Jeg skulle få svar denne uken. Tre dager har gått, to dager gjenstår. Tenker å ringe imorgen for å mase så jeg faktisk får svar. Jeg vet jeg må prøve å leve, og jobbe med tingene selv om jeg venter, men akkurat nå føler jeg jeg har mer enn nok bare å holde ut i ventetiden! Kvelden idag har faktisk vært bulimi-fri da, eller det vil si ikke overspising/oppkast, men tankene er intense og konstante hele tiden. Hovedgrunnen til at det ikke ble enda et spiseanfall ikveld var vel egentlig det faktum at jeg kastet opp mye blod før idag og rett og slett har så vondt at jeg knapt klarer å spise. Dette er jo ikke bra, men samtidig er det en utrolig lettelse å få en liten 'pause'.
Det har desverre blitt litt sånn at jeg har motarbeidet den hjelpen jeg har fått tilbud om i det siste. Jeg vil jo egentlig ha hjelp, men samtidig har jeg en veldig sterk overbevisning om at 'hvis jeg går opp i vekt, da fortjener jeg ikke hjelp.' Noe som har vært tilfellet i det siste. Jeg vet jo at dette er en løgn, at det egentlig bare er spiseforstyrrelsen som ligger på lur, men skammen sitter så dypt at det er vanskelig å bare riste den bort. Vekten har hoppet litt opp i det siste, men jeg vet jo innerst inne at det har mye med at hele kroppen min er helt opphovnet. Og så prøver jeg si til meg selv at; ok, la oss si at du faktisk er feit. So what? Er det virkelig så utrolig viktig?
Fornuftsmessig vil jeg jo skrike NEI, men likevel er jeg livredd. Kanskje aller mest fordi jeg har brukt så utrolig mye tid og fokus på vektnedgangen. En stund når jeg var innlagt på Haukeland levde jeg så og si bare for å se et lavere tall for hver dag som gikk, det var en ekstrem motivasjonsfaktor for meg rett og slett, en syk og veldig skadelig motivasjonsfaktor, men likevel. Så det å gå opp i vekt føles på en måte som et hån mot alt. -Om jeg først skal ha en spiseforstyrrelse, så skal jeg ihvertfall være tynn! På en måte.
Jeg blir litt lei meg når folk tror det går på det overfladiske, at jeg ikke vil legge på meg fordi jeg tror jeg er penere når jeg er tynn/undervektig. At jeg har total angst pga. utseendet. Det er jo ikke det det går på. Jeg vet jeg ikke ser spesielt bra ut nå, jeg orker omtrent ikke bry meg om utseendet lengre for jeg føler jeg ser jævlig ut uansett. Jeg hadde MYE mer selvtillit for en haug med kilo mer siden. Jeg vet med andre ord at jeg absolutt ikke er spesielt attraktiv når jeg veier altfor lite, likevel er jeg livredd for å legge på meg. Føler allerede 'alt' henger, og det føles helt utenkelig at jeg skal ha behov for å legge på meg mer( ihvertfall ikke noe annet enn muskler).
Men det aller viktigste for meg gjennom alt har vært kontrollen og målene. Det er nesten som om, når jeg slet mer og mer med depresjon, falt ut av skolen osv, så måtte jeg finne meg et nytt 'prosjekt'. Og det var jo akkurat det det var i begynnelsen, ikke noen slankekur eller noe, men rett og slett en utfordring til meg selv. Det høres jo helt forferdlig idiotisk ut. Men akkurat fordi det egentlig ikke handlet om en slankekur, så følte jeg at jeg hadde helt og fullt kontrollen. Det er det som er så dumt, man har jo gjerne kontrollen en stund, problemet er bare at grensen mellom kontroll og ikke kontroll er nesten umulig å skille. Når det allerede har gått utfor merker man det gjerne ikke før man er langt ute og kjører.
Jeg har i tilegg en 'magisk vekt'. Et tall som jeg er helt opphengt i. Et tall som jeg nesten hele tiden tenker; om jeg bare kommer dit, om jeg bare får kjenne det på kroppen, DA, da skal jeg være fornøyd, da kan jeg gi slipp.
Jeg kan liksom ikke gå 100% inn for å bli frisk før jeg har nådd dette tallet. Det gjør det ikke bedre at jeg ifjor sommer hadde en periode hvor jeg faktisk hadde det bedre enn på veldig lang tid, men likevel var vekten min på det laveste noensinne og bare 3 kilo fra denne 'fantastiske målvekten'. Enda et argument som spiseforstyrrelsen kan bruke som bevis. DA hadde du kontroll ja, DA gikk ting bra. Det var ikke kaos. Etter lange perioder med bulimisk kaos kan anoreksien virke ekstremt lokkende og befriende, men det varer jo ikke lenge! Man går bare fra en onde til en annen. Målet skal jo liksom være å få en sunn og frisk kropp(og psyke!) og det kan verken bulimi eller anoreksi gi en.
Jeg er så sliten av dette.- Du som er så fornuftig; sier pappa. Det har jo ikke noe med det å gjøre!
Dette ble bare mye rot egentlig. Imorgen skal jeg snakke med en av de psykiatriske sykepleierne, og den avtalen skal IKKE avlyses. I tilegg skal jeg passe nevøen min litt, det blir kjekt :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar