Angst er ikke for pyser

Angst kan være grusomt. Tenk å kunne ha en tilværelse uten angst! Det må være drømmen. Det er såklart normalt å være nervøs, redd og urolig innimellom; men den typen lammende angst jeg snakker om skulle jeg gjerne vært foruten. Må bare håpe og tro at det er mulig.
JEG ER IKKE DØMT TIL EN FREMTID FYLT MED DEPRESJON, ANGST, SPISEPORBLER OSV. SELV OM DET KANSKJE FØLES SÅNN AKKURAT NÅ.
Må repetere det for meg selv sånn ca hvert annet minutt. Magen ble bare verre og verre igår. Det begynte på ene siden og spredde seg utover hele magen og bak i ryggen. Klarte knapt å gå. Likevel fikk jeg i meg kveldsmaten. Det er sinnsykt tøft gjort av meg...Men likevel kjenner jeg ikke på noe som helst mestring. Jeg synes jeg fortjener litt mestringsfølelse nå jeg! Det som skjedde var at jeg såklart fikk enda vondere+at jeg ble kvalm. Noe som igjen utløste enda mer angst fordi det minnet meg på døgnene på sykehuset hvor jeg var akutt kvalm hele tiden. Tenk om jeg blir så dårlig igjen, tenk om jeg blir så dårlig igjen!
Det var det som gikk igjen i hodet mitt. Kjente jeg holdt på å gå inn i panikkmodus i hele går kveld. For å ikke snakke om at jeg var utrolig trøtt og lysten på å sove fordi det har blitt liten søvn siden jeg kom hit.

Merker til og med jeg får angst bare av å skrive om det nå, kjenner det presser for brystet. Det er jo tross alt ikke mer enn noen uker siden jeg kom hjem fra sykehuset, så det er kanskje ikke så rart. Jeg har jo komt LANGT ifh. til de første dagene hjemme når jeg ikke turte være alene et sekund...Da var hvert minutt en pine og jeg måtte hele tiden si til meg selv at det går over for å ikke få panikkanfall.

Sånn sett går det jo faktisk bedre! Angsten lammer meg ikke hele dagen(er verst om kvelden/natten). Det viser jo at det er mulig at ting kan gå fremover. Jeg kunne bare ønske jeg hadde hatt enda mer folk rundt meg som var enda flinkere å minne meg på det; merker jeg trenger all støtte jeg kan få.

Når det er sagt så fikk jeg faktisk sove i natt. Tok de faste kveldsmedisinene mine, og så tok jeg en sobril litt seinere. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre angående sobrilen. De her vet ikke at jeg har det med meg og jeg vegrer meg for å si det fordi jeg er redd de skal nekte meg å ta dem eller tro at jeg er avhengig. Fakta er at jeg ikke har tydd til dem en eneste gang når jeg har vært her(bortsett fra igår) jeg har stått i all angsten og har planer om å fortsette å gjøre det mest mulig. Samtidig har jeg sagt til meg selv at om angsten er ekstrem og jeg feks ikke får sove to netter på rad, så er det greit at jeg tar 1 sobril.
Med andre ord tok jeg det ikke første natten(selv om jeg ikke fikk sove) og skal heller ikke ta det ikveld. Nå har jeg fått en natts søvn; og da skal jeg klare en dårlig natt. Men håper og satser jo på at det blir en grei natt uansett.

Imorgen er det veiing. Første veiingen her. Målet er at jeg ikke skal ha gått ned siden jeg veide meg på VOP sist torsdag. Jeg grugleder meg. Aner virkelig ikke hva jeg kan forvente meg. Den spiseforstyrrede delen mener at jeg sikkert har lagt på meg minst 5-6 kilo; men det vet jeg jo at realistisk sett er høyst usannsynlig. Fornuften og følelsene vingler litt. Tenker kanskje jeg har gått opp en kilo eller to...Prøver å forberede meg på det. Samtidig er jeg også litt redd for å ha gått ned? Jeg tror ikke jeg har det, men synes som sagt det er nesten umulig å se/kjenne. Jeg blir glad om jeg har gått ned; samtidig som jeg virkelig ikke vil ned; for jeg vet jo at det bare gjør den lange veien til å bli bedre enda lengre. Dessuten vil jeg virkelig ikke at det feks blir enda mindre aktivitet på meg(ikke at det kan bli så mye mindre men :P) VELDIG ambivalent med andre ord. Sånn om jeg oppsummerer alle de forskjellige tankene så er vel konklusjonen at jeg mest sannsynlig er noenlunde stabil? Kjenner ikke noe merkbart på klærene osv. Men så har jeg ikke så mye tettsittende klær med meg heller.

Det får gå som det går?

Må bare prøve å tenke her og nå. Har mer enn nok med å takle det.
Imorgen har jeg massasjetime og håper så inderlig at det er greit at jeg reiser og tar den! Massasje er herlig+at hun massasjedamen er fantastisk å snakke med. Hun har hjulpet meg mer enn hun aner. Kanskje greit om jeg har gått opp litt i vekt, kanskje det gjør at jeg får "lov" til å ta timen.
Men NOK nå om det :P Er på tide med kveldsmat! Jippi :)

Magevondt

JEG HAR SÅ VONDT I MAGEN. Herlighet. Magen er en ballong. Vært skikkelig gale fra middagen av. Først var jeg bare forstoppet og oppblåst, men nå har mageknipen begynt å gjøre seg gjeldende og.
Ikke nok med det, nå er det måltid igjen...Begynner virkelig å revurdere det at jeg valgte havregrøt-alternativet til både frokost og kvelds(istedenfor brødmåltid). Litt i overkant mye fiber for en stakkars mage kanskje? Jeg skjønner pointet med at vi skal prøve å gjøre det likest mulig som Modum, samtidig synes jeg de burde tenke litt mer på at jeg faktisk skal være hjemme i noen måneder til før jeg skal ned dit. Sånn sett burde vi laget en plan som er mulig for meg å følge når jeg skal hjem etter ca. 3 uker her. Blir jo VELDIG ensformig sånn som det er nå...det er liksom ikke noen alternativer. Havregrøt til frokost og til kvelds...Lunsj-salat(av det lille de hadde å lage salat av her...)Til middag 1/3 tallerken kjøtt og 1/3 grønnsaker. Men hva hjelper det når det noen dager bare er feks revet gulrot eller erter som representerer "grønnsaker"? På ene siden sier de at jeg skal spise mest mulig som de andre, ikke ha spesielmat...Mens på andre siden sier de jeg skal følge Modum-planen mest mulig(selv om de ikke har mye av den maten som står der)
For å ikke glemme at enkelte av de som jobber her aldri får det inn i hodet at jeg har en matplan og den planen skal jeg følge og de skal støtte meg og ikke MOTARBEIDE meg. Fy søren. Holdt på å hive tallerken i veggen til middag idag.
Jeg sitter og spiser mens noen ansatte rydder opp etter de andre. Ansatt- Du vil ikke ha litt mer veeeel? Det var jo veldig godt!
(jeg sier klart ifra at NEI JEG HAR TATT DET SOM STÅR PÅ PLANEN SOM JEG FØLGER)
*litt seinere når jeg nesten har fullført*
Ansatt- Skal du ha litt sånn riskrem til dessert? Ta litt sånn med saus på! Skikkelig godt.
NEI JEG SKAL FØLGE PLANEN MIN OG DESSERT STÅR IKKE PÅ PLANEN.
*bittelitt seinere*
-Sikker på at du ikke skulle ha litt sånn?
Hodet mitt koker og jeg sier; Du, DU JOBBER HER SANT? (hun svarer, eh jo?) JA, ok, har du ikke fått noen beskjed om at jeg har en egen plan eller? Som jeg skal følge?

Njo, hun hadde visst hørt noe om det, at jeg skulle følge den planen, men det sto jo ikke noe om at jeg IKKE skulle ha dessert?

Sier som Jan Thomas; OH MY GOD. Jeg vet ikke helt hvordan jeg fikk i meg resten av middagen; var ihvertfall på nippet til å få totalt angstanfall...Det verste var at hun ikke så ut til å bry seg nevneverdig heller. Sa til kontakten min etterpå at VÆR SÅ SNILL, si enda klarere ifra til alle om at de ikke skal holde på sånn...Psykiateren sa at alle hadde fått beskjed, men noen må tydeligvis få det inn med teskje. Jeg har nok angst og uro som det er, trenger støtte og folk som hjelper meg å holde planen vi har lagd; IKKE motsatt!

Dag 2

Føles egentlig som jeg har vært her en evighet allerede. Det går vel sånn noenlunde greit. Får presset i meg all maten og har ikke kastet opp. Men det er likevel frustrerende at det er så vanskelig som det er med tanke på at jeg ikke en gang er oppe i full basiskost. Denne uken er de liksom snill med meg....Begynne enkelt så jeg kan føle på mestring, for så å øke. Men jeg føler jo det er utfordrende nok allerede...Vi hadde en samtale igår, og en nå nettopp isted. Har vært litt frustrerende at de ikke har endel av den maten som står på planen at jeg skal spise...Har vel nesten fått i meg mindre variert mat her enn hjemme pga. det.
Vi snakket endel om hva jeg kan gjøre i timen etter måltidene. Da er ofte uroen og angsten verst. Jeg har løst dette med å ta en rolig rusletur hjemme, men det kan jeg jo ikke her. Diskuterte det litt. Jeg klarer ikke være enig at det beste er å sitte HELT stille i en hel time og bare kjenne på angsten som herjer. Jeg ser poenget; at de tenker jeg vil ta meg en tur for å forbrenne, men det har lite med saken å gjøre. Man forbrenner minimalt med å gå en liten rolig tur...Hovedgrunnen er at det hjelper på angsten å få frisk luft+forandre litt miljø, og det hjelper på magen å være i litt bevegelse. Jeg føler rett og slett det er en av de få konstruktive mestringsmetodene jeg faktisk har fått til sånn ¨på egen hånd som har FUNKET,og så blir det tatt fra meg...Hmpf.
Frem til idag har jeg vandret rundt i korridorene fordi jeg trodde det var greit så lenge jeg oppholdt meg ute i avdelingen; men det var det visst ikke. Må slutte med det også. Nå håper jeg bare jeg klarer holde ut enda litt mer---Prøver å ikke tenke på det at jeg mest sannsynlig må øke og få enda mer krav neste uke.

Ellers så er det faktisk litt unge folk her denne gangen! Har alltid bare vært 40+ før, men nå er det noen som er i 20-30årene også. De som jobber her er veldig greie; hun ene psykologen(eller psykiateren?) er dritkul faktisk :P Digger henne...Hun forstår heldigvis ganske godt når det er spiseforstyrrelsen som snakker. Noe som til tider er irriterende, men samtidig veldig bra. Det merkest jo godt at jeg ikke er på en avdeling for spiseforstyrrelser(og at de ikke har særlig erfaring med det)...Men det er vel litt både på godt og vondt.

