Forhold og sånt

(lettere sagt enn gjort!)

Det er rart hvor vanskelig kommunikasjon kan være. Jeg ser egentlig på meg selv som ganske god til å kommunisere. Etter mange år i psykiatrien har jeg lært meg til å snakke åpent om de fleste ting. Men så fort det kommer til det motsatte kjønn og til følelser/forhold, så er jeg helt lost case! Det litt morsomme er at jeg har funnet en som er omtrent like dårlig på å snakke om sånne ting som meg.
Noe som jo har gjort meg veldig usikker på hva han egentlig føler og tenker. Men i helgen kjente jeg at jeg ikke kunne utsette det mer. At jeg bare måtte ta det opp på en eller annen måte.  Men lett var det ikke. Må nesten bare le av situasjonen nå etterpå! Jeg snublet i ordene og var generelt veldig klønete. Men jeg fikk ihvertfall sagt at jeg er veldig forelsket i han, men at jeg har vært veldig forvirret. Han skjønte ikke helt hvorfor jeg var forvirret, for det var vel åpenbart at han var glad i meg og at han ville være med meg?^^ Men, nei, jeg synes ikke det har vært åpenbart hele veien :P
Angrer litt på at jeg ikke pushet på litt mer når vi først var igang å snakke om sånne ting. Samtidig er det begrenset hvor mye jeg kan presse meg utenfor komfortsonen om gangen! Han unnskyldte seg litt med at han ikke var god å snakke om sånne ting...Men det er jo virkelig ikke jeg heller. Man må jo nesten bare prøve anyway tenker jeg.
Uansett...Jeg tror ikke jeg er singel lengre? Akkurat det er litt sykt!

...

Jeg er så lei. Så uendelig lei. Klarer ikke strekke meg ut til folk. Vet ikke om de vil ta imot meg. Vet ikke om jeg orker et avslag.

(om jeg bare hadde klart å si dette...)

Er så vanskelig å takle alt uten å føle at man har noen å lene seg på. Jeg har alltid klart meg selv, men da med destruktive mestringsmetoder. Nå står jeg uten disse, og da er kanskje svaret at jeg MÅ lære meg å ta kontakt med andre? Jeg vet ikke. Jeg har jo ikke noe kontakt med verken VOP eller DPS etter at jeg flyttet, så kan ikke be om hjelp der.

Jeg kjenner bare at mageproblemene mine kombinert med mye ustabilitet iforhold til han jeg holder med+skolen(som ikke går bra, verken faglig eller sosialt)+depresjonen, det blir for mye. Det føles så endeløst, så håpløst. Jeg føler jeg står så alene. Er så ensom. Alle har liksom noen?
Hjelper ikke akkurat på når jeg er forelsket i en som ikke er interessert i samme grad som jeg er. Lenge var jeg helt ok med å bare ha det casual. Trodde ikke jeg ville eller var klar for et forhold uansett, så det passet bra sånn sett. Men etterhvert som man får sterkere følelser, så hjelper det ikke hva man tenkte på forhånd. Når jeg er med han glemmer jeg omtrent alt jeg har av problemer...Det føles så fint, og jeg føler meg trygg med ham. Noe som er ganske utrolig med tanke på hvor redd jeg har vært for menn generelt.
Men spørsmålet er hele tiden, skal jeg fortsette sånn som nå eller er det for mitt beste å konfrontere han og finne ut hvor vi står? Det mest fornuftige er nok å gjøre det siste, for jeg blir sprø sånn som det er nå. At vi bare møtes av og til, og at det alltid er jeg som må initiativ. At jeg tenker på han hele tiden og helst vil snakke med han om alt, mens han virker som han synes det er greit å holde det til at vi møtes av og til. Det er jo så fint når vi faktisk er ilag, jeg er så redd for å risikere å gi slipp på det.

Samtidig glimter han til innimellom og gjør meg usikker. Kanskje er han likevel skikkelig interessert? Han har jo sagt at han liker meg så mye at han ikke vet hvordan han skal takle det. Men det begynner å bli en stund siden nå...
Det at det lett kan gå mange dager uten at vi utveksler ett ord hvis ikke jeg tar kontakt, det sier vel sitt? Og at han aldri spør om jeg vil finne på noe? Føler han trives med livet sitt som det er og ikke er interessert nok til å faktisk legge ned en innsats for å holde på meg.

Jeg burde kanskje gi opp. Burde møte andre...Men klarer ikke helt gi slipp på ham. Han er jo en bra fyr liksom, selv om han er treg og ikke tar mye kontakt. Det er så mye mer enn det jeg har vært borti før. Eksen min var jo en jævel(fant forresten ut sist uke at han er i fengsel for tiden). Jeg er vel bare så glad for å finne en jeg har følelser for som faktisk er snill. Men ødelegger det meg likevel mer enn det gjør godt? Det er aldri godt å ikke føle seg skikkelig satt pris på.

Herregud, en stor grunn til at jeg flyttet var jo han. Og sånn for en måneds tid siden trodde jeg virkelig at det kunne bli noe mer. Han var her flere ganger iløpet av noen uker. Vi var på flere skikkelige dater og han overnattet også her noen ganger. Angrer faktisk på at jeg ikke tok hele praten om forhold osv da. For etter det har det bare dabbet av...Og da tenker jo jeg automatisk at han fant ut at det ikke funket for han likevel. At han ikke vil ha noe mer. Jeg vet da faen ikke altså.

Akkurat dette jeg er redd for og grunnen til at jeg har holdt meg unna alt som heter gutter og forhold veldig lenge. Jeg vet fra den ene gangen jeg har vært skikkelig forelska at jeg mister meg selv helt. Jeg går fra å trives godt i mitt eget selskap, til å plutselig mistrives. Fra å klare meg fint selv, til å være helt avhengig av en annen person. Det er skummelt. I det minste har jeg ikke funnet en som utnytter meg som tidligere.

Etter eg traff deg var det som alt brått forsvant
Siden eg traff deg ble alt annet irrelevant
Etter eg traff deg har eg blandet løyn og sant
Siden eg traff deg e eg i ferd med å gå for langt

Eg har falt for dine føtter
Eg har mistet mine røtter
Eg e hypnotisert, kan du gi meg no mer?

For d e mildt sagt, at du har all makt
Eg e klin gal, har ingen bakkekontakt
Du gjør meg gal GAL, å isje gal som i litt
Men som i Sandviken-gal, så ekkel sentimental
Mildt sagt, mildt sagt
Har prøvd å bryte all kontakt men eg e mildt sagt fortapt
Mildt sagt, mildt sagt
Har prøvd å bryte all kontakt men eg e mildt sagt fortapt

(perfekt sang nå, spesielt for meg som faktisk har vært på sandviken x-antall ganger, hehe)

Hei!

En liten oppdatering fra denne kanten(selv om jeg ikke aner om noen leser, hehe ^^,)

Har skjedd mye siden sist. Jeg har flyttet til byen og begynt på ny skole. Det har definitivt vært mer utfordrende enn forventet og jeg har vært mye sliten og deppa. Har hatt perioder med veldig trøblete mage. Av typen hvor all mat bare renner rett gjennom om meg, og jeg ikke har orket å gjøre noe som helst. Depresjonen har i tillegg gjort at jeg har følt meg både umotivert og hatt liten tiltakslyst. Det har også gått utover matlaging og måltid. Har blitt litt for mange dager hvor jeg har spist godteri eller bare en pakke ost til middag, noe som igjen har ført til at jeg har blitt enda mer sliten. Har vært så utrolig stresset for å gå ned i vekt i denne perioden pga litt kaotisk matinntak, mye dårlig mage og mye gåing(har ikke bil lengre, så er en nødvendighet å gå :P) Men jeg veide meg hjemme hos mamma og pappa her om dagen og viser seg at vekten er ganske så stabil! Mulig jeg har gått ned litt, men har isåfall klart å gå opp igjen :) Jeg har bare veid meg 3-4 ganger på et halvt års tid, og bryr meg utrolig lite kjenner jeg! Om noe så føler jeg meg stolt over at jeg veier mer enn noen gang :) Virker som kroppen har funnet sin idealvekt på rundt bmi 22-23 hvor den trives godt.

