fredag 30. mars 2012

Helg

Plutselig var det helg igjen. Helg betyr utfordringer. Sist helg gikk det for det meste ut på at det var forandring i måltidsrytmen+at mange spiste sein frokost(inkludert meg). De fleste hoppet over lunsjen fordi de spiste sein frokost, noe som jeg synes var sånn passe kjipt siden jeg var nødt til å proppe i meg lunsjen anyway.

Denne helgen blir det litt andre utfordringer. Hele dagen imorgen blir egentlig en lang utfordring. Først skal vi på kinarestaurant på dagen, og så er det åpent hus på ettermiddag/kveld. Med andre ord blir jeg nødt til å bytte om på måltidene(lunsj blir til middag på restaurant, og så spiser jeg lunsjen seinere når jeg vanligvis ville hatt middag)+at det blir ukjent mat...og at jeg ikke har tryggheten som er på avdelingen. Håper det skal gå tålelig greit, og at jeg klarer å kose meg litt også. Har uansett planer om å komme meg tilbake til kveldsmat her på avdelingen, sånn at ihvertfall noe er trygt og kjent.

Vekten igår viste det samme som sist gang. Noe som egentlig var ganske greit, fordi jeg føler jeg klarer slappe litt mer av ifh. til kostlisten. At den ikke gjør at jeg suser opp i vekt sånn som jeg fryktet. Var litt småspent på hva som kom til å skje på evalueringsmøte idag, om det kom til å bli sånn at de mente jeg måtte øke og gå opp i vekt eller noe. Men TAKK OG LOV, endelig noen som har forstått! De sa de hadde pratet litt sammen(psykiateren, legen, psykologen og sykepleierne) og kommet frem til at jeg hadde vært kjempeflink så langt og at hovedfokuset skulle være på å holde måltidene, mengden og hviletiden. Vekten skal så klart ikke gå ned, og jeg skal veie meg en gang i uken fortsatt for å følge med, men jeg er så utrolig lettet fordi de er enige i å flytte fokuset vekk fra vekten! At vi heller skal ha som målsetting at jeg skal bli sterkere fysisk, og at jeg skal fortsette med å få i meg tilstrekkelig med næring uten å kompensere. Jeg har vært redd for at de skal tro at ting har vært lett bare fordi jeg har klart å følge 99% av planen. Men heldigvis har de sett og skjønt hvor mye energi og hard jobbing det har tatt meg; og hvor viktig det er å holde fokuset på det jeg har oppnådd(istedenfor å bare snakke om vekt og økning osv).
Er faktisk 3 uker siden jeg kastet opp. Sinnsykt egentlig. Jeg føler jo meg fremdeles som en bulimiker. Selv om ikke trangen til å overspise er like konstant og sterk nå som den har vært før, så overrasker det meg likevel hvordan det plutselig fremdeles kommer over meg. Sånn som etter middagen idag. Jeg var kjempemett, men fikk plutselig akutt trang til å spise/spy...Av en eller annen grunn hadde de glemt å låse kjøleskapet(som alltid skal være låst)+at jeg satt helt aleine i stuen/kjøkkenet. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har en helt syk trang etter hvitost. Det er helt merkelig. Så det endte med at jeg tok x antall skiver hvitost og spiste. Du kan tro jeg skammet meg stort etterpå...Men jeg klarte heldigvis å stoppe opp, snu fokus. Få meg utav situasjonen uten at det gikk helt galt. Første tanken var jo å kaste opp, tanke nummer to var å kutte ut kveldsmaten. Men kastet ikke opp, og nå skal snart kveldsmaten inntas etter planen.

onsdag 28. mars 2012

Sliten

Er ganske sliten om dagene...Litt oppgitt og deprimert kan du si. Kroppen reagerer med all slags merkelige symptomer som jeg håpte skulle gi seg etter noen dager. Men det har det ikke. Jeg er feks ekstremt tørst hele tiden og går sikkert på do hundre ganger daglig. Om natten våkner jeg annenhver time fordi jeg er så tissetrengt. Føler jeg tisser flere liter daglig jo...Kan umulig være normalt. Har forresten sjekket at det ikke er urinveisinfeksjon, men lurer på om jeg kanskje skal ta enda en prøve for det blir bare verre...
Også har jeg helt sinnsykte hetetokter, spesielt om kvelden.
For å ikke snakke om at magen er vrang så og si hele tiden. Jeg har riktignok ikke like my smerter som de første dagene, men ellers er magen akkurat sånn som den var før jeg utviklet spiseforstyrrelser. Jeg husker med gru tilbake på den tiden hvor jeg alltid måtte ha et toalett i nærheten. Konstant oppblåst...og enten forstoppelse eller diare. Aldri en mellomting. Sånn er det nå, og jeg frykter at det betyr at jeg "bare må leve med det"(sånn som jeg fikk beskjed om at jeg måtte de årene med irritabel tarm). Har snakket endel om denne frykten med de her...De har sagt at det kan jo faktisk være at de verste mageproblemene mine er borte...Mange vokser det av seg. At disse plagene jeg har nå er kun pga. spiseforstyrrelsen. Jeg har prøvd å tro på dette; har vært nødt til det for å kunne gi kroppen en sjanse. Har tenkt at jeg må jo nesten prøve! Tenk om det faktisk stemmer at jeg har vokst mageproblemene av meg, men at jeg ikke har merket det fordi spiseforstyrrelsen har "kamuflert" det? Samtidig er det alltids en risiko ved å tro på dette. Jeg kan risikere å bli skuffet. Jeg kan risikere at alt er like fælt som det var før. At jeg rett og slett reagerer på nesten all mat.
Men inntil videre prøver jeg å følge rådene jeg får her om å ikke tenke alt for mye katastrofetanker, eller tenke alt for langt frem i tid...
Prøver å finne en balanse mellom å la meg selv få lov til å klage litt og samtidig minne meg selv på hvor jævlig alt var på sykehuset, og at jeg tross alt ikke har det SÅ fælt nå :P

Imorgen er det veiing igjen. VELDIG spent. Nesten mer enn sist gang. Som vanlig er det en stor del av meg som ønsker å se et lavere tall. Samtidig hadde det vært greit om jeg hadde gått opp også, så kanskje jeg kunne fått "lov" til litt mer aktivitet.
Imorgen ettermiddag skal jeg ned på treningssenteret der mamma trener for å ha en personlig samtale. Har tenkt på flere ganger å bytte fra der jeg er medlem nå og over til dette senteret. De er mye flinkere, og jeg kan få tettere oppfølging og skikkelig opplegg. Men før jeg bytter vil jeg høre litt hva de tenker. Merker muligheten til å så smått begynne å trene er en VELDIG motivasjonsfaktor for å fortsette å følge kostplanen. Trening har gitt meg mye positivt også, men denne gangen vil jeg gjøre det riktig så det ikke sklir helt ut. Det vil uansett være snakk om litt frem i tid...Men det er fint å ha en sånn gulrot da. At om jeg klarer følge opplegget x mange uker, så kan jeg begynne å trene igjen. Trenger virkelig å få styrket kjernemuskulaturen! Har så utrolig mye vondt i ryggen, det legger liksom en demper på alt jeg foretar meg.

Det blir noen hektiske dager fremover. En god del ting som skal ordnes og endel timer vekke fra avdelingen...Noe som betyr at det blir endel måltider på egenhånd også. Lunsjen går forsåvidt greit, men imorgen må jeg mest sannsynlig få i meg noe middag på cafe eller noe også, det blir en utfordring. Og på lørdag er det kinarestaurant!

