Årets siste dag, jippi

Ligger i senga, under dyna, lyset av. Mørkt og sort.
Det var ikke sånn denne dagen skulle bli. Mini-sammenbrudd. Eller egentlig føles det ikke så mini. Bare totalt kaos som kommer av ting som egentlig er ubetydelige. Føles som om jeg sprenges innvendig. Emosjonelt ustabil. Heihei.
Men hvorfor akkurat nå, har jo ikke slitt så mye med dette den siste tiden?
Føler meg intenst ensom. Fanget. Hadde jo gledet meg til å finne på noe idag, men nå ser det mest ut til at jeg blir hjemme alene.
Trangen til destruktive ting har bare skylt over meg for full styrke de siste timene. Vil løpe til krampen tar meg, ta piller, hyle og skrike. Tanken på å spise noe som helst virker helt fjern.

Hvor i all verden kom alt dette fra så plutselig?

Prøver å ikke grave meg helt ned, dagen er ikke over enda. Men forbereder meg på det verste så kan jeg heller bli positivt overraska om det går bedre.

...

Jeg vet ikke helt hvor jeg er om dagene. Rent fysisk er jeg hjemme på jule"permisjon" og trives forsåvidt med det...Men alt føles så rart og litt ukjent. Jeg har fått noen kommentarer om at jeg ser bra/bedre ut fra folk som ikke har sett meg på en stund. Til en viss grad klarer jeg ta til meg det positive i det, men det styrker jo på samme tid feithets-følelsen.
Jeg er jo komt LANGT, jeg ser det. Får små aha-opplevelser innimellom; som feks da jeg åpnet kjøleskapsdøra og det gikk opp for meg at kjøleskapet faktisk var ganske så fullt; for et år siden var det utenkelig; klarte knapt oppbevare noe som helst mat i huset.
Eller når jeg feks kan glede meg litt til å spise middag med familien.

Jeg tenker endel på hvor mye jeg faktisk får til nå iforhold til før; det er MYE. Samtidig vet jeg også at jeg lurer meg selv endel. Jeg tar spiseforstyrra valg daglig. Spiser jo mye mer enn før; mye mer regelmessig. Samtidig føler jeg meg litt falsk. Sannheten er at spiseforstyrrelsen styrer VELDIG mye. Og det har nok blitt mer og mer av det også. Sammenlignet med for feks et par måneder siden, så har den mer kontroll nå.

Hver dag tenker jeg at jeg må ned i vekt, at jeg ikke vil spise. Likevel starter jeg hver dag med frokost. Tenker at jeg må. Det er nok frykten som motiverer meg mest. Jeg er redd for hva som vil skje om jeg lar være å spise den frokosten, redd for at det skal spinne utav kontroll før jeg vet ordet av det.
Så jeg spiser jo. Så og si alle måltider. Men kutter heller ut litt av mengdene, sånn for å være på den sikre siden. Sånn at jeg ihvertfall ikke spiser for mye. Tenker at det ikke gjør noe, for jeg får jo til tross til MYE sammenlignet med før. Men kjenner jo at det er noe som skurrer.

Nå er jeg syk(influensa-aktig)for andre gang på noen uker. Vet ikke om det har noe med matinntaket å gjøre, men det hjelper ikke akkurat på. Trenger jo ikke like mye mat når jeg bare ligger hele dagen, og da kommer usikkertheten inn og tanken om at jeg heller vil ta litt for lite enn for mye.

Jeg merker at jeg tenker at jeg er såpass mye bedre nå at jeg tåler mye mer. Jeg er jo langt fra så syk som jeg var. Jeg "glemmer" på en måte hvor alvorlig syk jeg har vært (og strengt tatt vel fremdeles er?)

Det har nok mye med vektoppgangen å gjøre. Jeg har ikke veid meg på noen uker nå, men sist jeg veide meg viste vekten ca. 11 kilo mer enn i vår. Jeg VET jo at frisk og syk ikke bare handler om vekt, men for spiseforstyrrelsen handler det nesten kun om vekt. Nå veier jeg mer og da er jeg automatisk mye bedre(ifølge sf-en). Til tross for at jeg verken kjenner meg spesielt mye bedre fysisk eller psykisk. Jeg har ekstremt mye smerter i kroppen og er konstant sliten og det er fakta...Til tross for sunt næringsinntak over lang tid; at kroppen har fått det den trenger, så kjenner jeg jo at jeg er langt fra i mål. Føler meg fremdeles som et vrak en stor del av tiden for å være ærlig...
Men spiseforstyrrelsen bryr seg som sagt lite om dette.  
Nå er du liksom friskere så da får du jammen meg se til å få gjort mye og løpe rundt hele dagen!

Så jeg sliter. Men det går jo bedre egentlig. Forvirrende. Julen har ikke vært så verst. Håper formen blir litt bedre iløpet av morgendagen så jeg klarer å gjøre noe annet enn å sitte hjemme på nyttårsaften.
Gruer meg til å reise tilbake til Modum.

Føler meg sykere

Spesialbrødet som var lagd til meg var helt ubeskrivelig(og ikke på en positiv måte). Etter kveldsmaten ble jeg veldig dårlig, føltes nesten som når jeg fikk matforgiftning i syden. Det fristet ikke mye å prøve igjen idag, men måtte jo nesten det. Spiste to brødskiver til lunsj og har bare blitt dårligere og dårligere siden da. Hadde store problemer med å få i meg grøten for noen timer siden. Er kritthvitt i ansiktet, kjempekvalm og føler meg helt jævlig. Spurte om å få noe kvalmestillende, for det hjalp litt igår; men neida. Så nå ligger jeg i sengen og vrir meg. Lurer på hvordan i helvette jeg skal få i meg kveldsmaten...er nødt til å få den i meg! Skjønner ikke hvorfor jeg kunne få kvalmestillende NÅ, kveldsmaten er jo det aller viktigste. Blir så lei meg av alt dette styret...føler jeg har gått ned i vekt bare på den lille tiden jeg har vært her. Føler meg sykere enn på lenge.

