Motivasjon

Motivasjon har vært mangelvare for meg i det siste. Den har rett og slett vært totalt fraværende. Null motivasjon whatsoever. Samtidig har jeg følt meg ganske så apatisk. Ingen god kombinasjon.
Da blir det til at jeg sitter på gjerdet istedenfor å gjøre noe aktivt for å bedre situasjonen. Til og med når maten ikke er supervanskelig, så går det i samme sporet.
Det er ikke det at jeg ikke prøver, men det er noe som mangler. Det siste giret og den lille ekstra innsatsen som er nødvendig.
Samtidig føler jeg at jeg gjør alt jeg er istand til utifra nåværende situasjon.
Men det er ikke nok. Jeg gjør ikke alt jeg gjorde før eller alt jeg "bør". Ikke nok til å unngå at jeg mister muskler og kilo. Muskler og kilo som jeg har arbeidet så jævla hardt for å få. Som jeg til og med innimellom har klart å kjenne mestring over.
Det burde få meg til å gå inn for å snu. Sette inn det ekstra giret. Motivere.
Men jeg bryr meg ikke? HVORFOR bryr jeg meg ikke?
Stenger jeg av? Lukker alt inne?
Kanskje. Jeg vet ikke helt. Jeg vet bare at jeg tenker at jeg bryr meg, men jeg føler det ikke.

Det er i sånne stunder jeg skulle gitt mye for et støtteapparat som kunne gi meg et spark bak. Som kunne fortelle meg akkurat HVORFOR jeg skal kjempe. Personer som hadde visst hva de skulle si for sparke liv i motivasjonen igjen.
Eller, kanskje like viktig; HVORDAN de skulle si det. Jeg vet jo fakta, men det er utrolig hva det kan gjøre å høre det fra andre. Face to face.

Idag kjente jeg på et glimt av motivasjon og jeg prøver å gripe tak i det med begge hender.
Det er jo faktisk ting jeg egentlig har lyst å gjøre(selv om jeg har tendenser til å "glemme"det når jeg er dårlig). Felles til alle disse tingene er at helsen min må være på et visst nivå.
Min store sorg er jo det faktum at jeg har flere kroniske ting(i tilegg til sf-en) som jeg ikke kan gjøre så mye med. Da blir det lett til at sort/hvitt-tankegangen overtar; at om jeg uansett aldri bli helt frisk så kan det bare være. Da kan jeg liksågodt være 100% syk. Men det er jo bare tull. For det første er de færreste enten 100% frisk eller 100% syk, og for det andre så kan jeg jo gjøre mye mer når jeg er litt syk enn veldig syk!
Jeg kan kanskje ikke gjøre alt, eller så mye som jeg kunne ønske, men litt burde være mye bedre enn ingenting.

Det er denne samme motivasjonen som fikk meg til å skaffe akutttime hos legen min for to uker siden for å si at jeg trengte en innleggelse. Det var utallige grunner/unnskyldninger for å ikke gjøre det. Mange av de var spiseforstyrrelsens, noen av de reelle utfordringer ifh. til dette å få en innleggelse.
Tidligere erfaringer tilsier at jeg enten må skade meg alvorlig eller gå gjennom ørten med samtaler og frem og tilbake og mye styr for å (kanskje) tilslutt få en innleggelse.
Begge alternativer var lite fristende.
Likevel, jeg ba om innleggelse fordi det var det rette, fordi jeg vet innerst inne at det er viktig at jeg tar ansvar  for min egen helse om jeg skal kunne bli frisk.
I håp om å slippe litt av byråkratiet, gikk jeg rett til legen min istedenfor VOP. Legen min er flink og tar meg på alvor(mer enn jeg kan si om andre).
Dessverre kunne hun ikke gjøre annet enn å henvise meg videre til VOP. Likevel hadde jeg et visst håp om at det at hun ringte skulle styrke "saken" min. At det kanskje ble litt mer fortgang i ting.
Jeg fikk en avtale tre dager senere, og legen var fornøyd med det(jeg og forsåvidt, fort for å være vop).
Men det ble dessverre ikke annerledes enn tidligere ganger...Ting drar ut. Jeg bli oppfordret til å prøve litt mer, fokusere på hva jeg kan gjøre for å unngå innleggelse osv(akkurat som jeg ikke allerede har prøvd...)
Det er ikke første gang, så jeg klarer heldigvis stå på mitt; men det er slitsomt og tar energi at jeg til og med for de som liksom skal være støttepparatet mitt hele tiden må bevise og argumentere.
Når det endelig er blitt en slags enighet, så brukes det evigheter på å sjekke litt her og der, kanskje sende et brev eller to osv. Frustrerende når jeg VET at de kunne fått i orden en innleggelse om de bare gikk inn for det. Jeg har vært på den dpsn flere ganger før. Jeg har vært i VOP-systemet siden jeg ble overført fra BUP i 2009. De vet det de trenger vite. De kjenner meg. Det burde ikke være et så stort prosjekt å få "lov"å få noen uker til å komme seg til hektene.

Som sagt; jeg visste jo egentlig alt dette på forhånd. Men kanskje hadde jeg håpet på at ting hadde forandret seg? At all innsatsen jeg har lagt ned og skrittene jeg har tatt i riktig retning skulle gi meg en fordel?
Joda (men det har vel vært mer ønsketenkning).

Likevel gjorde jeg det. Fordi det er viktig. Fordi det er det rette å gjøre. Og ja, jeg sier det om igjen og om igjen for å overbevise meg selv. Jeg er nødt til å tro på det, for jeg kjenner at spiseforstyrrelsen gjerne tar over om den får en sjanse.

Men ting ordner seg vel tilslutt? Samtidig, usikker på om tilslutt blir litt i seineste laget?
Jeg har allerede gått ned halvparten av det jeg la på meg på Modum. Vekten er ikke alt, men det er ikke akkurat et bra tegn.

Om noen uker skal jeg ta årets beintetthetsmåling. Kommer det siste årets innsats til å gi gevinst eller har det ikke noe å si med tanke på (fremdeles) manglende menstruasjon?

Jeg vet ikke. Ikke vet jeg hvordan jeg kommer til å reagere heller. Det kan slå begge veier. Redd et negativt resultat skal trigge spiseforstyrrelsen.
Tenker at benskjørheten kan vel knapt bli verre.
Samtidig så kan den jo absolutt det.