Det største problemet er og blir magen. Jeg har dårlige perioder som kommer uten at jeg helt klarer å forstå hvorfor og det sliter veldig på psyken. Det blir vanskelig å planlegge ting for jeg vet aldri når jeg blir dårlig osv. I tillegg er jeg forelsket og det er ikke alltid like lett! Lenge tenkte jeg at det var helt utelukket å slippe noen innpå meg nettopp pga. magen. Like mye fordi jeg ikke takler folk tett på meg når jeg er dårlig, som at ikke den andre parten skulle takle at jeg er syk. Men jeg er vel sånn halvveis kommet frem til at jeg ikke vil gi slipp på det så lett. Jeg ser fremdeles ikke helt for meg hvordan jeg/vi skal få det til å funke. Det er noe jeg grubler mye over og som river og sliter i meg på daglig basis. Om det ikke hadde vært for at jeg var kronisk syk, så tror jeg nok muligens vi hadde hatt et forhold by now. Eller ihvertfall funnet litt mer ut av ting. Men jeg holder tilbake fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det. Rent følelsesmessig er det en stor utfordring. Jeg har isolert meg og undertrykt alle behov for nærhet med spiseforstyrrelsen og med selvskadingen. Det er noe som vil ta tid å kommer over. Jeg har fremdeles litt problemer med å skjønne at noen faktisk kan like meg. Altså, mer enn bare som venn. Jeg sliter mye med tanker om at hvis han virkelig blir kjent med meg vil han ikke like meg. At jeg kommer til å ødelegge ting før eller siden, at det bare er et spørsmål om tid. Og oppå all den usikkerheten kommer magen og gjør at det går fra å være en utfordring til å føles ganske umulig.

Det er vanskelig å vite hva som skjer fremover. På en måte er det enklere uten ham, fordi nå blir jeg så utrolig lei meg når jeg er dårlig osv. fordi jeg tenker at et forhold aldri ville funket...Det blir på en måte enda verre å takle magen, enn om jeg bare sitter aleine og ikke har noen planer uansett. Samtidig, det er jo litt stusselig å gjøre det resten av livet.

Han skal komme hit idag og jeg er nervøs som fy. Magen er ikke god og jeg har vært veldig dårlig denne uken...Men da jeg var hakket bedre idag fant jeg ut at jeg bare får hoppe i det. Livet mitt er jo desverre sånn at jeg er mer dårlig enn ikke dårlig. Sånn er det bare. For øyeblikket ihvertfall. Prøver å fortelle meg selv at det ikke er livet til en person man forelsker seg, men personen :P For livet mitt er ikke store greiene å skryte over akkurat!

Jeg har også fått meg ny (privat) psykolog. Så langt går det helt ok. Tror ingen kan måle seg med psykologen jeg hadde på sf-avdelingen, men jeg gjør mitt beste for å gi henne en sjanse. Dette er mer samtaleterapi enn kognitiv terapi(som er det jeg har hatt mest av de siste årene). Blir interessant om det kan ha noe for seg. Følte ikke det hadde så mye for seg de gangene jeg har prøvd det tidligere, men da hadde jeg så mange overdøvende symptomer at det var nok en del av grunnen.
Tror spesielt det som skjedde i 2012 kan være godt å få snakket seg skikkelig gjennom. Selv om jeg har blitt så og si bra fra de post traumatiske symptomene jeg hadde, så er det fremdeles noe som ligger og gnager.

kort oppsummert...

Går meg vill mellom snapbacks og glassgår
Mens eg stirrer på et slagsmål
Leiter etter et slags mål
Si meg, e dette alt som en slask får?

To timer har gått fra han elsket meg
Denne klubben gjør løgner om til sannhet
Eg rekker frem i tide
Femti spenn til en venn, tom igjen, tom igjen

Oh, rangler ut av klubben med deg, våkner opp aleine samme kor eg e
Oh, rangler ut av klubben med deg, våkner opp aleine samme kor eg e
Eg har bare medvind med vin, vett aldri kor vinden tar meg hen
Eg har bare medvind med vin, vett aldri kor vinden tar meg hen

Eg drikker opp, kjører meg opp, før du kjører meg ned
Får'sje nok, vil lengre opp før den klokken blir tre
Vil'sje ha dag, eller lys, eg vil ha en ring
Men du lyger jo om all ting, lying king

Tre timer har gått fra eg elsket deg
Denne klubben gjør løgner om til sannhet
Eg rekker frem i tide
Hundre spenn til en venn, dom igjen

Gud vet, gud vet, eg vil ha mer
Gud vet, eg vet, han vet eg vil ha mer
Promille ga meg alt eg ville
Men uten den e d helt stille

Oh, rangler ut av klubben med deg, våkner opp aleine samme kor eg e
Oh, rangler ut av klubben med deg, våkner opp aleine samme kor eg e
Eg har bare medvind med vin, vett aldri kor vinden tar meg hen

psykolog

Fikk akkurat svar fra den private psykologen jeg er henvist til. 9-12 måneders ventetid. Det er frustrerende at jeg må vente så lenge når jeg føler jeg trenger det NÅ. Egentlig har jeg vært klar for å gå videre i flere måneder. Selv om jeg ikke er 100% frisk fra spiseforstyrrelsen, så føler jeg at jeg er så frisk jeg kan bli uten å ta skikkelig tak i de underliggende årsakene.
Det har blitt plass til mer av andre ting etterhvert som spiseforstyrrelsen og dens symptomer har minket. Dette er jo i og for seg positivt, men det skaper også nye problemstillinger(eller kanskje jeg heller skal si; det bringer tilbake gamle problemstillinger?) Jeg sliter veldig med relasjoner. Jeg sliter med et hode som både tar inn ekstremt mye av omgivelsene, samtidig som det lever helt i sin egen verden. Jeg kan bruke timevis bare på endeløse tankerekker og sortering og analysering av følelser. Når jeg da i tillegg blir veldig påvirket av alt og alle rundt meg, så sier det seg kanskje selv at jeg blir utslitt? På toppen av dette kommer mageproblemene. De føles på mange måter som hovedgrunnen til at jeg aldri kommer meg skikkelig videre, eller skikkelig igang med livet. Jeg føler meg stuck. Men det er mulig jeg kunne ha taklet det bedre. At om jeg klarte å komme mer ovenpå psykisk, så hadde jeg stått sterkere iforhold til å holde ut med magen(selv om jeg helst hadde sett at det gikk andre veien, for en bedre mage=bedre psyke, det er jeg helt sikker på).

Det som er positivt om dagene er at jeg har begynt på nav-kurs. Så ikke helt poenget først(jeg har ikke helse til å søke jobb nå uansett), men så langt har det vært fin avkobling og til tider både lærerikt og interessant.

wow

Brukt de siste to timene på å lese gjennom gamle innlegg. FY FAEN SÅ LANGT JEG HAR KOMT! Det er rett og slett ekstremt. Bare så synd at jeg ikke klarer å kjenne på det. Logisk sett er det jo intet mindre enn utrolig. Iforhold til spiseforstyrrelsen er jeg jo milevis nærmere "frisk" nå enn syk. Det går nesten ikke an å sammenligne med hvor syk jeg var for to år siden. Forskjellen er enorm. Jeg veier nok mer enn noengang(strengt tatt veier jeg meg ikke lengre, men har jo en viss ide!) og synes for det meste det er helt greit. Har generelt et veldig ok forhold til hvordan kroppen er, hvordan den ser ut!
I tillegg(og muligens likså viktig?)er hatet mot meg selv så og si borte. Joda, det hender gamle destruktive tanker og handlinger tar over, men den grunnleggende følelsen om meg selv er ikke lengre bygd på hat eller vemmelse.
FREMSKRITT.

Samtidig finner jeg dette, som treffer nettopp det sist innlegg handlet om:

onsdag 28. mars 2012

Sliten

Er ganske sliten om dagene...Litt oppgitt og deprimert kan du si. Kroppen reagerer med all slags merkelige symptomer som jeg håpte skulle gi seg etter noen dager. Men det har det ikke. Jeg er feks ekstremt tørst hele tiden og går sikkert på do hundre ganger daglig. Om natten våkner jeg annenhver time fordi jeg er så tissetrengt. Føler jeg tisser flere liter daglig jo...Kan umulig være normalt. Har forresten sjekket at det ikke er urinveisinfeksjon, men lurer på om jeg kanskje skal ta enda en prøve for det blir bare verre...
Også har jeg helt sinnsykte hetetokter, spesielt om kvelden.
For å ikke snakke om at magen er vrang så og si hele tiden. Jeg har riktignok ikke like my smerter som de første dagene, men ellers er magen akkurat sånn som den var før jeg utviklet spiseforstyrrelser. Jeg husker med gru tilbake på den tiden hvor jeg alltid måtte ha et toalett i nærheten. Konstant oppblåst...og enten forstoppelse eller diare. Aldri en mellomting. Sånn er det nå, og jeg frykter at det betyr at jeg "bare må leve med det"(sånn som jeg fikk beskjed om at jeg måtte de årene med irritabel tarm). Har snakket endel om denne frykten med de her...De har sagt at det kan jo faktisk være at de verste mageproblemene mine er borte...Mange vokser det av seg. At disse plagene jeg har nå er kun pga. spiseforstyrrelsen. Jeg har prøvd å tro på dette; har vært nødt til det for å kunne gi kroppen en sjanse. Har tenkt at jeg må jo nesten prøve! Tenk om det faktisk stemmer at jeg har vokst mageproblemene av meg, men at jeg ikke har merket det fordi spiseforstyrrelsen har "kamuflert" det? Samtidig er det alltids en risiko ved å tro på dette. Jeg kan risikere å bli skuffet. Jeg kan risikere at alt er like fælt som det var før. At jeg rett og slett reagerer på nesten all mat.
Men inntil videre prøver jeg å følge rådene jeg får her om å ikke tenke alt for mye katastrofetanker, eller tenke alt for langt frem i tid...