Tilbake

Ja, da var jeg tilbake. Kom på tirsdag så har vært her noen dager nå. Har gruet meg litt for å reise ned igjen, men samtidig gikk det egentlig ikke skikkelig opp for meg at jeg skulle ned igjen her før jeg sto utenfor hovedinngangen. Da fikk jeg litt panikk. Ble helt kvalm og ville IKKE gå inn. Ble stående utenfor i -18 c i nesten en time. Ringte til mamma og sa at jeg ikke ville være her, at jeg ville hjem. Selvfølgelig visste jeg jo at jeg ikke kunne reise hjem igjen når jeg først var komt, men freaket helt ut. Noe oppe i hodet som låste seg helt.
Så tirsdagen ble vanskelig. Det hjalp litt når jeg fikk møtt igjen de andre og sånn, men samtidig føltes det så feil. På lørdag var jeg på byen med en venninne og tre dager senere er jeg plutselig innlagt på spiseforstyrrelsesavdeling. Nå skulle jeg liksom være syk igjen. Det føltes som å ta flere skritt tilbake. Jeg vet jo at jeg ikke har vært frisk hjemme, men føler likevel at jeg har klart å fokusere på andre ting enn spiseforstyrrelsen i mye større grad. Maten har også gått ganske greit selv om jeg har hatt mine knall og fall innimellom. Så å plutselig skulle gå fra en noenlunde ok måltidsrytme hjemme(som jeg følte var begynt å bli ganske naturlig)til å skulle snakke og tenke så masse på maten igjen føltes veldig rart...Det samme med lås på skap og kjøleskap, og å skulle følge en kostplan slavisk.

I tilegg hadde de ikke ordnet brød uten gjær til meg til tross for at jeg ringte en uke på forhånd og gav beskjed. Jeg foreslo at jeg kunne ta dobbelt så mye protein og dressing til lunsj siden jeg ikke hadde brød, men nei, det fikk jeg ikke lov til! Dermed har jeg spist glutenfri havregryn til HVERT eneste måltid utenom middag i to dager...Det er faen meg ikke normalt og synes det er skikkelig dårlig at jeg blir tvunget til å gjøre det. Idag hadde jeg fått nok så jeg tok salat til lunsj...en bolle med salat og en bolle med så mye protein(egg, kjøtt ost etc) jeg fikk plass til+masse dressing. Jeg ble mer enn mett for å si det sånn! Men fy så godt det var å spise noe annet enn havregryn :P

Nå har de heldigvis fått laget det brødet til meg sånn at jeg kan spise brød til kveldsmat.
Hjemme har jeg klart meg fint uten brød noen dager( ikke alltid jeg har giddet å bake mer samme dag som det går tomt)...Er egentlig ikke så glad i brød...men da spiser jeg jo mye mer kjøtt/fisk/egg el. og det får vi jo ikke lov til her! Var jo mye av de samme problemene sist gang med at jeg ikke fikk mat jeg kunne spise...Kjedelig når jeg virkelig vil få i meg alt på kostplanen.

Snakket med den nye legen vi har fått her igår. Det ble en ganske sterk wakeup-call. For å være helt ærlig, så har tenkt at jeg har vært såpass flink med maten(og trening)+gått opp i vekt, at jeg nå kan slappe litt mer av. Mener ikke at jeg skal spise mindre enn det jeg skal eller noe sånt, men har tenkt at jeg trenger ikke stresse sånn med resten av vektoppgangen som jeg har gjort så langt. Jeg har vært såpass dårlig og underernært at det var ganske avgjørende en periode å få i meg nok mat+ gå opp i vekt fortest mulig...Men nå er jeg ikke lengre SÅ syk(fysisk ihvertfall)så det gjør ingenting om jeg skulle bruke feks et halvt år eller et år hjemme på den siste biten av vektoppgang . Kanskje jobbe litt mer med det underliggende og bare fortsette med jevnlige måltider og holde vekten. Ta tiden til hjelp.

Men den samtalen gav meg altså litt reality check. Vi snakket om beinskjørheten min. Den har jo blitt drastisk verre det siste året. Før hadde jeg ganske kraftig beinskjørhet i ryggen, men bare litt i hoftene. Nå har benskjørheten i hoftene blitt like alvorlig som den i ryggen. Til tross for at jeg, siden mars ca, har spist mer normalt enn jeg har gjort på flere år(med faste måltider osv). I tilegg tygger jeg såklart kalsium og D-vitamin som en gal. Problemet er at det tydeligvis ikke er nok. Jeg klarte ikke gå opp så mye i vekt før Modum til tross for bedre matinntak enn på veldig lang tid, og dette mente han var avgjørende.
Blodprøvene fra Balderklinikken(som ble tatt i slutten av oktober)viste jo at jeg hadde 0,006 på østrogen; noe som er så og si ingenting og altfor altfor lavt. Jeg hadde skjønt det om det var i begynnelsen av året eller noe...men etter alt dette arbeidet så er jeg tydeligvis milelangt fra å få noen resultater. Utifra alle prøvene jeg tok sa legen på balderklinikken at det var null tegn på verken eggløsning eller at det kom til å skje i nærmeste fremtid. Det var vel kort sagt det legen her sa også. MENSTRUASJON. Det hjelper ikke om du spiser eller går opp i vekt, så lenge du ikke har menstruasjon vil benskjørheten bli verre...(sånn forsto jeg han ihvertfall)

