fokus!

Det føltes helt feil å komme til avdelingen i dag. Jeg ville bare hjem igjen. I tillegg virket legen som jeg skal gå til mens jeg er her som om hun ikke skjønner spiseforstyrrelser spesielt godt. For eksempel sa hun at jeg måtte bare si ifra om jeg var sulten, så kunne jeg få litt ekstra mat...(!) Akkurat som om det er det det går på...Djisees.
For tiden er jeg faktisk konstant sulten.
Vi fikk lagd en måltidsplan som er litt mindre enn det jeg hadde på Modum, men sånn 2-3 ganger større enn det jeg har spist den siste tiden. Det gikk greit nok å bli enig om en plan, men igjen virker det ikke som om er så veldig oppdatert på spiseforstyrrelser...For eksempel satt hun opp havregrøt til frokost(fordi jeg sa at jeg hadde spist det på Modum) men ingenting om hvor mye. Og til kveldsmat satt hun opp noe som jeg fant etterpå at de ikke hadde her.
Men jeg får prøve å ta det opp med henne neste gang vi snakkes.

Tidligere idag følte jeg at motivasjonen ikke var tilstede i det hele tatt. Jeg ville virkelig ikke spise middagen. Så ikke vitsen. Eller rent fornuftsmessig så jeg jo det, men klarte på en måte ikke bry meg.
Fikk likevel spist alt ved å hele tiden flytte fokus. Tenke at hver bit styrker meg, hver bit gir meg bedre helse, hver bit er payback mot spiseforstyrrelsen for alt den har gjort mot meg. Spesielt den siste der kjenner jeg gir meg litt guts når ingenting annet funker. Tanken på at jeg plager spiseforstyrrelsen.

Legen spurte endel om vekt osv. Jeg fortalte hvordan det hadde vært rett etter Modum og hvordan det var nå..Men det var egentlig ikke før hun konstaterte at; ja, så det betyr at du har gått ned 7 kilo siden Modum det; at det for første gang gikk opp for meg skikkelig. Hva faen? Hvordan i all verden kunne jeg la dette skje? Hvordan kunne de rundt meg la det skje? Jeg gav jo beskjed lenge før vekten begynte å gå ned at jeg trengte mer støtte(som jeg først har fått nå to måneder senere)...
Det burde jo være en motivasjon til å snu så fort som overhode mulig, men for å være ærlig så følte jeg meg bare akutt deprimert. Som om jeg har kastet vekk alt arbeidet jeg la ned på Modum. At jeg liksågodt bare kan gi opp. Gå ned enda litt til.

Men var akkurat nede på treningsrommet og trente litt styrke og det er helt utrolig hvor mye det kan hjelpe med (positiv) trening! Klarer virkelig flytte fokuset fra at jeg ikke vil opp i vekt, til at jo, jeg vil faktisk bli bedre og vektoppgang er viktig for å bli bedre.

Hva man forteller seg selv hele tiden er avgjørende. Det betyr såklart ikke at det bare er å si til seg selv at man skal bli frisk og så blir man det, men om man hele tiden jobber med hvordan man snakker til seg selv så tror jeg man vil få fremgang etter hvert. Det bare føles så jævlig falskt og teit i perioder å skulle være sin egen heiagjeng, men det er vel egentlig spiseforstyrrelsen som mener det :P

Jeg fortjener å bli frisk! Jeg fortjener ikke spiseforstyrrelseshelvette selv om spiseforstyrrelsen prøver iherdig å overbevise meg om at jeg gjør.
Jeg har vært ekspert på å være destruktiv, på å ødelegge og snakke stygt om meg selv i så mange år. Nå er det på tide å bli ekspert på det motsatte! Da må det hard jobbing til hver eneste dag. Man blir ikke ekspert over natten ;) Men med tiden til hjelp er det meste mulig.