*Legg ut tittel*

Dette blir nok en slunken oppdatering. Det er liksom ikke så mye (positivt ihvertfall) å si? Det gjør så vondt, så vondt når man har det litt fint for så å få revet alt bort igjen. Det kan vel på mange måter oppsummere livet mitt? Ihvertfall de siste årene.
Nedturene og de uendelig lange, vonde periodene blir enda tyngre og vanskeligere når jeg får kjenne litt på livet. Det er som jeg får en smak av hvordan ting kunne vært om jeg ikke hadde kroniske mageproblemer, for så å bli minnet på realiteten.

Samtidig kan det jo diskuteres hva som er verst? Å ha disse positive innslagene innimellom(med påfølgende nedturer) eller å bare ha det jevnt dårlig/"ok"/grått hele tiden? Svaret virker kanskje innlysende, men i det siste har jeg jammen meg ikke vært helt sikker.

Kort oppsummert har jeg mistet kontakten med fyren jeg så smått hadde noe på gang med. Ikke fordi jeg ikke var interessert og ikke fordi han ikke var interessert, men fordi jeg har vært så mye syk og dårlig at det rett og slett ble for vanskelig å forklare/forholde seg til. Det river og ødelegger meg innvendig, for han står nok igjen med et inntrykk av at jeg rett og slett ikke liker ham, når det i virkeligheten egentlig er stikk motsatt!
De få jeg har snakket med har jo sagt at jeg må være ærlig. Si det som det er! Og joda, kanskje burde jeg det. Men det er ikke så enkelt. Det er så sårt, så nært. Dette er jo ting jeg til og med synes det er vanskelig å snakke om med de aller nærmeste. Det er få som virkelig forstår hvor ødeleggende er, hvor mye det påvirker alt i min hverdag. Og jeg kjenner han jo strengt tatt ikke så godt. Selv om jeg er enig med folk at det ikke er noen vits at jeg finner en som ikke kan takle det at jeg er kronisk syk, så tenker jeg likevel at det er noe jeg ikke vil dele før jeg er tryggere på vedkommende. Men problemet er at de to tingene desverre ser ut til å utelukke hverandre i mitt tilfelle. Ihvertfall nå for tiden. Jeg har rett og slett vært så mye dårlig i det siste at å møte noen, bli kjent med noen, nesten blir umulig. Spesielt om jeg skal prøve å late som om alt er ok. For ting er ikke ok. Langt ifra.

For det meste er det sånn at de kanskje 5-10% jeg er sosial er jeg "normal" og om jeg skulle komme til å bli så dårlig at jeg ikke klarer skjule det/ oppføre meg som vanlig så "stikker jeg av", altså stikker hjem, så fort som overhodet mulig. Sånn sett er det ikke så rart at venner og bekjente ikke skjønner rekkevidden av problemene mine. Jeg har riktignok mye mat jeg ikke tåler, kan plutselig stikke hjem, er ganske avhengig av planlegging og klarer generelt ikke være lenge hjemmefra/overnatte hos folk. Om jeg skal noe spesielt spiser jeg lite og er veldig forsiktig for å sikre at jeg ikke blir akutt dårlig. Absolutt ikke optimalt ifh til at jeg er i recovery for en spiseforstyrrelse, men nødvendig onde om jeg skal være istand til å gjøre noe.

Men back to my point. Han fyren vet ingenting om noe av dette. Han tror nok jeg bare var ute etter en ting og er over han for lenge siden. Ja, jeg angrer på at jeg ikke var ærlig. Samtidig føler jeg ikke jeg hadde så mye valg? Du kan si at det med magen er min nummer 1 usabilitetsfaktor. Den opprettholder og holder meg fanget i mange destruktive mønstre, i tilegg kommer jo andre faktorer inn som også som påvirker hvor ustabilt ting blir. Blir disse ustabile faktorene for mange/sterke så blir presset psykisk så stort at jeg enten blir alvorlig deprimert, destruktiv og/eller manisk+ jeg risikerer å få totalt sammenbrudd.
Det som var er at denne fyren også ble en sånn ustabil faktor. Selv om det i stor grad gjerne var en positiv faktor, så var den likevel ustabil. I et "normalt" tilfelle så takler man jo en del sånne uforutsigbare ting, det er jo det som gjør livet spennende. Men når det blir for mange av de(for meg ihvertfall) så kortslutter det.
Så jeg eliminerte og "ødelagte"den eneste faktoren jeg følte jeg hadde en viss kontroll over. Men dessverre også den faktoren som hadde potensiale til å bli noe positivt.
Og jeg er smertelig klar over det.
Det gjør som sagt så vondt, så vondt.

Jeg føler jeg er inne i en sånn venteperiode nå. Jeg går rundt med en ekkel følelse hele tiden, samtidig som jeg fungerer noenlunde greit likevel. Jeg presser på en måte ubevisst bort et eller annet som jeg vet kommer til å måtte komme til overflaten før eller senere. Tankene jeg går med er sorte og destruktive, men så langt er det bare tanker.
Helt ærlig kjenner jeg håpet visner bort.
Snart er skolen over også. Selv om det har vært et ualminnelig press derfra i det siste, så gruer jeg meg likevel til det er over. Jeg vet jeg ikke har godt av å ikke ha noe. Samtidig har jeg ikke vært frisk nok til å søke noen sommerjobb el, så vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre? Jeg har så lyst å være frisk nok til å jobbe at dere aner ikke! Frisk nok til å gjøre som jeg vil. Leve livet. Få meg kjæreste. Utdanning. Men det smuldrer bort grunnet magen. Alltid magen. Samtidig føler jeg på en slags skam eller skyld fordi jeg ikke takler det bedre. At jeg etter så mange år fremdeles ikke har funnet en måte å leve med det på. Men når det er sagt trøster jeg meg med at HVEMSOMHELST som hadde måtte leve i mine sko nok hadde blitt ekstremt frustrert. Det er klart innstillingen har mye å si, for all del! Men jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gravd frem pågangsmot fra det aller dypeste og gang på gang reist meg, bare for å få de samme plagene og problemene på repeat. Det kunne tatt livsmotet og gnisten fra hvem som helst.

Nå blir det muligens veldig sort, men det slo meg akkurat at jeg er glad for at jeg er så redd for å dø. Jeg har siden jeg var liten slitt med dødsangst og kan skrive under på at det er grusomt. Jeg har ofte forbannet og grått fordi angsten har vært så lammende og sterk. Selv om jeg ikke er glad for at den kan bli såpass sterk, så bør jeg kanskje være glad for at den er der likevel? For helt ærlig så vet jeg ikke om jeg hadde vært her lengre hvis ikke. Jeg har vært gjennom mye. Mye som har virket sort og uendelig. Men likevel har jeg karret meg videre fordi jeg har visst at det er en mulighet, at det er et håp om å bli bedre. Men dette? Skal jeg etter mer enn ti år fortsette å håpe? Dette er ikke en sånn ting man kan kjempe seg bedre fra. Det er ikke som å gå opp i vekt, som å slutte å skade seg, møte frykten, kjempe seg frisk. Jeg sier ikke at de tingene er enkle(hell no!) men likevel, de er mulige? Tungt som faen, men man vil oppleve fremgang om man bare fortsetter.
Hvordan fortsette uten fremgang?
Men om alternativet er å si takk for seg, så er kanskje å fortsette å håpe min eneste mulighet?
Uansett hvor naivt det måtte være. Uansett hvor vondt det gjør.

harder times...