Så nå har jeg egentlig bare et mål og det er å få menstruasjonen tilbake :P Føler hver dag uten bryter ned beina mine og det stresser meg sinnsykt. Skjønner ikke hvorfor det ikke en gang er tegn til at jeg kommer til å få det snart! Jeg har gått opp 10 kilo siden i vår, men det er tydeligvis langt fra nok. Jeg vet jo at jeg skal opp mer, men hadde ikke trodd det hastet så mye! Han sa at i verste fall fikk jeg ikke menstruasjon tilbake før jeg hadde vært på BMI 20 en stund.

På ene siden har jeg altså lyst å suse opp i vekt så jeg kan få den forbanna menstruasjonen tilbake, men samtidig skriker fremdeles spiseforstyrrelsen om at jeg er feit og IHVERTFALL ikke skal gå opp enda mer. Jeg blir så deprimert når jeg tenker hvor mye benskjørhet jeg allerede har og det at uansett om jeg kommer meg opp i bmi 20 og får mensutrasjon så vil jeg aldri få normal benhelse igjen. Det er for seint.
Jeg har ødelagt meg selv altfor mye. Spiseforstyrrelsen har ødelagt.
Noen ganger kunne jeg nesten ønske at jeg ikke byttet ut selvskadingen med spiseforstyrrelsen. Jeg vil for all del IKKE glorifisere selvskading/kutting, men da hadde jeg i det minste bare ødelagt kroppen på utsiden og ikke fra innsiden. Kutt kan gro, syes om det er nødvendig. Det er ikke moro å være full av arr, men det er i det minste ikke farlig så lenge det er grodd.

Men nå har jeg altså ikke bare arr, men også benskjørhet. Uopprettelig skade...Knukket ankel som aldri blir helt bra igjen. Rygg som i perioder er helt ødelagt(håper jo dette er noe som kan bli bedre, men vet ikke.)

Det er så lett å bli overmannet av alt. Barre legge seg ned og gi opp.

Samtidig VET jeg jo at om jeg ikke kjemper, så vil alt bli enda verre enn det allerede er. Det sa legen veldig tydelig og jeg trengte å bli minnet på det. Det er ikke en trussel eller worst case-scenario, det er fakta.

Det er en motivasjon, samtidig som det tynger og er skummelt. Jeg føler det ikke er rom for å feile, ikke rom for å falle. Hver eneste dag jeg ikke gjør mitt ytterste, så ødelegges kroppen min enda mer. 

Det er en balansekunst å skulle ha det i tankene, men samtidig ikke bli så opphengt i det at jeg ikke klarer å fungere. Å akseptere sine begrensninger og at man bare er nødt til å ta det dag for dag.
Samtidig klarer jeg ikke legge fra meg tanken om at jeg er nødt til å gjøre noe mer, et eller annet. Jeg kan ikke bare spise og vente...Men jeg har vel ikke noe valg.

Det som skremmer meg mest er sjansen for at spiseforstyrrelsen skal ta helt over igjen når jeg er ferdig her. At jeg skal bli fanget og ikke få meg ut igjen uansett hvor hardt jeg prøver. Skal man bare presse alle sånne tanker bort og tenke at alt kommer til å gå bra, eller skal man være realistisk og forberede seg på at man kan komme til å bli dårlig igjen? Jeg heller mot det første...Det er vel litt det jeg har gjort i det siste. Men hva om man plutselig skulle falle stygt og man overhodet ikke er forberedt? Det er en frykt jeg ikke klarer å få bort(og kanskje er det bra at den er der?)

Ekstrem "lavkarbo"

Holder på å ta en pustetest for å prøve å komme nærmere en løsning på mageproblemene mine. Fikk med meg alt utstyret jeg trengte når jeg var på balderklinikken i oktober, men fant ut at jeg ville vente med å ta testen til jeg fikk svar på alle prøvene jeg hadde tatt i tilfelle de kom til å vise noe. Siden vi ikke ble så mye klokere av alle blodprøvene, så var altså neste steg denne pustetesten. Den krever endel forberedelser iforhold til at man ikke kan spise forskjellige typer matvarer...Kort sagt kan man bare spise kjøtt, fjærkre, fisk, egg og lagrede oster i forkant. Noe som har ført til at jeg har vært på en ganske så ufrivillig diett siden igår, heldigvis er det bare snakk om 2,5 dag da, så jeg lider ikke noen nød, men må innrømme at jeg er drittlei allerede xD Å kun spise kjøtt/fisk til hvert måltid føles ikke som et skikkelig måltid i det hele tatt(og det er det jo forsåvidt ikke heller :P) I tilegg kan man ikke spise noe 12 timer før testen begynner(og den varer i to timer)
Men en fin erfaring å se at jeg faktisk gleder meg til å være ferdig imorgen så jeg kan spise skikkelig! Var redd jeg skulle bli fristet til å fortsette å spise på denne måten, men det er jeg ikke, er bare sulten! :P

Sånn ellers så er det bare en uke til jeg reiser tilbake til Modum. Helt sinnsykt egentlig. Har blitt hyppigere overspising /oppkast-episoder i det siste og jeg mistenker at det har mye med å gjøre at jeg skal ned igjen.
Gruet meg veldig, men nå begynner jeg å se litt frem til å se igjen alle sammen også+ at jeg nok har ganske behov for å få litt ekstra struktur nå før jul.

