Helvete på jord.

 

Morsomt....

indikasjoner for innleggelse i sykehus

Dersom behandlingssamarbeid mellom helsesøstre, fastleger og distriktspsykiatriske poliklinikker ikke gir tilstrekkelig bedring i pasientens tilstand eller hvis risikoen for alvorlige medisinske komplikasjoner er for stor, henvises pasienten til sykehusbehandling. For pasienter under 17 år tilsier vekt under nedre 2,5-percentil at pasienten bør legges inn i sykehus. For pasienter over 18 år vil kroppsmasseindeks (BMI) under 14 - 15 ofte tilsi sykehusinnleggelse. Vekttap på mer enn 30 % over tre måneder, puls under 40, systolisk blodtrykk under 70 mm Hg eller temperatur under 36 ^oC er vektige argumenter for innleggelse. Alvorlige bulimiske episoder, misbruk av laksantia eller diuretika kan også gi grunnlag for innleggelse. Også ved langvarig stabil vekt like over de nevnte vektkriteriene kan innleggelse være aktuelt, særlig dersom pasienten får forstyrrelser i høydetilvekst eller osteoporose. Noen pasienter klarer å holde seg så vidt over innleggelsesgrensen i lang tid uten at det påvises sikre somatiske komplikasjoner. Selv om de ovenfor nevnte kriterier ikke er oppfylt, kan det i sjeldne tilfeller være aktuelt å legge inn pasienten for å komme i gang med reernæring dersom langvarig poliklinisk behandling ikke har gitt resultater.

Kom akkurat over denne artikkelen skrevet på hjemmesiden til tidskrift for den norske legeforeningen

( http://tidsskriftet.no/article/1058864 )

Jeg oppfyller flere av disse "kravene" og har gjort det over lengre tid(2 år ihvertfall).

Så da er det passe ironisk at det er skrevet av samme legen som stoppet den planlagte innleggelsen jeg skulle ha på Haukeland ifjor? Legen som jeg var inne hos i timesvis som fortalte meg at jeg ikke var SÅ syk, at jeg ikke hadde SÅ mye beinskjørhet og at poliklinisk behandling var mer enn nok...at jeg ikke var syk nok for en innleggelse og at det ikke var nødvendig...

Doesnt make sense.

Nye planter!

Jeg kjøper så og si aldri levende planter til meg selv; rett og slett fordi jeg blir så trist når de visner/dør(noe de har en tendens til å gjøre ganske fort!) Den eneste planten jeg kan skryte på meg å ha hatt i hus over lengre tid er min dyrebare plastikk julestjerne som kommer frem hver jul:P

Men idag kom jeg over disse miniplantene og måtte bare kjøpe dem. Synes de var så utrolig søte!

Forhåpentligvis klarer jeg ta vare på dem også :)

Sånn ellers så går nå dagene på en eller annen måte...Har enda ikke fått hørt noe mer om den innleggelsen vi snakket om. Begynner å bli vandt til det nå; at alt bare utsettes og ikke blir noe av. Hadde egentlig en avtale imorgen, men mamma skal på sykehuset for en sjekk og jeg lovde for lenge siden å kjøre henne...Hun sa hun sikkert kunne ordne seg på en eller annen måte, men jeg har sett frem til å kjøre henne og tilbringe dagen sammen, så jeg ville ikke avlyse; hvertfall ikke om møte imorgen bare ble enda et bortkastet møte hvor vi ikke kom frem til noe som helst.
Sendte derfor melding idag for å høre om innleggelse i det hele tatt var aktuelt, og om vi kunne bruke møtet imorgen til å komme frem til noe angående det.
Fikk til svar at; du kan ikke bestille innleggelse over sms.
HERREGUD, er det mulig liksom? Tror hun jeg er helt dum? Er smertelig klar over hvor utrolig vanskelig det er å få en innleggelse, at man ikke bare kan sende en melding...
Jeg skrev tilbake at; Mente jo ikke at det skulle planlegges over sms, men ser ikke poeng i å avlyse planene mine for å komme til et møte imorgen hvis ikke en innleggelse er aktuelt.
Fikk ikke noe svar...Får vel ta det som et nei. De hadde ikke tid til nytt møte før i mars heller så. Men om jeg uansett ikke får noen innleggelse så bryr det meg lite hvor lenge jeg må vente på neste møte.

Mamma har ringt og kjeftet et par ganger på de allerede. Hun hadde håpet på at jeg kunne få komme inn i vinterferien når de skal reise vekk. Ikke så dum ide egentlig; aller helst ville jeg vært med dem, men det er ikke et alternativ når jeg er så dårlig...men blir vel til at jeg sitter i leiligheten.

Mamma har forresten gått til lokalavisen. Hun har snakket om det maaange ganger, men det har liksom aldri blitt noe av. Men nå har hun altså vært nede og de har skrevet et stykke som visstnok handler om meg og alt tullet som har vært med helsevesenet. Jeg sa at det var greit på forhånd altså, men trodde som sagt aldri hun faktisk kom til å gjøre det :P Når det er sagt så er det ikke tatt med navn eller bilde eller noe i den duren, så det blir sikkert ingen stor deal.