En stor del av at jeg har hatt det bedre i det siste er magen. Sånn nesten over natten ble jeg merkbart bedre. Fremdeles langt fra "normal", men likevel en stor forskjell. Plutselig kunne jeg spise de fleste måltidene mine uten å bli skikkelig dårlig/måtte løpe på do. Jeg kunne leve og gjøre dagligdagse ting uten å hele tiden måtte ta hensyn til å ha do i nærheten, dopauser osv. Det gav meg rett og slett litt mer troen på fremtiden. At kanskje jeg faktisk kan klare å fullføre utdanningen min, klare å få meg jobb osv. Men så, ganske så plutselig går magen tilbake til å være like trøblete som før. Det er vel ca. en uke siden og jeg håpet i det lengste at det bare skulle vare en dag eller to, men det har bare fortsatt. Jeg er tilbake til at jeg blir dårlig av nesten alt. Smerter, ubehag, kvalme, diare, luft osv. Det verste er at jeg ikke ANER hvorfor! Finner ingen grunn...Ikke forandret noe spesielt i hva jeg spiser og heller ikke vært spesielt stresset eller noe i den duren. Med andre ord føler jeg at det ikke er en dritt jeg kan gjøre fra eller til. Håpet jeg hadde er knust og jeg takler det dårlig. Kastet opp ett par ganger. 8 måneder siden sist. Jeg har vært gjennom mye tøft på den tiden, men likevel holdt meg unna oppkast osv. Så det sier litt hvor mye dette går innpå meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå...

Hello

Det går ganske bra med meg om dagene. Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Livet er langt fra rosenrødt, men den tyngste depresjonen virker som den kanskje begynner å roe seg? Siden sist har selvtilliten min definitivt fått seg noen oppturer. For første gang på lang tid kan jeg si at jeg en stor del av tiden har et ok iforhold til kroppen. Enkelte dager har jeg faktisk vært så fornøyd at det nesten er flaut! Etter å ha hatet alt ved meg selv i årevis og brukt en stor del av min tid på å (prøve å) skade og straffe meg selv, så føles det å selvtillit nesten som en euforisk følelse. Det er så befriende at jeg nesten må ta meg selv i "roe" meg ned litt innimellom for å ikke virke alt for innbilsk, haha!
Jeg har jo såklart fremdeles enkelte områder jeg liker mindre enn andre, men jeg klarer i større grad enn før å akseptere det. Spiseforstyrrelsen min handlet i stor grad om(i tilegg til kontrollen) å skade kroppen. Jeg har hatt behov for å se like fæl og syk ut på utsiden som jeg har følt meg på innsiden på måte? Med andre ord handlet det for meg aldri om å bli "tynn og fin" eller noe i den duren. Det at jeg nå har et ønske om å se frisk, sterk og BRA ut er et enormt fremskritt for meg. Det høres kanskje veldig overfladisk ut at det å ville se bra ut er en viktig ting, men med min historie er det i en stor grad et friskhetstegn(alt med måte så klart!)

Selv om jeg fremdeles sliter med mye både fysisk og psykisk, så føler jeg likevel at noe har begynt å løsne litt den siste måneden? Jeg begynner endelig å LEVE litt mer. Litt mer som en 22åring og ikke som en gammel dame. Dette er nok en kombinasjon av at maten går enklere og at jeg har fått bedre selvtillit. Merker veldig at jo mer jeg er sosial, jo større blir trangen til å være sosial(og motsatt vei!) Selv om jeg fremdeles har en tendens til å "forsvinne litt" inn i meg selv, spesielt når jeg er veldig sliten, så gjør jeg fremgang.
Har faktisk vært både på fest og i 30-årsdag de siste ukene og sist helg endte jeg opp med å, eh, "ha med meg noen hjem" :P Trenger vel ikke gå så mye i detaljer, men det var en ganske big deal for meg! Jeg aner ikke om det blir noe mer seriøst, men det er egentlig helt ok. Jeg presset meg way ut av komfortsonen min, men you only live once, right? :) Av og til må man bare hoppe i det, og dette var absolutt en sånn ting.
Jeg fikk en ganske (overraskende) kraftig reaksjon i etterpå som ikke var like moro. Har egentlig brukt denne uken på å prøve å skjønne hvorfor jeg ble så utafor. Følte meg helt tom og merkelig. Jeg angrer absolutt ikke på det som skjedde med denne fyren, det var ikke det. Jeg tror rett og slett at både kroppen og hodet fikk litt sjokk etter å ha vært utsultet på nærhet i flere år? Spiseforstyrrelsen handlet på mange måter om å "fjerne"(undertrykke) alle behov, så det er ikke bare bare å skulle utforske dette igjen. Forsåvidt noe jeg mener burde vært mer fokus på innen behandling osv. Nærhet, seksualitet osv er faktisk et viktig og normalt behov som jeg tror mange med spiseforstyrrelser har et spesielt vanskelig forhold til.

Imorgen skal jeg ut og spise middag+muligens en liten bytur etterpå. Får se om jeg orker.
Er fremdeles veldig sliten etter at jeg kom hjem fra Modum bad(oppfølgingsopphold!)
Det var et opphold som gikk veldig greit. Egentlig akkurat det jeg trengte for å komme meg etter den depressive reaksjonen jeg hadde. Var utrolig godt å komme seg bort litt.

Ifølge skjemaene jeg fylte ut på forhånd scorte jeg faktisk ikke på at jeg har spiseforstyrrelse lengre! Føles litt rart. Samtidig vet jeg at jeg ikke er helt frisk. Disse skjemaene var fylt ut i en veldig god periode, dette er jo ting som varierer ganske mye. Men når det er sagt så føler jeg meg friskere enn jeg har gjort siden jeg ble syk!
En eller annen gang de siste ukene sluttet jeg også å telle kalorier. Det skjedde egentlig bare. Jeg har hovedsaklig telt for å få i meg NOK og fordi psykologen har sagt at jeg ikke kan stole på sult/metthetsfølelse enda. Jeg hadde absolutt ikke trodd at jeg kom til å slutte å telle enda, men så var det flere dager jeg glemte det litt og det gikk ganske greit. Så kom Modum-oppholdet og da fant jeg ut at jeg bare skulle kjøre på og prøve å spise KUN etter sult/metthetsfølelse og det gikk egentlig veldig bra! Merker jeg har blitt litt mer usikker etter at jeg kom hjem igjen, men det er ikke noe stort problem. Jeg har ikke veid meg på noen uker nå og det har nok litt å si at jeg føler meg så avslappet. Har ikke vært på haukeland på nesten to uker og på Modum fikk jeg veie meg med ryggen til(noe som jeg synes var genialt!)
Det eneste jeg vet nå er at BMI-en min er godt over "minimumskravet" på 20 og at jeg føler meg BRA iforhold til det :) Jeg har gått opp nesten 25 kilo og er faktisk JÆVLIG stolt over det. Så glad at jeg endelig klarer å føle det slik. Det har vært en lang og tung vei for å si det sånn!

Spiseforstyrrelsestankene er ikke helt borte. De er det fremdeles en plass, jeg hører dem daglig, men for det meste er de veldig svake. Når ting er veldig vanskelig, spesielt når jeg har vært veldig depressiv eller ustabil, så har jeg tatt meg selv i å savne det å spiseforstyrrelsen som mestringsmetode. På enkelte områder er det nesten tøffere nå fordi jeg må holde ut uten at spiseforstyrrelsen kan "hjelpe" meg. Jeg har jo fremdeles utrolig mye som må nøstes oppi som går langt tilbake. Å bli friskere fra spiseforstyrrelsen gjør desverre ikke at disse tingene plutselig løser seg. Det er vanskelig å ikke kunne "gjemme seg" bak spiseforstyrrelsen på samme måte lengre. Jeg mener ikke at jeg bevisst gjorde det da jeg var sykere, jeg var jo faktisk veldig syk, men det ble likevel litt sånn?
Sannheten er at jeg prøvde å sulte og skade meg selv vekk fra alt...Men det funket jo ikke in the long run. Og de tingene jeg prøvde å flykte fra, de er der jo fremdeles i større eller mindre grad. Sånn er det bare. Men nå er jeg i det minste bedre rustet til å møte det! Jeg har jo også vokst på flere områder, slik at jeg nå har et litt annet utgangspunkt enn jeg hadde når jeg var 14 år og begynte å skade meg.


Og sånn btw tilslutt; for 1,5 uke siden fikk jeg min første menstruasjon på 4 år og 3 måneder!

