Gi slipp på det som har vært?

Behandlingen jeg går i nå baserer seg på kognitiv atferdsterapi. Det er i stor grad fokus på det konkrete, det som skjer her og nå og på å forandre handlingsmønstre.

Det går egentlig ganske greit ifh. til spiseforstyrrelsen. Jeg har fått mer og mer rutine på spisingen de siste månedene og har på lang vei jobbet meg tilbake dit jeg var etter Modum. Det er rundt 1,5 måned siden jeg aktivt begynte med gjenopptagelse av vekt og jeg har gått jevnt og trutt oppover siden da. Nå er jeg faktisk ikke langt fra der jeg var etter Modum og mye nærmere normalvekt enn min laveste vekt.

Med andre ord er alt på rett vei. Om det er vanskelig? Jo, såklart det er. Men samtidig ikke SÅ vanskelig egentlig. Maten går i det store og det hele greit. Jeg nyter som oftest måltidene(med unntak såklart) og jeg klarer for det meste å holde fokus på at jeg skal bygge opp kroppen.

Likevel...Det føles som om noe mangler. Jeg er ikke like utslitt lengre og det har gitt plass til flere tanker og følelser. Det er jo i bunn og grunn positivt, men til tider også veldig vanskelig. På mange måter har jeg større problemer med å konsentrere meg på skolen nå enn tidligere, men av andre grunner. Hodet fungerer mye bedre enn før, men jeg er så rastløs! 

Jeg føler et behov for å snakke om alt som har skjedd de siste årene. Bearbeide det. Jeg har jo snakket om det før, men har jeg egentlig jobbet skikkelig med det? Kanskje er det ikke så viktig? Kanskje jeg bør fortsette å jobbe med ting slik de er NÅ for å få en bedre fremtid.

Men jeg har en ekkel følelse som henger med meg hele tiden. En følelse av alt når som helst kan falle sammen og at jeg da ikke har noen som tar imot meg.

Jeg tror det handler om at jeg trenger bearbeide det som har skjedd mer, jeg tror, men vet ikke. Kanskje blir det verre av å dvele ved fortiden? Bør jeg la meg selv få tenke gjennom alt sammen eller vil det bare gjør mer mer deprimert?

Terapien jeg går i nå handler som sagt om veldig konkrete ting ifh. til spiseforstyrrelsen. Om handlinger og tanker og det som skjer her og NÅ. Det fungerer jo sikkert bra for en periode, men hva når man har fått symptomene under kontroll?

Det ironiske er at frykten for å plutselig bli dårlig igjen og tanken på et manglende sikkerhetsnett innimellom gir meg lyst til å sabotere for meg selv. Kanskje fordi jeg da kan "bestemme" selv når det skjer, istedenfor å gå og vente på at det skal skje.

Jeg kunne virkelig ønske jeg hadde vært foruten opplevelsene fra første halvdel av 2012. Selv om mye av angsten har roet seg siden da og jeg ikke lengre har PSTDsymptomer(som jeg lenge hadde) så sådde det en frykt og angst som jeg ikke vet om noen gang vil forsvinne helt. For å ikke snakke om at jeg mistet all troen på helsevesenet og de som skulle ha reddet meg.

Jeg var så syk, så syk. Jeg tryglet om hjelp, men ble ikke hørt. Jeg ble sendt hjem for å dø. 

Den følelsen unner jeg ingen.

Noen uker senere blir jeg hentet av ambulanse og kjørt til legevakten.

Der møter jeg en lege som er overbevist om at jeg er beruset. I virkeligheten er jeg kraftig redusert av underernæring og dehydrering og på vei inn i begynnende psykose.

Jeg blir foret med sovemedisin og sendt hjem for andre gang.

Der lider jeg meg gjennom timene. Jeg kunne ikke snakke og så ting som ikke var der. Jeg har aldri vært så forvirret og hatt det så grusomt noensinne.

Så fort legekontoret åpnet om morningen ringte mamma og fikk akuttime. Jeg husker hyling og skriking. Jeg var hysterisk. Klarte ikke forklare noe, ville ikke flyttes, ville bare ha stopp på lidelsene. Pappa måtte bære meg i bilen.
Er så takknemlig idag for at de klarte å få meg til legen den dagen.

Ble sendt til medisinsk avdeling hvor jeg ble lagt på isolat. Er overbevist om at dette redder livet mitt. Her fikk jeg væske intravenøst men ingen næring(av en eller annen grunn som jeg fremdeles ikke forstår og enda en av tingene som burde være gjort annerledes).

Månedene etter dette har vært den tøffeste kampen jeg noensinne har gått gjennom. Jeg fikk heldigvis hjelp fra helsevesenet etter dette, men jeg sliter fremdeles veldig med at det måtte gå så langt som det gjorde. Jeg skulle ALDRI aldri ha blitt så dårlig. Det gjorde veien for å bli frisk ekstremt mye tyngre og lengre enn den burde vært. Hvordan kan jeg stole på at noen tar imot meg om jeg skulle bli dårlig igjen?

Jeg prøver å tenke at det er ikke en aktuell problemstilling fordi jeg aldri skal tilbake dit. Samtidig skaper det en ekstra usikkerhet å ikke kunne stole på at man har et velfungerende sikkerhetsnett.

Jeg merker at det gjør skikkelig vondt og at jeg rett og slett blir fysisk dårlig av å skrive om opplevelsene fra ifjor. Vet ikke om det betyr at jeg må jobbe med det eller om jeg bare bør la være å tenke så mye på det.

Uansett så har jeg det så mye bedre nå! Det er det eneste positive med alt det jævlige, at jeg kan kjenne meg veldig takknemlig over små ting selv om hverdagen er utfordrende.

