wow

Brukt de siste to timene på å lese gjennom gamle innlegg. FY FAEN SÅ LANGT JEG HAR KOMT! Det er rett og slett ekstremt. Bare så synd at jeg ikke klarer å kjenne på det. Logisk sett er det jo intet mindre enn utrolig. Iforhold til spiseforstyrrelsen er jeg jo milevis nærmere "frisk" nå enn syk. Det går nesten ikke an å sammenligne med hvor syk jeg var for to år siden. Forskjellen er enorm. Jeg veier nok mer enn noengang(strengt tatt veier jeg meg ikke lengre, men har jo en viss ide!) og synes for det meste det er helt greit. Har generelt et veldig ok forhold til hvordan kroppen er, hvordan den ser ut!
I tillegg(og muligens likså viktig?)er hatet mot meg selv så og si borte. Joda, det hender gamle destruktive tanker og handlinger tar over, men den grunnleggende følelsen om meg selv er ikke lengre bygd på hat eller vemmelse.
FREMSKRITT.

Samtidig finner jeg dette, som treffer nettopp det sist innlegg handlet om:

onsdag 28. mars 2012

Sliten

Er ganske sliten om dagene...Litt oppgitt og deprimert kan du si. Kroppen reagerer med all slags merkelige symptomer som jeg håpte skulle gi seg etter noen dager. Men det har det ikke. Jeg er feks ekstremt tørst hele tiden og går sikkert på do hundre ganger daglig. Om natten våkner jeg annenhver time fordi jeg er så tissetrengt. Føler jeg tisser flere liter daglig jo...Kan umulig være normalt. Har forresten sjekket at det ikke er urinveisinfeksjon, men lurer på om jeg kanskje skal ta enda en prøve for det blir bare verre...
Også har jeg helt sinnsykte hetetokter, spesielt om kvelden.
For å ikke snakke om at magen er vrang så og si hele tiden. Jeg har riktignok ikke like my smerter som de første dagene, men ellers er magen akkurat sånn som den var før jeg utviklet spiseforstyrrelser. Jeg husker med gru tilbake på den tiden hvor jeg alltid måtte ha et toalett i nærheten. Konstant oppblåst...og enten forstoppelse eller diare. Aldri en mellomting. Sånn er det nå, og jeg frykter at det betyr at jeg "bare må leve med det"(sånn som jeg fikk beskjed om at jeg måtte de årene med irritabel tarm). Har snakket endel om denne frykten med de her...De har sagt at det kan jo faktisk være at de verste mageproblemene mine er borte...Mange vokser det av seg. At disse plagene jeg har nå er kun pga. spiseforstyrrelsen. Jeg har prøvd å tro på dette; har vært nødt til det for å kunne gi kroppen en sjanse. Har tenkt at jeg må jo nesten prøve! Tenk om det faktisk stemmer at jeg har vokst mageproblemene av meg, men at jeg ikke har merket det fordi spiseforstyrrelsen har "kamuflert" det? Samtidig er det alltids en risiko ved å tro på dette. Jeg kan risikere å bli skuffet. Jeg kan risikere at alt er like fælt som det var før. At jeg rett og slett reagerer på nesten all mat.
Men inntil videre prøver jeg å følge rådene jeg får her om å ikke tenke alt for mye katastrofetanker, eller tenke alt for langt frem i tid...

*Legg ut tittel*

Dette blir nok en slunken oppdatering. Det er liksom ikke så mye (positivt ihvertfall) å si? Det gjør så vondt, så vondt når man har det litt fint for så å få revet alt bort igjen. Det kan vel på mange måter oppsummere livet mitt? Ihvertfall de siste årene.
Nedturene og de uendelig lange, vonde periodene blir enda tyngre og vanskeligere når jeg får kjenne litt på livet. Det er som jeg får en smak av hvordan ting kunne vært om jeg ikke hadde kroniske mageproblemer, for så å bli minnet på realiteten.

Samtidig kan det jo diskuteres hva som er verst? Å ha disse positive innslagene innimellom(med påfølgende nedturer) eller å bare ha det jevnt dårlig/"ok"/grått hele tiden? Svaret virker kanskje innlysende, men i det siste har jeg jammen meg ikke vært helt sikker.

Kort oppsummert har jeg mistet kontakten med fyren jeg så smått hadde noe på gang med. Ikke fordi jeg ikke var interessert og ikke fordi han ikke var interessert, men fordi jeg har vært så mye syk og dårlig at det rett og slett ble for vanskelig å forklare/forholde seg til. Det river og ødelegger meg innvendig, for han står nok igjen med et inntrykk av at jeg rett og slett ikke liker ham, når det i virkeligheten egentlig er stikk motsatt!
De få jeg har snakket med har jo sagt at jeg må være ærlig. Si det som det er! Og joda, kanskje burde jeg det. Men det er ikke så enkelt. Det er så sårt, så nært. Dette er jo ting jeg til og med synes det er vanskelig å snakke om med de aller nærmeste. Det er få som virkelig forstår hvor ødeleggende er, hvor mye det påvirker alt i min hverdag. Og jeg kjenner han jo strengt tatt ikke så godt. Selv om jeg er enig med folk at det ikke er noen vits at jeg finner en som ikke kan takle det at jeg er kronisk syk, så tenker jeg likevel at det er noe jeg ikke vil dele før jeg er tryggere på vedkommende. Men problemet er at de to tingene desverre ser ut til å utelukke hverandre i mitt tilfelle. Ihvertfall nå for tiden. Jeg har rett og slett vært så mye dårlig i det siste at å møte noen, bli kjent med noen, nesten blir umulig. Spesielt om jeg skal prøve å late som om alt er ok. For ting er ikke ok. Langt ifra.

For det meste er det sånn at de kanskje 5-10% jeg er sosial er jeg "normal" og om jeg skulle komme til å bli så dårlig at jeg ikke klarer skjule det/ oppføre meg som vanlig så "stikker jeg av", altså stikker hjem, så fort som overhodet mulig. Sånn sett er det ikke så rart at venner og bekjente ikke skjønner rekkevidden av problemene mine. Jeg har riktignok mye mat jeg ikke tåler, kan plutselig stikke hjem, er ganske avhengig av planlegging og klarer generelt ikke være lenge hjemmefra/overnatte hos folk. Om jeg skal noe spesielt spiser jeg lite og er veldig forsiktig for å sikre at jeg ikke blir akutt dårlig. Absolutt ikke optimalt ifh til at jeg er i recovery for en spiseforstyrrelse, men nødvendig onde om jeg skal være istand til å gjøre noe.

Men back to my point. Han fyren vet ingenting om noe av dette. Han tror nok jeg bare var ute etter en ting og er over han for lenge siden. Ja, jeg angrer på at jeg ikke var ærlig. Samtidig føler jeg ikke jeg hadde så mye valg? Du kan si at det med magen er min nummer 1 usabilitetsfaktor. Den opprettholder og holder meg fanget i mange destruktive mønstre, i tilegg kommer jo andre faktorer inn som også som påvirker hvor ustabilt ting blir. Blir disse ustabile faktorene for mange/sterke så blir presset psykisk så stort at jeg enten blir alvorlig deprimert, destruktiv og/eller manisk+ jeg risikerer å få totalt sammenbrudd.
Det som var er at denne fyren også ble en sånn ustabil faktor. Selv om det i stor grad gjerne var en positiv faktor, så var den likevel ustabil. I et "normalt" tilfelle så takler man jo en del sånne uforutsigbare ting, det er jo det som gjør livet spennende. Men når det blir for mange av de(for meg ihvertfall) så kortslutter det.
Så jeg eliminerte og "ødelagte"den eneste faktoren jeg følte jeg hadde en viss kontroll over. Men dessverre også den faktoren som hadde potensiale til å bli noe positivt.
Og jeg er smertelig klar over det.
Det gjør som sagt så vondt, så vondt.