Modum virker så utrolig langt borte. Jeg vingler mellom å tenke at jeg aldri kommer til å komme meg dit til å tenke at jeg skal klare å holde ut til august. Motivasjonen er ikke akkurat på topp. Ser rett og slett ikke for meg at det er mulig å bli frisk. Tenker bare på det som at jeg skal gå opp i vekt and thats it. At jeg går opp i vekt men fremdeles er akkurat like spiseforstyrret.
Har vel mer og mer i det siste tenkt at Modum glipper. De på VOP skal rapportere til Modum hvordan det går i mars...Jeg aner ikke om det betyr at hvis det de har å si er negativt, så får jeg ikke plass i august likevel..eller om det ikke har noe å si. Uansett føler jeg Modum forsvinner mer og mer utav syne. Jeg kjenner på så mye depresjon og håpløshet til fremtiden at jeg ikke klarer se noen ende på det.

Fant plutselig igjen epikrisen fra vurderingsoppholdet istad(klart å rote den vekk ja). Det var egentlig litt godt å lese gjennom, fikk på en måte frisket litt opp i hvorfor jeg absolutt bør reise til Modum. Fikk sett det svart på hvitt hvor utrolig mye spiseforstyrrelsen og depresjonen har fått ødelegge meg...Jeg kan ikke bare la det fortsette sånn! Om det skal fortsette sånn kan jeg liksågodt bare legge meg ned for å dø.
De har tydeligvis sett og skjønt veldig mye av det jeg sliter med på den korte tiden jeg var der...Så de har ihvertfall peiling på det de driver med og kompetanse(ifh. til visse andre!)

Her er noen av resultatene fra vurderingsoppholdet;
(Selv om endel av "funnene" som ikke har direkte med mat/kropp å gjøre og er ting jeg har slitt med i årevis, så har også alle disse symptomene og tingene blitt ti ganger verre etter spiseforstyrrelsens inntog; nok et bevis på hvor utrolig ødeleggende og u-glamorøs en spiseforstyrrelse er og at jeg ikke burde la denne fæle sykdommen få torturere meg ned et sekund lenge!)

SCL-90(generelt symptommål) 2,02(normalområde 0-1)
Viser forhøyet score på somatisering, tvangstrekk, depresjon, angst, tilleggskala(søvn, mat og tanker om døden)
BECK
Depresjon skåres til 38 som er innenfor området for alvorlig depresjon. Pas har tanker om å ta sitt eget liv, men vil ikke omsette det til handling.
CIP- circumplex of interpersonal problems-
Gjennomsnitt skåres til 1,77(normalskår 0-1)
Skårer forhøyet på distansert, sosialt usikker, lite selvhevdende og mistillig.
WHOQOL-BREF(livskvalitet)
Skåres til dårlig og svært utilfreds med helse.
EDI-2(eating disorders inventory)
Totalskår 91(normalskår 0-48)
Skårer forhøyet på: vektfobi, lav selvfølelse, mellomennesklig utrygghet og sosial utrygghet. Lett forhøyet skår på bulimi, introseptiv oppmerksomhet
EDE-Q(Eating disorders examination questionnaire)
Totalskår 4,86(normalskår 0,4-2,8)
Skårer høyt på restriksjon, bekymreing for vekt og passform.
SDQ(Somatic dissosiation questionnaire)
SDQ20 Sum: 44, 00(mer enn 30: Somatisk dissosiasjon)
SDQ5 Sum: 10,00(mer enn 8: Somatisk dissoasisjon)

Medisinsk Notat

1. Bulimia nervosa med osteoporose påvist da pas var 19 år.
2. Depresjon, spørsmål om bipolar. Innlagt Haukeland 5 mnd for depresjon. Tidl brukt lamictal, orifirl, fontex, zoloft, remeron, cipralex.
3. Selvskading
4. Lavt stoffskifte
5. Rusmisbruk
6. Komplisert høyre ankelbrudd med flere operasjoner og 2 insatte plater. Feilbelastning har medført ryggsmerter.
7. Irritabel tarmsykdom

Før innleggelse:

For at pasienten skal få mest mulig utbytte av behandling er det viktig å fokusere på stabilisering. Pas må opp i vekt for å kunne nyttiggjøre seg behandlingstilbudet. Det bør legges opp konkret plan til hvordan hun kan få til vektoppgang i forkant av innleggelse her. Stabilisering ifh. til søvn, mat, selvsakding, rus, boevne og daglig aktivitet er svært viktig forberende arbeid.

Det bes om skriftlig tilbakemelding innen 15.03.12 vedr. hvordan det går med pasienten.

---------------------

Selv om det fremdeles er en måneds tid til denne tilbakemeldingen, så ser jeg ikke for meg at det kommer til å være store forskjeller fra nå(ihvertfall ikke når jeg ikke får den innleggelsen).
Med andre ord er det meste likt som når jeg var på vurderingsoppholdet.
Den eneste forandring de egentlig kan rapportere om er at jeg har byttet medisin. Lurer på om det betyr at det spøker for oppholdet i august eller hva som skjer(?) Jeg har jo sagt gang på gang at jeg ikke mestrer disse tingene på egenhånd, at jeg ikke klarer stabilisere meg selv..Så føler ikke jeg kan gjøre så mye mer enn å holde ut og å vente.