For mye

Planen min for dette året har vært å bli ferdig med det jeg mangler fra vgs. I begynnelsen av skoleåret var jeg jo totalt utslitt, men det har gått litt bedre etterhvert. Til tross for dette kjenner jeg at det blir for mye. Jeg er fremdeles ganske langt fra frisk og kroppen og hodet fungerer milelangt fra optimalt.
De eneste grunnene jeg finner for å ikke ta hensyn til helsen og ta det over to år handler hovedsaklig om mine egne forventninger. Jeg ligger allerede såpass langt bak andre på min alder, og med to år vil gapet bli enda større. Jeg har jo bare fire fag nå, så jeg føler jeg burde klare det.
Med andre ord handler det om at jeg føler meg mislykket om jeg ikke klarer det på ett år. At jeg tenker at jeg burde sånn og sånn. At jeg sammenligner meg med andre. Jeg er veldig typen til å "go all in". Skal jeg først gjøre noe skal det gjøres med 100% innsats. Alt eller ingenting.
Selv om det kan være en god egenskap, så er det også en egenskap som fort kan bikke over mot det negative/sykelige. Feks ifh. til spiseforstyrrelsen har jeg følt at når jeg først er syk, så ja, da skal jeg bli "sykest mulig". Skal det være, så skal det være, på en måte. Når jeg ikke klarte å takle livet, så skulle jeg ihvertfall bli ekspert på det jeg følte jeg fikk til(skade meg selv).
Nettopp derfor er det kanskje lurt at jeg tar valget om å bruke to år. At jeg heller gaper over litt for lite enn altfor mye. Det kjennes helt feil og går imot alle mine "naturlige instinkter" om at jeg MÅ gi alt; men å overse kroppen og bare presse seg videre vet jeg jo av erfaring at ikke funker i lengden.

Det føles som et nederlag, men egentlig er det vel en seier? Det handler jo om å i større grad ta hensyn til helsen enn mine egne (destruktive) tanker og handlingsmønstre.

Å ikke skulle sulte vekk følelser

Det har blitt lenge siden jeg postet noe her sist. Altfor lenge! Har kjent et veldig behov for å dele litt ting den siste tiden, så jeg aner ikke hvorfor jeg ikke har brukt bloggen mer.

Iløpet av de siste (snart) 2 månedene har jeg begynt i behandling, flyttet i ny leilighet og startet på vgs. igjen. Livet mitt har rett og slett forandret seg noe enormt!
De første ukene var jeg helt enormt sliten. Jeg var nok ikke forberedt på at jeg kom til å bli så fysisk utslitt. Etter noen timer på skolen og normal aktivitet var jeg ødelagt resten av dagen. Utpå ettermiddag/kvelden var jeg så sliten at jeg nesten ikke klarte bevege armer og bein. Måtte bare ligge.
Det var litt av et sjokk at jeg var såpass svak!

Men jeg holdt ut og det har bedret seg. Jeg er fremdeles konstant sliten, men jeg er ikke utslitt og jeg fungerer mye bedre.
Ifh. til behandlingen så brukte jeg endel uker på å komme inn i opplegget. Det er et veldig strukturert og litt firkantet opplegg(men det er visst det som funker)så jeg slet litt med å godta det.
Blant annet må jeg fylle ut(med papir og penn!)hver minste lille ting jeg spiser+planlegge i detaljer hver eneste dag. Det føltes som å ta noen skritt tilbake i begynnelsen. At jeg skulle begynne å henge meg opp i gram, tidspunkt osv. igjen. Men det har gått seg til(selv om jeg fremdeles ikke akkurat er kjempefan:P)
For noen uker siden gikk vi videre til neste steg i behandlingen; nemlig vektøkning(eller å "gjenoppta vekt" som psykologen liker å kalle det, mens jeg foretrekker bare å kalle det "bli sterkere":P)
Den største utfordringen sånn konkret ifh. til maten og økning har vært mageproblemene mine. Det har gått slag i slag. Utviklet magesår; fått tabletter for det som demper symptomene, men problemet er at jeg får kraftige bivirkninger(diare) av disse tablettene...Noe som gjør at jeg føler jeg må velge mellom pest og kolera.
Det er ikke eneste dag uten at jeg er dårlig. En god dag er en hvor jeg får noen timer uten å være dårlig.
En dårlig dag er en dag hvor hele dagen er fæl. Det blir vanskelig med maten fordi jeg har så mye smerter og kvalme; og dette blir forverret av mat. Spesielt enkelte typer mat. Noen dager tåler jeg flere ting enn andre. Men jeg spiser likevel. Det er ingen vei rundt. Det føles verken rettferdig eller OK at jeg skal ha det sånn. Ikke i det hele tatt. Men det er sånn, og da må jeg nesten bare forholde meg til det. Jeg kan ikke la være å spise uansett hvor vondt jeg har.

Samtidig er det på en måte "enklere" å forholde seg til det fysiske. De siste ukene har jeg tatt meg selv i å savne å være så sliten som jeg var i begynnelsen av august. Ikke fordi det var så herlig, men fordi jeg var så enormt utslitt at jeg ikke hadde plass til noe annet. Det var ikke plass til tanker eller å kjenne på følelser. Jeg var helt nummen. Men nå som jeg er igang med vektoppgang og spiser mer, så er det som om jeg gradvis "våkner" igjen. Og selv om det egentlig er positivt, så er det jævlig vanskelig rent psykisk.

Jeg kjenner for eksempel veldig på hvor ensom jeg er. Hvor mange venner jeg har mistet de siste årene. Jeg har egentlig ingen igjen, ingen nære. Når jeg da heller ikke har spiseforstyrrelsen så føles det tomt.
Jeg har jo egentlig ikke overskudd til så mye annet i hverdagen enn det jeg gjør nå med skole og behandling, men savnet er der likevel. Jeg(spiseforstyrrelsen)har overbevist meg om at jeg er en øde øy. At jeg ikke er istand til eller orker forholde meg til andre. At det er tryggere å la være. At det er best slik.
Men alle mennesker vil vel innerst inne ha noen?


Det skremmer meg at jeg allerede, etter bare noen uker, kjenner at det begynner å skje ting. Hvordan i all verden kommer det til å bli fremover? Og hvordan skal jeg takle det? Jeg vet ikke.
Jeg er redd for å bli så ustabil som jeg har vært tidligere.

Jeg har flere ganger tenkt på "eksen" min i det siste. Føler behov for nærhet, samtidig vil jeg jo ikke ha det! Å kontakte ham igjen ville være idiotisk.

Jeg må vel bare prøve å la være å "gjøre noe". Bare la det som kommer komme. Ikke ty til verken spiseforstyrrelse, alkohol, selvskading eller tvilsomme personer. Lettere sagt enn gjort.

status quo

Jeg begynner å føle meg som hjemme i min nye leilighet. Det har bare gått litt over en uke, så det er et bra tegn! Startet i behandling for ca. tre uker siden og er også igang med uke nummer to på skolen.
Alt ligger til rette for et veldig bra år.

