Tilbake fra permisjon

Kom tilbake til avdelingen for noen timer siden. Permisjonen gikk litt både og. Det positive; jeg klarte å få i meg så og si alt jeg skulle og jeg kastet ikke opp(12 dager oppkastfri nå btw!)
Men ellers har jeg ikke hatt det så superbra. Jeg har tenkt på mat KONSTANT og følt meg deprimert og flat i humøret. I tillegg har magen fortsatt å krangle så jeg knapt har orket noe som helst. Iløpet av dagen har jeg for det meste måtte løpe på do og på kveldstid har jeg vært intens kvalm. Har prøvd å tenke gjennom om jeg har spist noe annet enn det jeg gjorde i helgen. Kan ikke se så store forskjeller, men er likevel ett par "nye" matvarer, så jeg tenker å bruke elimisjonsmetoden(kutte ut en ting om gangen og se om jeg merker effekt).
I dag prøvde jeg å bytte ut egg med noe annet til lunsj(begynte å spise egg for noen dager siden etter å ikke ha spist det på en god stund). Magen har vært merkbart bedre frem til ikveld, så har lurt på om det kanskje var egget som har gjort meg dårlig. Men nå ikveld er den intense kvalmen tilbake :(

Har mest lyst til å hyle og skrike! I over TI år har jeg slitt med dette drittet. Det er gale nok til vanlig og nå er det enda verre. Hvorfor skal jeg kjempe mot spiseforstyrrelsen om jeg uansett bare blir lenket til senga fordi magen streiker?
Men samtidig vet jeg jo at ting alltids kunne vært mye verre. Jeg kunne vært fylt med angst, jeg kunne vært suicidal, jeg kunne hatt store smerter etc.

På ene siden må det være lov å være lei seg og frustrert; samtidig kan man ikke grave seg helt ned. Det fører ikke med seg noe godt. Jeg må prøve å fokusere på at det vil komme bedre dager.
Og for å være oppegående nok til å få mest mulig ut av de dagene, så er det viktig at jeg får i meg nok mat; vondt i magen eller ei.

*resten kan muligens være triggende ifh. til sf?*

Jeg begynte sånn smått(når jeg var hjemme) å rydde/sortere/pakke til jeg skal flytte, og fant i den sammenheng en dagbok fra i fjor. 
Selv om jeg vet hvor syk jeg var, så tror jeg likevel at jeg har "glemt"/fortrengt det litt. Det var rett og slett sjokkerende lesning. Det gjorde litt godt å lese fordi det ble så tydelig at jeg er på en helt annen plass nå og har komt utrolig langt(til tross for at jeg har hatt et tilbakefall). Men samtidig gjorde det ulidelig vondt fordi det er helt forferdelig og skremmende å se svart på hvitt hvor dårlig jeg var.
Det jeg leste var skrevet av en enormt syk person. At det var meg føles skremmende.
Alt omhandlet mat, vekt, tvangstanker. Til tross for at jeg var enormt undervektig, så fortsette jeg å presse kroppen til det ekstreme. Jeg skjønner ikke at den holdt ut så lenge som den gjorde.
Sånn sett er kroppen min fantastisk, en helt. 


De siste dagboknotatene var noen uker før jeg endte på medisinsk avdeling. Min "ultimale"(anorektiske)målvekt var nådd.
Jeg skriver;
Kanskje jeg fortjener hjelp nå?
Det rare er at nå når jeg har kommet hit, så føler jeg ikke jeg trenger hjelpen lengre...jeg trenger ikke noe som helst lengre. Jeg er utenfor, jeg bryr meg ikke.

Dødsangsten var til tider enorm. Jeg kaldsvettet og frøs konstant. Jeg holdt på å dø, men tenkte likevel bare på spiseforstyrrelsen.

Jeg fikk frysninger av å lese.
At det går an å bli så hjernevasket! Jeg er så takknemlig for at jeg overlevde, at jeg sitter her i dag.
Jeg skjønner ikke at kroppen holdt ut så lenge som den gjorde.
Sånn sett er den fantastisk, en helt. 
Jeg vil ALDRI tilbake dit.
Spiseforstyrrelsen skal få brenne i helvete alene.

Selv om jeg blir trist av at det kunne gå så langt; så kjenner jeg også på mye motivasjon!
Hvert friske valg jeg tar er en mulighet for å hevne meg på spiseforstyrrelsen og det føles sinnsykt godt! Det er MITT liv og jeg skal klare å bli helt frisk, det finnes ikke noe alternativ.