Kortslutning

Begynner å bli en stund siden jeg har skrevet her. Jeg har slitt mye med tungsinn(høres mye finere ut enn depresjon!) den siste tiden. En ekkel følelse av indre uro og stress har tatt bolig i meg og synes ikke å ville forsvinne. Det er forsåvidt ikke en ny følelse, men det er lenge siden det har vært så intenst.
Det føles som jeg løper maraton.
Jeg sover mye. Veldig mye. Og når jeg ikke sover tenker jeg for det meste på at jeg bare vil sove.
Jeg tar inn alt rundt meg og det føles umulig å stenge av. Det er nok mye av grunnen til at jeg er kronisk stresset. Psykologen min sier det er vanlig. At når jeg nå har gjenopptatt vekt+spiser regelmessig og nok, så er ikke kroppen lenger i underskudd. Den trenger ikke lengre "slå av" mindre viktige funksjoner for å overleve. Når man er underernært/undervektig har man ofte en veldig rigid tankegang og man er rett og slett ikke istand til å tenke på flere ting samtidig(ihvertfall ikke på samme måte som når man er frisk). Når man da begynner å nærme seg frisk igjen så blir jo denne overgangen ganske stor. På mange måter var det "enklere" å være syk og undervektig rent psykisk fordi jeg ble nummen. Ikke istand til å forholde meg til alt.
Det er som om en bryter blir slått på og plutselig kommer ALT inn. Det føles overveldende. Jeg veksler mellom å være stresset/ustabil og apatisk/deprimert(stenger av).

Men, herlighet, alt er ikke helt sort heller! Egentlig, sånn sett utenfra ihvertfall, så går det ganske bra. Spisingen går for det meste greit. Jeg hadde et tilbakefall med kutting og måtte på legevakten for noen uker siden, men ellers har det gått greit på den fronten også. Det er hovedsaklig depresjonen som legger en demper på alt nå og gjør at jeg fungerer dårligere enn jeg kunne ønsket. Jeg skal mest sannsynlig begynne på medisiner igjen og håper det kan hjelpe litt.

Det går bra og dårlig

Jeg føler aldri jeg får skrevet skikkelig blogginnlegg lengre. Hver gang jeg har behov for å skrive så ender det alltid med at jeg utsetter det til senere. Når jeg endelig setter meg ned, så er det blitt tomt igjen. Eller tomt er det vel ikke, men skrivesperren har tatt overhånd. Enten blir det ikke noe innlegg, et veldig kort innlegg eller et innlegg om noe helt annet enn det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om.

Kort oppsummert om de siste ukene: målt i spiseforstyrra symptomer går det ganske bra, men om en ser på andre ting går det ikke fullt så bra.
Jeg fortsetter opp i vekt og veier nå faktisk mer enn jeg har gjort på nesten 4 år(!) Det føles rart og uvant. For det meste går det greit(selv om det så klart er utfordrende til tider). Vektoppgang i seg selv trenger jo ikke være et positivt tegn, det som er viktigere er at vektoppgangen er oppnådd på en positiv og sunn måte!  Tidligere har jeg i perioder gått opp ved å overspise og ty til andre ikke fullt så heldige metoder.
Nå derimot har jeg gått opp ved å spise regelmessig og variert. I tillegg har jeg ikke vært nødt til å ty til næringsdrikker på lenge.
Angstnivået i forhold til maten er for det meste veldig lavt eller ikke tilstedeværende. Mye positivt rett og slett.
Det er jo fremdeles ting jeg trenger å jobbe med. Feks. er jeg ganske avhengig av kjøkkenvekten og av å vite mengder+at jeg teller kalorier. Hovedgrunnen til at jeg gjør det nå er at jeg vil være sikker på at jeg får i meg nok. Jeg sliter fremdeles litt med å kjenne når jeg egentlig er mett og ifølge terapeuten kan jeg ikke forvente å kunne stole 100% på sult/metthetsfølelsen enda.
I tillegg har jeg jo problematikken med magen som gjør at det ofte er lett å forveksle magesmerter med metthetsfølelse.
Det bringer meg over til det neste; den evig trøblete magen min. Jeg har hatt en ganske dårlig periode de siste ukene. Det positive er at jeg har fått svar på prøvene jeg tok som ble sendt til USA. Utifra svarresultatet har vi nå en bedre ide om hva som faktisk er problemet og derfor også hvilken fremgangsmåte som er best. Først må jeg gjennom en to ukers eliminiasjonsdiett. Det er helt nødvendig å følge den veldig strengt de første ukene, før man gradvis begynner å ta inn enkelte matvarer igjen. Det er bevist at den har en god effekt på IBS-pasienter og jeg har troen på at dette kan være noe som endelig vil hjelpe meg.
Men jeg er redd for å gå ned i vekt! Ikke det at jeg vil gå ned så mye på to uker, det er mer det at å gå ned i det hele tatt fort kan trigge spiseforstyrrelsen. Jeg tror det er viktig at det planlegges NØYE før jeg setter igang, slik at jeg ikke risikerer enda et tilbakefall.

Det som går dårlig for tiden er at jeg har følt meg mer og mer deprimert. Jeg tror det har litt sammenheng med magen, men det er nok ikke bare det.
På ene siden er det et kaos av tanker og følelser, men på andre siden klarer jeg likevel ikke kjenne skikkelig på noen av dem. Det er som en enorm tomhet som blokkerer tankene fra å koble på følelsene.
 Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg kunne ønske at jeg kunne gråte, at jeg kunne bli skikkelig sint, eller skikkelig glad for den gangs skyld. Det er så ofte jeg rasjonelt sett VET at jeg er lei meg, glad eller hvilken som helst følelse, men likevel klarer jeg ikke føle det?
Kanskje vanskelig å forstå, men jeg vet ikke hvordan ellers jeg kan forklare det.
Jeg sliter med konsentrasjon på skolen. Føler håpløshet iforhold til fremtiden. Vil helst ligge under dyna hele dagen. Klassiske depresjonstegn. Depresjonen er så vanskelig å definere. Selvskadingen og spiseforstyrrelsen føles mye med håndgripelig, noe konkret. Noe som er enklere å finne en "oppskrift" til hva man skal gjøre for å komme videre. Depresjonen derimot, den er bare en grå masse.

Gi slipp på det som har vært?

Behandlingen jeg går i nå baserer seg på kognitiv atferdsterapi. Det er i stor grad fokus på det konkrete, det som skjer her og nå og på å forandre handlingsmønstre.

Det går egentlig ganske greit ifh. til spiseforstyrrelsen. Jeg har fått mer og mer rutine på spisingen de siste månedene og har på lang vei jobbet meg tilbake dit jeg var etter Modum. Det er rundt 1,5 måned siden jeg aktivt begynte med gjenopptagelse av vekt og jeg har gått jevnt og trutt oppover siden da. Nå er jeg faktisk ikke langt fra der jeg var etter Modum og mye nærmere normalvekt enn min laveste vekt.

Med andre ord er alt på rett vei. Om det er vanskelig? Jo, såklart det er. Men samtidig ikke SÅ vanskelig egentlig. Maten går i det store og det hele greit. Jeg nyter som oftest måltidene(med unntak såklart) og jeg klarer for det meste å holde fokus på at jeg skal bygge opp kroppen.

Likevel...Det føles som om noe mangler. Jeg er ikke like utslitt lengre og det har gitt plass til flere tanker og følelser. Det er jo i bunn og grunn positivt, men til tider også veldig vanskelig. På mange måter har jeg større problemer med å konsentrere meg på skolen nå enn tidligere, men av andre grunner. Hodet fungerer mye bedre enn før, men jeg er så rastløs! 

Jeg føler et behov for å snakke om alt som har skjedd de siste årene. Bearbeide det. Jeg har jo snakket om det før, men har jeg egentlig jobbet skikkelig med det? Kanskje er det ikke så viktig? Kanskje jeg bør fortsette å jobbe med ting slik de er NÅ for å få en bedre fremtid.

Men jeg har en ekkel følelse som henger med meg hele tiden. En følelse av alt når som helst kan falle sammen og at jeg da ikke har noen som tar imot meg.

Jeg tror det handler om at jeg trenger bearbeide det som har skjedd mer, jeg tror, men vet ikke. Kanskje blir det verre av å dvele ved fortiden? Bør jeg la meg selv få tenke gjennom alt sammen eller vil det bare gjør mer mer deprimert?

Terapien jeg går i nå handler som sagt om veldig konkrete ting ifh. til spiseforstyrrelsen. Om handlinger og tanker og det som skjer her og NÅ. Det fungerer jo sikkert bra for en periode, men hva når man har fått symptomene under kontroll?

Det ironiske er at frykten for å plutselig bli dårlig igjen og tanken på et manglende sikkerhetsnett innimellom gir meg lyst til å sabotere for meg selv. Kanskje fordi jeg da kan "bestemme" selv når det skjer, istedenfor å gå og vente på at det skal skje.

Jeg kunne virkelig ønske jeg hadde vært foruten opplevelsene fra første halvdel av 2012. Selv om mye av angsten har roet seg siden da og jeg ikke lengre har PSTDsymptomer(som jeg lenge hadde) så sådde det en frykt og angst som jeg ikke vet om noen gang vil forsvinne helt. For å ikke snakke om at jeg mistet all troen på helsevesenet og de som skulle ha reddet meg.