Men(det er et STORT  men desverre) jeg får virkelig kjenne hvor dårlig det faktisk står til med meg rent fysisk. Jeg visste jo at det kom til å bli utfordrende med tanke på mageproblemene mine; det er jeg kjent med fra før av. Det jeg ikke var like mye forberedt på er alt det andre. Selv om det går mye bedre med spisingen enn det jeg har gjort på en stund, så er faktumet at jeg er undervektig og mye svakere enn jeg kunne ønske. Jeg har ikke tenkt at det påvirker meg SÅ mye. Jeg har tross alt vært så mye verre. Men med skole og alt det innebærer så merkes det helt enormt hvor langt jeg er fra normalt funksjonsnivå.
Jeg har konsentrasjonsproblemer, bøkene er altfor tunge, stolene for harde. Jeg snakker ikke bare om at jeg ikke er helt på topp; jeg er totalt utslitt. Selv om jeg bare har 15 timer i uken(og noen dager bare et par timer), så har jeg så vondt i hele kroppen at jeg føler for å hyle. Det begynner i ryggen før det sprer seg utover. På slutten av dagen må jeg bare ligge fordi jeg er så utmattet.
Leiligheten min er i gangavstand til skolen. Det er ca. 13 minutt gange hver vei. Ikke noe jeg trodde kom til å bli et problem, men det er det faktisk. Det er nesten litt flaut. Det er jo ikke snakk om at jeg løper maraton; men det føles slik.
Du kan si det har vært en litt aha-opplevelse. Jeg er tydeligvis langt ifra så frisk som jeg har tenkt at jeg er. Jeg har kommet veldig langt på mange punkt og føler meg veldig mye friskere i hodet, men den fysiske delen henger ikke med(og den er nok viktigere enn jeg har ville innse).
Jeg føler andre klarer så mye! Til og med andre som også er syk.
Men man er jo forskjellig og har individuelle grenser ifh. til hvor godt man "tåler" undervekt(og alt som følger med det). Sånn er det bare.

Når det er sagt; jeg er VELDIG innstilt på å få dette til. Jeg vet ikke helt hvordan, men det skal gå på en eller annen måte. Det vil nok bli lettere etterhvert; spesielt om jeg klarer å øke vekten og styrke kroppen(som er planen ;)

Høst og ny start!

Jeg har i det siste prøvd å øke inntaket mitt og virkelig gjøre en ekstra innsats. Det er MYE som skal skje fremover, så jeg har tenkt at jeg virkelig trenger å styrke kroppen mest mulig for at jeg skal klare alt. Selv om jeg har klart å holde noenlunde stabilt næringsinntak(med noen bulimidager innimellom)den siste 1,5 måneden-ish, så har det ikke vært nok til vektoppgang. Derfor har jeg bevisst gått inn for å øke etter at jeg kom tilbake fra ferie. Det har vært vanskelig, men jeg føler jeg har klart meg ganske greit(med noen fall og knall her og der).
Problemet har vært at den fysiske helsen min er så utrolig dårlig. Jeg hadde jo store problemer med magen før jeg reiste på ferie. Det gikk litt bedre på ferien fordi jeg var veldig forsiktig og i tilegg spiste litt mindre mengder mat...Det var greit fordi det bare var snakk om en uke, men det funker jo ikke i lengden(been there, done that!)
Uansett, da jeg kom hjem fikk jeg et tilbakefall med bulimien, hadde en liten innleggelse; kom inn igjen på sporet, for så å altså prøve å øke litt mer opp på maten.
Tok ikke lang tid før jeg hadde store problemer igjen...I går var en helt forjævlig dag; ble verre etter hvert måltid og på kvelden toppet det seg. Vanskelig å bekrive følelsen, men det var som om jeg hadde noe i magen. Var ekstremt uvel, og om jeg satt meg opp/reiste meg ble jeg bare kvalmere og kvalmere og mer og mer svimmel. Hadde en merkelig svie i magen også, og problemet var at denne ble verre av å legge seg ned, mens om jeg satt meg opp/reiste meg så besvimte jeg bare.
Det endte opp med at jeg kastet opp kraftig(ikke fremprovosert bare så det er sagt!!!)

Ikke bare var det en ekstremt ubehagelig opplevelse(trodde nesten jeg skulle stryke med), men det er frustrerende når jeg jobber så hardt for å bli friskere ifh til spiseforstyrrelsen. Det er vanskelig nok, men med disse tingene oppå føles det ganske umulig. Jeg fikk akuttime til legen som kunne konstantere at jeg mest sannsynlig hadde fått magekatarr/eventuelt begynnende magesår.
Jeg er livredd for å bli like dårlig ikveld. Håper tablettene jeg har fått og det at jeg har vært veldig forsiktig med maten skal hjelpe! Hvis ikke sa legen jeg måtte reise på legevakten.

Akkurat nå vrir jeg hjernen min litt for å finne ut hvordan jeg kan løse situasjonen/gjøre det beste utav det. Jeg har blant annet vært flink å øke fettinntaket mitt, men nå fikk jeg beskjed om å kutte ut all fet mat de neste to ukene(i første omgang). For en "normal"person hadde det kanskje ikke betydd noe, men jeg har ikke akkurat så mye å gå på. Jeg trenger det fettet for å si det sånn! For å ikke snakke om at planen min om å jobbe så hardt som mulig nå frem til skolestart føles litt som om den går i vasken. Jeg kan jo såklart fremdeles jobbe med den psykiske biten, men strengt tatt føler jeg det er den fysiske biten som er mest "akutt" akkurat nå. Ikke det at jeg kommer til å kollapse eller noe, men jeg er så utrolig langt ifra der jeg var for noen måneder siden.
Og alt henger jo sammen. Om jeg ikke får i meg nok, ikke blir sterkere/får mer muskler osv. så blir jeg ikke bare mer sliten, men jeg får også større problemer med ryggen. I tilegg er eventuell vektnedgang alltid triggende selv om det kommer av andre grunner enn spiseforstyrrelsen.