Nå er jeg så trøtt og må sånn på do at jeg orker egentlig ikke sitte med pcn mer :P

tirsdag 27. mars 2012

..

Har ikke tid til å skrive sånn egentlig(kveldsmat skulle vært for en halvtime:P)
Ville bare gi en liten oppdatering. Det har egentlig skjedd ganske mye de siste dagene...Dagen idag har vært STRESS, men ettermiddag/kvelden(så langt) har vært ganske fin.
Igår fikk jeg vite at bestekameraten til pappa(og venn av familien)er død. Det var tungt. Aller mest fordi jeg tenker på hvor sårt det er for pappa...Men også mye fordi både onkelen min(som døde for 1,5 år siden) og han her var kanskje de to personene som jeg har følt har skjønt min situasjon...selv om vi er komplett forskjellige, både i alder og alt sånn; så har vi liksom hatt til felles mye av de psykiske utfordringene. Men nå er begge de to døde. De to som på en måte "hjalp" pappa til å skjønne meg bedre...De han følte han kunne snakke med om meg når han følte han kom til kort...Merker jeg fikk tanker som; er det meg neste gang? Min tur til å forsvinne? Veldig dødsangst. Men det roet seg litt...Fikk grått skikkelig og snakket litt med noen her. Skulle gjerne vært med mamma og pappa. Skrev en melding til pappa om at det var leit at jeg var glad i han osv...Fikk svar tilbake at ; ja, det var veldig leit, men at det var godt for han(kameraten) å få dø...
Fy søren. Joda, han har slitt ekstra mye de siste to årene...Men likevel, det må være tøft for pappa...Samtidig skjønner jeg hva han mener når han skrev det.  Han var kanskje for ødelagt og utslitt. Kanskje han endelig kan få hvile i fred.

mandag 26. mars 2012

David mot Goliat

Endelig fått meg litt nattesøvn etter at de skaffet meg sovemedisin igår kveld. Våknet bare en gang i 5tiden og en gang i 7tiden.
Tok blodprøver idag også, blir spennende å se om det er noen forandring siden sist uke(de var ikke så verst, men litt for lavt jern, hvite/røde blodlegemer osv).

Jeg føler bare sterkere og sterkere et behov for en "pause". Bare en dag uten å presse i seg mat og være så oppblåst. Det hele føles liksom litt feil...Jeg vil ikke bli frisk; eller jo, men jeg vil ikke gi slipp på spiseforstyrrelsen; samtidig som jeg IKKE vil bli dårlig som jeg var noengang igjen. For å unngå det er jeg jo nødt til å få i meg jevnere med næring enn før...Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke at det finnes en mellomting mellom det jeg spiser nå og sulting. At den mellomtingen kan fungere som et kompromiss mellom kroppen og spiseforstyrrelsen...At jeg spiser nok til at det ikke er direkte farlig, men at jeg likevel slipper presse i meg mye eller gå opp i vekt. Samtidig VET jeg jo innerst inne at det også er skadelig. Selv om det ikke er akutt skadelig å spise litt for lite; så er det igjen bare et tidsspørsmål før det gir utslag. For å ikke snakke om at beinskjørheten sikkert aldri kommer til å bli merkbart bedre om jeg ikke får meg opp i vekt, får menstruasjon igjen etc.

Når jeg er her så følger jeg opplegget som er lagd, selv om jeg ikke har lyst eller om jeg ikke ser for meg en fremtid som "frisk". Ved å høre på de rundt meg og stole på dem er håpet at jeg kanskje etterhvert ser  de samme mulighetene de ser.  At jeg etterhvert vil klare å føle andre følelser og tenke andre tanker som ikke kommer fra spiseforstyrrelsen. Men så langt er det nødvendig at ting blir gjort mekanisk. Jeg kan ikke tenke så mye på hva jeg har lyst til eller hvorfor jeg gjør det jeg gjør; jeg følger planen, verken mer eller mindre.

Det er jo hele tiden tankene rundt det å komme hjem igjen...Jeg må jo gjøre arbeidet selv. Men hva når det er en så stor del av meg som ikke vil bli frisk? Jeg vil ikke være syk, men vil ikke bli frisk heller. Delen som er redd for å bli dårlig igjen er liten, men til gjengjeld veldig sterk. Kanskje den kan vinne i kampen mot goliat?(spiseforstyrrelsen) Men hvordan i all verden gripe det an når jeg ikke helt vet hva jeg vil selv? Om det skal være noen sjanse er jeg nødt til å bestemme meg og gå 100% inn for oppgaven, men det føler jeg ikke jeg kommer til å være istand til på egen hånd...

lørdag 24. mars 2012

Middagskrise

Jeg hadde nesten gledet meg litt til middagen idag. Var på butikken og kjøpte 1 pk salatkjøtt(sånn kyllingbiter). Den var på akkurat 200 g..Så da skulle jeg ha den+grønnsaker til middag. Så veldig mye ut på tallerken, men var likevel en av de middagene her hittil jeg har følt meg mest komfortabel med.
Etter å ha laget til og ordnet alt satt jeg meg ned for å spise. Merker smakssansene mine er litt merkelige; uansett hvor mye jeg salter blir det liksom ikke så veldig mye smak. Krydret litt og begynte å spise...Synes fremdeles det smakte lite og tok tak i saltbøssen for å salte litt mer. Meeen, lokket var ikke skikkelig på, noe som resulterte i at nesten hele innholdet i saltbøssen datt utav og lagde et svært saltfjell midt i middagsmåltidet mitt. Jeg knakk helt sammen. Tårene rant som en foss. Kjentes ut som om jeg ble knivstukket og kvalt samtidig. Det er jo helt absurd at en så liten filleting kan sette meg sånn ut! Nå har jeg jo sovet elendig hele uken også da...+at jeg har hatt masse angst og mange tilfeller hvor jeg har følt for å gråte, men ikke klart det. Så det var nok litt en kombinasjon av alt dette som gjorde at det rant over. Det var heldigvis bare en annen pasient ved bordet når det skjedde...Huff, han bare; dette går bra, såså....
Som om han snakket til et lite barn som hadde falt og slått seg. På sett og vis føltes det sånn også. Bunnløs fortvilelse bare pga. en dum haug med salt.

Min første reaksjon var at jeg ble helt handlingslammet. Bare gråt og gråt helt til en av de ansatte kom. Deretter hjalp hun meg å fjerne haugen...Så sa hun at vi kunne lage noe annet, eventuelt at jeg kunne ta det jeg skulle ha til kveldsmat nå istedenfor. Men det føltes helt umulig. Det hadde gitt enda mer uro å ikke holde seg til planen, og jeg hadde ikke klart et fnugg mer angst på det tidspunktet.
Så det endte med at jeg spiste resten av maten. Det må være noe av det verste jeg har spist noengang. Selv om vi hadde prøvd å fjerne det synlige saltet, så var mesteparten av kyllingen så salt at det var nærmest uspiselig. Men enten spiste jeg det, eller så kastet jeg alt og fikk ikke i meg noe. Så jeg presset det i meg. Det var kanskje ikke så lurt...men så rett og slett ikke andre alternativ. Nå har jeg auau øverst i magen og håper bare på at kroppen ikke skal få helt saltsjokk. Angsten er fremdeles sterk og det lammer meg i stor grad. Aller helst vil jeg bare sove. Jeg er så sliten av å presse i meg mat som så langt bare har gjort meg dårlig! Ikke en super dag med andre ord...Håper morgendagen blir bedre. Mamma, pappa og lillebroren min kommer på besøk. Vi skal på bygdekinoen her og se Lorax. Yay.

fredag 23. mars 2012

Energi og sol!