Stabilt ustabil

Møtet idag gikk vel forsåvidt greit. Vet ikke helt hva jeg forventet. Forventet vel egentlig ikke så mye. Jeg lurte jo litt på forhånd hva de kom til å si angående at jeg ikke har veid meg hos legen en gang i uken slik psykiateren "bestilte"(dette var han som fortalte meg at jeg måtte gå hjem og spise når jeg trodde jeg kom til å dø for noen uker siden -_-)

Jeg forklarte at den siste tiden hadde vært veldig bulimisk og at å veie seg virket mot sin hensikt. At for å unngå totalt sammenbrudd så har jeg også unngått vekten. I tilegg sa jeg at jeg synes ikke så mye om å skulle veie seg fast hos legen når jeg ikke får noen behandling eller hjelp for spiseforstyrrelsen...Det blir bare en trigger.
Virket som de synes det var greit? De sa ihvertfall ikke noe mer om at jeg trengte veie meg fast(såvidt jeg fikk med meg). Når vi skulle diskutere det medikamentale så nevnte psykiateren(ikke gå og spis-psykiateren men den "riktige" psykiateren:Paltså hun som egentlig har ansvar for meg)at det var viktig å følge med på vekten pga. medisinen også, ikke bare pga. spiseforstyrrelsen. Eventuell doseøkning/kombinasjon av medisiner osv. må jo sees i sammenheng med vekt så man ikke bli overdosert...Ser den, samtidig har jeg jo vært ganske stabil ustabil når det gjelder vekten:P Altså, jeg går litt opp og ned nesten hele tiden, men aldri store svingninger...Kanskje en variasjon på opptil 5 kg på de siste to årene, men for det meste har det bare vært snakk om 2-3 kilo når det svinger...
Derfor kan jeg heller ikke se helt at det vil ha stor innvirkning når vi skal finne rett dose medisin?

Ellers så gikk vi gjennom de punktene som vi fikk fra Modum om stabilisering(vekt, mat, søvn, rus osv). Vi kom vel egentlig ikke frem til noe konkret, men vi fikk snakket litt om de forskjellige tingene...Noe som var ganske greit siden det er lenge siden sist ansvarsgruppemøte; jeg har blant annet fått ny lege som ikke visste så mye om meg(nå vet hun masse!:P)

Det vi ble enige om på de fleste punktene var at psykiateren skulle ta kontakt med Modum igjen for å få litt mer råd om hva vi kan/bør gjøre..Rett og slett fordi ingen av oss som var der idag kom egentlig på noe:P

Når timen hadde gått og vi holdt på å avslutte, så kom jeg på at det ikke hadde blitt sagt et ord om den innleggelsen som jeg snakket med sykepleieren om sist gang. Men da var jo tiden gått ut, så vi ble enige om å snakke om det neste uke(fått ny time da)...Herlighet, det er så typisk. De skal liksom dra det ut lengst mulig...Det er alltid neste gang, neste gang. Også når neste gang kommer så bruker de tiden på noe annet, eller sier at de ikke vet, at de må snakke med den og den...eller eventuelt at det ikke blir noe av akkurat nå, vi kan snakke om det på et seinere tidspunkt osv. Det er som om de håper jeg skal glemme det om de bare haler ut tiden mest mulig.

Ellers så kan jeg si at jeg 3 døgn oppkastfri ikveld, yey!

Ansvarsgruppemøte imorgen. Gruer meg! Føler meg skitten, ekkel og uverdig...Hovedsaklig fordi jeg har gått opp et par kilo de siste ukene. Om det blir tatt opp, om noen skulle komme med en- åh, så bra!-kommentar så kommer jeg til å klikke. Jeg har gått opp i vekt fordi bulimien har herjet vilt og jeg har hatt det verre de siste ukene enn på lenge...så ja, jeg føler virkelig ikke for å møte opp imorgen! Selv om jeg er fullt klar over at spiseforstyrrelser er så mye mer enn bare vekt og BMI så føler jeg likevel VELDIG sterkt at jeg ikke "fortjener" hjelp når jeg har lagt på meg.

Men jeg skal gå altså....uansett hvor fæl jeg føler meg.

Papirer fra BUPA 2008

Da jeg var innlagt på lukket ungdomsavdeling i 2008 fikk jeg diagnosen bipolar. Den ble fjernet så fort jeg kommer over i voksenpsykiatrien, noe jeg forsåvidt var glad for, fordi jeg mener det er en diagnose jeg aldri burde fått. Uansett...Pga. at jeg har hatt denne diagnosen før, så ønsket de på Modum at jeg skulle bli utredet skikkelig for det. Må innrømme jeg virkelig ikke ser poenget i å kaste bort mer tid på å utrede noe jeg vet jeg  ikke har! Jeg har og har aldri hatt perioder som har vært lange nok til å kvalifisere til den maniske delen av bipolar, ergo kvalifiserer jeg ikke til noen bipolar-diagnose. Men uansett; jeg har måttet lete frem igjen papirene fra 2008 og skal ta de med på ansvarsgruppemøte på torsdag. Psykiateren og psykepleieren var veldig interessert i å lese gjennom det...og jeg håper vel egentlig det kan være nok til at de kan konkludere med at jeg ikke burde fått den diagnosen da, sånn at vi slipper bruke mer tid på det...Lov å håpe ihvertfall :P

Jeg blir like satt ut hver gang jeg leser gjennom de papirene. For det meste må jeg bare le for det virker så absurd...Det er helt utrolig hvor annerledes opplevelse de har hatt av meg og tiden jeg var der ifh. til hvordan jeg opplevde det selv. Når det er sagt så er det litt fint å lese gjennom også...Føler jo ofte at jeg står litt stille og ikke kommer meg noen vei; men jeg har absolutt utviklet meg på noen områder ifh. til da. Spesielt har jeg blitt UTROLIG mye flinkere til å si hva jeg mener, til å forklare og til å tørre å uttrykke meg.
(nesten litt for flink til tider x)

Her er noe av det som står i papirene;

Rapport

Bakgrunn for tester

*navnet mitt* er for tiden innlagt til differnsialdiagnostisk utredning med mistanke om affektiv lidelse. Testen vil gi innsikt i pasientens generelle psykiske fungering som person, herunder relasjonelle, kognitive og emosjonelle aspekter av personligheten.