Starter jo opp i behandling om under en uke(neste onsdag!) Ikke et sekund for tidlig! Det blir jævlig tøft, men jeg skal klare det. Det eneste som kan stoppe meg er egentlig disse fysiske plagene. For sånn ellers så vet jeg jo at jeg er istand til mye, det har jeg vist før. Det er hardt arbeid, men det ER mulig. Jeg vet at jeg kanskje ikke bør tenke så altfor mye over dette med det fysiske. Frykten min for at det skal ødelegge er jo reell, samtidig kan jeg jo ikke gjøre noe annet enn mitt beste og håpe at det skal gå på en eller annen måte?
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis ikke det fungerer. Det må bare gå.

Dagen etter behandlingsstart flytter jeg inn i ny leilighet! Ser skikkelig frem til det når jeg kjenner etter :)

Og fem dager etter der igjen starter skolen. Litt skummelt, men gleder meg til å bare være i gang. Tror og håper det blir godt for meg.

Noen mennesker altså!

Er innlagt noen dager på dps-en nå. Skulle egentlig inn noen dager da jeg kom hjem fra ferie; men fordi vi kom hjem en dag seinere enn planlagt ble det ikke noe av. Følte ikke det var kjempekrise at det ikke ble noe av(det gikk ganske greit på ferien), men da psykologen fra avdelingen ringte og gav meg tilbud om å komme inn uken etter, så sa jeg likevel ja. Og det er jeg utrolig glad for nå!
Visste jo ikke det da, men helgen som kom(altså den som var nettopp) ble utrolig vanskelig.
Et ganske kraftig tilbakefall ifh. til bulimien med overspising og oppkast.Veldig kjedelig etter å ha vært oppkastfri i over en måned. Føler det jeg har brukt uker på å bygge opp raser sammen på bare timer. Uansett hvor mange ganger jeg har vært gjennom det før, så skjer liksom det samme. Det treffer meg alltid like hardt. Fortvilende. Blir så redd for at det alltid skal være sånn at jeg må være på vakt; at jeg aldri skal bli helt fri!

Uansett. Da jeg kom inn her i går skulle jeg snakke med en lege jeg ikke hadde møtt før(psykologen fra tidligere var reist på ferie).
Jeg er fremdeles litt satt ut etter samtalen. Jeg har møtt utrolig mange merkelige personer som jobber innen psykiatrien. Folk som har null forståelse, som sier de mest idiotiske ting osv. Folk som strengt tatt ikke burde jobbet med mennesker(og spesielt ikke med mennesker som er i en så sårbar situasjon!)
Men hun her tror jeg faktisk slår mange av tidligere mislykkede møter. Jeg tror jeg vil plassere henne på topp tre over verste behandlere.
Det er vanskelig å skulle oppsummere hva som gjorde det så fælt, rett og slett fordi det var så ekstremt mye. Men noen av tingene hun sa/gjorde:

- spurte om BMI, da jeg ikke visste ba hun meg om å reise meg opp, for så å måle meg med blikket fra topp til tå, før hun ba meg om å løfte opp genseren så hun kunne se magen min; for så konkludere med at; jo, jeg var litt tynn, men jeg var ikke SÅ tynn og jeg så da ihvertfall langt fra syk ut!(dette var ordrett det hun sa ja)
...hun fortsatte etterpå med å si at jeg i det minste var ganske pen, altså, jeg kunne jo vært stygg liksom(ordrett her og ja...)
- etter å ha lagt ut om spiseforstyrrelsen spør hun meg om hvorfor jeg synes jeg det er GODT å spise SÅ mye mat
....hun spør meg også om jeg synes det er et problem at jeg kaster opp? her tror jeg først hun tuller, at hun prøver å være morsom eller noe, men hun er dødsseriøs ...OM DET ER ET PROBLEM liksom? det er et jævla stort problem
- Hun insisterte på å skulle vite i detaljer hva jeg hadde overspist på sist gang...jeg sa hvilken type mat og hvilke mengder det var snakk om, men neida, det var ikke nok..Hun ville vite hver minste lille ting. Jeg skammet meg jo allerede ekstremt og sa klart ifra om at det hadde ingenting for seg å sitte å snakke om hver minste lille ting jeg trykket i meg iløpet av en matorgie. Hva godt skulle det gjøre? Det betyr jo ikke noe om jeg spiste melksesjokolade eller smash liksom...Ikke husker jeg alt heller. Men hun gav seg ikke; om det ikke betyr noe kan du vel bare si det daaaa?
Virket bare som om hun var ute etter å tilfredstille sin egen nysgjerrighet.
Responsen på da jeg sa min laveste vekt(som hun såklart ville vite også må du skjønne) var; wow, så lite har ikke jeg veid en gang!


Hun var rett og slett direkte ekkel. Det var mye mer enn dette også, men orker ikke skrive mer. Det som var bra var at det var en av miljøarbeiderne som var med i samtalen.
Jeg gikk til ham etterpå og spurte om det bare var jeg som reagerte på måten legen behandlet meg på; og det var det heldigvis ikke. Følte meg så lettet at jeg ikke var aleine om det. Jeg trengte nesten ikke forklare for han en gang, for han hadde reagert på mange av de samme utsagnene og tingene som meg. Han sa også at det ikke var første gang det var sånne episoder med denne legen og at han bare måtte unnskylde at jeg ble møtt på den måten. Det er ikke meg det er noe galt med, det er henne. Det er hun som er uvitende og jævlig. Han skulle ta det videre med øverste leder, så hun kommer til å få høre det. Er glad for at han tok affære, men samtidig synes jeg det var litt rart at han ikke sa noe under selve samtalen?
Nå var jeg hedigvis såpass psykisk stabil at jeg klarte å takle det, men tenk på de som ikke er det. Skjønner ikke hvordan noen som åpenbart verken har empati eller forståelse kan jobbe en sånn plass.

