Begynner å skje saker og ting her! Idag har jeg snakket med rådgiveren på den nærmeste vgs-en her. Fikk mer hjelp av henne enn jeg har fått på de to årene jeg gikk på(eller rettere sagt; prøvde å gå) på "tilrettelagt" skole(hovedsaklig for folk med psykiske plager).
Jeg hadde sånn halvveis bestemt meg for å prøve meg for tredje gang på denne tilrettelagte vidergående skolen(som strengt tatt er elendige på tilrettelegging i praksis).
Mest fordi jeg ikke så noen aldri alternativer(bare vanlig vgs som er helt uaktuelt). Hadde jo egentlig bestemt meg for aldri mer sist gang jeg prøvde. De rotet sinnsykt mye der inne og jeg kan ikke akkurat si jeg trivdes+veldig lang reisevei(som har mye å si for gjennomføringsevnen når jeg sliter fysisk/psykisk)
Men idag fikk jeg et annet alternativ! Voksenopplæring. Hadde hele tiden trodd det ikke var mulig. Faller på en måte mellom to stoler fordi jeg ikke lengre har ungdomsrett, men heller ikke voksenrett(det får man når man fyller 25). Men nå ser det altså ut til at det er en mulighet! Det er egentlig full timeplan på voksenopplæringen(rundt 30 timer i uken) men pga. at jeg allerede er ferdig med naturfag og engelsk så blir det bare 19 timer på meg. Noe jeg er utrolig glad for! 30 timer hadde blitt alt for mye, mens 19 timer må være oppnåelig!
Det er ikke sikkert at jeg oppnår studiekompetanse etter et år med dette; det som er ulempen. Jeg har ingen garantier på forhånd. Det fungerer visst sånn at jeg(etter at jeg har tatt fagene man trenger for å oppfylle 23/7-regelen)kan søke på spesielt grunnlag om å få studiekompetanse til tross for at jeg ikke har fem år med utdanning/praksis. Da må jeg kunne dokumentere at helsetilstanden min har vært såpass dårlig over lengre tid at jeg ikke har vært istand til å jobbe. Om dette feks gjelder to år og jeg i tilegg har tre år med utdanning, så kan det være nok til at jeg fyller 23/5-regelen og kan få studiekompetanse. Synes egentlig det er helt merkelig at man ikke kan søke om dette på forhånd, men sånn er visst reglene.
I tilegg har jeg vært på besøk i stallen der jeg skal begynne å ri! Det gikk veldig fint! Fikk hilst på alle hestene og snakket mye med hun som driver det. Hun virker som en utrolig dyktig og jordnær person(bra kombinasjon!) For å ikke snakke om at hun elsker å prate! :P Kunne sikkert vært der hele dagen og hørt på henne.
Stallen er ALT alle de andre rideskolene/sentrene jeg har vært på ikke har vært. Med andre ord helt fantastisk!
Skikkelige lærehester som er tilfredse og er trent opp skikkelig med utstyr som er tilpasset hver enkelt hest+ekstremt dyktig instruktør som er lidenskaplig opptatt av det hun driver med(og ikke holder bare på for å tjene penger).
Hun var veldig nøye på at ting skulle gjøres skikkelig, men samtidig var hun ikke snobbete i det hele tatt og gjentok flere ganger at ingen spørsmål er dumme og at jeg bare må spørre om alt jeg lurer på.
Hun sa at det ikke var alle hun tok inn som elever. Kriteriet var at man var interessert i å gjøre en innsats og å lære å ri skikkelig. Noe jeg absolutt er! Føler dette er en helt unik mulighet. En sånn mulighet jeg drømte om da jeg var yngre.
Eneste skåret i gleden oppi alt dette er at jeg sliter skikkelig med kroppen. Var hos min siste time hos kiropraktoren idag og han sa han desverre ikke kunne hjelpe meg noe mer. Til tross for at jeg ikke er så stiv som da jeg kom, så har jeg minst like mye smerter. Han mente at det kunne virke som om jeg hadde en form for betennelse siden jeg ikke har blitt bedre til tross for mindre stivhet.
Det jeg fikk anbefalt og skal prøve nå er en kur med voltaren over 7-10 dager og se om det kan dempe plagene. Jeg håper virkelig jeg kan finne noe som gjør at jeg ikke er helt ødelagt hver eneste ettermiddag/kveld.
Tok også koloskopien igår. Selve undersøkelsen gikk overraskende greit, men de fant ikke noe spesielt. Jeg hadde forsåvidt ikke forventet det heller, bare glad det er overstått.
Har så mye jeg skulle skrevet men jeg har så innmari vondt over alt så jeg må bare finne sengen, så det får bli en annen gang.
fredag 22. februar 2013
fredag 15. februar 2013
Hest!
Hest er en av de få virkelige lidenskapene jeg har hatt i livet. Desverre har det blitt lite(les; ingenting) av det de siste årene. Mye grunnet sykdom, men også pga. mange dårlige erfaringer med rideskoler og lignende. Har hatt veldig lyst til å starte igjen, men har vegret meg veldig fordi jeg er redd for å ikke mestre, redd for å ikke passe inn. Redd for dårlig miljø som jeg har opplevd mye av før.
For å ikke snakke om at jeg har lite lyst til å ri rundt i ring med en gjeng 12-åringer!
Men nå har jeg tatt mot til meg og sendt mail til ei som driver en litt alternativ stall og mailene jeg har fått tilbake har vært helt fantastiske!
De fleste elevene hennes er voksne og fokuset ligger på individuell tilrettelegging. I tillegg til å ri har man også mulighet (og blir oppmuntret) til å stikke innom og hilse på og stelle hestene så ofte man vil.
Jeg skulle egentlig bort der igår for å snakke med hun som driver det, men var desverre ikke iform, så måtte utsette det. Mest sannsynlig reiser jeg bort der en gang iløpet av neste uke. Kjenner jeg grugleder meg litt. Men gleder meg nok mest! Det hadde rett og slett vært helt fantastisk om jeg kunne komme igang med noe der ute! Det eneste negative er at det nok er DYRT. Hvor dyrt vet jeg ikke, tror det kommer litt an på...
Men om jeg så bare har råd til å ri noen ganger i måneden så tror jeg det hadde gitt meg veldig mye. I tillegg sa hun at et alternativ var å kunne få gratis timer/redusert pris mot å hjelpe til i stallen..Kanskje ikke så aktuelt nå i begynnelsen, men håper jeg har overskudd til å det etterhvert!
mandag 11. februar 2013
These battle scars...
Arr.
uregelemssige striper.
store, små. klumpete, harde.
Arr. alle plasser, over alt!
Bein,
armer,
mage,
rygg,
bryst
Arr.
Noe så privat og sårbart. Samtidig så vanskelig å skjule.
Jeg bryr meg heldigvis ikke like mye som før. Det er ikke like hemmelig og skamfullt som det en gang var. Noen ganger glemmer jeg dem til og med. Ofte, når jeg tenker meg om.
Samtidig er jeg blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig glemmer dem eller om jeg (u)bevisst dytter det bort, later som om arrene ikke eksisterer. Ja, noen ganger kan jeg til og med overbevise meg selv om at jeg ikke har så mange arr, at de ikke er synlige. Men så får jeg disse aha-opplevelsene innimellom som setter meg ut. Hvor jeg plutselig ser meg selv skikkelig. Ser meg selv utenfra. Og da ser jeg dem. Da ser jeg hvordan stripene finnes over hele kroppen min. Hvor fremtredene det er.
Og jeg blir så inderlig trist at jeg har nesten ikke ord.
Jeg hadde en samtale for en stund siden med noen andre som også hadd arr. En samtale om tatoveringer. Og om det å kunne tatovere over arr for på den måten få dem mindre synlige. En tanke jeg har hatt selv også.
Men jeg har jo innsett etterhvert at det ikke er alternativ for meg. Jeg verken vil eller kan tatovere hele kroppen.
Så hva gjør jeg? Jeg kan leve med arrene på armene, og til nød de på beina; men resten av kroppen? Selv om skammen har blitt mindre, må jeg innrømme at den fremdeles er der.
At jeg har skadet meg selv på armer og bein, kan kanskje folk forstå, men hva med det andre?
Jeg har problemer med å akseptere at det har blitt som det har blitt. At jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg har problemer med å forstå det til en viss grad. Litt fordi jeg ikke husker alt, husker ikke hvorfor det skjedde, når det skjedde. Men også fordi det ikke går bort. Jeg har levd i to så forskjellige verdener; min egen verden og den virkelige verden. Når jeg nå prøver å få stablet meg på beina igjen, komme meg videre i den virkelige verden, så føler jeg arrene holder meg igjen. Drar meg tilbake.
Må innrømme at jeg har hatt mye tanker i det siste rundt å sjekke ut om det er mulig å få fjernet noen av disse arrene.
Er det det rette å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vil nok uansett aldri få fjernet alt; og det er forsåvidt greit. Men om jeg bare kunne få litt av det bort tror jeg det ville hjulpet.
uregelemssige striper.
store, små. klumpete, harde.
Arr. alle plasser, over alt!
Bein,
armer,
mage,
rygg,
bryst
Arr.
Noe så privat og sårbart. Samtidig så vanskelig å skjule.
Jeg bryr meg heldigvis ikke like mye som før. Det er ikke like hemmelig og skamfullt som det en gang var. Noen ganger glemmer jeg dem til og med. Ofte, når jeg tenker meg om.
Samtidig er jeg blitt mer og mer usikker på om jeg egentlig glemmer dem eller om jeg (u)bevisst dytter det bort, later som om arrene ikke eksisterer. Ja, noen ganger kan jeg til og med overbevise meg selv om at jeg ikke har så mange arr, at de ikke er synlige. Men så får jeg disse aha-opplevelsene innimellom som setter meg ut. Hvor jeg plutselig ser meg selv skikkelig. Ser meg selv utenfra. Og da ser jeg dem. Da ser jeg hvordan stripene finnes over hele kroppen min. Hvor fremtredene det er.
Og jeg blir så inderlig trist at jeg har nesten ikke ord.
Jeg hadde en samtale for en stund siden med noen andre som også hadd arr. En samtale om tatoveringer. Og om det å kunne tatovere over arr for på den måten få dem mindre synlige. En tanke jeg har hatt selv også.
Men jeg har jo innsett etterhvert at det ikke er alternativ for meg. Jeg verken vil eller kan tatovere hele kroppen.
Så hva gjør jeg? Jeg kan leve med arrene på armene, og til nød de på beina; men resten av kroppen? Selv om skammen har blitt mindre, må jeg innrømme at den fremdeles er der.
At jeg har skadet meg selv på armer og bein, kan kanskje folk forstå, men hva med det andre?
Jeg har problemer med å akseptere at det har blitt som det har blitt. At jeg har gjort som jeg har gjort. Jeg har problemer med å forstå det til en viss grad. Litt fordi jeg ikke husker alt, husker ikke hvorfor det skjedde, når det skjedde. Men også fordi det ikke går bort. Jeg har levd i to så forskjellige verdener; min egen verden og den virkelige verden. Når jeg nå prøver å få stablet meg på beina igjen, komme meg videre i den virkelige verden, så føler jeg arrene holder meg igjen. Drar meg tilbake.