Pasienten oppgir at hun kjenner seg trøtt og sliten, men jeg får god kontakt med henne og hun virker å ha lett for å forstå instruksjonene.

Resultat

Angående følelser

Testen støtter oppunder hypotesen om en mulig affektiv lidelser, eller at hun har en kronisk disposisjon for å kunne bli deprimert. Hun fremstår som en ekspressiv type person, som heller tar beslutninger basert på hvordan hun føler enn hvordan hun tenker. I beslutningssituasjoner er hun mer handler enn tenker(HÆ?)dvs at hun heller prøver ut ulike handlingsstrategier og hører på hva hun kjenner instinktivt heller enn å fundere over alternativer. Dvs at hun ofte bruker følelsene sine for å løse situasjoner eller ta beslutninger i situasjoner der hun med bedre hell burde tenkt gjennom, analysrt og planlagt sine hendelser(dette kan jeg virkelig ikke skjønne heller, da jeg, og spesielt før, overanalyserte det meste :P)

Denne "prøve og feile-metoden" gjør henne ineffektiv i beslutningsprosessen og gjør det vanskelig for henne å regulere følelser og tilpasse seg til de situasjonene hun er i.

Det virker som hun har mye emosjonelt stress for tiden og dette emosjonelle stresset blokkerer for de gode følelser og nytelser i livet(?). Om hun kunne funnet løsning på det som stresser henne, ville hun antagelivis føle seg mye bedre enn det hun gjør nå for tiden(nei, du tuller!)

Stressnivået kommer dels fra alle de negative følelser hun opplever mot seg selv, som handler om karakteristikker hun har, som hun tenker er ikke attraktive, dårlige beslutninger hun har tatt eller handlinger hun i ettertid tenker var dårlige. Det observeres også en spesielt negativ og dårlig internalisert følelse som har en trist og dysforisk kvalitet. Denne følelsen virker hun spesielt motvillig eller/og engstelig for å uttrykke. Måten hun internaliserer istedenfor å uttrykke følelser, utgjør en mistilpasset emosjonell blokade(fælt så mange fancy ord da:P) Antagelig er hun smertelig klar over at hun har mange flere følelser enn det hun klarer å uttrykke noe om.(joda...var og er ganske smertelig klar over det)

Denne typen konstellasjon av blokkerte følelser kan noen ganger bli kanalisert ut i somatiske plager( her sikter hun nok til mageproblemene mine; som jeg mener blir feil; mageproblemene gav meg psykiske problemer i første omgang; ikke omvendt...men ingen som vil høre på det nei...)

Hun er mindre villig enn de fleste andre til å bearbeide emosjonelle stimuli. Antagelig unngår hun å bli involvert i emosjonelt ladede situasjoner, og hun har en tendens til å avvise relasjoner, som vil kreve av henne at hun håndterer emosjonelt ladede situasjoner, slik som nære relasjoner gjør(....)

Det kan se ut til at hun har mindre kontroll over følelsene sine enn det som er vanlig for hennes aldersgruppe. Ikke nødvendigvis fordi hun ikke kan ha denne kontrollen, men fordi hun velger ikke å ha det(WTF? jeg VELGER å ikke ha det?)

Dette kan føre til humørsvingninger, der hun lar følelser, som av omverdenen kan bli sett på som barnslige, flyte fritt.(jo, takk for den du-_-)

Det kan føre til store tilpasningsvansker eller atferdsvansker, som kan assosieres til underliggende følelser av sinne og ergrelse mot andre mennesker, eller verden generelt. Selv om denne typen opposisjonell atferd også kan bidra til selvstendighet og frigjøring fra andre(wow, noe positivt!), kan det også stå i veien for å utvikle harmoniske relasjoner.

Hun virker mer psykologisk kompleks enn det som er vanlig i hennes alder(er dette et kompliment?) Antagelig vil hun kunne fungere på forskjellige måter over tid og fra til situasjon til situasjon.

(ihvertfall noe som stemmer)

Denne måten å fungere på gjør at hun kan bli sett på som en interessant person som kan vise forskjellige sider av seg selv.(yippi!)

På den annen side(måtte komme noe negativt og:P)kan hun få andre til å bli usikker, da ikke blir lett å forutsi og vanskelig å forstå seg på. Hun har en tendens til å være forvirret og usikker på hva hun selv føler, og har tilbøyelighet til å tilegge personer og hendelser i livet sitt både positive og negative karakteristikker, og dermed tilegge også positive hendelser en negativ valør, noe som igjen kan gjøre det vanskelig for henne å glede seg over noe eller føle seg vel.

(pessimist for life, eh?)

Kapasitet for kontroll og stresstoleranse

Hun virker å være i en tilstand av en mild, men kronisk stimuli-overbelastning, da hun ikke har nok psykologiske ressurser til å håndtere de krav som stilles til henne, både fra andre og fra de hun stiller seg selv. Kapasiteten for stress er dermed meget lav, og hun risikerer å få episodiske anfall av angst, irritabilitet, nervøsitet og spenning. Hun har lav frustrasjonstoleranse, og lite evne til å håndtere motgang( huffda), noe som kan gi en lav terskel for impulsive handlinger. I og med at den kroniske stimuli-overbelastningen er av en mild grad, vil hun også kunne fungere upåfallende i godt strukturerte omgivelser.