Snart fremme

Det har gått så utrolig bra idag! Bedre enn jeg kunne tørre å håpe på. Det er ca. 8 timer siden vi kjørte hjemmefra og nå begynner vi å nærme oss. Planen er å reise rett bort til broren min når vi er fremme. Vi kommer til ferdig middag. Jeg gruer meg litt ifh til maten! Jeg tåler ikke kyllinggryta som vi skal få, så skal innom for å kjøpe med noe kyllingfilet el.som jeg kan spise. Så blir det vel ris og salat til.
Spist lettfordøyelig mat(banan,gulrot/potetmos, kylling og yogurt osv) idag+næringsdrikk og det har( bortsett fra bittelitt smerter isted )gått fint. Håper magen takler bra å spise mer "normalt" og variert i dagene som kommer :-)

Nødløsning

Jeg har vært utrolig dårlig i magen siste 5-6 dagene. Egentlig har jeg vært verre enn vanlig i noen uker; men nå har det forverret seg ytterligere. Vet ikke helt hva som er grunnen(selv om jeg har mine teorier). Ingenting av smertene, kvalmen, løpingen på do osv er noe nytt; men tror det er første gang jeg har alt på en gang sammenhengende så lenge. De siste to dagene har jeg ikke såvidt begynt på maten før jeg har store smerter og må løpe på do. Jeg begynte på en (intensiv)probiotikakur for en ukes tid siden i håp om å bli litt bedre før ferien(planen var/er å reise imorgen)men det har tydeligvis slått helt feil ut...Har latt være å ta de siste to dagene og håpet på en bedring, uten at jeg er helt sikker på om jeg kjenner det enda. Sånn ting har vært har det sett ut til at jeg må avlyse hele ferien. Jeg er totalt utslitt og har måtte ligge store deler av dagen. Inatt har jeg ikke sovet noe;i stor grad grunnet magen. Følte meg litt bedre på morgenen, men etter litt frokost var jeg like dårlig som før.
Har prøvd å være ekstra forsiktig hele uken; men det føles som om magen har gitt helt opp. Jeg reagerer på så og si alt.
Det sier seg selv at jeg både er dehydrert og utslitt etter å hatt diarè kanskje 70-80% daglig den siste uken.

Og så akkurat nå når vi skulle på ferie! Har jo vært dette som har vært målet mitt siste måneden; å få til maten så det kunne bli en ok tur. Noe jeg også har klart!(hadde aldri trodd for noen uker siden) Igår nådde jeg faktisk tre uker overspising og oppkastfri! Men hva hjelper det når alt likevel(bokstavelig talt:-P) går i dass?

Jeg har blitt enig med mamma nå at jeg som nødløsning(og i håp om at magen klarer roe seg litt)skal prøve å bytte ut maten med næringsdrikker idag og eventuelt når vi skal kjøre imorgen. Det er ingen optimal eller langsiktig løsning(og overhodet ikke noe jeg har lyst til!)men det er den eneste måten jeg kanskje har en liten sjanse til å klare å reise. Om jeg bare klarer den lange kjøreturen (på ca 8 timer) så skal jeg heller klare det om jeg er dårlig når vi først kommer frem.
Jeg har vært litt usikker på om det er verdt det; for det er rett og slett ikke kjekt å reise noen plass når man er så dårlig. Samtidig er det jo strengt ikke så mye bedre å være igjen hjemme aleine+at det kan jo tenkes at jeg blir bedre etterhvert. Satser egentlig på det! Hvis ikke må jeg nok tenke på om jeg skal få meg til lege. I hope not.
(mamma ville jeg skulle gjøre det idag, men tviler egentlig på at det ville hjulpet noe)

To uker

oppkastfri!

Det har jo så klart hjulpet en del at jeg har vært innlagt mesteparten av tiden. Men samtidig er det ingen selvfølge at innleggelse=null oppkast. Har både kastet opp og overspist her før. Det har vært utallige muligheter til å gjøre det denne gangen også; trangen har vært der med jevne mellomrom.

Jeg har med andre ord lagt ned en innsats, innlagt eller ei!
Det vil bli enda vanskeligere hjemme, men det er godt å vite at jeg faktisk har klart to helger på rad med et ganske normalt matinntak. Har på en måte bevis for at det går helt fint og at det er oppnåelig.

Jeg skal hjem i morgen og allerede neste uke reiser vi på ferie. Fokuset nå blir å holde på rutinene frem til vi reiser for at ferien skal kunne bli best mulig(og så klart også mens vi er på ferie).
Selv om vi ikke skal så langt, så er jeg ganske spent! Tror maten skal gå greit, men er veldig usikker på hvordan det blir med magen og ryggen. Satser på at det blir overkommelig :)

Tilbake fra permisjon

Kom tilbake til avdelingen for noen timer siden. Permisjonen gikk litt både og. Det positive; jeg klarte å få i meg så og si alt jeg skulle og jeg kastet ikke opp(12 dager oppkastfri nå btw!)
Men ellers har jeg ikke hatt det så superbra. Jeg har tenkt på mat KONSTANT og følt meg deprimert og flat i humøret. I tillegg har magen fortsatt å krangle så jeg knapt har orket noe som helst. Iløpet av dagen har jeg for det meste måtte løpe på do og på kveldstid har jeg vært intens kvalm. Har prøvd å tenke gjennom om jeg har spist noe annet enn det jeg gjorde i helgen. Kan ikke se så store forskjeller, men er likevel ett par "nye" matvarer, så jeg tenker å bruke elimisjonsmetoden(kutte ut en ting om gangen og se om jeg merker effekt).
I dag prøvde jeg å bytte ut egg med noe annet til lunsj(begynte å spise egg for noen dager siden etter å ikke ha spist det på en god stund). Magen har vært merkbart bedre frem til ikveld, så har lurt på om det kanskje var egget som har gjort meg dårlig. Men nå ikveld er den intense kvalmen tilbake :(

Har mest lyst til å hyle og skrike! I over TI år har jeg slitt med dette drittet. Det er gale nok til vanlig og nå er det enda verre. Hvorfor skal jeg kjempe mot spiseforstyrrelsen om jeg uansett bare blir lenket til senga fordi magen streiker?
Men samtidig vet jeg jo at ting alltids kunne vært mye verre. Jeg kunne vært fylt med angst, jeg kunne vært suicidal, jeg kunne hatt store smerter etc.

På ene siden må det være lov å være lei seg og frustrert; samtidig kan man ikke grave seg helt ned. Det fører ikke med seg noe godt. Jeg må prøve å fokusere på at det vil komme bedre dager.
Og for å være oppegående nok til å få mest mulig ut av de dagene, så er det viktig at jeg får i meg nok mat; vondt i magen eller ei.