Er så uendelig sliten hele tiden! Orker egentlig ikke noe som helst, må presse meg til alt jeg skal gjøre.
Det er også grunnen til at det blir så lite med blogging...Har jo så mange tanker! Tusenvis av inntrykk og opplevelser iløpet av dagene som jeg har behov for å skrive ned, men jeg orker ikke.

Svar

Det gikk som jeg fryktet. Alle prøvene var fine(bortsett fra lavt østrogen og null tegn på eggløsning+litt lavt jern. Ting som kommer av sf-en) jeg hadde jo prøvd å forberedt meg på at det kunne skje, men det er umulig å ikke få et lite håp om at man kanskje endelig skal finne ut hva som er galt. Den følelsen av å miste håpet. Erkjennelsen av at jeg nok aldri kommer til å bli frisk, den er utrolig vond. Jeg klarer ikke skjønne hvordan jeg kan ha så store problemer som jeg har, samtidig som alt tilsynelatende er helt i orden. Det er nesten så jeg begynner å lure på om jeg innbiller meg alt, samtidig vet jeg jo hvor ekstremt mye dette påvirker min hverdag. Uansett hva prøvene viser, så er det ingen tvil om at det er noe som ikke fungerer. Skal jeg aldri komme nærmere noen løsning?:-(

Balderklinikken

Sitter og venter på at de skal ringe nå. Nervepirrende. Spent på om det er utslag på noen av testene.

bulimi

Det har blitt litt flere omganger med bulimien de siste ukene enn det strengt tatt bør. Jeg forventet ikke at jeg aldri skulle komme til å kaste opp igjen når jeg kom hjem, men jeg har likevel klart å holde måltidsrytmen ganske bra. Noen få ganger innimellom at jeg har hatt en liten sprekk, men jeg har klart å komme meg videre med en gang etterpå. Nå derimot, nå begynner det å skli litt vel ofte ut. Dette er tredje gangen siden sist søndag. Fremdeles mye bedre enn de verste bulimiperiodene jeg hadde før, men likevel såpass ofte at det blir veldig vanskelig å skulle følge kostplanen. Jeg kommer så i ubalanse, både psykisk og fysisk. Og jo hyppigere overspisingsepisodene er, jo verre er det å finne tilbake balansen.

Er skikkelig dårlig akkurat nå, skulle egentlig skrive en hel del, men det får bli seinere.

So, I heard strong was the new skinny?

Kanskje ikke allverdens å skryte av enda, but Im getting there! ;)

Hei forresten!

Har hatt tanker om å skrive i bloggen så og si hver eneste dag siden sist innlegg, men det har liksom ikke blitt til. Har ikke lengre internett i leiligheten så er nok litt derfor. Har jo internetttilgang på mobilen, men orker ikke skrive lange blogginnlegg på den. Det går egentlig greit. Første uken hjemme var helt jævlig, lenge siden jeg har vært så deprimert som jeg var da. Men det lettet heldigvis litt etterhvert.
Maten går sånn noenlunde. Har kastet opp tre ganger siden jeg kom hjem. Det er jo egentlig ganske bra. En veldig forbedring fra før. Samtidig har to av gangene vært ganske tett oppi hverandre...sånn siste uken(e) Selv om jeg har komt meg inn igjen på sporet igjen med maten ganske fort, så har trangen til å overspise/kaste opp komt tilbake for fullt. I tilegg sliter jeg veldig med magen. De siste kveldene har jeg vært så kvalm om kvelden at det har vært fysisk umulig å få i seg mat. Har drukket næringsdrikk bare for å få i meg næringen. 22.november får jeg svar på alle prøvene jeg tok på balderklinikken, så prøver å tenke at jeg bare må holde ut til da...Forhåpentligvis vil det gi oss en pekepinn ifh. til hva som kan/bør gjøres videre med magen. Mest sannsynlig må jeg nok utredes videre...Drømmen hadde jo vært å finne ut nøyaktig hva som faktisk er galt, få en skikkelig diagnose slik at jeg kan få rett behandling og bli bedre. Men det er bare en drøm på dette tidspunktet. Føles som om jeg har større sjanser for å vinne i lotto for å være ærlig!(og for å si det sånn, ville valgt å bli bedre/frisk istedenfor å vinne lotto any day!)

Kort oppsummert så har jeg det på mange måter litt bedre, samtidig som det er så sinnsykt mye som er vanskelig. Aller mest sliter jeg med vektoppgangen og mageproblemene...Ikke har jeg fått noen psykolog her hjemme heller enda(og usikkert om jeg i det hele tatt får det), så blir litt til at jeg går og kverner på uhensiktsmessige tanker på egenhånd. Jeg har nok godt av å komme ned igjen på Modum, samtidig gruer jeg meg faktisk skikkelig til å reise ned igjen! Jeg tror det på mange måter nesten blir enda mer utfordrende denne gangen enn ved det første oppholdet...

Stille helg

Alle de andre reiste hjem på fredag, så det har vært veldig rolig her i helgen. Bare meg og ei fra den andre gruppa. Jeg har vært ekstremt dårlig i ryggen i en ukes tid. Vært kjempefortvila over at jeg skulle bli så dårlig igjen akkurat nå når jeg hadde så mange planer. Smertene har vært helt lammende og de har strålt ut til både armer og bein+gitt meg intens hodepine. Føles som jeg er åtti år og ikke tjueen.
Håpte at mye hvile og ro skulle gjøre meg bedre, men det gjorde det ikke.