Må innrømme at jeg har hatt mye tanker i det siste rundt å sjekke ut om det er mulig å få fjernet noen av disse arrene.
Er det det rette å gjøre? Jeg vet ikke. Jeg vil nok uansett aldri få fjernet alt; og det er forsåvidt greit. Men om jeg bare kunne få litt av det bort tror jeg det ville hjulpet.
tirsdag 5. februar 2013
Ny psykolog?
Var idag og hadde vurderingssamtale med hun som kanskje blir min nye psykolog. Dvs. om jeg får det som jeg vil så blir hun ikke min psykolog med det første. Jeg føler jeg har størst behov for en videre behandling av spiseforstyrrelsen sånn som ting er nå. Det beste hadde vært å kunne gå på dagenheten for spiseforstyrrelser på sykehuset 1-2 dager i uken en stund fremover. Da vil jeg kunne få et opplegg som ligner litt på det jeg har hatt på Modum. Mest sannsynlig litt gruppebehandling+at de har fysioterapeut og at jeg vil spise 2-3 måltider der. På sikt tenker jeg at jeg vil bli overført til VOP her som jeg bor, og da vil det nok være hun jeg snakket med idag som blir psykologen min. Hva jeg synes om henne? Vet egentlig ikke helt. Det er jo begrenset hva man finner ut iløpet av en time, men er verken positiv eller negativ. Det var ikke sånn at jeg følte alt klaffet, men samtidig gikk det helt OK.
Har også vært til kiropraktor idag. En utrolig grei fyr faktisk! Han kunne se/kjenne at korsryggen min+øverste delen av ryggen var helt stivnet. Ikke at det var noe nytt, men fint å kunne få litt behandling også; ikke bare få beskjed om alt som er galt! Han måtte være litt forsiktig enkelte plasser pga. benskjørheten og faren for at jeg kunne få brister i ribbeina, men ellers gikk det greit. Skal ned igjen på fredag. Håper virkelig dette kan hjelpe litt!
Ellers holder jeg på å forberede meg på koloskopi(kort sagt en undersøkelse av magen hvor en slange m. kamerablir ført opp via endetarmen) ved å prøve å få i meg endel av maten jeg ikke tåler(og har holdt meg unna lenge). Skal gjøre dette i de to ukene frem til jeg skal ta koloskopien. Ikke moro for å si det mildt! Har ikke vært så veldig mye dårligere i magen enn jeg er på en dårlig dag, men er kjempekvalm+svimmel og uggen. Utrolig ubehagelig...Og verre kommer det sikkert til å bli! Har bare holdt på i to dager...Får se hvor mye jeg orker. Grunnen til at jeg skal gjøre dette er for å provosere tarmen for å se om den blir påvirket/om det slår ut på koloskopien. Spesielt viktig er det at jeg får i meg gluten, fordi man er nødt til å ha gluten i kosten en periode på forhånd for å stille en eventuell cøliaki-diagnose. Ernæringsfysiologen på Modum mente jeg burde spise gluten i minst 6 uker på forhånd, men det har jeg jo ikke tid til. Ikke vet jeg om jeg hadde klart det heller.
Gruer meg ganske mye til selve undersøkelsen. Har gjort det en gang før for noen år siden, men da hadde jeg full narkose.
Ting har gått ganske i ett siden jeg kom hjem. Vært opptatt nesten hele tiden, så har ikke helt fått kjenne på hva jeg synes om å være hjemme for godt. Så langt har jeg ikke kjent på den samme graden av dyp depresjon som jeg opplevde de første ukene i hjemmeperioden, men jeg forventer litt at det vil komme. Tar ikke sorgene på forskudd, men er forberedet. Vet at om det skulle skje, så vil det bare være for en periode. At det vil avta etterhvert.
Det har gått greit med maten så langt. Frykten for mat osv. er en av de spiseforstyrrelses-scorene som hadde forandret seg mest(i positiv retning) fra da jeg kom til Modum og frem til jeg reiste hjem.
Noen av scorene hadde gått ned men noe hadde også gått opp. Alt i alt lå jeg tilsammen ganske likt på spiseforstyrrelsessymptomer som da jeg kom. Kroppmisnøye hadde økt(kanskje ikke så merkelig med en vektoppgang på 14-15 kilo siden våren ifjor). De høye scorene jeg hadde på tvangstrekk derimot og endel andre faktorer hadde gått ned betraktelig.
Av andre ting som de testet ved innkomst og hjemreise så var dårlig selvmedfølelse blitt til moderat selvmedfølelse og en moderat depresjon blitt til en mild en.
Vi gjennomgikk også en god del diagnostiske tester/intervjuer iløpet av oppholdet som jeg fikk resultatene av rett før jeg reiste hjem. Jeg scoret subklinisk til flere ting. Husker ikke alt akkurat nå, men jeg ble litt småsjokket når jeg fikk vite det! Trodde først det betydde at jeg hadde fått en haug med nye diagnoser, så ble litt lettet når psykologen forklarte meg at det ikke funket sånn. Scoret blant annet subklinisk til tvangspreget personlighetsforstyrrelse(føler dette i stor grad henger sammen med SF-en og tidligere selvskading..hatt endel tvangstanker ifh. til dette), unnvikende personlighetsforstyrrelse(denne skjønner jeg ikke helt at jeg scoret til? kan kanskje henge sammen med depresjon el?), emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(denne diagnosen har jeg jo, så ikke så overraskende :P)...
Av diagnoser ble det satt de som jeg allerede har(bulimi, depresjon og angst)+panikklidelse, som er en diagnose jeg ikke har hatt før...Skjønte ikke hvorfor først. Ble litt klokere når hun forklarte bakgrunnen for at hun kunne sette den diagnosen; men fremdeles skjønner jeg det ikke helt. Blir interessant å se hva som står i epikrisen.
Har også vært til kiropraktor idag. En utrolig grei fyr faktisk! Han kunne se/kjenne at korsryggen min+øverste delen av ryggen var helt stivnet. Ikke at det var noe nytt, men fint å kunne få litt behandling også; ikke bare få beskjed om alt som er galt! Han måtte være litt forsiktig enkelte plasser pga. benskjørheten og faren for at jeg kunne få brister i ribbeina, men ellers gikk det greit. Skal ned igjen på fredag. Håper virkelig dette kan hjelpe litt!
Ellers holder jeg på å forberede meg på koloskopi(kort sagt en undersøkelse av magen hvor en slange m. kamerablir ført opp via endetarmen) ved å prøve å få i meg endel av maten jeg ikke tåler(og har holdt meg unna lenge). Skal gjøre dette i de to ukene frem til jeg skal ta koloskopien. Ikke moro for å si det mildt! Har ikke vært så veldig mye dårligere i magen enn jeg er på en dårlig dag, men er kjempekvalm+svimmel og uggen. Utrolig ubehagelig...Og verre kommer det sikkert til å bli! Har bare holdt på i to dager...Får se hvor mye jeg orker. Grunnen til at jeg skal gjøre dette er for å provosere tarmen for å se om den blir påvirket/om det slår ut på koloskopien. Spesielt viktig er det at jeg får i meg gluten, fordi man er nødt til å ha gluten i kosten en periode på forhånd for å stille en eventuell cøliaki-diagnose. Ernæringsfysiologen på Modum mente jeg burde spise gluten i minst 6 uker på forhånd, men det har jeg jo ikke tid til. Ikke vet jeg om jeg hadde klart det heller.
Gruer meg ganske mye til selve undersøkelsen. Har gjort det en gang før for noen år siden, men da hadde jeg full narkose.
Ting har gått ganske i ett siden jeg kom hjem. Vært opptatt nesten hele tiden, så har ikke helt fått kjenne på hva jeg synes om å være hjemme for godt. Så langt har jeg ikke kjent på den samme graden av dyp depresjon som jeg opplevde de første ukene i hjemmeperioden, men jeg forventer litt at det vil komme. Tar ikke sorgene på forskudd, men er forberedet. Vet at om det skulle skje, så vil det bare være for en periode. At det vil avta etterhvert.
Det har gått greit med maten så langt. Frykten for mat osv. er en av de spiseforstyrrelses-scorene som hadde forandret seg mest(i positiv retning) fra da jeg kom til Modum og frem til jeg reiste hjem.
Noen av scorene hadde gått ned men noe hadde også gått opp. Alt i alt lå jeg tilsammen ganske likt på spiseforstyrrelsessymptomer som da jeg kom. Kroppmisnøye hadde økt(kanskje ikke så merkelig med en vektoppgang på 14-15 kilo siden våren ifjor). De høye scorene jeg hadde på tvangstrekk derimot og endel andre faktorer hadde gått ned betraktelig.
Av andre ting som de testet ved innkomst og hjemreise så var dårlig selvmedfølelse blitt til moderat selvmedfølelse og en moderat depresjon blitt til en mild en.
Vi gjennomgikk også en god del diagnostiske tester/intervjuer iløpet av oppholdet som jeg fikk resultatene av rett før jeg reiste hjem. Jeg scoret subklinisk til flere ting. Husker ikke alt akkurat nå, men jeg ble litt småsjokket når jeg fikk vite det! Trodde først det betydde at jeg hadde fått en haug med nye diagnoser, så ble litt lettet når psykologen forklarte meg at det ikke funket sånn. Scoret blant annet subklinisk til tvangspreget personlighetsforstyrrelse(føler dette i stor grad henger sammen med SF-en og tidligere selvskading..hatt endel tvangstanker ifh. til dette), unnvikende personlighetsforstyrrelse(denne skjønner jeg ikke helt at jeg scoret til? kan kanskje henge sammen med depresjon el?), emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse(denne diagnosen har jeg jo, så ikke så overraskende :P)...
Av diagnoser ble det satt de som jeg allerede har(bulimi, depresjon og angst)+panikklidelse, som er en diagnose jeg ikke har hatt før...Skjønte ikke hvorfor først. Ble litt klokere når hun forklarte bakgrunnen for at hun kunne sette den diagnosen; men fremdeles skjønner jeg det ikke helt. Blir interessant å se hva som står i epikrisen.
tirsdag 29. januar 2013
ME
Nå starter snart det "normale" livet igjen. Blir rart å reise hjem for godt! Samtidig er det egentlig greit å være ferdig. Det jeg sliter mest med, som virkelig dreper motivasjonen, er alle de somatiske plagene mine. Det har ikke blitt bedre til tross for at jeg spiser, sover og generelt har det bedre enn jeg har hatt det på årevis. Om noe har det nesten blitt verre. Tok MR av ryggen min for noen uker siden, og bortsett fra litt dehydrerte skiver som var lett forhøyede(ifølge legen her vil en hvilken som helst 40åring ha dette, uten at man har plager fordet om) var alt greit. Det høres kanskje positivt ut at det ikke var noe alvorlig galt, men jeg blir så innmari fortvilet! Hvordan kan jeg få svar om alt er i orden i magen og alt er i orden med ryggen når jeg sliter så ekstremt som jeg gjør? Føler meg nesten som en hypokonder! Samtidig vet jeg jo at jeg virkelig ikke er det. Har en ganske høy smerteterskel og når jeg har det vondt, så har jeg virkelig vondt.