Sov dårlig inatt og, så var mildt sagt vanskelig å dra seg opp idag! Etter frokosten og hviletiden gikk jeg å la meg igjen...Sovnet nesten med en gang! Hvor typisk er ikke det at man kan ligge nesten en hel natt uten å få sove, mens på dagtid/når man skal noe DA sovner man plutselig? Når det er sagt så er det første gangen jeg legger meg nedpå på dagtid siden jeg kom hit(til tross for dårlig nattesøvn)og jeg klarte å få meg opp igjen etter en halvtimes tid...Planen var at jeg eventuelt kunne legge meg nedpå en liten stund i ettermiddag og; istedenfor å sove en hel time på formiddagen.

Det er skikkelig fint vær idag, helt herlig! Siden jeg ikke fikk gått meg noen tur før lunsj, så ble det en liten tur etter lunsj og en liten tur på butikken nå isted(etter middagen+hviletid). "Problemet" nå er at jeg føler meg så full av energi! Kombinasjonen av det+fint vær gav meg skikkelig trang til å ta en skikkelig fjelltur eller kanskje jogge litt. Ikke fra et spiseforstyrret synspunkt(ihvertfall ikke hovedsaklig), men rett og slett fordi det hadde vært herlig og jeg hadde LYST. Så kommer jo spiseforstyrrelsen i tilegg; det er vel kanskje den som gjør at det føles uutholdelig å ikke skulle kunne ta den turen. Får masse tanker om at når jeg har så mye energi så er det jo faktisk kroppen sin måte å si at den VIL og har behov for å bevege seg!
Dette er det jo sikkert litt sannhet i, men spiseforstyrrelsen vet jo å utnytte seg av de positive tingene også...For selv om kroppen min/psyken kanskje kunne hatt gått av en liten fjelltur akkurat nå, så betyr det jo ikke at jeg MÅ eller er nødt til å gjøre det(sånn som spiseforstyrrelsen sier).

Jeg skal innrømme at jeg ikke klarte å bare sette meg ned. Det ble litt dansing til musikk på rommet. Litt ulovlig kanskje; men jeg er ikke perfekt. Dessuten fikk det meg til å smile...Det var ikke tvangsmessig, det føltes bare godt. Men kanskje jeg burde vært enda flinkere til å ikke la meg selv få lov til sånne ting når jeg har restriksjoner på aktivitet? Jeg vet ikke helt jeg.

Ellers så hadde vi evalueringsmøte idag. Ble enige om å fortsette med samme planen en uke til...Det var snakk om å kanskje øke litt på maten, og eventuelt også øke litt i aktivitet, men så kom vi frem til at det var greiest å bli litt tryggere på opplegget vi allerede har før vi forandrer på ting. Jeg var litt delt...Ville jo ha mer aktivitet; og egentlig kunne jeg tenkt meg litt mer proteinrik mat også..Føler jeg får i meg litt lite protein og fett sånn som det er nå for å være helt ærlig. Men virket som alternativet om vi skulle øke besto i å spise mer potet/pasta/ris til middag, og det var jeg veldig lite interessert i. Både fra spiseforstyrrelsens side og min side egentlig. Jeg er fullt klar over at jeg blir nødt til å spise mer av dette på Modum. Men den tid, den sorg. Nå må vi finne en balanse mellom hva jeg kan klare hjemme på egenhånd og hva Modum-planen går ut på.

Til middagen idag fant jeg ut at det kanskje hadde vært en ide å veie kjøttmengden. Så langt har jeg bare gått etter 1/3 tallerken grønnsaker og 1/3 kjøtt...På planen har det stått 200 g kjøtt, og jeg har tatt sånn ca. det jeg har trodd var 200. Men når vi veide det jeg hadde tatt idag viste deg seg at det bare var 100 g. og at jeg skulle ha dobbelt så mye(!) Det kom litt uventa for å si det sånn. Så jeg har nok kanskje tatt litt for lite kjøtt til middag disse dagene. Det føltes ihvertfall mye idag, men det gikk forsåvidt greit.

Jeg tenker fremdeles med gru på hva som kommer til å skje når jeg skal hjem, men en god del av tiden klarer jeg presse det utav synsfeltet. Klarer faktisk kjenne på litt positivitet! Måltidene trigger fremdeles veldig, og jeg har en intens trang til at magen skal slutte å være oppblåst og "svær". Skulle så gjerne bare hatt en dag med tom, flat mage.
Samtidig føler jeg at jeg klarer å se litt mer enn bare spiseforstyrrelsen! Jeg har feks tenkt endel på at jeg har lyst å komme igang med noe skolegreier eller fag igjen snart. I tilegg ser jeg frem til ting...Det har jeg i stor grad ikke fått til i det siste. Men sånn som idag ser jeg frem til mye gøy på TV! På søndag skal jeg på kino+mamma og de kommer med hunden min på besøk...Og neste helg er det stor bursdagsfeiring for søsteren min! Det å klare å glede seg litt til disse tingene og ikke bare føle at ALT er kaos og spiseforstyrrelse, det er egentlig utrolig godt!

Alt det andre. Det at jeg føler at jeg hadde gått på trynet på sånn ca. 20 minutter om jeg hadde reist hjem, det tror jeg egentlig jeg bare skal prøve å la være å tenke så mye på akkurat nå.  

torsdag 22. mars 2012

Oj

Gikk akkurat opp for meg etter å ha skrevet det siste innlegget; om en ser bort fra lørdagen og søndagen sist helg som gikk litt skeis; så har jeg faktisk ikke kastet opp på to uker!
Strengt tatt er det vel bare 13 dager(pga. helgen) men det er uansett ganske utrolig med tanke på at jeg i tilegg har fått i meg den mengden jeg har til hvert eneste måltid! Uansett hva som skjer fremover, så håper jeg at jeg vil klare å gi meg selv litt creds for dette...For jeg har jo faktisk vært utrolig flink!(selv om følelsene mine ikke vil spille på lag og la meg få kjenne på mestringfølelse..ihvertfall ikke så langt;men håper det kommer)

Bra dag?

Den har ihvertfall vært den beste her hittil! Har ikke hatt altfor mye av den mest intense angsten. Været har vært mildt og fint, nesten litt vårstemning. I tilegg har jeg vært på utflukt!(man vet man kjeder seg når til og med en busstur blir spennende :P) Massasjetimen var skikkelig bra!

Har ikke mer batteri på pcn nå, så kan ikke skrive så mye. Imorgen kommer sykepleieren fra VOP og vi skal evaluere hvordan det har gått+planlegge fremover.

Her er forresten det jeg har "produsert" her så langt;
:P

At any given moment you have the power to say; this is not how the story's gonna end.

Skal skrive et ordtak på denne også

"Hope"-planten min har vokst seg stor, mens happy-planten ikke har vokst særlig...Men kanskje den våkner til liv plutselig?:P Håpet håper ihvertfall!