Jeg føler jeg er inne i en sånn venteperiode nå. Jeg går rundt med en ekkel følelse hele tiden, samtidig som jeg fungerer noenlunde greit likevel. Jeg presser på en måte ubevisst bort et eller annet som jeg vet kommer til å måtte komme til overflaten før eller senere. Tankene jeg går med er sorte og destruktive, men så langt er det bare tanker.
Helt ærlig kjenner jeg håpet visner bort.
Snart er skolen over også. Selv om det har vært et ualminnelig press derfra i det siste, så gruer jeg meg likevel til det er over. Jeg vet jeg ikke har godt av å ikke ha noe. Samtidig har jeg ikke vært frisk nok til å søke noen sommerjobb el, så vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre? Jeg har så lyst å være frisk nok til å jobbe at dere aner ikke! Frisk nok til å gjøre som jeg vil. Leve livet. Få meg kjæreste. Utdanning. Men det smuldrer bort grunnet magen. Alltid magen. Samtidig føler jeg på en slags skam eller skyld fordi jeg ikke takler det bedre. At jeg etter så mange år fremdeles ikke har funnet en måte å leve med det på. Men når det er sagt trøster jeg meg med at HVEMSOMHELST som hadde måtte leve i mine sko nok hadde blitt ekstremt frustrert. Det er klart innstillingen har mye å si, for all del! Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gravd frem pågangsmot fra det aller dypeste og gang på gang reist meg, bare for å få de samme plagene og problemene på repeat. Det kunne tatt livsmotet og gnisten fra hvem som helst.

Nå blir det muligens veldig sort, men det slo meg akkurat at jeg er glad for at jeg er så redd for å dø. Jeg har siden jeg var liten slitt med dødsangst og kan skrive under på at det er grusomt. Jeg har ofte forbannet og grått fordi angsten har vært så lammende og sterk. Selv om jeg ikke er glad for at den kan bli såpass sterk, så bør jeg kanskje være glad for at den er der likevel? For helt ærlig så vet jeg ikke om jeg hadde vært her lengre hvis ikke. Jeg har vært gjennom mye. Mye som har virket sort og uendelig. Men likevel har jeg karret meg videre fordi jeg har visst at det er en mulighet, at det er et håp om å bli bedre. Men dette? Skal jeg etter mer enn ti år fortsette å håpe? Dette er ikke en sånn ting man kan kjempe seg bedre fra. Det er ikke som å gå opp i vekt, som å slutte å skade seg, møte frykten, kjempe seg frisk. Jeg sier ikke at de tingene er enkle(hell no!) men likevel, de er mulige? Tungt som faen, men man vil oppleve fremgang om man bare fortsetter.
Hvordan fortsette uten fremgang?
Men om alternativet er å si takk for seg, så er kanskje å fortsette å håpe min eneste mulighet?
Uansett hvor naivt det måtte være. Uansett hvor vondt det gjør.

harder times...

En stor del av at jeg har hatt det bedre i det siste er magen. Sånn nesten over natten ble jeg merkbart bedre. Fremdeles langt fra "normal", men likevel en stor forskjell. Plutselig kunne jeg spise de fleste måltidene mine uten å bli skikkelig dårlig/måtte løpe på do. Jeg kunne leve og gjøre dagligdagse ting uten å hele tiden måtte ta hensyn til å ha do i nærheten, dopauser osv. Det gav meg rett og slett litt mer troen på fremtiden. At kanskje jeg faktisk kan klare å fullføre utdanningen min, klare å få meg jobb osv. Men så, ganske så plutselig går magen tilbake til å være like trøblete som før. Det er vel ca. en uke siden og jeg håpet i det lengste at det bare skulle vare en dag eller to, men det har bare fortsatt. Jeg er tilbake til at jeg blir dårlig av nesten alt. Smerter, ubehag, kvalme, diare, luft osv. Det verste er at jeg ikke ANER hvorfor! Finner ingen grunn...Ikke forandret noe spesielt i hva jeg spiser og heller ikke vært spesielt stresset eller noe i den duren. Med andre ord føler jeg at det ikke er en dritt jeg kan gjøre fra eller til. Håpet jeg hadde er knust og jeg takler det dårlig. Kastet opp ett par ganger. 8 måneder siden sist. Jeg har vært gjennom mye tøft på den tiden, men likevel holdt meg unna oppkast osv. Så det sier litt hvor mye dette går innpå meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå...

Hello

Det går ganske bra med meg om dagene. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Livet er langt fra rosenrødt, men den tyngste depresjonen virker som den kanskje begynner å roe seg? Siden sist har selvtilliten min definitivt fått seg noen oppturer. For første gang på lang tid kan jeg si at jeg en stor del av tiden har et ok iforhold til kroppen. Enkelte dager har jeg faktisk vært så fornøyd at det nesten er flaut! Etter å ha hatet alt ved meg selv i årevis og brukt en stor del av min tid på å (prøve å) skade og straffe meg selv, så føles det å selvtillit nesten som en euforisk følelse. Det er så befriende at jeg nesten må ta meg selv i "roe" meg ned litt innimellom for å ikke virke alt for innbilsk, haha!
Jeg har jo såklart fremdeles enkelte områder jeg liker mindre enn andre, men jeg klarer i større grad enn før å akseptere det. Spiseforstyrrelsen min handlet i stor grad om(i tilegg til kontrollen) å skade kroppen. Jeg har hatt behov for å se like fæl og syk ut på utsiden som jeg har følt meg på innsiden på måte? Med andre ord handlet det for meg aldri om å bli "tynn og fin" eller noe i den duren. Det at jeg nå har et ønske om å se frisk, sterk og BRA ut er et enormt fremskritt for meg. Det høres kanskje veldig overfladisk ut at det å ville se bra ut er en viktig ting, men med min historie er det i en stor grad et friskhetstegn(alt med måte så klart!)

Selv om jeg fremdeles sliter med mye både fysisk og psykisk, så føler jeg likevel at noe har begynt å løsne litt den siste måneden? Jeg begynner endelig å LEVE litt mer. Litt mer som en 22åring og ikke som en gammel dame. Dette er nok en kombinasjon av at maten går enklere og at jeg har fått bedre selvtillit. Merker veldig at jo mer jeg er sosial, jo større blir trangen til å være sosial(og motsatt vei!) Selv om jeg fremdeles har en tendens til å "forsvinne litt" inn i meg selv, spesielt når jeg er veldig sliten, så gjør jeg fremgang.
Har faktisk vært både på fest og i 30-årsdag de siste ukene og sist helg endte jeg opp med å, eh, "ha med meg noen hjem" :P Trenger vel ikke gå så mye i detaljer, men det var en ganske big deal for meg! Jeg aner ikke om det blir noe mer seriøst, men det er egentlig helt ok. Jeg presset meg way ut av komfortsonen min, men you only live once, right? :) Av og til må man bare hoppe i det, og dette var absolutt en sånn ting.
Jeg fikk en ganske (overraskende) kraftig reaksjon i etterpå som ikke var like moro. Har egentlig brukt denne uken på å prøve å skjønne hvorfor jeg ble så utafor. Følte meg helt tom og merkelig. Jeg angrer absolutt ikke på det som skjedde med denne fyren, det var ikke det. Jeg tror rett og slett at både kroppen og hodet fikk litt sjokk etter å ha vært utsultet på nærhet i flere år? Spiseforstyrrelsen handlet på mange måter om å "fjerne"(undertrykke) alle behov, så det er ikke bare bare å skulle utforske dette igjen. Forsåvidt noe jeg mener burde vært mer fokus på innen behandling osv. Nærhet, seksualitet osv er faktisk et viktig og normalt behov som jeg tror mange med spiseforstyrrelser har et spesielt vanskelig forhold til.

Imorgen skal jeg ut og spise middag+muligens en liten bytur etterpå. Får se om jeg orker.
Er fremdeles veldig sliten etter at jeg kom hjem fra Modum bad(oppfølgingsopphold!)
Det var et opphold som gikk veldig greit. Egentlig akkurat det jeg trengte for å komme meg etter den depressive reaksjonen jeg hadde. Var utrolig godt å komme seg bort litt.