Idag har vi vært inne på hobbyrommet her også. Det er ikke noe særlig opplegg eller noe, man må ta iniativ til det meste selv, men merket faktisk jeg ble bittelitt inspirert! Vi har lagd en plan hvor jeg blant annet skal være en time inne på hobbyrommet hver formiddag. Tror jeg skal finne et fint/inspirerende ordtak/quote hver dag og lage en liten plakat av det som jeg kan henge på veggen...Det blir forhåpentligvis både inspirerende og motiverende å lage+at jeg får litt ting opp på veggen(som for øyeblikket er hvit og trist).

Så joda. Jeg har det ikke så alleraller verst. Om ting føles jævlig eller om jeg virkelig ikke vil spise så minner jeg bare meg selv om tiden på isolat...Og det har ihvertfall funket så langt. Det gjør ikke nødvendigvis at ting blir så veldig mye mindre jævlig, men det gjør det litt enklere å fullføre og å stå i det(for jeg blir minnet på HVORFOR jeg er her og hva jeg risikerer om jeg ikke kjemper mot spiseforstyrrelsen).

9 dager

og så sa det slutt. Det skulle jo ikke skje igjen. Har jeg holdt ut alt dette bare for å la det skje igjen? Jeg vet at ikke alt nødvendigvis er ødelagt, men jeg kan ikke lengre tenke at spise/spy ikke er et alternativ, at det ikke skal skje igjen...For nå har jeg gått over den grensen. Den "magiske" grensen. Og så fort det skjedde tok bulimien over for fullt igjen. Skremmende at det bare tar minutter å bryte ned det jeg har lidd med gjennom i dagsevis. I tilegg har jeg en kjip følelse at det kommer til å skje igjen. Jeg vil så gjerne kunne bestemme selv...Si at NEI, det er ikke et alternativ. Og det har jeg jo forsåvidt gjort hele uken også...men likevel..likevel skjedde det. Selv om det bare var en gang så blir jeg helt i ubalanse både psykisk og fysisk. Idag er det familieselskap. For en gangs skyld hadde jeg sett litt frem til dette...Det skulle ikke bli et kaos med spising og spying sånn som omtrent hvert eneste familieselskap har vært de siste årene. Frem til igår...Og nå er trangen til å overspise helt kvelende. Jeg vet ikke om jeg orker kjempe imot. Samtidig er jeg livredd for det, livredd for å bli så dårlig igjen som jeg var.

Jeg veide meg for første gang på mange uker idag(veide jo meg på VOP også, men har ikke veid meg hjemme). Vekten var gått ned 1 kilo siden VOP-veiingen. Jeg vet ikke hva jeg synes om det. Glad og lettet sånn egentlig. Men også litt forvirret. Hva nå? Idag har det meste av måltider sklidd ut...Hadde egentlig bestemt meg for å ta en dag uten mat, bare en liten pause. Alt for å unngå totalt bulimi-kaos igjen. Men så var det middag, og mamma ville jeg skulle spise litt, og fornuften tok litt over?(strengt tatt føles det som om det er bulimien som tok over...vanskelig å si).

Fredag

Nå er jeg hos søsteren min. Litt asosialt å sitte med pcn kanskje, men trenger distraksjonen(og hun ser nyhetene:P) Nettopp spist kveldsmat og ubehaget og angsten er sterk. Det er så slitsomt å tenke på mat hele tiden. Jeg har hatt mareritt om overspisinger tre netter på rad nå. Det er som om jeg holder pusten, balanserer på en line. Bulimien visker hele tiden at det eneste som vil hjelpe, det eneste som vil få meg utav den ubehagelige tilværelsen er å spise og spy. Må hele tiden minne meg på at det isåfall bare ville hjulpet en liten stund, men at ting ville blitt enda verre etterpå. Er så vanskelig å glede seg skikkelig over noe som helst eller konsentrere seg fordi jeg konstant tenker på neste måltid.
Det er som om det klør innvendig. Maur i hodet og trykk på brystkassen. Må bare holde fast på at det IKKE blir bedre av å slutte å spise eller overspise/spy(ihvertfall ikke på lengre sikt).
Jeg hadde fått i meg litt mindre idag enn de andre dagene, og jeg merket det godt for noen timer siden. Ble uvel og begynte å skjelve. Det er så merkelig; jo mer mat kroppen får jo mer vil den ha omtrent? Når magen er full er spise/spy trangen sterkest. Når jeg er ferdig å spise DA kommer sulten. Eller jeg tror ihvertfall det er sult. Vet ikke. Det er så rart hvordan jeg har pleid å gå dagesvis uten mat, og nå blir jeg plutselig dårlig om jeg bare spiser litt mindre til et måltid? Blir liksom motsatt av sånn en skulle tro det var? Skulle tro jeg tålte litt mer nå som jeg har fått i meg jevn næring nesten en hel uke?

Litt det samme er det når det gjelder aktivitet. Har flere ganger trent i timer på treningssenteret de siste månedene, men nå som jeg faktisk får i meg næring jevnlig så begynner hele kroppen å verke bare etter noen minutters spasertur...FORVIRRENDE.

Faen heller. Jeg vil så gjerne bare la være å spise, også eventuelt ta med noen spise/spy-omganger innimellom. Jeg vil ikke opp i vekt.

Men det er ikke et alternativ eller en mulighet. Kroppen klarer det ikke mer. Jeg må fortsette snu-operasjonen jeg har begynt på og håpe at motivasjonen kommer etterhvert...Spiseforstyrrelsen har jo vært nesten hele livet mitt så lenge, så det er jo ikke rart at jeg føler livet er veldig tomt når den blir tatt bort.
Den overgangsfasen er kanskje den verste? Det er ikke lett å motivere seg når man ikke vet helt hva man jobber mot. Når "frisk" ikke er noe man egentlig synes høres fantastisk ut...Men det kommer kanskje etterhvert? Eller? Noen der ute som har vært gjennom lignende som kan skrive under på det?:P

Innleggelse på mandag

Vi lagde kostplan idag. Kort oppsummert kan du si det er en "light"-versjon av planen fra Modum. Vi ble også enig om 2x 15 minutter tur for dagen. Målet første uken er å få til mest mulig av kostplanen og å ikke gå ned i vekt.
Så evaluerer vi i slutten av uken og tanken er vel å øke kostplan og aktivitet sånn litt etterhvert(og kanskje krav til vektøkning også?) Vet ikke enda nøyaktig hvor langt oppholdet blir, men sånn rundt 3 uker.

Det er rart hvordan jo "flinkere" jeg er å spise(få i meg og ikke kompensere)og jo bedre den fysiske formen blir, jo mer gjeldende blir bulimien. Som jeg skrev i sist innlegg så har trangen til å overspise komt tilbake for fullt. Idag har det egentlig bare vært verre. Hvert eneste måltid trigger så enormt. Samtidig blir jeg forvirret og får tanker om at kanskje jeg faktisk bare er mer sulten? Men uansett hva jeg gjør så blir det liksom feil?
Jeg hater det kaoset og den forvirringen. Jeg distraherer og ditraherer(går tur for det meste) og det fungerer forsåvidt, men bare en liten stund/frem til neste måltid. For å ikke snakke om at magen er oppblåst og urolig...Hver gang den endelig roer seg/jeg får meg på do, så er det på an med enda mer mat og blir dårlig igjen.
Om jeg kutter ned igjen på inntaket, om jeg blir veldig restriktiv igjen; så vet jeg jo at det funker. Det funker kanskje ikke evig, men det funker til en viss grad. Bare en liten pause, trenger en liten pause. Jeg kunne nok fint spist en god del mindre enn nå uten å bli veldig dårlig igjen, men problemet er jo at det veldig lett baller på seg. At det blir mindre og mindre, og tilslutt er jeg enda en gang fanget og klarer ikke snu før jeg blir skikkelig dårlig.

Den sjansen er ikke verdt å ta. Jeg VET jo det. HERREGUD. Jeg vet det jo altfor godt. Jeg trodde jeg skulle dø på denne tiden for en uke siden...Tar det virkelig SÅ liten tid før spiseforstyrrelsen har fått infiltrere tankene mine igjen? Overbevise meg om at det er mine egne tanker?

Frykten etter det som skjedde ligger jo der enda, den får meg til å stå imot enda litt mer enn før. Holde ut enda litt mer. Men hvor lenge vil det vare...?
Jeg tror det er bra jeg får den innleggelsen såpass fort.

Noe heeelt annet. Lillebroren min blir 11 år imorgen!(idag strengt tatt) Det blir kjekt :) Jeg skal lage svampebob-kake. Har vært litt usikker på om det er en god ide at jeg gjør det...(og vet ikke helt om jeg er sikker enda? Får se det litt an imorgen)Samtidig er det flere måneder siden jeg lovde han det, og jeg tror faktisk det skal gå greit. Mamma blir med, så er ikke snakk om å stå der aleine med alt.  Er fra før av veldig glad i å lage mat, og kanskje aller mest i å pynte kaker! Gleder meg nesten litt, så håper og tror det blir en positiv opplevelse :)
Har også planer om å være i leiligheten litt imorgen. Det føles ikke SÅ uaktuelt som for noen dager siden...Blir masse selskap her i helgen, så veldig greit om jeg har klart å "tilvenne" meg til å være i leiligheten igjen:P Tenker i første omgang å være der på dagen imorgen...Forhåpentligvis går det greit, sånn at jeg ihvertfall klarer å sove der natt til søndag(for da er huset her fullstappet med folk).

Presang til lillebror fra meg og voffsen sånn btw:

LED-shower xD

+

Bok som visstnok skal være hysterisk morsom

+ 2 boksere.

Slår forhåpentligvis an!

Steg for steg

Den fysiske formen er mye bedre. Har gått flere turer idag. Synes også den verste angsten har dempet seg litt. Jeg sliter veldig med søvnen, så når jeg våknet etter ca. 3 timers søvn idag tidlig var jeg skikkelig dårlig. Kjempekvalm og uvel. Fikk litt småpanikk og tenkte at nå blir jeg dårlig igjen. Men jeg fikk sjanglet meg ut i bilen+tatt med meg en yoghurt som jeg fikk i meg mens mamma kjørte. Det hjalp på kvalmen.

Første delen av møtet med de fra DPS-en var jeg virkelig ikke tilstede. Var rett og slett så trøtt at jeg så dobbelt og måtte ta meg skikkelig sammen for å holde meg våken. Fortvilende med tanke på hvor viktig dette møtet var! Lurte en stund på om vi kom til å måtte ha enda et nytt møte...Heldigvis, etter sånn en halvtime, så klarte jeg få meg utav dvalen. Vi fikk diskutert litt angående innleggelsen. At det er viktig med skikkelige regler og rammer når det kommer til mat og aktivitet. Skal ha nytt møte med kontakten min på VOP imorgen for å lage kostplanen til oppholdet...Den vil nok bestå av en blanding av det jeg har spist hjemme de siste dagene og den planen jeg må forholde meg til på Modum.
Iforhold til aktivitet så snakket de om at det kanskje var bedre å heller ta det litt rolig i begynnelsen, sånn første uken, for så å heller øke aktiviteten om alt går greit med maten. Jeg så poenget deres, og foreslo derfor at jeg første uken kunne ha 2x15 minutters tur for dagen. Synes dette var ekstremt lite jeg da; men fikk beskjed om at det var for MYE? O_o Jeg sa at det ikke var snakk om å jogge i 15 minutter, men å kunne ta seg en rusletur med noen fra personalet...Tenker det er veldig begrenset hva man forbrenner på et kvarters gåtur; om det er det de er bekymret for. Å kunne få litt frisk luft og bevege seg er utrolig viktig både for angsten og depresjonen; for å ikke snakke om fordøyelsen!
Tenker ta det opp igjen imorgen, kanskje jeg må si litt klarere ifra.