Mandala!

stabil

ganske så stabil ifh til vekten min på vop, men opp ifh til vekten min hjemme. Min første tanke var at de hadde løyet til meg, jeg skulle ikke gå opp! No way om jeg presser i meg en stor porsjon havregrøt nå. Men jeg fikk det i meg til tross for magevondt. Etterpå måtte jeg nærmest krype bort til sofaen før jeg presset i meg en frukt. Fikk meg på do litt seinere da, det hjalp litt:P det positive er at jeg får reise og ta massasjetimen idag fordi jeg har vært så flink!

onsdag 21. mars 2012

Angst er ikke for pyser

Angst kan være grusomt. Tenk å kunne ha en tilværelse uten angst! Det må være drømmen. Det er såklart normalt å være nervøs, redd og urolig innimellom; men den typen lammende angst jeg snakker om skulle jeg gjerne vært foruten. Må bare håpe og tro at det er mulig.
JEG ER IKKE DØMT TIL EN FREMTID FYLT MED DEPRESJON, ANGST, SPISEPORBLER OSV. SELV OM DET KANSKJE FØLES SÅNN AKKURAT NÅ.
Må repetere det for meg selv sånn ca hvert annet minutt. Magen ble bare verre og verre igår. Det begynte på ene siden og spredde seg utover hele magen og bak i ryggen. Klarte knapt å gå. Likevel fikk jeg i meg kveldsmaten. Det er sinnsykt tøft gjort av meg...Men likevel kjenner jeg ikke på noe som helst mestring. Jeg synes jeg fortjener litt mestringsfølelse nå jeg! Det som skjedde var at jeg såklart fikk enda vondere+at jeg ble kvalm. Noe som igjen utløste enda mer angst fordi det minnet meg på døgnene på sykehuset hvor jeg var akutt kvalm hele tiden. Tenk om jeg blir så dårlig igjen, tenk om jeg blir så dårlig igjen!
Det var det som gikk igjen i hodet mitt. Kjente jeg holdt på å gå inn i panikkmodus i hele går kveld. For å ikke snakke om at jeg var utrolig trøtt og lysten på å sove fordi det har blitt liten søvn siden jeg kom hit.

Merker til og med jeg får angst bare av å skrive om det nå, kjenner det presser for brystet. Det er jo tross alt ikke mer enn noen uker siden jeg kom hjem fra sykehuset, så det er kanskje ikke så rart. Jeg har jo komt LANGT ifh. til de første dagene hjemme når jeg ikke turte være alene et sekund...Da var hvert minutt en pine og jeg måtte hele tiden si til meg selv at det går over for å ikke få panikkanfall.

Sånn sett går det jo faktisk bedre! Angsten lammer meg ikke hele dagen(er verst om kvelden/natten). Det viser jo at det er mulig at ting kan gå fremover. Jeg kunne bare ønske jeg hadde hatt enda mer folk rundt meg som var enda flinkere å minne meg på det; merker jeg trenger all støtte jeg kan få.

Når det er sagt så fikk jeg faktisk sove i natt. Tok de faste kveldsmedisinene mine, og så tok jeg en sobril litt seinere. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre angående sobrilen. De her vet ikke at jeg har det med meg og jeg vegrer meg for å si det fordi jeg er redd de skal nekte meg å ta dem eller tro at jeg er avhengig. Fakta er at jeg ikke har tydd til dem en eneste gang når jeg har vært her(bortsett fra igår) jeg har stått i all angsten og har planer om å fortsette å gjøre det mest mulig. Samtidig har jeg sagt til meg selv at om angsten er ekstrem og jeg feks ikke får sove to netter på rad, så er det greit at jeg tar 1 sobril.
Med andre ord tok jeg det ikke første natten(selv om jeg ikke fikk sove) og skal heller ikke ta det ikveld. Nå har jeg fått en natts søvn; og da skal jeg klare en dårlig natt. Men håper og satser jo på at det blir en grei natt uansett.

Imorgen er det veiing. Første veiingen her. Målet er at jeg ikke skal ha gått ned siden jeg veide meg på VOP sist torsdag. Jeg grugleder meg. Aner virkelig ikke hva jeg kan forvente meg. Den spiseforstyrrede delen mener at jeg sikkert har lagt på meg minst 5-6 kilo; men det vet jeg jo at realistisk sett er høyst usannsynlig. Fornuften og følelsene vingler litt. Tenker kanskje jeg har gått opp en kilo eller to...Prøver å forberede meg på det. Samtidig er jeg også litt redd for å ha gått ned? Jeg tror ikke jeg har det, men synes som sagt det er nesten umulig å se/kjenne. Jeg blir glad om jeg har gått ned; samtidig som jeg virkelig ikke vil ned; for jeg vet jo at det bare gjør den lange veien til å bli bedre enda lengre. Dessuten vil jeg virkelig ikke at det feks blir enda mindre aktivitet på meg(ikke at det kan bli så mye mindre men :P) VELDIG ambivalent med andre ord. Sånn om jeg oppsummerer alle de forskjellige tankene så er vel konklusjonen at jeg mest sannsynlig er noenlunde stabil? Kjenner ikke noe merkbart på klærene osv. Men så har jeg ikke så mye tettsittende klær med meg heller.

Det får gå som det går?

Må bare prøve å tenke her og nå. Har mer enn nok med å takle det.
Imorgen har jeg massasjetime og håper så inderlig at det er greit at jeg reiser og tar den! Massasje er herlig+at hun massasjedamen er fantastisk å snakke med. Hun har hjulpet meg mer enn hun aner. Kanskje greit om jeg har gått opp litt i vekt, kanskje det gjør at jeg får "lov" til å ta timen.
Men NOK nå om det :P Er på tide med kveldsmat! Jippi :)

tirsdag 20. mars 2012

Magevondt

JEG HAR SÅ VONDT I MAGEN. Herlighet. Magen er en ballong. Vært skikkelig gale fra middagen av. Først var jeg bare forstoppet og oppblåst, men nå har mageknipen begynt å gjøre seg gjeldende og.
Ikke nok med det, nå er det måltid igjen...Begynner virkelig å revurdere det at jeg valgte havregrøt-alternativet til både frokost og kvelds(istedenfor brødmåltid). Litt i overkant mye fiber for en stakkars mage kanskje? Jeg skjønner pointet med at vi skal prøve å gjøre det likest mulig som Modum, samtidig synes jeg de burde tenke litt mer på at jeg faktisk skal være hjemme i noen måneder til før jeg skal ned dit. Sånn sett burde vi laget en plan som er mulig for meg å følge når jeg skal hjem etter ca. 3 uker her. Blir jo VELDIG ensformig sånn som det er nå...det er liksom ikke noen alternativer. Havregrøt til frokost og til kvelds...Lunsj-salat(av det lille de hadde å lage salat av her...)Til middag 1/3 tallerken kjøtt og 1/3 grønnsaker. Men hva hjelper det når det noen dager bare er feks revet gulrot eller erter som representerer "grønnsaker"? På ene siden sier de at jeg skal spise mest mulig som de andre, ikke ha spesielmat...Mens på andre siden sier de jeg skal følge Modum-planen mest mulig(selv om de ikke har mye av den maten som står der)
For å ikke glemme at enkelte av de som jobber her aldri får det inn i hodet at jeg har en matplan og den planen skal jeg følge og de skal støtte meg og ikke MOTARBEIDE meg. Fy søren. Holdt på å hive tallerken i veggen til middag idag.
Jeg sitter og spiser mens noen ansatte rydder opp etter de andre. Ansatt- Du vil ikke ha litt mer veeeel? Det var jo veldig godt!
(jeg sier klart ifra at NEI JEG HAR TATT DET SOM STÅR PÅ PLANEN SOM JEG FØLGER)
*litt seinere når jeg nesten har fullført*
Ansatt- Skal du ha litt sånn riskrem til dessert? Ta litt sånn med saus på! Skikkelig godt.
NEI JEG SKAL FØLGE PLANEN MIN OG DESSERT STÅR IKKE PÅ PLANEN.
*bittelitt seinere*
-Sikker på at du ikke skulle ha litt sånn?
Hodet mitt koker og jeg sier; Du, DU JOBBER HER SANT? (hun svarer, eh jo?) JA, ok, har du ikke fått noen beskjed om at jeg har en egen plan eller? Som jeg skal følge?

