En uke

Har allerede vært innlagt i fem dager; utrolig hvor fort tiden har gått egentlig! Til tross for endel tull med maten(3 av 5 dager har det ikke komt middag til meg)og personal som ikke har peiling på spiseforstyrrelser(og kommer med helt tullete kommentarer ifh til maten min osv) så går det ganske bra! Jeg har økt inntaket til nesten alle måltider; spiser vel nesten dobbelt så mye nå ifh. til hva jeg har gjort hjemme siste månedene.
Det er utfordrende såklart, må jobbe med meg selv hele tiden; men jeg får det til. Jeg er redd for å gå opp i vekt, samtidig som jeg aktivt går inn for å gå nettopp opp. Det føles innmari motstridende(og det er det forsåvidt også)men sånn må det kanskje bare være akkurat nå.

Jeg har vært litt lei meg for at jeg har latt det gå så langt...at den vekten jeg jobbet så hardt for å gå opp har forsvunnet så fort. Symptommessig har jeg følt at jeg nesten har falt helt tilbake(selv om hodet fungerer bedre).
Men etter at jeg møtte den (tidligere) personlige treneren min på onsdag fikk jeg en veldig opptur. Jeg var litt flau og sa jeg kunne ønske hun heller hadde sett meg for to måneder siden da ting gikk bedre...men hun sa at jeg er LANGT fra der jeg var før modum...det var det første hun tenkte når hun så meg og det ble bare forsterket når vi snakket sammen. Utrolig godt å høre! I tillegg har hun en egen evne til å gi meg et skikkelig spark bak samtidig som hun er støttende; gull verdt! Gikk derfra ti hakk mer motivert.

Og igår kom det ei på senvakt her som jobbet på DPSen jeg var på ifjor(før modum). Hun har jo sett meg på det aller sykeste og hun sa  jeg så hundre ganger bedre ut nå og at jeg virket så utrolig mye mer levende...Jeg er så glad for at hun sa  det, og kanskje enda mer glad for at jeg klarte ta det til meg positivt.

Jeg kjenner på (om enn litt forsiktig) positivitet og håp for fremtiden. Oppholdet har så langt gitt meg det jeg ønsket. En pause fra bulimien og tid til å tenke over hva JEG vil fremover. At jeg har klart å øke matinntaket er bra også; men det føles helt ærlig mer som et nødvendig onde (enn så lenge).

Jeg har fått plass på skole og jeg har fått meg leilighet!(vet ikke om jeg har nevnt det?)
En utrolig fin leilighet som ligger rett i nærheten av skolen. Skal flytte inn rundt 10.august.
Høsten har med andre ord potensiale til å bli skikkelig bra!

Men det krever at jeg allerede idag tar flest friske valg. At jeg ikke lar sykdommen blinde meg til å velge de enkleste utveiene. Den er ikke verdt mer av min tid. Jeg kan ikke risikere å falle lengre selv om det(til tider)frister så jævlig å lukke øynene, bare gi seg hen.
Jeg må kjempe rett og slett. Det finnes ikke noen pause-knapp. Livet skjer nå og jeg SKAL gå i riktig retning.