Ifølge skjemaene jeg fylte ut på forhånd scorte jeg faktisk ikke på at jeg har spiseforstyrrelse lengre! Føles litt rart. Samtidig vet jeg at jeg ikke er helt frisk. Disse skjemaene var fylt ut i en veldig god periode, dette er jo ting som varierer ganske mye. Men når det er sagt så føler jeg meg friskere enn jeg har gjort siden jeg ble syk!
En eller annen gang de siste ukene sluttet jeg også å telle kalorier. Det skjedde egentlig bare. Jeg har hovedsaklig telt for å få i meg NOK og fordi psykologen har sagt at jeg ikke kan stole på sult/metthetsfølelse enda. Jeg hadde absolutt ikke trodd at jeg kom til å slutte å telle enda, men så var det flere dager jeg glemte det litt og det gikk ganske greit. Så kom Modum-oppholdet og da fant jeg ut at jeg bare skulle kjøre på og prøve å spise KUN etter sult/metthetsfølelse og det gikk egentlig veldig bra! Merker jeg har blitt litt mer usikker etter at jeg kom hjem igjen, men det er ikke noe stort problem. Jeg har ikke veid meg på noen uker nå og det har nok litt å si at jeg føler meg så avslappet. Har ikke vært på haukeland på nesten to uker og på Modum fikk jeg veie meg med ryggen til(noe som jeg synes var genialt!)
Det eneste jeg vet nå er at BMI-en min er godt over "minimumskravet" på 20 og at jeg føler meg BRA iforhold til det :) Jeg har gått opp nesten 25 kilo og er faktisk JÆVLIG stolt over det. Så glad at jeg endelig klarer å føle det slik. Det har vært en lang og tung vei for å si det sånn!

Spiseforstyrrelsestankene er ikke helt borte. De er det fremdeles en plass, jeg hører dem daglig, men for det meste er de veldig svake. Når ting er veldig vanskelig, spesielt når jeg har vært veldig depressiv eller ustabil, så har jeg tatt meg selv i å savne det å spiseforstyrrelsen som mestringsmetode. På enkelte områder er det nesten tøffere nå fordi jeg må holde ut uten at spiseforstyrrelsen kan "hjelpe" meg. Jeg har jo fremdeles utrolig mye som må nøstes oppi som går langt tilbake. Å bli friskere fra spiseforstyrrelsen gjør desverre ikke at disse tingene plutselig løser seg. Det er vanskelig å ikke kunne "gjemme seg" bak spiseforstyrrelsen på samme måte lengre. Jeg mener ikke at jeg bevisst gjorde det da jeg var sykere, jeg var jo faktisk veldig syk, men det ble likevel litt sånn?
Sannheten er at jeg prøvde å sulte og skade meg selv vekk fra alt...Men det funket jo ikke in the long run. Og de tingene jeg prøvde å flykte fra, de er der jo fremdeles i større eller mindre grad. Sånn er det bare. Men nå er jeg i det minste bedre rustet til å møte det! Jeg har jo også vokst på flere områder, slik at jeg nå har et litt annet utgangspunkt enn jeg hadde når jeg var 14 år og begynte å skade meg.


Og sånn btw tilslutt; for 1,5 uke siden fikk jeg min første menstruasjon på 4 år og 3 måneder!

Kortslutning

Begynner å bli en stund siden jeg har skrevet her. Jeg har slitt mye med tungsinn(høres mye finere ut enn depresjon!) den siste tiden. En ekkel følelse av indre uro og stress har tatt bolig i meg og synes ikke å ville forsvinne. Det er forsåvidt ikke en ny følelse, men det er lenge siden det har vært så intenst.
Det føles som jeg løper maraton.
Jeg sover mye. Veldig mye. Og når jeg ikke sover tenker jeg for det meste på at jeg bare vil sove.
Jeg tar inn alt rundt meg og det føles umulig å stenge av. Det er nok mye av grunnen til at jeg er kronisk stresset. Psykologen min sier det er vanlig. At når jeg nå har gjenopptatt vekt+spiser regelmessig og nok, så er ikke kroppen lenger i underskudd. Den trenger ikke lengre "slå av" mindre viktige funksjoner for å overleve. Når man er underernært/undervektig har man ofte en veldig rigid tankegang og man er rett og slett ikke istand til å tenke på flere ting samtidig(ihvertfall ikke på samme måte som når man er frisk). Når man da begynner å nærme seg frisk igjen så blir jo denne overgangen ganske stor. På mange måter var det "enklere" å være syk og undervektig rent psykisk fordi jeg ble nummen. Ikke istand til å forholde meg til alt.
Det er som om en bryter blir slått på og plutselig kommer ALT inn. Det føles overveldende. Jeg veksler mellom å være stresset/ustabil og apatisk/deprimert(stenger av).

Men, herlighet, alt er ikke helt sort heller! Egentlig, sånn sett utenfra ihvertfall, så går det ganske bra. Spisingen går for det meste greit. Jeg hadde et tilbakefall med kutting og måtte på legevakten for noen uker siden, men ellers har det gått greit på den fronten også. Det er hovedsaklig depresjonen som legger en demper på alt nå og gjør at jeg fungerer dårligere enn jeg kunne ønsket. Jeg skal mest sannsynlig begynne på medisiner igjen og håper det kan hjelpe litt.

Det går bra og dårlig

Jeg føler aldri jeg får skrevet skikkelig blogginnlegg lengre. Hver gang jeg har behov for å skrive så ender det alltid med at jeg utsetter det til senere. Når jeg endelig setter meg ned, så er det blitt tomt igjen. Eller tomt er det vel ikke, men skrivesperren har tatt overhånd. Enten blir det ikke noe innlegg, et veldig kort innlegg eller et innlegg om noe helt annet enn det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om.

Kort oppsummert om de siste ukene: målt i spiseforstyrra symptomer går det ganske bra, men om en ser på andre ting går det ikke fullt så bra.
Jeg fortsetter opp i vekt og veier nå faktisk mer enn jeg har gjort på nesten 4 år(!) Det føles rart og uvant. For det meste går det greit(selv om det så klart er utfordrende til tider). Vektoppgang i seg selv trenger jo ikke være et positivt tegn, det som er viktigere er at vektoppgangen er oppnådd på en positiv og sunn måte!  Tidligere har jeg i perioder gått opp ved å overspise og ty til andre ikke fullt så heldige metoder.
Nå derimot har jeg gått opp ved å spise regelmessig og variert. I tillegg har jeg ikke vært nødt til å ty til næringsdrikker på lenge.
Angstnivået i forhold til maten er for det meste veldig lavt eller ikke tilstedeværende. Mye positivt rett og slett.
Det er jo fremdeles ting jeg trenger å jobbe med. Feks. er jeg ganske avhengig av kjøkkenvekten og av å vite mengder+at jeg teller kalorier. Hovedgrunnen til at jeg gjør det nå er at jeg vil være sikker på at jeg får i meg nok. Jeg sliter fremdeles litt med å kjenne når jeg egentlig er mett og ifølge terapeuten kan jeg ikke forvente å kunne stole 100% på sult/metthetsfølelsen enda.
I tillegg har jeg jo problematikken med magen som gjør at det ofte er lett å forveksle magesmerter med metthetsfølelse.
Det bringer meg over til det neste; den evig trøblete magen min. Jeg har hatt en ganske dårlig periode de siste ukene. Det positive er at jeg har fått svar på prøvene jeg tok som ble sendt til USA. Utifra svarresultatet har vi nå en bedre ide om hva som faktisk er problemet og derfor også hvilken fremgangsmåte som er best. Først må jeg gjennom en to ukers eliminiasjonsdiett. Det er helt nødvendig å følge den veldig strengt de første ukene, før man gradvis begynner å ta inn enkelte matvarer igjen. Det er bevist at den har en god effekt på IBS-pasienter og jeg har troen på at dette kan være noe som endelig vil hjelpe meg.
Men jeg er redd for å gå ned i vekt! Ikke det at jeg vil gå ned så mye på to uker, det er mer det at å gå ned i det hele tatt fort kan trigge spiseforstyrrelsen. Jeg tror det er viktig at det planlegges NØYE før jeg setter igang, slik at jeg ikke risikerer enda et tilbakefall.