Legen begynte jo (såklart) å snakke om at det sikkert var pga. psykiske ting, men jeg klarer ikke helt se den heller. Såklart henger psyke og kropp sammen, men at at psyken er utløsende faktor tror jeg ingenting på. Jeg har det faktisk bedre psykisk nå enn jeg har hatt det på lang lang tid, likevel fungerer jeg ikke fordi jeg er så utslitt. ME ble også nevnt. At det kanskje er noe jeg bør bli utredet for, og jo mer jeg tenker på det, jo mer logisk virker det. Har fått høre at det gjerne er pga. spiseforstyrrelsen osv. at jeg har hatt alle problemene som jeg har hatt, men nå er jeg nesten normalvektig og problemene er minst like store!
Siden jeg ble akutt dårlig ifjor har de fysiske plagene blitt 10 x verre. Bare å gå fra rommet mitt og opp til legens kontor idag føltes som å bestige en fjelltopp.Føler meg nesten som en gammel dame.
Noen av plagene:
* aldri uthvilt uansett hvor mye/lite jeg sover
* konstant følelse av å være sliten/småsyk...må liksom presse meg til ALT..null energi...føles som jeg har løpt maraton selv om jeg ikke nødvendigvis har gjort noe spesielt
* verking i hele kroppen
* rygg som ikke tåler noe som helst...sengeliggende i perioder pga. all smerten
* mage som ikke fungerer...(hatt diare de to siste dagene feks)
* sår som aldri gror(til tross for at alle blodprøver osv. er fine)
* hyppig vannlating...må gjerne på do en gang hver halvtime gjennom hele dagen...noen ganger oftere..på natten kanskje 3-4 ganger, men i dårlige perioder har jeg våknet hver time om natten
* ekstremt høye b12-verdier som legen ikke kan forklare
* feberfølelse selv om jeg har normal(og noen ganger lav) temperatur
* (sil)blør neseblod daglig
Var i Oslo fra fredag til lørdag og på lørdag fikk jeg besøk. Mange som har spurt meg om jeg har hatt det kjekt i helga, men jeg har ikke klart å svare. Har vært så esktremt sliten at jeg bare har gått i overlevelsesmodus. Søndagskveld lå jeg i sengen og gråt fordi jeg var så sliten. Igår og idag har vært utrolige tunge dager, føles som om noen har kjørt over meg med en traktor. Bare å stå/sitte tar på liksom.
Som sagt er det vanskelig å skulle holde på motivasjonen når den fysiske helsen ikke bedrer seg! Ikke så lett å skulle spise osv. om jeg ikke orker å gjøre noe annet enn å ligge i senga...Jeg gjør jo ikke det heller(ligger i senga hele tiden altså), jeg presser meg hele tiden. Er nødt til det om jeg skal få gjort noe som helst. Før har jeg kjent litt på den følelsen i forbindelse med at jeg har vært deprimert, at jeg bare vil holde senga og at alt er et ork. Men det er likevel annerledes nå; jeg føler meg ikke deprimert, jeg vil ikke ligge i senga egentlig, men jeg er så jævlig utslitt at jeg nesten ikke har noe valg. Føles utrolig kjipt rett og slett.
Jeg gjør jo alt jeg "skal". Alt som skal være bra for en "normal" person. Spiser skikkelig og NOK+ trener hensiktsmessig(hovedsaklig styrketrening+litt turer)+ sover bedre enn på årevis. Når jeg da likevel er så dårlig som jeg er, så tenker jeg at en utredning ifh. til ME kan være lurt...Ikke fordi det løser problemene vedå få enda en diagnose, men fordi det da er enklere å vite HVA man bør gjøre. Har man ME bør man feks være mer forsiktig med trening enn en "normal" person.
Legen begynte jo (såklart) å snakke om at det sikkert var pga. psykiske ting, men jeg klarer ikke helt se den heller. Såklart henger psyke og kropp sammen, men at at psyken er utløsende faktor tror jeg ingenting på. Jeg har det faktisk bedre psykisk nå enn jeg har hatt det på lang lang tid, likevel fungerer jeg ikke fordi jeg er så utslitt. ME ble også nevnt. At det kanskje er noe jeg bør bli utredet for, og jo mer jeg tenker på det, jo mer logisk virker det. Har fått høre at det gjerne er pga. spiseforstyrrelsen osv. at jeg har hatt alle problemene som jeg har hatt, men nå er jeg nesten normalvektig og problemene er minst like store!
Siden jeg ble akutt dårlig ifjor har de fysiske plagene blitt 10 x verre. Bare å gå fra rommet mitt og opp til legens kontor idag føltes som å bestige en fjelltopp.Føler meg nesten som en gammel dame.
Noen av plagene:
* aldri uthvilt uansett hvor mye/lite jeg sover
* konstant følelse av å være sliten/småsyk...må liksom presse meg til ALT..null energi...føles som jeg har løpt maraton selv om jeg ikke nødvendigvis har gjort noe spesielt
* verking i hele kroppen
* rygg som ikke tåler noe som helst...sengeliggende i perioder pga. all smerten
* mage som ikke fungerer...(hatt diare de to siste dagene feks)
* sår som aldri gror(til tross for at alle blodprøver osv. er fine)
* hyppig vannlating...må gjerne på do en gang hver halvtime gjennom hele dagen...noen ganger oftere..på natten kanskje 3-4 ganger, men i dårlige perioder har jeg våknet hver time om natten
* ekstremt høye b12-verdier som legen ikke kan forklare
* feberfølelse selv om jeg har normal(og noen ganger lav) temperatur
* (sil)blør neseblod daglig
Var i Oslo fra fredag til lørdag og på lørdag fikk jeg besøk. Mange som har spurt meg om jeg har hatt det kjekt i helga, men jeg har ikke klart å svare. Har vært så esktremt sliten at jeg bare har gått i overlevelsesmodus. Søndagskveld lå jeg i sengen og gråt fordi jeg var så sliten. Igår og idag har vært utrolige tunge dager, føles som om noen har kjørt over meg med en traktor. Bare å stå/sitte tar på liksom.
Som sagt er det vanskelig å skulle holde på motivasjonen når den fysiske helsen ikke bedrer seg! Ikke så lett å skulle spise osv. om jeg ikke orker å gjøre noe annet enn å ligge i senga...Jeg gjør jo ikke det heller(ligger i senga hele tiden altså), jeg presser meg hele tiden. Er nødt til det om jeg skal få gjort noe som helst. Før har jeg kjent litt på den følelsen i forbindelse med at jeg har vært deprimert, at jeg bare vil holde senga og at alt er et ork. Men det er likevel annerledes nå; jeg føler meg ikke deprimert, jeg vil ikke ligge i senga egentlig, men jeg er så jævlig utslitt at jeg nesten ikke har noe valg. Føles utrolig kjipt rett og slett.
Jeg gjør jo alt jeg "skal". Alt som skal være bra for en "normal" person. Spiser skikkelig og NOK+ trener hensiktsmessig(hovedsaklig styrketrening+litt turer)+ sover bedre enn på årevis. Når jeg da likevel er så dårlig som jeg er, så tenker jeg at en utredning ifh. til ME kan være lurt...Ikke fordi det løser problemene vedå få enda en diagnose, men fordi det da er enklere å vite HVA man bør gjøre. Har man ME bør man feks være mer forsiktig med trening enn en "normal" person.
fredag 11. januar 2013
tirsdag 8. januar 2013
Status quo
Jeg er tilbake fra jule-permisjon. Utrolig hvor fort man omstiller seg! Men kjenner at det har blitt litt mye styr i det siste, for er ekstremt sliten. Igår sov jeg noen timer på dagen og idag er det blitt enda flere timer+at jeg sover på natten. Føler egentlig bare for å sove hele tiden. Men ellers er ikke den fysiske formen så verst.
Jeg har nå bare 2,5 uke igjen av oppholdet her. Det er merkelig å tenke på at det snart er over! Jeg er ganske lei av mye her, så på den måten er det godt å skulle reise hjem. Samtidig er det jo hele tiden en frykt for at ting skal gå tilbake til å bli som det var før. At ting skal spinne helt utav kontroll.
Jeg tror ikke det vil bli som før. Det er mye som har forandret seg. Jeg har fått til mye! Blant annet har jeg gått opp 12 kilo siden våren ifjor(9 av dem siden jeg begynte i behandling i august). Jeg har spist jevnlige måltider rundt 90% av dagene det siste halve året; for å ikke snakke om at jeg har spist en veldig mye større mengde daglig enn på mange mange år(uten å kaste opp). I tilegg har jeg ikke selvskadet mer enn to ganger eller noe sånt på et halvt år. Siste gangen er nesten et halvt år siden faktisk!
Jeg har også blitt flinkere å ta vare på meg selv, selvmedfølelse som det heter så fint. Akkurat den biten føler jeg har vært en lengre prosess som har komt de siste årene; ikke så mye det siste halve året.
Alt dette er jo kjempepositivt!
Samtidig sliter jeg noe jævlig. Hver dag våkner jeg og vil ned i vekt. I begynnelsen av vektoppgangen var jeg veldig ambivalent, det var vanskelig og utfordrende å gå opp i vekt; men jeg kunne likevel kjenne på en viss mestring. Det har forsvunnet helt nå. Jeg føler meg bare ekkel. Intens ekkel.
Hver dag våkner jeg og vil ned. Og hver dag fortsetter jeg likevel å innta den maten som jeg vet vil gjøre at jeg går er opp. Det føles så feil. Jeg føler jeg overkjører mine egne behov 100%
Og jada, det er vel egentlig ikke mine behov, det er spiseforstyrrelsens; men det føles uansett som mitt behov. Jeg tror nok ikke jeg komme til å provosere frem en vektnedgang, jeg har lagt for mye arbeid ned i å gå opp, så jeg kan liksom ikke snu nå.
Men jeg føler veldig sterkt at jeg må få lov til å stoppe opp litt nå. Få lov til å ta tak i alle de vanskelige følelsene, kroppsopplevelsen osv før jeg kan gå videre. I begynnelsen var det avgjørende med en raskest mulig vektoppgang fordi jeg var så undervektig, det er jo ikke tilfelle lengre. Jeg mener ikke at jeg IKKE skal gå opp i vekt, men jeg føler et veldig behov for å arbeide med alle følelsene som har komt med vektoppgangen. De har blitt jobbet veldig lite med og jeg føler meg som en tikkende bombe.
Prøvde å ta dette opp idag og det angret jeg veldig på i ettertid. Jeg føler det jeg sier ikke blir tatt seriøst fordi det automatisk alltid blir tatt som at det KUN er spiseforstyrrelsen som snakker. Jeg har ikke problemer med å se poenget med at spiseforstyrrelsen ofte kan overta fornuften og at spiseforstyrrelsen snakker. Men jeg er da ikke bare en spiseforstyrrelse? Det må da gå an å ha refleksjoner rundt egen behandling som ikke enten er 100% friske eller 100% spiseforstyrrelse?
Jeg følte veldig sterkt at jeg bare bel degradert til en spiseforstyrrelse. At disse tankene kun kom av vektfobi og at jeg mente jeg IKKE skulle gå opp i vekt.
