ett år

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg føler for å skrive et skikkelig innlegg her på bloggen. Jeg formulerer nye innlegg i hodet flere ganger daglig. Problemet er at jeg fremdeles ikke har internett i leiligheten, så innen jeg får meg en plass hvor det er internett så forsvinner skrivetrangen og det blir bare til at jeg skriver noen setninger.

Den siste tiden har vært litt vanskelig. Det er litt over ett år siden jeg ble innlagt på medisinsk og det har blitt endel funderinger og tilbakeblikk rundt det. Jeg er ikke helt sikker på om det er det som er grunnen, men jeg har fått tilbake endel av symptomene som ikke har vært så fremtredene på en stund.

Det er merkelig hvordan jeg glemmer hvor jævlig (panikk) angst faktisk er. Hvor lammet man blir, hjelpesløs. Jeg har slitt med angst i varierende grad så lenge jeg kan huske, men den typen (panikk)angst jeg har hatt det siste året stiller i en helt egen klasse. Det kan nesten ikke sammenlignes med vanlig angst for min del. Det kjennes som om jeg skal sprenges. Som om en kald klo griper tak i meg og holder meg fast. Jeg blir kvalm, apatisk, klarer ikke gjøre noe.
Merkelig nok er det sjelden synlig(som man gjerne ser for seg når man hører ordet panikk).
Jeg hyperventilerer ikke eller utagerer på andre måter; som oftest virker jeg relativt rolig(har jeg fått høre). Men panikken jeg kjenner på innsiden er ubeskrivelig. Den er som vanlig angst ganget med hundre. Den kommer som oftest sterkere utover dagen. Kvelden og natten er verst. Det går mye på dødsangst. Angsten for å bli så dårlig som jeg ble ifjor. At kroppen eller/og hodet skal klikke og at jeg mister all kontroll.

Denne angsten var noe jeg hadde konstant for nøyaktig ett år siden. Jeg fungerte virkelig ikke i det hele tatt. Hvert eneste minutt var en lidelse. Jeg tror ikke det finnes sterke nok ord til å beskrive det helvete jeg var i.

Etterhvert som angsten litt etter litt slapp taket, så har det enkleste vært unngåelse. Jeg var så glad for hvert minutt uten angsten at jeg gjorde det som sto i min makt for å tenke på alt annet. Og det fungerte jo forsåvidt. Det var min måte å overleve på.

Selv om jeg har mye mindre av det nå, og sjeldnere, så kommer det likevel alltid tilbake i forskjellig grad.
Jeg har tenkt endel på at det kan ha med å gjøre at jeg skyver det unna.
Når jeg ikke har angst vil jeg helst ikke snakke om eller tenke på angsten.
Men det er vel akkurat da jeg burde gjort det for å klare å komme videre?
For når jeg står midt oppi en dårlig periode er det helt umulig å jobbe, da har jeg mer enn nok med å holde ut. Så om jeg skal komme meg videre må jeg kanskje ta tak i det når ting går bedre; hvis ikke er jeg redd at det aldri helt vil forsvinne.

Samtidig kjenner jeg allerede hvor fort jeg har "glemt" hvor fæl angsten faktisk er. Etter bare tre dager uten har jeg presset det langt vekk.
En god forsvarsmekanisme forsåvidt, men kanskje ikke i lengden?

Jeg har hatt en bulimisk sprekk siden sist også. Jeg tror jeg er inne igjen på sporet ifh. til maten, men jeg merker jo godt at trangen til å gå ned i vekt har vært sterkere enn på en stund.
Jeg har vært veldig mye dårlig i magen, og jeg jo dårligere kroppen fungerer, jo mer trigger det spiseforstyrrelsen. Den gode nyheten er at jeg fremdeles klarer å høre på fornuften mesteparten av tiden. At jeg har hjelpetanker( som faktisk hjelper! :P)
Men jeg savner mer oppfølging. Kunne ønske det hadde eksistert et dagtilbud eller lignende som jeg kunne benytte meg av. Selv om jeg klarer meg noenlunde på egenhånd enda, så er jeg redd for at det skal spinne utav kontroll.