Selv-persepsjon

Det virker som om pasienten unngår å rette oppmerksomheten innover mot seg selv, noe som ofte kommer av dårlig selvfølelse. Og når hun først retter oppmerksomheten mot seg selv, har hun en tendens til å sammenligne seg ufordelaktig mot andre mennesker, som hun ser på som mer verdt enn det hun ser seg selv. Denne type grubling og kritisk gransking av seg selv, gir henne dårlig selvtillit og bidrar i stor grad til hennes depresjon.

Selvfølelsen hennes virker å være markert av negative og ufordelaktig holdning mot egen kropp og dens funksjoner. Hun ser antagelig på egen kropp som ødelagt eller ikke fungerende.(var det så rart etter årevis med omfattende mageproblemer som jeg hadde fått beskjed om at jeg på en eller annen måte var/er skyld i selv?o_O)

Hennes utstrakte negative kroppsbilde, er spesielt med på å forsterke de dysforiske følelser og pessimistiske synet hun har på egen situasjon og seg selv.

Interpersonlig perserpsjon

Hun viser omtrent like stor interesse for andre mennesker som det er vanlig at unge på hennes alder gjør. Vanligvis er dette en personlig styrke, somfører til god sosial tilpasning. I hennes tilfelle virker det mer som om hun er ukomfortabel når hun er sammen med andre, muligens pga. interpersonlige situasjon truer henne på en eller annen måte, eller får henne til å føle seg mindreverdig eller utilstrekkelig. Muligens vil andre se på henne som litt fjern eller reservert( haha, joda :P)

Informasjonsbearbeiding.

Hun virker å ha evne til å rette oppmerksomheten sin ifh. til det hun opplever på en rimelig fornuftig måte og dette må sies å være en personlig styrke(oj, jeg har visst positive sider også:P) Hun balanserer adaptivt mellom å håndtere situasjoner, og kan vekslemellom å engasjere seg og distanser seg. Når hun velger fornuftig mellom disse to strategiene ifh til deres natur, unngår hun å oversimplifisere komplekse situasjoner eller øke kompleksiteten i de som er rimelige enkle.

Kognisjon

Hun virker å være mer opptatt enn det som er vanlig på hennes alder i å gjenkjenne og gripe til konvensjonelle måter sosialt. Hun oppfører seg trolig ofte slik det er forventet sosialt, og tilpasser seg de regler som gjelder, unngår risikosituasjoner eller være den som gjør noe uventet eller sosialt mistilpasset(nja, er du så sikker på det du?)

Muligens kan hun være mer opptatt av å se ting slik de virkelig er, og ha en bedre evne til å gjøre seg opp en presis og riktig oppfatning av situasjon og mennesker rundt seg, enn det som er vanlig.

Tenkning

Hun virker å ha endel innvandrende tanker som hun har lite kontroll over. Disse tankene kan være bekymringsfulle tanker om at hun ikke klarer å stoppe andre mennesker eller situasjoner fra å bestemme hennes skjebne(øh, hæ?)

Det virker å ha en kobling til det tidligere nevnte situasjonelle stress, som må finne en løsning, før hun igjen kan konsentrere seg og samle tankene sine(?) På den annen side virker det ikke som om hun er klar over at hun har noen utilfredsstilte behov, og hun fremstår som ubekymret og likegyldig(eller bare distansert?)

Det bør vurderes om dette enten handler om at hun i grunnen er en ubekymret jente som sjelden har håp eller drømmer for seg selv, eller om det er slik at hun til enhver tid som hun kjenner et behov, behøver tilfredstille det umiddelbart(haha, hæ?)

Hun har evne til å tenke på en rimelig fleksibel måte, der hun har evne til å fundere på alternative perspektiver av det hun opplever, overveie å endre mening, og forholde seg åpen for ny informasjon eller ideer. Denne type fleksibilitet er en god ting å ha med seg i terapi.

Hun er mer tilbøyelig enn andre i å se verden på en pessimistisk måte(meget vanlig symptom ved depresjon ja...) Tvil og motløshet ser ut til å være to faste følgesvenner for henne(vi er gode venner ja!), og hun har en tendes til å forutse at også kjekke og attraktive muligheter ikke kommer til å bli noe bra(haha, hun får meg virkelig til å høres ut som en herlig person :P)

Dette er igjen noe som bidrar ifh til depresjon og som blir viktig å gjøre psykoterapeutiske intervensjoner ifh til.

EPIKRISE

Innlagt: 22.09.08

Utskrevet: 07.11.08

Diagnose: 

F314 Bipolar affektiv lidelse, aktuell episode, moderat depresjon

K580 Iriitabel tarm-syndrom

3(0) Inadekvat eller forstyrret kommunikasjon i familien

41 CGAS-skåring(noen som aner hva dette er for noe? o_O)

Noen måneder seinere ble jeg innlagt samme plassen via legevakten. Da sto det plutselig i epikrisen etterpå;

Diagnose F33.2 Tilbakevendense depressiv lidelse uten psykotiske symptomer.

Konklusjon:

Pasienten har en tilstand som ikke bare er preget av hennes bipolar 2 lidelse med muligens noe personlighetspatologisk utvikling. Pasienten er ambivalent til det meste. Hun både ønsker hjelp og avviser hjelp. Hun kan være åpen og diskutere situasjonen omkring skole for så å benekte like etter at ting er vanskelig.(Skjønner virkelig ikke hvor hun tar det fra...dette er overlegen der som skriver, hun er søren meg KOMPLETT tullete i hodet og burde aldri ha den jobben hun har...og har hatt de siste 20-årene)

Det er viktig å understreke at pasienten ikke oppfattes som suicidal, hennes sinnstilstand kan variere meget og uten tvil kan hun oppleve situasjon omkring henne helt uten mål og mening så suicidalitet er en nærmest kronisk tilstand.

