Brev fra Modum

Det har gått litt bedre de siste to dagene og jeg har derfor bestemt meg for å være hjemme i helgen.
Utfordret meg selv skikkelig til middagen idag; men det gikk overraskende bra! Kom veldig seint hjem og var ikke ferdig med maten før nærmere halv sju og tilegg til kylling og grønnsaker spiste jeg saus til(!)Føler meg på en måte litt skyldig fordi det gikk såpass greit; for at jeg faktisk synes det var godt. Det er skummelt å innrømme, det føles veldig feil. Jeg føler meg grådig og utilpass. Det skal ikke være lov å spise et normalt måltid og nyte det. Det har ikke vært lov i min verden på veldig lenge. Bare når jeg har spist og spydd har jeg latt meg selv få lov til det. Da har jeg nemlig "betalt" etterpå ved å straffe og skade meg selv( kastet opp)...
Har liksom vært nødt til å kompensere for "grådigheten" for å holde alt i balanse. Noe annet har vært helt utenkelig.

Så ja...Rar følelse. Jeg fikk litt småangst underveis og måtte ta meg en pause; men som sagt så gikk det ganske greit. Kjenner på litt mestring...og litt forvirring; hvem i all verden er jeg nå liksom? Dette hadde jeg aldri fått til for noen måneder siden; men samtidig føler jeg meg jo som samme personen.

Fikk brev fra Modum idag! Behandlingen begynner 21.august. Føler meg ikke klar nok, men samtidig har jeg vel aldri vært mer klar enn jeg er nå.
Jeg ser nok ting litt tydeligere(friskere?) enn jeg har gjort på veldig lang tid. Det skremmer meg når jeg ser på de siste to årene. Jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg har overlevd.
ALT har vært styrt av spiseforstyrrelsen. Jeg har levd på et latterlig lavt kaloriinntak sett bort fra spis og spy-rundene og jeg aner ikke hvordan kroppen har holdt ut. Døden har nok omtrent pustet meg i nakken, men jeg har vært totalt blindet. Jeg kunne jo aldri bli syk nok.

Fikk en liten aha-opplevelse når jeg skulle shoppe igår. Skulle kjøpe meg joggebukse og da jeg prøvde den  i prøverommet fikk jeg meg en støkk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men skvatt skikkelig til da jeg plutselig så kroppen min i ene speilet. Jeg ser jo helt forjævlig utmagret ut.
Det er jo ikke det at jeg ikke har sett et speil på to år, men har egentlig ikke SETT meg selv skikkelig. Det varte ikke lenge før jeg(spiseforstyrrelsen?)overbeviste meg om at det var noe galt med speilene...men jeg har ikke helt klart å gi slipp på opplevelsen. Kan det virkelig være mulig at jeg har en SÅ forvridd oppfatning av meg selv? Om jeg faktisk ser så altfor tynn ut nå, hvordan i all verden hang jeg sammen for 4 kilo siden? Og hvordan i all verden kan jeg da ha følt meg sånn noenlunde passe og tenkt at jeg fint kunne gått ned litt til?! Er det mulig å se så feil?
Jeg vet enda ikke helt. Jeg kan vel ikke ha sett så forjævlig ut, for da hadde vel folk rundt meg reagert; sagt noe? Eller kanskje har de sagt noe, bare ikke til meg?

Ikke vet jeg. Helt frisk er jeg ihvertfall ikke i toppen :P