Njo, hun hadde visst hørt noe om det, at jeg skulle følge den planen, men det sto jo ikke noe om at jeg IKKE skulle ha dessert?

Sier som Jan Thomas; OH MY GOD. Jeg vet ikke helt hvordan jeg fikk i meg resten av middagen; var ihvertfall på nippet til å få totalt angstanfall...Det verste var at hun ikke så ut til å bry seg nevneverdig heller. Sa til kontakten min etterpå at VÆR SÅ SNILL, si enda klarere ifra til alle om at de ikke skal holde på sånn...Psykiateren sa at alle hadde fått beskjed, men noen må tydeligvis få det inn med teskje. Jeg har nok angst og uro som det er, trenger støtte og folk som hjelper meg å holde planen vi har lagd; IKKE motsatt!

Dag 2

Føles egentlig som jeg har vært her en evighet allerede. Det går vel sånn noenlunde greit. Får presset i meg all maten og har ikke kastet opp. Men det er likevel frustrerende at det er så vanskelig som det er med tanke på at jeg ikke en gang er oppe i full basiskost. Denne uken er de liksom snill med meg....Begynne enkelt så jeg kan føle på mestring, for så å øke. Men jeg føler jo det er utfordrende nok allerede...Vi hadde en samtale igår, og en nå nettopp isted. Har vært litt frustrerende at de ikke har endel av den maten som står på planen at jeg skal spise...Har vel nesten fått i meg mindre variert mat her enn hjemme pga. det.
Vi snakket endel om hva jeg kan gjøre i timen etter måltidene. Da er ofte uroen og angsten verst. Jeg har løst dette med å ta en rolig rusletur hjemme, men det kan jeg jo ikke her. Diskuterte det litt. Jeg klarer ikke være enig at det beste er å sitte HELT stille i en hel time og bare kjenne på angsten som herjer. Jeg ser poenget; at de tenker jeg vil ta meg en tur for å forbrenne, men det har lite med saken å gjøre. Man forbrenner minimalt med å gå en liten rolig tur...Hovedgrunnen er at det hjelper på angsten å få frisk luft+forandre litt miljø, og det hjelper på magen å være i litt bevegelse. Jeg føler rett og slett det er en av de få konstruktive mestringsmetodene jeg faktisk har fått til sånn ¨på egen hånd som har FUNKET,og så blir det tatt fra meg...Hmpf.
Frem til idag har jeg vandret rundt i korridorene fordi jeg trodde det var greit så lenge jeg oppholdt meg ute i avdelingen; men det var det visst ikke. Må slutte med det også. Nå håper jeg bare jeg klarer holde ut enda litt mer---Prøver å ikke tenke på det at jeg mest sannsynlig må øke og få enda mer krav neste uke.

Ellers så er det faktisk litt unge folk her denne gangen! Har alltid bare vært 40+ før, men nå er det noen som er i 20-30årene også. De som jobber her er veldig greie; hun ene psykologen(eller psykiateren?) er dritkul faktisk :P Digger henne...Hun forstår heldigvis ganske godt når det er spiseforstyrrelsen som snakker. Noe som til tider er irriterende, men samtidig veldig bra. Det merkest jo godt at jeg ikke er på en avdeling for spiseforstyrrelser(og at de ikke har særlig erfaring med det)...Men det er vel litt både på godt og vondt.

Idag har vi vært inne på hobbyrommet her også. Det er ikke noe særlig opplegg eller noe, man må ta iniativ til det meste selv, men merket faktisk jeg ble bittelitt inspirert! Vi har lagd en plan hvor jeg blant annet skal være en time inne på hobbyrommet hver formiddag. Tror jeg skal finne et fint/inspirerende ordtak/quote hver dag og lage en liten plakat av det som jeg kan henge på veggen...Det blir forhåpentligvis både inspirerende og motiverende å lage+at jeg får litt ting opp på veggen(som for øyeblikket er hvit og trist).

Så joda. Jeg har det ikke så alleraller verst. Om ting føles jævlig eller om jeg virkelig ikke vil spise så minner jeg bare meg selv om tiden på isolat...Og det har ihvertfall funket så langt. Det gjør ikke nødvendigvis at ting blir så veldig mye mindre jævlig, men det gjør det litt enklere å fullføre og å stå i det(for jeg blir minnet på HVORFOR jeg er her og hva jeg risikerer om jeg ikke kjemper mot spiseforstyrrelsen).

søndag 18. mars 2012

9 dager

og så sa det slutt. Det skulle jo ikke skje igjen. Har jeg holdt ut alt dette bare for å la det skje igjen? Jeg vet at ikke alt nødvendigvis er ødelagt, men jeg kan ikke lengre tenke at spise/spy ikke er et alternativ, at det ikke skal skje igjen...For nå har jeg gått over den grensen. Den "magiske" grensen. Og så fort det skjedde tok bulimien over for fullt igjen. Skremmende at det bare tar minutter å bryte ned det jeg har lidd med gjennom i dagsevis. I tilegg har jeg en kjip følelse at det kommer til å skje igjen. Jeg vil så gjerne kunne bestemme selv...Si at NEI, det er ikke et alternativ. Og det har jeg jo forsåvidt gjort hele uken også...men likevel..likevel skjedde det. Selv om det bare var en gang så blir jeg helt i ubalanse både psykisk og fysisk. Idag er det familieselskap. For en gangs skyld hadde jeg sett litt frem til dette...Det skulle ikke bli et kaos med spising og spying sånn som omtrent hvert eneste familieselskap har vært de siste årene. Frem til igår...Og nå er trangen til å overspise helt kvelende. Jeg vet ikke om jeg orker kjempe imot. Samtidig er jeg livredd for det, livredd for å bli så dårlig igjen som jeg var.

Jeg veide meg for første gang på mange uker idag(veide jo meg på VOP også, men har ikke veid meg hjemme). Vekten var gått ned 1 kilo siden VOP-veiingen. Jeg vet ikke hva jeg synes om det. Glad og lettet sånn egentlig. Men også litt forvirret. Hva nå? Idag har det meste av måltider sklidd ut...Hadde egentlig bestemt meg for å ta en dag uten mat, bare en liten pause. Alt for å unngå totalt bulimi-kaos igjen. Men så var det middag, og mamma ville jeg skulle spise litt, og fornuften tok litt over?(strengt tatt føles det som om det er bulimien som tok over...vanskelig å si).

fredag 16. mars 2012

Fredag

Nå er jeg hos søsteren min. Litt asosialt å sitte med pcn kanskje, men trenger distraksjonen(og hun ser nyhetene:P) Nettopp spist kveldsmat og ubehaget og angsten er sterk. Det er så slitsomt å tenke på mat hele tiden. Jeg har hatt mareritt om overspisinger tre netter på rad nå. Det er som om jeg holder pusten, balanserer på en line. Bulimien visker hele tiden at det eneste som vil hjelpe, det eneste som vil få meg utav den ubehagelige tilværelsen er å spise og spy. Må hele tiden minne meg på at det isåfall bare ville hjulpet en liten stund, men at ting ville blitt enda verre etterpå. Er så vanskelig å glede seg skikkelig over noe som helst eller konsentrere seg fordi jeg konstant tenker på neste måltid.
Det er som om det klør innvendig. Maur i hodet og trykk på brystkassen. Må bare holde fast på at det IKKE blir bedre av å slutte å spise eller overspise/spy(ihvertfall ikke på lengre sikt).
Jeg hadde fått i meg litt mindre idag enn de andre dagene, og jeg merket det godt for noen timer siden. Ble uvel og begynte å skjelve. Det er så merkelig; jo mer mat kroppen får jo mer vil den ha omtrent? Når magen er full er spise/spy trangen sterkest. Når jeg er ferdig å spise DA kommer sulten. Eller jeg tror ihvertfall det er sult. Vet ikke. Det er så rart hvordan jeg har pleid å gå dagesvis uten mat, og nå blir jeg plutselig dårlig om jeg bare spiser litt mindre til et måltid? Blir liksom motsatt av sånn en skulle tro det var? Skulle tro jeg tålte litt mer nå som jeg har fått i meg jevn næring nesten en hel uke?

