bulimi

...det har blitt litt vel mye bulimiske episoder i det siste. Prøver å si til meg selv at det er nå jeg må bruke det jeg har lært, det er nå jeg virkelig blir testet og må holde hodet kaldt. Og jeg klarer det vel sånn delvis. Klarer å unngå at litt kaos blir til totalt kaos. Samtidig utløser overspising og oppkast et ras av følelser. Uansett hvor bevisst jeg er ifh. til dette, så føles det ganske umulig å ikke bli litt overmannet når følelsene blir så sterke. Jeg gjør mitt beste for å unngå å være i disse følelsene for lenge fordi de er alt annet enn konstruktive; men det er lettere sagt enn gjort! Jeg føler meg feit og ekkel. Trangen til å "ta kontroll" ved å kutte ned på maten øket i takt med antall bulimi-episoder. Jeg ser det jo så tydelig; hvordan alt henger  sammen. På ene siden har jeg kommet så langt at det er totalt uaktuelt å snu nå. Jeg har lagt ned altfor mye arbeid til å bare la alt gå nedover igjen. For å ikke snakke om at jeg har det bedre på de fleste områder, til tross for at spiseforstyrrelsen prøver å overbevise meg om noe annet.
Men likevel...Jeg drømmer om å gå ned i vekt, å hengi meg til spiseforstyrrelsen. Bare gi faen, gi slipp på alt. Forsvinne i en boble. Jeg både ønsker det og er livredd for det. Jeg vet at den veien fører mot døden, så at jeg i det hele tatt tar meg i å ville tilbake dit er skremmende og helt irrasjonelt.

Men sånn er det altså.