Det var igår at jeg kom på den geniale ideen å gå ned i badstuen de har her. Aldri prøvd det før, men har hørt at det skal kunne lindre smerter. Det var helt fantastisk! Jeg hadde ingen smerter overhode når jeg satt der inne og selv om jeg hadde smerter etterpå, så var det MYE mindre enn før.
Har tenkt å ta meg en tur ned dit idag også, og kanskje en tur imorgen om jeg får tid før jeg skal reise.

Skal til Oslo og være der fra mandag til onsdag før jeg tar toget hjem. Har fått time på balderklinikken og håper de kan hjelpe meg mer med magen der ifh. til hva de har gjort her.
Har booket meg leilighet i leilighets-hotell. Så kjempefint ut på bildene. Helt nytt, med eget soverom, stue og kjøkken. Tror også jeg kommer til å spare endel penger når jeg har kjøkken og kan lage meg all maten selv, istedenfor å gå ut og spise(som jeg måtte gjort om jeg lå på vanlig hotell).
Gledet meg veldig til disse dagene. Til å kunne rusle rundt og se på ting, kanskje shoppe litt...Nettopp derfor har jeg vært så innmari fortvila over at jeg knapt har klart annet enn å ligge siste uken. Jeg SKAL være bedre til mandag, det må jeg bare. Tanken på å bare skulle ligge i sengen på hotellet frem til jeg skal hjem på onsdag er altfor deprimerende.

Det har ikke gått helt opp for meg at jeg skal hjem-hjem. At det ikke bare er for en helg. Samtidig skal jeg jo ned igjen her om to måneder, så det blir mer som en lang hjemmepermisjon.

Hjemmehelg

Jeg var hjemme for første gang på fem uker i helgen som var. Det gikk overraskende greit! Under pårørendeoppholdet var ting veldig vanskelige. Spesielt på onsdagen og torsdagen følte jeg meg skikkelig ustabil og veldig usikker på om jeg burde reise hjem på perm. Fredagen var litt bedre og hjemreisen gikk ganske bra. Vi spiste til og med middag på Peppes! De var utrolig greie der; lagde en egen (kjempestor!)salat til meg med ting jeg tålte(var ingenting på den vanlige menyen jeg kunne ha :P)

Resten av helgen gikk i ett. Var knapt i leiligheten min. Spiste et par måltider+sov der om natten. Ellers var jeg hos mamma og pappa/reiste litt rundt. Frykten var at det skulle bli bulimisk kaos, det ble det ikke. Jeg fikk i meg ganske tilnærmet likt den maten jeg spiser her på Modum. Det mest utfordrende var nok til familiemiddagen på søndag.  Pappa hadde lagd hjortegryte. Vanskelig å vite hvor mye jeg skulle ta for at det skulle være nok når alt var blandet ilag og jeg ikke kunne tenke tallerken-modellen(1/3 kjøtt/protein, 1/3 ris/potet etc og 1/3 grønnsaker). Tok nå såpass at det fylte opp tallerken noenlunde. Følte likevel at jeg kanskje tok litt lite ifh. til kostplanen med tanke på at tallerkene hjemme nok var litt mindre enn de vi har her. Samtidig spiste ALLE(utenom pappa)betydelig mindre enn meg og det føltes ikke så lett. Vi har jo fått innprenta her at det vi spiser er normale porsjoner, men hvor 'normalt' er det egentlig når ingen andre spiser så mye? Er det alle de andre som spiser for lite?

Følte på den samme frustrasjonen noen timer seinere. Vi reiste på tur og jeg hadde med meg salaten og brødskivene som står på kostlisten. De andre hadde med seg litt frukt og det var det. Ungene fikk hver sin liten sjokolade, men ellers spiste de andre bare litt frukt og drakk kaffi. Ikke alle som ville ha det en gang...Mamma hadde med noen skiver sånn i tilfelle, men ingen som ville ha.
Er fremdeles mett etter middagen. Liker ikke! Vil ikke ha.
osv.
Hadde lyst til å hyle at jeg er faen meg mett jeg også! Hvorfor skal det bare være jeg som har behov for å spise et måltid når de andre tydeligvis klarer seg fint uten? Føles ikke så veldig normalt når man er alene om å gjøre noe.

Men jeg spiste nå det jeg skulle.

Kom tilbake hit mandags kveld. Veide meg på tirsdags morgen og hadde bare gått opp noen hundre gram. Men jeg er faktisk fornøyd med det. Med tanke på den utrolig tøffe pårørendeuka og første hjemmehelg, så er jeg bare glad for at jeg har klart å gå opp noe i det hele tatt. Det kunne fort gått veldig galt.

Det er rart å tenke på at vi bare har en uke igjen her av første opphold. At jeg snart skal hjem i to måneder. Jeg gruer meg såklart, men har også begynt å glede meg sånn smått. Jeg kan kjenne på litt positiv spenning og det føles veldig bra!

Utfordrende dager

Hadde nok ikke forberedt meg helt på at det kom til å bli så vanskelig å ha pårørende her som det har blitt. Det har rett og slett vært en skikkelig påkjenning. Modum har på en måte blitt vår trygge plass; litt som en boble...Man har fått en avstand fra alt hjemme. Så plutselig blir man "invadert" av alt og alle.
Det er rart hvordan jeg har glemt konfliktene og stresset hjemme mens jeg har vært her. Eller glemt det har jeg ikke, men heller glemt hvor mye det har pleid å være.
Det har blitt VELDIG tydelig de siste dagene. Jeg har nok ikke sett det så tydelig når jeg har vært hjemme. Da har jeg vært så vandt til å leve i en ganske så konstant kaos-tilstand.