Vennlig hilsen

Overlege *navn*

I tilegg er det skrevet en sykepleie/miljøsammenfatning hvor det sto at jeg var tilbaketrukket, vist lite samspill med andre pasienter og når jeg har gjort det har det vært totalt overfladisk.
Merkelig hvordan man kan bli oppfattet :P Har fremdeles god kontakt med flere av mine medpasienter fra den tiden så kan ikke akkurat si meg enig da men! 


Jeg har tenkt mer og mer på å gå i media når det gjelder dette med ungdomsposten. Det er helt hårreisende hvordan endel av opplegget der er...Tror folk hadde blitt litt sjokka om de fikk komme inn der og se! Enkelte ganger kunne det gå mange dager før jeg fikk gå ut i frisk luft fordi de ikke hadde nok ansatte(vi var låst inne, så måtte ha følge ut)..Selve utredningen var jo ganske grundig, men de gjorde jo absolutt ingenting med alle problemene de fortalte meg at jeg hadde...Var der bare på oppbevaring. Noen av de som var der hadde vært der LENGE. Hun ene(som forsåvidt bare var ute et par ganger i avdelingen) hadde vært der i nesten to år i strekk. Jeg er overbevist om at hvis jeg hadde komt inn i psykiatrien på et tidligere tidspunkt; så hadde jeg nok vært enda sykere enn det jeg har nå. Rett og slett fordi den posten gjør folk sykere...Jeg vet ikke om noen som har blitt bedre av å være der; og jeg kjenner ganske mange for å si det sånn! Opplegget(eller mangel på opplegg) har vært likt i årevis...Når kusinen min var innlagt der på 90-tallet pga. anoreksi så var det akkurat samme greien! Hun ble så mye dårligere av å være der at onkelen min tilslutt måtte få henne ut derfra og betale for privat behandling istedenfor.
Det jobber kjempemange flinke og greie sykepleiere og miljøarbeidere der...Problemet er ledelsen....Overlegen rettere sagt. Hun har jobbet der siden hun gikk utav universitetet for over 20 år siden. Hun mangler totalt evnen til medmennesklighet og empati og burde virkelig ikke jobbet en slik plass. Det virker desverre som om ingen tør si henne imot eller ta et oppgjør med hele opplegget...Verken tidligere pasienter eller ansatte. Og jeg kan forsåvidt skjønne det også; som mamma og pappa sa; folk er vel så glad når de endelig har fått seg vekk derfra at de helst vil slippe å noen gang skulle forholde seg til henne igjen.


Samtidig; om ikke vi som tidligere pasienter/pårørende snakker ut, hvem skal da gjøre det? Det er vel ikke uten grunn at hun har fått styre på som hun gjør i så mange år...


Dette må bli det lengste( og sikkert mest uinteressante) innlegget noensinne.  Men det hjalp litt på tankekjøret å få alt ned, så sier meg fornøyd med det jeg! Stjerne i boken til den som har orket å lese helt hit! Forhåpentligvis har dere lært noen nye fancy psykolog-ord også :P

IN PAIN. Uutholdelig. Ikke så mye mer å si...
:(

Hm?

Hatt grusomme mareritt de siste nettene...Usikker på om det kanskje kommer av medisinene, eller om det er andre ting. Uansett så gjør det at jeg gruer meg til å sove(samtidig som jeg er dødstrøtt fordi søvnkvaliteten er elendig når jeg har så mye mareritt)...Det verste er at de fæle drømmene bare fortsetter og fortsetter; jeg våkner liksom ikke på det reddeste; det bare fortsetter og fortsetter i noe som føles som en evighet før jeg våkner. I tilegg har jeg opplevd flere ganger at jeg våkner opp og så når jeg sovner igjen så fortsetter det bare :/

Finnes det egentlig noe man kan gjøre for å unngå mareritt, eller et eller annet som kan hjelpe? Det eneste jeg har hørt er at man ikke bør se på skumle/fæle ting før man legger seg og at det kan være lurt å høre på rolig musikk. Men synes liksom ikke det gjør den store forskjellen...

Noen som har noen gode tips kanskje?:P

...

She wasn't born anorexic, but nowadays she suffers,
staring at these half-naked stars on magazine covers.
On the inside she's dieing, lying to herself, thinking:
- 5 more pounds won't jeopardize my health.
One day she might just collapse, she can't avoid it.
Too many sleepless nights spent bent over a toilet.
Spewing vomit, like she was an alcoholic.
Praying to a God she never believed in to stop it.
Hasn't eaten in weeks, drinks water by the heaps.
Now she looks like the skeleton she sees in her closet.
So close to death she can taste it, body looks wasted.
Hates life, hates you, hates the way she looks naked.
Now she's feeling drowsy, lousy,
thinking maybe this world's better off without me

I'm so sorry for all that I've done,
I'm so sorry for what I've become.
I'm so sorry, so sorry for wasting your time,
I can't hold you back 'cuz I'm losing my mind.

Status

Den siste tiden har vært EKSTREMT bulimisk...Omtrent like gale som det var i julen.
Men nå har jeg klart 2 døgn oppkastfri, så det går rette veien (endelig)!