Formen er jo som sagt mye bedre. Jeg tror ikke jeg har spist så mye/regelmessig uten å kompensere på kanskje 2 år. En uke oppkastfri sånn btw. Så langt har det vært en jobb å få i seg maten. Hovedsaklig fordi jeg har fått sterk angst og det hadde vært så utrolig mye enklere å bare la være. Men jeg har spist og det har gått noenlunde greit. Idag har jeg derimot fått kjempe litt mot det bulimiske igjen og det skremmer meg skikkelig. En enorm trang til å spise/spy, samtidig som det er det siste i verden JEG vil. Jeg er livredd for at det skal skje, har mareritt om det om natten.. Håper aldri jeg kommer til å spise og spy igjen, men er livredd for at det skal skje.
Anyhooow. Jeg har fått i meg maten. Jeg har spist karbohydrater, fett og protein. 4-5 måltider daglig. 
Når jeg først er komt igang er det ikke så vanskelig egentlig. Det som er verst er hva hvert eneste måltid gjør med meg. De trigger så enormt. Hvert måltid føles som om de skal ende i overspising og det skremmer. Utallige ganger før har det skremt meg til å ikke spise/spise veldig lite, og jeg kjenner det frister veldig nå også. Vil ikke ta sjansen på å miste kontrollen.

Etter møtet idag måtte jeg plutselig veie meg. Ble litt satt ut for å si det mildt! For å klare å fortsette å spise har jeg holdt meg langt unna vekten, men nå hadde jeg ikke noe valg. Hadde jo både spist frokost og drukket ganske mye og følte meg generelt ikke forberedt nok(og at jeg sikkert hadde lagt på meg 10 kilo). Men så viste det seg at jeg ikke hadde lagt på meg så ekstremt...Jeg har riktignok veid noen kilo mindre, men det var en lettelse å se at vekten ikke hadde løpt helt løpsk.

Samtidig som jeg irriterer meg over at det bryr meg så mye.

Innleggelsen blir forresten over helgen...Usikker hvor lenge, men ihvertfall 14 dager.

Og sånn tilslutt; jeg skal til frisøren imorgen :O Det sier litt at jeg jeg orker det...I bulimirusen jeg har vært i store deler siste årene så har sånne ting blitt glemt helt. Men det blir forhåpentligvis kjekt med ny frisyre :)

Herlighet for et rotete innlegg dette ble!:P

Ansvarsgruppemøte

Vi hadde møte idag. Det ble et langt møte, var helt kokt i hodet etterpå. Men det var vel nødvendig. Fortalte litt om det som hadde skjedd...Det er vanskelig å forklare den delen av det hvor jeg på en måte "falt vekk". Det står veldig klart for meg hva som skjedde, men å skulle forklare det for andre føles ganske umulig. Det finnes liksom ikke ord som dekker det, dessuten høres det helt feil ut når jeg sier det høyt. Likevel prøvde jeg å forklare og jeg kom tilslutt frem til en setning som oppsummerte det ganske greit. Det var som om jeg drømte i våken tilstand. Vi kom vel frem til at det mest sannsynlig har vært en kombinasjon av dehydrering og intens angst/uro, som har ført til en ubalanse eller noe i hjernen som kan ha gjort at jeg opplevde en form for grensepsykose.
Det var ikke så ekkelt når jeg var "borte", jeg hørte alt rundt meg, men var likevel i en helt annen virkelighet. Det forferdlig ekle var når jeg ble klar noen sekunder igjen. Da kjente jeg den intense kvalmen og uroen, og i tilegg følte jeg meg ekstremt forvirret, at jeg mistet kontrollen, mistet meg selv. Men innen jeg skulle ringe på hjelp var jeg borte igjen. Og sånn fortsatte det og fortsatte det i timesvis. Fredagen var aller verst. HELVETE. Virkelig. Jeg har aldri følt meg så hjelpesløs og desperat og jeg vurderte sterkt å ta livet av meg. Jeg ville ikke dø, men det var så uutholdelig og jeg så ingen ende.

Men tilbake til ansvarsgruppemøte. Imorgen skal vi ha møte med DPS igjen. Forhåpentligvis blir innleggelsen fort; kanskje før helgen. Den intense frykten for å bli så dårlig igjen har drevet meg de siste dagene. Fått meg til å spise mer regelmessig og generelt bare mer til hvert måltid enn på flere år. Og det er jo egentlig bra. Jeg liker ikke kroppen min og vil ikke legge på meg, men det virker liksom så ubetydelig nå likevel.
Den verste kvalmen har sluppet taket heldigvis. Men angsten er fremdeles sterk. Hele kroppen er i helspenn. Jeg føler jeg eksisterer og holder ut; ikke at jeg lever. Og det gjør vondt. Det føles slitsomt å puste, å leve, å være. Samtidig er jeg så UENDELIG mye bedre enn jeg var. Likevel må jeg hele tiden samle meg for å ikke la panikken ta meg. Jeg må holde fast i at det vil bli bedre selv om det virker som noe uendelig for øyeblikket.
Jeg distraherer meg mest mulig gjennom dagen, og gruer meg til nettene. Angst.
Om igjen og om igjen. Men jeg må holde ut nå, det vil bli bedre.

Jeg trenger innleggelsen; samtidig er jeg redd for det også nå. Siden jeg ble dårlig har jeg vært livredd for å være aleine...Siden jeg kom hjem har jeg hatt mamma eller pappa her hele tiden. Det er vanskelig å ligge. Både det å fysisk skulle legge seg ned, men også å ligge i ro. Selv om jeg for det meste har folk rundt meg under en innleggelse; så er det uansett ikke det samme med ukjente folk. Dessuten kan jeg ikke akkurat forvente at de ansatte skal ta en madrass og legge seg ved siden av meg. Jeg vil bli nødt til å feks ligge aleine på rommet om kvelden. Jeg ligger forsåvidt aleine i stuen på sofaen nå også, men jeg har både pc og TV tilgjengelig og det hjelper litt. Det er rart; mamma sa at når jeg sa at hun måtte komme ned til meg torsdagskveld fordi jeg ikke ville være aleine; da skjønte hun at noe var alvorlig galt. Som oftest når jeg er dårlig foretrekker jeg å være for meg selv, uten mas og styr rundt meg. Generelt liker jeg å kunne være aleine i leiligheten, gjøre som jeg vil. Nå er jeg bare redd.
Jeg var nede for å hente noe i leiligheten igår og jeg ble fysisk dårlig når jeg kom inn dit.

Men mamma og de kan jo ikke passe på meg resten av livet heller. Sånn sett er vel en innleggelse en grei mellomting mellom å være her og å være aleine i leiligheten. Jeg vet ikke. Jeg bare holder ut og venter på bedre dager, på at angsten skal slippe taket.

Hjemme

Jeg kom hjem igår ettermiddag. Jeg vet ikke hvor mye jeg orker skrive om alt som har skjedd, må få det litt på avstand først tror jeg. Men kan ihvertfall si såpass at jeg har hatt noen jævlige minutter, timer og dager bak meg. Jeg har trodd jeg skulle dø, eller at jeg skulle bli gal. Det begynte med høy feber, så kvalme, oppkast...Kvalmen har vært det verste. Jeg var intens kvalm uten stopp i nesten to døgn, noe som førte til null mat eller væske eller søvn. Så ja, det klikket vel bare tilslutt. Ble hentet av ambulanse og kom til legevakten. Holdt på å hyle når jeg så at det var en lege som jeg har møtt der før som ikke eier empati. Fikk bare kvalmestillende og ble sendt hjen igjen...Trodde jeg skulle dø. Dette var torsdagsnatt. Holdt ut til fredag morgen og pappa måtte bære meg ut i bilen og opp til legen min. Hun sendte meg til medisinsk avdeling.

Det har vært tungt. Jeg hater sykehus. Men samtidig var det nødvendig å være der. Jeg følte meg så uendelig fanget. Livredd for at jeg skulle være så dårlig for alltid. Så ingen ende. Men jeg hadde jo ingen annen mulighet enn å overleve, right?

Uansett. Jeg var fremdeles ganske dårlig når jeg kom hjem igår, men de fant liksom ikke noe konkret som var galt med meg, så da kunne jeg liksågodt være dårlig hjemme som å være aleine på sykehus. Den følelsen av å være skikkelig uvel og dårlig og få beskjed om at INGENTING kan gjøres...den unner jeg ingen. Det er veldig fortvilende.

Mamma spurte om jeg var interessert i at noen fra menigheten kom og ba for meg(mamma og pappa er aktiv i en frikirkelig menighet eller hva det heter). Jeg var desperat og tenkte; hvorfor ikke? Det kan ikke skade ihvertfall...
Så igår kveld kom det bort noen som ba for meg og vi snakket ganske mye ilag. Det var overraskende godt, de er veldig greie folk som jeg kjenner endel fra før av. Føler virkelig det hjalp meg mye rent psykisk. Selv om jeg ikke merket store forskjellen der og da, at det ikke skjedde noe mirakel som jeg hadde håpet på; så føler jeg meg jo mye bedre idag. Jeg begynner sånn litt å se at det er en ende på dette kanskje. Men det er litt skummelt å si, for jeg hadde en liten bra periode på sykehuset også, men så ble jeg skikkelig dårlig igjen. Men nå har det vart mye lengre da, så satser på at det bare går oppover herfra.

Jeg har ihvertfall fått perspektiv på hva som er viktig. Når det sto på som verst sa jeg at jeg brydde meg ikke om jeg måtte gi fra meg en finger eller legge på meg 40 kilo...samme hva, så lenge jeg overlevde det her og ble bedre. Og selv om desperasjonen ikke er like sterk nå, så har ikke tanker om vekt og sånt hadde særlig betydning. Joda, jeg føler meg fortsatt feit og synes mat er vanskelig, men det har likevel vært så uendelig ubetydelig sett ifh. til det andre. Iforhold til matinntak har jeg ene og alene spist utifra hva som er lett fordøyelig for magen og hva som kan hjelpe meg nå når jeg har vært dårlig...Ikke utifra spiseforstyrrelsen. Legen anbefalte blant annet loff med syltetøy(lett fordøyelig+mye energi). Jeg har i tilegg spist masse søt yoghurt og drukket saft. Alt dette er jo totalt uaktuelt for meg egentlig. Sånn yoghurt som jeg spiste på sykehuset("sukkerbombe") har jeg ikke spist på mange år. Men det sier litt om hvor desperat jeg har vært etter å bli bedre, jeg har vært villig til å gjøre HVA som helst omtrent.