Litt det samme er det når det gjelder aktivitet. Har flere ganger trent i timer på treningssenteret de siste månedene, men nå som jeg faktisk får i meg næring jevnlig så begynner hele kroppen å verke bare etter noen minutters spasertur...FORVIRRENDE.

Faen heller. Jeg vil så gjerne bare la være å spise, også eventuelt ta med noen spise/spy-omganger innimellom. Jeg vil ikke opp i vekt.

Men det er ikke et alternativ eller en mulighet. Kroppen klarer det ikke mer. Jeg må fortsette snu-operasjonen jeg har begynt på og håpe at motivasjonen kommer etterhvert...Spiseforstyrrelsen har jo vært nesten hele livet mitt så lenge, så det er jo ikke rart at jeg føler livet er veldig tomt når den blir tatt bort.
Den overgangsfasen er kanskje den verste? Det er ikke lett å motivere seg når man ikke vet helt hva man jobber mot. Når "frisk" ikke er noe man egentlig synes høres fantastisk ut...Men det kommer kanskje etterhvert? Eller? Noen der ute som har vært gjennom lignende som kan skrive under på det?:P

Innleggelse på mandag

Vi lagde kostplan idag. Kort oppsummert kan du si det er en "light"-versjon av planen fra Modum. Vi ble også enig om 2x 15 minutter tur for dagen. Målet første uken er å få til mest mulig av kostplanen og å ikke gå ned i vekt.
Så evaluerer vi i slutten av uken og tanken er vel å øke kostplan og aktivitet sånn litt etterhvert(og kanskje krav til vektøkning også?) Vet ikke enda nøyaktig hvor langt oppholdet blir, men sånn rundt 3 uker.

Det er rart hvordan jo "flinkere" jeg er å spise(få i meg og ikke kompensere)og jo bedre den fysiske formen blir, jo mer gjeldende blir bulimien. Som jeg skrev i sist innlegg så har trangen til å overspise komt tilbake for fullt. Idag har det egentlig bare vært verre. Hvert eneste måltid trigger så enormt. Samtidig blir jeg forvirret og får tanker om at kanskje jeg faktisk bare er mer sulten? Men uansett hva jeg gjør så blir det liksom feil?
Jeg hater det kaoset og den forvirringen. Jeg distraherer og ditraherer(går tur for det meste) og det fungerer forsåvidt, men bare en liten stund/frem til neste måltid. For å ikke snakke om at magen er oppblåst og urolig...Hver gang den endelig roer seg/jeg får meg på do, så er det på an med enda mer mat og blir dårlig igjen.
Om jeg kutter ned igjen på inntaket, om jeg blir veldig restriktiv igjen; så vet jeg jo at det funker. Det funker kanskje ikke evig, men det funker til en viss grad. Bare en liten pause, trenger en liten pause. Jeg kunne nok fint spist en god del mindre enn nå uten å bli veldig dårlig igjen, men problemet er jo at det veldig lett baller på seg. At det blir mindre og mindre, og tilslutt er jeg enda en gang fanget og klarer ikke snu før jeg blir skikkelig dårlig.

Den sjansen er ikke verdt å ta. Jeg VET jo det. HERREGUD. Jeg vet det jo altfor godt. Jeg trodde jeg skulle dø på denne tiden for en uke siden...Tar det virkelig SÅ liten tid før spiseforstyrrelsen har fått infiltrere tankene mine igjen? Overbevise meg om at det er mine egne tanker?

Frykten etter det som skjedde ligger jo der enda, den får meg til å stå imot enda litt mer enn før. Holde ut enda litt mer. Men hvor lenge vil det vare...?
Jeg tror det er bra jeg får den innleggelsen såpass fort.

Noe heeelt annet. Lillebroren min blir 11 år imorgen!(idag strengt tatt) Det blir kjekt :) Jeg skal lage svampebob-kake. Har vært litt usikker på om det er en god ide at jeg gjør det...(og vet ikke helt om jeg er sikker enda? Får se det litt an imorgen)Samtidig er det flere måneder siden jeg lovde han det, og jeg tror faktisk det skal gå greit. Mamma blir med, så er ikke snakk om å stå der aleine med alt.  Er fra før av veldig glad i å lage mat, og kanskje aller mest i å pynte kaker! Gleder meg nesten litt, så håper og tror det blir en positiv opplevelse :)
Har også planer om å være i leiligheten litt imorgen. Det føles ikke SÅ uaktuelt som for noen dager siden...Blir masse selskap her i helgen, så veldig greit om jeg har klart å "tilvenne" meg til å være i leiligheten igjen:P Tenker i første omgang å være der på dagen imorgen...Forhåpentligvis går det greit, sånn at jeg ihvertfall klarer å sove der natt til søndag(for da er huset her fullstappet med folk).

Presang til lillebror fra meg og voffsen sånn btw:

LED-shower xD
+

Bok som visstnok skal være hysterisk morsom

+ 2 boksere.

Slår forhåpentligvis an!

torsdag 15. mars 2012

Steg for steg

Den fysiske formen er mye bedre. Har gått flere turer idag. Synes også den verste angsten har dempet seg litt. Jeg sliter veldig med søvnen, så når jeg våknet etter ca. 3 timers søvn idag tidlig var jeg skikkelig dårlig. Kjempekvalm og uvel. Fikk litt småpanikk og tenkte at nå blir jeg dårlig igjen. Men jeg fikk sjanglet meg ut i bilen+tatt med meg en yoghurt som jeg fikk i meg mens mamma kjørte. Det hjalp på kvalmen.

Første delen av møtet med de fra DPS-en var jeg virkelig ikke tilstede. Var rett og slett så trøtt at jeg så dobbelt og måtte ta meg skikkelig sammen for å holde meg våken. Fortvilende med tanke på hvor viktig dette møtet var! Lurte en stund på om vi kom til å måtte ha enda et nytt møte...Heldigvis, etter sånn en halvtime, så klarte jeg få meg utav dvalen. Vi fikk diskutert litt angående innleggelsen. At det er viktig med skikkelige regler og rammer når det kommer til mat og aktivitet. Skal ha nytt møte med kontakten min på VOP imorgen for å lage kostplanen til oppholdet...Den vil nok bestå av en blanding av det jeg har spist hjemme de siste dagene og den planen jeg må forholde meg til på Modum.
Iforhold til aktivitet så snakket de om at det kanskje var bedre å heller ta det litt rolig i begynnelsen, sånn første uken, for så å heller øke aktiviteten om alt går greit med maten. Jeg så poenget deres, og foreslo derfor at jeg første uken kunne ha 2x15 minutters tur for dagen. Synes dette var ekstremt lite jeg da; men fikk beskjed om at det var for MYE? O_o Jeg sa at det ikke var snakk om å jogge i 15 minutter, men å kunne ta seg en rusletur med noen fra personalet...Tenker det er veldig begrenset hva man forbrenner på et kvarters gåtur; om det er det de er bekymret for. Å kunne få litt frisk luft og bevege seg er utrolig viktig både for angsten og depresjonen; for å ikke snakke om fordøyelsen!
Tenker ta det opp igjen imorgen, kanskje jeg må si litt klarere ifra.