Når jeg nå har klart å få styr på spisingen og også funnet mer roen, så blir det en ekstrem kontrast når jeg blir møtt med alt kaoset hjemmefra så brått.

Det føles nesten som om noen har slått på en bryter. Jeg har følt mer trang til å overspise/sulte meg/løpe etc. siden de pårørende kom enn jeg har hatt på mange uker(ja, nesten siden jeg kom når jeg tenker meg om).
Jeg har til tider følt en intens kvalme og som om halsen snurper seg sammen. Det sier litt om hvor sterkt følelsene setter seg i kroppen...Og hvor stort behovet da plutselig blir for spiseforstyrrelses-symptomene igjen. Det har gjort at jeg gruer meg skikkelig til å reise hjem. Tenker at det beste hadde vært å være her i helgen og ikke reise på permisjon. Men jeg er nesten nødt til å reise.
En helg skal jeg alltids klare.
Det er tanken på at jeg skal HJEM-hjem om bare to uker som virkelig skremmer meg.


Jeg er helt utslitt både psykisk og fysisk. Kunne nok skrevet flere sider om dagen idag og gårsdagen. Mye frustrasjon! Men jeg er litt for sliten til å greie ut om det akkurat nå.

Det som er positivt og som forsåvidt reddet en ellers grusom dag, var turen meg og pappa tok etter at programmet for dagen var ferdig. Vi reiste til kobolt-gruvene som ligger noen minutter herfra. Vi var de eneste der, så vi fikk guiden helt for oss selv!:P Gikk 40 meter under bakken eller noe sånt. Det var overraskende gøy, kjempeinteressant faktisk! Er så utrolig glad for at vi tok den turen.

Pårørende og permisjon!

Ikveld kommer mamma og pappa ned her for å delta på pårørendeopphold. Blir kjekt å se dem igjen, har tross alt vært her en måned allerede.  Men aller mest spent er jeg på opplegget vi skal ha; hvor mye vi kommer til å få utav det osv. Vi er ferdig på fredag etter lunsj og da blir jeg med hjem på permisjon. Blir første gangen jeg er hjemme på nesten fem uker(og første gang jeg er borte mer enn en natt fra Modum!)
Mye som skjer de neste dagene med andre ord. Har sykt vondt i ryggen, så jeg krysser fingre og tær for at den skal bli litt bedre så jeg klarer å delta på alt.

Middag

litt mer enn halvveis i måltidet

Måtte jo nesten ha et bildebevis på at jeg har vært på restaurant! :P

Oslo

Sitter på bussen fra Oslo nå. Sovet på hotell en natt. Det har gått både bra og dårlig egentlig. Ryggen min klikket helt igår, det var helt grusomt. Jeg brukte flere timer på å få meg tilbake til hotellet. Måtte ta pauser hele tiden, hvert skritt var seriøst smertehelvette. Følte mest for å legge meg ned og gråte.
Det ble med andre ord lite shopping(generelt lite av alt jeg hadde planer om) og mildt sagt ikke så koselig som jeg håpte det skulle bli. I tillegg brukte jeg evigheter på å finne noe jeg kunne spise til kvelds...Hadde ikke trodd det skulle være så vanskelig å finne gluten og laktosefri mat.
Men når det er sagt, så har det gått ganske bra med maten! Jeg spiste frokost på Modum før jeg reiste, og smørte niste som jeg spiste på bussen. Når jeg kom til Oslo spiste jeg på restaurant! Skikkelig uvandt, tror aldri jeg har spist "skikkelig" mat på restaurant. Var litt begrenset med utvalg pga. alle tingene jeg ikke tåler, men endte til slutt opp med å bestille omelett m.skinke+2 glutenfri skiver og salat som tilbehør(som jeg tok balsamicoeddik på!:P) Ble litt satt ut når de kom med maten, omeletten var svær, dekket ihvertfall halve tallerken(som også var svær!) omtrent! Men det gikk fint. Ja, jeg koste meg nesten litt! Hadde med meg litt lesestoff og tok meg god tid. Spurte til og med om påfyll med salat xP

Litt senere kjøpte jeg meg litt frukt og en chai latte.

Endte opp med å kjøpe salat på McDonalds til kvelds. Betalte 69 kr. for en elendig salat. Skikkelig slapp isbergsalat, litt paprika og agurk+ noen biter med ekstremt tørr kyllingfilet. Irriterende! Siden det var såpass lite mat i den kjøpte jeg meg en pakke med nøtter og tørket frukt i tilegg.
Så drakk jeg en næringsdrikk rett før jeg la meg.

Mye som ikke gikk etter planen, men synes jeg var flink å improvisere jeg!

Hotellrommet var kjempelite! Aldri sett et så lite hotellrom før. Men det var fint/nytt, og det var rent(og det er forsåvidt det viktigste!) Hadde skjedd en feil med bestillingen, for jeg skulle egentlig hatt dobbeltrom da men. Sengen var kjempegod, så jeg har sovet ganske godt. Bortsett fra at jeg hadde mareritt om at noen kom inn, så måtte bort å sjekke at døren var låst flere ganger iløpet av natten...Kanskje ikke så rart med tanke på at det plutselig kom inn en dame tidligere på kvelden(rengjøringspersonal eller noe sånt)
Og det skjedde igjen idag. Uten å banke på eller noe som helst. Heldigvis var jeg på badet begge gangene. Hadde hun komt inn fem sekunder før hadde jeg stått der kliss naken liksom; så jeg ble litt irritert!