Samtidig vet jeg jo at jeg ikke plutselig er blitt frisk fra spiseforstyrrelsen fordet om. Etterhvert som jeg blir bedre og dagene blir mer normale igjen så vil det jo fortsatt være en kamp, men jeg har på en måte fått en kraftig oppvekker. Jerg har virkelig fått kjenne noe på kroppen som jeg håper jeg aldri får kjenne igjen, og jeg er villig til å gå langt for å slippe det. Derfor har jeg også tatt kontankt med VOP og sagt at jeg tror det er veldig viktig at jeg får den innleggelsen(som vi egentlig skulle ha snakket om på fredag) ASAP. Og nå er jeg faktisk motivert til å få i meg nok næring til kroppen...Motivasjonen før har hovedsaklig bare vært å slutte å overspise/kaste opp.

Så ja...Jeg er ikke helt klar for å si at; ja, jeg er glad det skjedde og glad jeg fikk en oppvekker osv...Ihvertfall ikke enda. For det er fortsatt så kort siden og det var så ubeskrivelig jævlig og traumatisk...Men nå som det først har skjedd, så håper jeg det kan komme noe positivt utav det.

Idag skal jeg ned og ta akkupunktur i håp om at det skal kunne hjelpe litt på også.

Tar gjerne imot om noen har tips mot kvalme, ubehag og bare generell uvelhet/uro også! Pappa har lagd potetvann til meg( http://www.dinside.no/346782/potetens-gode-egenskaper )som jeg skal begynne å drikke på og jeg har planer om å kjøpe kamille-te.

isolat

Nå ligger jeg på isolat på medisinsk avdeling på sykehuset. Vært her 1 døgn. Måtte først på legevakten med ambulanse torsdag natt fordi jeg var så dårlig. Ble sendt hjem igjen og morningen etter fikk akuttime til legen min som sendte meg hit. de to siste døgnene har vært grusomme mildt sagt. Nå som jeg begynner å bli litt kvikkere, så er det virkelig en utfordring å ligge på isolat uten noe å gjøre på! Men jeg har fått intravenøs væske siden igår og også klart få i meg litt sykehusmat idag, så tror det går rette veien. Vil virkelig hjem, men måvisst være her til imorgen. heldigvis kom broren min innom isted med lader og blader til meg.

?

imorgen er det ENDELIG møte med dps angående innleggelse. Og hva skjer? Jeg får feber for første gang på sånn to år! Har slitt med lav kroppstemperatur i det siste, på sånn 36 c, men nå hadde jeg nærmere 39:( er skikkelig dårlig. Håper jeg klarer sove det av meg.

There's no hope to be found, no, I've looked all around

Jeg er i et sort hull. Det gjør så vondt, så ubeskrivelig vondt både psykisk og fysisk. Spesielt fysisk har jeg vært helt elendig de siste dagene. Ikke så rart med tanke på at jeg nok har kastet opp over hundre ganger siden søndag. Idag SKULLE jeg ha en pause. Uansett. Hele kroppen verket, og halsen kjentes ut som den var fylt med skarpe kniver. 


Men bulimien bryr seg ikke. Bryr seg ikke om at jeg er helt ferdig. Bryr seg ikke om jeg spyr blod og ser svarte prikker.


Helvete på jord.


Spiser, spyr og gråter om hverandre. Hver eneste matbit gjør vondt, likevel fortsetter jeg.
Det er uforståelig. SYKT. Det er det som beskriver det best; sykt.


Det er som om jeg har en demon som styrer meg. Min egne private torturist.

Den "glamorøse" spiseforstyrrelsen 

...

Helvete på jord.

 

Morsomt....

indikasjoner for innleggelse i sykehus

Dersom behandlingssamarbeid mellom helsesøstre, fastleger og distriktspsykiatriske poliklinikker ikke gir tilstrekkelig bedring i pasientens tilstand eller hvis risikoen for alvorlige medisinske komplikasjoner er for stor, henvises pasienten til sykehusbehandling. For pasienter under 17 år tilsier vekt under nedre 2,5-percentil at pasienten bør legges inn i sykehus. For pasienter over 18 år vil kroppsmasseindeks (BMI) under 14 - 15 ofte tilsi sykehusinnleggelse. Vekttap på mer enn 30 % over tre måneder, puls under 40, systolisk blodtrykk under 70 mm Hg eller temperatur under 36 ^oC er vektige argumenter for innleggelse. Alvorlige bulimiske episoder, misbruk av laksantia eller diuretika kan også gi grunnlag for innleggelse. Også ved langvarig stabil vekt like over de nevnte vektkriteriene kan innleggelse være aktuelt, særlig dersom pasienten får forstyrrelser i høydetilvekst eller osteoporose. Noen pasienter klarer å holde seg så vidt over innleggelsesgrensen i lang tid uten at det påvises sikre somatiske komplikasjoner. Selv om de ovenfor nevnte kriterier ikke er oppfylt, kan det i sjeldne tilfeller være aktuelt å legge inn pasienten for å komme i gang med reernæring dersom langvarig poliklinisk behandling ikke har gitt resultater.

Kom akkurat over denne artikkelen skrevet på hjemmesiden til tidskrift for den norske legeforeningen

( http://tidsskriftet.no/article/1058864 )

Jeg oppfyller flere av disse "kravene" og har gjort det over lengre tid(2 år ihvertfall).

Så da er det passe ironisk at det er skrevet av samme legen som stoppet den planlagte innleggelsen jeg skulle ha på Haukeland ifjor? Legen som jeg var inne hos i timesvis som fortalte meg at jeg ikke var SÅ syk, at jeg ikke hadde SÅ mye beinskjørhet og at poliklinisk behandling var mer enn nok...at jeg ikke var syk nok for en innleggelse og at det ikke var nødvendig...

Doesnt make sense.

Nye planter!

Jeg kjøper så og si aldri levende planter til meg selv; rett og slett fordi jeg blir så trist når de visner/dør(noe de har en tendens til å gjøre ganske fort!) Den eneste planten jeg kan skryte på meg å ha hatt i hus over lengre tid er min dyrebare plastikk julestjerne som kommer frem hver jul:P

Men idag kom jeg over disse miniplantene og måtte bare kjøpe dem. Synes de var så utrolig søte!

Forhåpentligvis klarer jeg ta vare på dem også :)

Sånn ellers så går nå dagene på en eller annen måte...Har enda ikke fått hørt noe mer om den innleggelsen vi snakket om. Begynner å bli vandt til det nå; at alt bare utsettes og ikke blir noe av. Hadde egentlig en avtale imorgen, men mamma skal på sykehuset for en sjekk og jeg lovde for lenge siden å kjøre henne...Hun sa hun sikkert kunne ordne seg på en eller annen måte, men jeg har sett frem til å kjøre henne og tilbringe dagen sammen, så jeg ville ikke avlyse; hvertfall ikke om møte imorgen bare ble enda et bortkastet møte hvor vi ikke kom frem til noe som helst.
Sendte derfor melding idag for å høre om innleggelse i det hele tatt var aktuelt, og om vi kunne bruke møtet imorgen til å komme frem til noe angående det.
Fikk til svar at; du kan ikke bestille innleggelse over sms.
HERREGUD, er det mulig liksom? Tror hun jeg er helt dum? Er smertelig klar over hvor utrolig vanskelig det er å få en innleggelse, at man ikke bare kan sende en melding...
Jeg skrev tilbake at; Mente jo ikke at det skulle planlegges over sms, men ser ikke poeng i å avlyse planene mine for å komme til et møte imorgen hvis ikke en innleggelse er aktuelt.
Fikk ikke noe svar...Får vel ta det som et nei. De hadde ikke tid til nytt møte før i mars heller så. Men om jeg uansett ikke får noen innleggelse så bryr det meg lite hvor lenge jeg må vente på neste møte.

Mamma har ringt og kjeftet et par ganger på de allerede. Hun hadde håpet på at jeg kunne få komme inn i vinterferien når de skal reise vekk. Ikke så dum ide egentlig; aller helst ville jeg vært med dem, men det er ikke et alternativ når jeg er så dårlig...men blir vel til at jeg sitter i leiligheten.

Mamma har forresten gått til lokalavisen. Hun har snakket om det maaange ganger, men det har liksom aldri blitt noe av. Men nå har hun altså vært nede og de har skrevet et stykke som visstnok handler om meg og alt tullet som har vært med helsevesenet. Jeg sa at det var greit på forhånd altså, men trodde som sagt aldri hun faktisk kom til å gjøre det :P Når det er sagt så er det ikke tatt med navn eller bilde eller noe i den duren, så det blir sikkert ingen stor deal.

Modum virker så utrolig langt borte. Jeg vingler mellom å tenke at jeg aldri kommer til å komme meg dit til å tenke at jeg skal klare å holde ut til august. Motivasjonen er ikke akkurat på topp. Ser rett og slett ikke for meg at det er mulig å bli frisk. Tenker bare på det som at jeg skal gå opp i vekt and thats it. At jeg går opp i vekt men fremdeles er akkurat like spiseforstyrret.
Har vel mer og mer i det siste tenkt at Modum glipper. De på VOP skal rapportere til Modum hvordan det går i mars...Jeg aner ikke om det betyr at hvis det de har å si er negativt, så får jeg ikke plass i august likevel..eller om det ikke har noe å si. Uansett føler jeg Modum forsvinner mer og mer utav syne. Jeg kjenner på så mye depresjon og håpløshet til fremtiden at jeg ikke klarer se noen ende på det.

Fant plutselig igjen epikrisen fra vurderingsoppholdet istad(klart å rote den vekk ja). Det var egentlig litt godt å lese gjennom, fikk på en måte frisket litt opp i hvorfor jeg absolutt bør reise til Modum. Fikk sett det svart på hvitt hvor utrolig mye spiseforstyrrelsen og depresjonen har fått ødelegge meg...Jeg kan ikke bare la det fortsette sånn! Om det skal fortsette sånn kan jeg liksågodt bare legge meg ned for å dø.
De har tydeligvis sett og skjønt veldig mye av det jeg sliter med på den korte tiden jeg var der...Så de har ihvertfall peiling på det de driver med og kompetanse(ifh. til visse andre!)

Her er noen av resultatene fra vurderingsoppholdet;
(Selv om endel av "funnene" som ikke har direkte med mat/kropp å gjøre og er ting jeg har slitt med i årevis, så har også alle disse symptomene og tingene blitt ti ganger verre etter spiseforstyrrelsens inntog; nok et bevis på hvor utrolig ødeleggende og u-glamorøs en spiseforstyrrelse er og at jeg ikke burde la denne fæle sykdommen få torturere meg ned et sekund lenge!)