Det som går dårlig for tiden er at jeg har følt meg mer og mer deprimert. Jeg tror det har litt sammenheng med magen, men det er nok ikke bare det.
På ene siden er det et kaos av tanker og følelser, men på andre siden klarer jeg likevel ikke kjenne skikkelig på noen av dem. Det er som en enorm tomhet som blokkerer tankene fra å koble på følelsene.
 Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kunne ønske at jeg kunne gråte, at jeg kunne bli skikkelig sint, eller skikkelig glad for den gangs skyld. Det er så ofte jeg rasjonelt sett VET at jeg er lei meg, glad eller hvilken som helst følelse, men likevel klarer jeg ikke føle det?
Kanskje vanskelig å forstå, men jeg vet ikke hvordan ellers jeg kan forklare det.
Jeg sliter med konsentrasjon på skolen. Føler håpløshet iforhold til fremtiden. Vil helst ligge under dyna hele dagen. Klassiske depresjonstegn. Depresjonen er så vanskelig å definere. Selvskadingen og spiseforstyrrelsen føles mye med håndgripelig, noe konkret. Noe som er enklere å finne en "oppskrift" til hva man skal gjøre for å komme videre. Depresjonen derimot, den er bare en grå masse.

Gi slipp på det som har vært?

Behandlingen jeg går i nå baserer seg på kognitiv atferdsterapi. Det er i stor grad fokus på det konkrete, det som skjer her og nå og på å forandre handlingsmønstre.

Det går egentlig ganske greit ifh. til spiseforstyrrelsen. Jeg har fått mer og mer rutine på spisingen de siste månedene og har på lang vei jobbet meg tilbake dit jeg var etter Modum. Det er rundt 1,5 måned siden jeg aktivt begynte med gjenopptagelse av vekt og jeg har gått jevnt og trutt oppover siden da. Nå er jeg faktisk ikke langt fra der jeg var etter Modum og mye nærmere normalvekt enn min laveste vekt.

Med andre ord er alt på rett vei. Om det er vanskelig? Jo, såklart det er. Men samtidig ikke SÅ vanskelig egentlig. Maten går i det store og det hele greit. Jeg nyter som oftest måltidene(med unntak såklart) og jeg klarer for det meste å holde fokus på at jeg skal bygge opp kroppen.

Likevel...Det føles som om noe mangler. Jeg er ikke like utslitt lengre og det har gitt plass til flere tanker og følelser. Det er jo i bunn og grunn positivt, men til tider også veldig vanskelig. På mange måter har jeg større problemer med å konsentrere meg på skolen nå enn tidligere, men av andre grunner. Hodet fungerer mye bedre enn før, men jeg er så rastløs! 

Jeg føler et behov for å snakke om alt som har skjedd de siste årene. Bearbeide det. Jeg har jo snakket om det før, men har jeg egentlig jobbet skikkelig med det? Kanskje er det ikke så viktig? Kanskje jeg bør fortsette å jobbe med ting slik de er NÅ for å få en bedre fremtid.

Men jeg har en ekkel følelse som henger med meg hele tiden. En følelse av alt når som helst kan falle sammen og at jeg da ikke har noen som tar imot meg.

Jeg tror det handler om at jeg trenger bearbeide det som har skjedd mer, jeg tror, men vet ikke. Kanskje blir det verre av å dvele ved fortiden? Bør jeg la meg selv få tenke gjennom alt sammen eller vil det bare gjør mer mer deprimert?

Terapien jeg går i nå handler som sagt om veldig konkrete ting ifh. til spiseforstyrrelsen. Om handlinger og tanker og det som skjer her og NÅ. Det fungerer jo sikkert bra for en periode, men hva når man har fått symptomene under kontroll?

Det ironiske er at frykten for å plutselig bli dårlig igjen og tanken på et manglende sikkerhetsnett innimellom gir meg lyst til å sabotere for meg selv. Kanskje fordi jeg da kan "bestemme" selv når det skjer, istedenfor å gå og vente på at det skal skje.

Jeg kunne virkelig ønske jeg hadde vært foruten opplevelsene fra første halvdel av 2012. Selv om mye av angsten har roet seg siden da og jeg ikke lengre har PSTDsymptomer(som jeg lenge hadde) så sådde det en frykt og angst som jeg ikke vet om noen gang vil forsvinne helt. For å ikke snakke om at jeg mistet all troen på helsevesenet og de som skulle ha reddet meg.

Jeg var så syk, så syk. Jeg tryglet om hjelp, men ble ikke hørt. Jeg ble sendt hjem for å dø. 

Den følelsen unner jeg ingen.

Noen uker senere blir jeg hentet av ambulanse og kjørt til legevakten.

Der møter jeg en lege som er overbevist om at jeg er beruset. I virkeligheten er jeg kraftig redusert av underernæring og dehydrering og på vei inn i begynnende psykose.

Jeg blir foret med sovemedisin og sendt hjem for andre gang.

Der lider jeg meg gjennom timene. Jeg kunne ikke snakke og så ting som ikke var der. Jeg har aldri vært så forvirret og hatt det så grusomt noensinne.

Så fort legekontoret åpnet om morningen ringte mamma og fikk akuttime. Jeg husker hyling og skriking. Jeg var hysterisk. Klarte ikke forklare noe, ville ikke flyttes, ville bare ha stopp på lidelsene. Pappa måtte bære meg i bilen.
Er så takknemlig idag for at de klarte å få meg til legen den dagen.

Ble sendt til medisinsk avdeling hvor jeg ble lagt på isolat. Er overbevist om at dette redder livet mitt. Her fikk jeg væske intravenøst men ingen næring(av en eller annen grunn som jeg fremdeles ikke forstår og enda en av tingene som burde være gjort annerledes).

Månedene etter dette har vært den tøffeste kampen jeg noensinne har gått gjennom. Jeg fikk heldigvis hjelp fra helsevesenet etter dette, men jeg sliter fremdeles veldig med at det måtte gå så langt som det gjorde. Jeg skulle ALDRI aldri ha blitt så dårlig. Det gjorde veien for å bli frisk ekstremt mye tyngre og lengre enn den burde vært. Hvordan kan jeg stole på at noen tar imot meg om jeg skulle bli dårlig igjen?

Jeg prøver å tenke at det er ikke en aktuell problemstilling fordi jeg aldri skal tilbake dit. Samtidig skaper det en ekstra usikkerhet å ikke kunne stole på at man har et velfungerende sikkerhetsnett.

Jeg merker at det gjør skikkelig vondt og at jeg rett og slett blir fysisk dårlig av å skrive om opplevelsene fra ifjor. Vet ikke om det betyr at jeg må jobbe med det eller om jeg bare bør la være å tenke så mye på det.

Uansett så har jeg det så mye bedre nå! Det er det eneste positive med alt det jævlige, at jeg kan kjenne meg veldig takknemlig over små ting selv om hverdagen er utfordrende.

For mye

Planen min for dette året har vært å bli ferdig med det jeg mangler fra vgs. I begynnelsen av skoleåret var jeg jo totalt utslitt, men det har gått litt bedre etterhvert. Til tross for dette kjenner jeg at det blir for mye. Jeg er fremdeles ganske langt fra frisk og kroppen og hodet fungerer milelangt fra optimalt.
De eneste grunnene jeg finner for å ikke ta hensyn til helsen og ta det over to år handler hovedsaklig om mine egne forventninger. Jeg ligger allerede såpass langt bak andre på min alder, og med to år vil gapet bli enda større. Jeg har jo bare fire fag nå, så jeg føler jeg burde klare det.
Med andre ord handler det om at jeg føler meg mislykket om jeg ikke klarer det på ett år. At jeg tenker at jeg burde sånn og sånn. At jeg sammenligner meg med andre. Jeg er veldig typen til å "go all in". Skal jeg først gjøre noe skal det gjøres med 100% innsats. Alt eller ingenting.
Selv om det kan være en god egenskap, så er det også en egenskap som fort kan bikke over mot det negative/sykelige. Feks ifh. til spiseforstyrrelsen har jeg følt at når jeg først er syk, så ja, da skal jeg bli "sykest mulig". Skal det være, så skal det være, på en måte. Når jeg ikke klarte å takle livet, så skulle jeg ihvertfall bli ekspert på det jeg følte jeg fikk til(skade meg selv).
Nettopp derfor er det kanskje lurt at jeg tar valget om å bruke to år. At jeg heller gaper over litt for lite enn altfor mye. Det kjennes helt feil og går imot alle mine "naturlige instinkter" om at jeg MÅ gi alt; men å overse kroppen og bare presse seg videre vet jeg jo av erfaring at ikke funker i lengden.