Formen er jo som sagt mye bedre. Jeg tror ikke jeg har spist så mye/regelmessig uten å kompensere på kanskje 2 år. En uke oppkastfri sånn btw. Så langt har det vært en jobb å få i seg maten. Hovedsaklig fordi jeg har fått sterk angst og det hadde vært så utrolig mye enklere å bare la være. Men jeg har spist og det har gått noenlunde greit. Idag har jeg derimot fått kjempe litt mot det bulimiske igjen og det skremmer meg skikkelig. En enorm trang til å spise/spy, samtidig som det er det siste i verden JEG vil. Jeg er livredd for at det skal skje, har mareritt om det om natten.. Håper aldri jeg kommer til å spise og spy igjen, men er livredd for at det skal skje.
Anyhooow. Jeg har fått i meg maten. Jeg har spist karbohydrater, fett og protein. 4-5 måltider daglig. 
Når jeg først er komt igang er det ikke så vanskelig egentlig. Det som er verst er hva hvert eneste måltid gjør med meg. De trigger så enormt. Hvert måltid føles som om de skal ende i overspising og det skremmer. Utallige ganger før har det skremt meg til å ikke spise/spise veldig lite, og jeg kjenner det frister veldig nå også. Vil ikke ta sjansen på å miste kontrollen.

Etter møtet idag måtte jeg plutselig veie meg. Ble litt satt ut for å si det mildt! For å klare å fortsette å spise har jeg holdt meg langt unna vekten, men nå hadde jeg ikke noe valg. Hadde jo både spist frokost og drukket ganske mye og følte meg generelt ikke forberedt nok(og at jeg sikkert hadde lagt på meg 10 kilo). Men så viste det seg at jeg ikke hadde lagt på meg så ekstremt...Jeg har riktignok veid noen kilo mindre, men det var en lettelse å se at vekten ikke hadde løpt helt løpsk.

Samtidig som jeg irriterer meg over at det bryr meg så mye.

Innleggelsen blir forresten over helgen...Usikker hvor lenge, men ihvertfall 14 dager.

Og sånn tilslutt; jeg skal til frisøren imorgen :O Det sier litt at jeg jeg orker det...I bulimirusen jeg har vært i store deler siste årene så har sånne ting blitt glemt helt. Men det blir forhåpentligvis kjekt med ny frisyre :)

Herlighet for et rotete innlegg dette ble!:P

tirsdag 13. mars 2012

Ansvarsgruppemøte

Vi hadde møte idag. Det ble et langt møte, var helt kokt i hodet etterpå. Men det var vel nødvendig. Fortalte litt om det som hadde skjedd...Det er vanskelig å forklare den delen av det hvor jeg på en måte "falt vekk". Det står veldig klart for meg hva som skjedde, men å skulle forklare det for andre føles ganske umulig. Det finnes liksom ikke ord som dekker det, dessuten høres det helt feil ut når jeg sier det høyt. Likevel prøvde jeg å forklare og jeg kom tilslutt frem til en setning som oppsummerte det ganske greit. Det var som om jeg drømte i våken tilstand. Vi kom vel frem til at det mest sannsynlig har vært en kombinasjon av dehydrering og intens angst/uro, som har ført til en ubalanse eller noe i hjernen som kan ha gjort at jeg opplevde en form for grensepsykose.
Det var ikke så ekkelt når jeg var "borte", jeg hørte alt rundt meg, men var likevel i en helt annen virkelighet. Det forferdlig ekle var når jeg ble klar noen sekunder igjen. Da kjente jeg den intense kvalmen og uroen, og i tilegg følte jeg meg ekstremt forvirret, at jeg mistet kontrollen, mistet meg selv. Men innen jeg skulle ringe på hjelp var jeg borte igjen. Og sånn fortsatte det og fortsatte det i timesvis. Fredagen var aller verst. HELVETE. Virkelig. Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs og desperat og jeg vurderte sterkt å ta livet av meg. Jeg ville ikke dø, men det var så uutholdelig og jeg så ingen ende.

Men tilbake til ansvarsgruppemøte. Imorgen skal vi ha møte med DPS igjen. Forhåpentligvis blir innleggelsen fort; kanskje før helgen. Den intense frykten for å bli så dårlig igjen har drevet meg de siste dagene. Fått meg til å spise mer regelmessig og generelt bare mer til hvert måltid enn på flere år. Og det er jo egentlig bra. Jeg liker ikke kroppen min og vil ikke legge på meg, men det virker liksom så ubetydelig nå likevel.
Den verste kvalmen har sluppet taket heldigvis. Men angsten er fremdeles sterk. Hele kroppen er i helspenn. Jeg føler jeg eksisterer og holder ut; ikke at jeg lever. Og det gjør vondt. Det føles slitsomt å puste, å leve, å være. Samtidig er jeg så UENDELIG mye bedre enn jeg var. Likevel må jeg hele tiden samle meg for å ikke la panikken ta meg. Jeg må holde fast i at det vil bli bedre selv om det virker som noe uendelig for øyeblikket.
Jeg distraherer meg mest mulig gjennom dagen, og gruer meg til nettene. Angst.
Om igjen og om igjen. Men jeg må holde ut nå, det vil bli bedre.

Jeg trenger innleggelsen; samtidig er jeg redd for det også nå. Siden jeg ble dårlig har jeg vært livredd for å være aleine...Siden jeg kom hjem har jeg hatt mamma eller pappa her hele tiden. Det er vanskelig å ligge. Både det å fysisk skulle legge seg ned, men også å ligge i ro. Selv om jeg for det meste har folk rundt meg under en innleggelse; så er det uansett ikke det samme med ukjente folk. Dessuten kan jeg ikke akkurat forvente at de ansatte skal ta en madrass og legge seg ved siden av meg. Jeg vil bli nødt til å feks ligge aleine på rommet om kvelden. Jeg ligger forsåvidt aleine i stuen på sofaen nå også, men jeg har både pc og TV tilgjengelig og det hjelper litt. Det er rart; mamma sa at når jeg sa at hun måtte komme ned til meg torsdagskveld fordi jeg ikke ville være aleine; da skjønte hun at noe var alvorlig galt. Som oftest når jeg er dårlig foretrekker jeg å være for meg selv, uten mas og styr rundt meg. Generelt liker jeg å kunne være aleine i leiligheten, gjøre som jeg vil. Nå er jeg bare redd.
Jeg var nede for å hente noe i leiligheten igår og jeg ble fysisk dårlig når jeg kom inn dit.