SCL-90(generelt symptommål) 2,02(normalområde 0-1)
Viser forhøyet score på somatisering, tvangstrekk, depresjon, angst, tilleggskala(søvn, mat og tanker om døden)
BECK
Depresjon skåres til 38 som er innenfor området for alvorlig depresjon. Pas har tanker om å ta sitt eget liv, men vil ikke omsette det til handling.
CIP- circumplex of interpersonal problems-
Gjennomsnitt skåres til 1,77(normalskår 0-1)
Skårer forhøyet på distansert, sosialt usikker, lite selvhevdende og mistillig.
WHOQOL-BREF(livskvalitet)
Skåres til dårlig og svært utilfreds med helse.
EDI-2(eating disorders inventory)
Totalskår 91(normalskår 0-48)
Skårer forhøyet på: vektfobi, lav selvfølelse, mellomennesklig utrygghet og sosial utrygghet. Lett forhøyet skår på bulimi, introseptiv oppmerksomhet
EDE-Q(Eating disorders examination questionnaire)
Totalskår 4,86(normalskår 0,4-2,8)
Skårer høyt på restriksjon, bekymreing for vekt og passform.
SDQ(Somatic dissosiation questionnaire)
SDQ20 Sum: 44, 00(mer enn 30: Somatisk dissosiasjon)
SDQ5 Sum: 10,00(mer enn 8: Somatisk dissoasisjon)

Medisinsk Notat

1. Bulimia nervosa med osteoporose påvist da pas var 19 år.
2. Depresjon, spørsmål om bipolar. Innlagt Haukeland 5 mnd for depresjon. Tidl brukt lamictal, orifirl, fontex, zoloft, remeron, cipralex.
3. Selvskading
4. Lavt stoffskifte
5. Rusmisbruk
6. Komplisert høyre ankelbrudd med flere operasjoner og 2 insatte plater. Feilbelastning har medført ryggsmerter.
7. Irritabel tarmsykdom

Før innleggelse:

For at pasienten skal få mest mulig utbytte av behandling er det viktig å fokusere på stabilisering. Pas må opp i vekt for å kunne nyttiggjøre seg behandlingstilbudet. Det bør legges opp konkret plan til hvordan hun kan få til vektoppgang i forkant av innleggelse her. Stabilisering ifh. til søvn, mat, selvsakding, rus, boevne og daglig aktivitet er svært viktig forberende arbeid.

Det bes om skriftlig tilbakemelding innen 15.03.12 vedr. hvordan det går med pasienten.

---------------------

Selv om det fremdeles er en måneds tid til denne tilbakemeldingen, så ser jeg ikke for meg at det kommer til å være store forskjeller fra nå(ihvertfall ikke når jeg ikke får den innleggelsen).
Med andre ord er det meste likt som når jeg var på vurderingsoppholdet.
Den eneste forandring de egentlig kan rapportere om er at jeg har byttet medisin. Lurer på om det betyr at det spøker for oppholdet i august eller hva som skjer(?) Jeg har jo sagt gang på gang at jeg ikke mestrer disse tingene på egenhånd, at jeg ikke klarer stabilisere meg selv..Så føler ikke jeg kan gjøre så mye mer enn å holde ut og å vente.

Stabilt ustabil

Møtet idag gikk vel forsåvidt greit. Vet ikke helt hva jeg forventet. Forventet vel egentlig ikke så mye. Jeg lurte jo litt på forhånd hva de kom til å si angående at jeg ikke har veid meg hos legen en gang i uken slik psykiateren "bestilte"(dette var han som fortalte meg at jeg måtte gå hjem og spise når jeg trodde jeg kom til å dø for noen uker siden -_-)

Jeg forklarte at den siste tiden hadde vært veldig bulimisk og at å veie seg virket mot sin hensikt. At for å unngå totalt sammenbrudd så har jeg også unngått vekten. I tilegg sa jeg at jeg synes ikke så mye om å skulle veie seg fast hos legen når jeg ikke får noen behandling eller hjelp for spiseforstyrrelsen...Det blir bare en trigger.
Virket som de synes det var greit? De sa ihvertfall ikke noe mer om at jeg trengte veie meg fast(såvidt jeg fikk med meg). Når vi skulle diskutere det medikamentale så nevnte psykiateren(ikke gå og spis-psykiateren men den "riktige" psykiateren:Paltså hun som egentlig har ansvar for meg)at det var viktig å følge med på vekten pga. medisinen også, ikke bare pga. spiseforstyrrelsen. Eventuell doseøkning/kombinasjon av medisiner osv. må jo sees i sammenheng med vekt så man ikke bli overdosert...Ser den, samtidig har jeg jo vært ganske stabil ustabil når det gjelder vekten:P Altså, jeg går litt opp og ned nesten hele tiden, men aldri store svingninger...Kanskje en variasjon på opptil 5 kg på de siste to årene, men for det meste har det bare vært snakk om 2-3 kilo når det svinger...
Derfor kan jeg heller ikke se helt at det vil ha stor innvirkning når vi skal finne rett dose medisin?

Ellers så gikk vi gjennom de punktene som vi fikk fra Modum om stabilisering(vekt, mat, søvn, rus osv). Vi kom vel egentlig ikke frem til noe konkret, men vi fikk snakket litt om de forskjellige tingene...Noe som var ganske greit siden det er lenge siden sist ansvarsgruppemøte; jeg har blant annet fått ny lege som ikke visste så mye om meg(nå vet hun masse!:P)

Det vi ble enige om på de fleste punktene var at psykiateren skulle ta kontakt med Modum igjen for å få litt mer råd om hva vi kan/bør gjøre..Rett og slett fordi ingen av oss som var der idag kom egentlig på noe:P

Når timen hadde gått og vi holdt på å avslutte, så kom jeg på at det ikke hadde blitt sagt et ord om den innleggelsen som jeg snakket med sykepleieren om sist gang. Men da var jo tiden gått ut, så vi ble enige om å snakke om det neste uke(fått ny time da)...Herlighet, det er så typisk. De skal liksom dra det ut lengst mulig...Det er alltid neste gang, neste gang. Også når neste gang kommer så bruker de tiden på noe annet, eller sier at de ikke vet, at de må snakke med den og den...eller eventuelt at det ikke blir noe av akkurat nå, vi kan snakke om det på et seinere tidspunkt osv. Det er som om de håper jeg skal glemme det om de bare haler ut tiden mest mulig.

Ellers så kan jeg si at jeg 3 døgn oppkastfri ikveld, yey!

Ansvarsgruppemøte imorgen. Gruer meg! Føler meg skitten, ekkel og uverdig...Hovedsaklig fordi jeg har gått opp et par kilo de siste ukene. Om det blir tatt opp, om noen skulle komme med en- åh, så bra!-kommentar så kommer jeg til å klikke. Jeg har gått opp i vekt fordi bulimien har herjet vilt og jeg har hatt det verre de siste ukene enn på lenge...så ja, jeg føler virkelig ikke for å møte opp imorgen! Selv om jeg er fullt klar over at spiseforstyrrelser er så mye mer enn bare vekt og BMI så føler jeg likevel VELDIG sterkt at jeg ikke "fortjener" hjelp når jeg har lagt på meg.

Men jeg skal gå altså....uansett hvor fæl jeg føler meg.

Papirer fra BUPA 2008

Da jeg var innlagt på lukket ungdomsavdeling i 2008 fikk jeg diagnosen bipolar. Den ble fjernet så fort jeg kommer over i voksenpsykiatrien, noe jeg forsåvidt var glad for, fordi jeg mener det er en diagnose jeg aldri burde fått. Uansett...Pga. at jeg har hatt denne diagnosen før, så ønsket de på Modum at jeg skulle bli utredet skikkelig for det. Må innrømme jeg virkelig ikke ser poenget i å kaste bort mer tid på å utrede noe jeg vet jeg  ikke har! Jeg har og har aldri hatt perioder som har vært lange nok til å kvalifisere til den maniske delen av bipolar, ergo kvalifiserer jeg ikke til noen bipolar-diagnose. Men uansett; jeg har måttet lete frem igjen papirene fra 2008 og skal ta de med på ansvarsgruppemøte på torsdag. Psykiateren og psykepleieren var veldig interessert i å lese gjennom det...og jeg håper vel egentlig det kan være nok til at de kan konkludere med at jeg ikke burde fått den diagnosen da, sånn at vi slipper bruke mer tid på det...Lov å håpe ihvertfall :P

Jeg blir like satt ut hver gang jeg leser gjennom de papirene. For det meste må jeg bare le for det virker så absurd...Det er helt utrolig hvor annerledes opplevelse de har hatt av meg og tiden jeg var der ifh. til hvordan jeg opplevde det selv. Når det er sagt så er det litt fint å lese gjennom også...Føler jo ofte at jeg står litt stille og ikke kommer meg noen vei; men jeg har absolutt utviklet meg på noen områder ifh. til da. Spesielt har jeg blitt UTROLIG mye flinkere til å si hva jeg mener, til å forklare og til å tørre å uttrykke meg.
(nesten litt for flink til tider x)

Her er noe av det som står i papirene;

Rapport

Bakgrunn for tester

*navnet mitt* er for tiden innlagt til differnsialdiagnostisk utredning med mistanke om affektiv lidelse. Testen vil gi innsikt i pasientens generelle psykiske fungering som person, herunder relasjonelle, kognitive og emosjonelle aspekter av personligheten.

Pasienten oppgir at hun kjenner seg trøtt og sliten, men jeg får god kontakt med henne og hun virker å ha lett for å forstå instruksjonene.

Resultat

Angående følelser

Testen støtter oppunder hypotesen om en mulig affektiv lidelser, eller at hun har en kronisk disposisjon for å kunne bli deprimert. Hun fremstår som en ekspressiv type person, som heller tar beslutninger basert på hvordan hun føler enn hvordan hun tenker. I beslutningssituasjoner er hun mer handler enn tenker(HÆ?)dvs at hun heller prøver ut ulike handlingsstrategier og hører på hva hun kjenner instinktivt heller enn å fundere over alternativer. Dvs at hun ofte bruker følelsene sine for å løse situasjoner eller ta beslutninger i situasjoner der hun med bedre hell burde tenkt gjennom, analysrt og planlagt sine hendelser(dette kan jeg virkelig ikke skjønne heller, da jeg, og spesielt før, overanalyserte det meste :P)

Denne "prøve og feile-metoden" gjør henne ineffektiv i beslutningsprosessen og gjør det vanskelig for henne å regulere følelser og tilpasse seg til de situasjonene hun er i.

Det virker som hun har mye emosjonelt stress for tiden og dette emosjonelle stresset blokkerer for de gode følelser og nytelser i livet(?). Om hun kunne funnet løsning på det som stresser henne, ville hun antagelivis føle seg mye bedre enn det hun gjør nå for tiden(nei, du tuller!)