Det føles som et nederlag, men egentlig er det vel en seier? Det handler jo om å i større grad ta hensyn til helsen enn mine egne (destruktive) tanker og handlingsmønstre.

Å ikke skulle sulte vekk følelser

Det har blitt lenge siden jeg postet noe her sist. Altfor lenge! Har kjent et veldig behov for å dele litt ting den siste tiden, så jeg aner ikke hvorfor jeg ikke har brukt bloggen mer.

Iløpet av de siste (snart) 2 månedene har jeg begynt i behandling, flyttet i ny leilighet og startet på vgs. igjen. Livet mitt har rett og slett forandret seg noe enormt!
De første ukene var jeg helt enormt sliten. Jeg var nok ikke forberedt på at jeg kom til å bli så fysisk utslitt. Etter noen timer på skolen og normal aktivitet var jeg ødelagt resten av dagen. Utpå ettermiddag/kvelden var jeg så sliten at jeg nesten ikke klarte bevege armer og bein. Måtte bare ligge.
Det var litt av et sjokk at jeg var såpass svak!

Men jeg holdt ut og det har bedret seg. Jeg er fremdeles konstant sliten, men jeg er ikke utslitt og jeg fungerer mye bedre.
Ifh. til behandlingen så brukte jeg endel uker på å komme inn i opplegget. Det er et veldig strukturert og litt firkantet opplegg(men det er visst det som funker)så jeg slet litt med å godta det.
Blant annet må jeg fylle ut(med papir og penn!)hver minste lille ting jeg spiser+planlegge i detaljer hver eneste dag. Det føltes som å ta noen skritt tilbake i begynnelsen. At jeg skulle begynne å henge meg opp i gram, tidspunkt osv. igjen. Men det har gått seg til(selv om jeg fremdeles ikke akkurat er kjempefan:P)
For noen uker siden gikk vi videre til neste steg i behandlingen; nemlig vektøkning(eller å "gjenoppta vekt" som psykologen liker å kalle det, mens jeg foretrekker bare å kalle det "bli sterkere":P)
Den største utfordringen sånn konkret ifh. til maten og økning har vært mageproblemene mine. Det har gått slag i slag. Utviklet magesår; fått tabletter for det som demper symptomene, men problemet er at jeg får kraftige bivirkninger(diare) av disse tablettene...Noe som gjør at jeg føler jeg må velge mellom pest og kolera.
Det er ikke eneste dag uten at jeg er dårlig. En god dag er en hvor jeg får noen timer uten å være dårlig.
En dårlig dag er en dag hvor hele dagen er fæl. Det blir vanskelig med maten fordi jeg har så mye smerter og kvalme; og dette blir forverret av mat. Spesielt enkelte typer mat. Noen dager tåler jeg flere ting enn andre. Men jeg spiser likevel. Det er ingen vei rundt. Det føles verken rettferdig eller OK at jeg skal ha det sånn. Ikke i det hele tatt. Men det er sånn, og da må jeg nesten bare forholde meg til det. Jeg kan ikke la være å spise uansett hvor vondt jeg har.

Samtidig er det på en måte "enklere" å forholde seg til det fysiske. De siste ukene har jeg tatt meg selv i å savne å være så sliten som jeg var i begynnelsen av august. Ikke fordi det var så herlig, men fordi jeg var så enormt utslitt at jeg ikke hadde plass til noe annet. Det var ikke plass til tanker eller å kjenne på følelser. Jeg var helt nummen. Men nå som jeg er igang med vektoppgang og spiser mer, så er det som om jeg gradvis "våkner" igjen. Og selv om det egentlig er positivt, så er det jævlig vanskelig rent psykisk.

Jeg kjenner for eksempel veldig på hvor ensom jeg er. Hvor mange venner jeg har mistet de siste årene. Jeg har egentlig ingen igjen, ingen nære. Når jeg da heller ikke har spiseforstyrrelsen så føles det tomt.
Jeg har jo egentlig ikke overskudd til så mye annet i hverdagen enn det jeg gjør nå med skole og behandling, men savnet er der likevel. Jeg(spiseforstyrrelsen)har overbevist meg om at jeg er en øde øy. At jeg ikke er istand til eller orker forholde meg til andre. At det er tryggere å la være. At det er best slik.
Men alle mennesker vil vel innerst inne ha noen?


Det skremmer meg at jeg allerede, etter bare noen uker, kjenner at det begynner å skje ting. Hvordan i all verden kommer det til å bli fremover? Og hvordan skal jeg takle det? Jeg vet ikke.
Jeg er redd for å bli så ustabil som jeg har vært tidligere.

Jeg har flere ganger tenkt på "eksen" min i det siste. Føler behov for nærhet, samtidig vil jeg jo ikke ha det! Å kontakte ham igjen ville være idiotisk.

Jeg må vel bare prøve å la være å "gjøre noe". Bare la det som kommer komme. Ikke ty til verken spiseforstyrrelse, alkohol, selvskading eller tvilsomme personer. Lettere sagt enn gjort.

status quo

Jeg begynner å føle meg som hjemme i min nye leilighet. Det har bare gått litt over en uke, så det er et bra tegn! Startet i behandling for ca. tre uker siden og er også igang med uke nummer to på skolen.
Alt ligger til rette for et veldig bra år.

Men(det er et STORT  men desverre) jeg får virkelig kjenne hvor dårlig det faktisk står til med meg rent fysisk. Jeg visste jo at det kom til å bli utfordrende med tanke på mageproblemene mine; det er jeg kjent med fra før av. Det jeg ikke var like mye forberedt på er alt det andre. Selv om det går mye bedre med spisingen enn det jeg har gjort på en stund, så er faktumet at jeg er undervektig og mye svakere enn jeg kunne ønske. Jeg har ikke tenkt at det påvirker meg SÅ mye. Jeg har tross alt vært så mye verre. Men med skole og alt det innebærer så merkes det helt enormt hvor langt jeg er fra normalt funksjonsnivå.
Jeg har konsentrasjonsproblemer, bøkene er altfor tunge, stolene for harde. Jeg snakker ikke bare om at jeg ikke er helt på topp; jeg er totalt utslitt. Selv om jeg bare har 15 timer i uken(og noen dager bare et par timer), så har jeg så vondt i hele kroppen at jeg føler for å hyle. Det begynner i ryggen før det sprer seg utover. På slutten av dagen må jeg bare ligge fordi jeg er så utmattet.
Leiligheten min er i gangavstand til skolen. Det er ca. 13 minutt gange hver vei. Ikke noe jeg trodde kom til å bli et problem, men det er det faktisk. Det er nesten litt flaut. Det er jo ikke snakk om at jeg løper maraton; men det føles slik.
Du kan si det har vært en litt aha-opplevelse. Jeg er tydeligvis langt ifra så frisk som jeg har tenkt at jeg er. Jeg har kommet veldig langt på mange punkt og føler meg veldig mye friskere i hodet, men den fysiske delen henger ikke med(og den er nok viktigere enn jeg har ville innse).
Jeg føler andre klarer så mye! Til og med andre som også er syk.
Men man er jo forskjellig og har individuelle grenser ifh. til hvor godt man "tåler" undervekt(og alt som følger med det). Sånn er det bare.

Når det er sagt; jeg er VELDIG innstilt på å få dette til. Jeg vet ikke helt hvordan, men det skal gå på en eller annen måte. Det vil nok bli lettere etterhvert; spesielt om jeg klarer å øke vekten og styrke kroppen(som er planen ;)

Høst og ny start!