Men det er jo ikke bare det det handler om. Det handler om at jeg føler hodet og følelsene ikke er med på det som skjer. Jeg føler meg presset til bristepunktet en stor del av tiden, og å presse enda mer på nå når jeg snart skal hjem på egenhånd; jeg ser ikke helt hvordan det skal gjøre meg godt.
Jeg snakker som sagt ikke om å ikke gå opp i vekt, men å få ta ting litt mer i mitt eget tempo.
Sånn som det ser ut nå er jeg redd jeg skal få en eller annen form for sammenbrudd når jeg kommer hjem. Noe som er veldig synd, fordi jeg har følt det har gått overraskende bra når jeg har vært hjemme. Jeg har klart å spise ganske greit og jeg har klart en vektoppgang på 0,5 kg i snitt i uken siden august.
Nå føler jeg meg som sagt degradert til bare en spiseforstyrrelse. At alle mine tanker og refleksjoner ikke er verdt noe fordi det er BARE spiseforstyrrelses-vås.
Jeg følte meg rett og slett DUM før idag og har ikke klart å riste av meg den følelsen.
Jeg er nok litt skuffet over å ikke bli hørt eller forstått; at jeg ikke har vært flink nok fordi jeg feks ikke har spist senkvelds hjemme. Men er det ikke egentlig ikke jævlig bra at jeg har klart fire måltider så og si hver dag og at jeg i snitt har gått opp 0,5 kilo hver eneste uke?
Litt smådeppa idag med andre ord.
Når det er sagt; så har jeg noe å se frem til! Pappa og lillebroren min kommer ned her neste helg og vi skal se på VM i skiflygning i bakken her borte! Det blir kjempekjekt; pappa gleder seg som en unge på julaften
^^,
Jeg har nå bare 2,5 uke igjen av oppholdet her. Det er merkelig å tenke på at det snart er over! Jeg er ganske lei av mye her, så på den måten er det godt å skulle reise hjem. Samtidig er det jo hele tiden en frykt for at ting skal gå tilbake til å bli som det var før. At ting skal spinne helt utav kontroll.
Jeg tror ikke det vil bli som før. Det er mye som har forandret seg. Jeg har fått til mye! Blant annet har jeg gått opp 12 kilo siden våren ifjor(9 av dem siden jeg begynte i behandling i august). Jeg har spist jevnlige måltider rundt 90% av dagene det siste halve året; for å ikke snakke om at jeg har spist en veldig mye større mengde daglig enn på mange mange år(uten å kaste opp). I tilegg har jeg ikke selvskadet mer enn to ganger eller noe sånt på et halvt år. Siste gangen er nesten et halvt år siden faktisk!
Jeg har også blitt flinkere å ta vare på meg selv, selvmedfølelse som det heter så fint. Akkurat den biten føler jeg har vært en lengre prosess som har komt de siste årene; ikke så mye det siste halve året.
Alt dette er jo kjempepositivt!
Samtidig sliter jeg noe jævlig. Hver dag våkner jeg og vil ned i vekt. I begynnelsen av vektoppgangen var jeg veldig ambivalent, det var vanskelig og utfordrende å gå opp i vekt; men jeg kunne likevel kjenne på en viss mestring. Det har forsvunnet helt nå. Jeg føler meg bare ekkel. Intens ekkel.
Hver dag våkner jeg og vil ned. Og hver dag fortsetter jeg likevel å innta den maten som jeg vet vil gjøre at jeg går er opp. Det føles så feil. Jeg føler jeg overkjører mine egne behov 100%
Og jada, det er vel egentlig ikke mine behov, det er spiseforstyrrelsens; men det føles uansett som mitt behov. Jeg tror nok ikke jeg komme til å provosere frem en vektnedgang, jeg har lagt for mye arbeid ned i å gå opp, så jeg kan liksom ikke snu nå.
Men jeg føler veldig sterkt at jeg må få lov til å stoppe opp litt nå. Få lov til å ta tak i alle de vanskelige følelsene, kroppsopplevelsen osv før jeg kan gå videre. I begynnelsen var det avgjørende med en raskest mulig vektoppgang fordi jeg var så undervektig, det er jo ikke tilfelle lengre. Jeg mener ikke at jeg IKKE skal gå opp i vekt, men jeg føler et veldig behov for å arbeide med alle følelsene som har komt med vektoppgangen. De har blitt jobbet veldig lite med og jeg føler meg som en tikkende bombe.
Prøvde å ta dette opp idag og det angret jeg veldig på i ettertid. Jeg føler det jeg sier ikke blir tatt seriøst fordi det automatisk alltid blir tatt som at det KUN er spiseforstyrrelsen som snakker. Jeg har ikke problemer med å se poenget med at spiseforstyrrelsen ofte kan overta fornuften og at spiseforstyrrelsen snakker. Men jeg er da ikke bare en spiseforstyrrelse? Det må da gå an å ha refleksjoner rundt egen behandling som ikke enten er 100% friske eller 100% spiseforstyrrelse?
Jeg følte veldig sterkt at jeg bare bel degradert til en spiseforstyrrelse. At disse tankene kun kom av vektfobi og at jeg mente jeg IKKE skulle gå opp i vekt.
Men det er jo ikke bare det det handler om. Det handler om at jeg føler hodet og følelsene ikke er med på det som skjer. Jeg føler meg presset til bristepunktet en stor del av tiden, og å presse enda mer på nå når jeg snart skal hjem på egenhånd; jeg ser ikke helt hvordan det skal gjøre meg godt.
Jeg snakker som sagt ikke om å ikke gå opp i vekt, men å få ta ting litt mer i mitt eget tempo.
Sånn som det ser ut nå er jeg redd jeg skal få en eller annen form for sammenbrudd når jeg kommer hjem. Noe som er veldig synd, fordi jeg har følt det har gått overraskende bra når jeg har vært hjemme. Jeg har klart å spise ganske greit og jeg har klart en vektoppgang på 0,5 kg i snitt i uken siden august.
Nå føler jeg meg som sagt degradert til bare en spiseforstyrrelse. At alle mine tanker og refleksjoner ikke er verdt noe fordi det er BARE spiseforstyrrelses-vås.
Jeg følte meg rett og slett DUM før idag og har ikke klart å riste av meg den følelsen.
Jeg er nok litt skuffet over å ikke bli hørt eller forstått; at jeg ikke har vært flink nok fordi jeg feks ikke har spist senkvelds hjemme. Men er det ikke egentlig ikke jævlig bra at jeg har klart fire måltider så og si hver dag og at jeg i snitt har gått opp 0,5 kilo hver eneste uke?
Litt smådeppa idag med andre ord.
Når det er sagt; så har jeg noe å se frem til! Pappa og lillebroren min kommer ned her neste helg og vi skal se på VM i skiflygning i bakken her borte! Det blir kjempekjekt; pappa gleder seg som en unge på julaften
^^,
mandag 31. desember 2012
Årets siste dag, jippi
Ligger i senga, under dyna, lyset av. Mørkt og sort.
Det var ikke sånn denne dagen skulle bli. Mini-sammenbrudd. Eller egentlig føles det ikke så mini. Bare totalt kaos som kommer av ting som egentlig er ubetydelige. Føles som om jeg sprenges innvendig. Emosjonelt ustabil. Heihei.
Men hvorfor akkurat nå, har jo ikke slitt så mye med dette den siste tiden?
Føler meg intenst ensom. Fanget. Hadde jo gledet meg til å finne på noe idag, men nå ser det mest ut til at jeg blir hjemme alene.
Trangen til destruktive ting har bare skylt over meg for full styrke de siste timene. Vil løpe til krampen tar meg, ta piller, hyle og skrike. Tanken på å spise noe som helst virker helt fjern.
Hvor i all verden kom alt dette fra så plutselig?
Prøver å ikke grave meg helt ned, dagen er ikke over enda. Men forbereder meg på det verste så kan jeg heller bli positivt overraska om det går bedre.
søndag 30. desember 2012
...
Jeg vet ikke helt hvor jeg er om dagene. Rent fysisk er jeg hjemme på jule"permisjon" og trives forsåvidt med det...Men alt føles så rart og litt ukjent. Jeg har fått noen kommentarer om at jeg ser bra/bedre ut fra folk som ikke har sett meg på en stund. Til en viss grad klarer jeg ta til meg det positive i det, men det styrker jo på samme tid feithets-følelsen.
Jeg er jo komt LANGT, jeg ser det. Får små aha-opplevelser innimellom; som feks da jeg åpnet kjøleskapsdøra og det gikk opp for meg at kjøleskapet faktisk var ganske så fullt; for et år siden var det utenkelig; klarte knapt oppbevare noe som helst mat i huset.
Eller når jeg feks kan glede meg litt til å spise middag med familien.
Jeg tenker endel på hvor mye jeg faktisk får til nå iforhold til før; det er MYE. Samtidig vet jeg også at jeg lurer meg selv endel. Jeg tar spiseforstyrra valg daglig. Spiser jo mye mer enn før; mye mer regelmessig. Samtidig føler jeg meg litt falsk. Sannheten er at spiseforstyrrelsen styrer VELDIG mye. Og det har nok blitt mer og mer av det også. Sammenlignet med for feks et par måneder siden, så har den mer kontroll nå.
Hver dag tenker jeg at jeg må ned i vekt, at jeg ikke vil spise. Likevel starter jeg hver dag med frokost. Tenker at jeg må. Det er nok frykten som motiverer meg mest. Jeg er redd for hva som vil skje om jeg lar være å spise den frokosten, redd for at det skal spinne utav kontroll før jeg vet ordet av det.
Så jeg spiser jo. Så og si alle måltider. Men kutter heller ut litt av mengdene, sånn for å være på den sikre siden. Sånn at jeg ihvertfall ikke spiser for mye. Tenker at det ikke gjør noe, for jeg får jo til tross til MYE sammenlignet med før. Men kjenner jo at det er noe som skurrer.
Nå er jeg syk(influensa-aktig)for andre gang på noen uker. Vet ikke om det har noe med matinntaket å gjøre, men det hjelper ikke akkurat på. Trenger jo ikke like mye mat når jeg bare ligger hele dagen, og da kommer usikkertheten inn og tanken om at jeg heller vil ta litt for lite enn for mye.
Jeg merker at jeg tenker at jeg er såpass mye bedre nå at jeg tåler mye mer. Jeg er jo langt fra så syk som jeg var. Jeg "glemmer" på en måte hvor alvorlig syk jeg har vært (og strengt tatt vel fremdeles er?)
Det har nok mye med vektoppgangen å gjøre. Jeg har ikke veid meg på noen uker nå, men sist jeg veide meg viste vekten ca. 11 kilo mer enn i vår. Jeg VET jo at frisk og syk ikke bare handler om vekt, men for spiseforstyrrelsen handler det nesten kun om vekt. Nå veier jeg mer og da er jeg automatisk mye bedre(ifølge sf-en). Til tross for at jeg verken kjenner meg spesielt mye bedre fysisk eller psykisk. Jeg har ekstremt mye smerter i kroppen og er konstant sliten og det er fakta...Til tross for sunt næringsinntak over lang tid; at kroppen har fått det den trenger, så kjenner jeg jo at jeg er langt fra i mål. Føler meg fremdeles som et vrak en stor del av tiden for å være ærlig...