Stressnivået kommer dels fra alle de negative følelser hun opplever mot seg selv, som handler om karakteristikker hun har, som hun tenker er ikke attraktive, dårlige beslutninger hun har tatt eller handlinger hun i ettertid tenker var dårlige. Det observeres også en spesielt negativ og dårlig internalisert følelse som har en trist og dysforisk kvalitet. Denne følelsen virker hun spesielt motvillig eller/og engstelig for å uttrykke. Måten hun internaliserer istedenfor å uttrykke følelser, utgjør en mistilpasset emosjonell blokade(fælt så mange fancy ord da:P) Antagelig er hun smertelig klar over at hun har mange flere følelser enn det hun klarer å uttrykke noe om.(joda...var og er ganske smertelig klar over det)

Denne typen konstellasjon av blokkerte følelser kan noen ganger bli kanalisert ut i somatiske plager( her sikter hun nok til mageproblemene mine; som jeg mener blir feil; mageproblemene gav meg psykiske problemer i første omgang; ikke omvendt...men ingen som vil høre på det nei...)

Hun er mindre villig enn de fleste andre til å bearbeide emosjonelle stimuli. Antagelig unngår hun å bli involvert i emosjonelt ladede situasjoner, og hun har en tendens til å avvise relasjoner, som vil kreve av henne at hun håndterer emosjonelt ladede situasjoner, slik som nære relasjoner gjør(....)

Det kan se ut til at hun har mindre kontroll over følelsene sine enn det som er vanlig for hennes aldersgruppe. Ikke nødvendigvis fordi hun ikke kan ha denne kontrollen, men fordi hun velger ikke å ha det(WTF? jeg VELGER å ikke ha det?)

Dette kan føre til humørsvingninger, der hun lar følelser, som av omverdenen kan bli sett på som barnslige, flyte fritt.(jo, takk for den du-_-)

Det kan føre til store tilpasningsvansker eller atferdsvansker, som kan assosieres til underliggende følelser av sinne og ergrelse mot andre mennesker, eller verden generelt. Selv om denne typen opposisjonell atferd også kan bidra til selvstendighet og frigjøring fra andre(wow, noe positivt!), kan det også stå i veien for å utvikle harmoniske relasjoner.

Hun virker mer psykologisk kompleks enn det som er vanlig i hennes alder(er dette et kompliment?) Antagelig vil hun kunne fungere på forskjellige måter over tid og fra til situasjon til situasjon.

(ihvertfall noe som stemmer)

Denne måten å fungere på gjør at hun kan bli sett på som en interessant person som kan vise forskjellige sider av seg selv.(yippi!)

På den annen side(måtte komme noe negativt og:P)kan hun få andre til å bli usikker, da ikke blir lett å forutsi og vanskelig å forstå seg på. Hun har en tendens til å være forvirret og usikker på hva hun selv føler, og har tilbøyelighet til å tilegge personer og hendelser i livet sitt både positive og negative karakteristikker, og dermed tilegge også positive hendelser en negativ valør, noe som igjen kan gjøre det vanskelig for henne å glede seg over noe eller føle seg vel.

(pessimist for life, eh?)

Kapasitet for kontroll og stresstoleranse

Hun virker å være i en tilstand av en mild, men kronisk stimuli-overbelastning, da hun ikke har nok psykologiske ressurser til å håndtere de krav som stilles til henne, både fra andre og fra de hun stiller seg selv. Kapasiteten for stress er dermed meget lav, og hun risikerer å få episodiske anfall av angst, irritabilitet, nervøsitet og spenning. Hun har lav frustrasjonstoleranse, og lite evne til å håndtere motgang( huffda), noe som kan gi en lav terskel for impulsive handlinger. I og med at den kroniske stimuli-overbelastningen er av en mild grad, vil hun også kunne fungere upåfallende i godt strukturerte omgivelser.

Selv-persepsjon

Det virker som om pasienten unngår å rette oppmerksomheten innover mot seg selv, noe som ofte kommer av dårlig selvfølelse. Og når hun først retter oppmerksomheten mot seg selv, har hun en tendens til å sammenligne seg ufordelaktig mot andre mennesker, som hun ser på som mer verdt enn det hun ser seg selv. Denne type grubling og kritisk gransking av seg selv, gir henne dårlig selvtillit og bidrar i stor grad til hennes depresjon.

Selvfølelsen hennes virker å være markert av negative og ufordelaktig holdning mot egen kropp og dens funksjoner. Hun ser antagelig på egen kropp som ødelagt eller ikke fungerende.(var det så rart etter årevis med omfattende mageproblemer som jeg hadde fått beskjed om at jeg på en eller annen måte var/er skyld i selv?o_O)

Hennes utstrakte negative kroppsbilde, er spesielt med på å forsterke de dysforiske følelser og pessimistiske synet hun har på egen situasjon og seg selv.

Interpersonlig perserpsjon

Hun viser omtrent like stor interesse for andre mennesker som det er vanlig at unge på hennes alder gjør. Vanligvis er dette en personlig styrke, somfører til god sosial tilpasning. I hennes tilfelle virker det mer som om hun er ukomfortabel når hun er sammen med andre, muligens pga. interpersonlige situasjon truer henne på en eller annen måte, eller får henne til å føle seg mindreverdig eller utilstrekkelig. Muligens vil andre se på henne som litt fjern eller reservert( haha, joda :P)

Informasjonsbearbeiding.

Hun virker å ha evne til å rette oppmerksomheten sin ifh. til det hun opplever på en rimelig fornuftig måte og dette må sies å være en personlig styrke(oj, jeg har visst positive sider også:P) Hun balanserer adaptivt mellom å håndtere situasjoner, og kan vekslemellom å engasjere seg og distanser seg. Når hun velger fornuftig mellom disse to strategiene ifh til deres natur, unngår hun å oversimplifisere komplekse situasjoner eller øke kompleksiteten i de som er rimelige enkle.

Kognisjon

Hun virker å være mer opptatt enn det som er vanlig på hennes alder i å gjenkjenne og gripe til konvensjonelle måter sosialt. Hun oppfører seg trolig ofte slik det er forventet sosialt, og tilpasser seg de regler som gjelder, unngår risikosituasjoner eller være den som gjør noe uventet eller sosialt mistilpasset(nja, er du så sikker på det du?)

Muligens kan hun være mer opptatt av å se ting slik de virkelig er, og ha en bedre evne til å gjøre seg opp en presis og riktig oppfatning av situasjon og mennesker rundt seg, enn det som er vanlig.

Tenkning

Hun virker å ha endel innvandrende tanker som hun har lite kontroll over. Disse tankene kan være bekymringsfulle tanker om at hun ikke klarer å stoppe andre mennesker eller situasjoner fra å bestemme hennes skjebne(øh, hæ?)

Det virker å ha en kobling til det tidligere nevnte situasjonelle stress, som må finne en løsning, før hun igjen kan konsentrere seg og samle tankene sine(?) På den annen side virker det ikke som om hun er klar over at hun har noen utilfredsstilte behov, og hun fremstår som ubekymret og likegyldig(eller bare distansert?)

Det bør vurderes om dette enten handler om at hun i grunnen er en ubekymret jente som sjelden har håp eller drømmer for seg selv, eller om det er slik at hun til enhver tid som hun kjenner et behov, behøver tilfredstille det umiddelbart(haha, hæ?)

Hun har evne til å tenke på en rimelig fleksibel måte, der hun har evne til å fundere på alternative perspektiver av det hun opplever, overveie å endre mening, og forholde seg åpen for ny informasjon eller ideer. Denne type fleksibilitet er en god ting å ha med seg i terapi.

Hun er mer tilbøyelig enn andre i å se verden på en pessimistisk måte(meget vanlig symptom ved depresjon ja...) Tvil og motløshet ser ut til å være to faste følgesvenner for henne(vi er gode venner ja!), og hun har en tendes til å forutse at også kjekke og attraktive muligheter ikke kommer til å bli noe bra(haha, hun får meg virkelig til å høres ut som en herlig person :P)

Dette er igjen noe som bidrar ifh til depresjon og som blir viktig å gjøre psykoterapeutiske intervensjoner ifh til.

EPIKRISE

Innlagt: 22.09.08

Utskrevet: 07.11.08

Diagnose: 

F314 Bipolar affektiv lidelse, aktuell episode, moderat depresjon

K580 Iriitabel tarm-syndrom

3(0) Inadekvat eller forstyrret kommunikasjon i familien

41 CGAS-skåring(noen som aner hva dette er for noe? o_O)

Noen måneder seinere ble jeg innlagt samme plassen via legevakten. Da sto det plutselig i epikrisen etterpå;

Diagnose F33.2 Tilbakevendense depressiv lidelse uten psykotiske symptomer.

Konklusjon:

Pasienten har en tilstand som ikke bare er preget av hennes bipolar 2 lidelse med muligens noe personlighetspatologisk utvikling. Pasienten er ambivalent til det meste. Hun både ønsker hjelp og avviser hjelp. Hun kan være åpen og diskutere situasjonen omkring skole for så å benekte like etter at ting er vanskelig.(Skjønner virkelig ikke hvor hun tar det fra...dette er overlegen der som skriver, hun er søren meg KOMPLETT tullete i hodet og burde aldri ha den jobben hun har...og har hatt de siste 20-årene)

Det er viktig å understreke at pasienten ikke oppfattes som suicidal, hennes sinnstilstand kan variere meget og uten tvil kan hun oppleve situasjon omkring henne helt uten mål og mening så suicidalitet er en nærmest kronisk tilstand.

Vennlig hilsen

Overlege *navn*

I tilegg er det skrevet en sykepleie/miljøsammenfatning hvor det sto at jeg var tilbaketrukket, vist lite samspill med andre pasienter og når jeg har gjort det har det vært totalt overfladisk.
Merkelig hvordan man kan bli oppfattet :P Har fremdeles god kontakt med flere av mine medpasienter fra den tiden så kan ikke akkurat si meg enig da men! 


Jeg har tenkt mer og mer på å gå i media når det gjelder dette med ungdomsposten. Det er helt hårreisende hvordan endel av opplegget der er...Tror folk hadde blitt litt sjokka om de fikk komme inn der og se! Enkelte ganger kunne det gå mange dager før jeg fikk gå ut i frisk luft fordi de ikke hadde nok ansatte(vi var låst inne, så måtte ha følge ut)..Selve utredningen var jo ganske grundig, men de gjorde jo absolutt ingenting med alle problemene de fortalte meg at jeg hadde...Var der bare på oppbevaring. Noen av de som var der hadde vært der LENGE. Hun ene(som forsåvidt bare var ute et par ganger i avdelingen) hadde vært der i nesten to år i strekk. Jeg er overbevist om at hvis jeg hadde komt inn i psykiatrien på et tidligere tidspunkt; så hadde jeg nok vært enda sykere enn det jeg har nå. Rett og slett fordi den posten gjør folk sykere...Jeg vet ikke om noen som har blitt bedre av å være der; og jeg kjenner ganske mange for å si det sånn! Opplegget(eller mangel på opplegg) har vært likt i årevis...Når kusinen min var innlagt der på 90-tallet pga. anoreksi så var det akkurat samme greien! Hun ble så mye dårligere av å være der at onkelen min tilslutt måtte få henne ut derfra og betale for privat behandling istedenfor.
Det jobber kjempemange flinke og greie sykepleiere og miljøarbeidere der...Problemet er ledelsen....Overlegen rettere sagt. Hun har jobbet der siden hun gikk utav universitetet for over 20 år siden. Hun mangler totalt evnen til medmennesklighet og empati og burde virkelig ikke jobbet en slik plass. Det virker desverre som om ingen tør si henne imot eller ta et oppgjør med hele opplegget...Verken tidligere pasienter eller ansatte. Og jeg kan forsåvidt skjønne det også; som mamma og pappa sa; folk er vel så glad når de endelig har fått seg vekk derfra at de helst vil slippe å noen gang skulle forholde seg til henne igjen.