Jeg har i det siste prøvd å øke inntaket mitt og virkelig gjøre en ekstra innsats. Det er MYE som skal skje fremover, så jeg har tenkt at jeg virkelig trenger å styrke kroppen mest mulig for at jeg skal klare alt. Selv om jeg har klart å holde noenlunde stabilt næringsinntak(med noen bulimidager innimellom)den siste 1,5 måneden-ish, så har det ikke vært nok til vektoppgang. Derfor har jeg bevisst gått inn for å øke etter at jeg kom tilbake fra ferie. Det har vært vanskelig, men jeg føler jeg har klart meg ganske greit(med noen fall og knall her og der).
Problemet har vært at den fysiske helsen min er så utrolig dårlig. Jeg hadde jo store problemer med magen før jeg reiste på ferie. Det gikk litt bedre på ferien fordi jeg var veldig forsiktig og i tilegg spiste litt mindre mengder mat...Det var greit fordi det bare var snakk om en uke, men det funker jo ikke i lengden(been there, done that!)
Uansett, da jeg kom hjem fikk jeg et tilbakefall med bulimien, hadde en liten innleggelse; kom inn igjen på sporet, for så å altså prøve å øke litt mer opp på maten.
Tok ikke lang tid før jeg hadde store problemer igjen...I går var en helt forjævlig dag; ble verre etter hvert måltid og på kvelden toppet det seg. Vanskelig å bekrive følelsen, men det var som om jeg hadde noe i magen. Var ekstremt uvel, og om jeg satt meg opp/reiste meg ble jeg bare kvalmere og kvalmere og mer og mer svimmel. Hadde en merkelig svie i magen også, og problemet var at denne ble verre av å legge seg ned, mens om jeg satt meg opp/reiste meg så besvimte jeg bare.
Det endte opp med at jeg kastet opp kraftig(ikke fremprovosert bare så det er sagt!!!)

Ikke bare var det en ekstremt ubehagelig opplevelse(trodde nesten jeg skulle stryke med), men det er frustrerende når jeg jobber så hardt for å bli friskere ifh til spiseforstyrrelsen. Det er vanskelig nok, men med disse tingene oppå føles det ganske umulig. Jeg fikk akuttime til legen som kunne konstantere at jeg mest sannsynlig hadde fått magekatarr/eventuelt begynnende magesår.
Jeg er livredd for å bli like dårlig ikveld. Håper tablettene jeg har fått og det at jeg har vært veldig forsiktig med maten skal hjelpe! Hvis ikke sa legen jeg måtte reise på legevakten.

Akkurat nå vrir jeg hjernen min litt for å finne ut hvordan jeg kan løse situasjonen/gjøre det beste utav det. Jeg har blant annet vært flink å øke fettinntaket mitt, men nå fikk jeg beskjed om å kutte ut all fet mat de neste to ukene(i første omgang). For en "normal"person hadde det kanskje ikke betydd noe, men jeg har ikke akkurat så mye å gå på. Jeg trenger det fettet for å si det sånn! For å ikke snakke om at planen min om å jobbe så hardt som mulig nå frem til skolestart føles litt som om den går i vasken. Jeg kan jo såklart fremdeles jobbe med den psykiske biten, men strengt tatt føler jeg det er den fysiske biten som er mest "akutt" akkurat nå. Ikke det at jeg kommer til å kollapse eller noe, men jeg er så utrolig langt ifra der jeg var for noen måneder siden.
Og alt henger jo sammen. Om jeg ikke får i meg nok, ikke blir sterkere/får mer muskler osv. så blir jeg ikke bare mer sliten, men jeg får også større problemer med ryggen. I tilegg er eventuell vektnedgang alltid triggende selv om det kommer av andre grunner enn spiseforstyrrelsen.

Starter jo opp i behandling om under en uke(neste onsdag!) Ikke et sekund for tidlig! Det blir jævlig tøft, men jeg skal klare det. Det eneste som kan stoppe meg er egentlig disse fysiske plagene. For sånn ellers så vet jeg jo at jeg er istand til mye, det har jeg vist før. Det er hardt arbeid, men det ER mulig. Jeg vet at jeg kanskje ikke bør tenke så altfor mye over dette med det fysiske. Frykten min for at det skal ødelegge er jo reell, samtidig kan jeg jo ikke gjøre noe annet enn mitt beste og håpe at det skal gå på en eller annen måte?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis ikke det fungerer. Det må bare gå.

Dagen etter behandlingsstart flytter jeg inn i ny leilighet! Ser skikkelig frem til det når jeg kjenner etter :)

Og fem dager etter der igjen starter skolen. Litt skummelt, men gleder meg til å bare være i gang. Tror og håper det blir godt for meg.

Noen mennesker altså!

Er innlagt noen dager på dps-en nå. Skulle egentlig inn noen dager da jeg kom hjem fra ferie; men fordi vi kom hjem en dag seinere enn planlagt ble det ikke noe av. Følte ikke det var kjempekrise at det ikke ble noe av(det gikk ganske greit på ferien), men da psykologen fra avdelingen ringte og gav meg tilbud om å komme inn uken etter, så sa jeg likevel ja. Og det er jeg utrolig glad for nå!
Visste jo ikke det da, men helgen som kom(altså den som var nettopp) ble utrolig vanskelig.
Et ganske kraftig tilbakefall ifh. til bulimien med overspising og oppkast.Veldig kjedelig etter å ha vært oppkastfri i over en måned. Føler det jeg har brukt uker på å bygge opp raser sammen på bare timer. Uansett hvor mange ganger jeg har vært gjennom det før, så skjer liksom det samme. Det treffer meg alltid like hardt. Fortvilende. Blir så redd for at det alltid skal være sånn at jeg må være på vakt; at jeg aldri skal bli helt fri!

Uansett. Da jeg kom inn her i går skulle jeg snakke med en lege jeg ikke hadde møtt før(psykologen fra tidligere var reist på ferie).
Jeg er fremdeles litt satt ut etter samtalen. Jeg har møtt utrolig mange merkelige personer som jobber innen psykiatrien. Folk som har null forståelse, som sier de mest idiotiske ting osv. Folk som strengt tatt ikke burde jobbet med mennesker(og spesielt ikke med mennesker som er i en så sårbar situasjon!)
Men hun her tror jeg faktisk slår mange av tidligere mislykkede møter. Jeg tror jeg vil plassere henne på topp tre over verste behandlere.
Det er vanskelig å skulle oppsummere hva som gjorde det så fælt, rett og slett fordi det var så ekstremt mye. Men noen av tingene hun sa/gjorde:

- spurte om BMI, da jeg ikke visste ba hun meg om å reise meg opp, for så å måle meg med blikket fra topp til tå, før hun ba meg om å løfte opp genseren så hun kunne se magen min; for så konkludere med at; jo, jeg var litt tynn, men jeg var ikke SÅ tynn og jeg så da ihvertfall langt fra syk ut!(dette var ordrett det hun sa ja)
...hun fortsatte etterpå med å si at jeg i det minste var ganske pen, altså, jeg kunne jo vært stygg liksom(ordrett her og ja...)
- etter å ha lagt ut om spiseforstyrrelsen spør hun meg om hvorfor jeg synes jeg det er GODT å spise SÅ mye mat
....hun spør meg også om jeg synes det er et problem at jeg kaster opp? her tror jeg først hun tuller, at hun prøver å være morsom eller noe, men hun er dødsseriøs ...OM DET ER ET PROBLEM liksom? det er et jævla stort problem
- Hun insisterte på å skulle vite i detaljer hva jeg hadde overspist på sist gang...jeg sa hvilken type mat og hvilke mengder det var snakk om, men neida, det var ikke nok..Hun ville vite hver minste lille ting. Jeg skammet meg jo allerede ekstremt og sa klart ifra om at det hadde ingenting for seg å sitte å snakke om hver minste lille ting jeg trykket i meg iløpet av en matorgie. Hva godt skulle det gjøre? Det betyr jo ikke noe om jeg spiste melksesjokolade eller smash liksom...Ikke husker jeg alt heller. Men hun gav seg ikke; om det ikke betyr noe kan du vel bare si det daaaa?
Virket bare som om hun var ute etter å tilfredstille sin egen nysgjerrighet.
Responsen på da jeg sa min laveste vekt(som hun såklart ville vite også må du skjønne) var; wow, så lite har ikke jeg veid en gang!