Hadde det bare skjedd en gang er det ikke sikkert jeg hadde tatt det opp, men siden det gjentok seg, så gav jeg beskjed når jeg skulle sjekke ut om at dette var jeg virkelig ikke fornøyd med!:P Lov å forlange litt når man har betalt for å bo på hotell :P

Frokostbuffeten på hotellet var egentlig ikke så verst. De hadde greit med utvalg(brød, pålegg, frokostblanding+litt varmretter-eggerøre, pølser osv) Problemet var at ALT var enten gluten eller laktose i. De hadde ingen alternativer jeg kunne ha omtrent. Ble mye frem og tilbake, for jeg måtte jo spørre for hver eneste ting omtrent(sto ikke ingrediensliste)og han som jobbet der snakket bare engelsk. Heldigvis fant han tilslutt en pose med frossent glutenfritt brød på lageret. Så det ble brød med masse pålegg, egg,frukt og te(de hadde ikke soyamelk eller laktosefri melk heller)...Det kostet egentlig 69 kr å smøre seg lunsj, men jeg puttet bare et par smurte skiver+litt frukt diskré ned i en pose jeg hadde med :P
Tok meg gooood tid med frokosten, og etterpå tok jeg meg en lang dusj, før jeg sjekket ut. Så dagen idag har vært ganske fin, litt mer avslappende enn gårsdagen!
Lurte en liten stund på om jeg bare skulle spise middag i Oslo idag også, men fant ut at det var like greit å reise tilbake til Modum. Der venter det tross alt gratis mat på meg :P

Motivasjon

1,5 kilo opp

Jeg har faktisk ikke tenkt på veiingen i det hele tatt i helgen. De andre gangene har jeg forberedt meg litt mentalt ved å se for meg hvor mye jeg har gått opp og prøvd å vende meg til et nytt tall. Denne gangen hadde jeg ikke en gang tenkt på hva vekten ville komme til å vise, eller det faktum at jeg kanskje kunne komme til å krysse en grense som jeg knapt har vært over de to siste årene.
Det har egentlig ikke vært bevisst. Jeg har rett og slett bare ikke tenkt på det?

Gjort ganske mye i helgen. Tok meg en liten utflukt på lørdagen. Rotet meg helt bort og fikk egentlig ikke ordnet noe av det jeg skulle. Ble totalt kaos og masse stress. Men det positive var at jeg mestret og fikk nye erfaringer ifh. til maten.
Ikke bare gikk det greit med lunsjen(hadde smurt niste som jeg hadde med) men jeg fikk også kjøpt og spist middag.
Måtte ta alt på sparken fordi jeg mista bussen og ikke nådde middagen på Modum. Plutselig måtte jeg få tak i mat som jeg tåler(uten gluten, laktose, løk og div. andre ting), som kunne spises på bussen hjem og som var nok ernæringsmessig.
Mega-utfordring med andre ord(som jeg ikke var forberedt på!)

Fikk kjøpt meg salat med ost, skinke og egg. Forsåvidt noe jeg kunne funnet på å kjøpe hjemme også, men den store forskjellen var at jeg i tilegg ba om å få to glutenfrie skiver ved siden av+om jeg kunne få skikkelig smør(hun kom nemlig med lett-margarin!) og ekstra dressing!
Føltes helt merkelig å skulle spørre ekstra om alle de tingene jeg før har gjort alt for unngå.
For å ikke snakke om at det må ha sett litt komisk ut der jeg satt på bussen og prøvde å smøre (steinhardt!) smør på skivene med plastkniv!
Men fikk mye skryt for det av de andre når jeg kom tilbake, så kan innrømme at jeg følte meg ganske stolt! Hadde vært mye enklere å bare kjøpe salaten og kutte ut alt det andre liksom.

Fint å kjenne på litt mestring! Har sånn halvveis bestemt meg for å ta permisjon neste helg siden lørdagen på egenhånd gikk såpass greit matmessig. Det var utrolig godt å kunne kjøpe seg en avis og spise i FRED OG RO. Gud, så jeg savner det innimellom.

Jeg har altså gått opp 1,5 kilo siste uken. Mer enn dobbelt så mye som det ukentlige vektkravet. Jeg visste jeg hadde gått opp, har faktisk fått større muskler i armene allerede(!)Tipper jeg er blitt en cm eller to bredere rundt overarmene. Målet er jo vektoppgang, det er jo det jeg jobber mot.
Men det betyr ikke at det er lett!
En stor del av meg(spiseforstyrrelsen)protesterer vilt. Det føles på en måte feil å skulle gi opp alt det jeg har "jobbet" for? Plutselig skal jeg gjøre det motsatte.
Det er ikke så mye det å gå opp i vekt/bli større rent utseendemessig som er verst, det er mest følelsen av at jeg taper kontroll. At jeg gir slipp på det eneste jeg egentlig har fått til/ oppnådd de siste årene. Å frivillig skulle putte i seg maten som jeg vet vil gjøre meg større. Det føles FEIL rett og slett. Samtidig vet jeg jo at det er det eneste rette om jeg skal bli frisk.
Jeg er nødt til å fortsette den veien jeg har begynt på. Jeg kan ikke snu, for å snu innebærer å risikere å bli like dårlig som jeg var i mars, og det er det ikke verdt. Ingenting er verdt det.

