Noen mennesker altså!

Er innlagt noen dager på dps-en nå. Skulle egentlig inn noen dager da jeg kom hjem fra ferie; men fordi vi kom hjem en dag seinere enn planlagt ble det ikke noe av. Følte ikke det var kjempekrise at det ikke ble noe av(det gikk ganske greit på ferien), men da psykologen fra avdelingen ringte og gav meg tilbud om å komme inn uken etter, så sa jeg likevel ja. Og det er jeg utrolig glad for nå!
Visste jo ikke det da, men helgen som kom(altså den som var nettopp) ble utrolig vanskelig.
Et ganske kraftig tilbakefall ifh. til bulimien med overspising og oppkast.Veldig kjedelig etter å ha vært oppkastfri i over en måned. Føler det jeg har brukt uker på å bygge opp raser sammen på bare timer. Uansett hvor mange ganger jeg har vært gjennom det før, så skjer liksom det samme. Det treffer meg alltid like hardt. Fortvilende. Blir så redd for at det alltid skal være sånn at jeg må være på vakt; at jeg aldri skal bli helt fri!

Uansett. Da jeg kom inn her i går skulle jeg snakke med en lege jeg ikke hadde møtt før(psykologen fra tidligere var reist på ferie).
Jeg er fremdeles litt satt ut etter samtalen. Jeg har møtt utrolig mange merkelige personer som jobber innen psykiatrien. Folk som har null forståelse, som sier de mest idiotiske ting osv. Folk som strengt tatt ikke burde jobbet med mennesker(og spesielt ikke med mennesker som er i en så sårbar situasjon!)
Men hun her tror jeg faktisk slår mange av tidligere mislykkede møter. Jeg tror jeg vil plassere henne på topp tre over verste behandlere.
Det er vanskelig å skulle oppsummere hva som gjorde det så fælt, rett og slett fordi det var så ekstremt mye. Men noen av tingene hun sa/gjorde:

- spurte om BMI, da jeg ikke visste ba hun meg om å reise meg opp, for så å måle meg med blikket fra topp til tå, før hun ba meg om å løfte opp genseren så hun kunne se magen min; for så konkludere med at; jo, jeg var litt tynn, men jeg var ikke SÅ tynn og jeg så da ihvertfall langt fra syk ut!(dette var ordrett det hun sa ja)
...hun fortsatte etterpå med å si at jeg i det minste var ganske pen, altså, jeg kunne jo vært stygg liksom(ordrett her og ja...)
- etter å ha lagt ut om spiseforstyrrelsen spør hun meg om hvorfor jeg synes jeg det er GODT å spise SÅ mye mat
....hun spør meg også om jeg synes det er et problem at jeg kaster opp? her tror jeg først hun tuller, at hun prøver å være morsom eller noe, men hun er dødsseriøs ...OM DET ER ET PROBLEM liksom? det er et jævla stort problem
- Hun insisterte på å skulle vite i detaljer hva jeg hadde overspist på sist gang...jeg sa hvilken type mat og hvilke mengder det var snakk om, men neida, det var ikke nok..Hun ville vite hver minste lille ting. Jeg skammet meg jo allerede ekstremt og sa klart ifra om at det hadde ingenting for seg å sitte å snakke om hver minste lille ting jeg trykket i meg iløpet av en matorgie. Hva godt skulle det gjøre? Det betyr jo ikke noe om jeg spiste melksesjokolade eller smash liksom...Ikke husker jeg alt heller. Men hun gav seg ikke; om det ikke betyr noe kan du vel bare si det daaaa?
Virket bare som om hun var ute etter å tilfredstille sin egen nysgjerrighet.
Responsen på da jeg sa min laveste vekt(som hun såklart ville vite også må du skjønne) var; wow, så lite har ikke jeg veid en gang!