Men spiseforstyrrelsen bryr seg som sagt lite om dette.
Nå er du liksom friskere så da får du jammen meg se til å få gjort mye og løpe rundt hele dagen!
Så jeg sliter. Men det går jo bedre egentlig. Forvirrende. Julen har ikke vært så verst. Håper formen blir litt bedre iløpet av morgendagen så jeg klarer å gjøre noe annet enn å sitte hjemme på nyttårsaften.
Gruer meg til å reise tilbake til Modum.
Jeg er jo komt LANGT, jeg ser det. Får små aha-opplevelser innimellom; som feks da jeg åpnet kjøleskapsdøra og det gikk opp for meg at kjøleskapet faktisk var ganske så fullt; for et år siden var det utenkelig; klarte knapt oppbevare noe som helst mat i huset.
Eller når jeg feks kan glede meg litt til å spise middag med familien.
Jeg tenker endel på hvor mye jeg faktisk får til nå iforhold til før; det er MYE. Samtidig vet jeg også at jeg lurer meg selv endel. Jeg tar spiseforstyrra valg daglig. Spiser jo mye mer enn før; mye mer regelmessig. Samtidig føler jeg meg litt falsk. Sannheten er at spiseforstyrrelsen styrer VELDIG mye. Og det har nok blitt mer og mer av det også. Sammenlignet med for feks et par måneder siden, så har den mer kontroll nå.
Hver dag tenker jeg at jeg må ned i vekt, at jeg ikke vil spise. Likevel starter jeg hver dag med frokost. Tenker at jeg må. Det er nok frykten som motiverer meg mest. Jeg er redd for hva som vil skje om jeg lar være å spise den frokosten, redd for at det skal spinne utav kontroll før jeg vet ordet av det.
Så jeg spiser jo. Så og si alle måltider. Men kutter heller ut litt av mengdene, sånn for å være på den sikre siden. Sånn at jeg ihvertfall ikke spiser for mye. Tenker at det ikke gjør noe, for jeg får jo til tross til MYE sammenlignet med før. Men kjenner jo at det er noe som skurrer.
Nå er jeg syk(influensa-aktig)for andre gang på noen uker. Vet ikke om det har noe med matinntaket å gjøre, men det hjelper ikke akkurat på. Trenger jo ikke like mye mat når jeg bare ligger hele dagen, og da kommer usikkertheten inn og tanken om at jeg heller vil ta litt for lite enn for mye.
Jeg merker at jeg tenker at jeg er såpass mye bedre nå at jeg tåler mye mer. Jeg er jo langt fra så syk som jeg var. Jeg "glemmer" på en måte hvor alvorlig syk jeg har vært (og strengt tatt vel fremdeles er?)
Det har nok mye med vektoppgangen å gjøre. Jeg har ikke veid meg på noen uker nå, men sist jeg veide meg viste vekten ca. 11 kilo mer enn i vår. Jeg VET jo at frisk og syk ikke bare handler om vekt, men for spiseforstyrrelsen handler det nesten kun om vekt. Nå veier jeg mer og da er jeg automatisk mye bedre(ifølge sf-en). Til tross for at jeg verken kjenner meg spesielt mye bedre fysisk eller psykisk. Jeg har ekstremt mye smerter i kroppen og er konstant sliten og det er fakta...Til tross for sunt næringsinntak over lang tid; at kroppen har fått det den trenger, så kjenner jeg jo at jeg er langt fra i mål. Føler meg fremdeles som et vrak en stor del av tiden for å være ærlig...
Men spiseforstyrrelsen bryr seg som sagt lite om dette.
Nå er du liksom friskere så da får du jammen meg se til å få gjort mye og løpe rundt hele dagen!
Så jeg sliter. Men det går jo bedre egentlig. Forvirrende. Julen har ikke vært så verst. Håper formen blir litt bedre iløpet av morgendagen så jeg klarer å gjøre noe annet enn å sitte hjemme på nyttårsaften.
Gruer meg til å reise tilbake til Modum.
lørdag 8. desember 2012
Føler meg sykere
Spesialbrødet som var lagd til meg var helt ubeskrivelig(og ikke på en positiv måte). Etter kveldsmaten ble jeg veldig dårlig, føltes nesten som når jeg fikk matforgiftning i syden. Det fristet ikke mye å prøve igjen idag, men måtte jo nesten det. Spiste to brødskiver til lunsj og har bare blitt dårligere og dårligere siden da. Hadde store problemer med å få i meg grøten for noen timer siden. Er kritthvitt i ansiktet, kjempekvalm og føler meg helt jævlig. Spurte om å få noe kvalmestillende, for det hjalp litt igår; men neida. Så nå ligger jeg i sengen og vrir meg. Lurer på hvordan i helvette jeg skal få i meg kveldsmaten...er nødt til å få den i meg! Skjønner ikke hvorfor jeg kunne få kvalmestillende NÅ, kveldsmaten er jo det aller viktigste. Blir så lei meg av alt dette styret...føler jeg har gått ned i vekt bare på den lille tiden jeg har vært her. Føler meg sykere enn på lenge.
fredag 7. desember 2012
Tilbake
Ja, da var jeg tilbake. Kom på tirsdag så har vært her noen dager nå. Har gruet meg litt for å reise ned igjen, men samtidig gikk det egentlig ikke skikkelig opp for meg at jeg skulle ned igjen her før jeg sto utenfor hovedinngangen. Da fikk jeg litt panikk. Ble helt kvalm og ville IKKE gå inn. Ble stående utenfor i -18 c i nesten en time. Ringte til mamma og sa at jeg ikke ville være her, at jeg ville hjem. Selvfølgelig visste jeg jo at jeg ikke kunne reise hjem igjen når jeg først var komt, men freaket helt ut. Noe oppe i hodet som låste seg helt.
Så tirsdagen ble vanskelig. Det hjalp litt når jeg fikk møtt igjen de andre og sånn, men samtidig føltes det så feil. På lørdag var jeg på byen med en venninne og tre dager senere er jeg plutselig innlagt på spiseforstyrrelsesavdeling. Nå skulle jeg liksom være syk igjen. Det føltes som å ta flere skritt tilbake. Jeg vet jo at jeg ikke har vært frisk hjemme, men føler likevel at jeg har klart å fokusere på andre ting enn spiseforstyrrelsen i mye større grad. Maten har også gått ganske greit selv om jeg har hatt mine knall og fall innimellom. Så å plutselig skulle gå fra en noenlunde ok måltidsrytme hjemme(som jeg følte var begynt å bli ganske naturlig)til å skulle snakke og tenke så masse på maten igjen føltes veldig rart...Det samme med lås på skap og kjøleskap, og å skulle følge en kostplan slavisk.
I tilegg hadde de ikke ordnet brød uten gjær til meg til tross for at jeg ringte en uke på forhånd og gav beskjed. Jeg foreslo at jeg kunne ta dobbelt så mye protein og dressing til lunsj siden jeg ikke hadde brød, men nei, det fikk jeg ikke lov til! Dermed har jeg spist glutenfri havregryn til HVERT eneste måltid utenom middag i to dager...Det er faen meg ikke normalt og synes det er skikkelig dårlig at jeg blir tvunget til å gjøre det. Idag hadde jeg fått nok så jeg tok salat til lunsj...en bolle med salat og en bolle med så mye protein(egg, kjøtt ost etc) jeg fikk plass til+masse dressing. Jeg ble mer enn mett for å si det sånn! Men fy så godt det var å spise noe annet enn havregryn :P
Nå har de heldigvis fått laget det brødet til meg sånn at jeg kan spise brød til kveldsmat.
Hjemme har jeg klart meg fint uten brød noen dager( ikke alltid jeg har giddet å bake mer samme dag som det går tomt)...Er egentlig ikke så glad i brød...men da spiser jeg jo mye mer kjøtt/fisk/egg el. og det får vi jo ikke lov til her! Var jo mye av de samme problemene sist gang med at jeg ikke fikk mat jeg kunne spise...Kjedelig når jeg virkelig vil få i meg alt på kostplanen.
Snakket med den nye legen vi har fått her igår. Det ble en ganske sterk wakeup-call. For å være helt ærlig, så har tenkt at jeg har vært såpass flink med maten(og trening)+gått opp i vekt, at jeg nå kan slappe litt mer av. Mener ikke at jeg skal spise mindre enn det jeg skal eller noe sånt, men har tenkt at jeg trenger ikke stresse sånn med resten av vektoppgangen som jeg har gjort så langt. Jeg har vært såpass dårlig og underernært at det var ganske avgjørende en periode å få i meg nok mat+ gå opp i vekt fortest mulig...Men nå er jeg ikke lengre SÅ syk(fysisk ihvertfall)så det gjør ingenting om jeg skulle bruke feks et halvt år eller et år hjemme på den siste biten av vektoppgang . Kanskje jobbe litt mer med det underliggende og bare fortsette med jevnlige måltider og holde vekten. Ta tiden til hjelp.
Men den samtalen gav meg altså litt reality check. Vi snakket om beinskjørheten min. Den har jo blitt drastisk verre det siste året. Før hadde jeg ganske kraftig beinskjørhet i ryggen, men bare litt i hoftene. Nå har benskjørheten i hoftene blitt like alvorlig som den i ryggen. Til tross for at jeg, siden mars ca, har spist mer normalt enn jeg har gjort på flere år(med faste måltider osv). I tilegg tygger jeg såklart kalsium og D-vitamin som en gal. Problemet er at det tydeligvis ikke er nok. Jeg klarte ikke gå opp så mye i vekt før Modum til tross for bedre matinntak enn på veldig lang tid, og dette mente han var avgjørende.
Blodprøvene fra Balderklinikken(som ble tatt i slutten av oktober)viste jo at jeg hadde 0,006 på østrogen; noe som er så og si ingenting og altfor altfor lavt. Jeg hadde skjønt det om det var i begynnelsen av året eller noe...men etter alt dette arbeidet så er jeg tydeligvis milelangt fra å få noen resultater. Utifra alle prøvene jeg tok sa legen på balderklinikken at det var null tegn på verken eggløsning eller at det kom til å skje i nærmeste fremtid. Det var vel kort sagt det legen her sa også. MENSTRUASJON. Det hjelper ikke om du spiser eller går opp i vekt, så lenge du ikke har menstruasjon vil benskjørheten bli verre...(sånn forsto jeg han ihvertfall)
Så nå har jeg egentlig bare et mål og det er å få menstruasjonen tilbake :P Føler hver dag uten bryter ned beina mine og det stresser meg sinnsykt. Skjønner ikke hvorfor det ikke en gang er tegn til at jeg kommer til å få det snart! Jeg har gått opp 10 kilo siden i vår, men det er tydeligvis langt fra nok. Jeg vet jo at jeg skal opp mer, men hadde ikke trodd det hastet så mye! Han sa at i verste fall fikk jeg ikke menstruasjon tilbake før jeg hadde vært på BMI 20 en stund.
På ene siden har jeg altså lyst å suse opp i vekt så jeg kan få den forbanna menstruasjonen tilbake, men samtidig skriker fremdeles spiseforstyrrelsen om at jeg er feit og IHVERTFALL ikke skal gå opp enda mer. Jeg blir så deprimert når jeg tenker hvor mye benskjørhet jeg allerede har og det at uansett om jeg kommer meg opp i bmi 20 og får mensutrasjon så vil jeg aldri få normal benhelse igjen. Det er for seint.