Jeg var så syk, så syk. Jeg tryglet om hjelp, men ble ikke hørt. Jeg ble sendt hjem for å dø. 

Den følelsen unner jeg ingen.

Noen uker senere blir jeg hentet av ambulanse og kjørt til legevakten.

Der møter jeg en lege som er overbevist om at jeg er beruset. I virkeligheten er jeg kraftig redusert av underernæring og dehydrering og på vei inn i begynnende psykose.

Jeg blir foret med sovemedisin og sendt hjem for andre gang.

Der lider jeg meg gjennom timene. Jeg kunne ikke snakke og så ting som ikke var der. Jeg har aldri vært så forvirret og hatt det så grusomt noensinne.

Så fort legekontoret åpnet om morningen ringte mamma og fikk akuttime. Jeg husker hyling og skriking. Jeg var hysterisk. Klarte ikke forklare noe, ville ikke flyttes, ville bare ha stopp på lidelsene. Pappa måtte bære meg i bilen.
Er så takknemlig idag for at de klarte å få meg til legen den dagen.

Ble sendt til medisinsk avdeling hvor jeg ble lagt på isolat. Er overbevist om at dette redder livet mitt. Her fikk jeg væske intravenøst men ingen næring(av en eller annen grunn som jeg fremdeles ikke forstår og enda en av tingene som burde være gjort annerledes).

Månedene etter dette har vært den tøffeste kampen jeg noensinne har gått gjennom. Jeg fikk heldigvis hjelp fra helsevesenet etter dette, men jeg sliter fremdeles veldig med at det måtte gå så langt som det gjorde. Jeg skulle ALDRI aldri ha blitt så dårlig. Det gjorde veien for å bli frisk ekstremt mye tyngre og lengre enn den burde vært. Hvordan kan jeg stole på at noen tar imot meg om jeg skulle bli dårlig igjen?

Jeg prøver å tenke at det er ikke en aktuell problemstilling fordi jeg aldri skal tilbake dit. Samtidig skaper det en ekstra usikkerhet å ikke kunne stole på at man har et velfungerende sikkerhetsnett.

Jeg merker at det gjør skikkelig vondt og at jeg rett og slett blir fysisk dårlig av å skrive om opplevelsene fra ifjor. Vet ikke om det betyr at jeg må jobbe med det eller om jeg bare bør la være å tenke så mye på det.

Uansett så har jeg det så mye bedre nå! Det er det eneste positive med alt det jævlige, at jeg kan kjenne meg veldig takknemlig over små ting selv om hverdagen er utfordrende.

For mye

Planen min for dette året har vært å bli ferdig med det jeg mangler fra vgs. I begynnelsen av skoleåret var jeg jo totalt utslitt, men det har gått litt bedre etterhvert. Til tross for dette kjenner jeg at det blir for mye. Jeg er fremdeles ganske langt fra frisk og kroppen og hodet fungerer milelangt fra optimalt.
De eneste grunnene jeg finner for å ikke ta hensyn til helsen og ta det over to år handler hovedsaklig om mine egne forventninger. Jeg ligger allerede såpass langt bak andre på min alder, og med to år vil gapet bli enda større. Jeg har jo bare fire fag nå, så jeg føler jeg burde klare det.
Med andre ord handler det om at jeg føler meg mislykket om jeg ikke klarer det på ett år. At jeg tenker at jeg burde sånn og sånn. At jeg sammenligner meg med andre. Jeg er veldig typen til å "go all in". Skal jeg først gjøre noe skal det gjøres med 100% innsats. Alt eller ingenting.
Selv om det kan være en god egenskap, så er det også en egenskap som fort kan bikke over mot det negative/sykelige. Feks ifh. til spiseforstyrrelsen har jeg følt at når jeg først er syk, så ja, da skal jeg bli "sykest mulig". Skal det være, så skal det være, på en måte. Når jeg ikke klarte å takle livet, så skulle jeg ihvertfall bli ekspert på det jeg følte jeg fikk til(skade meg selv).
Nettopp derfor er det kanskje lurt at jeg tar valget om å bruke to år. At jeg heller gaper over litt for lite enn altfor mye. Det kjennes helt feil og går imot alle mine "naturlige instinkter" om at jeg MÅ gi alt; men å overse kroppen og bare presse seg videre vet jeg jo av erfaring at ikke funker i lengden.

Det føles som et nederlag, men egentlig er det vel en seier? Det handler jo om å i større grad ta hensyn til helsen enn mine egne (destruktive) tanker og handlingsmønstre.

Å ikke skulle sulte vekk følelser

Det har blitt lenge siden jeg postet noe her sist. Altfor lenge! Har kjent et veldig behov for å dele litt ting den siste tiden, så jeg aner ikke hvorfor jeg ikke har brukt bloggen mer.

Iløpet av de siste (snart) 2 månedene har jeg begynt i behandling, flyttet i ny leilighet og startet på vgs. igjen. Livet mitt har rett og slett forandret seg noe enormt!
De første ukene var jeg helt enormt sliten. Jeg var nok ikke forberedt på at jeg kom til å bli så fysisk utslitt. Etter noen timer på skolen og normal aktivitet var jeg ødelagt resten av dagen. Utpå ettermiddag/kvelden var jeg så sliten at jeg nesten ikke klarte bevege armer og bein. Måtte bare ligge.
Det var litt av et sjokk at jeg var såpass svak!

Men jeg holdt ut og det har bedret seg. Jeg er fremdeles konstant sliten, men jeg er ikke utslitt og jeg fungerer mye bedre.
Ifh. til behandlingen så brukte jeg endel uker på å komme inn i opplegget. Det er et veldig strukturert og litt firkantet opplegg(men det er visst det som funker)så jeg slet litt med å godta det.
Blant annet må jeg fylle ut(med papir og penn!)hver minste lille ting jeg spiser+planlegge i detaljer hver eneste dag. Det føltes som å ta noen skritt tilbake i begynnelsen. At jeg skulle begynne å henge meg opp i gram, tidspunkt osv. igjen. Men det har gått seg til(selv om jeg fremdeles ikke akkurat er kjempefan:P)
For noen uker siden gikk vi videre til neste steg i behandlingen; nemlig vektøkning(eller å "gjenoppta vekt" som psykologen liker å kalle det, mens jeg foretrekker bare å kalle det "bli sterkere":P)
Den største utfordringen sånn konkret ifh. til maten og økning har vært mageproblemene mine. Det har gått slag i slag. Utviklet magesår; fått tabletter for det som demper symptomene, men problemet er at jeg får kraftige bivirkninger(diare) av disse tablettene...Noe som gjør at jeg føler jeg må velge mellom pest og kolera.
Det er ikke eneste dag uten at jeg er dårlig. En god dag er en hvor jeg får noen timer uten å være dårlig.
En dårlig dag er en dag hvor hele dagen er fæl. Det blir vanskelig med maten fordi jeg har så mye smerter og kvalme; og dette blir forverret av mat. Spesielt enkelte typer mat. Noen dager tåler jeg flere ting enn andre. Men jeg spiser likevel. Det er ingen vei rundt. Det føles verken rettferdig eller OK at jeg skal ha det sånn. Ikke i det hele tatt. Men det er sånn, og da må jeg nesten bare forholde meg til det. Jeg kan ikke la være å spise uansett hvor vondt jeg har.

Samtidig er det på en måte "enklere" å forholde seg til det fysiske. De siste ukene har jeg tatt meg selv i å savne å være så sliten som jeg var i begynnelsen av august. Ikke fordi det var så herlig, men fordi jeg var så enormt utslitt at jeg ikke hadde plass til noe annet. Det var ikke plass til tanker eller å kjenne på følelser. Jeg var helt nummen. Men nå som jeg er igang med vektoppgang og spiser mer, så er det som om jeg gradvis "våkner" igjen. Og selv om det egentlig er positivt, så er det jævlig vanskelig rent psykisk.

Jeg kjenner for eksempel veldig på hvor ensom jeg er. Hvor mange venner jeg har mistet de siste årene. Jeg har egentlig ingen igjen, ingen nære. Når jeg da heller ikke har spiseforstyrrelsen så føles det tomt.
Jeg har jo egentlig ikke overskudd til så mye annet i hverdagen enn det jeg gjør nå med skole og behandling, men savnet er der likevel. Jeg(spiseforstyrrelsen)har overbevist meg om at jeg er en øde øy. At jeg ikke er istand til eller orker forholde meg til andre. At det er tryggere å la være. At det er best slik.
Men alle mennesker vil vel innerst inne ha noen?


