søndag 18. januar 2015

Nytt år og tilbakeblikk

onsdag 18. januar 2012


livet

Jeg burde vært glad og fornøyd. Jeg har min egen leilighet, jeg får penger fra nav, jeg bor i verdens beste land.

Men jeg har det jævlig. Skal livet virkelig være så vondt? Hvorfor orke å kjempe i det hele tatt når dagene stor sett bare er en ulidelig pine? Kanskje burde jeg sagt at de små øyeblikkene og små gledene er verdt det, men det føles ikke sånn. Jeg klarer ikke få mye glede utav noe uansett... 12 timer lidelse for noen minutter som kanskje er levelige, det funker ikke som motivasjon for min del ihvertfall.

Skjedde noe greier idag som gjorde intens vondt. Kanskje ikke en kjempe big deal for "normale" mennesker, men for min del føltes det forferdelig...Det kom liksom på toppen av alt det andre.

Jeg kunne kanskje fått time på VOP idag, men jeg sovnet ikke før på morgenkvisten, så jeg prioriterte å sove. Angrer litt på det nå...Fikk riktignok time på fredag, det er jo "bare" to dager til.
MEN ORKER IKKE ET SEKUND MER!
Samtidig ser jeg ikke hva de kan hjelpe med...alt virker ganske håpløst og aner ikke hva som kan gjøre det bedre. Føler meg elendig både psykisk og fysisk.


Dette er skrevet for nøyaktig tre år siden. Selv om jeg ikke går rundt og tenker på det daglig lengre, så kan jeg likevel huske godt hvordan jeg følte det akkurat der og da. Jeg var så nærme å gi opp. Helt ærlig så gav jeg opp, flere ganger. Depresjonen og selvskadingen hadde jeg kjempet mot i mange år. Jevnlig hadde jeg episoder hvor jeg følte jeg ikke orket leve lengre og følelsene tok overhånd. Men 2011/2012 opplevde jeg at spiseforstyrrelsen hadde så sterkt tak på meg og at jeg var så svekket kognitivt at alt håp så ut til å være borte. Jeg var too far gone. Jeg var så sliten. Ingenting å kjempe for eller med. Istedenfor den evige kampen mellom sykdommen og forsøk på å bli bedre, så resignerte jeg. Jeg vet ikke hvor uendelig mange ganger jeg hadde tenkt tidligere at "nå går det ikke mer", men likevel, på en eller annen måte, karret meg videre. Men nå var det stopp.

Tiden derifra og frem til vinter/vår 2014 var en lang, lang kamp. Men så var det som om noe løsnet. Jeg fikk mye hjelp på Modum i første omgang. Men oppholdet var nok fort kort iforhold til det jeg hadde behov for. Så det ble tilbakefall og inn igjen i behandling fra høsten 2013. 
Det var når jeg kom meg skikkelig opp i vekt at jeg virkelig kom meg videre(langt forbi minste-bmi eller vekten jeg hadde før spiseforstyrrelsen). Det å etterhvert slutte å veie seg jevnlig er noe av det beste jeg har gjort. 
Sommeren 2014 er den beste jeg har på mange år. Året 2014 er mitt første uten innleggelser siden 2007! Alt arbeidet har endelig begynt å gi avkastning. Jeg hadde aldri trodd for tre år siden at jeg ville være der jeg er nå. Kanskje det som har sjokket meg mest av alt er at jeg har fått en kjæreste. Jeg som aldri skulle ha noe forhold. Jeg som alltid har holdt mannfolk på avstand og vært livredd for å bli avhengig av en annen person. Jeg som har klart å overbevise meg selv siden jeg var 12-13 år gammel at noe var feil med meg. At jeg ikke fortjener å ha det godt. At jeg ødelegger alt som er positivt. At JEG er ødelagt. 
Det er først nå jeg begynner å innse hvor sterk jeg faktisk er. Alt jeg har fått meg gjennom.

Det er fremdeles mange utfordringer i hverdagen, det skal jeg ikke legge skjul på. Mageproblemene mine er tydeligvis forverret av spiseforstyrrelsen og jeg er mer plaget enn noensinne. Men nå skal jeg få behandling og har faktisk et håp om at jeg kan oppleve forbedring. Jeg føler det er brikken som mangler så jeg virkelig kan leve 100%. Helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg vil takle det om behandlingen ikke virker. Jeg er redd jeg kommer til å bli knust. Men jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å håpe og prøve.

Uansett hva som skjer er livet mitt så utrolig mye bedre enn det var for noen år siden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar