Update

Er så utrolig lei av å ikke ha internett i leiligheten! Har jo mobilen; det funker greit til ting som instagram og facebook, men ikke noe særlig til blogging og andre ting.

Møtet på VOP sist uke gikk vel mye som forventet. Jeg sa litt om hvordan ståa er og fikk det vanlige spørsmålet om hva de kan hjelpe meg med, hva jeg har behov for. Jeg sier hva jeg føler jeg har behov for(en kortere innleggelse i dette tilfellet)og får til svar; ja, ok, men hva annet kan vi hjelpe deg med/hvilke andre behov har du?
Alltid samme greien. Lurer litt på hvorfor de egentlig spør når svaret mitt tydeligvis aldri er det svaret de søker. HAKK I PLATA, anyone?

Uansett. Jeg holdt på mitt. At jeg ikke ser så mye annet som kan hjelpe akkurat nå. At jeg virkelig har prøvd de siste ukene, uten at ting har gått spesielt mye bedre. At jeg ikke VIL innlegges, men at det fornuftsmessig nok er det klokeste å gjøre.
Med andre ord føler jeg at jeg for ørtende gang må "bevise" hvorfor jeg kvalifiserer til en innleggelse. Det er ikke nok at jeg faktisk trosser spiseforstyrrelsen og tar kontakt. At jeg ærlig på at jeg sliter og at jeg trenger at noen andre tar ansvaret sammen med meg en periode.

Det burde være nok, men det er ikke det.

Jeg merker jeg blir litt sint når jeg skriver om dette. Selv om en stor del av meg tenker at det ikke er så farlig, jeg trenger ikke innleggelse, jeg er jo ikke så dårlig osv. Så er det en enda større del som tenker at dette er helt feil.

Jeg har en alvorlig sykdom, jeg har vært livstruende syk. Burde ikke helsevesenet gjøre det de kan for å unngå tilbakefall? Når sykdommen tydelig forverrer seg igjen skal man ikke da ta affære? Hvor lenge skal man gå hjemme og streve på egenhånd og bli dårligere før man har "fortjent" å få mer hjelp? Til man er halvveis tilbake til utgangspunktet? Tre-fjerdedeler?
Er det ikke bedre å være føre var og bli innlagt en gang for mye enn en gang for lite?
Litt for tidlig enn litt for sent?

Mitt inntrykk er at hovedfokuset er ; hva kan vi gjøre for å unngå innleggelse?
Istedenfor; HVA kan hjelpe og hva har pasienten faktisk behov for?

En stor del av denne tankegangen handler nok desverre om penger og kapasitet.
For all del, jeg sier ikke at alle problemer man møter på skal løses med innleggelse; men fokuset burde være mer på hva som gagner pasienten. Ikke på hvordan man kan tyne folk til å holde ut og håpe på at ting snur; noe det sikkert gjør i enkelte tilfeller, men sjansene for at man blir sykere og gjerne ender som akuttinnlagg på et senere tidspunkt er i mine øyner alt for stor.

Nå sporet jeg litt av, anyway, vi ble enige om å snakkes over pinsen. Har ny avtale på fredag. Psykiateren lovde å sjekke ut med nærmeste DPS om muligheter for innleggelse. Jeg spurte også om det fantes noen ordning med brukerstyrte innleggelser; noe de ikke visste, men skulle sjekke ut.
Jeg har ikke store forventninger, men for all del, det kan godt være vi finner en grei løsning, eventually. TTT.

Det går greit med meg altså. Jeg klarer meg så langt. Jeg får ikke til maten helt sånn som jeg burde og enkelte bulimiske dager gjør at jeg har lyst å legge meg og ikke stå opp mer. Men for det meste klarer jeg meg. Det er ikke dramatisk på den måten at jeg er i noe akutt fare. Samtidig er jeg inne i en negativ trend og går ikke helt i den retningen jeg burde. Det er kanskje bare små skritt, men hvert skritt fjerner meg jo sakte fra det sunne og friske målet.