Det skremmer meg at jeg allerede, etter bare noen uker, kjenner at det begynner å skje ting. Hvordan i all verden kommer det til å bli fremover? Og hvordan skal jeg takle det? Jeg vet ikke.
Jeg er redd for å bli så ustabil som jeg har vært tidligere.

Jeg har flere ganger tenkt på "eksen" min i det siste. Føler behov for nærhet, samtidig vil jeg jo ikke ha det! Å kontakte ham igjen ville være idiotisk.

Jeg må vel bare prøve å la være å "gjøre noe". Bare la det som kommer komme. Ikke ty til verken spiseforstyrrelse, alkohol, selvskading eller tvilsomme personer. Lettere sagt enn gjort.

status quo

Jeg begynner å føle meg som hjemme i min nye leilighet. Det har bare gått litt over en uke, så det er et bra tegn! Startet i behandling for ca. tre uker siden og er også igang med uke nummer to på skolen.
Alt ligger til rette for et veldig bra år.

Men(det er et STORT  men desverre) jeg får virkelig kjenne hvor dårlig det faktisk står til med meg rent fysisk. Jeg visste jo at det kom til å bli utfordrende med tanke på mageproblemene mine; det er jeg kjent med fra før av. Det jeg ikke var like mye forberedt på er alt det andre. Selv om det går mye bedre med spisingen enn det jeg har gjort på en stund, så er faktumet at jeg er undervektig og mye svakere enn jeg kunne ønske. Jeg har ikke tenkt at det påvirker meg SÅ mye. Jeg har tross alt vært så mye verre. Men med skole og alt det innebærer så merkes det helt enormt hvor langt jeg er fra normalt funksjonsnivå.
Jeg har konsentrasjonsproblemer, bøkene er altfor tunge, stolene for harde. Jeg snakker ikke bare om at jeg ikke er helt på topp; jeg er totalt utslitt. Selv om jeg bare har 15 timer i uken(og noen dager bare et par timer), så har jeg så vondt i hele kroppen at jeg føler for å hyle. Det begynner i ryggen før det sprer seg utover. På slutten av dagen må jeg bare ligge fordi jeg er så utmattet.
Leiligheten min er i gangavstand til skolen. Det er ca. 13 minutt gange hver vei. Ikke noe jeg trodde kom til å bli et problem, men det er det faktisk. Det er nesten litt flaut. Det er jo ikke snakk om at jeg løper maraton; men det føles slik.
Du kan si det har vært en litt aha-opplevelse. Jeg er tydeligvis langt ifra så frisk som jeg har tenkt at jeg er. Jeg har kommet veldig langt på mange punkt og føler meg veldig mye friskere i hodet, men den fysiske delen henger ikke med(og den er nok viktigere enn jeg har ville innse).
Jeg føler andre klarer så mye! Til og med andre som også er syk.
Men man er jo forskjellig og har individuelle grenser ifh. til hvor godt man "tåler" undervekt(og alt som følger med det). Sånn er det bare.

Når det er sagt; jeg er VELDIG innstilt på å få dette til. Jeg vet ikke helt hvordan, men det skal gå på en eller annen måte. Det vil nok bli lettere etterhvert; spesielt om jeg klarer å øke vekten og styrke kroppen(som er planen ;)

Høst og ny start!

Jeg har i det siste prøvd å øke inntaket mitt og virkelig gjøre en ekstra innsats. Det er MYE som skal skje fremover, så jeg har tenkt at jeg virkelig trenger å styrke kroppen mest mulig for at jeg skal klare alt. Selv om jeg har klart å holde noenlunde stabilt næringsinntak(med noen bulimidager innimellom)den siste 1,5 måneden-ish, så har det ikke vært nok til vektoppgang. Derfor har jeg bevisst gått inn for å øke etter at jeg kom tilbake fra ferie. Det har vært vanskelig, men jeg føler jeg har klart meg ganske greit(med noen fall og knall her og der).
Problemet har vært at den fysiske helsen min er så utrolig dårlig. Jeg hadde jo store problemer med magen før jeg reiste på ferie. Det gikk litt bedre på ferien fordi jeg var veldig forsiktig og i tilegg spiste litt mindre mengder mat...Det var greit fordi det bare var snakk om en uke, men det funker jo ikke i lengden(been there, done that!)
Uansett, da jeg kom hjem fikk jeg et tilbakefall med bulimien, hadde en liten innleggelse; kom inn igjen på sporet, for så å altså prøve å øke litt mer opp på maten.
Tok ikke lang tid før jeg hadde store problemer igjen...I går var en helt forjævlig dag; ble verre etter hvert måltid og på kvelden toppet det seg. Vanskelig å bekrive følelsen, men det var som om jeg hadde noe i magen. Var ekstremt uvel, og om jeg satt meg opp/reiste meg ble jeg bare kvalmere og kvalmere og mer og mer svimmel. Hadde en merkelig svie i magen også, og problemet var at denne ble verre av å legge seg ned, mens om jeg satt meg opp/reiste meg så besvimte jeg bare.
Det endte opp med at jeg kastet opp kraftig(ikke fremprovosert bare så det er sagt!!!)

Ikke bare var det en ekstremt ubehagelig opplevelse(trodde nesten jeg skulle stryke med), men det er frustrerende når jeg jobber så hardt for å bli friskere ifh til spiseforstyrrelsen. Det er vanskelig nok, men med disse tingene oppå føles det ganske umulig. Jeg fikk akuttime til legen som kunne konstantere at jeg mest sannsynlig hadde fått magekatarr/eventuelt begynnende magesår.
Jeg er livredd for å bli like dårlig ikveld. Håper tablettene jeg har fått og det at jeg har vært veldig forsiktig med maten skal hjelpe! Hvis ikke sa legen jeg måtte reise på legevakten.

Akkurat nå vrir jeg hjernen min litt for å finne ut hvordan jeg kan løse situasjonen/gjøre det beste utav det. Jeg har blant annet vært flink å øke fettinntaket mitt, men nå fikk jeg beskjed om å kutte ut all fet mat de neste to ukene(i første omgang). For en "normal"person hadde det kanskje ikke betydd noe, men jeg har ikke akkurat så mye å gå på. Jeg trenger det fettet for å si det sånn! For å ikke snakke om at planen min om å jobbe så hardt som mulig nå frem til skolestart føles litt som om den går i vasken. Jeg kan jo såklart fremdeles jobbe med den psykiske biten, men strengt tatt føler jeg det er den fysiske biten som er mest "akutt" akkurat nå. Ikke det at jeg kommer til å kollapse eller noe, men jeg er så utrolig langt ifra der jeg var for noen måneder siden.
Og alt henger jo sammen. Om jeg ikke får i meg nok, ikke blir sterkere/får mer muskler osv. så blir jeg ikke bare mer sliten, men jeg får også større problemer med ryggen. I tilegg er eventuell vektnedgang alltid triggende selv om det kommer av andre grunner enn spiseforstyrrelsen.

Starter jo opp i behandling om under en uke(neste onsdag!) Ikke et sekund for tidlig! Det blir jævlig tøft, men jeg skal klare det. Det eneste som kan stoppe meg er egentlig disse fysiske plagene. For sånn ellers så vet jeg jo at jeg er istand til mye, det har jeg vist før. Det er hardt arbeid, men det ER mulig. Jeg vet at jeg kanskje ikke bør tenke så altfor mye over dette med det fysiske. Frykten min for at det skal ødelegge er jo reell, samtidig kan jeg jo ikke gjøre noe annet enn mitt beste og håpe at det skal gå på en eller annen måte?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis ikke det fungerer. Det må bare gå.

Dagen etter behandlingsstart flytter jeg inn i ny leilighet! Ser skikkelig frem til det når jeg kjenner etter :)

Og fem dager etter der igjen starter skolen. Litt skummelt, men gleder meg til å bare være i gang. Tror og håper det blir godt for meg.

Noen mennesker altså!

Er innlagt noen dager på dps-en nå. Skulle egentlig inn noen dager da jeg kom hjem fra ferie; men fordi vi kom hjem en dag seinere enn planlagt ble det ikke noe av. Følte ikke det var kjempekrise at det ikke ble noe av(det gikk ganske greit på ferien), men da psykologen fra avdelingen ringte og gav meg tilbud om å komme inn uken etter, så sa jeg likevel ja. Og det er jeg utrolig glad for nå!
Visste jo ikke det da, men helgen som kom(altså den som var nettopp) ble utrolig vanskelig.
Et ganske kraftig tilbakefall ifh. til bulimien med overspising og oppkast.Veldig kjedelig etter å ha vært oppkastfri i over en måned. Føler det jeg har brukt uker på å bygge opp raser sammen på bare timer. Uansett hvor mange ganger jeg har vært gjennom det før, så skjer liksom det samme. Det treffer meg alltid like hardt. Fortvilende. Blir så redd for at det alltid skal være sånn at jeg må være på vakt; at jeg aldri skal bli helt fri!