Jeg har ødelagt meg selv altfor mye. Spiseforstyrrelsen har ødelagt.
Noen ganger kunne jeg nesten ønske at jeg ikke byttet ut selvskadingen med spiseforstyrrelsen. Jeg vil for all del IKKE glorifisere selvskading/kutting, men da hadde jeg i det minste bare ødelagt kroppen på utsiden og ikke fra innsiden. Kutt kan gro, syes om det er nødvendig. Det er ikke moro å være full av arr, men det er i det minste ikke farlig så lenge det er grodd.
Men nå har jeg altså ikke bare arr, men også benskjørhet. Uopprettelig skade...Knukket ankel som aldri blir helt bra igjen. Rygg som i perioder er helt ødelagt(håper jo dette er noe som kan bli bedre, men vet ikke.)
Det er så lett å bli overmannet av alt. Barre legge seg ned og gi opp.
Samtidig VET jeg jo at om jeg ikke kjemper, så vil alt bli enda verre enn det allerede er. Det sa legen veldig tydelig og jeg trengte å bli minnet på det. Det er ikke en trussel eller worst case-scenario, det er fakta.
Det er en motivasjon, samtidig som det tynger og er skummelt. Jeg føler det ikke er rom for å feile, ikke rom for å falle. Hver eneste dag jeg ikke gjør mitt ytterste, så ødelegges kroppen min enda mer.
Det er en balansekunst å skulle ha det i tankene, men samtidig ikke bli så opphengt i det at jeg ikke klarer å fungere. Å akseptere sine begrensninger og at man bare er nødt til å ta det dag for dag.
Samtidig klarer jeg ikke legge fra meg tanken om at jeg er nødt til å gjøre noe mer, et eller annet. Jeg kan ikke bare spise og vente...Men jeg har vel ikke noe valg.
Det som skremmer meg mest er sjansen for at spiseforstyrrelsen skal ta helt over igjen når jeg er ferdig her. At jeg skal bli fanget og ikke få meg ut igjen uansett hvor hardt jeg prøver. Skal man bare presse alle sånne tanker bort og tenke at alt kommer til å gå bra, eller skal man være realistisk og forberede seg på at man kan komme til å bli dårlig igjen? Jeg heller mot det første...Det er vel litt det jeg har gjort i det siste. Men hva om man plutselig skulle falle stygt og man overhodet ikke er forberedt? Det er en frykt jeg ikke klarer å få bort(og kanskje er det bra at den er der?)
Så tirsdagen ble vanskelig. Det hjalp litt når jeg fikk møtt igjen de andre og sånn, men samtidig føltes det så feil. På lørdag var jeg på byen med en venninne og tre dager senere er jeg plutselig innlagt på spiseforstyrrelsesavdeling. Nå skulle jeg liksom være syk igjen. Det føltes som å ta flere skritt tilbake. Jeg vet jo at jeg ikke har vært frisk hjemme, men føler likevel at jeg har klart å fokusere på andre ting enn spiseforstyrrelsen i mye større grad. Maten har også gått ganske greit selv om jeg har hatt mine knall og fall innimellom. Så å plutselig skulle gå fra en noenlunde ok måltidsrytme hjemme(som jeg følte var begynt å bli ganske naturlig)til å skulle snakke og tenke så masse på maten igjen føltes veldig rart...Det samme med lås på skap og kjøleskap, og å skulle følge en kostplan slavisk.
I tilegg hadde de ikke ordnet brød uten gjær til meg til tross for at jeg ringte en uke på forhånd og gav beskjed. Jeg foreslo at jeg kunne ta dobbelt så mye protein og dressing til lunsj siden jeg ikke hadde brød, men nei, det fikk jeg ikke lov til! Dermed har jeg spist glutenfri havregryn til HVERT eneste måltid utenom middag i to dager...Det er faen meg ikke normalt og synes det er skikkelig dårlig at jeg blir tvunget til å gjøre det. Idag hadde jeg fått nok så jeg tok salat til lunsj...en bolle med salat og en bolle med så mye protein(egg, kjøtt ost etc) jeg fikk plass til+masse dressing. Jeg ble mer enn mett for å si det sånn! Men fy så godt det var å spise noe annet enn havregryn :P
Nå har de heldigvis fått laget det brødet til meg sånn at jeg kan spise brød til kveldsmat.
Hjemme har jeg klart meg fint uten brød noen dager( ikke alltid jeg har giddet å bake mer samme dag som det går tomt)...Er egentlig ikke så glad i brød...men da spiser jeg jo mye mer kjøtt/fisk/egg el. og det får vi jo ikke lov til her! Var jo mye av de samme problemene sist gang med at jeg ikke fikk mat jeg kunne spise...Kjedelig når jeg virkelig vil få i meg alt på kostplanen.
Snakket med den nye legen vi har fått her igår. Det ble en ganske sterk wakeup-call. For å være helt ærlig, så har tenkt at jeg har vært såpass flink med maten(og trening)+gått opp i vekt, at jeg nå kan slappe litt mer av. Mener ikke at jeg skal spise mindre enn det jeg skal eller noe sånt, men har tenkt at jeg trenger ikke stresse sånn med resten av vektoppgangen som jeg har gjort så langt. Jeg har vært såpass dårlig og underernært at det var ganske avgjørende en periode å få i meg nok mat+ gå opp i vekt fortest mulig...Men nå er jeg ikke lengre SÅ syk(fysisk ihvertfall)så det gjør ingenting om jeg skulle bruke feks et halvt år eller et år hjemme på den siste biten av vektoppgang . Kanskje jobbe litt mer med det underliggende og bare fortsette med jevnlige måltider og holde vekten. Ta tiden til hjelp.
Men den samtalen gav meg altså litt reality check. Vi snakket om beinskjørheten min. Den har jo blitt drastisk verre det siste året. Før hadde jeg ganske kraftig beinskjørhet i ryggen, men bare litt i hoftene. Nå har benskjørheten i hoftene blitt like alvorlig som den i ryggen. Til tross for at jeg, siden mars ca, har spist mer normalt enn jeg har gjort på flere år(med faste måltider osv). I tilegg tygger jeg såklart kalsium og D-vitamin som en gal. Problemet er at det tydeligvis ikke er nok. Jeg klarte ikke gå opp så mye i vekt før Modum til tross for bedre matinntak enn på veldig lang tid, og dette mente han var avgjørende.
Blodprøvene fra Balderklinikken(som ble tatt i slutten av oktober)viste jo at jeg hadde 0,006 på østrogen; noe som er så og si ingenting og altfor altfor lavt. Jeg hadde skjønt det om det var i begynnelsen av året eller noe...men etter alt dette arbeidet så er jeg tydeligvis milelangt fra å få noen resultater. Utifra alle prøvene jeg tok sa legen på balderklinikken at det var null tegn på verken eggløsning eller at det kom til å skje i nærmeste fremtid. Det var vel kort sagt det legen her sa også. MENSTRUASJON. Det hjelper ikke om du spiser eller går opp i vekt, så lenge du ikke har menstruasjon vil benskjørheten bli verre...(sånn forsto jeg han ihvertfall)
Så nå har jeg egentlig bare et mål og det er å få menstruasjonen tilbake :P Føler hver dag uten bryter ned beina mine og det stresser meg sinnsykt. Skjønner ikke hvorfor det ikke en gang er tegn til at jeg kommer til å få det snart! Jeg har gått opp 10 kilo siden i vår, men det er tydeligvis langt fra nok. Jeg vet jo at jeg skal opp mer, men hadde ikke trodd det hastet så mye! Han sa at i verste fall fikk jeg ikke menstruasjon tilbake før jeg hadde vært på BMI 20 en stund.
På ene siden har jeg altså lyst å suse opp i vekt så jeg kan få den forbanna menstruasjonen tilbake, men samtidig skriker fremdeles spiseforstyrrelsen om at jeg er feit og IHVERTFALL ikke skal gå opp enda mer. Jeg blir så deprimert når jeg tenker hvor mye benskjørhet jeg allerede har og det at uansett om jeg kommer meg opp i bmi 20 og får mensutrasjon så vil jeg aldri få normal benhelse igjen. Det er for seint.
Jeg har ødelagt meg selv altfor mye. Spiseforstyrrelsen har ødelagt.
Noen ganger kunne jeg nesten ønske at jeg ikke byttet ut selvskadingen med spiseforstyrrelsen. Jeg vil for all del IKKE glorifisere selvskading/kutting, men da hadde jeg i det minste bare ødelagt kroppen på utsiden og ikke fra innsiden. Kutt kan gro, syes om det er nødvendig. Det er ikke moro å være full av arr, men det er i det minste ikke farlig så lenge det er grodd.
Men nå har jeg altså ikke bare arr, men også benskjørhet. Uopprettelig skade...Knukket ankel som aldri blir helt bra igjen. Rygg som i perioder er helt ødelagt(håper jo dette er noe som kan bli bedre, men vet ikke.)
Det er så lett å bli overmannet av alt. Barre legge seg ned og gi opp.
Samtidig VET jeg jo at om jeg ikke kjemper, så vil alt bli enda verre enn det allerede er. Det sa legen veldig tydelig og jeg trengte å bli minnet på det. Det er ikke en trussel eller worst case-scenario, det er fakta.
Det er en motivasjon, samtidig som det tynger og er skummelt. Jeg føler det ikke er rom for å feile, ikke rom for å falle. Hver eneste dag jeg ikke gjør mitt ytterste, så ødelegges kroppen min enda mer.
Det er en balansekunst å skulle ha det i tankene, men samtidig ikke bli så opphengt i det at jeg ikke klarer å fungere. Å akseptere sine begrensninger og at man bare er nødt til å ta det dag for dag.
Samtidig klarer jeg ikke legge fra meg tanken om at jeg er nødt til å gjøre noe mer, et eller annet. Jeg kan ikke bare spise og vente...Men jeg har vel ikke noe valg.
Det som skremmer meg mest er sjansen for at spiseforstyrrelsen skal ta helt over igjen når jeg er ferdig her. At jeg skal bli fanget og ikke få meg ut igjen uansett hvor hardt jeg prøver. Skal man bare presse alle sånne tanker bort og tenke at alt kommer til å gå bra, eller skal man være realistisk og forberede seg på at man kan komme til å bli dårlig igjen? Jeg heller mot det første...Det er vel litt det jeg har gjort i det siste. Men hva om man plutselig skulle falle stygt og man overhodet ikke er forberedt? Det er en frykt jeg ikke klarer å få bort(og kanskje er det bra at den er der?)
tirsdag 27. november 2012
Ekstrem "lavkarbo"
Holder på å ta en pustetest for å prøve å komme nærmere en løsning på mageproblemene mine. Fikk med meg alt utstyret jeg trengte når jeg var på balderklinikken i oktober, men fant ut at jeg ville vente med å ta testen til jeg fikk svar på alle prøvene jeg hadde tatt i tilfelle de kom til å vise noe. Siden vi ikke ble så mye klokere av alle blodprøvene, så var altså neste steg denne pustetesten. Den krever endel forberedelser iforhold til at man ikke kan spise forskjellige typer matvarer...Kort sagt kan man bare spise kjøtt, fjærkre, fisk, egg og lagrede oster i forkant. Noe som har ført til at jeg har vært på en ganske så ufrivillig diett siden igår, heldigvis er det bare snakk om 2,5 dag da, så jeg lider ikke noen nød, men må innrømme at jeg er drittlei allerede xD Å kun spise kjøtt/fisk til hvert måltid føles ikke som et skikkelig måltid i det hele tatt(og det er det jo forsåvidt ikke heller :P) I tilegg kan man ikke spise noe 12 timer før testen begynner(og den varer i to timer)
Men en fin erfaring å se at jeg faktisk gleder meg til å være ferdig imorgen så jeg kan spise skikkelig! Var redd jeg skulle bli fristet til å fortsette å spise på denne måten, men det er jeg ikke, er bare sulten! :P
Sånn ellers så er det bare en uke til jeg reiser tilbake til Modum. Helt sinnsykt egentlig. Har blitt hyppigere overspising /oppkast-episoder i det siste og jeg mistenker at det har mye med å gjøre at jeg skal ned igjen.