Hun var rett og slett direkte ekkel. Det var mye mer enn dette også, men orker ikke skrive mer. Det som var bra var at det var en av miljøarbeiderne som var med i samtalen.
Jeg gikk til ham etterpå og spurte om det bare var jeg som reagerte på måten legen behandlet meg på; og det var det heldigvis ikke. Følte meg så lettet at jeg ikke var aleine om det. Jeg trengte nesten ikke forklare for han en gang, for han hadde reagert på mange av de samme utsagnene og tingene som meg. Han sa også at det ikke var første gang det var sånne episoder med denne legen og at han bare måtte unnskylde at jeg ble møtt på den måten. Det er ikke meg det er noe galt med, det er henne. Det er hun som er uvitende og jævlig. Han skulle ta det videre med øverste leder, så hun kommer til å få høre det. Er glad for at han tok affære, men samtidig synes jeg det var litt rart at han ikke sa noe under selve samtalen?
Nå var jeg hedigvis såpass psykisk stabil at jeg klarte å takle det, men tenk på de som ikke er det. Skjønner ikke hvordan noen som åpenbart verken har empati eller forståelse kan jobbe en sånn plass.

Snart fremme

Det har gått så utrolig bra idag! Bedre enn jeg kunne tørre å håpe på. Det er ca. 8 timer siden vi kjørte hjemmefra og nå begynner vi å nærme oss. Planen er å reise rett bort til broren min når vi er fremme. Vi kommer til ferdig middag. Jeg gruer meg litt ifh til maten! Jeg tåler ikke kyllinggryta som vi skal få, så skal innom for å kjøpe med noe kyllingfilet el.som jeg kan spise. Så blir det vel ris og salat til.
Spist lettfordøyelig mat(banan,gulrot/potetmos, kylling og yogurt osv) idag+næringsdrikk og det har( bortsett fra bittelitt smerter isted )gått fint. Håper magen takler bra å spise mer "normalt" og variert i dagene som kommer :-)

Nødløsning

Jeg har vært utrolig dårlig i magen siste 5-6 dagene. Egentlig har jeg vært verre enn vanlig i noen uker; men nå har det forverret seg ytterligere. Vet ikke helt hva som er grunnen(selv om jeg har mine teorier). Ingenting av smertene, kvalmen, løpingen på do osv er noe nytt; men tror det er første gang jeg har alt på en gang sammenhengende så lenge. De siste to dagene har jeg ikke såvidt begynt på maten før jeg har store smerter og må løpe på do. Jeg begynte på en (intensiv)probiotikakur for en ukes tid siden i håp om å bli litt bedre før ferien(planen var/er å reise imorgen)men det har tydeligvis slått helt feil ut...Har latt være å ta de siste to dagene og håpet på en bedring, uten at jeg er helt sikker på om jeg kjenner det enda. Sånn ting har vært har det sett ut til at jeg må avlyse hele ferien. Jeg er totalt utslitt og har måtte ligge store deler av dagen. Inatt har jeg ikke sovet noe;i stor grad grunnet magen. Følte meg litt bedre på morgenen, men etter litt frokost var jeg like dårlig som før.
Har prøvd å være ekstra forsiktig hele uken; men det føles som om magen har gitt helt opp. Jeg reagerer på så og si alt.
Det sier seg selv at jeg både er dehydrert og utslitt etter å hatt diarè kanskje 70-80% daglig den siste uken.

Og så akkurat nå når vi skulle på ferie! Har jo vært dette som har vært målet mitt siste måneden; å få til maten så det kunne bli en ok tur. Noe jeg også har klart!(hadde aldri trodd for noen uker siden) Igår nådde jeg faktisk tre uker overspising og oppkastfri! Men hva hjelper det når alt likevel(bokstavelig talt:-P) går i dass?