Samtidig; om ikke vi som tidligere pasienter/pårørende snakker ut, hvem skal da gjøre det? Det er vel ikke uten grunn at hun har fått styre på som hun gjør i så mange år...


Dette må bli det lengste( og sikkert mest uinteressante) innlegget noensinne.  Men det hjalp litt på tankekjøret å få alt ned, så sier meg fornøyd med det jeg! Stjerne i boken til den som har orket å lese helt hit! Forhåpentligvis har dere lært noen nye fancy psykolog-ord også :P

IN PAIN. Uutholdelig. Ikke så mye mer å si...
:(

Hm?

Hatt grusomme mareritt de siste nettene...Usikker på om det kanskje kommer av medisinene, eller om det er andre ting. Uansett så gjør det at jeg gruer meg til å sove(samtidig som jeg er dødstrøtt fordi søvnkvaliteten er elendig når jeg har så mye mareritt)...Det verste er at de fæle drømmene bare fortsetter og fortsetter; jeg våkner liksom ikke på det reddeste; det bare fortsetter og fortsetter i noe som føles som en evighet før jeg våkner. I tilegg har jeg opplevd flere ganger at jeg våkner opp og så når jeg sovner igjen så fortsetter det bare :/

Finnes det egentlig noe man kan gjøre for å unngå mareritt, eller et eller annet som kan hjelpe? Det eneste jeg har hørt er at man ikke bør se på skumle/fæle ting før man legger seg og at det kan være lurt å høre på rolig musikk. Men synes liksom ikke det gjør den store forskjellen...

Noen som har noen gode tips kanskje?:P

...

She wasn't born anorexic, but nowadays she suffers,
staring at these half-naked stars on magazine covers.
On the inside she's dieing, lying to herself, thinking:
- 5 more pounds won't jeopardize my health.
One day she might just collapse, she can't avoid it.
Too many sleepless nights spent bent over a toilet.
Spewing vomit, like she was an alcoholic.
Praying to a God she never believed in to stop it.
Hasn't eaten in weeks, drinks water by the heaps.
Now she looks like the skeleton she sees in her closet.
So close to death she can taste it, body looks wasted.
Hates life, hates you, hates the way she looks naked.
Now she's feeling drowsy, lousy,
thinking maybe this world's better off without me

I'm so sorry for all that I've done,
I'm so sorry for what I've become.
I'm so sorry, so sorry for wasting your time,
I can't hold you back 'cuz I'm losing my mind.

Status

Den siste tiden har vært EKSTREMT bulimisk...Omtrent like gale som det var i julen.
Men nå har jeg klart 2 døgn oppkastfri, så det går rette veien (endelig)!

Det er absolutt ikke lett, men det går sånn noenlunde greit. Jeg må hele tiden si bulimien imot, for den maser og maser og maser. Forteller meg at jeg MÅ gjøre sånn og jeg MÅ gjøre sånn. Da må jeg bare fortelle han(ja, bulimien er en han:P) hvilken idiot han er og at jeg ikke MÅ noe som helst av det han sier. Jeg må hele tiden minne meg på hvor mye bulimien har torturert meg; slik at jeg klarer å holde fast på motivasjonen. Jeg skal hevne meg på bulimien ved å ikke høre på en dritt av det han sier; nå er det min tur til å torture bulimien! Sinne og trass er to ting som absolutt hjelper for min del når det gjelder motivasjon :P

På torsdag har jeg møte med sykepleieren og neste uke er det ansvarsgruppemøte. Det blir interessant.

CHANGE

Det er nok nå. Nok selvskading. Nok spising og spying. Bulimien har fått herjet på de siste to ukene; MEN NÅ ER DET NOK. Det er ikke første gangen jeg sier dette...Nesten hver dag har jeg prøvd å snu(om enn noe halvhjertet). Jeg har mislykkes, og bulimien har dermed jublet fordi den elsker å bruke skammen som et våpen mot meg. Den onde sirkelen. Det er så utrolig lett å miste motivasjon og håp når man ikke får noen ting til...Samtidig er det av og til enklere å ikke prøve, for da slipper man i det minste å bli skuffet/føle seg mislykket om man feiler.

Men nok om det! Poenget er at jeg har klart det før. Jeg har klart å få meg utav den onde sirkelen, klart å bryte tvangshandlinger, klart å snu selv om det har føltes nærmest umulig...Og det er jo egentlig det viktigste å fokusere på; at jeg har det i meg, jeg KAN klare det. Hver nye dag har jeg muligheten til å vise at jeg kan  vinne over bulimien; eller enda bedre; hvert minutt, hvert øyeblikk; har jeg sjansen til å gjøre til MITT øyeblikk.

Det er aldri for sent å snu. Det er ALDRI umulig å snu. Bulimien vil prøve meg til å tro nettopp dette; det er den som forteller meg at jeg er fanget; at jeg bare kan gi opp.

Men det er jo tull! Det er en hard kamp å snu og å jobbe imot spiseforstyrrelsen; for den er jævla slu. Men umulig? Absolutt ikke.

Dear Ed, you can go to hell and stay there :)

Ny uke. En uke som SKAL bli bedre enn de to siste. Men det vil kreve konstant jobbing og utfordringer; så tar gjerne imot tips til motivasjon osv!

Kan i samme slengen dele to sider jeg synes er fine :)

http://bingeeatingtherapy.com/2011/02/02/101-things-to-do-instead-of-binge-eating/

http://operationbeautiful.com/


Every moment of your life, including this one, is a fresh start.

<3

Jeg klarer ikke forholde meg til minner. Klarer ikke forholde meg til følelsene som henger sammen med personer, opplevelser, ting. Det blir så intenst. Så jævla intenst. Det føles som om jeg skal bli gal, som om noen prøver å drukne meg; som om JEG drukner meg selv. Ikke alt er nødvendigvis negative ting heller...Det som har vært positivt er nesten like vanskelig å forholde seg til.

Har hoppet veldig mye frem og tilbake ikveld. Kanskje har det med at jeg har drukket alkohol for første gang på mange mange måneder? Jeg vet ikke. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke bare kan LEVE. Hvorfor har jeg så store problemer med alt? Det er så vanskelig å sette fingeren på det. Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde hatt en konkret grunn til hvorfor jeg er som jeg er. Det eneste som går igjen er besettelsen av ting. Det er som om jeg har et behov for å være besatt av noe? Alt fra personer til handlinger. Jeg kunne skrevet en hel liste. Men det er liksom den ene tingen som har gått igjen; jeg Må ha NOE/noen. Det har vært personer, det har vært rus, det har vært selvskading og nå spiseforstyrrelsen...Kanskje er det fordi jeg ikke klarer forholde meg til meg selv, kroppen min og følelsene? Kanskje er det derfor jeg har hatt det enorme behovet for å flytte fokus? Ved å bli totalt oppslukt i andre ting har jeg klart å flykte fra meg selv. Flyktet fra å trenge å forholde meg til meg selv. Men det har aldri fungert i lengden.

Jeg klarer ikke forholde meg til det som har skjedd i fortiden! Til hendelser og personer. Når jeg først knytter meg til personer, så blir det som alle andre ting; altfor intenst. Jeg føler jeg har mistet så utrolig mange fordi jeg ikke klarer å forholde meg til mine egne følelser og tanker! Det er så deprimerende å tenke på at jeg som oftest presser det bort. For hvor har det fått meg? Jeg er 20 år og sitter aleine i en leilighet dag ut og dag inn. Noen dager snakker jeg kanskje med helsepersonell og familie, men thats it. Jeg har trukket meg totalt vekk fra alt og alle. Men det verste er at jeg føler meg for svak til å bryte isolasjonen. For svak til å takle alle de intense følelsene som kommer med relasjoner. Hvordan skal jeg klare å både forholde meg til meg selv OG forholde meg til andre? Det føles helt umulig. Jeg ser ingen løsning. Det er vel ikke uten grunn at jeg fortsetter å flykte. Jeg føler meg identitetsløs...Samtidig føler jeg meg som en kameleon. Jeg forandrer meg utifra situasjon og personer. Jeg føler jeg er alt og ingenting på en gang. Jeg er hundre forskjellige personer...alle føles som meg; men samtidig er de så vidt forskjellige; hvordan i all verden skal de da kunne forenes?

Splittet. Delt-Alt og ingenting-En intens lengsel etter alt det som jeg ikke takler.

 

I've been looking in the mirror for so long.
That I've come to believe my souls on the other side.
Oh the little pieces falling, shatter.
Shards of me,
To sharp to put back together.
To small to matter,
But big enough to cut me into so many little pieces.
If I try to touch her,
And I bleed,
I bleed,
And I breathe,
I breathe no more.
Lie to me,
Convince me that I've been sick forever.
And all of this,
Will make sense when I get better.

...

Story of my life atm:P

 Jeg har prøvd å finne ord flere ganger, men har ikke klart å skrive så mye. Møtet jeg hadde på VOP igår gikk ikke så verst. Følte vi kom oss litt fremover ifh. til de andre møtene; gikk ikke derfra med tanker om døden og håpløshet(som jeg har gjort de andre gangene). Det var ikke noen psykiater med denne gangen, bare sykepleieren. Jeg har følt VELDIG på at jeg ikke har den støtten og det nettverket jeg føler jeg trenger...Det har vært som om vi har befunnet oss på to forskjellige planeter. Hun var ikke enig der da, hun mente de var der og de kunne gi meg all den støtten jeg trenger. Jeg hørte jo hva hun sa og jeg tror på henne når hun sier de vil hjelpe meg, men jeg synes likevel det er vanskelig å se hvordan de konkret skal støtte meg mer. Sånn som i helgen når jeg fikk totalt sammenbrudd; jeg hadde ingen som kunne ta imot meg når jeg mistet meg selv, mistet grepet på alt...Hvordan skal de kunne hjelpe meg tilstrekkelig når jeg bare har noen samtaler i uken på et kontor?

Hun lurte på hva som ville vært "drømmesituasjonen"; om jeg kunne velge akkurat den behandlingen jeg ville(sånn frem til Modum da). Da sa jeg at det ville vært at jeg kunne bodd noen minutter fra en dagenhet hvor de hadde kompetanse og hvor jeg kunne få komme hver dag(som feks Haukeland).
Men det er jo ikke et alternativ. Det er for langt å reise inn til Haukeland hver dag; og jeg har jo fått beskjed om at jeg ikke kan få komme på døgn der(for jeg er visst ikke syk nok?)
På den nærmeste DPS'en her har de jo dagbehandling, men ikke SF-kompetanse....så da er vi liksom like langt.