*resten kan muligens være triggende ifh. til sf?*

Jeg begynte sånn smått(når jeg var hjemme) å rydde/sortere/pakke til jeg skal flytte, og fant i den sammenheng en dagbok fra i fjor. 
Selv om jeg vet hvor syk jeg var, så tror jeg likevel at jeg har "glemt"/fortrengt det litt. Det var rett og slett sjokkerende lesning. Det gjorde litt godt å lese fordi det ble så tydelig at jeg er på en helt annen plass nå og har komt utrolig langt(til tross for at jeg har hatt et tilbakefall). Men samtidig gjorde det ulidelig vondt fordi det er helt forferdelig og skremmende å se svart på hvitt hvor dårlig jeg var.
Det jeg leste var skrevet av en enormt syk person. At det var meg føles skremmende.
Alt omhandlet mat, vekt, tvangstanker. Til tross for at jeg var enormt undervektig, så fortsette jeg å presse kroppen til det ekstreme. Jeg skjønner ikke at den holdt ut så lenge som den gjorde.
Sånn sett er kroppen min fantastisk, en helt. 


De siste dagboknotatene var noen uker før jeg endte på medisinsk avdeling. Min "ultimale"(anorektiske)målvekt var nådd.
Jeg skriver;
Kanskje jeg fortjener hjelp nå?
Det rare er at nå når jeg har kommet hit, så føler jeg ikke jeg trenger hjelpen lengre...jeg trenger ikke noe som helst lengre. Jeg er utenfor, jeg bryr meg ikke.

Dødsangsten var til tider enorm. Jeg kaldsvettet og frøs konstant. Jeg holdt på å dø, men tenkte likevel bare på spiseforstyrrelsen.

Jeg fikk frysninger av å lese.
At det går an å bli så hjernevasket! Jeg er så takknemlig for at jeg overlevde, at jeg sitter her i dag.
Jeg skjønner ikke at kroppen holdt ut så lenge som den gjorde.
Sånn sett er den fantastisk, en helt. 
Jeg vil ALDRI tilbake dit.
Spiseforstyrrelsen skal få brenne i helvete alene.

Selv om jeg blir trist av at det kunne gå så langt; så kjenner jeg også på mye motivasjon!
Hvert friske valg jeg tar er en mulighet for å hevne meg på spiseforstyrrelsen og det føles sinnsykt godt! Det er MITT liv og jeg skal klare å bli helt frisk, det finnes ikke noe alternativ.

Hjem imorgen

Ble plutselig litt forandring i planene sånn at jeg, istedenfor å reise hjem på fredag, reiser hjem imorgen. Men jeg skal få komme tilbake på torsdag sånn at jeg får vært her en helg til(som jeg ønsket).

Sliter skikkelig med magen. Enda mer enn vanlig de to siste dagene. Føles nærmest som om jeg skulle vært matforgiftet. Selv om det ikke er noe nytt, så klarer jeg ikke unngå å bli veldig deprimert og sliten.

Men tror det skal gå greit hjemme. Jeg skal ihvertfall følge samme kostplan som her.

Tøff dag

Men gir meg ikke så lett;-)

Dagen idag har vært utfordrende med diverse (fysiske)symptomer og litt tynnslitte nerver.
Har rett og slett vært hypersensitiv og reagert på de minste ting. I tillegg veldig rastløs.
Til middagen måtte jeg ta en pause, men klarte fullføre måltidet en halvtime senere. Heldigvis fine folk på jobb idag som hjelper på. Spilte tennis og bordtennis med en av personalet før idag. Kjempemoro og god distraksjon.

Nå ikveld hadde jeg en lang samtale med ene nattvakten(husker henne fra ifjor; hun er awesome!)
Har utfordret meg selv litt ekstra ifh til maten de siste dagene og det var godt å kunne dele det med henne. Få litt backup og ros rett og slett:-P

Kan forresten nå offisielt skryte over overstått første (100%!) bulimifrie helg på evigheter! Syv dager uten oppkast :-) og fem måltider daglig!

En uke

Har allerede vært innlagt i fem dager; utrolig hvor fort tiden har gått egentlig! Til tross for endel tull med maten(3 av 5 dager har det ikke komt middag til meg)og personal som ikke har peiling på spiseforstyrrelser(og kommer med helt tullete kommentarer ifh til maten min osv) så går det ganske bra! Jeg har økt inntaket til nesten alle måltider; spiser vel nesten dobbelt så mye nå ifh. til hva jeg har gjort hjemme siste månedene.
Det er utfordrende såklart, må jobbe med meg selv hele tiden; men jeg får det til. Jeg er redd for å gå opp i vekt, samtidig som jeg aktivt går inn for å gå nettopp opp. Det føles innmari motstridende(og det er det forsåvidt også)men sånn må det kanskje bare være akkurat nå.

Jeg har vært litt lei meg for at jeg har latt det gå så langt...at den vekten jeg jobbet så hardt for å gå opp har forsvunnet så fort. Symptommessig har jeg følt at jeg nesten har falt helt tilbake(selv om hodet fungerer bedre).
Men etter at jeg møtte den (tidligere) personlige treneren min på onsdag fikk jeg en veldig opptur. Jeg var litt flau og sa jeg kunne ønske hun heller hadde sett meg for to måneder siden da ting gikk bedre...men hun sa at jeg er LANGT fra der jeg var før modum...det var det første hun tenkte når hun så meg og det ble bare forsterket når vi snakket sammen. Utrolig godt å høre! I tillegg har hun en egen evne til å gi meg et skikkelig spark bak samtidig som hun er støttende; gull verdt! Gikk derfra ti hakk mer motivert.

Og igår kom det ei på senvakt her som jobbet på DPSen jeg var på ifjor(før modum). Hun har jo sett meg på det aller sykeste og hun sa  jeg så hundre ganger bedre ut nå og at jeg virket så utrolig mye mer levende...Jeg er så glad for at hun sa  det, og kanskje enda mer glad for at jeg klarte ta det til meg positivt.

Jeg kjenner på (om enn litt forsiktig) positivitet og håp for fremtiden. Oppholdet har så langt gitt meg det jeg ønsket. En pause fra bulimien og tid til å tenke over hva JEG vil fremover. At jeg har klart å øke matinntaket er bra også; men det føles helt ærlig mer som et nødvendig onde (enn så lenge).

Jeg har fått plass på skole og jeg har fått meg leilighet!(vet ikke om jeg har nevnt det?)
En utrolig fin leilighet som ligger rett i nærheten av skolen. Skal flytte inn rundt 10.august.
Høsten har med andre ord potensiale til å bli skikkelig bra!