Jeg har blitt enig med mamma nå at jeg som nødløsning(og i håp om at magen klarer roe seg litt)skal prøve å bytte ut maten med næringsdrikker idag og eventuelt når vi skal kjøre imorgen. Det er ingen optimal eller langsiktig løsning(og overhodet ikke noe jeg har lyst til!)men det er den eneste måten jeg kanskje har en liten sjanse til å klare å reise. Om jeg bare klarer den lange kjøreturen (på ca 8 timer) så skal jeg heller klare det om jeg er dårlig når vi først kommer frem.
Jeg har vært litt usikker på om det er verdt det; for det er rett og slett ikke kjekt å reise noen plass når man er så dårlig. Samtidig er det jo strengt ikke så mye bedre å være igjen hjemme aleine+at det kan jo tenkes at jeg blir bedre etterhvert. Satser egentlig på det! Hvis ikke må jeg nok tenke på om jeg skal få meg til lege. I hope not.
(mamma ville jeg skulle gjøre det idag, men tviler egentlig på at det ville hjulpet noe)

To uker

oppkastfri!

Det har jo så klart hjulpet en del at jeg har vært innlagt mesteparten av tiden. Men samtidig er det ingen selvfølge at innleggelse=null oppkast. Har både kastet opp og overspist her før. Det har vært utallige muligheter til å gjøre det denne gangen også; trangen har vært der med jevne mellomrom.

Jeg har med andre ord lagt ned en innsats, innlagt eller ei!
Det vil bli enda vanskeligere hjemme, men det er godt å vite at jeg faktisk har klart to helger på rad med et ganske normalt matinntak. Har på en måte bevis for at det går helt fint og at det er oppnåelig.

Jeg skal hjem i morgen og allerede neste uke reiser vi på ferie. Fokuset nå blir å holde på rutinene frem til vi reiser for at ferien skal kunne bli best mulig(og så klart også mens vi er på ferie).
Selv om vi ikke skal så langt, så er jeg ganske spent! Tror maten skal gå greit, men er veldig usikker på hvordan det blir med magen og ryggen. Satser på at det blir overkommelig :)

Tilbake fra permisjon

Kom tilbake til avdelingen for noen timer siden. Permisjonen gikk litt både og. Det positive; jeg klarte å få i meg så og si alt jeg skulle og jeg kastet ikke opp(12 dager oppkastfri nå btw!)
Men ellers har jeg ikke hatt det så superbra. Jeg har tenkt på mat KONSTANT og følt meg deprimert og flat i humøret. I tillegg har magen fortsatt å krangle så jeg knapt har orket noe som helst. Iløpet av dagen har jeg for det meste måtte løpe på do og på kveldstid har jeg vært intens kvalm. Har prøvd å tenke gjennom om jeg har spist noe annet enn det jeg gjorde i helgen. Kan ikke se så store forskjeller, men er likevel ett par "nye" matvarer, så jeg tenker å bruke elimisjonsmetoden(kutte ut en ting om gangen og se om jeg merker effekt).
I dag prøvde jeg å bytte ut egg med noe annet til lunsj(begynte å spise egg for noen dager siden etter å ikke ha spist det på en god stund). Magen har vært merkbart bedre frem til ikveld, så har lurt på om det kanskje var egget som har gjort meg dårlig. Men nå ikveld er den intense kvalmen tilbake :(

Har mest lyst til å hyle og skrike! I over TI år har jeg slitt med dette drittet. Det er gale nok til vanlig og nå er det enda verre. Hvorfor skal jeg kjempe mot spiseforstyrrelsen om jeg uansett bare blir lenket til senga fordi magen streiker?
Men samtidig vet jeg jo at ting alltids kunne vært mye verre. Jeg kunne vært fylt med angst, jeg kunne vært suicidal, jeg kunne hatt store smerter etc.

På ene siden må det være lov å være lei seg og frustrert; samtidig kan man ikke grave seg helt ned. Det fører ikke med seg noe godt. Jeg må prøve å fokusere på at det vil komme bedre dager.
Og for å være oppegående nok til å få mest mulig ut av de dagene, så er det viktig at jeg får i meg nok mat; vondt i magen eller ei.