Men mamma og de kan jo ikke passe på meg resten av livet heller. Sånn sett er vel en innleggelse en grei mellomting mellom å være her og å være aleine i leiligheten. Jeg vet ikke. Jeg bare holder ut og venter på bedre dager, på at angsten skal slippe taket.

mandag 12. mars 2012

Hjemme

Jeg kom hjem igår ettermiddag. Jeg vet ikke hvor mye jeg orker skrive om alt som har skjedd, må få det litt på avstand først tror jeg. Men kan ihvertfall si såpass at jeg har hatt noen jævlige minutter, timer og dager bak meg. Jeg har trodd jeg skulle dø, eller at jeg skulle bli gal. Det begynte med høy feber, så kvalme, oppkast...Kvalmen har vært det verste. Jeg var intens kvalm uten stopp i nesten to døgn, noe som førte til null mat eller væske eller søvn. Så ja, det klikket vel bare tilslutt. Ble hentet av ambulanse og kom til legevakten. Holdt på å hyle når jeg så at det var en lege som jeg har møtt der før som ikke eier empati. Fikk bare kvalmestillende og ble sendt hjen igjen...Trodde jeg skulle dø. Dette var torsdagsnatt. Holdt ut til fredag morgen og pappa måtte bære meg ut i bilen og opp til legen min. Hun sendte meg til medisinsk avdeling.

Det har vært tungt. Jeg hater sykehus. Men samtidig var det nødvendig å være der. Jeg følte meg så uendelig fanget. Livredd for at jeg skulle være så dårlig for alltid. Så ingen ende. Men jeg hadde jo ingen annen mulighet enn å overleve, right?

Uansett. Jeg var fremdeles ganske dårlig når jeg kom hjem igår, men de fant liksom ikke noe konkret som var galt med meg, så da kunne jeg liksågodt være dårlig hjemme som å være aleine på sykehus. Den følelsen av å være skikkelig uvel og dårlig og få beskjed om at INGENTING kan gjøres...den unner jeg ingen. Det er veldig fortvilende.

Mamma spurte om jeg var interessert i at noen fra menigheten kom og ba for meg(mamma og pappa er aktiv i en frikirkelig menighet eller hva det heter). Jeg var desperat og tenkte; hvorfor ikke? Det kan ikke skade ihvertfall...
Så igår kveld kom det bort noen som ba for meg og vi snakket ganske mye ilag. Det var overraskende godt, de er veldig greie folk som jeg kjenner endel fra før av. Føler virkelig det hjalp meg mye rent psykisk. Selv om jeg ikke merket store forskjellen der og da, at det ikke skjedde noe mirakel som jeg hadde håpet på; så føler jeg meg jo mye bedre idag. Jeg begynner sånn litt å se at det er en ende på dette kanskje. Men det er litt skummelt å si, for jeg hadde en liten bra periode på sykehuset også, men så ble jeg skikkelig dårlig igjen. Men nå har det vart mye lengre da, så satser på at det bare går oppover herfra.

Jeg har ihvertfall fått perspektiv på hva som er viktig. Når det sto på som verst sa jeg at jeg brydde meg ikke om jeg måtte gi fra meg en finger eller legge på meg 40 kilo...samme hva, så lenge jeg overlevde det her og ble bedre. Og selv om desperasjonen ikke er like sterk nå, så har ikke tanker om vekt og sånt hadde særlig betydning. Joda, jeg føler meg fortsatt feit og synes mat er vanskelig, men det har likevel vært så uendelig ubetydelig sett ifh. til det andre. Iforhold til matinntak har jeg ene og alene spist utifra hva som er lett fordøyelig for magen og hva som kan hjelpe meg nå når jeg har vært dårlig...Ikke utifra spiseforstyrrelsen. Legen anbefalte blant annet loff med syltetøy(lett fordøyelig+mye energi). Jeg har i tilegg spist masse søt yoghurt og drukket saft. Alt dette er jo totalt uaktuelt for meg egentlig. Sånn yoghurt som jeg spiste på sykehuset("sukkerbombe") har jeg ikke spist på mange år. Men det sier litt om hvor desperat jeg har vært etter å bli bedre, jeg har vært villig til å gjøre HVA som helst omtrent.

Samtidig vet jeg jo at jeg ikke plutselig er blitt frisk fra spiseforstyrrelsen fordet om. Etterhvert som jeg blir bedre og dagene blir mer normale igjen så vil det jo fortsatt være en kamp, men jeg har på en måte fått en kraftig oppvekker. Jerg har virkelig fått kjenne noe på kroppen som jeg håper jeg aldri får kjenne igjen, og jeg er villig til å gå langt for å slippe det. Derfor har jeg også tatt kontankt med VOP og sagt at jeg tror det er veldig viktig at jeg får den innleggelsen(som vi egentlig skulle ha snakket om på fredag) ASAP. Og nå er jeg faktisk motivert til å få i meg nok næring til kroppen...Motivasjonen før har hovedsaklig bare vært å slutte å overspise/kaste opp.

Så ja...Jeg er ikke helt klar for å si at; ja, jeg er glad det skjedde og glad jeg fikk en oppvekker osv...Ihvertfall ikke enda. For det er fortsatt så kort siden og det var så ubeskrivelig jævlig og traumatisk...Men nå som det først har skjedd, så håper jeg det kan komme noe positivt utav det.

Idag skal jeg ned og ta akkupunktur i håp om at det skal kunne hjelpe litt på også.

Tar gjerne imot om noen har tips mot kvalme, ubehag og bare generell uvelhet/uro også! Pappa har lagd potetvann til meg( http://www.dinside.no/346782/potetens-gode-egenskaper )som jeg skal begynne å drikke på og jeg har planer om å kjøpe kamille-te.

lørdag 10. mars 2012

isolat

Nå ligger jeg på isolat på medisinsk avdeling på sykehuset. Vært her 1 døgn. Måtte først på legevakten med ambulanse torsdag natt fordi jeg var så dårlig. Ble sendt hjem igjen og morningen etter fikk akuttime til legen min som sendte meg hit. de to siste døgnene har vært grusomme mildt sagt. Nå som jeg begynner å bli litt kvikkere, så er det virkelig en utfordring å ligge på isolat uten noe å gjøre på! Men jeg har fått intravenøs væske siden igår og også klart få i meg litt sykehusmat idag, så tror det går rette veien. Vil virkelig hjem, men måvisst være her til imorgen. heldigvis kom broren min innom isted med lader og blader til meg.

torsdag 8. mars 2012

?

imorgen er det ENDELIG møte med dps angående innleggelse. Og hva skjer? Jeg får feber for første gang på sånn to år! Har slitt med lav kroppstemperatur i det siste, på sånn 36 c, men nå hadde jeg nærmere 39:( er skikkelig dårlig. Håper jeg klarer sove det av meg.

onsdag 7. mars 2012

There's no hope to be found, no, I've looked all around

Jeg er i et sort hull. Det gjør så vondt, så ubeskrivelig vondt både psykisk og fysisk. Spesielt fysisk har jeg vært helt elendig de siste dagene. Ikke så rart med tanke på at jeg nok har kastet opp over hundre ganger siden søndag. Idag SKULLE jeg ha en pause. Uansett. Hele kroppen verket, og halsen kjentes ut som den var fylt med skarpe kniver. 


Men bulimien bryr seg ikke. Bryr seg ikke om at jeg er helt ferdig. Bryr seg ikke om jeg spyr blod og ser svarte prikker.


Helvete på jord.


Spiser, spyr og gråter om hverandre. Hver eneste matbit gjør vondt, likevel fortsetter jeg.
Det er uforståelig. SYKT. Det er det som beskriver det best; sykt.


Det er som om jeg har en demon som styrer meg. Min egne private torturist.

Den "glamorøse" spiseforstyrrelsen 












...