Men det krever at jeg allerede idag tar flest friske valg. At jeg ikke lar sykdommen blinde meg til å velge de enkleste utveiene. Den er ikke verdt mer av min tid. Jeg kan ikke risikere å falle lengre selv om det(til tider)frister så jævlig å lukke øynene, bare gi seg hen.
Jeg må kjempe rett og slett. Det finnes ikke noen pause-knapp. Livet skjer nå og jeg SKAL gå i riktig retning.

Here we go again

Middagen som var bestilt til meg har ikke kommet. Bombe. Dette skjedde utallige ganger når jeg var her ifjor også. Jeg blir rett og slett fly forbanna. Spesielt siden de tar så lett på det, som om det ikke er så nøye. Jeg har vært/er faktisk alvorlig syk og maten er min medisin; det er livsviktig!
Jeg kunne i det minste fått noen poteter og grønnsaker...
Fikk ikke igår heller, men da var det fordi de ikke rakk bestille det...dårlig unnskyldning spør du meg; de visste jo om at jeg kom.

Igår ble det hastetur på butikken for å kjøpe noe...det var heldigvis poteter og grønnsaker på avdelingen så jeg trengte bare noe med protein/fett. Idag er det ingenting jeg kan ha...i tillegg er jeg skikkelig kvalm og null matlyst. Hjelper ikke på. Blir litt oppgitt.

fokus!

Det føltes helt feil å komme til avdelingen i dag. Jeg ville bare hjem igjen. I tillegg virket legen som jeg skal gå til mens jeg er her som om hun ikke skjønner spiseforstyrrelser spesielt godt. For eksempel sa hun at jeg måtte bare si ifra om jeg var sulten, så kunne jeg få litt ekstra mat...(!) Akkurat som om det er det det går på...Djisees.
For tiden er jeg faktisk konstant sulten.
Vi fikk lagd en måltidsplan som er litt mindre enn det jeg hadde på Modum, men sånn 2-3 ganger større enn det jeg har spist den siste tiden. Det gikk greit nok å bli enig om en plan, men igjen virker det ikke som om er så veldig oppdatert på spiseforstyrrelser...For eksempel satt hun opp havregrøt til frokost(fordi jeg sa at jeg hadde spist det på Modum) men ingenting om hvor mye. Og til kveldsmat satt hun opp noe som jeg fant etterpå at de ikke hadde her.
Men jeg får prøve å ta det opp med henne neste gang vi snakkes.

Tidligere idag følte jeg at motivasjonen ikke var tilstede i det hele tatt. Jeg ville virkelig ikke spise middagen. Så ikke vitsen. Eller rent fornuftsmessig så jeg jo det, men klarte på en måte ikke bry meg.
Fikk likevel spist alt ved å hele tiden flytte fokus. Tenke at hver bit styrker meg, hver bit gir meg bedre helse, hver bit er payback mot spiseforstyrrelsen for alt den har gjort mot meg. Spesielt den siste der kjenner jeg gir meg litt guts når ingenting annet funker. Tanken på at jeg plager spiseforstyrrelsen.

Legen spurte endel om vekt osv. Jeg fortalte hvordan det hadde vært rett etter Modum og hvordan det var nå..Men det var egentlig ikke før hun konstaterte at; ja, så det betyr at du har gått ned 7 kilo siden Modum det; at det for første gang gikk opp for meg skikkelig. Hva faen? Hvordan i all verden kunne jeg la dette skje? Hvordan kunne de rundt meg la det skje? Jeg gav jo beskjed lenge før vekten begynte å gå ned at jeg trengte mer støtte(som jeg først har fått nå to måneder senere)...
Det burde jo være en motivasjon til å snu så fort som overhode mulig, men for å være ærlig så følte jeg meg bare akutt deprimert. Som om jeg har kastet vekk alt arbeidet jeg la ned på Modum. At jeg liksågodt bare kan gi opp. Gå ned enda litt til.

Men var akkurat nede på treningsrommet og trente litt styrke og det er helt utrolig hvor mye det kan hjelpe med (positiv) trening! Klarer virkelig flytte fokuset fra at jeg ikke vil opp i vekt, til at jo, jeg vil faktisk bli bedre og vektoppgang er viktig for å bli bedre.

Hva man forteller seg selv hele tiden er avgjørende. Det betyr såklart ikke at det bare er å si til seg selv at man skal bli frisk og så blir man det, men om man hele tiden jobber med hvordan man snakker til seg selv så tror jeg man vil få fremgang etter hvert. Det bare føles så jævlig falskt og teit i perioder å skulle være sin egen heiagjeng, men det er vel egentlig spiseforstyrrelsen som mener det :P

Jeg fortjener å bli frisk! Jeg fortjener ikke spiseforstyrrelseshelvette selv om spiseforstyrrelsen prøver iherdig å overbevise meg om at jeg gjør.
Jeg har vært ekspert på å være destruktiv, på å ødelegge og snakke stygt om meg selv i så mange år. Nå er det på tide å bli ekspert på det motsatte! Da må det hard jobbing til hver eneste dag. Man blir ikke ekspert over natten ;) Men med tiden til hjelp er det meste mulig.

Innlagt idag

På vei nå. Fikk vite det sist uke etter at jeg selv tok en telefon til avdelingen for å purre. Jeg trodde vi først skulle ha et møte og legge en plan for innleggelsen, men nei. Så nå gruer jeg meg og vet ingenting. Det har vært mye rot når jeg har vært der før(har ikke hatt mat som jeg tåler osv)og det har vært når vi har hatt en plan; så hvordan i all verden skal det gå nå? Får bare håpe på at det ordner seg best mulig når jeg kommer dit. Å ha rammer og avtale på hvordan ting skal være(spesielt rundt maten) er helt nødvendig, uten det blir jo hele poenget med innleggelsen borte.

Håp!

Gikk fra samtalen på spiseforstyrrelsesavdelingen i dag med et smil om munnen. For første gang på en god stund kjente jeg på håp! En følelse av at løpet kanskje ikke er kjørt. At jeg kan få hjelp til å snu og finne tilbake til dit jeg var etter Modum.
Tror faktisk dette kan bli veldig bra.

Jeg fikk ikke vite så veldig mye om selve opplegget. Det var mer som et intervju.
Psykologen stilte mange gode spørsmål og jeg følte jeg fikk bra respons på det jeg sa.