Blitt syk

Ja, jeg er jo strengt tatt kronisk syk hele tiden, men nå har jeg visst blitt "vanlig" syk også. Det kom egentlig veldig plutselig. En halvtimes tid før middagen var det som om noen slo av en bryter og jeg falt helt sammen. Klarte knapt stå oppreist og måtte bare finne sengen. Klarte å få meg inn til måltidet, men var kvalm og uvel og følte meg rar i hodet. I tillegg var jeg ekstremt varm( noe som i og for seg ikke er så uvanlig for meg, pleier få hetetokter utover ettermiddagen/kvelden; har vel mye sammenheng med reernæring osv å gjøre). Men vanligvis sitter denne varmen i kroppen(igår gikk jeg ute seint på kvelden i bare singletten og trodde jeg skulle renne vekk; det var 13 grader!), og ikke i hodet på en måte.
Idag kokte hodet mitt rett og slett.
Klarte på en eller annen måte å få i meg all middagen. Var fast bestemt på å klare å sitte ut hele ettermøtet også(som varer en halvtime), men når vi var kommet omtrent halvveis kjente jeg at det ikke gikk et sekund mer. Jeg klarte  tilslutt ikke holde hodet skikkelig oppe og det føltes som om jeg kom til å besvime når som helst.
Fikk mumlet noe om at nå går jeg i bakken. Trengte vel nesten ikke sagt noe heller, for ifølge de andre var jeg likbleik og så jeg helt segneferdig ut. En fra personalet måtte støtte meg inn på rommet og bort til sengen. Målte temperaturen for en times tid siden og den viste 37 c(noe som faktisk er feber for min del som pleier å ligge mellom 35,5- 36 c.)

Trodde det gikk litt bedre istad, men så fort jeg reiste meg opp holdt jeg på å gå i bakken igjen. Nå føles det som om jeg har fått mer feber, men vi ble enig om å se det litt an utover kvelden, om jeg blir verre.
Håper på det motsatte, at jeg blir litt bedre sånn at jeg kan klare å få i meg kveldsmaten.
Maten er fremdeles kjempevanskelig; så på den måten vil jeg jo helst slippe å spise! Samtidig vil jeg jo få det til og er bestemt på å gjøre mitt beste, motarbeide spiseforstyrrelsens ville protester, vet det er den eneste måten å bli frisk på...; "tvangsforing" og autopilot må rett og slett til nå en periode...nettopp derfor er det kjipt når sånne ting som idag stikker kjepper i hjulene, ting man har null kontroll over selv.

900 gram opp

Og jeg er egentlig sånn passe fornøyd med det. Med tanke på hvor dårlig jeg har vært, så er det ganske bra. Det er riktignok ikke 2 kilo, men jeg håper at de ser at innsatsen min har vært 100%. Hadde det ikke vært for at jeg gikk ned sist, så har jeg jo faktisk klart det ukentlige kravet(700 gram) med god margin.
Det skal tas opp i teammøte imorgen, så får jeg sikkert en tilbakemelding etterpå.

Har vært til fysioterapeut idag pga. ryggen.( eller han er ikke ansatt her som fysioterapeut, men har vært det tidligere, så han hadde kompetanse på området)
Håpet er at de verste ryggplagene mine skal forsvinne etterhvert som jeg går opp i vekt og blir sterkere.
Men det kommer til å ta en stund, så jeg trenger noe som kan lindre smertene i mellomtiden. Jeg prøver å ta minst mulig smertestillende(står på paralgin forte), men samtidig har jeg KONSTANT vondt, så det er utrolig slitsomt. Tabletter er jo effektivt, men ikke spesielt bra i store doser(spesielt ikke når jeg allerede har veldig høye leverprøver!)
Derfor hadde jeg et ønske om å finne alternativ smertelindring. Ikke helt sikker hvilket tilbud jeg kommer til å få, men de har et eget behandlingssted/kurbad ikke så langt herfra, så håper jeg kan få komme til hos fysioterapeut der. Legen skulle ihvertfall sjekke ut mulighetene.

Veiing igjen

Imorgen. Kravet er opp minst 2 kilo pga. den lille nedgangen sist.
Merker på kroppen at jeg har begynt å legge på meg, ikke store forskjeller kanskje, men det føles sånn likevel. Sist mandag følte jeg jo også at jeg hadde lagt på meg, men da var det mer det at jeg tenkte at det var UMULIG å ikke legge på seg av den svære kostlista; ikke det at jeg egentlig kunne se/merker at jeg hadde lagt på meg.
Nå merker jeg det som sagt. Men hvor mye det er snakk om er ikke så lett å si, så jeg er litt spent.

Ifh. til maten går det litt lettere. Jeg er ikke like kvalm/har like vondt som jeg hadde. Men fy som den magen plager med enda! Jo lengre utover dagen vi kommer(og jo flere måltid som er inntatt) jo mer oppblåst blir magen. På kvelden er den en jævla ballong; og ikke akkurat en liten en!
Så våkner jeg om morningen og må løpe på do. Etterpå kan jeg faktisk puste og magen føles OK, men bare frem til første måltid; da er det på an igjen.
Håper det blir bedre, men tør ikke å forvente noe som helst.

Den siste uken har jeg vært ganske så bortreist. Fjern og distansert. På en annen planet.
Føler jeg har komt litt tilbake iløpet av helgen; noe som forsåvidt er bra, men på samme tid har jeg følt meg mer deprimert de siste dagene. Kjent på håpløshet og følelsen av at ingenting betyr noe.

Liker det ikke.

Men ny uke, nye muligheter! Håper (såklart) på vektoppgang imorgen så jeg slipper å øke på kosten, samtidig som jeg føler meg feitfeitfeitfeit og ikke vil opp noe som helst. Den fantastiske ambivalensen.

Men opp skal jeg nå uansett!