Forhold og sånt

(lettere sagt enn gjort!)

Det er rart hvor vanskelig kommunikasjon kan være. Jeg ser egentlig på meg selv som ganske god til å kommunisere. Etter mange år i psykiatrien har jeg lært meg til å snakke åpent om de fleste ting. Men så fort det kommer til det motsatte kjønn og til følelser/forhold, så er jeg helt lost case! Det litt morsomme er at jeg har funnet en som er omtrent like dårlig på å snakke om sånne ting som meg.
Noe som jo har gjort meg veldig usikker på hva han egentlig føler og tenker. Men i helgen kjente jeg at jeg ikke kunne utsette det mer. At jeg bare måtte ta det opp på en eller annen måte.  Men lett var det ikke. Må nesten bare le av situasjonen nå etterpå! Jeg snublet i ordene og var generelt veldig klønete. Men jeg fikk ihvertfall sagt at jeg er veldig forelsket i han, men at jeg har vært veldig forvirret. Han skjønte ikke helt hvorfor jeg var forvirret, for det var vel åpenbart at han var glad i meg og at han ville være med meg?^^ Men, nei, jeg synes ikke det har vært åpenbart hele veien :P
Angrer litt på at jeg ikke pushet på litt mer når vi først var igang å snakke om sånne ting. Samtidig er det begrenset hvor mye jeg kan presse meg utenfor komfortsonen om gangen! Han unnskyldte seg litt med at han ikke var god å snakke om sånne ting...Men det er jo virkelig ikke jeg heller. Man må jo nesten bare prøve anyway tenker jeg.
Uansett...Jeg tror ikke jeg er singel lengre? Akkurat det er litt sykt!