Gruet meg veldig, men nå begynner jeg å se litt frem til å se igjen alle sammen også+ at jeg nok har ganske behov for å få litt ekstra struktur nå før jul.
Er så uendelig sliten hele tiden! Orker egentlig ikke noe som helst, må presse meg til alt jeg skal gjøre.
Det er også grunnen til at det blir så lite med blogging...Har jo så mange tanker! Tusenvis av inntrykk og opplevelser iløpet av dagene som jeg har behov for å skrive ned, men jeg orker ikke.
Men en fin erfaring å se at jeg faktisk gleder meg til å være ferdig imorgen så jeg kan spise skikkelig! Var redd jeg skulle bli fristet til å fortsette å spise på denne måten, men det er jeg ikke, er bare sulten! :P
Sånn ellers så er det bare en uke til jeg reiser tilbake til Modum. Helt sinnsykt egentlig. Har blitt hyppigere overspising /oppkast-episoder i det siste og jeg mistenker at det har mye med å gjøre at jeg skal ned igjen.
Gruet meg veldig, men nå begynner jeg å se litt frem til å se igjen alle sammen også+ at jeg nok har ganske behov for å få litt ekstra struktur nå før jul.
Er så uendelig sliten hele tiden! Orker egentlig ikke noe som helst, må presse meg til alt jeg skal gjøre.
Det er også grunnen til at det blir så lite med blogging...Har jo så mange tanker! Tusenvis av inntrykk og opplevelser iløpet av dagene som jeg har behov for å skrive ned, men jeg orker ikke.
torsdag 22. november 2012
Svar
Det gikk som jeg fryktet. Alle prøvene var fine(bortsett fra lavt østrogen og null tegn på eggløsning+litt lavt jern. Ting som kommer av sf-en) jeg hadde jo prøvd å forberedt meg på at det kunne skje, men det er umulig å ikke få et lite håp om at man kanskje endelig skal finne ut hva som er galt. Den følelsen av å miste håpet. Erkjennelsen av at jeg nok aldri kommer til å bli frisk, den er utrolig vond. Jeg klarer ikke skjønne hvordan jeg kan ha så store problemer som jeg har, samtidig som alt tilsynelatende er helt i orden. Det er nesten så jeg begynner å lure på om jeg innbiller meg alt, samtidig vet jeg jo hvor ekstremt mye dette påvirker min hverdag. Uansett hva prøvene viser, så er det ingen tvil om at det er noe som ikke fungerer. Skal jeg aldri komme nærmere noen løsning?:-(
Balderklinikken
Sitter og venter på at de skal ringe nå. Nervepirrende. Spent på om det er utslag på noen av testene.
søndag 18. november 2012
bulimi
Det har blitt litt flere omganger med bulimien de siste ukene enn det strengt tatt bør. Jeg forventet ikke at jeg aldri skulle komme til å kaste opp igjen når jeg kom hjem, men jeg har likevel klart å holde måltidsrytmen ganske bra. Noen få ganger innimellom at jeg har hatt en liten sprekk, men jeg har klart å komme meg videre med en gang etterpå. Nå derimot, nå begynner det å skli litt vel ofte ut. Dette er tredje gangen siden sist søndag. Fremdeles mye bedre enn de verste bulimiperiodene jeg hadde før, men likevel såpass ofte at det blir veldig vanskelig å skulle følge kostplanen. Jeg kommer så i ubalanse, både psykisk og fysisk. Og jo hyppigere overspisingsepisodene er, jo verre er det å finne tilbake balansen.
Er skikkelig dårlig akkurat nå, skulle egentlig skrive en hel del, men det får bli seinere.
Er skikkelig dårlig akkurat nå, skulle egentlig skrive en hel del, men det får bli seinere.
søndag 4. november 2012
So, I heard strong was the new skinny?
 | ||
| Kanskje ikke allverdens å skryte av enda, but Im getting there! ;) |
Har hatt tanker om å skrive i bloggen så og si hver eneste dag siden sist innlegg, men det har liksom ikke blitt til. Har ikke lengre internett i leiligheten så er nok litt derfor. Har jo internetttilgang på mobilen, men orker ikke skrive lange blogginnlegg på den. Det går egentlig greit. Første uken hjemme var helt jævlig, lenge siden jeg har vært så deprimert som jeg var da. Men det lettet heldigvis litt etterhvert.
Maten går sånn noenlunde. Har kastet opp tre ganger siden jeg kom hjem. Det er jo egentlig ganske bra. En veldig forbedring fra før. Samtidig har to av gangene vært ganske tett oppi hverandre...sånn siste uken(e) Selv om jeg har komt meg inn igjen på sporet igjen med maten ganske fort, så har trangen til å overspise/kaste opp komt tilbake for fullt. I tilegg sliter jeg veldig med magen. De siste kveldene har jeg vært så kvalm om kvelden at det har vært fysisk umulig å få i seg mat. Har drukket næringsdrikk bare for å få i meg næringen. 22.november får jeg svar på alle prøvene jeg tok på balderklinikken, så prøver å tenke at jeg bare må holde ut til da...Forhåpentligvis vil det gi oss en pekepinn ifh. til hva som kan/bør gjøres videre med magen. Mest sannsynlig må jeg nok utredes videre...Drømmen hadde jo vært å finne ut nøyaktig hva som faktisk er galt, få en skikkelig diagnose slik at jeg kan få rett behandling og bli bedre. Men det er bare en drøm på dette tidspunktet. Føles som om jeg har større sjanser for å vinne i lotto for å være ærlig!(og for å si det sånn, ville valgt å bli bedre/frisk istedenfor å vinne lotto any day!)
Kort oppsummert så har jeg det på mange måter litt bedre, samtidig som det er så sinnsykt mye som er vanskelig. Aller mest sliter jeg med vektoppgangen og mageproblemene...Ikke har jeg fått noen psykolog her hjemme heller enda(og usikkert om jeg i det hele tatt får det), så blir litt til at jeg går og kverner på uhensiktsmessige tanker på egenhånd. Jeg har nok godt av å komme ned igjen på Modum, samtidig gruer jeg meg faktisk skikkelig til å reise ned igjen! Jeg tror det på mange måter nesten blir enda mer utfordrende denne gangen enn ved det første oppholdet...
søndag 7. oktober 2012
Stille helg
Alle de andre reiste hjem på fredag, så det har vært veldig rolig her i helgen. Bare meg og ei fra den andre gruppa. Jeg har vært ekstremt dårlig i ryggen i en ukes tid. Vært kjempefortvila over at jeg skulle bli så dårlig igjen akkurat nå når jeg hadde så mange planer. Smertene har vært helt lammende og de har strålt ut til både armer og bein+gitt meg intens hodepine. Føles som jeg er åtti år og ikke tjueen.
Håpte at mye hvile og ro skulle gjøre meg bedre, men det gjorde det ikke.
Det var igår at jeg kom på den geniale ideen å gå ned i badstuen de har her. Aldri prøvd det før, men har hørt at det skal kunne lindre smerter. Det var helt fantastisk! Jeg hadde ingen smerter overhode når jeg satt der inne og selv om jeg hadde smerter etterpå, så var det MYE mindre enn før.
Har tenkt å ta meg en tur ned dit idag også, og kanskje en tur imorgen om jeg får tid før jeg skal reise.
Skal til Oslo og være der fra mandag til onsdag før jeg tar toget hjem. Har fått time på balderklinikken og håper de kan hjelpe meg mer med magen der ifh. til hva de har gjort her.
Har booket meg leilighet i leilighets-hotell. Så kjempefint ut på bildene. Helt nytt, med eget soverom, stue og kjøkken. Tror også jeg kommer til å spare endel penger når jeg har kjøkken og kan lage meg all maten selv, istedenfor å gå ut og spise(som jeg måtte gjort om jeg lå på vanlig hotell).
Gledet meg veldig til disse dagene. Til å kunne rusle rundt og se på ting, kanskje shoppe litt...Nettopp derfor har jeg vært så innmari fortvila over at jeg knapt har klart annet enn å ligge siste uken. Jeg SKAL være bedre til mandag, det må jeg bare. Tanken på å bare skulle ligge i sengen på hotellet frem til jeg skal hjem på onsdag er altfor deprimerende.
Det har ikke gått helt opp for meg at jeg skal hjem-hjem. At det ikke bare er for en helg. Samtidig skal jeg jo ned igjen her om to måneder, så det blir mer som en lang hjemmepermisjon.
Håpte at mye hvile og ro skulle gjøre meg bedre, men det gjorde det ikke.
Det var igår at jeg kom på den geniale ideen å gå ned i badstuen de har her. Aldri prøvd det før, men har hørt at det skal kunne lindre smerter. Det var helt fantastisk! Jeg hadde ingen smerter overhode når jeg satt der inne og selv om jeg hadde smerter etterpå, så var det MYE mindre enn før.
Har tenkt å ta meg en tur ned dit idag også, og kanskje en tur imorgen om jeg får tid før jeg skal reise.
Skal til Oslo og være der fra mandag til onsdag før jeg tar toget hjem. Har fått time på balderklinikken og håper de kan hjelpe meg mer med magen der ifh. til hva de har gjort her.
Har booket meg leilighet i leilighets-hotell. Så kjempefint ut på bildene. Helt nytt, med eget soverom, stue og kjøkken. Tror også jeg kommer til å spare endel penger når jeg har kjøkken og kan lage meg all maten selv, istedenfor å gå ut og spise(som jeg måtte gjort om jeg lå på vanlig hotell).
Gledet meg veldig til disse dagene. Til å kunne rusle rundt og se på ting, kanskje shoppe litt...Nettopp derfor har jeg vært så innmari fortvila over at jeg knapt har klart annet enn å ligge siste uken. Jeg SKAL være bedre til mandag, det må jeg bare. Tanken på å bare skulle ligge i sengen på hotellet frem til jeg skal hjem på onsdag er altfor deprimerende.