Uansett. Da jeg kom inn her i går skulle jeg snakke med en lege jeg ikke hadde møtt før(psykologen fra tidligere var reist på ferie).
Jeg er fremdeles litt satt ut etter samtalen. Jeg har møtt utrolig mange merkelige personer som jobber innen psykiatrien. Folk som har null forståelse, som sier de mest idiotiske ting osv. Folk som strengt tatt ikke burde jobbet med mennesker(og spesielt ikke med mennesker som er i en så sårbar situasjon!)
Men hun her tror jeg faktisk slår mange av tidligere mislykkede møter. Jeg tror jeg vil plassere henne på topp tre over verste behandlere.
Det er vanskelig å skulle oppsummere hva som gjorde det så fælt, rett og slett fordi det var så ekstremt mye. Men noen av tingene hun sa/gjorde:

- spurte om BMI, da jeg ikke visste ba hun meg om å reise meg opp, for så å måle meg med blikket fra topp til tå, før hun ba meg om å løfte opp genseren så hun kunne se magen min; for så konkludere med at; jo, jeg var litt tynn, men jeg var ikke SÅ tynn og jeg så da ihvertfall langt fra syk ut!(dette var ordrett det hun sa ja)
...hun fortsatte etterpå med å si at jeg i det minste var ganske pen, altså, jeg kunne jo vært stygg liksom(ordrett her og ja...)
- etter å ha lagt ut om spiseforstyrrelsen spør hun meg om hvorfor jeg synes jeg det er GODT å spise SÅ mye mat
....hun spør meg også om jeg synes det er et problem at jeg kaster opp? her tror jeg først hun tuller, at hun prøver å være morsom eller noe, men hun er dødsseriøs ...OM DET ER ET PROBLEM liksom? det er et jævla stort problem
- Hun insisterte på å skulle vite i detaljer hva jeg hadde overspist på sist gang...jeg sa hvilken type mat og hvilke mengder det var snakk om, men neida, det var ikke nok..Hun ville vite hver minste lille ting. Jeg skammet meg jo allerede ekstremt og sa klart ifra om at det hadde ingenting for seg å sitte å snakke om hver minste lille ting jeg trykket i meg iløpet av en matorgie. Hva godt skulle det gjøre? Det betyr jo ikke noe om jeg spiste melksesjokolade eller smash liksom...Ikke husker jeg alt heller. Men hun gav seg ikke; om det ikke betyr noe kan du vel bare si det daaaa?
Virket bare som om hun var ute etter å tilfredstille sin egen nysgjerrighet.
Responsen på da jeg sa min laveste vekt(som hun såklart ville vite også må du skjønne) var; wow, så lite har ikke jeg veid en gang!


Hun var rett og slett direkte ekkel. Det var mye mer enn dette også, men orker ikke skrive mer. Det som var bra var at det var en av miljøarbeiderne som var med i samtalen.
Jeg gikk til ham etterpå og spurte om det bare var jeg som reagerte på måten legen behandlet meg på; og det var det heldigvis ikke. Følte meg så lettet at jeg ikke var aleine om det. Jeg trengte nesten ikke forklare for han en gang, for han hadde reagert på mange av de samme utsagnene og tingene som meg. Han sa også at det ikke var første gang det var sånne episoder med denne legen og at han bare måtte unnskylde at jeg ble møtt på den måten. Det er ikke meg det er noe galt med, det er henne. Det er hun som er uvitende og jævlig. Han skulle ta det videre med øverste leder, så hun kommer til å få høre det. Er glad for at han tok affære, men samtidig synes jeg det var litt rart at han ikke sa noe under selve samtalen?
Nå var jeg hedigvis såpass psykisk stabil at jeg klarte å takle det, men tenk på de som ikke er det. Skjønner ikke hvordan noen som åpenbart verken har empati eller forståelse kan jobbe en sånn plass.

Snart fremme

Det har gått så utrolig bra idag! Bedre enn jeg kunne tørre å håpe på. Det er ca. 8 timer siden vi kjørte hjemmefra og nå begynner vi å nærme oss. Planen er å reise rett bort til broren min når vi er fremme. Vi kommer til ferdig middag. Jeg gruer meg litt ifh til maten! Jeg tåler ikke kyllinggryta som vi skal få, så skal innom for å kjøpe med noe kyllingfilet el.som jeg kan spise. Så blir det vel ris og salat til.
Spist lettfordøyelig mat(banan,gulrot/potetmos, kylling og yogurt osv) idag+næringsdrikk og det har( bortsett fra bittelitt smerter isted )gått fint. Håper magen takler bra å spise mer "normalt" og variert i dagene som kommer :-)

Nødløsning

Jeg har vært utrolig dårlig i magen siste 5-6 dagene. Egentlig har jeg vært verre enn vanlig i noen uker; men nå har det forverret seg ytterligere. Vet ikke helt hva som er grunnen(selv om jeg har mine teorier). Ingenting av smertene, kvalmen, løpingen på do osv er noe nytt; men tror det er første gang jeg har alt på en gang sammenhengende så lenge. De siste to dagene har jeg ikke såvidt begynt på maten før jeg har store smerter og må løpe på do. Jeg begynte på en (intensiv)probiotikakur for en ukes tid siden i håp om å bli litt bedre før ferien(planen var/er å reise imorgen)men det har tydeligvis slått helt feil ut...Har latt være å ta de siste to dagene og håpet på en bedring, uten at jeg er helt sikker på om jeg kjenner det enda. Sånn ting har vært har det sett ut til at jeg må avlyse hele ferien. Jeg er totalt utslitt og har måtte ligge store deler av dagen. Inatt har jeg ikke sovet noe;i stor grad grunnet magen. Følte meg litt bedre på morgenen, men etter litt frokost var jeg like dårlig som før.
Har prøvd å være ekstra forsiktig hele uken; men det føles som om magen har gitt helt opp. Jeg reagerer på så og si alt.
Det sier seg selv at jeg både er dehydrert og utslitt etter å hatt diarè kanskje 70-80% daglig den siste uken.

Og så akkurat nå når vi skulle på ferie! Har jo vært dette som har vært målet mitt siste måneden; å få til maten så det kunne bli en ok tur. Noe jeg også har klart!(hadde aldri trodd for noen uker siden) Igår nådde jeg faktisk tre uker overspising og oppkastfri! Men hva hjelper det når alt likevel(bokstavelig talt:-P) går i dass?

Jeg har blitt enig med mamma nå at jeg som nødløsning(og i håp om at magen klarer roe seg litt)skal prøve å bytte ut maten med næringsdrikker idag og eventuelt når vi skal kjøre imorgen. Det er ingen optimal eller langsiktig løsning(og overhodet ikke noe jeg har lyst til!)men det er den eneste måten jeg kanskje har en liten sjanse til å klare å reise. Om jeg bare klarer den lange kjøreturen (på ca 8 timer) så skal jeg heller klare det om jeg er dårlig når vi først kommer frem.
Jeg har vært litt usikker på om det er verdt det; for det er rett og slett ikke kjekt å reise noen plass når man er så dårlig. Samtidig er det jo strengt ikke så mye bedre å være igjen hjemme aleine+at det kan jo tenkes at jeg blir bedre etterhvert. Satser egentlig på det! Hvis ikke må jeg nok tenke på om jeg skal få meg til lege. I hope not.
(mamma ville jeg skulle gjøre det idag, men tviler egentlig på at det ville hjulpet noe)

To uker

oppkastfri!

Det har jo så klart hjulpet en del at jeg har vært innlagt mesteparten av tiden. Men samtidig er det ingen selvfølge at innleggelse=null oppkast. Har både kastet opp og overspist her før. Det har vært utallige muligheter til å gjøre det denne gangen også; trangen har vært der med jevne mellomrom.

Jeg har med andre ord lagt ned en innsats, innlagt eller ei!
Det vil bli enda vanskeligere hjemme, men det er godt å vite at jeg faktisk har klart to helger på rad med et ganske normalt matinntak. Har på en måte bevis for at det går helt fint og at det er oppnåelig.

Jeg skal hjem i morgen og allerede neste uke reiser vi på ferie. Fokuset nå blir å holde på rutinene frem til vi reiser for at ferien skal kunne bli best mulig(og så klart også mens vi er på ferie).
Selv om vi ikke skal så langt, så er jeg ganske spent! Tror maten skal gå greit, men er veldig usikker på hvordan det blir med magen og ryggen. Satser på at det blir overkommelig :)