Vi avtalte ny time neste uke. Han skulle sjekke ut om de hadde psykolog ledig så vi kunne starte opp fortest mulig. De første seks ukene er det lagt opp til at det skal være ganske intensivt. Da skal jeg opp dit to ganger i uken, for så å gå ned til en gang i uken.

Det er litt skummelt å skulle gå inn i behandling igjen, men det føles også veldig godt fordi jeg vet jeg trenger det. Kommer sikkert til å bli tøft i begynnelsen, men jeg vil jo(til tros for MYE ambivalens)innerst inne bli FRISK.

En av hovedutfordringene tror jeg vil bli å få seg frem og tilbake to ganger i uken. Jeg sliter med å ta buss fordi jeg får ekstremt vondt i ryggen av det(blir ca. 1,5 time med buss hver vei) så tror nok det blir mest til at jeg kjører.
Problemet er at spiseforstyrrelsesavdelingen ligger (midlertidig mens det bygges ny avdeling) helt på toppen av bakken og det finnes ikke parkeringsmuligheter der oppe whatsoever. Så da må man parkere nede på hovedbygget. Det var det jeg gjorde i dag...Det gikk greit i dag fordi formen var ok, men jeg ser ikke helt at jeg kommer til å klare det de gangene den fysiske formen er dårligere.
Det er masse trapper+bratt, lang bakke. I tilegg måtte jeg betale nesten 100 kr for å stå der!
Blir dyrt når jeg skal opp to ganger i uken!

Hadde håpet på at det var mulig å få taxi(har hatt det før) men de hadde visst strammet inn på reglene, så det var ikke et alternativ.

Må nesten bare høre med NAV hva som er mulig å få dekket. Det blir litt for dumt at jeg ikke skal klare behandlingen pga. transporten!

Ifh. til innleggelse på DPS-en har jeg fremdeles ikke fått noe svar... Fikk vite i går at det ble sendt søknad fra VOP om to ukers innleggelse for noen uker siden(et par uker etter at jeg ba om det). De mente de hadde sagt det til meg før, men jeg har ikke hørt noe om det?
Uansett greit å vite at noe har blitt gjort...
Nå kan vi ikke gjøre så mye annet enn å vente på at DPSen svarer. Forventet ikke å få plass på dagen, men skjønner ikke helt hvorfor det tar så lang tid å svare/gi med en dato...Menmen. Håper ihvertfall det blir før jeg skal på ferie med familien i slutten av juli! Vet ikke om jeg blir med visst ikke. Har reist med familien før når bulimien herjet og det var helt forjævlig og jeg lovde meg selv; aldri mer!
Satser på at det ordner seg :)


Holder forresten på å lese en bok for tiden som handler om positiv psykologi. Den heter Solstråleboken og jeg kan anbefale den på det varmeste! Handler mye om selvfølelse osv. og jeg føler det er noe som er veldig aktuelt ifh. til å bli frisk fra en spiseforstyrrelse.
Den er TJUKK, så jeg har brukt laaaang tid på å komme gjennom den(og er enda ikke helt ferdig:P) men har absolutt vært verdt det :)

TUSEN KRONER er landets største pengeseddel, og således mitt symbol på at absolutt alle mennesker har en høy og lik egenverdi. Men dette er det ikke alltid like lett å huske på...! Det handler om HOVEDROLLEN i livet vårt. Å være deg og meg. Skal vi lykkes optimalt som menneske, partner, forelder, venn, medarbeider eller leder - er forholdet til oss selv NØKKELEN!

 

 

verre

Benskjørheten har blitt verre det siste året :( Søren og! Går jo bare nedover.
Pappa sa til meg at nå må jeg virkelig ta grep, ta meg sammen, skjerpe meg. Vet han mener det godt, men ikke så lett når han sier det på den måten.
Jeg føler jo at jeg prøver. Jeg har gjort MYE det siste året. Riktignok fått et lite tilbakefall den siste tiden, men trodde likevel jeg skulle fått litt uttelling :/ Forventet ikke at beintettheten skulle ha gått opp, men håpet på at den var stabil.

Fort

Plutselig skjer det litt ting her. Har fått time på spiseforstyrrelsesenheten allerede neste torsdag!
Kjenner jeg blir skikkelig stressa. Har masse tanker om at jeg må mest mulig ned i vekt til da osv. Livredd for å få beskjed om at jeg er for frisk til å få hjelp. Vet det er teit å tenke sånn, men har jo opplevd lignende før...

På mandag skal jeg se på leilighet. Egentlig er den alt for dyr, men vi kjenner de som bor i leiligheten rett ved siden av+vet hvem de som leier ut er...De var visst veldig opptatt av å ha noen de kjente til, som de visste var rolige og greie. Det var viktigere enn prisen; så det kan tenkes jeg kan få det en god del billigere! Fingers crossed.

Selv om jeg har leitet etter leilighet lenge, så kjennes det litt skummelt ut å skulle flytte. Har blitt vandt til å ha mamma og de rett i nærheten. Det har vært en veldig støtte i perioder; men også trøblete til tider! Jeg kommer jo til å flytte uansett. er nødt til det pga. skolen.
Er nok mest pga. tilbakefallet ifh. til spisingen at jeg gruer meg. Jeg vil så gjerne føle meg litt sterkere når jeg flytter. Sånn at det blir noe positivt; en ny start. Jeg vil IKKE fortsette å spise/kaste opp i den nye leiligheten.
Jeg vil så gjerne få meg tilbake til dit jeg var for noen måneder siden, men jeg aner ikke hvordan jeg skal få det til.

Neste uke er stappfull av avtaler. Mandag: se på leilighet+legetime.
Tirsdag: bentetthetsmåling(i byen)
Onsdag: først psykomotorisk fysioterapeut, så avtale på VOP
Torsdag: skal se på brudekjole med søsteren min, så avtalen på sf-enheten etterpå.

Mye for å være meg ihvertfall :P Håper jeg får gjort alt, har vært veldig veldig dårlig fysisk(magen og ryggen) hele den siste uken.

Ny vurdering

Fikk brev idag om at henvisningen min var vurdert på nytt pga klagen som ble sendt. Denne gangen har de komt frem til at jeg har rett/behov for utredning og behandling og at jeg skal få dette innen 27.07. Vet ikke helt hva det innebærer(brevet var fra psykosomatisk avdeling og ikke sf-avdelingen) men det er ihvertfall et steg i riktig retning.