Jeg har lurt endel på dette med undernæring/undervekt ifh. til at man ikke klarer tenke klart/at hjernen på en måte ikke "fungerer" normalt. Har både hørt og lest at når man kommer til et visst nivå av undervekt så vil man rett og slett ikke fungere kognitivt...Det er med andre ord ikke "bare" alt det psykiske som gjør at man ikke klarer tilføre seg selv næring, men kroppen er helt forvirret rent fysisk...Dette er visstnok en vanlig grunn til at man etter en periode med anoreksi ofte vil gå over til bulimi(?) Kan godt være jeg skriver noe feil nå, er ingen ekspert...Men det er jo min erfaring, at hver gang jeg prøver spise ender jeg opp i bulimisk runddanse, og hver gang jeg prøver få meg utav det bulimiske ender jeg opp med anoreksien. Og joda, spiseforstyrrelser er i hovedsak en psykisk lidelse, men jeg føler i større grad nå enn tidligere at ting er utav min kontroll...Etterhvert som BMI-en har gått ned så er det som om fonuften har forsvunnet mer og mer. Jeg har uendelig med tvangstanker og klarer sjelden/nesten aldri se ting med "friske øyne"(som jeg føler jeg i perioder klarte før).
Med tanke på alt dette har jeg lurt på sondeernæring osv. Jeg er FULLT klar over at det ikke er en varig løsning, men kanskje det kunne hjulpet til å få meg opp til et nivå hvor jeg fungert bedre i topplokket? Og derfra kunne jeg forhåpentligvis klart å begynne å jobbe med ting i større grad. Problemet nå er at jeg er så nedkjørt og uansett hvor mye jeg prøver så er jeg milevis fra å nå et sånt nivå på egenhånd. Det føles HÅPLØST rett og slett. Men å skulle si dette til sykepleieren synes jeg ble veldig vanskelig...Jeg vil jo ikke at de skal tro at jeg VIL være innlagt eller at de skal tro at jeg tenker at jeg bare kan få sondenæring sånn at jeg slipper å ta ansvar eller arbeide selv. Det er jo virkelig ikke det det er snakk om.

Jeg vet ikke jeg. Jeg vet egentlig ingenting! Svaret jeg fikk var bare forvirrende...Først fikk jeg beskjed om at man måtte ha veldig lav BMI for at sondenæring skulle være aktuelt; men så snudde hun plutselig og sa at jeg var FOR syk til å få sondenæring? O_o

Men det positive som kom utav møtet var at hun skal høre med psykiateren om jeg kan få et par ukers opphold på DPS. Da vil fokuset være stabilisering ifh. til medisin, depresjon, søvn osv. Det vil med andre ord ikke være noe opplegg ifh. til spiseforstyrrelsen(selv om vi selvfølgelig må lage en liten plan).
Tror uansett det ville vært godt om det kunne komt i orden, jeg er så altfor sliten og har vært som dette siden ca. i sommer, så jeg trenger å få puste litt.

Helvetesdøgn

Alt toppet seg igår. Akkurat når jeg ikke trodde ting kunne bli verre, så ble de nettopp det. Sammenbrudd kan en vel kalle det. Mistet meg selv totalt og forsvant i destruktiviteten. Følte jeg bare hadde valget mellom to onder; tabletter eller kutting. Valgte "heldigvis" det siste, og på en eller annen måte kom jeg meg gjennom kvelden...Problemet var bare at når jeg var over den verste kneiken så først begynte jeg å kjenne smerten. Når det sto på som verst var jeg som i transe, helt nummen. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri i mitt liv har hatt så vondt etter selvskading. Jeg hadde ikke kuttet meg så dypt, men 80-90 % av kroppen var dekket. Jeg var så kvalm og sliten at jeg bare ville ligge, men det gjorde så ubeskrivelig vondt uansett hvordan jeg lå.  Det ble bare verre og verre.

Endte med at jeg ringte mamma midt på natten. Trodde jeg skulle bli gal for jeg hadde så vondt. På det tidspunktet var jeg så dårlig og nedkjørt at jeg knapt brydde meg om noe som helst. Stakkars mamma som kom ned til meg i det kaoset. Ikke var det så mye hun kunne gjøre heller, men det hjalp å ha henne der. Hun ville jo ringe legevakten eller sandviken men jeg ville ikke. Det ble en lang natt for å si det sånn...Måtte forandre stilling hele tiden for det gjorde så vondt, samtidig som det var uendelig smertefullt å flytte på seg. Klynket og hylte meg gjennom natten. Tilslutt ringte mamma legevakten da, og de sa jeg kunne prøve å ta paracet. Om det var det som hjalp eller om jeg hadde sovnet uansett vet jeg ikke, men sovnet til slutt på morgenkvisten.

En kan jo si at jeg gjorde det jo selv, så da kan jeg jo bare ha det så godt. Men ingen VIL jo ha det så vondt; det ble gjort i desperasjon for å lette den psykiske smerten. Samtidig var jeg litt sjokket når jeg våknet idag. Jeg husket jo hva som hadde skjedd, men likevel virket det uvirkelig. Jeg skammet meg over at mamma måtte se meg sånn...

Det går greit nå altså. For denne gang. Bare glad det verste er over.

Indescribable pain

No offence, men, Gud, hvis du finnes, må jeg innrømme at jeg lurer på om du er verdens største sadist?

Sitter du der oppe og ler av meg mens jeg gråter mine bitre tårer og roper desperat etter hjelp?

Et bilde sier mer...

enn tusen ord?

Ingenting

Det kom lite utav møte idag. Jeg gikk derfra både provosert og fortvilet. På slutten,når vi var ferdig sa jeg at jeg hadde håpet det ville komme noe konkret utav samtalen...uten at jeg var helt sikker på akkurat HVA. Fikk beskjed av psykiateren om at det hadde vært veldig konkret; jeg hadde fått beskjed om at jeg måtte spise og å tenke på hvorfor jeg hadde sånn motstand mot mat.

Skulle det være en vits eller?
Tror han virkelig ikke at om jeg hadde klart å spise/vektoppgang på egenhånd
så hadde jeg gjort det by now?
For å ikke snakke om hvor uendelige mange ganger jeg har VRIDD hjernen for å finne utav hvorfor ting er som de er og hva jeg kan gjøre for å komme meg videre. Jeg har prøvd uendelige mange metoder og systemer og opplegg for å få til maten, uten at det har lykkest nevneverdig. Det er ikke BARE å spise; jeg klarer ikke forholde meg til mat i det hele tatt, jeg klarer virkelig ikke dette på egenhånd; og det sa jeg jo! Det er greit at jeg har ansvar for meg selv, det vet jeg, men når man er såpass fastkjørt og i tilegg veldig underernært så er det jo ikke så rart at hjernen ikke fungerer skikkelig og sykdommen tar all plass.

Føler også Modum begynner å glippe. Om de virkelig forventer at jeg skal "stabilisere" meg mht. søvn, vekt, mat, depresjon på egenhånd, så føler jeg løpet er kjørt. Når jeg gikk ut fra VOP følte jeg bare på en intens håpløshet, selvmordstankene var sterke.
Skal det virkelig ende sånn?
Jeg vil jo ikke det, men klarer heller ikke se hvordan jeg skal klare å forandre ting. Jeg ser ingen fremtid og jeg mangler motivasjon...da kommer man ikke langt.

Når jeg i tilegg fikk vite idag at jeg må være stabil før jeg i det hele tatt får reise til Modum, så virket det helt uoverkommelig. Joda, jeg visste at de anbefalte at jeg begynte på nye medisiner/fikk stabilisert borderline/depresjon+at de sa til meg at jeg måtte være over BMI 15...Men at ALT skal være stabilt FØR behandlingen virker jo umulig. Det er jo nettopp fordi jeg ikke har fått til denne stabiliteten at jeg skal til Modum! I tilegg sa de som sagt minimum BMI 15, mens på VOP idag virket det som om de mente jeg burde gå opp mer nå med en gang(samtidig som de ikke vil hjelpe meg med det?)
Jeg skjønner ikke, kjenner jo flere som får reise til Modum selv om de ikke er helt "stabile".

Jeg føler det eneste jeg har akkurat nå er spiseforstyrrelsen, så hvordan skal jeg gi slipp på den når jeg ikke har et skikkelig nettverk rundt meg og den støtten som er nødvendig? Jeg føler den holder meg i live(ved å holde depresjon/selvmordstanker på avtsand)samtidig som den sakte dreper meg fysisk. Hvordan skal jeg jobbe imot når det er ingen der for å ta imot meg om jeg faller? Hvordan i all verden skal jeg få meg selv til å ta den sjansen, når jeg så smertelig vet om risikoen?

Nettopp derfor holder jeg fast. Klamrer meg fast. Samtidig som jeg ikke er istand til å ta fornuften på alvor. Selv om matmønsteret mitt er helt kaotisk og BMI-en på 13,9, så tenker jeg likevel at jeg har det fysisk OK, blodprøvene er fine, det går greit. Jeg vet ikke hvordan jeg kan få meg selv til å tro på noe annet eller hvordan jeg kan finne motivasjon. Det finnes liksom ingen friske tanker igjen.

Ingen har skylda.

Det kan fort bli veldig langt å gå
når du ikke har no' mål
Og det kan lett bli jævla hardt
å tigge når du ikke har trua på

At alle ting skal ordne seg
det er et lys i enden
hvis du finner ut hvor bryter'n er
og åssen du skrur'n på

Vente

Jeg hater å vente; spesielt når jeg ikke vet helt hva jeg venter på! Jeg aner ikke hva som kommer utav møtet imorgen...aner ikke hva de tenker eller hva de kommer til å foreslå. På møtet på mandag diskuterte vi riktignok litt forskjellige ting, men det var likevel ganske uklart. Satt igjen med et inntrykk av at de kanskje tenkte mest på medisiner og at jeg burde vært innlagt ifh. til det og depresjonen. Men jeg vet ikke. Håper bare det kommer et eller annet konkret utav morgendagen.

..

I klørene på bulimien igjen. Intenst jævlig som alltid. Jo mer jeg spiser og spyr jo mer hater jeg meg selv.
Var på VOP igår. De var ikke akkurat imponert av at jeg hadde trappet ned medisin/sluttet og begynt på ny på egenhånd. Men jeg sa det som det var; at jeg følte ting umulig kunne bli noe jævligere uansett.
De var nødt til å diskutere det litt seg imellom, har ny avtale på fredag...Håper å få vite litt mer da, kanskje en innleggelse? Håper vel egentlig på det, for dette går virkelig ikke lengre. De gangene jeg klarer å gå litt tilbake, se på situasjonen fra utsiden/objektivt blir jeg skremt. Det er helt sykt å tenke på hvilken belastning kroppen min har vært under nesten konstant de to siste årene. Skjønner nesten ikke hvordan det går an at jeg fremdeles står oppreist.