Hun var rett og slett direkte ekkel. Det var mye mer enn dette også, men orker ikke skrive mer. Det som var bra var at det var en av miljøarbeiderne som var med i samtalen.
Jeg gikk til ham etterpå og spurte om det bare var jeg som reagerte på måten legen behandlet meg på; og det var det heldigvis ikke. Følte meg så lettet at jeg ikke var aleine om det. Jeg trengte nesten ikke forklare for han en gang, for han hadde reagert på mange av de samme utsagnene og tingene som meg. Han sa også at det ikke var første gang det var sånne episoder med denne legen og at han bare måtte unnskylde at jeg ble møtt på den måten. Det er ikke meg det er noe galt med, det er henne. Det er hun som er uvitende og jævlig. Han skulle ta det videre med øverste leder, så hun kommer til å få høre det. Er glad for at han tok affære, men samtidig synes jeg det var litt rart at han ikke sa noe under selve samtalen?
Nå var jeg hedigvis såpass psykisk stabil at jeg klarte å takle det, men tenk på de som ikke er det. Skjønner ikke hvordan noen som åpenbart verken har empati eller forståelse kan jobbe en sånn plass.

Snart fremme

Det har gått så utrolig bra idag! Bedre enn jeg kunne tørre å håpe på. Det er ca. 8 timer siden vi kjørte hjemmefra og nå begynner vi å nærme oss. Planen er å reise rett bort til broren min når vi er fremme. Vi kommer til ferdig middag. Jeg gruer meg litt ifh til maten! Jeg tåler ikke kyllinggryta som vi skal få, så skal innom for å kjøpe med noe kyllingfilet el.som jeg kan spise. Så blir det vel ris og salat til.
Spist lettfordøyelig mat(banan,gulrot/potetmos, kylling og yogurt osv) idag+næringsdrikk og det har( bortsett fra bittelitt smerter isted )gått fint. Håper magen takler bra å spise mer "normalt" og variert i dagene som kommer :-)

Nødløsning

Jeg har vært utrolig dårlig i magen siste 5-6 dagene. Egentlig har jeg vært verre enn vanlig i noen uker; men nå har det forverret seg ytterligere. Vet ikke helt hva som er grunnen(selv om jeg har mine teorier). Ingenting av smertene, kvalmen, løpingen på do osv er noe nytt; men tror det er første gang jeg har alt på en gang sammenhengende så lenge. De siste to dagene har jeg ikke såvidt begynt på maten før jeg har store smerter og må løpe på do. Jeg begynte på en (intensiv)probiotikakur for en ukes tid siden i håp om å bli litt bedre før ferien(planen var/er å reise imorgen)men det har tydeligvis slått helt feil ut...Har latt være å ta de siste to dagene og håpet på en bedring, uten at jeg er helt sikker på om jeg kjenner det enda. Sånn ting har vært har det sett ut til at jeg må avlyse hele ferien. Jeg er totalt utslitt og har måtte ligge store deler av dagen. Inatt har jeg ikke sovet noe;i stor grad grunnet magen. Følte meg litt bedre på morgenen, men etter litt frokost var jeg like dårlig som før.
Har prøvd å være ekstra forsiktig hele uken; men det føles som om magen har gitt helt opp. Jeg reagerer på så og si alt.
Det sier seg selv at jeg både er dehydrert og utslitt etter å hatt diarè kanskje 70-80% daglig den siste uken.

Og så akkurat nå når vi skulle på ferie! Har jo vært dette som har vært målet mitt siste måneden; å få til maten så det kunne bli en ok tur. Noe jeg også har klart!(hadde aldri trodd for noen uker siden) Igår nådde jeg faktisk tre uker overspising og oppkastfri! Men hva hjelper det når alt likevel(bokstavelig talt:-P) går i dass?

Jeg har blitt enig med mamma nå at jeg som nødløsning(og i håp om at magen klarer roe seg litt)skal prøve å bytte ut maten med næringsdrikker idag og eventuelt når vi skal kjøre imorgen. Det er ingen optimal eller langsiktig løsning(og overhodet ikke noe jeg har lyst til!)men det er den eneste måten jeg kanskje har en liten sjanse til å klare å reise. Om jeg bare klarer den lange kjøreturen (på ca 8 timer) så skal jeg heller klare det om jeg er dårlig når vi først kommer frem.
Jeg har vært litt usikker på om det er verdt det; for det er rett og slett ikke kjekt å reise noen plass når man er så dårlig. Samtidig er det jo strengt ikke så mye bedre å være igjen hjemme aleine+at det kan jo tenkes at jeg blir bedre etterhvert. Satser egentlig på det! Hvis ikke må jeg nok tenke på om jeg skal få meg til lege. I hope not.
(mamma ville jeg skulle gjøre det idag, men tviler egentlig på at det ville hjulpet noe)

To uker

oppkastfri!

Det har jo så klart hjulpet en del at jeg har vært innlagt mesteparten av tiden. Men samtidig er det ingen selvfølge at innleggelse=null oppkast. Har både kastet opp og overspist her før. Det har vært utallige muligheter til å gjøre det denne gangen også; trangen har vært der med jevne mellomrom.

Jeg har med andre ord lagt ned en innsats, innlagt eller ei!
Det vil bli enda vanskeligere hjemme, men det er godt å vite at jeg faktisk har klart to helger på rad med et ganske normalt matinntak. Har på en måte bevis for at det går helt fint og at det er oppnåelig.

Jeg skal hjem i morgen og allerede neste uke reiser vi på ferie. Fokuset nå blir å holde på rutinene frem til vi reiser for at ferien skal kunne bli best mulig(og så klart også mens vi er på ferie).
Selv om vi ikke skal så langt, så er jeg ganske spent! Tror maten skal gå greit, men er veldig usikker på hvordan det blir med magen og ryggen. Satser på at det blir overkommelig :)

Tilbake fra permisjon

Kom tilbake til avdelingen for noen timer siden. Permisjonen gikk litt både og. Det positive; jeg klarte å få i meg så og si alt jeg skulle og jeg kastet ikke opp(12 dager oppkastfri nå btw!)
Men ellers har jeg ikke hatt det så superbra. Jeg har tenkt på mat KONSTANT og følt meg deprimert og flat i humøret. I tillegg har magen fortsatt å krangle så jeg knapt har orket noe som helst. Iløpet av dagen har jeg for det meste måtte løpe på do og på kveldstid har jeg vært intens kvalm. Har prøvd å tenke gjennom om jeg har spist noe annet enn det jeg gjorde i helgen. Kan ikke se så store forskjeller, men er likevel ett par "nye" matvarer, så jeg tenker å bruke elimisjonsmetoden(kutte ut en ting om gangen og se om jeg merker effekt).
I dag prøvde jeg å bytte ut egg med noe annet til lunsj(begynte å spise egg for noen dager siden etter å ikke ha spist det på en god stund). Magen har vært merkbart bedre frem til ikveld, så har lurt på om det kanskje var egget som har gjort meg dårlig. Men nå ikveld er den intense kvalmen tilbake :(

Har mest lyst til å hyle og skrike! I over TI år har jeg slitt med dette drittet. Det er gale nok til vanlig og nå er det enda verre. Hvorfor skal jeg kjempe mot spiseforstyrrelsen om jeg uansett bare blir lenket til senga fordi magen streiker?
Men samtidig vet jeg jo at ting alltids kunne vært mye verre. Jeg kunne vært fylt med angst, jeg kunne vært suicidal, jeg kunne hatt store smerter etc.

På ene siden må det være lov å være lei seg og frustrert; samtidig kan man ikke grave seg helt ned. Det fører ikke med seg noe godt. Jeg må prøve å fokusere på at det vil komme bedre dager.
Og for å være oppegående nok til å få mest mulig ut av de dagene, så er det viktig at jeg får i meg nok mat; vondt i magen eller ei.

