det legen oppgav når hun søkte på Modum, så dette var noe jeg gruet meg i forkant av vurderingen. Når jeg så veide meg på mandagen og vekten viste mindre enn noen gang før så ble jeg litt satt ut. For første gang siden jeg utviklet spiseforstyrrelser føltes det som om jeg hadde gått ufrivillig ned i vekt og jeg kunne nesten ønske at vekten hadde vist mer(det er kanskje et frisk tegn?) Samtidig følte en del av meg seg bra og VELDIG trigga. Bare 2 kilo igjen fra den "magiske" vekta.
Jeg er nesten litt stolt over å si at jeg klarte å delta på alle måltidene vi hadde. De tre første dagene var jeg også helt oppkastfri. Selv om det ble litt tull og oppkast senere i uken, og jeg ikke klarte spise alt på menyen vi hadde fått, så føler jeg likevel at jeg prøvde så godt jeg kunne. Kalorimessig fikk jeg ikke i meg den mengden som var ifh. til menyen, men likevel omtrent 4 ganger så mye som jeg ville fått i meg hjemme(sett bort fra overspising/oppkast)...så jeg følte innsatsen var god.
Når jeg da kom hjem og vekten hadde gått enda mer ned, så ble jeg rett og slett bare lei meg. Jeg har hele tiden gruet meg for å gå opp i vekt og fryktet å legge på meg mye; men for første gang kjenner jeg på frykten for det motsatte; at jeg ikke skal gå opp nok.
Kort sagt så skriver man under på en avtale om at man skal gå opp minst 700 g. hver uke frem til man når BMI 20. Dette vil for min del bety 20 kilo; og det føles litt overveldende. På ene siden tenker jeg at det vil bli vanskelig uansett, om det er 10 kilo eller 20 vil ikke ha så mye å si fra eller til...samtidig så betyr det(forutsatt at jeg legger på meg ca.1 kg i uken) at jeg ikke vil bli ferdig med oppgangen før oppholdet er ferdig.
Jeg ønsker virkelig at ikke dette med vektoppgangen skal ta så mye av fokuset, men er redd for at det vil gjøre det likevel...
Maten har vært vanskelig å få til idag. Det er vanskelig å være hjemme igjen. Jeg har klart å få i meg noen måltider, men kvelden ble bare tull.
Jeg merker jeg er fristet til å finne frem næringsdrikkene igjen sånn at jeg kan få i meg næring, men uten med fare for overspising/oppkast. Selv om det står endel om at man må minst ha BMI på 16 på sidene til Modum, så fikk jeg ikke noen sånn vektgrense...Jeg fikk bare beskjed om å gjøre så godt jeg kunne, og helst få meg over BMI 15. For å være helt ærlig kunne jeg nesten ønske jeg hadde fått et krav om feks BMI 16. Men det ville kanskje ikke gjort noen forskjell. Jeg ender liksom bare opp i samme sporet uansett hvor mye jeg vil, og hvor mye jeg prøver å forandre ting.
Jeg har til tider en veldig ekkel følelse. Kroppen min har det ikke bra. I tilegg føler jeg at jeg har mistet totalt evnen til å se den sånn som den er fordi jeg ser ABSOLUTT ingen forskjell nå ifh. for 6-7 kg siden. I et hefte vi fikk på Modum om spiseforstyrrelser sto det veldig klart at den aller verste kombinasjonen er undervekt og oppkast; og det er skremmende. Selv om det hele tiden er en stemme der som sier at jeg ikke er SÅ syk, så er det også en stemme som er bekymret. En stemme som ser viktigheten av vektoppgang og mindre oppkast..Samtidig er det jo akkurat disse to tingene jeg ikke får til.
Jeg er usikker på hvordan det skal gå fremover. I første omgang håper jeg at jeg får plass på Modum i februar...Jeg orker nesten ikke tenke på at jeg kanskje må vente helt til august.
Nå skal jula overleves, og jeg skal gjøre det jeg kan for å holde på de faste måltidene. Iløpet av neste uke vil jeg nok også få et brev fra Modum om behandlingsstilbudet..må nesten bare vente og se nøyaktig hva som står der.
Abonner på:
Innlegg (Atom)