Det er absolutt ikke lett, men det går sånn noenlunde greit. Jeg må hele tiden si bulimien imot, for den maser og maser og maser. Forteller meg at jeg MÅ gjøre sånn og jeg MÅ gjøre sånn. Da må jeg bare fortelle han(ja, bulimien er en han:P) hvilken idiot han er og at jeg ikke MÅ noe som helst av det han sier. Jeg må hele tiden minne meg på hvor mye bulimien har torturert meg; slik at jeg klarer å holde fast på motivasjonen. Jeg skal hevne meg på bulimien ved å ikke høre på en dritt av det han sier; nå er det min tur til å torture bulimien! Sinne og trass er to ting som absolutt hjelper for min del når det gjelder motivasjon :P

På torsdag har jeg møte med sykepleieren og neste uke er det ansvarsgruppemøte. Det blir interessant.

CHANGE

Det er nok nå. Nok selvskading. Nok spising og spying. Bulimien har fått herjet på de siste to ukene; MEN NÅ ER DET NOK. Det er ikke første gangen jeg sier dette...Nesten hver dag har jeg prøvd å snu(om enn noe halvhjertet). Jeg har mislykkes, og bulimien har dermed jublet fordi den elsker å bruke skammen som et våpen mot meg. Den onde sirkelen. Det er så utrolig lett å miste motivasjon og håp når man ikke får noen ting til...Samtidig er det av og til enklere å ikke prøve, for da slipper man i det minste å bli skuffet/føle seg mislykket om man feiler.

Men nok om det! Poenget er at jeg har klart det før. Jeg har klart å få meg utav den onde sirkelen, klart å bryte tvangshandlinger, klart å snu selv om det har føltes nærmest umulig...Og det er jo egentlig det viktigste å fokusere på; at jeg har det i meg, jeg KAN klare det. Hver nye dag har jeg muligheten til å vise at jeg kan  vinne over bulimien; eller enda bedre; hvert minutt, hvert øyeblikk; har jeg sjansen til å gjøre til MITT øyeblikk.

Det er aldri for sent å snu. Det er ALDRI umulig å snu. Bulimien vil prøve meg til å tro nettopp dette; det er den som forteller meg at jeg er fanget; at jeg bare kan gi opp.

Men det er jo tull! Det er en hard kamp å snu og å jobbe imot spiseforstyrrelsen; for den er jævla slu. Men umulig? Absolutt ikke.

Dear Ed, you can go to hell and stay there :)

Ny uke. En uke som SKAL bli bedre enn de to siste. Men det vil kreve konstant jobbing og utfordringer; så tar gjerne imot tips til motivasjon osv!

Kan i samme slengen dele to sider jeg synes er fine :)

http://bingeeatingtherapy.com/2011/02/02/101-things-to-do-instead-of-binge-eating/

http://operationbeautiful.com/


Every moment of your life, including this one, is a fresh start.

<3

Jeg klarer ikke forholde meg til minner. Klarer ikke forholde meg til følelsene som henger sammen med personer, opplevelser, ting. Det blir så intenst. Så jævla intenst. Det føles som om jeg skal bli gal, som om noen prøver å drukne meg; som om JEG drukner meg selv. Ikke alt er nødvendigvis negative ting heller...Det som har vært positivt er nesten like vanskelig å forholde seg til.

Har hoppet veldig mye frem og tilbake ikveld. Kanskje har det med at jeg har drukket alkohol for første gang på mange mange måneder? Jeg vet ikke. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke bare kan LEVE. Hvorfor har jeg så store problemer med alt? Det er så vanskelig å sette fingeren på det. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde hatt en konkret grunn til hvorfor jeg er som jeg er. Det eneste som går igjen er besettelsen av ting. Det er som om jeg har et behov for å være besatt av noe? Alt fra personer til handlinger. Jeg kunne skrevet en hel liste. Men det er liksom den ene tingen som har gått igjen; jeg Må ha NOE/noen. Det har vært personer, det har vært rus, det har vært selvskading og nå spiseforstyrrelsen...Kanskje er det fordi jeg ikke klarer forholde meg til meg selv, kroppen min og følelsene? Kanskje er det derfor jeg har hatt det enorme behovet for å flytte fokus? Ved å bli totalt oppslukt i andre ting har jeg klart å flykte fra meg selv. Flyktet fra å trenge å forholde meg til meg selv. Men det har aldri fungert i lengden.

Jeg klarer ikke forholde meg til det som har skjedd i fortiden! Til hendelser og personer. Når jeg først knytter meg til personer, så blir det som alle andre ting; altfor intenst. Jeg føler jeg har mistet så utrolig mange fordi jeg ikke klarer å forholde meg til mine egne følelser og tanker! Det er så deprimerende å tenke på at jeg som oftest presser det bort. For hvor har det fått meg? Jeg er 20 år og sitter aleine i en leilighet dag ut og dag inn. Noen dager snakker jeg kanskje med helsepersonell og familie, men thats it. Jeg har trukket meg totalt vekk fra alt og alle. Men det verste er at jeg føler meg for svak til å bryte isolasjonen. For svak til å takle alle de intense følelsene som kommer med relasjoner. Hvordan skal jeg klare å både forholde meg til meg selv OG forholde meg til andre? Det føles helt umulig. Jeg ser ingen løsning. Det er vel ikke uten grunn at jeg fortsetter å flykte. Jeg føler meg identitetsløs...Samtidig føler jeg meg som en kameleon. Jeg forandrer meg utifra situasjon og personer. Jeg føler jeg er alt og ingenting på en gang. Jeg er hundre forskjellige personer...alle føles som meg; men samtidig er de så vidt forskjellige; hvordan i all verden skal de da kunne forenes?