*resten kan muligens være triggende ifh. til sf?*

Jeg begynte sånn smått(når jeg var hjemme) å rydde/sortere/pakke til jeg skal flytte, og fant i den sammenheng en dagbok fra i fjor. 
Selv om jeg vet hvor syk jeg var, så tror jeg likevel at jeg har "glemt"/fortrengt det litt. Det var rett og slett sjokkerende lesning. Det gjorde litt godt å lese fordi det ble så tydelig at jeg er på en helt annen plass nå og har komt utrolig langt(til tross for at jeg har hatt et tilbakefall). Men samtidig gjorde det ulidelig vondt fordi det er helt forferdelig og skremmende å se svart på hvitt hvor dårlig jeg var.
Det jeg leste var skrevet av en enormt syk person. At det var meg føles skremmende.
Alt omhandlet mat, vekt, tvangstanker. Til tross for at jeg var enormt undervektig, så fortsette jeg å presse kroppen til det ekstreme. Jeg skjønner ikke at den holdt ut så lenge som den gjorde.
Sånn sett er kroppen min fantastisk, en helt. 


De siste dagboknotatene var noen uker før jeg endte på medisinsk avdeling. Min "ultimale"(anorektiske)målvekt var nådd.
Jeg skriver;
Kanskje jeg fortjener hjelp nå?
Det rare er at nå når jeg har kommet hit, så føler jeg ikke jeg trenger hjelpen lengre...jeg trenger ikke noe som helst lengre. Jeg er utenfor, jeg bryr meg ikke.

Dødsangsten var til tider enorm. Jeg kaldsvettet og frøs konstant. Jeg holdt på å dø, men tenkte likevel bare på spiseforstyrrelsen.

Jeg fikk frysninger av å lese.
At det går an å bli så hjernevasket! Jeg er så takknemlig for at jeg overlevde, at jeg sitter her i dag.
Jeg skjønner ikke at kroppen holdt ut så lenge som den gjorde.
Sånn sett er den fantastisk, en helt. 
Jeg vil ALDRI tilbake dit.
Spiseforstyrrelsen skal få brenne i helvete alene.

Selv om jeg blir trist av at det kunne gå så langt; så kjenner jeg også på mye motivasjon!
Hvert friske valg jeg tar er en mulighet for å hevne meg på spiseforstyrrelsen og det føles sinnsykt godt! Det er MITT liv og jeg skal klare å bli helt frisk, det finnes ikke noe alternativ.

Hjem imorgen

Ble plutselig litt forandring i planene sånn at jeg, istedenfor å reise hjem på fredag, reiser hjem imorgen. Men jeg skal få komme tilbake på torsdag sånn at jeg får vært her en helg til(som jeg ønsket).

Sliter skikkelig med magen. Enda mer enn vanlig de to siste dagene. Føles nærmest som om jeg skulle vært matforgiftet. Selv om det ikke er noe nytt, så klarer jeg ikke unngå å bli veldig deprimert og sliten.

Men tror det skal gå greit hjemme. Jeg skal ihvertfall følge samme kostplan som her.

Tøff dag

Men gir meg ikke så lett;-)

Dagen idag har vært utfordrende med diverse (fysiske)symptomer og litt tynnslitte nerver.
Har rett og slett vært hypersensitiv og reagert på de minste ting. I tillegg veldig rastløs.
Til middagen måtte jeg ta en pause, men klarte fullføre måltidet en halvtime senere. Heldigvis fine folk på jobb idag som hjelper på. Spilte tennis og bordtennis med en av personalet før idag. Kjempemoro og god distraksjon.

Nå ikveld hadde jeg en lang samtale med ene nattvakten(husker henne fra ifjor; hun er awesome!)
Har utfordret meg selv litt ekstra ifh til maten de siste dagene og det var godt å kunne dele det med henne. Få litt backup og ros rett og slett:-P

Kan forresten nå offisielt skryte over overstått første (100%!) bulimifrie helg på evigheter! Syv dager uten oppkast :-) og fem måltider daglig!

En uke

Har allerede vært innlagt i fem dager; utrolig hvor fort tiden har gått egentlig! Til tross for endel tull med maten(3 av 5 dager har det ikke komt middag til meg)og personal som ikke har peiling på spiseforstyrrelser(og kommer med helt tullete kommentarer ifh til maten min osv) så går det ganske bra! Jeg har økt inntaket til nesten alle måltider; spiser vel nesten dobbelt så mye nå ifh. til hva jeg har gjort hjemme siste månedene.
Det er utfordrende såklart, må jobbe med meg selv hele tiden; men jeg får det til. Jeg er redd for å gå opp i vekt, samtidig som jeg aktivt går inn for å gå nettopp opp. Det føles innmari motstridende(og det er det forsåvidt også)men sånn må det kanskje bare være akkurat nå.

Jeg har vært litt lei meg for at jeg har latt det gå så langt...at den vekten jeg jobbet så hardt for å gå opp har forsvunnet så fort. Symptommessig har jeg følt at jeg nesten har falt helt tilbake(selv om hodet fungerer bedre).
Men etter at jeg møtte den (tidligere) personlige treneren min på onsdag fikk jeg en veldig opptur. Jeg var litt flau og sa jeg kunne ønske hun heller hadde sett meg for to måneder siden da ting gikk bedre...men hun sa at jeg er LANGT fra der jeg var før modum...det var det første hun tenkte når hun så meg og det ble bare forsterket når vi snakket sammen. Utrolig godt å høre! I tillegg har hun en egen evne til å gi meg et skikkelig spark bak samtidig som hun er støttende; gull verdt! Gikk derfra ti hakk mer motivert.

Og igår kom det ei på senvakt her som jobbet på DPSen jeg var på ifjor(før modum). Hun har jo sett meg på det aller sykeste og hun sa  jeg så hundre ganger bedre ut nå og at jeg virket så utrolig mye mer levende...Jeg er så glad for at hun sa  det, og kanskje enda mer glad for at jeg klarte ta det til meg positivt.

Jeg kjenner på (om enn litt forsiktig) positivitet og håp for fremtiden. Oppholdet har så langt gitt meg det jeg ønsket. En pause fra bulimien og tid til å tenke over hva JEG vil fremover. At jeg har klart å øke matinntaket er bra også; men det føles helt ærlig mer som et nødvendig onde (enn så lenge).

Jeg har fått plass på skole og jeg har fått meg leilighet!(vet ikke om jeg har nevnt det?)
En utrolig fin leilighet som ligger rett i nærheten av skolen. Skal flytte inn rundt 10.august.
Høsten har med andre ord potensiale til å bli skikkelig bra!

Men det krever at jeg allerede idag tar flest friske valg. At jeg ikke lar sykdommen blinde meg til å velge de enkleste utveiene. Den er ikke verdt mer av min tid. Jeg kan ikke risikere å falle lengre selv om det(til tider)frister så jævlig å lukke øynene, bare gi seg hen.
Jeg må kjempe rett og slett. Det finnes ikke noen pause-knapp. Livet skjer nå og jeg SKAL gå i riktig retning.

Here we go again

Middagen som var bestilt til meg har ikke kommet. Bombe. Dette skjedde utallige ganger når jeg var her ifjor også. Jeg blir rett og slett fly forbanna. Spesielt siden de tar så lett på det, som om det ikke er så nøye. Jeg har vært/er faktisk alvorlig syk og maten er min medisin; det er livsviktig!
Jeg kunne i det minste fått noen poteter og grønnsaker...
Fikk ikke igår heller, men da var det fordi de ikke rakk bestille det...dårlig unnskyldning spør du meg; de visste jo om at jeg kom.

Igår ble det hastetur på butikken for å kjøpe noe...det var heldigvis poteter og grønnsaker på avdelingen så jeg trengte bare noe med protein/fett. Idag er det ingenting jeg kan ha...i tillegg er jeg skikkelig kvalm og null matlyst. Hjelper ikke på. Blir litt oppgitt.