*resten kan muligens være triggende ifh. til sf?*

Jeg begynte sånn smått(når jeg var hjemme) å rydde/sortere/pakke til jeg skal flytte, og fant i den sammenheng en dagbok fra i fjor. 
Selv om jeg vet hvor syk jeg var, så tror jeg likevel at jeg har "glemt"/fortrengt det litt. Det var rett og slett sjokkerende lesning. Det gjorde litt godt å lese fordi det ble så tydelig at jeg er på en helt annen plass nå og har komt utrolig langt(til tross for at jeg har hatt et tilbakefall). Men samtidig gjorde det ulidelig vondt fordi det er helt forferdelig og skremmende å se svart på hvitt hvor dårlig jeg var.
Det jeg leste var skrevet av en enormt syk person. At det var meg føles skremmende.
Alt omhandlet mat, vekt, tvangstanker. Til tross for at jeg var enormt undervektig, så fortsette jeg å presse kroppen til det ekstreme. Jeg skjønner ikke at den holdt ut så lenge som den gjorde.
Sånn sett er kroppen min fantastisk, en helt. 


De siste dagboknotatene var noen uker før jeg endte på medisinsk avdeling. Min "ultimale"(anorektiske)målvekt var nådd.
Jeg skriver;
Kanskje jeg fortjener hjelp nå?
Det rare er at nå når jeg har kommet hit, så føler jeg ikke jeg trenger hjelpen lengre...jeg trenger ikke noe som helst lengre. Jeg er utenfor, jeg bryr meg ikke.

Dødsangsten var til tider enorm. Jeg kaldsvettet og frøs konstant. Jeg holdt på å dø, men tenkte likevel bare på spiseforstyrrelsen.

Jeg fikk frysninger av å lese.
At det går an å bli så hjernevasket! Jeg er så takknemlig for at jeg overlevde, at jeg sitter her i dag.
Jeg skjønner ikke at kroppen holdt ut så lenge som den gjorde.
Sånn sett er den fantastisk, en helt. 
Jeg vil ALDRI tilbake dit.
Spiseforstyrrelsen skal få brenne i helvete alene.

Selv om jeg blir trist av at det kunne gå så langt; så kjenner jeg også på mye motivasjon!
Hvert friske valg jeg tar er en mulighet for å hevne meg på spiseforstyrrelsen og det føles sinnsykt godt! Det er MITT liv og jeg skal klare å bli helt frisk, det finnes ikke noe alternativ.

Hjem imorgen

Ble plutselig litt forandring i planene sånn at jeg, istedenfor å reise hjem på fredag, reiser hjem imorgen. Men jeg skal få komme tilbake på torsdag sånn at jeg får vært her en helg til(som jeg ønsket).

Sliter skikkelig med magen. Enda mer enn vanlig de to siste dagene. Føles nærmest som om jeg skulle vært matforgiftet. Selv om det ikke er noe nytt, så klarer jeg ikke unngå å bli veldig deprimert og sliten.

Men tror det skal gå greit hjemme. Jeg skal ihvertfall følge samme kostplan som her.

Tøff dag

Men gir meg ikke så lett;-)

Dagen idag har vært utfordrende med diverse (fysiske)symptomer og litt tynnslitte nerver.
Har rett og slett vært hypersensitiv og reagert på de minste ting. I tillegg veldig rastløs.
Til middagen måtte jeg ta en pause, men klarte fullføre måltidet en halvtime senere. Heldigvis fine folk på jobb idag som hjelper på. Spilte tennis og bordtennis med en av personalet før idag. Kjempemoro og god distraksjon.

Nå ikveld hadde jeg en lang samtale med ene nattvakten(husker henne fra ifjor; hun er awesome!)
Har utfordret meg selv litt ekstra ifh til maten de siste dagene og det var godt å kunne dele det med henne. Få litt backup og ros rett og slett:-P

Kan forresten nå offisielt skryte over overstått første (100%!) bulimifrie helg på evigheter! Syv dager uten oppkast :-) og fem måltider daglig!