Splittet. Delt-Alt og ingenting-En intens lengsel etter alt det som jeg ikke takler.

 

I've been looking in the mirror for so long.
That I've come to believe my souls on the other side.
Oh the little pieces falling, shatter.
Shards of me,
To sharp to put back together.
To small to matter,
But big enough to cut me into so many little pieces.
If I try to touch her,
And I bleed,
I bleed,
And I breathe,
I breathe no more.
Lie to me,
Convince me that I've been sick forever.
And all of this,
Will make sense when I get better.

...

Story of my life atm:P

 Jeg har prøvd å finne ord flere ganger, men har ikke klart å skrive så mye. Møtet jeg hadde på VOP igår gikk ikke så verst. Følte vi kom oss litt fremover ifh. til de andre møtene; gikk ikke derfra med tanker om døden og håpløshet(som jeg har gjort de andre gangene). Det var ikke noen psykiater med denne gangen, bare sykepleieren. Jeg har følt VELDIG på at jeg ikke har den støtten og det nettverket jeg føler jeg trenger...Det har vært som om vi har befunnet oss på to forskjellige planeter. Hun var ikke enig der da, hun mente de var der og de kunne gi meg all den støtten jeg trenger. Jeg hørte jo hva hun sa og jeg tror på henne når hun sier de vil hjelpe meg, men jeg synes likevel det er vanskelig å se hvordan de konkret skal støtte meg mer. Sånn som i helgen når jeg fikk totalt sammenbrudd; jeg hadde ingen som kunne ta imot meg når jeg mistet meg selv, mistet grepet på alt...Hvordan skal de kunne hjelpe meg tilstrekkelig når jeg bare har noen samtaler i uken på et kontor?

Hun lurte på hva som ville vært "drømmesituasjonen"; om jeg kunne velge akkurat den behandlingen jeg ville(sånn frem til Modum da). Da sa jeg at det ville vært at jeg kunne bodd noen minutter fra en dagenhet hvor de hadde kompetanse og hvor jeg kunne få komme hver dag(som feks Haukeland).
Men det er jo ikke et alternativ. Det er for langt å reise inn til Haukeland hver dag; og jeg har jo fått beskjed om at jeg ikke kan få komme på døgn der(for jeg er visst ikke syk nok?)
På den nærmeste DPS'en her har de jo dagbehandling, men ikke SF-kompetanse....så da er vi liksom like langt.

Jeg har lurt endel på dette med undernæring/undervekt ifh. til at man ikke klarer tenke klart/at hjernen på en måte ikke "fungerer" normalt. Har både hørt og lest at når man kommer til et visst nivå av undervekt så vil man rett og slett ikke fungere kognitivt...Det er med andre ord ikke "bare" alt det psykiske som gjør at man ikke klarer tilføre seg selv næring, men kroppen er helt forvirret rent fysisk...Dette er visstnok en vanlig grunn til at man etter en periode med anoreksi ofte vil gå over til bulimi(?) Kan godt være jeg skriver noe feil nå, er ingen ekspert...Men det er jo min erfaring, at hver gang jeg prøver spise ender jeg opp i bulimisk runddanse, og hver gang jeg prøver få meg utav det bulimiske ender jeg opp med anoreksien. Og joda, spiseforstyrrelser er i hovedsak en psykisk lidelse, men jeg føler i større grad nå enn tidligere at ting er utav min kontroll...Etterhvert som BMI-en har gått ned så er det som om fonuften har forsvunnet mer og mer. Jeg har uendelig med tvangstanker og klarer sjelden/nesten aldri se ting med "friske øyne"(som jeg føler jeg i perioder klarte før).
Med tanke på alt dette har jeg lurt på sondeernæring osv. Jeg er FULLT klar over at det ikke er en varig løsning, men kanskje det kunne hjulpet til å få meg opp til et nivå hvor jeg fungert bedre i topplokket? Og derfra kunne jeg forhåpentligvis klart å begynne å jobbe med ting i større grad. Problemet nå er at jeg er så nedkjørt og uansett hvor mye jeg prøver så er jeg milevis fra å nå et sånt nivå på egenhånd. Det føles HÅPLØST rett og slett. Men å skulle si dette til sykepleieren synes jeg ble veldig vanskelig...Jeg vil jo ikke at de skal tro at jeg VIL være innlagt eller at de skal tro at jeg tenker at jeg bare kan få sondenæring sånn at jeg slipper å ta ansvar eller arbeide selv. Det er jo virkelig ikke det det er snakk om.

Jeg vet ikke jeg. Jeg vet egentlig ingenting! Svaret jeg fikk var bare forvirrende...Først fikk jeg beskjed om at man måtte ha veldig lav BMI for at sondenæring skulle være aktuelt; men så snudde hun plutselig og sa at jeg var FOR syk til å få sondenæring? O_o

Men det positive som kom utav møtet var at hun skal høre med psykiateren om jeg kan få et par ukers opphold på DPS. Da vil fokuset være stabilisering ifh. til medisin, depresjon, søvn osv. Det vil med andre ord ikke være noe opplegg ifh. til spiseforstyrrelsen(selv om vi selvfølgelig må lage en liten plan).
Tror uansett det ville vært godt om det kunne komt i orden, jeg er så altfor sliten og har vært som dette siden ca. i sommer, så jeg trenger å få puste litt.