Det har ikke gått helt opp for meg at jeg skal hjem-hjem. At det ikke bare er for en helg. Samtidig skal jeg jo ned igjen her om to måneder, så det blir mer som en lang hjemmepermisjon.
torsdag 27. september 2012
Hjemmehelg
Jeg var hjemme for første gang på fem uker i helgen som var. Det gikk overraskende greit! Under pårørendeoppholdet var ting veldig vanskelige. Spesielt på onsdagen og torsdagen følte jeg meg skikkelig ustabil og veldig usikker på om jeg burde reise hjem på perm. Fredagen var litt bedre og hjemreisen gikk ganske bra. Vi spiste til og med middag på Peppes! De var utrolig greie der; lagde en egen (kjempestor!)salat til meg med ting jeg tålte(var ingenting på den vanlige menyen jeg kunne ha :P)
Resten av helgen gikk i ett. Var knapt i leiligheten min. Spiste et par måltider+sov der om natten. Ellers var jeg hos mamma og pappa/reiste litt rundt. Frykten var at det skulle bli bulimisk kaos, det ble det ikke. Jeg fikk i meg ganske tilnærmet likt den maten jeg spiser her på Modum. Det mest utfordrende var nok til familiemiddagen på søndag. Pappa hadde lagd hjortegryte. Vanskelig å vite hvor mye jeg skulle ta for at det skulle være nok når alt var blandet ilag og jeg ikke kunne tenke tallerken-modellen(1/3 kjøtt/protein, 1/3 ris/potet etc og 1/3 grønnsaker). Tok nå såpass at det fylte opp tallerken noenlunde. Følte likevel at jeg kanskje tok litt lite ifh. til kostplanen med tanke på at tallerkene hjemme nok var litt mindre enn de vi har her. Samtidig spiste ALLE(utenom pappa)betydelig mindre enn meg og det føltes ikke så lett. Vi har jo fått innprenta her at det vi spiser er normale porsjoner, men hvor 'normalt' er det egentlig når ingen andre spiser så mye? Er det alle de andre som spiser for lite?
Følte på den samme frustrasjonen noen timer seinere. Vi reiste på tur og jeg hadde med meg salaten og brødskivene som står på kostlisten. De andre hadde med seg litt frukt og det var det. Ungene fikk hver sin liten sjokolade, men ellers spiste de andre bare litt frukt og drakk kaffi. Ikke alle som ville ha det en gang...Mamma hadde med noen skiver sånn i tilfelle, men ingen som ville ha.
Er fremdeles mett etter middagen. Liker ikke! Vil ikke ha.
osv.
Hadde lyst til å hyle at jeg er faen meg mett jeg også! Hvorfor skal det bare være jeg som har behov for å spise et måltid når de andre tydeligvis klarer seg fint uten? Føles ikke så veldig normalt når man er alene om å gjøre noe.
Men jeg spiste nå det jeg skulle.
Kom tilbake hit mandags kveld. Veide meg på tirsdags morgen og hadde bare gått opp noen hundre gram. Men jeg er faktisk fornøyd med det. Med tanke på den utrolig tøffe pårørendeuka og første hjemmehelg, så er jeg bare glad for at jeg har klart å gå opp noe i det hele tatt. Det kunne fort gått veldig galt.
Det er rart å tenke på at vi bare har en uke igjen her av første opphold. At jeg snart skal hjem i to måneder. Jeg gruer meg såklart, men har også begynt å glede meg sånn smått. Jeg kan kjenne på litt positiv spenning og det føles veldig bra!
Resten av helgen gikk i ett. Var knapt i leiligheten min. Spiste et par måltider+sov der om natten. Ellers var jeg hos mamma og pappa/reiste litt rundt. Frykten var at det skulle bli bulimisk kaos, det ble det ikke. Jeg fikk i meg ganske tilnærmet likt den maten jeg spiser her på Modum. Det mest utfordrende var nok til familiemiddagen på søndag. Pappa hadde lagd hjortegryte. Vanskelig å vite hvor mye jeg skulle ta for at det skulle være nok når alt var blandet ilag og jeg ikke kunne tenke tallerken-modellen(1/3 kjøtt/protein, 1/3 ris/potet etc og 1/3 grønnsaker). Tok nå såpass at det fylte opp tallerken noenlunde. Følte likevel at jeg kanskje tok litt lite ifh. til kostplanen med tanke på at tallerkene hjemme nok var litt mindre enn de vi har her. Samtidig spiste ALLE(utenom pappa)betydelig mindre enn meg og det føltes ikke så lett. Vi har jo fått innprenta her at det vi spiser er normale porsjoner, men hvor 'normalt' er det egentlig når ingen andre spiser så mye? Er det alle de andre som spiser for lite?
Følte på den samme frustrasjonen noen timer seinere. Vi reiste på tur og jeg hadde med meg salaten og brødskivene som står på kostlisten. De andre hadde med seg litt frukt og det var det. Ungene fikk hver sin liten sjokolade, men ellers spiste de andre bare litt frukt og drakk kaffi. Ikke alle som ville ha det en gang...Mamma hadde med noen skiver sånn i tilfelle, men ingen som ville ha.
Er fremdeles mett etter middagen. Liker ikke! Vil ikke ha.
osv.
Hadde lyst til å hyle at jeg er faen meg mett jeg også! Hvorfor skal det bare være jeg som har behov for å spise et måltid når de andre tydeligvis klarer seg fint uten? Føles ikke så veldig normalt når man er alene om å gjøre noe.
Men jeg spiste nå det jeg skulle.
Kom tilbake hit mandags kveld. Veide meg på tirsdags morgen og hadde bare gått opp noen hundre gram. Men jeg er faktisk fornøyd med det. Med tanke på den utrolig tøffe pårørendeuka og første hjemmehelg, så er jeg bare glad for at jeg har klart å gå opp noe i det hele tatt. Det kunne fort gått veldig galt.
Det er rart å tenke på at vi bare har en uke igjen her av første opphold. At jeg snart skal hjem i to måneder. Jeg gruer meg såklart, men har også begynt å glede meg sånn smått. Jeg kan kjenne på litt positiv spenning og det føles veldig bra!
torsdag 20. september 2012
Utfordrende dager
Hadde nok ikke forberedt meg helt på at det kom til å bli så vanskelig å ha pårørende her som det har blitt. Det har rett og slett vært en skikkelig påkjenning. Modum har på en måte blitt vår trygge plass; litt som en boble...Man har fått en avstand fra alt hjemme. Så plutselig blir man "invadert" av alt og alle.
Det er rart hvordan jeg har glemt konfliktene og stresset hjemme mens jeg har vært her. Eller glemt det har jeg ikke, men heller glemt hvor mye det har pleid å være.
Det har blitt VELDIG tydelig de siste dagene. Jeg har nok ikke sett det så tydelig når jeg har vært hjemme. Da har jeg vært så vandt til å leve i en ganske så konstant kaos-tilstand.
Når jeg nå har klart å få styr på spisingen og også funnet mer roen, så blir det en ekstrem kontrast når jeg blir møtt med alt kaoset hjemmefra så brått.
Det føles nesten som om noen har slått på en bryter. Jeg har følt mer trang til å overspise/sulte meg/løpe etc. siden de pårørende kom enn jeg har hatt på mange uker(ja, nesten siden jeg kom når jeg tenker meg om).
Jeg har til tider følt en intens kvalme og som om halsen snurper seg sammen. Det sier litt om hvor sterkt følelsene setter seg i kroppen...Og hvor stort behovet da plutselig blir for spiseforstyrrelses-symptomene igjen. Det har gjort at jeg gruer meg skikkelig til å reise hjem. Tenker at det beste hadde vært å være her i helgen og ikke reise på permisjon. Men jeg er nesten nødt til å reise.
En helg skal jeg alltids klare.
Det er tanken på at jeg skal HJEM-hjem om bare to uker som virkelig skremmer meg.
Jeg er helt utslitt både psykisk og fysisk. Kunne nok skrevet flere sider om dagen idag og gårsdagen. Mye frustrasjon! Men jeg er litt for sliten til å greie ut om det akkurat nå.
Det som er positivt og som forsåvidt reddet en ellers grusom dag, var turen meg og pappa tok etter at programmet for dagen var ferdig. Vi reiste til kobolt-gruvene som ligger noen minutter herfra. Vi var de eneste der, så vi fikk guiden helt for oss selv!:P Gikk 40 meter under bakken eller noe sånt. Det var overraskende gøy, kjempeinteressant faktisk! Er så utrolig glad for at vi tok den turen.
Det er rart hvordan jeg har glemt konfliktene og stresset hjemme mens jeg har vært her. Eller glemt det har jeg ikke, men heller glemt hvor mye det har pleid å være.
Det har blitt VELDIG tydelig de siste dagene. Jeg har nok ikke sett det så tydelig når jeg har vært hjemme. Da har jeg vært så vandt til å leve i en ganske så konstant kaos-tilstand.
Når jeg nå har klart å få styr på spisingen og også funnet mer roen, så blir det en ekstrem kontrast når jeg blir møtt med alt kaoset hjemmefra så brått.
Det føles nesten som om noen har slått på en bryter. Jeg har følt mer trang til å overspise/sulte meg/løpe etc. siden de pårørende kom enn jeg har hatt på mange uker(ja, nesten siden jeg kom når jeg tenker meg om).
Jeg har til tider følt en intens kvalme og som om halsen snurper seg sammen. Det sier litt om hvor sterkt følelsene setter seg i kroppen...Og hvor stort behovet da plutselig blir for spiseforstyrrelses-symptomene igjen. Det har gjort at jeg gruer meg skikkelig til å reise hjem. Tenker at det beste hadde vært å være her i helgen og ikke reise på permisjon. Men jeg er nesten nødt til å reise.
En helg skal jeg alltids klare.
Det er tanken på at jeg skal HJEM-hjem om bare to uker som virkelig skremmer meg.
Jeg er helt utslitt både psykisk og fysisk. Kunne nok skrevet flere sider om dagen idag og gårsdagen. Mye frustrasjon! Men jeg er litt for sliten til å greie ut om det akkurat nå.
Det som er positivt og som forsåvidt reddet en ellers grusom dag, var turen meg og pappa tok etter at programmet for dagen var ferdig. Vi reiste til kobolt-gruvene som ligger noen minutter herfra. Vi var de eneste der, så vi fikk guiden helt for oss selv!:P Gikk 40 meter under bakken eller noe sånt. Det var overraskende gøy, kjempeinteressant faktisk! Er så utrolig glad for at vi tok den turen.
tirsdag 18. september 2012
Pårørende og permisjon!
Ikveld kommer mamma og pappa ned her for å delta på pårørendeopphold. Blir kjekt å se dem igjen, har tross alt vært her en måned allerede. Men aller mest spent er jeg på opplegget vi skal ha; hvor mye vi kommer til å få utav det osv. Vi er ferdig på fredag etter lunsj og da blir jeg med hjem på permisjon. Blir første gangen jeg er hjemme på nesten fem uker(og første gang jeg er borte mer enn en natt fra Modum!)
Mye som skjer de neste dagene med andre ord. Har sykt vondt i ryggen, så jeg krysser fingre og tær for at den skal bli litt bedre så jeg klarer å delta på alt.
Mye som skjer de neste dagene med andre ord. Har sykt vondt i ryggen, så jeg krysser fingre og tær for at den skal bli litt bedre så jeg klarer å delta på alt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)